Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Bibliotekene er Charlie

Nå raser det en debatt om ytringsfrihet og bibliotek med bakgrunn i utstillingen som vi nå viser på Biblioteket i Pilestredet 48. Rett etter Charlie Hebdo-massakren skrev jeg en artikkel som er trykt i Bok og Bibliotek i disse dager. Her er det plass til litt lengre resonnementer enn i Twitter-meldinger, og den er relevant nettopp fordi den er skrevet dør dagens debatt.

Her er den:

Drapene i redaksjonen i det franske satirebladet Charlie Hebdo har opprørt oss alle. Terrorhandlingen minner om 22. juli. En av likhetene er at den er utført av folk som har hatt en marginalisert oppvekst, med seinere sterk innflytelse fra politisk ekstreme miljøer. Det er viktig å holde fast ved at like lite som Breiviks ekstreme holdninger er betegnende for hvite, kristne mennesker, er de franske terroristene betegnende for muslimenes holdninger. Det store bildet er fortsatt at terrorisme i vestlige land, overveiende handler om høyre-ekstremisme. Muhammed Usman Rana påpekte at det først og fremst er andre muslimer som blir drept av terror fra radikaliserte gruppene. Slikt sett dreier det seg først og fremst om en borgerkrig mellom muslimer. Når islamsk terrorisme brukes f.eks. av Pegida-demonstranter i Dresden, er det som et påskudd. Det finnes nesten ikke muslimer i Dresden, men det finnes mange mennesker som føler seg oversett og undertrykket av politikere og storsamfunn. For disse kan muslimene ta plassen som jødene i samme land hadde for 70-80 år siden. Like lite som årsaken lå hos jødene den gang, handler det om muslimer nå, men om marginalisering og sosial krise i Europa.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal håndtere dette. Det kan se ut som at for hver gang det etablerte samfunnet viser sin forakt for disse menneskene, er det flere som slutter seg til både de ekstreme islamister og høyre-ekstreme. Her kan bibliotekene spille en rolle som en institusjon for integrering. Ingen annen institusjon har større tillit blant innvandrere enn bibliotekene, og innvandrerne er overrepresentert blant brukerne. Etnisk norske arbeidsløse med lav utdanning som føler seg marginalisert, er ikke overrepresentert i bibliotekene. Men de er trolig mindre underrepresentert enn i de fleste andre offentlige institusjoner og møteplasser. Kan bibliotekene spille en rolle som dialoginstitusjoner, som bygger muren høy både mot radikal islam og høyreekstremisme, samtidig som man møter enkeltpersonene med et åpent sinn og er med å gi dem muligheter?

Det som opprører og skremmer så sterkt ved angrepet på Charlie Hebdo, var hvor målrettet det var mot en kritisk røst i fransk presse. Charlie Hebdo startet som en venstresideavis med røtter i studentopprør, fredsbevegelsen og kampen mot atomvåpen. Ved siden av å utgi bladet, bidro tegnerne og ikke minst redaktøren Charb med illustrasjoner i anti-atomvåpen-bevegelsens publikasjoner. Charlie Hebdo sparker mot alle autoriteter, selvfølgelig også mot religion – enten det er pavekirken, jødene eller islam. På epostlista til organisasjonen «Progessive librarians» i USA har det pågått en intens debatt om avisa lenger har noen kritisk funksjon, eller om den bare er blitt en avis som har skjønt at det er penger å tjene på infame karikaturer. Til slutt var det en franskmann som grep inn: dere amerikanere skjønner ingenting av oss franskmenn. Det dere betrakter som spekulative karikaturer, er helt vanlig hos oss! Det blir i hvert fall spennende å se om Charlie Hebdo i framtida klarer å holde like klar distanse som tidligere til politikere som Sarkozy, Le Pen osv – som nå omfavner dem. Men for ytringsfrihetsdebatten har det mindre betydning hvilke intensjoner som ligger bak tegningene. Det handler det om Charlie Hebdos rett til å publisere.

«Jeg respekterer troende mennesker, samtidig som jeg ikke glemmer at religion er opium for folket», skriver den israelske anti-sionisten Michel Warschawski på . Men han legger til: «Religion er også de undertryktes hviskende stemme.» Det er en del av redaktør-ansvaret også å ta hensyn til dette, der avisa framstår som representant for overmakta.

Den tyske biblioteksprofessoren Gernot Wersig skrev i en artikkel ironisk om de som mente at vi nå gikk inn i informasjons- og kunnskapssamfunnet: «Hvis vi skal snakke om kunnskapssamfunnet så må det gjelde 50- og 60-tallet da vi fikk et bedre offentlig skolevesen, allmennkringkasting, pressestøtte. Nå har vi medier som lever av å sende repriser og produsere innholdsløse programmer, samtidig som de påberoper seg ytringsfrihet for å beskytte muligheten til å tjene penger.» Det er viktig å huske på at ytringsfriheten tilhører folket, ikke avisene. Det er folket som skal ha mulighet til å ytre seg, selvfølgelig også inkludert journalister, men det er medias ansvar å sørge for at alle slipper til.
For noen år siden holdt jeg en 1. mai-tale på et lite sted i Norge. Etter talen var det lunsj på Samfunnshuset. Jeg ble sittende med en familie med innvandrere, som jeg kom i prat med. Mannen i familien fortalte at han var forfatter. Nå arbeidet han som vaskehjelp. Han hadde fått fatwa over seg i Irak, og måttet rømme landet. Han hadde prøvd å få norske forlag interessert i å gi ut hans siste bok, som var årsaken til at han måtte rømme. Boka het: Sex, Sharia and Women in the History of Islam. Noen forlag var først interessert, men turte ikke, når det kom til stykket, å gi ut boka.

Etter lunsjen ringte jeg en kurdisk venn og fortalte at jeg hadde spist lunsj med en mann som var forfatter og som het Mariwan Halabjaee. Det ble helt stille i telefonen. Så kom det: «Er han i Norge? Du har møtt vår største forfatter. Det er Kurdistans Salman Rushdie.» Seinere tok jeg kontakt med Mariwan og arrangerte et forfattermøte med han. For sikkerhets skyld tenkte jeg at jeg fikk informere politiet om at han kom. I begynnelsen var de ikke så interessert, men etter hvert tok interessen seg opp. Det endte med at han først måtte komme til Politihuset for å få vakter, at møtelokalet måtte gjennomgås og at alle besøkende måtte kontrolleres. Det var selvsagt Mariwans sterke kritikk av islam som var følsom. Han var krass i sin kritikk, om enn ikke så demagogisk som Arnulfs Øverlands kritikk av kristendommen som den tiende landeplage. Det var mange tilhørere fra kurdiske områder i Irak og Iran – folk som også hadde rømt fra fundamentalistisk islam. Folk som forundret seg over at mange norske venstreorienterte var så redde for å kritisere religiøse overgrep når islamister sto bak. Og ganske riktig var det en venstreradikal nordmann som var den som var mest kritisk til Mariwan: Hva slags akademiske kunnskaper bygde han egentlig på, når han kritiserte islam? Jeg tror neppe at han ville stilt de samme kravene til en nordmann som hadde kritisert den norske kirka, for da ville en slik kritikk framstå som ganske ordinær. Det var 90 år mellom Øverlands flammende angrep på kirka i Studentersamfunnet, og Mariwans kritikk av islam. Skal det gå 90 år før det blir like akseptert å kritisere islam som kristendommen? Det bør det ikke. Mulla Krekar ble dømt for å ha truet bl.a. Mariwan og Erna Solberg på livet. Hun lever et offentlig liv, han må holde seg skjult.

Marie Simonsen i Dagbladet påpeker at det på et vis er lettere å være prinsippfast under dramatiske omstendigheter. Nå får Charlie Hebdo all støtte, også fra dem som tidligere kritiserte dem som provoserende og kritiske til alt. Skal ytringsfriheten være reell er det ikke nok å ha retten til stå på en kasse i en park og rope. Ytringsfriheten er avhengig av at det er en offentlighet å henvende seg til. For Charlie Hebdo og mange andres vedkommende, er ytringsfriheten avhengig av at noen vil kjøpe bladet deres. Her kommer bibliotekene inn. Ytringsfriheten er dessverre også avhengig av at vi har bibliotek som har midler til å kjøpe og gjøre tilgjengelig kritisk litteratur. Og ikke minst at vi har bibliotek som forstår at det er deres oppgave å gi lyd til samfunnskritiske røster selv når budsjettet er knapt og lånerne mest etterspør annen litteratur.

I fjor fikk vi en rekke eksempler på bibliotek som tok den nye formålsparagrafen for folkebibliotekene på alvor. Massakrene i Frankrike bør oppmuntre oss enda mer til å ta en kritisk rolle for ytringsfrihet. Sjøl om det er folkebibliotekene som har fått lovfestet plikten til å være en debatt-arena, bør også fagbiblioteket ta opp denne hansken. For folkebiblioteket handler det om å ta opp rollen som by- og stedutvikler gjennom å bli en enda mer sentral møteplass og demokrati-institusjon. For fagbibliotekene handler det om å bli hjertet i institusjonen som formidler i alle sjangre; både digitalt og som fysisk møtested. Biblioteket Sølvberget åpnet en utstilling om aviskarikaturer dagen etter massakren i Frankrike. Når utstillingen er ferdig der, vil vi vise den her på biblioteket på Høgskolen i oslo og Akershus.

Lars Egeland
Læringssenterdirektør

Læringssenter og bibliotek
Høgskolen i Oslo og Akershus
Tlf: +47 67 23 51 10 / 901 94 838
http://www.hioa.no – Ny viten, ny praksis

ytringDagen etter Charlie Hebdo-massakren åpnet det en utstilling om politiske karikaturer på Sølvberget bibliotek og kulturhus i Stavanger. Fra Læringssenter og bibliotek sin side ved HIOA, hev vi oss frampå og fikk avtalt at vi skulle få utstillingen når den var ferdig i Stavanger. Det er viktig for oss av minst to grunner å vise utstillingen: 1. Vi er en ytringsfrihetsinstitusjon som blant annet utdanner bibliotekarer og journalister. 2. Vi er en multikulturell høgskole med mange studenter og ansatte fra land der ytringsfriheten ikke respekteres. I solidaritet med dem, ville vi vise utstillinga.

På tirsdag åpnet vi utstillingen. Mer om den kan du lese nedenfor. Vi håper at flest mulig vil komme og se utstillingen, som er åpen fra 8 til 16.

Utstillingen viser karikaturer av norske og utenlandske karikaturtegnere, og fokuserer på karikaturenes politiske rolle. .

Da utstillingen ble vist i Stavanger rett etter Charlie Hebdo-massakren, var det bevæpna politi til stede. HiOA har også gjort grundige sikkerhetsvurderinger. Konklusjonen på den var blant annet at utstillingen burde ha et visst tilsyn. Om kvelden er biblioteket åpent i 2,5 time etter at bibliotekarene har gått hjem, da betjenes hele biblioteket av en student. Derfor mente vi det var riktig å ha utstillingen i et rom som kunne låses om kvelden.

 

Dagfinn Nordbø skriver i VG at han har tapt troen på bibliotekarenes forsvar for ytringsfriheten, fordi vi på forhånd ba om råd også om vurdering av utstillingens innhold. Jeg antar at han ikke ville kritisere VGs redaktør for å ha vurdert – og eventuelt bedt om råd – til å vurdere innhold som han skal publisere. Ja, vi har bedt om råd om det her var bilder som noen kunne bli støtt av. Kanskje vil noen finne tegninger de blir provosert av i utstillingen. Det er jo meninga med karikaturer å sette politiske poeng på spissen. Men vi vil ikke på en høgskole stille ut bilder som bare har til formål å støte noen. Vår vurdering gjør at utstillingen vises i sin helhet!

IMG_0707

Fra åpninga av utstillingen: Leder av Norsk Bibliotekforening sammen med de bibliotekarene Sophie Essmat og Effat Zahedifar. De arbeider ved Læringssenter og bibliotek, har bakgrunn fra Iran og synes det er viktig at biblioteket viser denne utstillinga.

 Mer om utstillingen:

Nasjonalt senter for tegning og ytringsfrihet inviterte i 2014 norske avistegnere til å se kritisk på sin rolle i forhold til ytringsfriheten. Utstillingen er produsert av Avistegnernes Hus i Drøbak, i samarbeid med med Cartoonist Rights Network International og er støttet av Fritt Ord.

 

Utstillingen ble første gang vist i Avistegnernes Hus i Drøbak våren 2014 i forbindelse med grunnlovsjubileet og tar utgangspunkt i Grunnlovens «ytringsfrihetsparagraf» 100 fra 1814 som etablerte ytringsfrihet som en rettighet i Norge. Utstillingen viser utviklingen av trykkefrihet for avistegninger i Norge og internasjonalt.

Utstillingen presenterer et utvalg forfulgte avistegnere fra flere land, som har utfordret den politiske makten med sine satiriske tegninger. De har blitt forfulgt i sine hjemland, og flere er blitt utsatt for yrkesforbud, overgrep, fengsel og drap. I Norge har tegnerne Arifur Rahman, Fadi Abou Hassan og Abdul Muhiaddin fått opphold i Norske fribyer (Stavanger og Skien) gjennom den internasjonale organisasjonen ICORN (International Cities of Refuge Network).

IMG_0672

Fra åpninga av utstillingen: Her er jeg sammen med Elisabeth Eide som er nestleder i norsk PEN, og professor i journalistikk ved HiOA. Hun holdt en strålende introduksjon til politiske karikaturer, som du kan lese her.

 

danakleven før

Slik så det opprinnelige forslaget til bebyggelse i Anders Madsensgate ut.

danakleven

Slik var prosjektet som ble vedtatt i Bystyret i kveld

Dette har vært en lang prosess – dette er reguleringsplaner vi har knadd og flikka på i mange år, sa Høyres gruppeleder Svein Konrad Rui da Bystyret i kveld behandla to reguleringsplaner i Fjerdingen.  Rui advarte derfor sterkt mot at noen skulle blande seg inn nå.

Jeg blei litt opphissa over at Rui tok rollen som den som har arbeidet lenge for å få den beste løsninga. Fakta er at Tønsberg kommune med støtte av det politiske flertallet brukte skattebetalernes penger til å utarbeide et forslag til utbygging som provoserte alle som er glad i gamle Tønsberg. Kommuneplanen har klare bestemmelser om hvordan det skal tas historiske hensyn i Tønsbergs gamle bydeler – hvis flertallet hadde vært villige til å bruke bestemmelsene. Etter min mening hadde det vært en enkel sak å lage et forslag som hadde fått tilslutning fra alle med en gang – kanskje med unntak av utbyggere som alltid vil være opptatt av sterkest mulig utnytting av tomta. Også SV er opptatt av at det skal bygges tett i sentrum. Vi var blant de første som tok til orde for boligbygging på byens sår – tomtene etter tidligere boliger som i dag blir brukt til parkering. Men – politikernes rolle er å ta hensyn til allmennheten og sette grenser for utbyggerne. Det som har voldt besvær for Rui er at han aldri har klart å sette grenser for utbyggerne – og i Anders Madsensgate var det til og med kommunen som var utbygger. Han burde ha satt foten ned i starten da kommunen brukte mye penger på å lage det første forslaget som heldigvis aldri ble realisert.

Men det er grunn til å spørre om Rui har lært noe av  den lange prosessen i Anders Madsensgate, Det opprinnelige prosjektet ble nemlig ikke skrinlagt fordi H og Rui snudde, men fordi Frikirka ikke ønska å være part i et byggeprosjekt som provoserte så mange Tønsberg-innbyggere.

Den andre reguleringsplanen som ble vedtatt var på tomta Hertug Guthormsgate 1. SV protesterte iherdig sammen med Fjerdingen Velforening da førsteutkastet til reguleringsplan ble fremmet. Nå er også dette prosjektet blitt mye bedre, men fortsatt noe for høyt. Derfor foreslo vi å tilpasse prosjektet til dimensjonene på de omkringliggende boligene – noe som innebar å senke maks byggehøyde med noe over 2 meter .

tigging

Regjeringa har foreslått å straffe folk som hjelper fattige tiggere med inntil et års fengsel. Statssekretær i Justisdepartementet, Vidar Brein-Karlsen (FrP) mener det er nødvendig å ta med det han kaller medvirkning til tigging, når regjeringa vil rydde gater og torg for tiggere. Da kan det bli fullt i fengslene. Vi er mange mennesker som gir penger til tiggere, som kanskje inviterer på en kopp kaffe, et måltid mat eller som hjelper med overnatting. Vi kommer ikke til å legge skjul på at vi vil bryte en lov som forbyr å hjelpe fattige mennesker.

Regjeringa har åpnet for at kommunene kan forby folk å be om hjelp. Kommunene har imidlertid stort sett valgt å ikke benytte seg av anledningen til å forby tigging. Derfor foreslår regjeringa nå et nasjonalt forbud kombinert med et forbud mot å gi tiggere hjelp. Hva slags menneskesyn er dette uttrykk for?  Hvor skal grensene gå?  FrPerne i regjeringen må gjerne la være å føle medmenneskelighet. Men å forby andres medmenneskelighet?

– Det er den organiserte tiggingen vi vil til livs, sier FrPs Carl I. Hagen. Mens det er familiesamhold og fint om en norsk familie kjører i samme bil, er det organisert tigging om en rom-familie fra Romania kjører sammen til Norge  – når Europas fattigste drar til Europas rikeste land for muligens å skaffe penger for en bedre framtida for barna. Vi er ikke så godtroende at vi ikke vet at det også følger kriminalitet med de tilreisende fra Europa. Men det er ikke et problem vi løser ved å forby tigging eller hjelp til tiggere. Menneskehandel og tyveri er forbudt i dag. Likeså organisering av prostitusjon og kjøp av prostituerte, selv om FrP gjerne vil gjøre akkurat det siste lovlig.  Å forby tigging kan ha motsatt effekt av hva FrP sier de ønsker, nemlig økt kriminalitet. Narkomane som tigger er ofte i dag et alternativ til kriminalitet.

Vi kan ikke påby FrPere i regjeringsapparatet å vise medfølelse. Men det er noe helt annet når de også vil forby andre å hjelpe medmennesker i nød. Hva slags menneskesyn er dette uttrykk for? Det eneste man kan oppnå er å rydde gatene slik at vi slipper å se tiggerne. Hva blir det neste? Forbud mot fattige eller narkomane å vise seg offentlig i dagslys? Påbud om gule stjerner på klærne?

SV vil kjempe mot regjeringas kriminalisering av medmenneskelighet. Vi oppfordrer redelige mennesker i regjeringspartiene og deres støttepartier om å si at nå har regjeringa gått for langt.

Lars Egeland, leder i Vestfold SV

arbeidsmiljlstreikTil Bystyrets møte på onsdag har jeg levert en interpellasjon der jeg spør ordfører Petter Berg om han er enig i at Tønsberg kommune bør garantere faste stillinger, selv om Stortinget vil innføre en adgang til midlertidige ansettelser. Sier han ja får han i hvertfall støtte av SV og AP. Sier han nei, vet folk hva de må stemme ved kommunevalget om de ønsker faste jobber.

Her er interpellasjonen:
Regjeringen har fremmet et forslag til endringer av Arbeidsmiljøloven. Endringene vil kunne få betydning for ansatte i Tønsberg kommune. Etter arbeidstakerorganisasjonenes mening – SV er enig – vil forslaget om økt midlertidig ansettelse skape usikkerhet for mange arbeidstakere, for deres familier og deres personlige økonomi. Forslaget vil i praksis bety at et blir lovlig at alle nyansettelser kan være midlertidige i 12 måneder.
Om regjeringas forslag til midlertidige tilsettingsrådet blir vedtatt, trenger ikke Tønsberg kommune som arbeidsgiver å benytte seg av adgangen til økt midlertidighet. Dette kan Bystyret gi uttrykk for som et innspill til behandlingen i Stortinget, og som en garanti til innbyggerne og fagbevegelsen.
I Trondheim har bystyret vedtatt følgende:
Trondheim kommune skal være en ansvarlig og seriøs arbeidsgiver, der trygg eldreomsorg, gode skoler og gode kommunale tjenester for befolkningen har hovedprioritet. Som en følge av dette, ønsker bystyret en arbeidsmiljølov som gir trygghet og stabilitet for arbeidstakere og arbeidsgivere. Det oppnår man ikke gjennom økt bruk av midlertidige ansettelser. Dersom et flertall på stortinget allikevel vedtar regjeringens forslag om midlertidighet, vil Trondheim kommune som arbeidsgiver likevel fortsette dagens praksis.
 
Vil ordføreren støtte et lignende vedtak fra Tønsberg Bystyre?

kunnskapspolitikkSom følge av overgang fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn, foregår det en strid om eiendomsretten til åndsverk og kunnskap. Store kommersielle selskaper vil tjene store penger ved å forhindre tilgang og bruk for allmennheten, også uten at de som har laget åndsverket får  bedre betalt. I sitt nye prinsipp-program tar SV standpunkt for at retten til informasjon er en menneskerett.

SV oppdaterer sitt Prinsipp-program som ble vedtatt for 4 år siden. I helga har landsstyret vedtatt endringer som skal vedtas på landsmøtet i mars. Jeg synes det var bra – siden jeg sjøl var forslagsstilleren.

Her er teksten som blei vedtatt:

Utviklingen i dag går mot at det legges flere begrensninger på allmennhetens bruk av åndsverk, uten at opphavspersonene får bedre betalt. SV vil arbeide for en informasjonsallmenning der intellektuelle produkter kan deles til ikke-kommersielle formål gjennom åpen tilgang, åpen kildekode og annen deling. Samtidig må opphavspersonenes rettigheter sikres, og det må etableres ordninger som gjør at en større andel av fortjenesten tilfaller opphavspersonene på bekostning av kommersielle aktører.

Etter SVs mening bør det være en menneskerett å ha tilgang til informasjon. Informasjon og kunnskap som vare har den verdien at den ikke svekkes gjennom deling, men at deling kan være med å utvikle ny kunnskap.

Jeg er Anders

ANA_stort Jeg brenner Tønsbergs Blad hver dag. Jeg gjør det for å fyr på ovnen og varme i huset. Anders Anunsen satte fyr på avisa i forbannelse over hvordan han syntes avisa hadde behandlet Fremskrittspartiet i valgkampen. Det er en ytring man kan være enig eller uenig i, men jeg vil likevel forsvare Anders Anunsens rett til å ytre seg. Personlig gir slik offentlig avisbrenning meg assosiasjoner til bokbål, og derfor syntes jeg det var en usmakelig protest. På samme måte er det mange som synes karikaturene i Charlie Hebdo var usmakelige, uten at det har noen betydning for forsvaret for deres rett til å publisere dem. I sin protest syndet Anunsen i tillegg mot det første bud i medieopplæringen for politikere: ikke angrep avisa, du vil aldri kunne vinne, men avisa kan drepe deg som politiker!  

I Tønsbergs Blad 15.1. trekker samfunnsredaktør Lasse Jangås igjen fram Anunsens protest, for å vise dobbeltmoralen hos politikere som nå støtter Charlie Hebdo. Som politisk motstander av Anunsen fikk jeg lyst til å forsvare hans ytringsfrihet. Det må være fullt lovlig å være så forbannet på Tønsbergs Blad at man ønsker at alle skal si opp sine abonnement, f eks slik at det kunne bli rom for andre aviser. Som tilnærmet monopolavis i distriktet utgjør Tønsbergs Blad makta, mens Anunsen selv mente å være en stemme som slet med å komme til orde. Jeg vil minne Jangås og Tønsbergs Blad om at ytringsfriheten hverken tilhører A-pressen eller Tønsbergs Blad. Den tilhører faktisk folket, inkludert Anunsen.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 27 andre følgere