Feeds:
Innlegg
Kommentarer

atomvåpenfly Den rød-grønne-regjeringa tok initiativ til et arbeid mot de humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen. Dette har resultert i flere internasjonale konferanser. Den siste var i Østerrike rett før jul. Etterpå stilte Østerrikes regjering seg i spissen for en 16-landsgruppe som beskriver hvor dramatisk de humanitære konsekvensene ved bruk av atomvåpen vil være og som støtter et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Norge var en av disse landene, men nå har utenriksminister Børge Brende varslet at Norge trekker seg. Nesten 60 land har til nå gitt sin støtte til arbeidet for et atomvåpen-forbud. Norges nye holdning oppleves som svært negativ siden Norge var en av initiativtakerne.

Hvis Norge som første NATO-land hadde støttet et forbud, ville vi også få støtte av andre NATO-land. Sverige har etter 8 år med blå regjering ingen troverdighet i nedrustningssaker fordi utenriksminister Carl Bildt trakk landet fra alt slikt internasjonalt samarbeide. I følge en undersøkelse gjort av Norsk Folkehjelp støtter 8 av 10 nordmenn et atomvåpenforbud. 9 av 10 mener at Norge bør gå i spissen i Nato for et forbud.  

I dag var det høring på Stortinget i forbindelse med at SV, Sp og V har fremmet et forslag om støtte til et forbud. AP er nøkkelen i denne saken. Til tross for at Aps landsmøte vedtok støtte til atomvåpenforbud, er det ennå ikke sikkert om AP på Stortinget vil stemme for et forbud eller uttrykke klar støtte til et forbud i sine komitemerknader.  

Fra regjeringshold blir det vist til forhandlingene om Ikkespredningsavtalen som pågår i New York nå. Det er ingen som har tro på disse forhandlingene. Ikkespredningsavtalen går ut på at nye land skal hindres i å skaffe seg atomvåpen mot at atomvåpenmaktene forplikter seg til nedrustning. Det viser atommaktene ingen vilje til, og nye stater klarer selv å skaffe seg det de trenger for å utvikle atomvåpen. Avsløringer etter den kalde krigens slutt viser hvor nært vi har vært bruk av atomvåpen. Med enda større spredning er faren større. Vi har fått forbud mot klasevåpen og kjemiske våpen. Mer enn noen gang er det behov for at det mest ikke-humane våpenet også blir forbudt, nemlig atomvåpen. 

Les mer om Stortingets høring her  (Jeg er sentralstyremedlem i Nei til Atomvåpen som selvfølgelig sterkt støtter forslaget fra SV, SP og V)    

   

   
Kronikken nedenfor er et forsøk på å utfordre stortingsrepresentantene fra Vestfold om hva de mener om atomvåpen. Stortinget har nå høring om SV, SP og V sitt forslag om å støtte et forbud. Tønsbergs Blad mener at en debatt om Vestfolds stortingsrepresentanter og atomvåpen ikke passer i deres spalter,  derfor kommer kronikken som blogginnlegg. 

I år er det 70 år siden atomvåpnene ble brukt over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki. Vi har vært gjennom en kald krig med terrorbalanse basert på faren for gjensidig ødeleggelse med atomvåpen. Samtidig ser vi økte spenninger mellom øst og vest og økt opprusting. Men det er også positive tegn: Vi står nærmere et mulig forbud mot atomvåpen enn noen gang. I løpet av våren skal Stortinget behandle et forslag fra SV, Sp og V om å støtte et forbud. Utenriksminister Børge Brende sier nei.  KrF og AP sier de er for et forbud, men det er ikke klart om de vil stemme for det i Stortinget. Betyr det at alle Vestfolds stortingsrepresentanter vil stemme for fortsatt atomvåpen?

I så fall er de i strid med folkemeningen. En undersøkelse utført av Norsk Folkehjelp viser at 8 av 10 nordmenn støtter et forbud. 9 av 10 mener at Norge bør gå i front for dette i NATO.

Bakgrunnen er et initiativ i 2013 fra en gruppe ikke-atomvåpenstater – inkludert den norske rød-grønne regjeringa som eneste NATO-land. De inviterte til en statskonferanse i Mexico der fokus var på de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Dette var første gang atomvåpen ble diskutert på den internasjonale arenaen på premissene til atomvåpenfrie stater.

Den rød-grønne regjeringa hadde suksess med internasjonalt forbud mot klaseminer. Vi har et forbud mot kjemiske og biologiske våpen. Det betyr ikke at det ikke finnes kjemiske våpen i verden, men de er på sterk tilbaketog. Gjennom historien har det alltid vært regulering for å hindre at de mest grusomme våpen blir tatt i bruk. Ville det da ikke være logisk også å få en konvensjon om forbud mot bruk av de aller verste, nemlig atomvåpnene? Atomvåpen er nå det eneste masseødeleggelsesvåpenet som ennå ikke er forbudt ved internasjonal lov.
 
I desember i fjor ble det tredje møtet om humanitære konsekvenser ved bruk av atomvåpen holdt i Østerrike, der regjeringa stilte seg i spissen for et dokument de de forplikter seg til å arbeide for å forby atomvåpen. Nesten 60 land har gitt sin støtte, men ikke Norge. Det blir dessverre lagt merke til, siden Norge faktisk var en av initiativtakerne til prosessen. 

I Stortingets spørretime 25 mars spurte SV-leder Audun Lysbakken forsvarsminister Ine Marie Eriksen om Norge vil arbeide for et forbud. Hun svarte med å peke på at NATO vil ha atomvåpen så lenge andre stater har det. Det samme sier Russland. Det vil være i strid med vårt NATO-medlemskap å gå inn for et forbud, sa Eriksen. Samtidig slår NATOs strategiske konsept fra 2010 fast at «alliansen skal danne grunnlag for en verden uten atomvåpen». Et viktig første skritt vil være å gå bort fra den såkalte førsteslags-strategien, dvs at NATO nå baserer seg på muligheten av å bruke atomvåpen også uten at alliansen er blitt angrepet med a-våpen.
Etter bombinga av Hiroshima og Nagasaki har det spredt seg en myte om at atombombene var vesensforskjellig fra konvensjonelle våpen, og at bruken av bomba første til at Japan kapitulerte. Nyere forskning viser at en tredjepart av bombeangrepene mot japanske byer de siste tre ukene før angrepet på Hiroshima, første til større ødeleggelse enn atombomba. Bombingene gjorde lite inntrykk på den japanske politiske ledelsen, som hadde håpet på at nøytrale Sovjet, kunne mekle en fordelaktig fred med USA, eller at en stor siste militært innsats skulle motivere USA til å akseptere en fredsavtale som ikke innebar total kapitulasjon for Japan. Da Sovjet erklærte krig mot Japan brast begge disse mulighetene, og Japan kapitulerte. 

Betyr dette at atombombene likevel ikke er så farlige? Nei, selvsagt ikke. Atomvåpen er fortsatt en av de største truslene mot menneskeheten og det er en stor risiko for at en atombombe skal bli avfyrt enten ved et uhell eller med vilje. Men forestillingen fra terrorbalansens dager om at bruk av atomvåpen vil innebære verdens undergang, stemmer ikke lenger. Det skyldes at flere land har atomvåpen og at mange mindre atomvåpen det mulig å tenke seg bruk av atomvåpen i begrensede konflikter. Kostnaden i form av humanitære lidelser vil være enorm. Atomvåpnene har en høy kostnad. Det var langt dyrere å utrydde Hiroshima med atombomba enn et tilsvarende angrep med konvensjonelle bomber. Det gjør at mange forskere og militære har stilt spørsmål med nytten av atomvåpnene i militær sammenheng. I dagens valgkamp i Storbritannia er dette et tema. Landet har en flåte på 4 Trident-ubåter som er nødvendig for at en ubåt hele tida kan være i sjøen med beredskap for å sende atomraketter. Nå må ubåtene og våpnene fornyes. Det vil koste opp mot 100 billioner pund, nesten dobbelt så mye som Storbritannias totale årlige militærutgifter. Mange britiske militære peker på at man må tilbake før boerkrigen for at det konvensjonelle forsvaret var svakere enn det er i dag. 

Hvis man mener at atomvåpen er uegna for militære konflikter, annet enn når de er ute av kontroll, hvis risikoen for ulykker ved atomvåpen er stor, de humanitære konsekvensene ved bruk er ekstreme, kostnadene hindrer løsning av andre viktige samfunnsoppgaver – hva er da risikoen ved å gå inn for et forbud?

frihet sammenFrihet sammen er tittelen på Audun Lysbakkens bok som kom ut rett før SVs landsmøte. Boka er delt i fire hoveddeler: Grønt, Rødt, Rosa, Forandring fryder. De to første delene handler om SV som grønt miljøparti og som rødt parti for velferdsstat og mer rettferdig fordeling. For de som har hørt Lysbakken før, så er dette kjente toner.

Den tredje delen – Rosa – handler om SV som feministparti. SV har lenge stått fram som et parti for kvinnefrigjøring og likestilling og med kanskje halvhjertedfe erklæringer om feminisme. På landsmøtet ble imidlertid den rosa fargen lansert som det tredje ideologiske beinet i SVs politikk. «De tradisjonelle kjønnsrollene setter trange rammer for både kvinners og menns liv. Derfor er feminismen relevant for alle» skriver Lysbakken og legger til: «Svaret på to enkle spørsmål avgjør om du er feminist: Er det systematiske forskjeller i fordelingen av makt og penger mellom kvinner og menn i Norge? Og: Vil du gjøre noe med det? Kan du svare ja på begge, er du feminist.»

En bok er et format der du får muligheten til å prate ut, annerledes enn bare noen sekunder i en fjernsynsdebatt eller i en kort aviskronikk. Om de to hoveddelene om SVs grønne og røde politikk ikke inneholder så mye nytt, så er det godt skrevet, krydret med gode formuleringer. Det er gjort en del research for å finne gode sitater og referanser. Dette er nyttig for de som skal ut og forsvare SVs politikk i debatter i tida framover. Jeg er jo mer som utdyper partiprogrammet. Men Audun solgte ganske mange bøker på landsmøtet!

Slike bøker må jo bli forholdsvis dyre for å dekke kostnadene ved de viktigste eksemplarene, nemlig de som gis bort gratis til journalistene i håp om at de skulle skrive om Lysbakkens tanker for SV. Boka er tilgjengelig ved Nasjonalbiblioteket, Departementenes fagbibliotek og selvsagt Stortingsbiblioteket, der den er utlånt. Når jeg søker i mitt lokale folkebibliotek, får jeg treff på den elektroniske utgaven av boka, men den får jeg likevel ikke lånt via folkebibliotekets elektroniske app. Det viser svakheten ved ebokmarkedet, dette burde jo være en bok som skapt for å gjøres tilgjengelig elektronisk til alle som ønsker det.

Audun er mest politisk nyskapende når han skriver om venstresida og frihet, om grensene for politikk. Hvordan SV må sørge for å ta eierskap til frihets-begrepet. Han bruker flytevest-saken fra Stortinget som eksempel, der Kjell-Idar Juvik i en replikkveksling med Høyre sa at om man redder et liv gjennom flytevestpåbud, så burde også Høyre mene at det er verdt det. – Med en slik begrunnelse kan vi gjennomføre et voldsomt antall sikkerhetstiltak, skriver Lysbakken. Med en helt konsekvent politikk for trygghet ville røyking, brennevin, solarium, basehopping, sykling uten hjelm osv – vært forbudt. Vi bør være varsomme med å innføre påbud og forbud i spørsmål som handler om hva mennesker gjør med seg sjøl og eget liv, skriver Lysbakken. Det er annerledes når min frihet begrenser andres, skriver han. Derfor er han for røykeloven, men mot å forby tobakk. Høyresida sier ofte at vi ikke kan forby det vi ikke liker. «kanskje vi skulle spørre hvorfor de sier det så ofte, og vi så sjelden» skriver Lysbakken. Det handler ofte om hvilke menneskers frihet vi setter først. Høyresida vil forby tigging og burka, men gjøre det lovlig å kjøpe sex. Et vesentlig poeng er at venstresida i alt for stor grad forbindes med staten og statens kontroll over mennesker. Men blant mange nederst på rangstigen har staten aldri blitt oppfatta som en venn, men som en motpart. Dette må SV forstå og ikke bli oppfatta som partiet som alltid forsvarer det offentlige og deres kontroll. Kanskje åpner dette for at SV også tør å vedta at man er positiv til nakenhet og naturisme?

Siste del av boka handler om hvordan SV bør forholde seg ved stortingsvalget i 2017. I taler til landsstyret i SV har Audun sagt at dette var et spørsmål han hadde tenkt at vi kunne vente med å diskutere. Men så ser vi at folk nå vender seg mot regjeringa, og ønsker et skifte, aller helst nå! Det tvinger SV til å diskutere regjeringsspørsmålet nå. Lysbakken redegjør for feil SV gjorde i regjering. Vi vant mange små seire som ble satt aller mest pris på av de som la mest merke til dem, det vil si SVerne i regjeringsapparatet. Selvsagt må SV bidra til å bytte ut den blåblå regjeringa så fort som mulig. Det betyr at vi må støtte en AP-regjering, det finnes ikke noe alternativ. Men vi skal ikke gå inn i noen ny regjering med mindre vi vet at det gir gjennomslag for SVs mest prioriterte saker. Da må SV klare å prioritere noen få, viktige saker – saker som har bred folkelig støtte og som er annerledes enn Aps politikk. AP skal aldri mer ta oss for gitt!

 Hva andre skriver om boka:

Karen Tjernshaugen i Aftenposten: Lysbakken ramser opp feil SV gjorde i regjering : I boka er SV-lederen åpenhjertig om tre sentrale, strategiske feil han mener partiet gjorde i regjering i årene 2005 – 2013, som førte til at partiets oppslutning stupte

 

Hanne Skartveit i VG: Friheten eller døden: Lysbakken har blitt det beståendes forsvarer. Slikt blir det ikke noe opprør av.

Jeg tror det kan være en plass for et frihetssøkende parti på norsk venstreside. Men jeg tror ikke SV er i stand til å ta den plassen.

Arild Rønsen på sin egen blogg:   Lysbakken står støtt i det som i marxistiske termer heter reformisme: «De små stegene som tar oss i riktig retning, ikke ventingen på det ene kvantespranget … Det er retningen som er målet.» Hvis noen måtte mene at dette er en smått farga bokanmeldelse, har de helt rett. Forklaringa er enkel: Jeg er enig i hvert ord som står å lese. Dermed får forfatteren siste ord:

Lars Gauden-Kolbeinstveit: Sosialistisk sanghefte på Minerva-nett: Lysbakken har en del isolert sett gode argumenter. Boken preges lite av det mest utopiske vi har sett fra SV opp igjennom tidene.

Audun Lysbakken: Frihet sammen – presentasjon av boka på Lysbakkens egen blogg: Frihet sammen. To ord som ofte ses på som motsetninger. I virkeligheten er individuell frihet og sterke fellesskap forutsetninger for hverandre. De færreste av oss kan leve frie liv helt alene, vi må skape frihet sammen. Det er tema for boken jeg gir ut i dag. Tittelen har jeg lånt fra Per Fugelli, som i et intervju med SV-avisen Del Godene i 2013 foreslo “Frihet sammen” som slagord for venstresiden: “- Så hadde vi tatt friheten tilbake fra disse tjuvraddene i Høyre og Frp og gitt den sitt rette hjem”.

 

per willyVi er svært fornøyd med forsøket med samordning av innsigelser mot kommunale planer, sa statssekretær Per Willy Amundsen på Fylkesmannen i Vestfold sin arealkonferanse på Slottsfjellsmuseet i dag. – Vi har en utfordring i å styrke den klimavennlige byutviklingen, sa statssekretæren som ble kjent da han som stortingsrepresentant mente at klimaproblemene bare var en marxistisk konspirasjon for å kunne øke skattene. Slik kan man møte seg sjøl i døra. – Jeg er opptatt av å høre deres forslag til forbedringer, sa Amundsen og forlot møtet.

Jeg satt sammen med Per Willy Amundsen i Energi og miljøkomiteen da han fremmet et såkalt Dokument 8-forslag der han foreslo at fylkesmannen og fylkeskommunens innsigelsesrett i kommunale plan- og arealvedtak, skulle fjernes helt. (Representantforslag 124 S (2011–2012) fra stortingsrepresentantene Gjermund Hagesæter, Per-Willy Amundsen, Oskar J. Grimstad, Henning Skumsvoll, Morten Ørsal Johansen og Åge Starheim Dokument 8:124 S (2011–2012))

Flertallet i komiteen – alle unntatt FrP og H – pekte på at i 99% av tilfellene kommer kommunen og staten til enighet – bare 1% av plansakene havnet i Miljøverndepartementet. Likevel ville vi jobbe med en forbedring av planprosessene. I Stortingsdebatten pekte jeg på den såkalte Planportal Vestfold som Fylkesmannen i Vestfold hadde etablert. I tillegg ville statsråd Bård Vegar Solhjell ha en forsøksordning med samordning av innsigelser hos Fylkesmannen. Jeg var svært fornøyd med at Vestfold skulle være med i den forsøksordninga.

På dagens arealkonferanse var fokuset nettopp på denne forsøksordninga og på Planportal Vestfold. Statssekretær Amundsen var svært fornøyd med at det bare var innsigelser i noen få prosent av sakene. Han har nå helt gått vekk fra ideen om å fjerne innsigelsesretten. FrPs Gjermund Hagesæter som også hadde ordet i stortingsdebatten påsto at FrP i denne saken ikke ville gi seg før de fikk gjennomslag.

FrP insisterte på at denne saken skulle de vinne. Men så må de jo tilpasse seg Høyre i regjering. I stortingsdebatten om innsigelses-forslaget sto imidlertid Høyre ikke langt tilbake for FrP. Mikael Tetzschner fra Høyre sa at trusselen om innsigelse er som et væpnet ran der pistolen ikke blir brukt. Nå er også Høyre godt fornøyd med det forbedringsprogrammet SV satte i gang.

Men det skal nok legges til at om hverken Høyre eller frP vil gjøre strukturelle endringer, så kan det nok være at de tar sterkere hensyn til kommunene enn til f eks naturvern, klima, allmennhet i de få konfliktsakene som kommer til departementet. Et slikt eksempel var jo at noe av det første regjeringa gjorde var å endre Miljøverndepartementets beslutning om å omgjøre Essoskogen ved Tønsberg til landbruks, natur- og friområde som området brukes til i dag. Dermed fikk fremfor alt Esso det slik de ville.

festeNorge har 300.000 tomtefestere. I Tønsberg er det 1200 feste-eiendommer. Hver femte nordmann bor i en festet bolig eller har en festet hytte. Nå vil regjeringa mangedoble kostnadene for de som fester tomt. Milliarder vil bli overført fra vanlige hus- og hytte-eiere og til grunneierne.

Regjeringas forslag kommer på bakgrunn av en dom fra Den Europeiske Menneskerettsdomstolen. Etter SVs mening var EMD-dommen en klar politisk dom som hadde lite med menneskerettigheter å gjøre. Norske grunneiere er ikke blant de gruppene som har sterkest behov for menneskerettighetsvern. Likevel går Regjeringa nå enda lengre enn både hva grunneierne og Menneskerettsdomstolen krever.

Mens Høyre og Fremskrittspartiet kjemper iherdig mot en beskjeden eiendomsskatt, har de hatt mindre problemer med med at huseiere på festetomt skal få utgiftsøkning som er mange ganger så høy. Som en kommune med mange festetomter bør Tønsberg nå ta klart standpunkt mot regjeringas forslag.

Tomtefeste er den siste rest av en særnorsk leilendingsavtale. Nå bør tomtefeste  avvikles og tomtefesterne få en rimelig avtale for å kunne innløse tomta. I Tønsberg bystyre ble SV for noen måneder siden stående aleine om å foreslå en mulighet for innløsning av festetomt til en pris som kunne ha bidratt til å avvikle festetomt-systemet.

Det er gjerne de mest beskjedne husene som står på festetomt, sjøl om forskjellene tradisjonelt ikke har vært så store. Som sent som på 1990-tallet var det ingen prisforskjell på hus på festetomt eller selveiertomt, fordi festeavgiften oftest bare var et par hundrelapper i året. Et stort antall av de som nå bor på festetomt, har ikke inngått festeavtalen, men kjøpt huset eller hytte i en tid der prisforskjellen mellom festetomt og selveiertomt var minimal.

Det er en mindre del av festetomtene i Tønsberg som eies av kommunen. De fleste tomtene festes fra kommunen, men eies av Opplysningsvesenets Fond, dvs av kirka. Det er ingen menneskeretts-sak at vanlige tomtefesterne skal bidra til å samle ytterligere rikdom hos Opplysningsvesenets Fond.

Om festerne nå skal betale en leie ut fra markedspris en ubrukt tomt, betyr det  at de etter å ha betalt festeavgift i mange år, nå  er nødt til å kjøpe tomta en gang til. En annen måte å se det på er at festeren eier den påstående bygningen og har disposisjonsrett over den. En slik heftelse på tomta bør etter SVs mening bety at tomteverdien er må settes svært lav. Hvem vil kjøpe en tomt som er disponert til en bygning som noen andre eier?

Ordningen med tomtefeste har vært viktig i Norge fordi den har gitt flere muligheten til å bygge hus og hytter til en rimelig kostnad. Samtidig har tomteleien vært en beskjeden men forutsigbar inntekt for grunneiere. Ofte har grunneierne ønsket å feste bort tomt ut fra andre ønsker enn festeavgiftene, slik som at man har ønsket byutvikling eller å legge til rette for hytter som vil kunne gi inntekter som følge av tilrettelegging av tomter, vedlikeholdsoppdrag eller andre salgsinntekter.

Grunnleggende må være tomtefesternes rett til å kunne forlenge sin avtale på noenlunde de samme betingelsene som gjalt da festekontrakten ble inngått. Noen annet vil være et brudd på den avtalen som lå til grunn ved inngåelsen av festeavtalen.

Regjeringa skiller ikke mellom bolig og hytte. Fra grunneierne blir det pekt på at verdiøkningen har vært enorm på mange hytteiendommer. Blant annet blir Hvaler trukket fram der verdiøkningen på festetomter har vært stor. Hvaler er imidlertid ikke representativ for feste-hyttene som gjerne er mindre hytter på lite produktiv landbruksgrunn i skog og i fjellet. At noen hytter har steget mye i verdi må derfor ikke brukes som argument for å frata festerne deres grunnleggende rett til å vite at man bor trygt i hjemmet sitt eller på hytta.

kårsteinVestfold-stortingsrepresentant Kårstein Eidem Løvaas (H) har sådd vind og høstet storm da han foreslo at vi skulle betale ekstra for å lese nettsidene til NRK. Det var åpenbart at et godt planlagt utspill i Aftenposten, i forkant av stortingsmeldinga om NRK. Eidem gjorde klart at forslaget om å kreve betaling for nettsidene, ikke var et personlig utspill, men var klarert med H og FrP.

Når FrP så reaksjonen, trakk de fort all støtte. Ib Thomsen gikk til og med ut på Dagsrevyen og kalte Kårsteins forslag for et typisk Bærum-Høyre-forslag.

Kårstein Eidem Løvaas er blitt sendt ut i krigen før. Forrige gang han fikk store mediaoppslag var før Statsbudsjettet da han ville redusere NRK- lisensen. Den gang som nå, måtte han rask dempe utspillet sitt. Men det som til nå blir stående igjen som den tidligere P4-ansatte programmedarbeideren politiske prosjekt  – er et korstog mot NRK.

Eidem Løvaas er redd for at NRK blir for stort, og at det rammer de kommersielle mediehusene, enten det er radio, TV eller mediehus bygd på papiraviser. Jeg bruker mediehus som begrep, fordi enhver lokalavis selvfølgelig også er på nettet, TV2 er på nettet osv.

Det skjer en konvergering av sjangre. Vi ser TV fra nettbrett og mobiler. Det er rett og slett totalt teknologisk bakstreversk å hevde at NRK skal begrense sin virksomhet til å sende fjernsynsprogrammer og radio i sanntid, altså uten dagens muligheter til å se fjernsynsprogrammer og høre radio når vi selv vil.

Det tok ikke mange timene før også Eidem Løvaas starta tilbaketoget. Det er ikke snakk om noen ekstra avgift for å lese nett-nyheter, det skal være inkludert i dagens lisens, mente han.. Det betyr at utspillet ble redusert til at 88 % av befolkningen – de som i dag betaler lisens – skulle huske på et passord for NRKs nettsider. Saken ble ikke bedre.

Problemet for Løvaas Eidem er at vi har en svært god og populær allmennskringkasting i NRK. Vi er mange som tenker at NRK er den vesentligste norske aktøren på radio og fjernsyn, supplert av kommersielle kanaler. Det høres ut som om Eidem Løvaas ønsker seg en situasjon – som vi har i mange andre land – at det er kommersielle kanaler som er dominerende, men så har man en allmennkringkasting for de spesielt interesserte, P2-publikummet. Det er en situasjon som vi ikke ønsker. Løvaas Eidem vet også at desto smalere NRK blir, desto svakere blir legitimiteten av kringkastingslisensen. I dag mener et stort flertall av folket at kringkastingsavgiften er verdt pengene. Det er ganske spesielt, og helt annerledes enn hva folk svarer hvis de blir spurt om de synes de får valuta for veiavgifta. Hvis legitimiteten for kringkastingsavgifta svekkes, ligger veien åpen for å avvikle den.

 

Kringkastingssjef Eriksen påpeker at NRKs viktigste konkurrent ikke er norske mediehus, men utenlandske aktører. Det tror jeg er riktig. Jeg mener at det er viktig å ha en allmennkringkasting med muskler til å lage gode norske kvalitetsprogram som er attraktivt for folk flest. Utfordringa er at vi trenger enda sterkere kulturpolitiske virkemidler for å gjøre norsk kunnskaps- og kulturinnhold tilgjengelig for det norske folk, f. eks. i form av et stort digitalt bibliotek som kan tilby innhold i mange sjangre: Musikk, film, skrift osv.

asylbarn

Det er all grunn til å gratulere de 58 asylbarna som nå får sakene sine behandlet på nytt. Etter avtalen mellom FrP, H, V og KrF gjelder det barn som ble sendt ut fra sommeren 2014, som samtidig har bodd 4 år i Norge.

Bakgrunnen er at FrPs justisminister ikke har fulgt opp avtalen mellom regjeringa og V og KrF. Avtalen var en del av en asyl-enighet der asylbarna som hadde bodd lenge i Norge, skulle få større rettigheter mot at FrP fikk gjennomslag for en innstramming i asylpolitikken som blant annet skulle hindre at noen familier fikk bli så lenge i landet at man igjen skulle få et problem med langeværende asylbarn. Det er ikke første gang at vi har fått en type amnesti for lengeværende asylbarn. SV har to ganger fått til det samme: Første gang i 2004 da 120 barn fikk bli. Neste gang i 2007 da partiet fikk til endringer som gjorde at det skulle legges mere vekt på barnas situasjon. Det første til at mer enn 1000 mennesker fikk opphold i Norge. Det var selvsagt som resultat av liknende tøffe forhandlinger der AP inntok samme solle som FrP har gjort i de siste dagenes forhandlinger. Når FrP har kunne være tøffe i forhandlingene så er det blant annet fordi de har  visst at sjøl om AP støttet SVs mistillitsforslag mot Anunsen, så har AP  ikke ønsket at de 58 asylbarna  skulle få noen ny behandling av sakene sine.

Det spesielle med dagens kompromiss er at V og KrF har måttet betale FrP to ganger: Første gang i forhandlingene om samarbeidsavtalen i Nydalen. Når FrPs Anunsen ikke har fulgt opp denne samarbeidsavtalen, har de måttet betale han en gang til for at han skulle rette opp sine egne feil. Mens flere barn får bli, vil andre som allerede har fått asyl få avslag på varig opphold og bli sendt ut av landet.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 28 andre følgere