Feeds:
Innlegg
Kommentarer

IMG_3820

IMG_3820Professional Committee har godkjent et prosjekt om vurdering av IFLA standardenes betydning. En arbeidsgruppe ledet av IFLA Committee of standards, Patrice Landry, har starta arbeidet med å finne ut hvordan dette kan gjøres. I tillegg til standardgruppen består arbeidet av representanter fra seksjonene for Library and Research og Statistics and Evaluation. Heidi Kristin Olsen er en av representantene i Library and research der Ragnar Audunson tidligere hadde plass, mens Tord Høivik representerer statistikkseksjonen.  Et av utgangspunktene for arbeidet er for øvrig en undersøkelse om IFLA-standardene som er laget av Audunson. 16. august i år publiserte IFLA en manual om utarbeidelse av standarder. – I løpet av de få dagene som har gått siden dette dokumentet ble publisert, har de allerede kommet på behov for revidering. Det gjelder ikke minst behov for rutiner for å undersøke hvordan standarden tas i bruk og implementeres, sier Olsen som forteller at det også planlegges en satelittkonferanse om standarder i forbindelse med neste års IFLA-konferanse i Cape Town.

Noen av IFLA-standardene har form av generelle anbefalinger, andre er mer eksplisitte, ikke minst innen områder som omfatter digitale formater og katalogisering. Arbeidsgruppen har startet arbeidet ved at det er foretatt en litteraturstudie, nå vil vi samle inn mer detaljerte data om nedlasting og salg av standarder samt sannsynligvis foreta noen case-studier, forteller Olsen.

IFLA har over 70 standarder og anbefalinger. Det er en stor prosess å få dem vedtatt, men ingen har noen gang evaluert hvordan de blir brukt. Nå skal den jobben gjøres og Heidi Kristin Olsen fra bibliotekutdanninga ved Høgskolen i Oslo og Akershus, skal være med på jobben.

Professional Committee har godkjent et prosjekt om vurdering av standardenes betydning. Arbeidet skal utføres av folk fra Statistikk-komiteen og fra komiteen for bibliotekutdanning. Heidi Kristin Olsen sitter i komiteen for bibliotekutdanning, der Ragnar Audunson tidligere hadde plass. Utgangspunktet for arbeidet er for øvrig en undersøkelse om IFLA-standardene som er laget av Audunson. 16. august i år publiserte IFLA en manual om utarbeidelse av standarder. – I løpet av de få dagene som har gått siden dette dokumentet ble publisert, har vi allerede kommet på behov for revidering. Det gjelder ikke minst at en standard må beskrive rutiner for hvordan standarden skal følges opp og oppdateres, sier Olsen som forteller at det planlegges en satelittkonferanse om standarder i forbindelse med neste års IFLA-konferanse i Cape Town.

Noen av standardene har form av generelle anbefalinger, andre er mer eksplisitte, ikke minst innen områder som omfatter digitale formater og katalogisering. Det er foretatt et litteraturstudie om standard.bruken, nå vil vi samle inn mer detaljerte data om nedlasting og salg av standarder samt foreta noen case-studier, forteller Olsen.

Her finner du en oversikt over IFLAs standarder.

Å ri på bølgen eller bli tatt av tidevannet

Informasjonsteknologien og bruken er i stadig endring. Hvordan vil vi ha tilgang, bruke og ha fordel av informasjon i en stadig mer hyper-kommuniserende verden? Dette har IFLA prøvd å oppsummere i å identifisere 5 hovedtrender som ble presentert på fjorårets konferanse i Singapore. I dag sto de igjen til debatt og utdyping. Det er viktig å identifisere slike trender for å kunne ri på bølgen, framfor å bli tatt av tidevannet.

Trend 1: Ny teknologi vil både utvide og begrense hvem som har tilgang til informasjon.

Trend 2: Online utdanning vil demokratisere og forstyrre global læring

Trend 3: Grensene for privatliv og data-beskyttelse vil bli redefinert.

Trend 4: Samfunn med sterk nettforbindelse vil lytte til og styrke ny stemmer og grupper.

Trend 5: Det globale informasjonssamfunnet vil bli endret av nye teknologier.

David Souther (ICT Associates) mente at vi må være opptatt av både tilgang og evne til å gjøre seg bruk av. Teknologi vil alltid være ujevnt fordelt, og det må være viktig å redusere tidsspennet mellom de som først tar en ny teknologi i bruk og de som er sistemann ut. Moores lov sier at informasjonsmengden dobler seg hvert andre år. Det betyr at den i 2020 er 1000 ganger større enn ved årtusenskiftet. Hans spådom var at vi vil få ny teknologisk utvikling innenfor big data og det som kalles internet of things, som betyr at f eks tannbørsten din er koplet til internett. Vi vil se en økt databruk i offentlige og private tjenester og smarte systemer for bygninger og alle mulige ting i hverdagen. Det blir en enorm vekst, men det blir ikke nødvendigvis bedre. Den som skal forstå utviklingen må analysere hvor makta ligger! De som tilbyr online tjenester vil være stadig viktigere mellom-menn.

Pierre Dillenbourgh som hadde holdt plenuminnlegg om MOOCs tidligere på dagen, kommenterte trend 2 om økt demokratisering av online utdanning. Han pekte på at en typisk MOOC-student  er en hvit mann i 30-års som har både bachelor og Master fra før. – Demokrati er ikke at alle skal ha universitetsutdanning, men at de skal ha ferdigheter til å kunne forsørge seg, sa han. Han spådde at det ville komme mange flere typer MOOCs, ikke minst fra næringslivet som vil ta dette i bruk til oppdatering av ansatte, salgsapparat og kunder. Sannsynligvis vil det også komme Moocs skapt nedenfra av folk som har kunnskaper om et spesielt emne. Dillenbourgh trodde ikke at MOOCs ville bety at mindre universitet og høgskoler vil gå dukken, men at det tvert i mot kunne bli en mulighet for spesialiserte mindre fagmiljøer å nå bredere ut i verden. Men utdanningsinstitusjonene må se i øynene at de kan risikere å miste monopolet ved at f eks Google etablerer et MOOC-universitet.

David Green fra Elektronic Forefront Foundation identifiserte to trusler mot privatlivet. Det ene er at personlige data blir en viktig vare for næringslivet som samles gjennom cookies, GPS-data om brukerne og web-logger. I tillegg har vi myndighetenes overvåking, særlig i USA og UK. EFF har utarbeidet 13 prinsipper for datasikkerhet som de vil ha internasjonal støtte til. Det siste punktet er at overvåking ikke bare må være kriminelt, men at det blir straffet.

Er satsinga på MOOC en McDonalisering av utdanning?

Dillenbourgh arbeider på et lite universitet i Lausanne i Sveits med 10.000 studenter. De siste åra har de satset på MOOCs og har dermed fått 600.000 nye studenter.  De aller fleste faller imidlertid fra – bare 10% fullfører. Men mange tar deler av kurs, følger noen emner og det er jo ikke bortkastet. 2/3 av studentene har allerede en bachehlor eller master. Mange kommer fra USA – nå sveitsifiserer vi yankeene, sa Dillenbourgh. Men mange av universitetets egne studebnter følger MOOCs, og det betyr at de i stor grad har «flipped-classrooms». Det betyr at studentene sitter hjemme og ser forelesningen, og kommer til universitetet for å diskutere med professoren og medstudentene. (http://www.epfl.ch/index.en.html)

 

Less=Less

IMG_3797

Svein Arne Tinnesand og Johnny Edvardsen fra Nasjonalbiblioteket

Dette var en sesjon ledet av fylkesbiblioteksjefen i Hordaland, Ruth Ørnholt. – Det var den beste sesjonen på hele konferansen i følge Svein Arne Tinnesand fra Nasjonalbiblioteket. Trine Schøning fra Bærum og Leikny Haga Indergård fra Bergen, trakk særlig fram innlegget til Åke Nygren  om hvordan folkebiblioteket må tilrettelegges for å leke og ha det gøy, men bare hvis det kan ha læring som formål. Nygren er opptatt av å være «mozillarier» og Mozilla Open Badges. Her er et par linker til de som vil vite mer om dette:

http://mozillarian.org/author/ake/

http://community.openbadges.org/

IMG_3771

Ruth Ørnholt

Avslutning

Det er seminarer i morgen også, og ikke minst avslutningsseremonien der vi sikkert får noen smakebiter på hva Cape Town vil by på når IFLA-konferansen skal avholdes der i 2015. I tillegg vil de avsløre at 2016-konferansen skal være i Columbus, hovedstaden i den amerikanske delstaten Ohio.

IMG_3794

Big data – data-mining – du kan like godt lære deg uttrykkene med en gang, det blir like kult som MOOCs. Det handler om hva bibliotek kan hjelpe forskere med når det gjelder å grave seg inn i enorme mengder av data for å framskaffe nye forskningsdata.

Ulike foredrag om big data var tema hele tirsdag formiddag. – Bibliotekarer har vært opptatt av å skaffe fram bøker og informasjon, men nå bør de begynne å interessere seg for å analysere data, mente Peter Leonard fra Yale, USA. De humanistiske forskerne har ingen erfaring i å jobbe med store data, mens forskningsbibliotek har både forskningsbibliotekarer og data-bibliotekarer som kan gjøre dette, mente Leonard.

Det er to formål med å foreta analyser av store mengder tekst: Å se etter noe som du tror er der for å få antakelsene bekreftet. Og å la dataene organisere seg sjøl slik at uventede funn kan dukke opp.  Leonard viste til en analyse av all tekst i bladet Vogue fra 1900 til 2010. Analysen viste det man kunne anta, nemlig at bruken av ordet WOMEN  økte sterkt fra 1970. Så man på bruk av ordene SKIRTS, PANTS, FROCK økte PANTS fra samme tid. Det var heller ikke overraskende. Men hvis man lot ordene organisere seg sjøl i forhold til hverandre, kunne man finne at Vogue faktisk har skrevet en del om kvinner og helse, brystkreft opptrer ofte samme med begrepet kvinen fra 1982 og mot nyere tid. På 1970-tallet handlet det om prevensjon, og i 1910 om tuberkolose, mekanisk massasje og riktig holdning for en vakker figur.

Christoph Bruch fra Helmholtz som er Tysklands største vitenskapelige organisasjon understreket av vitenskap er avhengig av åpenhet og kontroll. Derfor er det viktig at ikke data-mining eller TDM /Text data-mining) blir gjenstand for avtalelisenser eller underlegges andre Copyright-begrensninger. Data er nummer, tegn eller bilder. Informasjon er kombinerte data. Kunnskap er informasjon som støtter ikke-trivielle påstander om et fenomen. TDM er teknikken for å analysere og trekke ut nye innsikter og kunnskap fra store datamengder, sa Bruch. Denne forskninga er avhengig av tilgjengelighet for å finne dataene, assebilitet for å vurdere  kvalitet, intelligibilitet for å vurdere – Det er ikke lenger mulig for en forsker å lese alt, vi trenger hjelp av en maskin – derfor TDM mente Bruch.

Data-mining i big data er avhengig av at man allerede har tilgang. Om man leser artikler og finner ut noe nytt så er det forskeren som eier de nye funnene. På samme måte må det være med data-mining.

Data-mining er ikke nevnt i dagens Copyright-lovgiving fordi det er så nytt.Nå diskuteres det imidlertid for fullt. Susan Reilly fra LIBER (organisasjonen for europeiske forskningsbibliotek) fortalte at de hadde marsjert ut sammen med forskerorganisasjonene, når EU inviterte til møte om data-mining. – Vi må avvise et system med lisenser og avtaler, dette må være lovlig bruk av data uten ekstra avtaler, sa hun.

copyright

Formidling av bøker på nett – emosjonene avgjør

Professor Jean-Luc Marini fra Lyon, og ikke minst hans doktorstudent Ski Fanjuan arbeider med e-salg. Deres innledning vår både interessant og skremmende. De arbeider med hva som kan fremme salg av varer på nettet. De mente at kjøps-beslutningene ikke er rasjonelle dvs basert på kunnskap, men at de er emosjonelle, intuitive beslutninger. De konsentrerte seg spesielt om ulike tjenester for å anbefale varer til kundene, varer man kan tro at kundene trenger, men det store markedet er varer som kundene ikke vet at de trenger. Det handler om å identifisere de ubevisste behovene. De jobber med statistikk om hva som er populært, data om den enkelte varen, demografi, om hva slags samfunn som brukeren tilhører, og hva andre har kjøpt osv. Til sammen er det definert 7 matematiske algoritmer som alle som jobber innen dette feltet bruker. Til nå har de imidlertid ikke kunne avgjøre virkningen av den enkelte algoritmen. Problemet er at det vil variere ikke bare mellom brukerne, men også i forhold til hva slags emosjonell stemning brukeren er i nå. Brukeren skal foreta mange handlinger og beslutninger: Klikke på en vare, browse videre, legge i ønskeliste, bestille, betale. Marini og Fanjuan studerte hvor det oppsto brudd. De mente at dette var mer effektivt enn å spørre brukeren, fordi brukeren vil svare feil, mens de kan avsløre hvordan brukeren egentlig tenker. De to var begeistret for at denne metoden skulle brukes i å pushe biblioteksbøker.

Massiv overvåking og bibliotek

FAIFE (http://www.ifla.org/faife) organiserte en sesjon om overvåking og bibliotek. Det var i form av en paneldebatt mellom en amerikansk advokat for Electronic Forefront (https://www.eff.org/) , en britisk bibliotekar og forsker, en fransk advokat, bibliotekar og opphavsrettsaktivist – samt en representant for Google. NSA var invitert men kunne ikke delta, men de var sikkert tilstede likevel, sa en av talerne fra salen.

For bibliotekene kan det være et dilemma å kreve tilgang til all informasjon og økt gjennomsiktighet, da blir det ikke igjen privatliv. Diskusjonen handlet om hva bibliotek bør gjøre for å sikre at informasjonsbruk fra egne institusjoner er vanskelig å overvåke, og hvordan man kan gi råd om hvordan folk kan sikre eget privatliv bedre. Rekk opp handa alle som har endret sine privacy-instillinger på nettet etter Snowden-avsløringene, spurte Stuart Hamilton, ass. Generalsekretær i IFLA. Under halvparten av salen rakk opp handa. Jeg følte det var nødvendig å si at vi faktisk ikke må glemme at vi har denne diskusjonen som følge av avsløringen om massiv amerikansk overvåking. Det ville vært umulig å bekjempe et regime som Nazi-Tyskland om Hitler hadde hatt de verktøyene som USA nå bruker. Som forkjempere for ytringsfrihet må vi sikre at ytringsfriheten blir trygg i forhold til overvåking og framtidige angrep. Derfor kan ikke bibliotekarer kompromisse med å holde fram at datasikkerhet ikke er et individuelt ansvar, men et politisk, og at massiv overvåking må anses som en forbrytelse.

 

Flere postere

IMG_3770

Almuth Gastinger under utstillingsåpningen

I går skrev jeg om hvilke postere som jeg hadde merket meg. Almuth Gastinger fra NTUB hadde merket seg noen andre:

Kendra Albright fra USA har en poster med tittelen «A dangerous method» som handler om noe av det samme: En psykoanalytisk tilnærming til å utforske emosjoner i informasjonssøking.

Denise Kwan – også fra USA – har en poster om lederskap og hva slags lederskap erfarne bibliotekarer setter pris på. Du finner et abstract her. Hele doktorarbeidet som posteren er basert på finnes her i full text pdf.

Rikka Sinisalo fra Finland presenterte et system for å organisere brukernes tilbakemeldinger til biblioteket på en flott poster.

Økt tilgang til informasjon og kunnskap på tvers av samfunn, ved hjelp av tilgang på informasjon og kommunikasjonsteknologi, vil støtte bærekraftig utvikling og forbedre menneskers liv. Derfor søker vi nå støtte til at dette skal bli en av FNs nye tusenårsmål, sa IFLA-president Sinikka Sipilä da hun lanserte Lyon-erklæringen i dag.

IMG_3772

Mot inngangen av dette tusenåret vedtok FN en rekke tusenårsmål som skulle bekjempe fattigdom i verden. Målene er ikke nådd, men på mange områder har det vært store framskritt. Nå er FN i gang med et arbeid for å bli enige om nye Tusenårsmål som skal gjelde fra 2016-30. Dagens mål er utrydde ekstrem fattigdom og sult, sikre utdanning for alle, styrke kvinners stilling, redusere svangerskapsrelatert dødelighet, stoppe spredning av HIV/AIDS og malaria, sikre miljømessig bærekraftig utdanning og bygge globalt partnerskap for utvikling. Lyon-erklæringen som ble lansert i dag, handler om et nytt tusenårsmål, nemlig å sikre alle verdens innbyggere en rett til informasjon.

Dokumentet har allerede blitt underskrevet av 130 institusjoner og organisasjoner. Norsk bibliotekforening er en av dem. Men det er nødvendig med bredere støtte, sa Sipilä. Forslaget er allerede innbakt i dokumentet som FN lanserte tidligere i år, men det inneholder hundrevis av forslag om nye millennium-mål. For at retten til informasjon skal bli et av de endelige målene, mp vi overbevise medlemslandene om at dette er viktig, sa IFLAs assisterende generalsekretær Stuart Hamilton. Når politikerne fra hvert enkelt land setter seg på flyet til New York for å diskutere Tusenårsmål, må de ha seg bestemt seg for å støtte retten til informasjon. Det er dette som er målet med Lyon-erkklæringen.

«Bærekraftig utvikling skal sikre langsiktig sosio-økonomisk velstand for alle mennesker. For å oppnå dette er vi avhengig av at regjeringer, parlamenter, lokale myndigheter, sivilsamfunn, næringsliv og enkeltpersoner har mulighet til å fatte informerte beslutninger. I denne sammenheng er retten til informasjon en viktig endringskraft. Tilgang til informasjon støtter myndiggjøringa av folk, spesielt marginaliserte mennesker og de som lever i fattigdom, slik at de kan bruke sine sivile, politiske, økonomiske og kulturelle retter» står det blant annet i erklæringen (min uoffisielle oversettelse). Se mer her: http://www.lyondeclaration.org/

Bruno Racine, presidenten i den fran at ske bibliotekforeninga pekte på at erklæringen ikke bare gjelder fattige mennesker bi fattige land, men at det faktisk er slik at fattigdommen vokser også i de rike landene i tråd med økte forskjeller. Dette fører bl.a. til at 15% av ungdom i Frankrike forlater skolen uten tilstrekkelig ferdigheter til å kunne klare seg. Det er som Heikki Holmås sa da han som utviklingsminister la fram stortingsmeldinga «Dele for å skape»: Flertallet av verdens fattige er i dag ikke i fattige land, men i mellominntektsland. Fattigdom er i dag i stor grad et spørsmål om fordeling.

Gerard Colomb, ordfører i Lyon var stolt over å låne byens navn til denne erklæringa. Lyon var i sin tid et senter for boktrykker-kunsten. I dag er de i ferd med å gjøre en samling på 400.000 bøker fra biblioteket tilgjengelig digitalt som det første bybiblioteket i Europa. – Retten til informasjon er ikke bare et ansvar for nasjonale myndigheter, det er også et ansvar for lokale politikere sa Colomb.

Sjøl tenker jeg å ta opp spørsmålet i Universitets og høgskolerådets bibliotekutvalg slik at norske universitet og høgskoler også kan støtte dette arbeidet med å sikre retten til informasjon som et Tusenårsmål. Dette bør også være en sak for lokale kommuner og KS.

Nasjonal politikk for bibliotek i konvergensens tidsalder

Slik lød overskriften på en sesjon der fungerende nasjonalbibliotekar Roger Jøsevold presenterte det norske Nasjonalbibliotekets digitale strategi, saman med representanter for Korea, Tsjekkia og UK. Mitt inntrykk var at salen ble imponert over hvor langt Nasjonalbiblioteket er kommet. Men Norge er jo et rikt oljeland. En representant for nasjonalbiblioteket i Chile spurte derfor om hva alt dette koster? Når digitaliseringa er gjort, vil dette det koste norske skattebetalere en halv Euro i året å få tilgang til alle aviser, digitale bøker, radioprogram osv – svarte Jøsevold.

Jøsevold sa at Nasjonalbibliotekets tilbud omfatter alle med norske ip-adresser. Men det er jo ingen utenfor Norge som er interessert i våre bøker, sa han. Der mener jeg han tar feil. Nordmenn i Norge kan jo strengt tatt gå til biblioteket, mens nordmenn utenfor Norge er avhengig av en digitalt tilbud som de nå nektes adgang til. NRK gjør det samme med sitt fjernsynstilbud på nett. Det gjør også andre leverandører som Amazon som f eks bare leverer tyske bøker til de som bestiller fra Tyskland. Det er jo helt meningsløst, og jeg skulle gjerne visst mer om hva forleggerne egentlig frykter, og om hvorfor aktører som Nasjonalbiblioteket ikke står mer på for sine brukere utafor landets grenser!

IMG_3777

Ovenfor: Fungerende nasjonalbibliotekar Roger Ljøsevold bak talerstolen. Nedenfor: Tord Høivik foran talerstolen.

IMG_3780

 

Å fortelle historien om bibliotek – få dataene til å snakke

Seksjonen for data og statistikk arrangerte et symposium med et tydelig Tord Høivik-merke: 6 raske innledninger, deretter gikk innlederne til hvert sitt bord for raske gruppediskusjoner. Gruppene vekslet slik at vi ble kjent med mange deltakere og mange av foreleserne. Symposiet var så populært at jeg som kom i siste lita ble nektet adgang. Det hjalp ikke å si at jeg gjerne skulle høre på Tord Høivik siden vi kjente hverandre. Når jeg sa at jeg skrev for Bok og Bibliotek ble jeg imidlertid sluppet inn.  Da var innledningene slutt og halve salen inkludert mange norske delegater, reiste seg for å gå. Det de kanskje ikke visste var at det var nå den mest interessante delen startet, nemlig rundebordsdiskusjonene. Jeg tror at mange går fordi slike diskusjoner gjør at du ikke kan bli en passiv tilhører, men man lærer ikke av å sitte stille og bare lytte!

Tord Høiviks poeng er at bibliotek er så forskjellige, i ulike land og innad i landet. Han viste eksempler fra Kina, Bolivia og Tanzania. I det siste tilfellet er det forskjell mellom et bibliotek i en flyktningeleir i Tanzania der man ikke har bokhyller og få bøker, til et annet bibliotek som driver digital brukeropplæring. Høivik som egentlig er statistiker, mener at statistikken må bygges opp nedenfra ut fra bibliotekenes behov. Å samle statistikk og brukerdata for eget bruk må være et kontinuerlig arbeid, å levere statistikk en gang i året til sentrale myndigheter er atskillig mindre viktig.

Claudia Lux – tidliigere IFLA-president – var opptatt av «advocating» for bibliotek, altså å gjøre seg til talsmann for bibliotek.  Kriser er godt for endring i bibliotek, sa hun, – ikke tro at du kan overbevise folk bare fordi noe er fornuftig. Utvikle prosjekter som kan fremme biblioteket uten å ramme det om prosjektet går ad dundas. Og ikke minst – ikke glem markedsføringa innad i biblioteket, mente hun.

Gode postere

Det var anmeldt godt over 200 postere til konferansen. Midt på dagen var det Poster-session hvor de som står bak posterne er til stede og orienterer. Det er postere om nært sagt alle emner, både knyttet til folkebibliotek og akademiske. Eg vil nemne noen få:

  • Ikke spill andre-fiolin. En bibliotekar ved Regina University I Canada fortalte om hvordan hun hadde gått inn som hjelpe-professor i stedet for å spille rollen som utenforstående bibliotekar.
  • Tenke-tank for bibliotek. Den danske bibliotekforeninga har etablert en tenke-tank om framtidens bibliotek. Prosjektet er finansiert med økonomisk støtte fra 30 bibliotek, 4 organisasjoner og noen andre medlemmer slik som kommersielle Axiell og den danske bibliotekskolen. Det er ansatt en leder, mens utredere leies inn i de enkelte prosjektene som tenke-tanken jobber med. En ide også for Norge

IMG_3790

Redaktør Ira Koivu i den finske bibliotekforeningen

  • Et bibliotekblad for bibliotek-brukerne. Den finske bibliotekforeninga utgir sitt eget blad liksom den norske. Men 4 ganger i året kommer det et eget blad som har biblioteksbrukerne, politikere og beslutningstagere som mål-gruppe. Bladet deles ut gratis i bibliotekene og er finansiert ved at bibliotekene kjøper bladet. Da jeg arbeidet i ABM-utvikling lagde vi bladet med det fyndige navnet ABM som var ment å være et slikt blad. Det ble seinere lagt ned. Men jeg synes et blad myntet på allmennheten er en strålende ide. Kanskje er det tilstrekkelig med et par spesialutgaver av Bok og Bibliotek hvert år?
  • Do we see the same? I poster-gata ble jeg stoppet av en finsk dame som ba meg fortelle hvilke tjenester som var I inngangspartiet til konferanseanlegget. Jeg husket noen ting. Men når hun viste meg bilder av alt hva jeg ikke hadde nevnt, så husket jeg det og. Kaisa Puttonen ved Laurea høgskole bruker «eye-tracking» som en metode i biblioteket. Biblioteket i Lahti har to billige kameraer som lånerne bruker til å ta bilde av det de liker best, mens det andre kameraet brukes til å ta bilde av hva de liker minst. Det er helt sikkert mye mer effektivt enn å be om å få skriftlige tilbakemeldinger..
  • Bærekraftige bibliotek, utstyr og drift. En sjekkliste for grønnere bibliotek laget av Klaus Ulrich Werner ved Humboldt-universitetet i Berlin. Denne sjekklista bør brukes av alle norske bibliotek som er opptatt av å redusere klimautslipp og forurensinger:

http://www.ibi.hu-berlin.de/studium/studprojekte/buchidee/bi12/checklist

-En litt mer spesiell poster var fra Zayed University i Dubai. Campuset var tidligere forbeholdt kvinner, mens det nå er 10% menn. Vanligvis er de atskilt på campus, men bilioteket er felles. De har derfor laget en audio-guide som gjør at du som er kvinne, kan gjøre deg kjent med biblioteket uten å risikere å dumpe bort i en mann.

  • Mange postere handlet om brukeropplæring. En av de mer interessante var et fransk prosjekt for å utvikle informasjonsferdigheter fra barnehage til universitet, gjennom undervisning i informasjons- og dokumentasjonsferdigheter aleine eller som del av et interdisiplinært emne. Se nærmere her: fadben.asso.fr

IMG_3734 IMG_3734

Slagordet for årets IFLA-konferanse er «Library, citizens, society: Confluence for knowledge. Confluence er når to elver strømmer sammen slik elvene Rhone og Saône gjør i Lyon der kongressen finner sted. Det er ikke et dårlig slagord, og uttrykker et mindre fokus på biblioteket i seg sjøl, og et større fokus på samfunnet rundt og biblioteket som en partner for å utvikle samfunnet. Som IFLAs president Sinikka Sipilä fra Finland sier det: Sterke bibliotek= Sterke samfunn. Både i sin åpningstale til kongressen og i en hilsen til de skandinaviske deltagere lørdag, la hun vekt på biblioteket som en partner i å revitalisere velferdssamfunnet. Dette vil hun ytterligere understreke i det som lanseres som Lyon-erklæringen som hun skal presentere på mandag.

IMG_3725

IFLA-president Sinikka Sipilä

Det samme utvidede perspektivet presenterte Maria Carme Torras i sin presentasjon på det nordiske møtet lørdag. Torras er bibliotekdirektør på Høgskolen i Bergen og medlem i IFLA Governing Board. Før var det Information literacy som gjaldt, nå er det MIL – Media and Information Literacy som er et mye bredere begrep. Et slikt utvidet begrep åpner for et tettere samarbeid og sterkere engasjement fra Unesco, sa Torras. IFLA arbeider tett med menenskerettsspørsmål knytta til retten til informasjon, retten til tilgang til ulike media og ferdigheter til å gjøre seg nytte av dem. Det gjelder for eksempel brukernes rett til å kunne lese ebøker, sa Inga Lunden som er svensk medlem i Governing Board.

IMG_3720

Maria Carme Torras, Høgskolen i Bergen og IFLAs Governing Board

Årets IFLA-konferanse i Lyon er den 80. Den første var i Edinburgh i 1927. Her er det kloss opp under 4000 påmeldte. Den største delegasjonen er naturlig nok fra Frankrike, tett fulgt av amerikanerne, men skandinavene er også godt representert med bl.a. 50 norske delegater.   Det er bibliotekarer som er aktive i de enkelte IFLA-komiteene samt noen andre av oss som kommer fordi denne konferansen gir et bredt bilde av hva som foregår innen bibliotekfeltet i hele verden.

IMG_3769

Leikny Haga Indergård som er sjef for Bergen Off. bibliotek er norsk  IFLA-veteran med 17 konferanser bak seg. Men det er også mange som er her for første gang, blant annet nyvalgt leder i Norsk Bibliotekforening, Mariann Scheide.

IMG_3711

IMG_3728

Sosial mingling etter møtet for de nordiske delegasjonene, her: Randi Lundvall, Mette Henriksen Aas og Børge Hofset

 

Lørdag var det komitemøter samt møte i de enkelte lands delegasjoner, bl.a. en samling av de skandinaviske deltakerne etterfulgt av et glass vin og sosial mingling.

Den formelle åpningen av konferansen foregikk i dag søndag. Det var innlegg ved lederen av den franske konferanse-komiteen, ordføreren i Lyon, lange videohilsener fra to statsråder og en statssekretær, samt hovedtalen som ble holdt av en professor i multimedia. I tillegg var det en lang presentasjon av Lyons rolle innen filmhistorien. Det ble sikkert sagt mye bra, men jeg fikk det dessverre ikke med meg. For jeg kan dessverre ikke fransk. Jeg var ikke aleine om det, og det tok visst arrangørene på senga. Køen for å få øretelefoner til simultan-tolkingen var endeløs lang, og når jeg var kommet halvveis, var det slutt på øretelefoner. Selsomt å sitte i to timer og bare forstå et ord nå og da. Men IFLAs president Sinikka Sipilä snakket engelsk i sin korte hilsningstale med vakker finsk aksent!

Det er et utall av foredrag og diskusjoner å velge mellom på en IFLa-kongress. For resten av dagen hadde jeg valgt meg ut to: 1001 bibliotek du må se før du dør og OCLCs symposium «OCLC and the Library Data Revolution».

1001 bibliotek å se før du dør

IFLA-seksjonen for folkebibliotek og bibliotekbygninger inviterte til et symposium om nye biblioteksbygg. Hva er utfordringene for moderne bibliotek? Kva skjer når folks bruk av bibliotek endrer seg? Et av innslagene på seminaret var arkitekten Casper Frantzen frå det danske arkitektbyrået Schmidt Hammer Lassen. Arkitektfirmaet ble etablert i 1986 i Ålborg, og er i dag et internasjonalt byrå med kontorer og oppdrag over hele verden. De står bak en rekke spektakulære biblioteksbygg, blant annet Det kongelige Bibliotek i København. Nå delte de ut en pris for det mest innovative nye biblioteket i verden. Konkurransen sto til slutt om fire bibliotek:

 

Ørestad bibliotek: http://modelprogrammer.kulturstyrelsen.dk/cases-til-inspiration/oerestad-bibliotek/#.U_CnYk2KDIV – nominert for sin innovative bruk av digitale ressurser, effektive arealbruk og store flekibilitet.

Bookmountain library, Spijkenisse: http://www.designboom.com/architecture/mvrdv-book-mountain-library-quarter-spijkenisse/

Her er bøker brukt som et symbol for kunnskap, kombinert med en åpen design med mye bruk av glass.

Craigeburn library, Australia: http://www.humelibraries.vic.gov.au/Whats_On/Latest_News/Craigieburn_Library_nominated_for_International_Award

Nominert for sin gode design og fremstilling av biblioteket som en demokratisk møteplass

Library of Birmingam: http://www.libraryofbirmingham.com/ Nominert for sitt store engasjement I lokalsamfunnet som et kultursenter og læringssenter for byen.

Det var Australia som gikk av med seieren!

 

 Er det noen lege her?

PÅ OCLC-sesjonen ble det snakket begeistret om «internet of things» – når ikke bare mobilen og PC-en din er koplet til internett, men også  T-skjorta di.  Nye dingser som koples til internett vil bli mye større enn dagens sosiale medier, spådde OCLC-direktøren. Det ble muligens for sterk kost for en av deltakerne som besvimte og gikk i gulvet med et brak. – Er det noen lege her? Spurte OCLC-direktøren. – Dessverre, her er det ikke noe hjelp å få – her er det bare bibliotekarer, ble det svart fra publikum.

 

Utstillingsåpning

Søndag ettermiddag var det åpning av utstillingene. Et enormt område med stands fra leverandører til bibliotekene. Her ser man hva trendene er. Flere firmaer leverer effektive systemer for scanning av bøker, et firma viste fram en mobil støvtørkemaskin for bøker. Flere viste fram små lydisolerte sitteplasser for lesing eller for å snakke i telefon.

 

 

Nedenfor: Her sitter jeg i en lydtett studieboks. Noe for HIOA? Absolutt!

 

IMG_3756

Mens Norge har hatt sin beste sommer siden man begynte å registrere været, så ble det hevdet i Kroatia at dette var den verste sommeren på 40 år. I tillegg gikk bobil-doen i stykker på veien sørover, mens motoren gikk i stykker på veien nordover. Et dekk punkterte på vei sørover, og et annet dekk mista hele gummien på vei nordover. Var det derfor en tragisk bobilferie i år?

Nei, på ingen måte. Da vi kom hjem med ferja fra Hirtshals til Langesund på lørdag var det rett og slett veldig vemodig og ikke skulle overnatte i bilen. Vel hjemme gikk hunder Balder en rask runde i huset før han smatt ut til plassen sin under bordet i bilen – livredd for at vi skulle kjøre videre uten han.

Hva betydde det at været var så dårlig? Jo, det betød at mens man ellers kunne være helt sikker på å våkne til skyfri himmel, opplevde vi i mange dager med overskyet, mange regnskyll og fascinerende tordenvær. Mens vi ellers har opplevd temperaturer på siste del av 30-tallet, lå det nå ofte ti grader under. Alt i alt var det altså slettes ikke så verst. Det var ingen dager uten morgenbad på Koversada, og kun et måltid ble spist inne.

 

koversada2

En stillferdig verdensmester

Vi starta turen med Fjord-Lines ferge fra Sandefjord til Strømstad. Det er en ny fergeforbindelse og Fjordline dumpet prisene slik at de konkurrerte med Bastøferga. Båten var opprusta og fin, og personalet la seg i selen for at alle skulle få en hyggelig tur. Fra Strømstad kjørte vi videre til rett før Trelleborg der vi overnattet på en parkeringsplass i strandkanten. Dagen etter gikk turen i lett regnvær videre med ferge til Rostock og deretter til Waren (http://no.wikipedia.org/wiki/Waren_(M%C3%BCritz)  i området Mecklenburgische Seenplatte, – der vi hadde tenkt å padle i nasjonalparken Müritz.

waren

 

Spent stemning foran storskjermen i Waren før fotballkampen der Tyskland ble verdensmestre

I Waren fikk vi med oss at Tyskland vant verdensmesterskapet i fotball. Torgrim Eggen skriver i sin bok om Berlin at en av mytene om tyskerne er at de liker å synge i kor og gå i takt og være brautende nasjonalister. Men dette er myter de har lært at de må motbevise. I dag er tyskerne derfor mindre brautende og nasjonalistiske enn de fleste andre europeiske nasjoner. Det fikk vi bevist under fotballkampen. Nordmenn hadde vært mye mer høyrøstede og ville ha kommet med flere negative kommentarer mot motspillerne, enn de som var samlet i et stort telt i Waren. Litt roping ble det da uværet brøt løs og strømmen gikk akkurat da kampen skulle begynne, men det ordnet seg. Folk var glade for seieren og så gikk de rolig hjem.

Bauhaus i Dessau

Da vi våknet dagen etter til 17 grader og regn, droppa vi padleturen og satte heller kursen for Dessau. I 1925-26 ble Bauhaus-høgskolen reist i denne byen og holdt til her fram til de ble jaget ut av byen av nazistene i 1932. Restaureringen av bygningene som står på UNESCOs verdensarvliste, var ferdig nå i vår. Bauhaus-skolen ble grunnlagt av Walter Gropius i Weimar i 1919, han tegnet bygningene i Dessau og var skolens rektor fram til 1928 da Hannes Meyer overtok fram til 1930. Da overtok Mies van der Rohe fram til nedlegginga av Bauhaus i 1933.

bauhaus1

En meget kjent trapp, over ser du slik den er i virkeligheten i Dessau, under slik Oskar Schlemmer har malt og som du kan se på Museum of Modern Arti i New York.

moma trapp

Bauhaus var fornyende, for ikke å si revolusjonært på mange måter. Estetikk og funksjonalisme skulle kombineres. Det er en bevegelse som også hører til industrialismens tidsalder på den måten at målet var at folk skulle få tilgang til vakre og funksjonelle gjenstander gjennom tilrettelegging for masseproduksjon. Det samme gjaldt bygningene: Mens det var vanlig å mure bygninger nedenfra opp opp, brukte Gropius ferdigstøpte betongelementer som bærende elementer. Dermed kunne han åpne hele skolebygget med store vinduer som både slapp lys inn, men som også viste åpenhet utafra. Studentene i Bauhaus-skolen skulle lære seg et håndverk, det var ikke nok å være kunstner eller arkitekt. Pedagogisk var bevegelsen fornyende ved at man tok bort den kunstige autoriteten til læreren, og lagde team med mestere og lærlinger. I tillegg bodde studentene på området, – både kvinner og menn sammen. Karakterer ble ikke brukt som opptakskriterium. Les mer: http://www.bauhaus-dessau.de/deutsch/start.html

Nedenfor: Rektorkontoret på Bauhausskolen med eget designet skrivebord og stol. Nedenfor det igjen ser man vinduene med industrielle systemer for lufting.

bauhaus3

bauhaus2

Åpen do

Vi kjørte fra Dessau om ettermiddagen og overnattet utenfor Rosenheim, rett sør for München. Etter et par dagers bruk var doen blitt ganske full. Når vi bruker den, åpnes et lokk ned i tanken. Nå gikk mekanismen som åpner og lukker lokket, i stykker. Vi sto der med en åpen do. Dermed gikk turen dagen  etter til en camping-utstyr-forretning og bobilhandler i Rosenheim. De hadde mange doer, bare ikke vår. Men heldigvis kjøpte vi for et par år siden en elektrisk vifte som lager undertrykk i doen når den er åpen og trekker lufta ut av bilen. Det gikk overraskende greit at vifta gikk hele tida, og på vei nordover kjøpte vi en ny do hos den store bobil, camping og friluftsforhandleren Berger i Neumarkt rett sør for Nürnberg. (http://www.fritz-berger.de/fbonline/__shop__/page/home_page/detail.jsf )

Når vi først var i Rosenheim stoppet vi også ved Klepper-museet siden vi har en padle-båt fra Klepper. Klepper er liksom Rolls-Roycen blant kano/kajakker og padlebåter og er produsert i over hundre år. Amundsen hadde med seg padle-båt fra Klepper. Båten er bygd med trespiler som spenner opp en duk av gummi/lerret. (http://www.kleppermuseum.de/museum.html ) Det er en liten fabrikk og museet var bare åpent på ettermiddagstid. Det hadde vi ikke tid til å vente på, for nå ville vi til kysten. Samme kveld var vi på den naturistcampingplassen som vi har vært på de siste somrene, Koversada ved byen Vrsar på Istria-halvøya. (http://www.campingrovinjvrsar.com/Campsites/Naturizam_Koversada_Camp_Vrsar )

På plass på Koversada

Vi synes alltid vi er heldige med plassen vi finner. Så også i år. Oftest har vi stått i første eller andre rekke mot sjøen, denne gangen var det ledig en plass litt lenger fra vannet (75 meter), i nærheten av do og vaskehuset, men med god utsikt over sjøen og mye skygge. I tillegg var det en såkalt ikke-parsellert plass, det betød for oss at vi hadde mye mer plass og at den var 70 kr billigere pr dag.

På Koversada begynte de late dagene som handler om å stå opp og ta en løpetur med hunden Balder. Deretter er det morgenbad med kaffevannet varmes. Dagene går med til lesing, bading, en sykletur eller en padletur. Om kvelden kanskje en tur på restaurant i Vrsar som bare er et par kilometre fra Koversada, men siden Koversada er en så stor camping var det lenger fra plassen vår til hovedporten, enn til byen. Dessverre gikk Marens elektriske sykkel i stykker og det reduserte hennes bevegelighet en del. Det er ingen sykler som er så tunge som en elektrisk som ikke virker.

Nytt og gammelt å lese

Vi hadde med et rikholdig bibliotek i bobilen, men etter hvert finnes det meste på Ipad og Kindle-lesebrett. Jeg fikk lest mye nye bøker, både skjønnlitteratur og fagbøker, blant annet Einhart Lorenz sin politiske biografi om Willy Brandt som blant annet omhandler noe av det samme som Monica Kristensens kriminalroman Operasjon Fritham – nemlig evakueringa og seinere frigjøring av Svalbard. Jeg oppdaget for alvor hvor lett det er å låne ebøker fra folkebiblioteket, greit å låne det som er ledig og enkelt å reservere og få boka seinere når den blir ledig. Her har forlagene mye å lære når det gjelder enkle grensesnitt.

 

Dagen etter at vi kom, kom også Leif og Inger fra Stavanger. De hadde tilbrakt en tid på Valalta, en annen naturistcamping som ligger rett over fjorden for Koversada. Vi har truffet dem de siste åra til noen intenst hyggelige og sosiale dager sammen. Kristian fra Tønsberg som har CP og sitter i elektrisk rullestol, ankom samme kveld som oss med fly og taxi og leid leilighet på området.

Etter et par dager hentet vi barnebarnet Karoline med kjæresten Jørgen i nabobyen Porec. De hadde vært på tur først med fly til Warszawa, deretter med buss og tog til Krakow, Praha, Budapest, Ljubljana, og til sist til de flotte dryppsteingrottene i Postojna (http://www.postojnska-jama.eu/en/) Nå var de modne for å bade! Ingen av dem hadde vært på naturistcamping før. Vi hadde med et ekstra telt og det finnes en såkalt tekstil-camping i nærheten som de kunne bo på om de ønsket det. Men – som vi trodde – var det ikke noe problem for dem å være på naturistcampingen der de ble hos oss i tre dager!

IMG_3708

Ryggsekkturistene Jørgen og Karoline.

 

Død rullestol, men Kristian gir ikke opp

En kveld ringte Kristian: «Nå har jeg problemer, rullestolen har daua!»  Leif og jeg sykla bort til han og prøve det vi kunne å få liv i stolen. Dagen etter fortsatte vi, bl.a. ved å ringe tekniker i firmaet Permobil som leverte stolen. Vi feilsøkte så godt vi kunne etter hans råd, men det hjalp ikke. Campingplassen var ikke interessert i å hjelpe med mer enn at de kunne få mat brakt til Kristian i leiligheten. Jeg var i kontakt med et legekontor men de mente at det ikke var mulig å låne/leie noen elektrisk rullestol. Deretter sjekka vi utleiefirmaer som tilbyr alle slags elektriske kjøretøy, men ingen av dem var brukanes. Neste morgen hadde Kristian sjøl kommet til den konklusjonen at han måtte reise hjem til Norge og få stolen reparert. Hjelpemiddelsentralen i Vestfold sa at da måtte han komme til industrianlegget Borgeskogen med stolen. Det var et fantastisk krav at en mann som er avhengig av elektrisk rullestol skal dra med seg en kjempetung ubrukelig stol til et sted der du ikke kan komme med tog. Heldigvis kom de på bedre tanker, og Kristian ble møtt på Gardermoen av en tekniker fra hjelpemiddelsentralen i Oslo. Han skiftet en sikring og så var stolen god igjen! Verdens dyreste sikring som det hadde vært fint om Permobil-teknikeren hadde fortalt oss om. Vi sjekka to sikringer, men hadde ikke peiling på at det var ennå en! Men – Kristian overnatta på Gardermoen. Om ettermiddagen dagen etter mens Maren og jeg satt og spiste utafor bobilen, hørte vi den liflige lyden av en elektrisk rullestol som gikk. Det var Kristian som kom, «nå er jeg moden for en drink» sa han.

IMG_3705

Gatebilde fra Rovinj

Koversada vs Valalta

Et par ganger padla og seilte vi over til Valalta for å spise lunsj. Vi hadde kjøpt et nytt seil til kanoer og kajakker – en seks kvadratmeter stor pose eller spinnaker som slår seg opp med glassfiberstang rundt posen.

kanoseil

Valalta er en litt mer «stylet» campingplass enn Koversada. Litt mer vanlig «Syden». Kysten av Kroatia er gjerne dekket med stein og klipper, men på Valalta har de anlagt en lagune med sandstrand. For oss som kommer dit med bobil uten å ha bestilt noen plass, vil vi på Valalta oppleve at plassene nærmest vannet er faste plasser som er bygd ut med «spiker-fortelt» og små hager. Det er også mye trangere enn på Koversada, der du får litt mer følelsen av å campe i naturen sjøl om du også her har naboer tett inn på deg. Plassen vi hadde i år ville sikkert utgjort fire plasser på Valalta. I tillegg er det heller ikke lov å ha hund der, så for oss blir valget enkelt.

koversadaLuftfoto av Koversada. På øya er det bare lov å telte, campingområdet fortsetter noen kilometer til høyre for bildet, mens byen Vrsar skimtes i bakgrunnen.

valalta

På Koversada er det ingen bast-parasoller, men det er det på Valalta

 

Balder trives på naturiststrand

For border-collien Balder   er det viktig sosial trening å komme til Koverssada. Det er mange som har hunder. I begynnelsen bjeffer han til alle, men lærer å roe seg etter hvert. I tillegg til to daglige løpeturer, gikk vi hver dag en tur til hunde-badestranda. Det liker han, – han drar i båndet og er ikke til å stoppe før han er løs og står i vannet til knes. Da er han ikke like tøff lenger, han liker ikke så godt å svømme. Men han liker å være sammen med andre hunder på stranda, men han er jo en gjeterhund så han blir litt stressa hvis han synes de svømmer for langt ut. Ellers liker han seg inne i bilen hvor han ligger under bordet men følger med på hva som skjer ute, gjennom den åpne døra. Men tordenvær liker han ikke, og det var det litt av i år. Han er vanligvuis i bånd, men det tar vi ofte av når han er inne i bilen. Det er fordi vi har lært fra noen ganger da han fikk båndet tvunnet rundt bordbeinet og kom ut med bordet på slep. En gang da det kom tordenvær, raste han ut i hemningsløs redsel og stoppet ikke før han var i vannkanten. Først da lot han seg hente inn. Men folk er tolerante og det var ingen sure miner for at hunden vet par minutter.

Hjemover

Siden gikk nå dagan slik de skal. Det ble tre ukers opphold på Koversada før vi rettet kursen nordover. Vi klarte å slappe av fram til klokka 17, deretter rydda vi raskt sammen og pakket bilen og en time etterpå var vi på vei. Ved halv elve tida parkerte vi og overnattet ved motorveien i Østerrike kort før Salzburg. Dagen etter kjøpte vi ny do pluss noen andre ting vi syntest vi mangla til campinglivet i Neumarkt og om kvelden kom vi fram til en stor bobilplass ved Tegel i Berlin. Der opplevde vi det som skjer stadig oftere, nemlig at bobilplassen var full. Noen av fordelen med bobil er jo friheten til å kunne kjøre utover kvelden. Mye av denne friheten blir borte om du må innfinne deg tidlig på dagen på bobilplassen for å få plass. Løsningen ble at vi parkerte på p-plassen til et kjøpesenter rett over gata. Plutselig var vi ikke aleine, men sammen med tre andre bobiler.

På besøk hos Luzifer

Når jeg gikk tur med hunden neste morgen kom jeg over en stor gateparkering mellom en kirkegård og en kolonihage. Der parkerte vi og tok buss og tok buss og u-bane til Kreuzberg der vi skulle besøke Luzifer, en klesbutikk som jeg er innom hvert år. De er dyre, men det de syr er nærmest for evigheten.  Dessuten er det hyggelige folk! Jeg har sjøl bidratt med design til det de kaller Nansen-jakka! Det de ikke har på lager, syr de til deg i lin, hamp eller kraftig ull.

På bad i Ludvigsfelde

Berlin-besøket ble avrundet med lunsj ved Bahnhof Friedrichstrasse, før vi tok bilen ut til badet i Ludwigsfelde, som sier at de er Tysklands største naturist-bad. Men onsdager og søndager slipper de også inn folk med badetøy. De blir det fort en del av, så det kan være lett å føle seg litt på utstilling når du er uten badetøy. Det som provoserer meg er når foreldre er der med småjenter som ikke bare har på seg bikini-overdel, men også BH lenge før de har fått pupper. Hvordan forklarer foreldrene et slikt forkvakla kroppssyn når barnet svømmer blant andre barn og voksne som er helt uten badetøy? Ludwigsfelde har et fint uteområde der det var fint å ligge i sola og slappe av. Når kvelden kom gikk vi inn – spiste i restauranten og tok badstuer. Vi hadde sett tidligere at det skulle være en bobilparkering i forbindelse med badet. Noe slikt er ikke skiltet, men de har ikke noe mot at man parkerer over natta på parkeringsplassen og det er faktisk også satt opp strømpunkter for de som vil ha det.

ludwigsfelde

Verkstedbesøk i Parchim og dekk-skift på motorveien

Etter å ha overnattet ved badet, startet vi kjøreturen mot Kiel. Av og til mista bilen kraft og da røyk det fælt fra eksosen. Vi blei bekymra, men kjørte videre til vi fikk et signal om feil på motoren på instrumentpanelet. Men ting er blitt enklere: Via internett fant vi nærmeste Ford-verksted, adressen ble punsja inn i GPS og noen minutter etterpå var vi hos Burmeister i Parchim. De kopla en PC til bilen og foretok feilsøk. Resultat: Tilbakeslagsventilen for eksosen var gåen. Jeg skjønte ikke helt hva den brukes til, men jeg skjønte at den blant annet regulerer på turboen på bilen skal kople seg ut. Vi måtta ha ny ventil, men den måtte komme fra nabobyen Schwerin 40 km unna. Vi ønska å få jobben gjort og verkstedet tilbød seg å sende en mann med bil for å hente delen. I mellomtida fikk vi sett oss om i byen og spist middag. Merkostnaden for dette var vi villig til å betale, det viste seg at det kosta 40 Euro.

I løpet av fire timer var jobben gjort og vi reise lykkelig videre. Kort tid etterpå var det en lyd i bilen, som om vi mista noe. Bilen kjørte som om vi kjørte på brostein. Jeg stanset, men fant ikke at noe var galt. Ingen deler borte, ingen dekk punktert. Vi kjørte forsiktig videre, men det var tydelig at noe var galt. Vi stoppet igjen og ringte reiseforsikringas SOS-telefon for å få et råd om vi skulle stoppe eller ta sjansen på å kjøre de 80 kilometrene som var igjen til Kiel. Karen på SOS-telefonen hadde enda mindre greie på bil enn meg. Jeg ringte en venn som er bilmekaniker, han ba meg sjekke noen punkter under bilen og mente at vi kunne ta sjansen på å kjøre videre. Det gikk ikke langt før det var nytt bråk og nå blei det riktig humpete å kjøre. Nå var imidlertid feilen åpenbar. Det var ikke forstilling eller motor, men det ene bakdekket, der vi hadde mistet all gummi, men uten at bilen var punktert. Så da blei det dekkskift på motorveien.

Uforskammede priser på bobilparkering i Danmark

Etter en natt hos våre venner Karin og Leo i Flintbek utenfor Kiel gikk turen på siste etappe til Hirtshals. Rett ved terminalen til Fjord Line har vi overnattet på en parkeringsplass på stranda, det har mange andre bobiler også gjort. Det kunne ikke gå i lengden, nå var det skiltet forbud mot overnatting. Det finnes få rimelige og gode bobilplasser i Danmark slik du finner dem i Tyskland. Noen campingplasser har innført det de kaller for Kvikk-stopp, at en bobil kan parkere utenfor campingplassen fra kvelden til neste morgen. Det er et greit tilbud, men det er uforskammet når de tar over 400 kr for en slik parkering, slik de gjorde på Thornby strand ved Hirtshals. Vi betaler gjerne for oss, men ikke hotell-pris! Så vi valgte en parkeringsplass nærmere stranda der det var flere biler som sto over natta gratis, men betalte i form av at vi spiste god sjømat på restauranten rett ved.

Aller siste strekk var turen med M/S Stavangerfjord fra Fjordline til Langesund. Prisen var slik at Colorline ble grundig slått, samtidig som båten framstår mye hyggeligere, romsligere og mer ordentlig enn ColorLines Superspeed som bare har en halv times kortere reisetid enn ferga til Fjordline.

 

 

little-librarian

NRK melder i dag at stadig flere unge mennesker tar to utdanninger fordi de ikke får arbeid med den første. Det gjelder særlig unge mennesker med utdanning innen mediefag, jus og humanistiske fag. Det stemmer med det inntrykket jeg har fått når vi ser på søkerbunkene til ledige jobber i biblioteket på høgskolen. Svært mange har to bachelor-grader, gjerne med en mastergrad i tillegg. Det kan se ut som om universitet blir en slags allmenndannende utdanningsinstitusjon som grunnlag for å søke en yrkesutdanning på høgskolen.

Mitt inntrykk er at mange unge mennesker er usikre på hva de skal bli når de er ferdige med videregående skole. Dermed begynner de på universitet for å studere en disiplin som interesserer dem. Etter noen års studier begynner de å tenke på at det ikke alltid er nok med en akademisk grad, de må jo bli noe. Dermed søker de studieplass på høgskolen. De jeg kommer i kontakt med er folk som har søkt bibliotekarstudiet. Vi har hatt flere søkere med mastergrad i historie eller litteratur,  psykologi og medieutdanning, også en nesten ferdig jurist som tok bibliotekarutdanning.

Når det gjelder bibliotekaryrket er det slettes ikke bortkastet å ha studert et annet fagområde først. Vår jobb er å hjelpe studenter og ansatte på utdanningene, å ha en bibliotekarstab som har kunnskap i utdanningenes fagområder i tillegg til bibliotekarutdanningen, er en stor styrke.

Det ser ut til at arbeidsmarkedet for bibliotekarer er stramt i Oslo-området for øyeblikket. Det er spesielt vanskelig for nyutdannede uten praksis. Er man villig til å reise andre steder i landet, er jobbmulighetene langt bedre. Hvordan vil det bli i framtida?  Det er et generasjonskifte på gang i mange bibliotek. Det gjør at mange stillinger blir ledige i løpet av få år. Folkebibliotekene har stagnert de siste åra, men det er grunn til å være optimistisk med tanke på en politisk satsing med mer ressurser nettopp til denne sektoren. Jeg leste akkurat en undersøkelse om amerikanske fagbibliotek, der mange trodde at finanskrisa hadde ført til stagnasjon. Det er feil, budsjettene har de siste årene økt mye mer enn inflasjonen. Det har også blitt flere ansatte. Det spesielle er imidlertid at det er først og fremst i stillinger der folk har annen utdanning enn som bibliotekar. Det tror jeg er tilfelle i Norge også: Fagbibliotekene trenger folk med en bredere kompetanse, derfor tror jeg at det slettes ikke er dumt å kombinere bibliotekarutdanning med en annen utdanning.

Men bibliotekaryrket er ikke noe for innadvendte folk som liker å lese bøker. Ikke blir det tid til å lese bøker, dessuten vil bibliotekaryrket snart ikke handle om papirbøker, men om digital informasjon. Men først og fremst handler bibliotekaryrket om å arbeide med mennesker. Men stereotypiene henger igjen, f eks er det nesten ikke mulig å finne et illustrasjonsbilde om bibliotekarer der de ikke enten hysjer eller setter på plass bøker.

SAMSUNG CSC

Mandag startet Latinas sommerskole 2014, med deltagere fra Kina, Litauen, Romania, Sveits og Sør-Afrika. Sommerskolen er et ledd i satsinga på å utvikle nye læringsformer og ta i bruk  nye teknologiske metoder der Læringssenter og bibliotek ved Høgskolen i Oslo og Akershus ønsker å være i spissen. Latina er et prosjekt ledet av dosent Helge Høivik ved Læringssenteret. Årets sommerskole begynte som et MOOC-kurs (massive open online course) og fortsetter altså med to ukers arbeid sammen i Oslo.  Du kan lese mer om sommerskolen her.

Jeg har lært mye av Helge Høivik og hans bror Tord. De er faglig i forkant, men det viktigste jeg har lært er av deres måte å undervise på. Eller manglende undervisning: Snakk aldri mer enn ti minutter før gruppa må engasjeres gjennom å gjøre noe eller å delta, sier Tord. De som synes det er deilig å sitte på bakerste benk å sløve, synes dette er krevende undervisning. Men hvert minutt er planlagt, sjøl om de begge har stor evne til fleksibilitet for å tilpasse undervisninga til gruppa som skal lære. Og lære gjør man av Helge og Tord.

SAMSUNG CSC

Helge Høivik

Sjøl holdt jeg en foreelsning på tirsdag. Forelesningen tok utgangspunkt i den media-konvergensen som vi opplever i dag, og hva det betyr for bibliotekene. Du finner presentasjonen min her.

SAMSUNG CSC

Læringssenteret ved HIOA bruker sommerskolen til å utvikle institusjonelt samarbeid med andre. Vi har allerede etablert to Latina-satelitter i Kina og i Litauen. Vi er i gang med å utvikle samarbeidet med Cape Peninsula University. Seksjonssjef Anne-Berit Gregersen, Tord Høivik og jeg reiser ned dit i september for å ha møter og seminar , og ikke minst for å forberede et større prosjekt i 2015. Da er det Biblioteks-verdenskongress nettopp i Cape Town og vi planlegger å sende en stor delegasjon, både for å delta på IFLA-konferansen og for å ha felles seminar med Cape Peninsula Universuity (CPUT). CPUT er en institusjon med mange likheter med HIOA.

 

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 28 andre følgere