Feeds:
Innlegg
Kommentarer

IMG_5520

Nasjonalbiblioteket må ikke være et bibliotek for eliten, men for hele folket, proklamerte nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre på sesjonen for nasjonalbibliotek på IFLA torsdag. For 20 år siden trodde vi at internett skulle gjøre oss visere, meir innsiktsfulle, at vi skulle utforske store kilder frå mange land. Nå vet vi hva som skjedde: Internett er blitt stedet der folk laster ned vidoer av morsomme katter.. Internett er blitt øyeblikkets medium. Vi ser hva vennene våre har gjort den siste halvtimen, vi ser hva som har skjedd i verden den siste timen.. Vi er blitt besatt av øyeblikket. Biblioteket må være et alternativ til dette.

Vi må gå fra lagring til aktiv formidling – lage historier til det norske folk om hvem vi er, vi skal lage store utstillinger, konserter. Bibliotekene over hele landet skal bli en møteplass, sa Myhre. Nasjonalbiblioteket har to store oppgaver som er blitt understreket i bibliotekstrategien som regjeringa la fram forrige uke: Et sosial møtested og et digitalt tilgangspunkt.

Ved siden av Myhre var det presentasjoner fra Canada, Nederland og Sør-Afrika. Mye er forskjellig, men mye er også sannelig likt. På kulturkvelden på tirsdag satt jeg for øvrig ved bordet sammen med den sveitsiske nasjonalbibliotekaren som ledet dagens sesjon. Han var bekymret over at han ikke trodde han klarte å uttale etternavnet til den norske nasjonalbibliotekaren. – Men det gjør kanskje ikke noe, sa han, for han er visst så ukonvensjonell at fornavn rekker? Det gjorde det.

A+B i Canada

I Canada har Nasjonalbiblioteket og Nasjonalarkivet blitt slått sammen. Det har tydeligvis vært en tung prosess som følge av både kulturforskjeller og økonomiske kutt. Men nå later det til å fungere godt, i følge Guy Bertiaume som i fjor ble utnevnt til Canadas nasjonale bibliotekar og arkivar. Bruken av felles nett-tjenester har økt – særlig fra sleksgranskerne som finner både bøker og dokumenter. Bertiaumes er historiker og hans inngang til de felles oppgavene, var veldig konsentrert om kulturarv-bevaring og formidling.

Kommunesammenslåing og færre bibliotekenheter i Nederland

Jos Debeij fra Det kongelige biblioteket i Nederland fortalte at man de siste årene har halvert antallet kommuner samtidig som antallet biblioteker har gått fra 400 til 160. Bibliotekene opplever nedgang i bruk. I dag er 4 millioner av en befolkning på nesten 20 millioner registrert som bibliotekbrukere. Nedgangen i lån har vært enda sterkere: Fra 1980 til 2013 er antallet lån halvert. – Verden endres, sa Debeij, blant annet leser folk mindre. Jeg stusset på det utsagnet: Er det virkelig riktig? Man leser kanskje færre bøker og aviser, men man leser sannsynligvis mer tekst i dag enn tidligere?

Vi trenger en felles forståelse av hva folkebibliotek skal være. Og vi trenger en ny felles digital politikk, sa Debeij. Det hørtes veldig likt med den norske bibliotekstrategien. Nederlands oppskrift er å lage en ny biblioteklov som kom i 2014. Her får det Kongelige biblioteket tre oppgaver: !. Å drifte nettverket med websider mm for alle bibliotek. 2. Å gjøre det nasjonale biblioteket digitalt tilgjengelig. 3. Å sikre tilgang til informasjonstjenester for funksjonshemmede. Det er en utfordring å slå saman folkebibliotekenes digitale tjenester og nasjonalbibliotekets digitale bibliotek, sa Debeij, som viste til rapporten «The power of network» https://www.kb.nl/sites/default/files/docs/strategicplan-2015-2018.pdf

Siste taler var Rocky Ralebipi-Simela, den sør-afrikanske nasjonalbibliotekaren. Hun har nok tøffere utfordringer enn de andre innlederne. Bare 14 % av Sør-Afrikas befolkning sier at de leser bøker. Da ministeren for kunst og kultur nylig la fram et forslag i parlamentet om store bevilgninger til bibliotek, møtte det motstand fra en ung kvinne i det nye partiet EFF, fortalte Rocky. – Vi trenger ikke bibliotek, sa den unge representanten, det vi trenger er boliger og jobber. – Det er jeg enig i sa ministeren, men det er ikke gjort på en dag. Derfor må vi faktisk starte med å bygge bibliotek, for der starter kunnskapen som skal gjøre det mulig å skaffe jobber og boliger, sa han – i følge Rocky.

Jeg spurte de fire innlederne om hva slags rolle akademiske bibliotek bør spille i en nasjonal bibliotekstrategi. Hvis formålet er læring og økt digital tilgang til alle, er det vel viktig at de akademiske bibliotekene har en plass? I Sør-Afrika holder universitetsbibliotekene seg for seg sjøl, sa Rocky, de må sjøl møte opp på festen, om vi skal regne med dem. I Canada fungerer samarbeidet mellom fag- og folkebibliotek svært godt, mente den canadiske nasjonalbibliotekaren. I Norge har vi et problem med at folkebibliotek og Nasjonalbibliotek ligger under kulturministeren, mens fagbibliotekene ligger under undervisnings- og forskningsministeren, sa Aslak Sira Myhre. Det er en situasjon jeg ikkje kan endre på, sa han. Et nærliggende oppfølgingsspørsmål kunne ha vært at nettopp fordi biblioteksektoren er delt på to ministre, så trenger vi en felles nasjonal strategi. Det finnes jo en del eksempler på at hvis saken er viktig nok, så klarer man å etablere planer på tvers av departementsgrensene. Historisk sett er det en ny situasjon i Norge: I mange år hadde vi en Nasjonalbibliotekar for folkebibliotek og en Riksbibliotekar for fagbibliotek. Så ble dette slått sammen i ABM-utvikling. Deretter ble ABM-utvikling nedlagt og bibliotekansvaret overført til Nasjonalbibliotekets direktør – Nasjonalbibliotekaren som etterhvert har gjort det tydelig at han ikkje har ansvar for fagbibliotekene. Jeg tror ikkje vi fra fagbibliotekene skal kreve noen ny Riksbibliotekar, men tvert i mot jobbe fortsatt for en felles strategi og mer samarbeid.

Midnatts-bibliotekar

Komiteen for informasjonskompetanse arrangerte workshop i dag med tittelen frå ord til handling. Kva kan vi gjøre for å implementere MIL – Media og informasjonskompetanse – i hele samfunnet? UNESCOs generalforsamling vedtok i 2013 en definisjon på informasjonskompetanse, etter forslag frå IFLA: Informasjonskometanse er kunnskap, holdninger og ferdigheter som er nødvendig for å vite når og kva slags informasjon man har bruk for, hvordan få tilgang til den, hvordan vurdere kvaliteten på den, og hvordan bruke den på en etisk måte. (min forenklede oversetting). Det finnes ingen kvikk løsning på å gjøre folk informasjonskompetente, det krever mye hardt arbeid. Men fremfor alt er jeg overbevist om at vi må vri fokuset fra hva vi bibliotekarer mener at brukerne må kunne, til et fokus på hva brukerne mener de trenger.

IMG_5532

Jeg satt i gruppe sammen med Shehaanah Mohammed fra Western Cape University og Hilde Kaalvik fra Høgskolen i Sør-Trøndelag. Shehannah fortalte om et spennende prosjekt med å implementere den amerikanske bibliotekforeningens nye retningslinjer for informasjonskompetanse på deres bibliotek. http://www.ala.org/acrl/standards/informationliteracycompetency

Shehaanah fortalte ellers om deres Midnatts-bibliotekar som hun bare hadde hørt om, men aldri møtt. Klokka fem kom det en bibliotekar på jobb som jobbet fram til stengetid ved midnatt. Midnatts-bibliotekar syntes jeg var et godt uttrykk, men det er kanskje ingen som vil ha slik jobb i Norge?

Avslutningseremoni og velkommen til Columbus

Konferansen ble formelt avsluttet i kveld. Jeg hadde håpet på et svingende kulturelt Afrika-innslag, men det ble det ikke. I stedet var det takketaler: President Sinikka Sipilä takket, ny president takket, den gamle presidenten Ingrid Paret ble utnevnt med en ærespris, den nasjonale arrangementskomiteen ble takket og det ble kåret en vinner for best kommunikasjon og informasjon blant særkomiteene og den beste poster-presentasjonen. I tillegg inviterte leder og nestleder i neste års IFLA-konferanse alle til å komme til Columbus, USA. Columbus er OCLC sin hjemby, og hjem for Ohio State University og en rekke folkebibliotek som skal pusses opp for et par hundre millioner fram til å kunne vises i august 2016.

wroclavOrdføreren i Wroclav presenterer byen som skal være vertskap for IFLA i 2017

Det mange var spent på var hvem som var blitt valgt til å være hjemby for IFLA-konferansen i 2017. Det ble Wroclav i Polen: En by som på mange måter representerer det multikulturelle Europa. Fram til 2. verdenskrigs slutt var byen en del av Tyskland under navnet Breslau. Annen verdenskrig innebar 100% utskiftning av hele befolkningen. Tyskerne ble jaget vestover, folk fra øst-Polen – dagens Hviterussland og Ukraina – ble flyttet til Wroclav. For å sette et polsk stempel på byen ble også store polske bibliotek flyttet med til Wroclav. I dag er byen stolt av sin fortid – stolt over å være en by med over 70 navn på ulike språk som har hatt tilknytning til byen.

Generalforsamling i IFLA

I dag var det generalforsamling i IFLA. Det er ikke noe dramatisk høydepunkt med tanke på bibliotekpolitikken i verden. Møtet ble ledet av avtroppende president Sinikka Sipilä. Jeg tror hun satt med et sett ferdigskrevne lapper på engelsk der det sto hva hun skal si i forbindelse med enhver avstemning. Møtet inneholdt en rapport fra presidenten om IFLAs arbeid, deretter generalsekretæren og kasserer. IFLA har et årlig budsjett på halvannen million Euro. Omtrent halvparten kommer fra medlemskontingent. Over 300.000 Euro kommer fra Bill og Melinda Gates Foundation. De siste tre årenes IFLA-konferanser er arrangert av selskapet IFLA-holding og har også gitt betydelige bidrag i IFLA-kassa. Utgiftene er hovedsakelig lønn – 1 million – men også prosjekter knytta til IFLAs prioriterte oppgaver over hele verden.

Avskjed med Sinikka Sipilä

Etter generalforsamlingen var det avskjedsmottakelse for den avtroppende presidenten. Sinikka Sipilä går ikke bare av som IFLA-president, men hun går også av fra stillingen som generalsekretær i Finlands Bibliotekforening. Hun ble takket av av lederen fra Finlands bibliotekforening som beskrev henne som en person med et ansikt som nesten inneholder et smil. Det er en god karakteristikk, som president har hun vært litt utilnærmelig. Engasjementet har vært sterkt, men ikke alltid like synlig på overflaten. Ellen Tyse som var IFLA-president to perioder tidligere, takket for støtten som hun hadde fått fra Finland og de andre skandinaviske landene som gjorde at hun ble valgt som den første afrikanske IFLA-presidenten. De skandinaviske landenes bidrag til apartheid-regimets fall var også betydelig, og Ellen Tyse takket også for det. Nå overtar amerikanske Donna Scheeder som IFLA-president.

Hypatia – bibliotekar og den siste hedning?

IMG_5496

Sinikka Sipilä ønsker velkommen til sin avskjedsfest – NBFs Mariann Schjeide står i køen for å bli ønsket velkommen.

Hypatia regnes som en av de første store kvinnelige matematikerne, født i 355 e Kr. Hun var lærer og bibliotekar. Hun ble steinet til døde av kristne fordi hun ikke aksepterte den «Kristne overtroen» som innebar at faglig kunnskap fra tidligere kulturer skulle vrakes. Derfor er det bygd myter omrking Hypatia som den siste hedning. Richard Higgs som arbeider på University of Cape Town med informasjonsteknoligi, hadde skrevet et skuespill om Hypatia som også var bibliotekar. Hypatia kom tilbake fra dødsriket, og møtte en nyhetsreporter som rapporterte om opptøyer rundt biblioteket i Alexandria der bibliotekarene kopierte forbudt litteratur. De ble arrestert og henrettet. Mange land reagerte på henrettelsene, men bibliotekarene hadde tross alt selv brutt en viktig menenskerett, nemlig at de krenket copyright-bestemmelsene og kopierte ulovlig. Det var et tankevekkende skuespill på mange nivåer, og det var en meningsfull debatt med skuespillerne og forfatteren etterpå.

 robben eiland

Inngangspartiet til Robben Island

Tur til Robben Island

Delegasjonen fra Høgskolen i Oslo og Akershus, hadde bestilt billetter til fangeøya Robben Island på forrige lørdag. Øya ligger 11 kilometer ut i havet fra Cape Town. Da ble fergene innstilt på grunn av mye sjø. Derfor droppet vi deler av konferansen i dag for å dra til Mandelas øy. Man kan ikke være i Cape Town uten å se Robben Island! Mandela satt fanget der i 18 av sine totalt 27 år i fengsel! Det har vært en fangeøy helt siden 1600-tallet, deretter leprakoloni. Først på 1960-tallet bygde apartheid-regimet toppsikkerhetsfengselet for politiske fanger. Guidene i fengselet er alle tidligere innsatte. Mandela ble et symbol fordi han satt så lenge i fengsel, men her satt også en rekke andre viktige politiske fanger, ikke minst Walther Sisulu som var lederen av ANC. Mandela ble løslatt i 1990, i 1991 ble resten av de politiske fangene fri. Blant ANC-fangene var det leger. Advokater, historikere, – en mengde akademikere, men også folk helt uten utdanning. Parolen var å gjøre Robben Island til et universitet! Det fikk de til ikke minst på grunn av Sedick Isaacs – den ukjente anti-apartheid-helten som de sier om han i dag. Han organiserte biblioteket på Robben Island.

Det er en sterk opplevelse å se cellen der Nelson Mandela satt i 18 år, en dobøtte og et teppe på gulvet. Lange dager med arbeid i steinbruddet som ødela synet hans på grunn av de sterke refleksene fra sola. Mandelas bok «En lang veg til frihet» henter tittelen sin fra Robben Island. Fengselet lå et par hundre meter fra havna. Veien til frihet var bare et par hundre meter, men den var utenkelig lang. En fange-guid fortalte at da han ble løslatt i 1991 etter ti år, hadde han to ønsker: Å komme seg opp på Table Mountain som ligger bak Cape Town, fjellet han hadde sett på hver dag i ti år. Det neste var et måltid Kentucky Fried Chicken,

 IMG_5458

Gruppebilde av HIOA-gruppa med våre gamle venner fra Makere University Library, på Robben Island, Table Mountain og Cape Town i bakgrunnen.

Sikkerhet i Cape Town

Hvor sikkert er det å ferdes på gatene? Beskjeden til alle er ganske klar: Ta taxi! En norsk deltaker var frustrert over at hun måtte ta taxi 200 meter fra konferansestedet til hotellet der hun bodde. Jeg har stort sett gått fra og til konferansestedet og en billig Airbnb-leilighet som jeg leier lenger opp i byen. Men sikkerhetsspørsmålet er reelt. Det er mange tiggere som av og til er ganske aggressive – ofte innvandrere fra nabolandene. – De kommer opp til deg og sier at de ikke tigger, men gjerne vil at du skal kjøpe et brød til dem eller gi et tilskudd til overnatting. Turist-anbefalingen er at du ikke gir penger. I går kveld når vi kom hjem hadde vi et slik tigger på slep. Foran leiligheten vår pleier det å være en sikkerhetsmann som slipper oss inn, nå var han ikke der. Da måtte vi finne fram nøkkelen, og det gir en følelse av usikkerhet. På veg hjem fra møte klokka 20 i kveld møtte jeg en ung kvinne med en baby som ba om penger til mat. Da fikk jeg problemer med å være travel konferansedeltaker i dress. Jeg tok henne med til en liten snackbar og ga litt penger til mannen bak disken: Jenta her skal ha varer for disse pengene, sa jeg, og forsvant ut. Det er vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre for oss som er født med sølvskjea i munnen.

IMG_5409

Marrakesh-avtalen innebærer et helt nytt skifte i opphavspolitikk. I hundre år har vi fått nye lover og avtaler som har begrenset tilgangen til opphavsrettslig materiale. Marrakesh-avtalen er den første avtalen som fokuserer på unntak fra opphavsretten og som åpner for full tilgang til alle mennesker med syns, hørsel eller andre lese-hemninger. Det neste må være en avtale som tar for seg unntakene som må gjelde for bibliotekene og deres brukere, sa Tobias Schonwetter fra Instituttet for kommersiell rett ved Cape Town Universitet på IFLA-sesjonen om opphavsrett i dag.

Marrakesh-avtalen ble framforhandlet og undertegnet- i Marrakesh – i 2013. Et sekstitalls land har underskrevet avtalen til nå, deriblant Norge. Å underskrive en slik avtale er å gi en støtte til avtalen, men det viktigste er at avtalen må implementeres i nasjonal lovgivning og ratifiseres. Foreløpig er det 10 land som har ratifisert, det trengs 20 for at avtalen skal bli gjeldende. Den norske regjeringa sier at de planlegger en ratifikasjon, men ofte er det prosesser som tar lang tid, mens det nå er behov for å få de første 20 til å ratifisere. Regjeringa varsla i juni at de arbeider med en total fornyelse av Åndsverksloven og at lovforslaget vil bli lagt til høring ut på høsten i år. Vil det nye utkastet bety at Marrakesh-avtalen kan implementeres?

Mange utviklede land har regelverk som ikke atskiller seg mye fra innholdet i Marrakesh-avtalen. Men det nye er uansett at hvis et dokument er gjort tilgjengelig for folk med lesehemninger i et annet land – som punktskrift, lydbok eller ebok – skal den kunne importeres uten opphavsrettslige problemer. Det har til nå vært umulig.

Marrakesh-avtalen omfatter en spesiell målgruppe som altså får retten til å få informasjon i et format som passer dem best. Men skal det være sånn at de som er definert som lesehemmede skal få informasjonen i best mulig format, mens de som ikke har en slik diagnose må nøye seg med et format som man ikke ville foretrekke? Det høres urimelig ut! Retten til å kunne få lese i et digitalt format som kan tilpasses storskrift osv – må kunne gjelde alle. Norsk Bibliotekforening ved Mariann Schjeide og Kristine Abelsnes har sendt inn et innspill til regjeringas arbeid med ny Åndsverkslov. Der tar de til orde for at loven må åpne for retten til å kunne låne ut e-bøker, og til å fjernlåne e-bøker. Dagens lov skiller egentlig ikke mellom digital informasjon og analog, slik mange tror. Det er fritt fram for bibliotekene å låne ut digital musikk eller digitale bøker, så sant det er lagret på en fysisk CD-plate. Det er bare når boka blir transportert via nettet, at lovverket ikke gir biblioteket noen unntak fra opphavsrettslovgivningen. I stedet baserer man seg på lisensavtaler. Ofte bidrar lisensavtalene til å begrense bruken av opphavsrettslig materiale mer enn det lovverket tillater. En ny åndsverkslov må derfor slå fast noen rettigheter som ikke skal kunne overprøves av lisensavtaler. Når regjeringa tenker å legge fram en helt ny lov i høst, er det viktig at bibliotekene begynner å diskutere opphavsrett og stille krav om unntak for bibliotek for alle formater.

Verdens opphavsrettsorganisasjon – WIPO – har laget en rapport som fokuserer på om de enkelte landene har implementert unntak for bibliotek i sin nasjonale lovgivning. Svært mange land har fortsatt ikke det, og enda flere land har unntak som ikke er tilstrekkelige for å sikre bibliotekbrukerne adgang til kunnskaps- og kulturkilder.

Posterutstilling

IMG_5416

Studieverkstedet ved Læringssenter og bibliotek har en poster på IFLA der de forteller om Studieverkstedet og den dialogbaserte veiledningen ved hjelp av student-mentorer. Grethe Moen Johansen og Ingunn Nilsen forteller om mye besøk. Også Fagforbundet har poster der budskapet er at bibliotekarer må organisere seg. De deler ut buttons der det står at Knowledge is power – som lyser fra mange jakkeslag på konferansen.

Ellers er det postere om et utall temaer, mye om prosjekter for lesestimulering og aktivisering av folk i lokalsamfunnet. Sheffield University forteller om et interessant MOOC-prosjekt der biblioteket spiller en viktig rolle, akkurat som vi ønsker å gjøre på HIOA. Fagbibliotek i California presenterer et samarbeidsprosjekt der de ønsker å utvikle et felles biblioteksystem. Vi kan sukke over Bibsys mange ganger, men vi må huske på at vi er langt framme når vi i årtier har hatt et felles biblioteksystem.

Bibliotek i en krisetid

Bibliotekene er viktige når kriser rammer et samfunn. Det ble tydelig da USA var herjet av store orkaner for ti år siden. Bibliotekene bidro både i forberedelsene med å spre informasjon og å styrke samholdet i befolkningen før orkanene kom. Under krisen ble mange bibliotek brukt som redningsstasjoner og overnattingssted. Etter krisen var de samlingssteder og steder der folk fikk hjelp i forhold til forsikringskrav osv.

Bibliotek i krisertider var et tema som IFLAs komite for ytringsfrihet b(FAIFE) satte på dagsordenen, med mange innspill. Sør-Afrika hadde etter avskaffelsen av apartheid en Sannhets- og forsoningskommisjon der bibliotekene spilte en rolle som nøytrale arenaer og som fysiske steder for forsoning og dokumentasjon av overgrep. Fra IFLAs sekretariat ble det opplyst at man har utviklet en kriseliste over dokument-kulturarv som må reddes ved konflikter og katastrofer. Lista er hemmelig av gode grunner, men man ønsker innspill fra alle land.

Archie L. Dick fra Universitetet i Pretoria fortalte om motstand mot apartheid i sør-afrikanske bibliotek, og sør-afrikanske bibliotekarers kamp mot begrensinger av ytringsfrihet og tilgang til bibliotek i dagens Sør-Afrika. Det var mange historier:

Albie Sachs kom fra en jødisk familie i Litauen, men vokste opp i Sør-Afrika og ble advokat som engasjerte seg for ANC. Han fortalte Dick om hvordan han opplevde at det å ikke ha tilgang til bøker i fengselet, var det verste overgrepet. Så fikk han tilgang til bøker, gjennom en ukjent bibliotekar som forsynte han. Det reddet hans psykiske helse, sa Sachs. Dick fant fram til den ukjente bibliotekaren som selv var engasjert mot apartheid. Det var også Jill Ogilvie som vitnet i rettsaken mot en såkalt kommunistisk terrorist i 1972. All den informasjonen han er tiltalt for å skaffe seg, er tilgjengelig i mitt bibliotek, sa hun. Men ikke alt var tilgjengelig. Derfor lagde bibliotekaren Dawood Parker et undergrunnsbibliotek med forbudte bøker. Djeveltoppen – en fjelltopp mitt i Cape Town, var et hemmelig møtested der leserne møttes. På Robben Island lagde bibliotekaren Sedick Isaacs et berømt bibliotek. Han satt 13 år som fange. Der var det ikke bare kamp om å få bøker til biblioteket, men også en kamp mellom fangene om bibliotekets profil. Kommunistene stjal anti-kommunistiske bøker og omvendt. Svinnet var stort. Bibliotekaren Vincent Kolbe lagde bibliotek i township’ene. Bibliotekene var rasedelte, men bibliotekaren Leta Naude sørget for at en svart mann som var interessert i seiling fikk bøker om seiling som bare var for hvite. I 1998 ble han den første svarte mann som seilte jorda rundt solo.

I dag kjemper sør-afrikanske bibliotekarer mot korrupsjon, manglende innsyn og økt hemmelighold. Det er også et problem med opptøyer der det blir satt fyr på biblioteker på grunn av misnøye. Ofte blir bibliotek ikke lokalisert der folk har behov for dem. Derfor vokser det igjen opp undergrunnsbibliotek i fattige områder.

Seminar med CPUT

I går hadde jeg og de øvrige deltakerne fra Høgskolen i Oslo og Akershus, et eget seminar med bibliotekkolleger fra Cape Peninsula University of Technology (CPUT). Det slutter aldri å overraske hvor like mange av våre utfordringer er, selv om problemet med sult ikke er så stort blant norske studenter. Heller ikke at de unge jentene må prostituere seg for å få penger til mat. De fleste synes at det er helt forferdelig, men Amnesty mener at det er en menneskerett til vil beskytte, ikke minst sugar-daddyenes rett til å kjøpe unge fattige studenter.

Fra HIOA hadde vi presentasjoner om ulike prosjekter vi har jobbet med: Markedsføring av biblioteket, redesign av biblioteklokaler for å gjøre dem mer vennlige for studentene, informasjonsferdigheter hos studentene. En gruppe brukte anledningen til å lansere en egen MOOC med innføring for studenter i hvordan de kan bruke biblioteket. Sjøl snakka jeg om biblioteket som utgiver der HIOA-biblioteket blant annet har utviklet åpen programvare for å konvertere word-tekster til XML, pdf,htlm, epub mm. Før innebare dette mye manuelt arbeid som kunne ta opptil 12 timer, nå er det gjort på 30 minutter. Dagen ble avslutta med Ingunn Nilsen og Grethe Moen Johansen som snakket om dialog-basert skriveopplæring som brukes av Studieverkstedet ved Læringssenter og bibliotek.

IMG_5381

Sophie Essmat fra HIOA i kaffeprat med kolleger fra CPUT

CPUT presenterte sitt program for opplæring i informasjonskompetanse der brukerne får en prøve og et sertifikat som er meget attraktivt. De snakket om tilrettelegging for funksjonshemmede, og om et prosjekt for å analysere data om studentene. Mike Molll fra CPUT-biblioteket ønsker seg et maskin-system for å finne fram til mulige drop-out-studenter. For eksempel: Dårlige karakterer, kombinert med ikke bibliotekbruk, eller dårlig bibliotekbruk – kan utløse en bekymringsmelding der studenten blir innkalt til veiledning. Han mente sjøl at det var langt igjen til et funksjonelt system. Kanskje vil det være lettere å kjøpe slike data fra Google:

Ingen databruk før kl 12, men søking på ikke-faglige sider ut over natta, samt data om innkjøp av øl= alarm om mulig drop-out?

IMG_5380Fellesseminaret HIOA/CPUT ble holdt i praktfulle omgivelser på CPUTs egen hotell-skole i vannkanten

Kvelden avslutta vi med afrikansk mat – kjøtt fra kudu, struts og sprinbock sammen med mais-velling – og flott levende afrikansk musikk!

IMG_5392

I kveld er det kulturaften for hele IFLA-konferansen. – Ta med dere danseskoene, er beskjeden fra det lokale vertskapet.

IMG_5291

IFLA-deltakere fra Høgskolen i Oslo og Akershus

Velkommen hjem! Vi har venta på dere! Slik begynte årets IFLA-konferanse. Mennesket oppsto i Afrika, og vandret ut herfra og befolket hele kloden. Men vi er en stamme! Nå ønsker vi dere velkommen hjem til Afrika!

Den 81. verdenskongressen for bibliotek ble åpnet i Cape Town søndag 16. august. Bare to ganger før har konferansen blitt holdt på dette kontinentet: I Kenya i 1984 og i Durban i 2007. Det er rekorddeltaking med nesten 7000, over deltakere fra Sør-Afrika og også svært mange fra nabolandene som Namibia. Fra Norge deltar det nesten 50, hvorav 12 fra Høgskolen i Oslo og Akershus som har et samarbeid med Cape Peninsula University of Technology. Vi skal arrangere et eget seminar sammen med CPUT mandag og fredag neste uke. Deretter skal vi ha Latina sommerskole en uke, til tross for at det er vinter i Sør-Afrika.

IMG_5324

Sør-Afrika kalles for regnbuenasjonen – det mangfoldige og fargerike landet. Her fra åpningssereminien der tusenvis av ansikter til sammen dannet bildet av den nye nasjonens store helt – Nelson Mandela.

Åpningsseremonien inneholdt et forrykende kulturelt show med sang, trommer, en danse- og sanggruppe fra Soweto som gjorde det klart at i Sør-Afrika reiste man seg og deltok både i sangen og dansen. Men også politisk var det klare taler. Mange tok utgangspunkt i konferansens slagord som er «Dynamic libraries: Access, development and transformation».

Belinda Walker fra bystyret i Cape Town fortalte en historie om hvordan private firmaer som driver fengsler i USA beregner framtidig behov for celler: Jo, de teller antallet 10-11-åringer som ikke kan eller vil lese! Behovet for antallet fengselsplasser er lik antallet funksjonelle analfabeter. Vi må skjønne at lesing ikke starter med skolegang, men ved fødselen, sa hun.

Keynote-speaker på åpningen var Rob Adams som kom fra prosjektet Ska – Square kilometre array. Jeg antar at du ikke har hørt om prosjektet, men det er et enormt forskningsprosjekt innenfor astronomi. I Karoo-ørkenen i Sør-Afrika skal det settes opp hundretusener med parabolantenner, i Australia over en million. I Cape Town skal det bygges et svært senter for å behandle data fra prosjektet som bl.a. skal gå Einsteins relativitetsteori nærmere i sømmene, vurdere teoriene om universets skapelse gjennom Big Bang, og ikke minst finne ut om vi er aleine i universet. Hvis det publiseres radio- eller tv-signaler noe sted i universet, så får vi nå tilgang til sendingene, sa Adams. Totalt vil datamengden som skal behandles være på størrelse med dagens globale internett. Det utfordrer informasjons- og bibliotekvitenskapen ved å finne ut hvordan dataene skal lagres, og ikke minst hvordan de skal gjenfinnes.

Viseministeren for kunst og kultur viste til at Sør-Afrika har store ambisjoner for sine bibliotek. De 20 årene som har gått siden landet ble demokratisk, har betydd en enorm vekst for bibliotekene. Som bibliotekar, er jeg glad for det, for du vet: Engang bibliotekar. Alltid bibliotekar, sa hun før hun ga ordet til sin sjef Nathi Mthethwa som ikke bare er kulturminister, men som også sitter i sentralstyret til ANC. Han hadde tatt initiativ til et møte i forkant av konferansen. På fredag møttes kulturministre fra hele Afrika til et møte som munnet ut i det som ble lansert som Cape Town-erklæringa. Her støtter ministrene IFLAs arbeid om at retten til informasjon skal bli et av FNs tusenårsmål. Bibliotekene må bli endringsagenter for fattigdomsreduksjon, for tilgang til framvoksende teknologier og samtidig beskytte urfolkenes gamle kunnskap, sa ministeren.

Sinikka Sipilä fra Finland har vært president for IFLA de siste to årene. Hun går nå av, både som president for IFLA og som generalsekretær for den finske bibliotekforeninga. Hun viste til at nordiske land bidro i Sør-Afrikas kamp for frihet. Finland var blant annet engasjert ved å ha bibliotekarer på Freedom College i Tanzania som African National Congress (ANC) etablerte i exil på begynnelsen av 70-tallet. Bibliotektjenesten ble avviklet i 1992 – og det var nettopp Sinikka som var den siste finske bibliotekaren som jobbet der!

Nordic caucus
De enkelte språkområdene eller landene har egne møter i forkant av konferansen: F.eks. spansktalende land, franske osv. De nordiske bibliotekforeningene har samarbeidet om et nordisk møte. I år var det den finske bibliotekforeningen som arrangerte. Carsten fra Danmark fortalte om sine IFLA-erfaringer, om engasjerte komitemedlemmer, men også om de såkalte spøkelsene – folk som var valgt inn i komiteer men som aldri viste seg. IFLA sliter med arbeidsformen som går ut på at komiteene møtes to ganger i løpet av konferansen. Ofte brukes komitemøtene til reine formaliteter. Nå foreligger det imidlertid et forslag til en strategisk plan for IFLA som bl.a. skal endre denne arbeidsformen. Planen ble veldig kort presentert av norske Maria Carme Torras-Calvo som er direktør på universitetsbiblioteket i Bergen. Hvis hun hadde fått snakke ut hadde vi skjønt bedre hva hele planen gikk ut på.

IMG_5300

Newcomers session
Tone Hoemsnes og Silje Skogheim fra HIOA er to nykommere på konferansen, og hadde funnet veien til newcomers session søndag morgen. – Det var en nyttig oversikt over hvordan IFLA er organisert og jobber, samtidig som vi fikk mange gode tips om Cape Town og konferansen. Ikke minst ble vi satt mot i når det gjelder å delta på de ulike komiteenes møter, forteller Silje.

IMG_5303

Tone Hoemsnes og Silje Skogheim fra HIOA, newcomers – det vil si IFLA-jomfruer

Møte med den palestinske bibliotekforeninga

IMG_5360
Norsk Bibliotekforening og Fagforbundet har gjennom mange år støttet den palestinske bibliotekforeningen. Det gjør det blant annet mulig at Randa Kamal som er leder av bibliotekforeninga, kan delta på IFLA-konferansen. Etter åpninga av konferansen var eg med på en lunsj med Kamal. Hun mener at forholdene for bibliotekene i Palestina er betre nå enn på fleire år. Deres støsrte problem er mangelen på fagutdannet personale. De fleste som jobber i bibliotekene er selvlærte, noen få har bibliotekutdanning, men de nærmer seg pensjonsalder. Sjølv jobber Kamal på Al Quds-Universitetet i Jerusalem. De prøver å få til en palestinsk bibliotekarutdanning, og er på jakt etter en europeisk partner. Vi snakket om Norge kunne være en slik partner? Når det gjelder databaser deltar Palestina i et europeisk konsortium der de i stor grad slipper å betale for base-tilgang. Verre er det med bøker, der israelske myndigheter ikke aksepterer import av bøker fra f eks Jordan. Europeiske bøker blir liggende hos tollmyndighetene i israelske havner i månedsvis. Ikke bare blir de forsinket, men bibliotekene må også betale for lager-leie for bøkene som israelske tollmyndigheter stopper.

IMG_5355

Leder av Norsk Bibliotekforening, Mariann Schjeide, generalsekretær Ann Berit Hulthin, Randa Kamal  og Mette Henriksen Aas fra Fagforbundet.

Etter åpningsseremoni og lunsj deltok jeg på sesjonen som ble organisert av komiteen for bibliotekbygninger. Temaet var ikke mindre enn hvordan vi skal endre det 20. århundredets bibliotek til å møte behovene i det 21. århundre.
Judy C. Henning er visedirektør ved UNISA – University of South Africa som har 10 avdelinger i Sør-Afrika og en i Ethiopia og to bok.busser. De betjener blant annet 400.000 fjernstudenter med tjenester på mobil, nettbrett og PC samt at de sender bøker. De har to hovedbibliotek i Pretoria. Nå er behovene helt annerledes enn da bibliotekene ble etablert for henholdsvis 30 og 25 år siden. Hun fortalte om hvordan de har satt i gang arbeidet med å fornye bibliotekene. Utgangspunktet har vært et økt fokus på aktiviteter og endring av undervisning og læring. De startet ved å gjennomføre et forskningsprosjekt der de prøvde å klarlegge nye behov. Det endte i et diskusjonsdokument som etter en lang tid ble omformet til en spesifikasjon av behov. Først da brakte de inn arkitekt og planleggingshjelp. Endringene tok utgangspunkt i økt behov for fleksibilitet, at lokalene framstår som inspirerende, effektive arbeids- og pause.områder, mer interaktive formidlingsområder samt tilrettelegging for brukere med spesielle behov.
Ari Katz jobber for en organisasjon som heter Beyond Access – og som skal utvikle informasjonstjenester i utviklingsland. Han pekte på alle de flotte nye bibliotekene som Stuttgart bybibliotek, Nasjonalbiblioteket i Frankrike osv. De presenteres i prosjektet 49 breathtaking Libraries from all over the world http://www.buzzfeed.com/mattortile/49-breathtaking-libraries-from-all-over-the-world
Men slike bibliotek er utenkelig i de fleste utviklingsland. Likevel kan mye gjøres, mente Katz som leder et prosjekt for «moderne bibliotek, uten noe budsjett». De har laget enkle veiledninger i hvordan bibliotekene kan utvikles ut fra 4 prinsipper: Gjør det mer vennlig! Sørg for at det handler om læring! Gjør det enkelt! Gjør det tilpasningsdyktig! Ofte er det nok å male, skaffe noen brukte møbler. Bibliotekarer vil ha bøkene i hyller, min erfaring er at brukte plastkasser er like greit, mente Katz.
Overgangen var stor til Lynette Kang som presenterte Singapores planer om storstilt biblioteksbygging. Mesteparten av våre bibliotek ble bygget på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000, de er derfor 15 år gamle og modne til total fornyelse. Bibliotekene er viktig i det som er Singapores store konkurransefortrinn, en kunnskapsrik befolkning. Lynette pekte på at bibliotekets viktigste oppgave er læring og kunnskap. De går svært planmessig til verks: Først er det grundige analyser av bydelen der biblioteket ligger, bl.a. med tanke på historiske og næringsmessige fortrinn. Deretter en datanalyse av demografiske forhold, utdanning og trender, før man involverer brukerne i intervjuer og observasjoner. Fornyingen handlet om å få til enkel navigering i biblioteket, at folk finner fram. At bibliotekets tjenester og brukergrupper differensieres bedre – i forhold til lyd, aldersgrupper, tjenester. Blant annet lage de såkalt taktile gulv som er egnet til at babier og småbarn kan krabbe på gulvet i biblioteket. Ved et annet bibliotek var brukerne i stor grad unge uetablerte mennesker uten barn, her fokuserte man på kule møbler og livsstil. Det skjedde ved at man først lagde prototyper som ble prøvd ut før innredningen ble moderert og satt i produksjon.

På søndag kveld var det åpning av utstillingene med leverandører fra hele verden, og ikke minst mange sør-afrikanske bibliotek som presenterte seg. I morgen skal vi fra HIOA ha et eget seminar med kollegaene fra Cape Peninsula University of Technology, da åpner også også poster-utstillingen der Fagforbundet presenterer sitt arbeid for bibliotekarer og der HIOA har en poster om sitt studieverksted . som tilbyr studentene bredere tjenester enn tradisjonelle bibliotek.

IMG_5368

angel1Elena tar seg et bad

4 km fra flyplassen på Rhodos – i retning vekk fra Rhodos by – ligger Naturist Angel Club Hotel. Vi tilbrakte fire dager der i juli som start på en Hellas-ferie der vi ellers måtte bruke badetøy. Det var ingen dårlig feriestart å nullstille seg og lade batteriene i Edens hage som jo ikke bare var en blomstrende hage, men også et sted der Eva og Adam rusla rundt nakne. Stedet der hotellet ligger heter Paradiso.

Så mye annet var det ikke å gjøre der. Det var en nydelig pool med ferskt vann som Niki som driver hotellet, påsto kom fra Tyrkia og som var en kilde som gjorde at det nesten ikke var nødvendig å bruke klor. Niki som er fra Athen, har drevet stedet i sommerhalvåret i tre år sammen med kona Elena fra Russland. Til å hjelpe seg hadde de tre jenter fra Latvia og Ungarn i tillegg til en svært dyktig russisk kokk.

angel

Ekteparet som driver hotellet, Elena og Niki

Det er ikke så mye som skjer rundt hotellet. Det er 18 km til Rhodos by og 15 km til den store stranda Faliraki. Det er riktignok en strand et par-tre hundre meter fra hotellet, men den er ikke noe særlig velpleid og det er ingen fasiliteter der. Skal man være flere dager vil det derfor være fornuftig å leie en bil, som mange av gjestene gjorde. Hotellet arrangerer ellers naken-seiltur rundt Rhodos når det er nok gjester som blir med.

Hagen rundt hotellet er idyllisk. Dagen starter med en god frokost der serveringsjentene samtidig spør hva du vil ha til middag der det hver dag finnes et par retter å velge i. Særdeles god mat. Lunsj kan du selvfølgelig bestille a la carte.

Vi fløy til Rhodos med Norwegian. Det betød at vi kom tidlig på morgenen, tok en drosje til hotellet og fikk rom ganske snart, etter å ha drukket en kaffe med en hyggelig gammel, tannlaus gubbe som kunne både litt norsk, svensk og tysk fordi han hadde kjørt drosje i Norge, Sverige og Tyskland. Etter kaffen skulle han gå å stelle grønnsakåkeren sin. Etterpå fikk vi høre at det var han som eide hotellet. Da kan han være glad for at Niki ville leie det til naturist-hotell, for et vanlig hotell ville det nok være vanskelig å drive i et område hvor det ikke var butikker eller restauranter i umiddelbar nærhet.

angel2

Hotellet sett fra åssiden

Husordenen var at man selvfølgelig hadde klær på seg inne på hotellet, men var naken i hagen. Når dagens arbeid var gjort eller i en pause mitt på dagen hendte det at både Niki, Elena og de andre jentene tok seg et bad og sola seg. Elena tilbød også massasje som var vel verdt å få med seg.

angel4

Absolutt et sted å vende tilbake til!

DSC_0127

Omtrent mitt mellom Berlin og Rostock ligger Muritz Nasjonalpark som dekker over en del av innsjølandskapet som heter Mecklenburgische Seenplatte. Vedtaket om å opprette nasjonalparken var omtrent det siste vedtaket som ble fattet i det øst-tyske parlamentet før DDR ble avviklet i 1990.

Nasjonalparken er et eldorado for padlere. Her ligger den ene innsjøen etter den andre sammenbundet av elver. Blant annet har elva Havel sitt utspring her før den går via Berlin og ut i Oder som er grenseelva til Polen.

 

DSC_0042

På Havel

padling

DSC_0038

havel

 

DSC_0008

Et par steder er det sluser, der du kan padle båten inn på en slags båre som du lett trekker på jernbanespor over til neste vann.

båtlåring

 

Parken har et flateinnhold på 318 Km2, i tillegg kommer store naturområder rundt parken som også har ulik grad av vern. Det finnes to større byer, Waren og Neustrelitz som begge er verdt et besøk.

 

Nakencamping

DSC_0076

Bobilen på plass ved Useriner See. Vi hadde en egen liten badeplass til morgenbadet, rett foran bobilen.

DSC_0066

Vi bodde på en naturistcamping ved Useriner See (http://www.haveltourist.de/fkk_camping.html) som befinner seg inne i kjerneområdet til nasjonalparken. Det betyr at det ikke er lov å bruke båter med motor på innsjøer eller elver. Campingplassen var fra DDR-tida. Naboene våre hadde feriert der siden begynnelsen av 70-tallet – da var det utedo og ingen strøm. Nå var det et moderne sanitæranlegg og vannkraner over hele plassen. Det var et stort område med furutrær, med tett siv langs vannkanten med unntak av badestranda som hadde nydelig sandbunn.

 

doc6g7irlgyls3lvl09js3__file6g7iyunvuzso5pd2lmh

 

Det er også to andre FKK-plasser i samme område, begge ved Rätzsee: Den ene heter Ferienidyll am Rätzsee og er både FKK og tekstil. Den andre drives, som plassen ved Useriner See, av selskapet Havelturist og er ren FKK. (http://www.haveltourist.de/raetzsee_fkk-camping.html). Vi syklet dit en dag og så på plassen som virket hyggelig. Det later til at hele Rätzsee-området brukes til nakenbading.

ratzsee

 

ratzsee1

Ellers finner du en oversikt over nakenstrender i området her: http://www.nacktbaden.de/57-0-binnenland.html   På begge plassene var det mye familier og mange barn. Ikke minst mange besteforeldre med barnebarn.

DSC_0069

Stranda på campingplassen ved Useriner See på en gråværsettermiddag og på en soldag

useriner see

På alle campingplassene er det billige plasser for en natts telting for padlere – eller wasserwanderer som det heter. De er det mange av: Både ungdommer, voksne og familier. Du kan leie kano og padle så langt du vil og deretter bli henta med bil på en av overnattingsstedene. Sammen med kajakken eller kanoen får du telt og annet utstyr du trenger. Vi har en tysk paddelboot som vi vanligvis ikke ser så ofte, men her var det mange!

DSC_0072

Deler av padler-leiren

Sykling

Sykkelstier er det overalt langs hovedveiene, mens på de små sideveiene er det sykkelen som har forrang for bilen. Du kan velge asfalterte sykkelveier, eller rolige stier gjennom skogen. Sykkelveien København-Berlin går tvers gjennom området. Sykkelveiene er godt skiltet og du kan selvfølgelig leie både vanlig sykkel og el-sykkel.

DSC_0063

 

På flåte som Tom Sawyer

Utafor nasjonalparken kan du leie motorbåt. Ikke minst falt vi for de små husbåtene eller flåtene med hytter på og plass til overnatting opp til 4 personer. De har en liten påhengsmotor og det kreves ingen forhåndskunnskaper for å kunne leie dem. Så kan du ankre opp på et vann, overnatte, bade, kose deg – eller dra inn til en landsby eller by og se på havnelivet. Flåtebåtene finnes i ulike prisklasser og utforming. Det går selvsagt også an å leie andre motorbåter eller seilbåter.

DSC_0118

 

Hans Falladas hus i Carwitz

I landsbyen Carwitz bodde den kjente tyske forfatteren Hans Fallada. Huset hans som i deler av DDR-tida ble brukt som barnekolonihus, er nå tilbakeført til slik det var da Fallada bodde der og er et museum (http://www.fallada.de/index.php/de/museum). Fallada er et psevdonym, det er egentlig navnet til hesten i Grimms eventyr om gåsepiken – hesten som bare kunne tale sannhet. Hans egentlige navn var Rudolf Wilhelm Friedrich Ditzen. Han ble født 21. juli 1893 og døde 5. februar 1947.

 

DSC_0144

Hans Falladas hjem i Carwitz

Han leve et temmelig fortumlet liv. 18 år gammel inngikk han en selvmordspakt med en kamerat som han skjøt med revolver, mens han selv overlevde. Det førte til innleggelse på psykiatrisk institusjon. Han ble agronomutdannet, men ble fengslet for underslag for å finansiere narkotikamisbruket sitt. Etter å ha gitt ut et par bøker med liten suksess, giftet han seg med Anna Margrethe Issel. På bryllupsreisen dro de til Sylt der de traff sjefen for Rowohlt forlag, som tilbød Fallada jobb. Dermed flyttet de til Berlin, Fallada skrev sin store gjennombruddsroman «Hva nå lille mann» om kontoristen og butikkekspeditøren Pinneberg og hans vesle familie som prøver å slå seg igjennom i mellomkrigstidas Tyskland. Plutselig ble han velstående. I en biografi forteller han om hvordan han i fylla ble med en kamerat til Carwitz der det endte med at han kjøpte hus. Huset var helt elendig, men plasseringen var strålende: Det var utsikt til 5 innsjøer.

Under krigen tilpasset Fallada seg det rådende regimet og skrev bøker som naziregimet aksepterte. Etter krigen skilte han seg og giftet seg på nytt med den 30 år yngre Ursula Losch som også var narkoman og som i tillegg trakk på gata for å finansiere begges narkotikamisbruk. Det førte til at de fikk syfilis, Fallada ble tvangsinnlagt på psykiatrisk institusjon og skrev boka «Jeder stirbt für sich allein» (alle dør alene) som etter nyutgivelse i 2011 er blitt en stor suksess. Det er historien om et ektepar som under nazitida går rundt og legger postkort med anti-nazistiske slagord i trappeoppgangene.

DSC_0141

På rusletur gjennom Carwitz

Er man i området er det absolutt verdt å besøke Fallada-huset. Carwitz er i tillegg en hyggelig liten by med flere restauranter og kafeer. I tillegg finnes det et lite museum til, nemlig et om Ruth Werner – bibliotekaren som ble en av de mest vellykkete spionene i forrige århundre og som overlevde både Stalin og vestlig etterretning. Hun var spion for Sovjet i Shanghai, Polen, Sveits og ikke minst England der hun fikk kontakt med Klaus Fuchs som var en del av den engelske delen av Manhattan-prosjektet som utviklet atombomben. Dermed kunne hun sørge for at Sovjet fikk del i atombombas hemmeligheter. Ruth Werner var venninne med Hans Falladas fraskilte kone, og kjøpte seg på 50-tallet et sommerhus i Carwitz. Museet ble betjent på frivillig basis av medlemmene i en forening som vil at minnet om Ruth Werner skal holdes ved like. Vi møtte en hyggelig kar som vasket vinduene og som var overrasket over at vi som kom helt fra Norge også hadde hørt om henne. Det er fordi jeg har skrevet en egen artikkel om Ruth Werner tidligere: http://larsegeland.com/2014/04/08/bibliotekaren-som-kom-inn-fra-kulden-historien-om-spionen-ruth-werner-helt-eller-forraeder/

werner

 

Det som kommer til å bestå fra et forsvunnet land

I kveld får vi besøk av Friedrich Schorlemmer som skal snakke om “Herkunft und zukinft” – fortid og fremtid – en bok som han har laget sammen med Gregor Gysi, fortalte den lille damen med det korte håret som var ansvarlig for “kulturstallen” i et gammelt uthus i landsbyen Userin. Vi sykle tilfeldigvis forbi:– Dere må gjerne komme, men alle plasser er utsolgt, sa hun. Det var 110 plasser inne – det må være flere enn det var innbyggere i landsbyen. – Men vi åpner uthusdørene, så kan dere sitte i hagen og høre, sa den aktivistiske Dagmar Wenndorff som i over ti år har drevet Kulturstallen. Hun er utdannet murer med tilleggsutdanning innenfor kultur.

schorlemmer

Schorlemmer lesker seg med en øl etter foredraget

Så når kvelden kom, syklet vi tilbake for å høre på Schorlemmer. Både han og Gysi var mennesker som ble preget av DDR. Gysis far man statsråd, Gregor Gysi selv ble advokat og forsvarte en rekke av de kjente opposisjonelle som Robert Havemann og Rudolf Bahro. Nå er Gysi ledende politiker i SVs søsterparti – Die Linke. Schorlemmer ble født i 1944, sønn av en prest. Derfor ble han nektet retten til å ta artium av myndighetene i DDR. Men han tok artium som privatist, studerte teologi og ble prest og politisk aktivist som deltok i støttearbeidet for tsjekkiske Alexander Dubcek og den menneskelige sosialismen i 1968. Schorlemmer var den ansvarlige som på den protestantiske denne kirkedagen i Wittenberg i 1983 lanserte slagordet om å små våpna om til plogjern, og dermed stilte seg i spissen for den øst-tyske fredsbevegelsen mot atomopprusting i Europa. I 1988 leverte Schorlemmers fredsgruppe 20 teser for mer politisk frihet, på kirkekongressen i Halle. Året etter var Schorlemmer en av stifterne av gruppa «Demokratischer Aufbruch» – demokratisk oppbrudd – i Dresden der opprøret mot DDR-partiledelsen – den fredelige revolusjonen i 1989 – fikk sitt viktigste gjennombrudd. På det største folkemøtet i DDR-statens historie – 4. november 1989 på Alexanderplatz i Berlin, talte både Gysi og Schorlemmer for en demokratisk sosialisme. Det diktatoriske DDR-regimet falt, men landet ble slukt av den vest-tyske kapitalismen. – Jeg liker Schorlemmer fordi han var opposisjonell både i DDR-tida og nå, sier Gysi om presten.

Hvordan komme dit?

Med bil er det lettest å kjøre til Trelleborg sør i Sverige og ta ferga over til Sassnitz på Rugen. Derfra er det ca 18 mil til Müritz.

Ellers kan man ta tog til Rostock og derfra videre til Berlin og gå av i Waren eller Neustrelitz. En mulighet er å ta deler av strekningen Rostock-Berlin på sykkel. Blir man lei av å sykle, så kan man gå å lokaltoget med sykkel.

Med fly er det enklest å fly til Berlin og ta toget eller sykkelen derfra.

 

 

DSC_0024

boliger

av Anette Viken, førstekandidat for SV ved kommunevalget i Tønsberg og Lars Egeland, gruppeleder for SV i Tønsberg bystyre

De siste ti årene har Tønsberg vokst med ca 550 innbyggere i året. Boligbygginga har knapt holdt tritt med veksten i folketallet. For de neste tjue årene forventes det en vekst på rundt 1000 innbyggere årlig. Vi hverken kan eller bør nekte folk å flytte til Tønsberg. Vi ønsker også at barn og unge som er vokst opp i kommunen skal kunne bo her som voksne. Det betyr at vi må legge til rette for en økt boligbygging som ikke ødelegger naturområder og landbruksjord eller fører til økt trafikk. Det betyr at mesteparten av boligbygginga må skje på «brukt» jord slik som Kaldnes, Ørsnes, bysentrum og bynære boligområder som har et potensiale til utbygging og fortetting.

De siste fem årene har boligprisene steget med nesten 30% i Tønsberg. Det betyr at flere og flere har vanskeligheter med å kunne kjøpe seg en bolig. Nesten halvparten av de som defineres som vanskeligstilte, leier boligen de bor i. Med økt tilflytning må vi også sørge for at ikke Tønsbergs egne unge blir vanskeligstilte på boligmarkedet. Vi må sørge for at også de med lav inntekt kan skaffe seg bolig. Blant dem er det mange som er syke og trygdede, ikke minst er det mange barn som vokser opp i trange kår i familier som aldri har råd til å kjøpe en bolig i Tønsberg. Dette er et problem som det frie markedet ikke kan løse, men som er et kommunalt ansvar.

Boligmarkedet i Tønsberg kjennetegnes ved at det er relativt få, men store lokale utbyggere som opererer med store fortjenestemarginer i sine byggeprosjekter. Kommunen er en stor grunneier og mange kommersielle utbyggingsprosjekter er avhengig av samarbeid med kommunen. Det er ikke slik at om kommunen selger tomter billig, så blir prisene lavere for kjøperne. Kommunen må derfor ta sin del av beregnet verdi når man selger en tomt. Men pengene må øremerkes til billige utleieleiligheter og førstegangsleiligheter for vanskeligstilte. Slike utbyggingsprosjekter i kommunal regi må være en del av alle kommersielle utbyggingsprosjekter. Det bidrar også til en differensiert boligbygging.

Kommunen må øke boligbygging i egen regi eller gjennom stiftelser og borettslag som har som formål å stille rimelige boliger til disposisjon for de med lav inntekt. Boligprosjektet som nå skal settes i gang i Anders Madsensgate er et eksempel på det vi vil ha mer av og som nå kommer i gang etter at planene for bolig og næring, som Høyres kjempet for i siste kommunevalgkamp, ble stoppet.

Vi vil ha stedstilpassede boliger, med stor tetthet, men med respekt for historien i Tønsberg. Gjennom flere år har Bystyret i Tønsberg vedtatt boligsosiale handlingsplaner. Det ser ikke ut til å ha virket, for antallet mennesker som er bostedsløse eller har dårlige boliger har ikke gått ned. Dessuten har kommunen lagt seg på en svært snever definisjon av hva det er å være vanskeligstilt. Det er flere enn psykiatriske pasienter, rusmisbrukere og flyktninger som har vanskelig for å komme inn i boligmarkedet. Kommunen må derfor innse at markedet ikke løser problemet. Den må være mer aktiv i selv å utvikle boligprosjekter. Man behøver ikke å vente på at en av Tønsbergs boligutbyggere kommer med sine planer, men utvikle egne planer og gjerne invitere utbyggere fra andre deler av landet, der man er vant til å nøye seg med mindre fortjeneste.

Ved siden av å ha et fleksibelt boligmarked med et større tilbud på rimelige utleieboliger, trenger vi systemer som gjør at folk kan gå fra å leie til å eie boligen de bor i. I stedet for å gjøre utleier rik, må verdistigninga komme leietakeren til gode. Det kan bare skje når kommunen er utleier.

At vi vi vil ha rimelige boliger, behøver ikke å bety at vi ikke skal stille miljøkrav. Tvert imot er det både økonomisk og miljømessig rett å stille krav om nøkterne boliger med lavt energiforbruk laget av naturlige materialer. Solenergi bør bli regelen på nye tak. For boliger i sentrum bør vi gi slipp på krav om at boligen også må ha parkeringsplass. Nesten halvparten av de som bor i bysentrum i dag, har ikke bil. Vi skal ikke langt utenfor sentrum før det er over én bil pr husstand. Sosial boligpolitikk er et begrep som nesten har forsvunnet fra den politiske debatten. Etter SVs mening må det bli en viktig diskusjon i den kommende valgkampen!

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 31 andre følgere