Feeds:
Innlegg
Kommentarer

frihet sammenFrihet sammen er tittelen på Audun Lysbakkens bok som kom ut rett før SVs landsmøte. Boka er delt i fire hoveddeler: Grønt, Rødt, Rosa, Forandring fryder. De to første delene handler om SV som grønt miljøparti og som rødt parti for velferdsstat og mer rettferdig fordeling. For de som har hørt Lysbakken før, så er dette kjente toner.

Den tredje delen – Rosa – handler om SV som feministparti. SV har lenge stått fram som et parti for kvinnefrigjøring og likestilling og med kanskje halvhjertedfe erklæringer om feminisme. På landsmøtet ble imidlertid den rosa fargen lansert som det tredje ideologiske beinet i SVs politikk. «De tradisjonelle kjønnsrollene setter trange rammer for både kvinners og menns liv. Derfor er feminismen relevant for alle» skriver Lysbakken og legger til: «Svaret på to enkle spørsmål avgjør om du er feminist: Er det systematiske forskjeller i fordelingen av makt og penger mellom kvinner og menn i Norge? Og: Vil du gjøre noe med det? Kan du svare ja på begge, er du feminist.»

En bok er et format der du får muligheten til å prate ut, annerledes enn bare noen sekunder i en fjernsynsdebatt eller i en kort aviskronikk. Om de to hoveddelene om SVs grønne og røde politikk ikke inneholder så mye nytt, så er det godt skrevet, krydret med gode formuleringer. Det er gjort en del research for å finne gode sitater og referanser. Dette er nyttig for de som skal ut og forsvare SVs politikk i debatter i tida framover. Jeg er jo mer som utdyper partiprogrammet. Men Audun solgte ganske mange bøker på landsmøtet!

Slike bøker må jo bli forholdsvis dyre for å dekke kostnadene ved de viktigste eksemplarene, nemlig de som gis bort gratis til journalistene i håp om at de skulle skrive om Lysbakkens tanker for SV. Boka er tilgjengelig ved Nasjonalbiblioteket, Departementenes fagbibliotek og selvsagt Stortingsbiblioteket, der den er utlånt. Når jeg søker i mitt lokale folkebibliotek, får jeg treff på den elektroniske utgaven av boka, men den får jeg likevel ikke lånt via folkebibliotekets elektroniske app. Det viser svakheten ved ebokmarkedet, dette burde jo være en bok som skapt for å gjøres tilgjengelig elektronisk til alle som ønsker det.

Audun er mest politisk nyskapende når han skriver om venstresida og frihet, om grensene for politikk. Hvordan SV må sørge for å ta eierskap til frihets-begrepet. Han bruker flytevest-saken fra Stortinget som eksempel, der Kjell-Idar Juvik i en replikkveksling med Høyre sa at om man redder et liv gjennom flytevestpåbud, så burde også Høyre mene at det er verdt det. – Med en slik begrunnelse kan vi gjennomføre et voldsomt antall sikkerhetstiltak, skriver Lysbakken. Med en helt konsekvent politikk for trygghet ville røyking, brennevin, solarium, basehopping, sykling uten hjelm osv – vært forbudt. Vi bør være varsomme med å innføre påbud og forbud i spørsmål som handler om hva mennesker gjør med seg sjøl og eget liv, skriver Lysbakken. Det er annerledes når min frihet begrenser andres, skriver han. Derfor er han for røykeloven, men mot å forby tobakk. Høyresida sier ofte at vi ikke kan forby det vi ikke liker. «kanskje vi skulle spørre hvorfor de sier det så ofte, og vi så sjelden» skriver Lysbakken. Det handler ofte om hvilke menneskers frihet vi setter først. Høyresida vil forby tigging og burka, men gjøre det lovlig å kjøpe sex. Et vesentlig poeng er at venstresida i alt for stor grad forbindes med staten og statens kontroll over mennesker. Men blant mange nederst på rangstigen har staten aldri blitt oppfatta som en venn, men som en motpart. Dette må SV forstå og ikke bli oppfatta som partiet som alltid forsvarer det offentlige og deres kontroll. Kanskje åpner dette for at SV også tør å vedta at man er positiv til nakenhet og naturisme?

Siste del av boka handler om hvordan SV bør forholde seg ved stortingsvalget i 2017. I taler til landsstyret i SV har Audun sagt at dette var et spørsmål han hadde tenkt at vi kunne vente med å diskutere. Men så ser vi at folk nå vender seg mot regjeringa, og ønsker et skifte, aller helst nå! Det tvinger SV til å diskutere regjeringsspørsmålet nå. Lysbakken redegjør for feil SV gjorde i regjering. Vi vant mange små seire som ble satt aller mest pris på av de som la mest merke til dem, det vil si SVerne i regjeringsapparatet. Selvsagt må SV bidra til å bytte ut den blåblå regjeringa så fort som mulig. Det betyr at vi må støtte en AP-regjering, det finnes ikke noe alternativ. Men vi skal ikke gå inn i noen ny regjering med mindre vi vet at det gir gjennomslag for SVs mest prioriterte saker. Da må SV klare å prioritere noen få, viktige saker – saker som har bred folkelig støtte og som er annerledes enn Aps politikk. AP skal aldri mer ta oss for gitt!

 Hva andre skriver om boka:

Karen Tjernshaugen i Aftenposten: Lysbakken ramser opp feil SV gjorde i regjering : I boka er SV-lederen åpenhjertig om tre sentrale, strategiske feil han mener partiet gjorde i regjering i årene 2005 – 2013, som førte til at partiets oppslutning stupte

 

Hanne Skartveit i VG: Friheten eller døden: Lysbakken har blitt det beståendes forsvarer. Slikt blir det ikke noe opprør av.

Jeg tror det kan være en plass for et frihetssøkende parti på norsk venstreside. Men jeg tror ikke SV er i stand til å ta den plassen.

Arild Rønsen på sin egen blogg:   Lysbakken står støtt i det som i marxistiske termer heter reformisme: «De små stegene som tar oss i riktig retning, ikke ventingen på det ene kvantespranget … Det er retningen som er målet.» Hvis noen måtte mene at dette er en smått farga bokanmeldelse, har de helt rett. Forklaringa er enkel: Jeg er enig i hvert ord som står å lese. Dermed får forfatteren siste ord:

Lars Gauden-Kolbeinstveit: Sosialistisk sanghefte på Minerva-nett: Lysbakken har en del isolert sett gode argumenter. Boken preges lite av det mest utopiske vi har sett fra SV opp igjennom tidene.

Audun Lysbakken: Frihet sammen – presentasjon av boka på Lysbakkens egen blogg: Frihet sammen. To ord som ofte ses på som motsetninger. I virkeligheten er individuell frihet og sterke fellesskap forutsetninger for hverandre. De færreste av oss kan leve frie liv helt alene, vi må skape frihet sammen. Det er tema for boken jeg gir ut i dag. Tittelen har jeg lånt fra Per Fugelli, som i et intervju med SV-avisen Del Godene i 2013 foreslo “Frihet sammen” som slagord for venstresiden: “- Så hadde vi tatt friheten tilbake fra disse tjuvraddene i Høyre og Frp og gitt den sitt rette hjem”.

 

per willyVi er svært fornøyd med forsøket med samordning av innsigelser mot kommunale planer, sa statssekretær Per Willy Amundsen på Fylkesmannen i Vestfold sin arealkonferanse på Slottsfjellsmuseet i dag. – Vi har en utfordring i å styrke den klimavennlige byutviklingen, sa statssekretæren som ble kjent da han som stortingsrepresentant mente at klimaproblemene bare var en marxistisk konspirasjon for å kunne øke skattene. Slik kan man møte seg sjøl i døra. – Jeg er opptatt av å høre deres forslag til forbedringer, sa Amundsen og forlot møtet.

Jeg satt sammen med Per Willy Amundsen i Energi og miljøkomiteen da han fremmet et såkalt Dokument 8-forslag der han foreslo at fylkesmannen og fylkeskommunens innsigelsesrett i kommunale plan- og arealvedtak, skulle fjernes helt. (Representantforslag 124 S (2011–2012) fra stortingsrepresentantene Gjermund Hagesæter, Per-Willy Amundsen, Oskar J. Grimstad, Henning Skumsvoll, Morten Ørsal Johansen og Åge Starheim Dokument 8:124 S (2011–2012))

Flertallet i komiteen – alle unntatt FrP og H – pekte på at i 99% av tilfellene kommer kommunen og staten til enighet – bare 1% av plansakene havnet i Miljøverndepartementet. Likevel ville vi jobbe med en forbedring av planprosessene. I Stortingsdebatten pekte jeg på den såkalte Planportal Vestfold som Fylkesmannen i Vestfold hadde etablert. I tillegg ville statsråd Bård Vegar Solhjell ha en forsøksordning med samordning av innsigelser hos Fylkesmannen. Jeg var svært fornøyd med at Vestfold skulle være med i den forsøksordninga.

På dagens arealkonferanse var fokuset nettopp på denne forsøksordninga og på Planportal Vestfold. Statssekretær Amundsen var svært fornøyd med at det bare var innsigelser i noen få prosent av sakene. Han har nå helt gått vekk fra ideen om å fjerne innsigelsesretten. FrPs Gjermund Hagesæter som også hadde ordet i stortingsdebatten påsto at FrP i denne saken ikke ville gi seg før de fikk gjennomslag.

FrP insisterte på at denne saken skulle de vinne. Men så må de jo tilpasse seg Høyre i regjering. I stortingsdebatten om innsigelses-forslaget sto imidlertid Høyre ikke langt tilbake for FrP. Mikael Tetzschner fra Høyre sa at trusselen om innsigelse er som et væpnet ran der pistolen ikke blir brukt. Nå er også Høyre godt fornøyd med det forbedringsprogrammet SV satte i gang.

Men det skal nok legges til at om hverken Høyre eller frP vil gjøre strukturelle endringer, så kan det nok være at de tar sterkere hensyn til kommunene enn til f eks naturvern, klima, allmennhet i de få konfliktsakene som kommer til departementet. Et slikt eksempel var jo at noe av det første regjeringa gjorde var å endre Miljøverndepartementets beslutning om å omgjøre Essoskogen ved Tønsberg til landbruks, natur- og friområde som området brukes til i dag. Dermed fikk fremfor alt Esso det slik de ville.

festeNorge har 300.000 tomtefestere. I Tønsberg er det 1200 feste-eiendommer. Hver femte nordmann bor i en festet bolig eller har en festet hytte. Nå vil regjeringa mangedoble kostnadene for de som fester tomt. Milliarder vil bli overført fra vanlige hus- og hytte-eiere og til grunneierne.

Regjeringas forslag kommer på bakgrunn av en dom fra Den Europeiske Menneskerettsdomstolen. Etter SVs mening var EMD-dommen en klar politisk dom som hadde lite med menneskerettigheter å gjøre. Norske grunneiere er ikke blant de gruppene som har sterkest behov for menneskerettighetsvern. Likevel går Regjeringa nå enda lengre enn både hva grunneierne og Menneskerettsdomstolen krever.

Mens Høyre og Fremskrittspartiet kjemper iherdig mot en beskjeden eiendomsskatt, har de hatt mindre problemer med med at huseiere på festetomt skal få utgiftsøkning som er mange ganger så høy. Som en kommune med mange festetomter bør Tønsberg nå ta klart standpunkt mot regjeringas forslag.

Tomtefeste er den siste rest av en særnorsk leilendingsavtale. Nå bør tomtefeste  avvikles og tomtefesterne få en rimelig avtale for å kunne innløse tomta. I Tønsberg bystyre ble SV for noen måneder siden stående aleine om å foreslå en mulighet for innløsning av festetomt til en pris som kunne ha bidratt til å avvikle festetomt-systemet.

Det er gjerne de mest beskjedne husene som står på festetomt, sjøl om forskjellene tradisjonelt ikke har vært så store. Som sent som på 1990-tallet var det ingen prisforskjell på hus på festetomt eller selveiertomt, fordi festeavgiften oftest bare var et par hundrelapper i året. Et stort antall av de som nå bor på festetomt, har ikke inngått festeavtalen, men kjøpt huset eller hytte i en tid der prisforskjellen mellom festetomt og selveiertomt var minimal.

Det er en mindre del av festetomtene i Tønsberg som eies av kommunen. De fleste tomtene festes fra kommunen, men eies av Opplysningsvesenets Fond, dvs av kirka. Det er ingen menneskeretts-sak at vanlige tomtefesterne skal bidra til å samle ytterligere rikdom hos Opplysningsvesenets Fond.

Om festerne nå skal betale en leie ut fra markedspris en ubrukt tomt, betyr det  at de etter å ha betalt festeavgift i mange år, nå  er nødt til å kjøpe tomta en gang til. En annen måte å se det på er at festeren eier den påstående bygningen og har disposisjonsrett over den. En slik heftelse på tomta bør etter SVs mening bety at tomteverdien er må settes svært lav. Hvem vil kjøpe en tomt som er disponert til en bygning som noen andre eier?

Ordningen med tomtefeste har vært viktig i Norge fordi den har gitt flere muligheten til å bygge hus og hytter til en rimelig kostnad. Samtidig har tomteleien vært en beskjeden men forutsigbar inntekt for grunneiere. Ofte har grunneierne ønsket å feste bort tomt ut fra andre ønsker enn festeavgiftene, slik som at man har ønsket byutvikling eller å legge til rette for hytter som vil kunne gi inntekter som følge av tilrettelegging av tomter, vedlikeholdsoppdrag eller andre salgsinntekter.

Grunnleggende må være tomtefesternes rett til å kunne forlenge sin avtale på noenlunde de samme betingelsene som gjalt da festekontrakten ble inngått. Noen annet vil være et brudd på den avtalen som lå til grunn ved inngåelsen av festeavtalen.

Regjeringa skiller ikke mellom bolig og hytte. Fra grunneierne blir det pekt på at verdiøkningen har vært enorm på mange hytteiendommer. Blant annet blir Hvaler trukket fram der verdiøkningen på festetomter har vært stor. Hvaler er imidlertid ikke representativ for feste-hyttene som gjerne er mindre hytter på lite produktiv landbruksgrunn i skog og i fjellet. At noen hytter har steget mye i verdi må derfor ikke brukes som argument for å frata festerne deres grunnleggende rett til å vite at man bor trygt i hjemmet sitt eller på hytta.

kårsteinVestfold-stortingsrepresentant Kårstein Eidem Løvaas (H) har sådd vind og høstet storm da han foreslo at vi skulle betale ekstra for å lese nettsidene til NRK. Det var åpenbart at et godt planlagt utspill i Aftenposten, i forkant av stortingsmeldinga om NRK. Eidem gjorde klart at forslaget om å kreve betaling for nettsidene, ikke var et personlig utspill, men var klarert med H og FrP.

Når FrP så reaksjonen, trakk de fort all støtte. Ib Thomsen gikk til og med ut på Dagsrevyen og kalte Kårsteins forslag for et typisk Bærum-Høyre-forslag.

Kårstein Eidem Løvaas er blitt sendt ut i krigen før. Forrige gang han fikk store mediaoppslag var før Statsbudsjettet da han ville redusere NRK- lisensen. Den gang som nå, måtte han rask dempe utspillet sitt. Men det som til nå blir stående igjen som den tidligere P4-ansatte programmedarbeideren politiske prosjekt  – er et korstog mot NRK.

Eidem Løvaas er redd for at NRK blir for stort, og at det rammer de kommersielle mediehusene, enten det er radio, TV eller mediehus bygd på papiraviser. Jeg bruker mediehus som begrep, fordi enhver lokalavis selvfølgelig også er på nettet, TV2 er på nettet osv.

Det skjer en konvergering av sjangre. Vi ser TV fra nettbrett og mobiler. Det er rett og slett totalt teknologisk bakstreversk å hevde at NRK skal begrense sin virksomhet til å sende fjernsynsprogrammer og radio i sanntid, altså uten dagens muligheter til å se fjernsynsprogrammer og høre radio når vi selv vil.

Det tok ikke mange timene før også Eidem Løvaas starta tilbaketoget. Det er ikke snakk om noen ekstra avgift for å lese nett-nyheter, det skal være inkludert i dagens lisens, mente han.. Det betyr at utspillet ble redusert til at 88 % av befolkningen – de som i dag betaler lisens – skulle huske på et passord for NRKs nettsider. Saken ble ikke bedre.

Problemet for Løvaas Eidem er at vi har en svært god og populær allmennskringkasting i NRK. Vi er mange som tenker at NRK er den vesentligste norske aktøren på radio og fjernsyn, supplert av kommersielle kanaler. Det høres ut som om Eidem Løvaas ønsker seg en situasjon – som vi har i mange andre land – at det er kommersielle kanaler som er dominerende, men så har man en allmennkringkasting for de spesielt interesserte, P2-publikummet. Det er en situasjon som vi ikke ønsker. Løvaas Eidem vet også at desto smalere NRK blir, desto svakere blir legitimiteten av kringkastingslisensen. I dag mener et stort flertall av folket at kringkastingsavgiften er verdt pengene. Det er ganske spesielt, og helt annerledes enn hva folk svarer hvis de blir spurt om de synes de får valuta for veiavgifta. Hvis legitimiteten for kringkastingsavgifta svekkes, ligger veien åpen for å avvikle den.

 

Kringkastingssjef Eriksen påpeker at NRKs viktigste konkurrent ikke er norske mediehus, men utenlandske aktører. Det tror jeg er riktig. Jeg mener at det er viktig å ha en allmennkringkasting med muskler til å lage gode norske kvalitetsprogram som er attraktivt for folk flest. Utfordringa er at vi trenger enda sterkere kulturpolitiske virkemidler for å gjøre norsk kunnskaps- og kulturinnhold tilgjengelig for det norske folk, f. eks. i form av et stort digitalt bibliotek som kan tilby innhold i mange sjangre: Musikk, film, skrift osv.

asylbarn

Det er all grunn til å gratulere de 58 asylbarna som nå får sakene sine behandlet på nytt. Etter avtalen mellom FrP, H, V og KrF gjelder det barn som ble sendt ut fra sommeren 2014, som samtidig har bodd 4 år i Norge.

Bakgrunnen er at FrPs justisminister ikke har fulgt opp avtalen mellom regjeringa og V og KrF. Avtalen var en del av en asyl-enighet der asylbarna som hadde bodd lenge i Norge, skulle få større rettigheter mot at FrP fikk gjennomslag for en innstramming i asylpolitikken som blant annet skulle hindre at noen familier fikk bli så lenge i landet at man igjen skulle få et problem med langeværende asylbarn. Det er ikke første gang at vi har fått en type amnesti for lengeværende asylbarn. SV har to ganger fått til det samme: Første gang i 2004 da 120 barn fikk bli. Neste gang i 2007 da partiet fikk til endringer som gjorde at det skulle legges mere vekt på barnas situasjon. Det første til at mer enn 1000 mennesker fikk opphold i Norge. Det var selvsagt som resultat av liknende tøffe forhandlinger der AP inntok samme solle som FrP har gjort i de siste dagenes forhandlinger. Når FrP har kunne være tøffe i forhandlingene så er det blant annet fordi de har  visst at sjøl om AP støttet SVs mistillitsforslag mot Anunsen, så har AP  ikke ønsket at de 58 asylbarna  skulle få noen ny behandling av sakene sine.

Det spesielle med dagens kompromiss er at V og KrF har måttet betale FrP to ganger: Første gang i forhandlingene om samarbeidsavtalen i Nydalen. Når FrPs Anunsen ikke har fulgt opp denne samarbeidsavtalen, har de måttet betale han en gang til for at han skulle rette opp sine egne feil. Mens flere barn får bli, vil andre som allerede har fått asyl få avslag på varig opphold og bli sendt ut av landet.

svs landsmøte godt humørVar det krisestemning på SV-landsmøtet? Det var vel ikke så høy stemning med tanke på de dårlige meningsmålingene, – det var det mange spurte meg om etter landsmøtet. Jeg svarte som sant var: Nei, det var ingen krisestemning. Tvert imot. Det var sånn at jeg begynte å tenke: Kanskje vi burde vært litt mer bekymra?

Det har jeg nå tenkt på ei ukes tid, og jeg har kommet fram til at: Nei, det var bra at landsmøtet var et verksted for å lage god SV-politikk, og at vi ikke lot medienes SV-krise-oppslag presse oss til en hektisk leiting etter lettvinte løsninger som kan gi oss løft på gallupen. For det første finnes det ingen slike lettvinte løsninger. For det andre må partiet bestemme seg for en politikk som vi tror på, framfor å tenke gallup-tall.   Nå opplever vi at misnøyen med den blå-blå-regjeringa får folk til å flokke seg om et AP som framstår som radikale og som får mye oppmerksomhet  i media. SV er i en slags skyggenes dal. I en slik situasjon hjelper det ikke å få panikk.

Her er noen glimt fra landsmøtet slik jeg opplevde det.

svs landsmøte 2015

Hva skal vi uttale oss om?

AU i Sentralstyret hadde innstilt overfor landsstyret om at landsmøtet skulle vedta 5 uttalelser. Jeg kommenterte i debatten at vi kunne ha valgt å vedta en uttalelse og kalle den for Programuttalelsen. I stedet var altså forslaget 5, og de hadde temaer som passet til kapitlene i et program. Fra lokallag og fylker var det kommet nesten 60 forslag til uttalelser. For mange var det viktig å komme hjem med et landsmøtevedtak i ryggen for nettopp sin sak. På den annen side skjønner jeg SV-ledelsen som ønsket at vi skulle prioritere og spisse budskapet. Vi hadde samme debatt på forrige landsmøte, og da som nå endte det med at det ble vedtatt mange flere enn opprinnelig tenkt. Det var stramt nok å klare å prioritere 12 uttalelser. Dermed forsvant Sus uttalelse om at vi ønsker at det skal bli «kulere å pule», som handla om krav til seksualundervisninga i skolen. Ingen var mot den, men landsmøtet syntes at det var viktigere å ha en uttalelse om grønne byer. Innleggene om uttalelsene strakk seg til midnatt på fredag og utover lørdag morgen. Det var mange gode innlegg fra nye og gamle SVere, ikke minst mange flinke SUere.

landsmøte larvik

Kjell Ivar Moen fra Larvik SV

Prinsipp-programmet

Forrige gang vi vedtok prinsipp-program satt jeg i redaksjonskomiteen under landsstyrets behandling. I noen avstemninger utgjorde jeg et flertall sammen med den daværende SU-lederen Olav Magnus Linge. Da vi kom til landsmøtet var det slik at Vestfold SV ikke fikk noen representanter i noen komiteer under møtet. Da landsmøtet startet kom SV-ledelsen med et beskjed om at det var urimelig, vi skulle derfor få en plass i redaksjonskomiteen for Prinsipp-programmet. – Flott, sa jeg, da er det jeg som er kandidat – det hadde Vestfold SV bestemt på forhånd. – Nei, forutsetningen er at det ikke er deg, var beskjeden. Etter det ble jeg heller ikke foreslått til noen redaksjonskomite på landsstyremøtene i årene etterpå, ikke før jeg på slutten av denne perioden tok opp spørsmålet om sammensetning av slike komiteer. Jeg viste til at det lå langt utafor matematisk tilfeldighet at jeg ikke var foreslått til noen redaksjonskomiteer. Jeg hadde vært tålmodig lenge. Neste landsstyremøte – det siste før landsmøtet – ble jeg på nytt foreslått til redaksjonskomiteen for prinsipp-programmet. Og jaggu ble jeg foreslått til samme komite på landsmøtet også!

Denne gangen var det ikke noe nytt prinsipp-program som skulle vedtas, men en justering av det gamle. Vestfold SV hadde fremmet flere forslag som kom inn i landsstyrets forslag i omarbeidet form. Vi hadde også fremmet forslag til ny tekst om deling av kunnskap og kultur, om kamp for allmennhetens tilgang til digital informasjon sammen med å styrke opphavpersonenes rettigheter – på bekostning av kommersielle selskaper, mellommenn og distributører som stikker av gårde med for mye av fortjenesten.

Redaksjonskomiteen for prinsipp-programmet ble ledet av Sunniva Holmås Eidsvoll, sekretær var han som var SU-leder forrige gang prinsipp-programmet ble vedtatt, Olav Magnus. Ellers var Nisveta Tiro fra Oppland med sammen med Eldri Svisdal fra Hedmark, Torgeir Strøm fra Nord-Trøndelag og Eldar Høidal fra Møre og Romsdal. SU-leder Nicholas Wilkinson var med i flere komiteer, også denne – så han sprang litt til og fra. Vi jobba godt sammen, og jeg bidro også med en rekke tekster som skapte politisk enighet der det ikke var noen grunn til å oppkonstruere politisk uenighet.

Forsvarspolitikk og krigsdeltaking i andre land

Opprinnelig hadde det vært dissens om forsvarspolitikken. SU pekte på at et selvstendig forsvar utenfor NATO ville bety et annerledes forsvar. Mange SUere mener nok at et selvstendig forsvar betyr at vi må øke våre bevilgninger til forsvar. Jeg må innrømme at jeg tenker motsatt: Et forsvar utenfor NATO vil måtte være mindre høyteknologisk, dermed også mindre sårbart. Mindre offensivt – og billigere forsvar. Det nye prinsipp-programmet konstaterer faktumet at et forsvar utenfor NATO vil ha en annen struktur, men går ikke inn i debatten om hvordan dette forsvaret vil være. Dermed fikk vi også enighet når det gjaldt hva som skal til for at SV skal støtte utenlandsoperasjoner: Det må være FN- mandat og det må være i FN-regi. Men det er ikke nok: Norge skal ha en selvstendig vurdering i hvert enkelt tilfelle, og det skal baseres på en åpen debatt i Stortinget.

Landsmøtet vedtok en uttalelse om NATOs atomvåpenopprusting. Uttalelsen ble skrevet sammen med en foreslått uttalelse om opphør av norsk NATO-medlemskap. Her ble det også stor oppslutning om kritikk av Norges deltaking i Libya, som SV først gikk inn for. Men da operasjonen ble endret fra å hindre folkemord til en aksjon for regimeskifte, gikk også SV mot og krevde opphør av den norske deltakinga. Vi oppnådde at den norske operasjonen ble avsluttet en stund før AP ønsket. Men etter min mening er det en viktig lærdom: Norge bør spesialisere seg på fredsmegling, fredsoperasjoner, og si nei til krigsdeltaking – også der krigsdeltakinga begrunnes i fare for folkemord. Det er folkemordet i Rwanda som framstår som traumatisk der verden tillot et folkemord uten å gripe inn. Det er nok en kritikk som først og fremst må rettes mot de tidligere koloniherrene i landet – Frankrike. Hver gang faren for folkemord seinere er brukt som begrunnelse for å starte krig – har det vist seg at det har vært galt å gripe inn slik som i Jugoslavia og i Libya.

Landsmøtet sier i sin uttalelse om atomvåpen at SV er mot NATO. I tillegg sier vi at vi bør stoppe kjøpet av nye jagerfly. Tidligere SU-leder Andreas Halse kritiserer i sin Intern-kontroll-spalte i Aftenposten, at landsmøtet brukte tid på NATO og jagerfly og ikke på saker som oppleves som mer viktige for arbeidsfolk i Norge slik som industri- og næringspolitikk. Men landsmøtet brukte ikke mye tid på å vedta vår NATO-motstand og motstand mot jagerfly. At presse bruker mye spalteplass på NATO-vedtaket må ikke hindre oss i å vedta det. Jeg er overbevist om at vi i lengden tjener på å være rakryggete, og det er slettes ikke noe mål at vi ikke skal angripes av pressas kommentariat.

Dissens i prinsipp-programmet

Lenin sa en gang at kommunisme er sovjetmakt og elektrifisering. SU har slått inn på en linje der de slåss for norske industriarbeidsplasser. Det er bra, men det er ikke nødvendig at det skal gå på bekostning av uberørt natur som SU mener må vike for utbygging av vindmøller og fornybar energi. I tillegg går de mot utveksling av kraft og mener at energien må brukes til å industri i Norge. Det er en diskusjon som vi hadde på forrige landsmøte da Arbeidsprogrammet ble vedtatt, men som nå ble fremmet også i Prinsipp-programmet. Jeg mener at vi bør bidra til at våre naboland kan redusere sin avhengighet av fossil energi, gjennom at vi har kabler for utveksling av kraft. Det betyr at vi kan få energi fra vind når det blåser i Nord-Tyskland, mens de kan få vannkraft når det er vindstille. Heldigvis var det klart flertall i landsmøtet for dette, som var de eneste dissensene som sto igjen når vi hadde gjort jobben vår i redaksjonskomiteen.

SV-IKT

Forslaget fra meg via Vestfold SV og landsstyret, om ny informasjonspolitikk, gjorde at det ble fremmet noen ekstra forslag til prinsipp-programmet på samme område. Det første til at det ble debatt om IT-politikk og danninga av et IKT-nettverk i SV med det sjølironiske navnet Svikt.

SU foreslo at vi prinsipielt skal gå inn for fri fildeling. Det er blitt mindre aktuelt de siste åra, det er nesten ingen som driver ulovlig fildeling lenger fordi vi har fått gode strømmetjenester som Spotify, Wimp og Netflix. Å si ja til fildeling mener jeg er galt. Men vi fikk inn en ny tekst der SV sier nei til at selskaper gjennom DRM-er (Digital Right-management tekniske begrensinger) kan hindre folk i deling som er lovlig. Det skjer i en viss grad i dag, f eks når vi kjøper digitale produkter som ikke kan deles med familie slik lovgivinga tillater. SU foreslo også at alle skulle ha lovfestet rett til internett-tilgang. Det var litt uklart hvordan en slik lovfestet rett skulle gjennomføres, men det er klart at når vi allerede i den nye Prinsipp-program-teksten hadde slått fast at det er en menneskerett å ha tilgang til in formasjon, må man også ha tilgang til internett. Men det er ikke nok å ha tilgang til informasjonsmotorveien, man må også få tilgang til kunnskapskildene som finnes på denne veien. Det fikk vi også inn en tekst om i Prinsipp-programmet.

Det er blitt lagt merke til at SV i sitt nye Prinsipp-program slår fast at det er en menneskerett å ha tilgang til informasjon. FNs menneskerettigheter slår fast at alle har rett til utdanning. Retten til in formasjon er en forutsetning for både utdanning og demokrati. Veldig bra at SV har programfestet dette. Reint praktisk må SVs stortingsgruppe følge dette opp når FN nå diskuterer oppdatering av de såkalte Tusenårsmålene, der Lyon-erklæringen om retten til informasjon må inn!

 

Samling om ny ledelse

landsmøtet svs ledelseDet nye arbeidsutvalget i Sentralstyret: Akthar Chaudry, gjenvalgt nestleder Bård ar Solhjell, gjenvalgt leder Audun Lysbakken, nyvalgt partisekretær Kari Elisabeth Kaski og nyvalgt nestleder Oddny Miljeteig.

På forhånd var det varslet diskusjon om den forberedende valgkomiteens forslag til ny SV-ledelse. Egentlig var det ikke stor uenighet, og i et levende parti er det ikke til å bli overraska over at det er diskusjon om valg. Det var to problemer: Dårlig representasjon av Nord-Norge, samt at Ingrid Fiskaa ikke var foreslått i Sentralstyret. For mange har Ingrid vært en slags garantist for at partiet ikke skulle bli for pragmatisk og gå vekk fra tidligere venstre-standpunkter. Ingrid har sittet i Sentralstyret lenge, og har vært ytterst konstruktiv slik jeg oppfatter henne. Vi var mange som ville at hun fortsatt skulle ha en plass.

Stakkars Rolf Jørn Karlsen fra Telemark som var leder av den forberedende valgkomiteen og også landsmøtets valgkomite. Han fikk ikke med seg mye av sjølve landsmøtet. Valgkomiteen satt på sitt møterom, men kom fram til et forslag som var samlende, med et unntak: Unge Mina Finstad Berg fra SU fikk ikke plass i Sentralstyret, mens tidligere SU-leder Andreas Halse var innstilt på første vara-plass. Mange av talerne på landsmøtet var opptatt av SV som et feministisk parti og hvordan vi fremmer jentene. Andreas tok konsekvensen av dette og trakk seg til fordel for Mina. Flott gjort –og sikkert en handling som ikke svekker hans posisjon for seinere oppgaver i SV. Nord-Norge-representasjonen ble styrka med Endre Lund Eriksen. Han er kjent som forfatter av en rekke bøker og er særlig kjent for barnebøkene og filmen om Pitbull-Terje.  Han er også leder for barnefilmfestivalen Verdens beste i Tromsø. Han er født og oppvokst i Bodø, men bor i dag i Tromsø. Ingrid Fiskaa fikk fortsatt plass i Sentralstyret.

Oddny Miljeteig erstattet Inga Marte som ny nestleder. Jeg hadde lenge tenkt av den naturlige nye nestlederkandidater var Kirsti Bergstø – stortingsrepresentanten fra Finnmark, også hun tidligere SU-leder. Kirsti er særdeles dyktig, men hvis hun skulle bli valgt ville begge nestlederne og lederen komme fra Stortinget. Kirsti er yngre enn Audun og Bård Vegar, men oppfattes som samme generasjon. Derfor var det flott at forslaget om Oddny kom opp: En frisk dame fra Vestlandet, ei dame som vil klare å fronte friske SV-synspunkter også fra en posisjon utafor Stortinget. Kirstis tid er jeg helt sikkert kommer seinere!

svs landsmøte inga marte

Inga Marte Thorkildsen  gikk av som nestleder, her på landsmøtefesten sammen med Torild Skard.

 

 

Vestfold-delegasjonen

svs landsmøte vestfold

Fra venstre: Lars Egeland, Mie Solum, Heming Olaussen, Nell Gaalaas-Hansen, Petter Sommervold, Wenche Sandbugt Pettersen, Jord Herheim, Mehri Mohebzadeh og Kjell Ivar Moen.

Vestfold-delegasjonen til landsmøtet besto av: Heming Olaussen, Re, Mie Tidemann, Tønsberg, Petter Sommervold, Horten, Kjell Ivar Moen, Larvik, Nell Gaalaas Hansen som førstekandidat ved fylkestingsvalget, Wenche Sandbugt Pettersen, Sande, og observatørene Jord Johan Herheim fra Re og Mehri Mohebzadeh fra Horten.Jeg var med som avtroppende landsstyremedlem.  Både Nell, Mie og Petter var på talerstolen – i tillegg til Heming som hadde innlegg om EØS og om Syritza. Som tidligere Nei til Eu-general ble Heming valgt som direktevalgt medlem i landsstyret, der han overtar plassen etter Dag Seierstad.

Sjøl hadde jeg innlegg i prinsipp-program-debatten og i debatten om uttalelser der jeg snakka om Karbonavgift til fordeling.

mie

Nestleder i Vestfold SV, Mie  Solum Tidemann på talerstolen

Karbonavgift til fordeling

Vestfold SV vedtok allerede på årsmøtet i 2013 en uttalelse der vi ba SV se nærmere på forslaget fra klima-forskeren og klima-aktivisten James Hansen, om karbonavgift til fordeling. Jeg er med i et økososialistisk nettverk, dvs en epostliste, sammen med andre økososialister fra Miljøpartiet de grønne og fra Rødt. Der har karbonavgift til fordeling vært et viktig tema. Men utover den lille gruppa økososialister har det vært vanskelig å få til en debatt. Sammen med andre har jeg skrevet tre innlegg til Klassekampen, men alle er blitt refusert. Nå hadde Hordaland SV fremmet en egen uttalelse om KAF. Landsstyrets innstilling var at den skulle innarbeides i den generelle klima-uttalelsen. Det tror jeg var fornuftig. Siden det har vært lite diskusjon i SV om KAF, tror jeg ikke landsmøtet var moden til å si ja til karbonavgift til fordeling i en egen uttalelse. Det var seier nok at KAF ble omtalt som et viktig virkemiddel i klima-uttalelsen. Vi kommer til å få en sterkere debatt om et grønt skatteskifte, da bør KAF utredes nærmere. KAF innebærer at karbonavgiftene økes sterkt, men at folk får en kontant utbetalt kompensasjon som de kan velge å bruke på fortsatt å kjøpe fossil-produkter som bensin, eller de kan velge å bruke pengene på formål som ikke har fossil-avgift. Fordelen med KAF er at alle får like mye utbetalt, slik at folk med dårlig råd som forbruker mindre fossile ressurser, faktisk vil tjene på ordningen. Dermed oppnår vi et sterkt incitament til forbruksendring, vi unngår at avgiftsøkningen rammer sosialt urettferdig og vi vi få oppslutning i folket om økte fossilavgifter fordi så mange vil tjene på det!

lars på landsmøte

Jeg holder innlegg om karbonavgift til fordeling

Alle fotos: SV

I den gamle raddis-bydelen Kreuzberg i Berlin er det en liten klesbutikk eller skredderstue som kaller seg Luzifer. De syr sine egne modeller av klær i ull, hamp eller lin. Jeg dumpa over dem for noen år siden. Hvert år i mange år har jeg vært innom og handla noe tøy, har de ikke det jeg ønsker så syr de det. Det er ganske dyrt, men det er nesten varig. Og de har ingen underbetalte ansatte.

Nansen (1)For noen år siden dro kona mi innom dem med et bilde av Fritjof Nansen og et spørsmål fra meg, om de kunne sy en kopi av den jakka? Ja, og dermed ble prototypen til Nansen-jakka til. Nå kan du gå på nettet og bestille Nansen-jakka. Men lite visste jeg at Nansen-jakka opprinnelig nettopp kom fra Tyskland.

For jakka til Nansen var egentlig det den tyske professor dr Gustav Jaeger lanserte som sin «normalkleidung»    I boka “Die Normakleidung als Gesundheitsschutz” fra 1880. Jaeger argumenterte for at man skulle ha på seg naturstoffer –  først og fremst ull – nært på kroppen. Det innebar ikke bare jakker, men også undertøy. I tillegg var det viktig at klærne var tettsittende. Han argumenterte for ullas antiseptiske funksjon.

Gustav_Jäger_portrait

Dr Jaeger i sin «normalkleidung» – Nansen-jakka!

Jaeger ble født som prestesønn i landsbyen Burg i Würtemberg. Han studerte medisin i Tübingen og deretter zoologi i Wien. I 1868 ble han professor i zoologi i Hoehenheim, og seinere i Stuttgart der han var professor i zoologi, antropologi og fysiologi på dyrlegeutdanningen. Han var opptatt av utviklingslæren og Darwin. I  boka «Die Enteckung der Seele» (oppdagelsen av sjelen)  i 1878, lanserte han den første versjonen av teorien omkring feromoner. Han mente at huden utsondret to antrofiner eller stoffer, enten angst-stoffer eller lyst-stoffer. Å ha ull på kroppen ville fremme lyst-stoffene på bekostning av angst-stoffene.  Det vil si at han mente at ullklærne tiltrakk seg behagelige kroppsdufter, som kroppen utsondrer når en opplever noe trivelig eller er i en avslappa sinnsstemning. Tilsvarende støter ullstoffer fra seg den stramme svettelukta som fulgte av stress, sinne og fortvilelse.  For Jäger var det skadelig for allmenntilstanden å gå i klær som oste av slike negative lukter.

outside shirt

I 1884 begynte den engelske produsenten Lewis Tomalin å produsere ull-klær under det patenterte navnet Dr Jaeger Company of England.  Den første Jaeger-butikken ble snart en stor suksess blant londonerne som var opptatt av helse. George Bernhard Shaw og Oscar Wilde var blant de som brukte Jaegers ulltøy, i tillegg til oppdagelsesreisende som Sir Henry Stanley på sin jakt etter Livingstone i Kongos indre. Blant polarforskerne finner vi i tillegg til Nansen, både Amundsens konkurrent Robert Scott og Shackleton.

underwear ladies  underwear

I Roland Huntfords bok om Fridtjof Nansen står det om Nansens forhold til Dr. Jaeger. I den norske utgaven er dette redigert bort. Huntford framstiller Nansen fra hans tid ved Bergen Museum som en eksentriker, der han vandret rundt i klærne fra Dr Jaeger – de trange buksene viste tydelig kjønnsorganene som andre skjulte. Nansen var også tett barbert i en tid der det vanlige var at menn av hans klasse hadde skjegg. «I all slags vær kunne man se Nansen spasere rundt i Bergen, skriver Huntford (min oversettelse)», en trassig iøynefallende figur uten frakk, helt avvikende  fra andre, og uten noe på hodet. I Christiania, sa Nansen til sin far at folk lo når de så han, og sa at han viste seg fram når han begynte å gå med Dr Jaegers tøy.’

Fridtjof-2  FridtjofNansen Fridtjof-PH-02

Ulike Nansen-jakke modeller fra Luzifer

Jägers system representerte en form for klasseløs antimote; hans normalklær var ment å bæres av alle medlemmer av samfunnet, uavhengig av klasse og sosial tilhørighet. Jägers ambisjon om å totalreformere drakten forble i stor grad en drøm, men klærne hans solgte godt.

Jaeger-butikken i London finnes ennå, men det er ikke så mye som minner om Nansens garderobe der nå lenger: http://www.jaeger.co.uk/  I Tyskland avtok begeistringa for Jaegers ullklær etter første verdenskrig, men ikke i England. Sportsklær i ull tilhørte sortimentet hos britiske Jaeger som på sitt største hadde over 14 fabrikker og 60 utsalg i Storbritannia, samt egne sauefarmer i Australia.

Dr Gustav Jager døde 85 år gammel i 1917. Han regnes som en pioner i den tyske naturist-bevegelsen – ikke fordi han gikk naken, men tvert i mot fordi han kledde på folk – men i natur-klær. Dermed tilhørte han den samme mot-kulturen som tilhengerne av nakenhet.

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 28 andre følgere