Feeds:
Innlegg
Kommentarer

svs landsmøte godt humørVar det krisestemning på SV-landsmøtet? Det var vel ikke så høy stemning med tanke på de dårlige meningsmålingene, – det var det mange spurte meg om etter landsmøtet. Jeg svarte som sant var: Nei, det var ingen krisestemning. Tvert imot. Det var sånn at jeg begynte å tenke: Kanskje vi burde vært litt mer bekymra?

Det har jeg nå tenkt på ei ukes tid, og jeg har kommet fram til at: Nei, det var bra at landsmøtet var et verksted for å lage god SV-politikk, og at vi ikke lot medienes SV-krise-oppslag presse oss til en hektisk leiting etter lettvinte løsninger som kan gi oss løft på gallupen. For det første finnes det ingen slike lettvinte løsninger. For det andre må partiet bestemme seg for en politikk som vi tror på, framfor å tenke gallup-tall.   Nå opplever vi at misnøyen med den blå-blå-regjeringa får folk til å flokke seg om et AP som framstår som radikale og som får mye oppmerksomhet  i media. SV er i en slags skyggenes dal. I en slik situasjon hjelper det ikke å få panikk.

Her er noen glimt fra landsmøtet slik jeg opplevde det.

svs landsmøte 2015

Hva skal vi uttale oss om?

AU i Sentralstyret hadde innstilt overfor landsstyret om at landsmøtet skulle vedta 5 uttalelser. Jeg kommenterte i debatten at vi kunne ha valgt å vedta en uttalelse og kalle den for Programuttalelsen. I stedet var altså forslaget 5, og de hadde temaer som passet til kapitlene i et program. Fra lokallag og fylker var det kommet nesten 60 forslag til uttalelser. For mange var det viktig å komme hjem med et landsmøtevedtak i ryggen for nettopp sin sak. På den annen side skjønner jeg SV-ledelsen som ønsket at vi skulle prioritere og spisse budskapet. Vi hadde samme debatt på forrige landsmøte, og da som nå endte det med at det ble vedtatt mange flere enn opprinnelig tenkt. Det var stramt nok å klare å prioritere 12 uttalelser. Dermed forsvant Sus uttalelse om at vi ønsker at det skal bli «kulere å pule», som handla om krav til seksualundervisninga i skolen. Ingen var mot den, men landsmøtet syntes at det var viktigere å ha en uttalelse om grønne byer. Innleggene om uttalelsene strakk seg til midnatt på fredag og utover lørdag morgen. Det var mange gode innlegg fra nye og gamle SVere, ikke minst mange flinke SUere.

landsmøte larvik

Kjell Ivar Moen fra Larvik SV

Prinsipp-programmet

Forrige gang vi vedtok prinsipp-program satt jeg i redaksjonskomiteen under landsstyrets behandling. I noen avstemninger utgjorde jeg et flertall sammen med den daværende SU-lederen Olav Magnus Linge. Da vi kom til landsmøtet var det slik at Vestfold SV ikke fikk noen representanter i noen komiteer under møtet. Da landsmøtet startet kom SV-ledelsen med et beskjed om at det var urimelig, vi skulle derfor få en plass i redaksjonskomiteen for Prinsipp-programmet. – Flott, sa jeg, da er det jeg som er kandidat – det hadde Vestfold SV bestemt på forhånd. – Nei, forutsetningen er at det ikke er deg, var beskjeden. Etter det ble jeg heller ikke foreslått til noen redaksjonskomite på landsstyremøtene i årene etterpå, ikke før jeg på slutten av denne perioden tok opp spørsmålet om sammensetning av slike komiteer. Jeg viste til at det lå langt utafor matematisk tilfeldighet at jeg ikke var foreslått til noen redaksjonskomiteer. Jeg hadde vært tålmodig lenge. Neste landsstyremøte – det siste før landsmøtet – ble jeg på nytt foreslått til redaksjonskomiteen for prinsipp-programmet. Og jaggu ble jeg foreslått til samme komite på landsmøtet også!

Denne gangen var det ikke noe nytt prinsipp-program som skulle vedtas, men en justering av det gamle. Vestfold SV hadde fremmet flere forslag som kom inn i landsstyrets forslag i omarbeidet form. Vi hadde også fremmet forslag til ny tekst om deling av kunnskap og kultur, om kamp for allmennhetens tilgang til digital informasjon sammen med å styrke opphavpersonenes rettigheter – på bekostning av kommersielle selskaper, mellommenn og distributører som stikker av gårde med for mye av fortjenesten.

Redaksjonskomiteen for prinsipp-programmet ble ledet av Sunniva Holmås Eidsvoll, sekretær var han som var SU-leder forrige gang prinsipp-programmet ble vedtatt, Olav Magnus. Ellers var Nisveta Tiro fra Oppland med sammen med Eldri Svisdal fra Hedmark, Torgeir Strøm fra Nord-Trøndelag og Eldar Høidal fra Møre og Romsdal. SU-leder Nicholas Wilkinson var med i flere komiteer, også denne – så han sprang litt til og fra. Vi jobba godt sammen, og jeg bidro også med en rekke tekster som skapte politisk enighet der det ikke var noen grunn til å oppkonstruere politisk uenighet.

Forsvarspolitikk og krigsdeltaking i andre land

Opprinnelig hadde det vært dissens om forsvarspolitikken. SU pekte på at et selvstendig forsvar utenfor NATO ville bety et annerledes forsvar. Mange SUere mener nok at et selvstendig forsvar betyr at vi må øke våre bevilgninger til forsvar. Jeg må innrømme at jeg tenker motsatt: Et forsvar utenfor NATO vil måtte være mindre høyteknologisk, dermed også mindre sårbart. Mindre offensivt – og billigere forsvar. Det nye prinsipp-programmet konstaterer faktumet at et forsvar utenfor NATO vil ha en annen struktur, men går ikke inn i debatten om hvordan dette forsvaret vil være. Dermed fikk vi også enighet når det gjaldt hva som skal til for at SV skal støtte utenlandsoperasjoner: Det må være FN- mandat og det må være i FN-regi. Men det er ikke nok: Norge skal ha en selvstendig vurdering i hvert enkelt tilfelle, og det skal baseres på en åpen debatt i Stortinget.

Landsmøtet vedtok en uttalelse om NATOs atomvåpenopprusting. Uttalelsen ble skrevet sammen med en foreslått uttalelse om opphør av norsk NATO-medlemskap. Her ble det også stor oppslutning om kritikk av Norges deltaking i Libya, som SV først gikk inn for. Men da operasjonen ble endret fra å hindre folkemord til en aksjon for regimeskifte, gikk også SV mot og krevde opphør av den norske deltakinga. Vi oppnådde at den norske operasjonen ble avsluttet en stund før AP ønsket. Men etter min mening er det en viktig lærdom: Norge bør spesialisere seg på fredsmegling, fredsoperasjoner, og si nei til krigsdeltaking – også der krigsdeltakinga begrunnes i fare for folkemord. Det er folkemordet i Rwanda som framstår som traumatisk der verden tillot et folkemord uten å gripe inn. Det er nok en kritikk som først og fremst må rettes mot de tidligere koloniherrene i landet – Frankrike. Hver gang faren for folkemord seinere er brukt som begrunnelse for å starte krig – har det vist seg at det har vært galt å gripe inn slik som i Jugoslavia og i Libya.

Landsmøtet sier i sin uttalelse om atomvåpen at SV er mot NATO. I tillegg sier vi at vi bør stoppe kjøpet av nye jagerfly. Tidligere SU-leder Andreas Halse kritiserer i sin Intern-kontroll-spalte i Aftenposten, at landsmøtet brukte tid på NATO og jagerfly og ikke på saker som oppleves som mer viktige for arbeidsfolk i Norge slik som industri- og næringspolitikk. Men landsmøtet brukte ikke mye tid på å vedta vår NATO-motstand og motstand mot jagerfly. At presse bruker mye spalteplass på NATO-vedtaket må ikke hindre oss i å vedta det. Jeg er overbevist om at vi i lengden tjener på å være rakryggete, og det er slettes ikke noe mål at vi ikke skal angripes av pressas kommentariat.

Dissens i prinsipp-programmet

Lenin sa en gang at kommunisme er sovjetmakt og elektrifisering. SU har slått inn på en linje der de slåss for norske industriarbeidsplasser. Det er bra, men det er ikke nødvendig at det skal gå på bekostning av uberørt natur som SU mener må vike for utbygging av vindmøller og fornybar energi. I tillegg går de mot utveksling av kraft og mener at energien må brukes til å industri i Norge. Det er en diskusjon som vi hadde på forrige landsmøte da Arbeidsprogrammet ble vedtatt, men som nå ble fremmet også i Prinsipp-programmet. Jeg mener at vi bør bidra til at våre naboland kan redusere sin avhengighet av fossil energi, gjennom at vi har kabler for utveksling av kraft. Det betyr at vi kan få energi fra vind når det blåser i Nord-Tyskland, mens de kan få vannkraft når det er vindstille. Heldigvis var det klart flertall i landsmøtet for dette, som var de eneste dissensene som sto igjen når vi hadde gjort jobben vår i redaksjonskomiteen.

SV-IKT

Forslaget fra meg via Vestfold SV og landsstyret, om ny informasjonspolitikk, gjorde at det ble fremmet noen ekstra forslag til prinsipp-programmet på samme område. Det første til at det ble debatt om IT-politikk og danninga av et IKT-nettverk i SV med det sjølironiske navnet Svikt.

SU foreslo at vi prinsipielt skal gå inn for fri fildeling. Det er blitt mindre aktuelt de siste åra, det er nesten ingen som driver ulovlig fildeling lenger fordi vi har fått gode strømmetjenester som Spotify, Wimp og Netflix. Å si ja til fildeling mener jeg er galt. Men vi fikk inn en ny tekst der SV sier nei til at selskaper gjennom DRM-er (Digital Right-management tekniske begrensinger) kan hindre folk i deling som er lovlig. Det skjer i en viss grad i dag, f eks når vi kjøper digitale produkter som ikke kan deles med familie slik lovgivinga tillater. SU foreslo også at alle skulle ha lovfestet rett til internett-tilgang. Det var litt uklart hvordan en slik lovfestet rett skulle gjennomføres, men det er klart at når vi allerede i den nye Prinsipp-program-teksten hadde slått fast at det er en menneskerett å ha tilgang til in formasjon, må man også ha tilgang til internett. Men det er ikke nok å ha tilgang til informasjonsmotorveien, man må også få tilgang til kunnskapskildene som finnes på denne veien. Det fikk vi også inn en tekst om i Prinsipp-programmet.

Det er blitt lagt merke til at SV i sitt nye Prinsipp-program slår fast at det er en menneskerett å ha tilgang til informasjon. FNs menneskerettigheter slår fast at alle har rett til utdanning. Retten til in formasjon er en forutsetning for både utdanning og demokrati. Veldig bra at SV har programfestet dette. Reint praktisk må SVs stortingsgruppe følge dette opp når FN nå diskuterer oppdatering av de såkalte Tusenårsmålene, der Lyon-erklæringen om retten til informasjon må inn!

 

Samling om ny ledelse

landsmøtet svs ledelseDet nye arbeidsutvalget i Sentralstyret: Akthar Chaudry, gjenvalgt nestleder Bård ar Solhjell, gjenvalgt leder Audun Lysbakken, nyvalgt partisekretær Kari Elisabeth Kaski og nyvalgt nestleder Oddny Miljeteig.

På forhånd var det varslet diskusjon om den forberedende valgkomiteens forslag til ny SV-ledelse. Egentlig var det ikke stor uenighet, og i et levende parti er det ikke til å bli overraska over at det er diskusjon om valg. Det var to problemer: Dårlig representasjon av Nord-Norge, samt at Ingrid Fiskaa ikke var foreslått i Sentralstyret. For mange har Ingrid vært en slags garantist for at partiet ikke skulle bli for pragmatisk og gå vekk fra tidligere venstre-standpunkter. Ingrid har sittet i Sentralstyret lenge, og har vært ytterst konstruktiv slik jeg oppfatter henne. Vi var mange som ville at hun fortsatt skulle ha en plass.

Stakkars Rolf Jørn Karlsen fra Telemark som var leder av den forberedende valgkomiteen og også landsmøtets valgkomite. Han fikk ikke med seg mye av sjølve landsmøtet. Valgkomiteen satt på sitt møterom, men kom fram til et forslag som var samlende, med et unntak: Unge Mina Finstad Berg fra SU fikk ikke plass i Sentralstyret, mens tidligere SU-leder Andreas Halse var innstilt på første vara-plass. Mange av talerne på landsmøtet var opptatt av SV som et feministisk parti og hvordan vi fremmer jentene. Andreas tok konsekvensen av dette og trakk seg til fordel for Mina. Flott gjort –og sikkert en handling som ikke svekker hans posisjon for seinere oppgaver i SV. Nord-Norge-representasjonen ble styrka med Endre Lund Eriksen. Han er kjent som forfatter av en rekke bøker og er særlig kjent for barnebøkene og filmen om Pitbull-Terje.  Han er også leder for barnefilmfestivalen Verdens beste i Tromsø. Han er født og oppvokst i Bodø, men bor i dag i Tromsø. Ingrid Fiskaa fikk fortsatt plass i Sentralstyret.

Oddny Miljeteig erstattet Inga Marte som ny nestleder. Jeg hadde lenge tenkt av den naturlige nye nestlederkandidater var Kirsti Bergstø – stortingsrepresentanten fra Finnmark, også hun tidligere SU-leder. Kirsti er særdeles dyktig, men hvis hun skulle bli valgt ville begge nestlederne og lederen komme fra Stortinget. Kirsti er yngre enn Audun og Bård Vegar, men oppfattes som samme generasjon. Derfor var det flott at forslaget om Oddny kom opp: En frisk dame fra Vestlandet, ei dame som vil klare å fronte friske SV-synspunkter også fra en posisjon utafor Stortinget. Kirstis tid er jeg helt sikkert kommer seinere!

svs landsmøte inga marte

Inga Marte Thorkildsen  gikk av som nestleder, her på landsmøtefesten sammen med Torild Skard.

 

 

Vestfold-delegasjonen

svs landsmøte vestfold

Fra venstre: Lars Egeland, Mie Solum, Heming Olaussen, Nell Gaalaas-Hansen, Petter Sommervold, Wenche Sandbugt Pettersen, Jord Herheim, Mehri Mohebzadeh og Kjell Ivar Moen.

Vestfold-delegasjonen til landsmøtet besto av: Heming Olaussen, Re, Mie Tidemann, Tønsberg, Petter Sommervold, Horten, Kjell Ivar Moen, Larvik, Nell Gaalaas Hansen som førstekandidat ved fylkestingsvalget, Wenche Sandbugt Pettersen, Sande, og observatørene Jord Johan Herheim fra Re og Mehri Mohebzadeh fra Horten.Jeg var med som avtroppende landsstyremedlem.  Både Nell, Mie og Petter var på talerstolen – i tillegg til Heming som hadde innlegg om EØS og om Syritza. Som tidligere Nei til Eu-general ble Heming valgt som direktevalgt medlem i landsstyret, der han overtar plassen etter Dag Seierstad.

Sjøl hadde jeg innlegg i prinsipp-program-debatten og i debatten om uttalelser der jeg snakka om Karbonavgift til fordeling.

mie

Nestleder i Vestfold SV, Mie  Solum Tidemann på talerstolen

Karbonavgift til fordeling

Vestfold SV vedtok allerede på årsmøtet i 2013 en uttalelse der vi ba SV se nærmere på forslaget fra klima-forskeren og klima-aktivisten James Hansen, om karbonavgift til fordeling. Jeg er med i et økososialistisk nettverk, dvs en epostliste, sammen med andre økososialister fra Miljøpartiet de grønne og fra Rødt. Der har karbonavgift til fordeling vært et viktig tema. Men utover den lille gruppa økososialister har det vært vanskelig å få til en debatt. Sammen med andre har jeg skrevet tre innlegg til Klassekampen, men alle er blitt refusert. Nå hadde Hordaland SV fremmet en egen uttalelse om KAF. Landsstyrets innstilling var at den skulle innarbeides i den generelle klima-uttalelsen. Det tror jeg var fornuftig. Siden det har vært lite diskusjon i SV om KAF, tror jeg ikke landsmøtet var moden til å si ja til karbonavgift til fordeling i en egen uttalelse. Det var seier nok at KAF ble omtalt som et viktig virkemiddel i klima-uttalelsen. Vi kommer til å få en sterkere debatt om et grønt skatteskifte, da bør KAF utredes nærmere. KAF innebærer at karbonavgiftene økes sterkt, men at folk får en kontant utbetalt kompensasjon som de kan velge å bruke på fortsatt å kjøpe fossil-produkter som bensin, eller de kan velge å bruke pengene på formål som ikke har fossil-avgift. Fordelen med KAF er at alle får like mye utbetalt, slik at folk med dårlig råd som forbruker mindre fossile ressurser, faktisk vil tjene på ordningen. Dermed oppnår vi et sterkt incitament til forbruksendring, vi unngår at avgiftsøkningen rammer sosialt urettferdig og vi vi få oppslutning i folket om økte fossilavgifter fordi så mange vil tjene på det!

lars på landsmøte

Jeg holder innlegg om karbonavgift til fordeling

Alle fotos: SV

I den gamle raddis-bydelen Kreuzberg i Berlin er det en liten klesbutikk eller skredderstue som kaller seg Luzifer. De syr sine egne modeller av klær i ull, hamp eller lin. Jeg dumpa over dem for noen år siden. Hvert år i mange år har jeg vært innom og handla noe tøy, har de ikke det jeg ønsker så syr de det. Det er ganske dyrt, men det er nesten varig. Og de har ingen underbetalte ansatte.

Nansen (1)For noen år siden dro kona mi innom dem med et bilde av Fritjof Nansen og et spørsmål fra meg, om de kunne sy en kopi av den jakka? Ja, og dermed ble prototypen til Nansen-jakka til. Nå kan du gå på nettet og bestille Nansen-jakka. Men lite visste jeg at Nansen-jakka opprinnelig nettopp kom fra Tyskland.

For jakka til Nansen var egentlig det den tyske professor dr Gustav Jaeger lanserte som sin «normalkleidung»    I boka “Die Normakleidung als Gesundheitsschutz” fra 1880. Jaeger argumenterte for at man skulle ha på seg naturstoffer –  først og fremst ull – nært på kroppen. Det innebar ikke bare jakker, men også undertøy. I tillegg var det viktig at klærne var tettsittende. Han argumenterte for ullas antiseptiske funksjon.

Gustav_Jäger_portrait

Dr Jaeger i sin «normalkleidung» – Nansen-jakka!

Jaeger ble født som prestesønn i landsbyen Burg i Würtemberg. Han studerte medisin i Tübingen og deretter zoologi i Wien. I 1868 ble han professor i zoologi i Hoehenheim, og seinere i Stuttgart der han var professor i zoologi, antropologi og fysiologi på dyrlegeutdanningen. Han var opptatt av utviklingslæren og Darwin. I  boka «Die Enteckung der Seele» (oppdagelsen av sjelen)  i 1878, lanserte han den første versjonen av teorien omkring feromoner. Han mente at huden utsondret to antrofiner eller stoffer, enten angst-stoffer eller lyst-stoffer. Å ha ull på kroppen ville fremme lyst-stoffene på bekostning av angst-stoffene.  Det vil si at han mente at ullklærne tiltrakk seg behagelige kroppsdufter, som kroppen utsondrer når en opplever noe trivelig eller er i en avslappa sinnsstemning. Tilsvarende støter ullstoffer fra seg den stramme svettelukta som fulgte av stress, sinne og fortvilelse.  For Jäger var det skadelig for allmenntilstanden å gå i klær som oste av slike negative lukter.

outside shirt

I 1884 begynte den engelske produsenten Lewis Tomalin å produsere ull-klær under det patenterte navnet Dr Jaeger Company of England.  Den første Jaeger-butikken ble snart en stor suksess blant londonerne som var opptatt av helse. George Bernhard Shaw og Oscar Wilde var blant de som brukte Jaegers ulltøy, i tillegg til oppdagelsesreisende som Sir Henry Stanley på sin jakt etter Livingstone i Kongos indre. Blant polarforskerne finner vi i tillegg til Nansen, både Amundsens konkurrent Robert Scott og Shackleton.

underwear ladies  underwear

I Roland Huntfords bok om Fridtjof Nansen står det om Nansens forhold til Dr. Jaeger. I den norske utgaven er dette redigert bort. Huntford framstiller Nansen fra hans tid ved Bergen Museum som en eksentriker, der han vandret rundt i klærne fra Dr Jaeger – de trange buksene viste tydelig kjønnsorganene som andre skjulte. Nansen var også tett barbert i en tid der det vanlige var at menn av hans klasse hadde skjegg. «I all slags vær kunne man se Nansen spasere rundt i Bergen, skriver Huntford (min oversettelse)», en trassig iøynefallende figur uten frakk, helt avvikende  fra andre, og uten noe på hodet. I Christiania, sa Nansen til sin far at folk lo når de så han, og sa at han viste seg fram når han begynte å gå med Dr Jaegers tøy.’

Fridtjof-2  FridtjofNansen Fridtjof-PH-02

Ulike Nansen-jakke modeller fra Luzifer

Jägers system representerte en form for klasseløs antimote; hans normalklær var ment å bæres av alle medlemmer av samfunnet, uavhengig av klasse og sosial tilhørighet. Jägers ambisjon om å totalreformere drakten forble i stor grad en drøm, men klærne hans solgte godt.

Jaeger-butikken i London finnes ennå, men det er ikke så mye som minner om Nansens garderobe der nå lenger: http://www.jaeger.co.uk/  I Tyskland avtok begeistringa for Jaegers ullklær etter første verdenskrig, men ikke i England. Sportsklær i ull tilhørte sortimentet hos britiske Jaeger som på sitt største hadde over 14 fabrikker og 60 utsalg i Storbritannia, samt egne sauefarmer i Australia.

Dr Gustav Jager døde 85 år gammel i 1917. Han regnes som en pioner i den tyske naturist-bevegelsen – ikke fordi han gikk naken, men tvert i mot fordi han kledde på folk – men i natur-klær. Dermed tilhørte han den samme mot-kulturen som tilhengerne av nakenhet.

 

færder

Tjøme må beholde sine to skoler, barnehage, bibliotek. Dette er blant kravene Tjømes ordfører John Martiniussen stiller til en kommunesammenslåing! Skulle bare mangle! Hverken Tjøme, Nøtterøy eller Tønsberg bør begi seg inn i en sammenslåing hvis det skulle føre til at innbyggerne får et dårligere tjenestetilbud.

Marthiniussens forhandlingsutspill kan gi debatten om kommunestruktur i Tønsberg-distriktet ny vitalitet. Nå kan vi kanskje begynne å snakke om hva saken egentlig gjelder? Tønsberg kommune har vært beskyldt for å være arrogante. Det har jeg hatt vanskelig for å skjønne, men det skyldes sikkert at jeg er Tønsberg-politiker. Men det som har er åpenbart er at Tønsberg har vært for passive i å klarlegge konsekvensene av en kommunesammenslåing. I stedet for dyre og omfattende utredninger fra konsulentfirmaer og administrasjon, burde vi ha gjort som Sandefjord, Stokke og Andebu: Politikerne burde tatt ledelsen og laget en framforhandlet avtale. Når innbyggerne der, gjennom innbyggerundersøkelser fikk valget mellom dagens kommunestruktur, eller den framforhandlete avtalen, var oppslutningen stor om den nye kommunen. I vårt distrikt har innbyggerne ikke visst hva som var alternativet til dagens kommuner.

 

Nå har Nøtterøy sagt nei til videre utredning og eventuelle forhandlinger. Tjøme ønsker å snakke båe med Nøtterøy og Tønsberg. I løpet av våren bør derfor Tønsberg bystyre beslutte hva vi tenker bør være vårt tilbud til nabokommunene.

 

Min foreløpige skisse er slik:

Tjenestetilbudet for innbyggerne skal ikke reduseres i noen områder av den nye kommunen. Alle skoler og barnehager må opprettholdes. Tjøme skal ikke bare beholde sitt bibliotek, men biblioteket skal vær en fullverdig avdeling av den nye kommunens bibliotektjeneste. Det betyr at de tilbudene som biblioteket i Tønsberg byr sine brukere, også skal tilbys på Tjøme. Likeverdige tilbud til alle innbyggerne i den nye kommunen, må være grunnlaget.

 

Det vil være en del tjenester som naturlig ikke finnes i omegnskommunene, men som finnes i byen. Likeverdig i tjenestetilbud betyr selvsagt ikke at det skal bygges helårs fotball-hall eller kunstisbane i alle deler av den nye kommunen, men det skal bety at alle innbyggere og idrettslag i den nye kommunen skal ha samme rettigheter.

 

Tønsberg kommune har nå solgt rådhuset sitt og bygger i stedet et mindre påbygg på administrasjonsbygget Byfogdløkka. Det betyr at det ikke er rimelig å tenke seg at en ny kommune må ha ikke bare publikumsservice i dagens rådhus på Nøtterøy og Tjøme, men det er også rimelig å tenke seg at antallet arbeidsplasser i kommunal virksomhet i dagens kommuner opprettholdes på tilnærma dagens nivå. I tillegg må det være slik at de mange som bor i dagens Nøtterøy og som har kortere og lettere avstand til Tønsberg rådhus enn til Tinghaug, får utført sine tjenester der de selv ønsker det.

 

Færder Nasjonalpark omfatter kommunene Tjøme, Nøtterøy og Tønsberg. Det er felles oppgave å utvikle et stort og flott nasjonalparksenter på Verdens Ende.

 

Det bør være et felles mål å få til en arealpolitikk som sparer strandsone, natur og friområder og reduserer behovet for transport. Det betyr at de etablerte sentrene på Nøtterøy, Tjøme og i Tønsberg kommune må styrkes med nødvendige tjenestetilbud for de som bor, eller sogner, til disse sentrene. Det må være enkelt å flytte mellom deler av den nye kommunen når livssituasjonen endrer seg, om man vil bo «på landet» eller i sentrum der det f eks er lettere å klare seg uten bil.

 

Tønsberg må rydde opp i sine økonomiske problemer før en ny kommune etableres. Det er fullt ut mulig. Tønsberg har en god skatteinngang, men tilbyr i dag bedre tjenester til sine innbyggere enn mange av nabokommunene. Kommunen har lite gjeld pr innbygger, og har gått med overskudd i flere år, men sliter altså med å dekke opp et tidligere års underskudd.

 

Om diskusjonen kan dreie seg om slike saker, kan innbyggerne i de tre kommunene få klarhet i hva de har å velge i, når det gjelder en debatt om endret kommunestruktur.

(innlegget sto i Tønsbergs Blad 6. mars 2015)

Bibliotekene er Charlie

Nå raser det en debatt om ytringsfrihet og bibliotek med bakgrunn i utstillingen som vi nå viser på Biblioteket i Pilestredet 48. Rett etter Charlie Hebdo-massakren skrev jeg en artikkel som er trykt i Bok og Bibliotek i disse dager. Her er det plass til litt lengre resonnementer enn i Twitter-meldinger, og den er relevant nettopp fordi den er skrevet dør dagens debatt.

Her er den:

Drapene i redaksjonen i det franske satirebladet Charlie Hebdo har opprørt oss alle. Terrorhandlingen minner om 22. juli. En av likhetene er at den er utført av folk som har hatt en marginalisert oppvekst, med seinere sterk innflytelse fra politisk ekstreme miljøer. Det er viktig å holde fast ved at like lite som Breiviks ekstreme holdninger er betegnende for hvite, kristne mennesker, er de franske terroristene betegnende for muslimenes holdninger. Det store bildet er fortsatt at terrorisme i vestlige land, overveiende handler om høyre-ekstremisme. Muhammed Usman Rana påpekte at det først og fremst er andre muslimer som blir drept av terror fra radikaliserte gruppene. Slikt sett dreier det seg først og fremst om en borgerkrig mellom muslimer. Når islamsk terrorisme brukes f.eks. av Pegida-demonstranter i Dresden, er det som et påskudd. Det finnes nesten ikke muslimer i Dresden, men det finnes mange mennesker som føler seg oversett og undertrykket av politikere og storsamfunn. For disse kan muslimene ta plassen som jødene i samme land hadde for 70-80 år siden. Like lite som årsaken lå hos jødene den gang, handler det om muslimer nå, men om marginalisering og sosial krise i Europa.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal håndtere dette. Det kan se ut som at for hver gang det etablerte samfunnet viser sin forakt for disse menneskene, er det flere som slutter seg til både de ekstreme islamister og høyre-ekstreme. Her kan bibliotekene spille en rolle som en institusjon for integrering. Ingen annen institusjon har større tillit blant innvandrere enn bibliotekene, og innvandrerne er overrepresentert blant brukerne. Etnisk norske arbeidsløse med lav utdanning som føler seg marginalisert, er ikke overrepresentert i bibliotekene. Men de er trolig mindre underrepresentert enn i de fleste andre offentlige institusjoner og møteplasser. Kan bibliotekene spille en rolle som dialoginstitusjoner, som bygger muren høy både mot radikal islam og høyreekstremisme, samtidig som man møter enkeltpersonene med et åpent sinn og er med å gi dem muligheter?

Det som opprører og skremmer så sterkt ved angrepet på Charlie Hebdo, var hvor målrettet det var mot en kritisk røst i fransk presse. Charlie Hebdo startet som en venstresideavis med røtter i studentopprør, fredsbevegelsen og kampen mot atomvåpen. Ved siden av å utgi bladet, bidro tegnerne og ikke minst redaktøren Charb med illustrasjoner i anti-atomvåpen-bevegelsens publikasjoner. Charlie Hebdo sparker mot alle autoriteter, selvfølgelig også mot religion – enten det er pavekirken, jødene eller islam. På epostlista til organisasjonen «Progessive librarians» i USA har det pågått en intens debatt om avisa lenger har noen kritisk funksjon, eller om den bare er blitt en avis som har skjønt at det er penger å tjene på infame karikaturer. Til slutt var det en franskmann som grep inn: dere amerikanere skjønner ingenting av oss franskmenn. Det dere betrakter som spekulative karikaturer, er helt vanlig hos oss! Det blir i hvert fall spennende å se om Charlie Hebdo i framtida klarer å holde like klar distanse som tidligere til politikere som Sarkozy, Le Pen osv – som nå omfavner dem. Men for ytringsfrihetsdebatten har det mindre betydning hvilke intensjoner som ligger bak tegningene. Det handler det om Charlie Hebdos rett til å publisere.

«Jeg respekterer troende mennesker, samtidig som jeg ikke glemmer at religion er opium for folket», skriver den israelske anti-sionisten Michel Warschawski på . Men han legger til: «Religion er også de undertryktes hviskende stemme.» Det er en del av redaktør-ansvaret også å ta hensyn til dette, der avisa framstår som representant for overmakta.

Den tyske biblioteksprofessoren Gernot Wersig skrev i en artikkel ironisk om de som mente at vi nå gikk inn i informasjons- og kunnskapssamfunnet: «Hvis vi skal snakke om kunnskapssamfunnet så må det gjelde 50- og 60-tallet da vi fikk et bedre offentlig skolevesen, allmennkringkasting, pressestøtte. Nå har vi medier som lever av å sende repriser og produsere innholdsløse programmer, samtidig som de påberoper seg ytringsfrihet for å beskytte muligheten til å tjene penger.» Det er viktig å huske på at ytringsfriheten tilhører folket, ikke avisene. Det er folket som skal ha mulighet til å ytre seg, selvfølgelig også inkludert journalister, men det er medias ansvar å sørge for at alle slipper til.
For noen år siden holdt jeg en 1. mai-tale på et lite sted i Norge. Etter talen var det lunsj på Samfunnshuset. Jeg ble sittende med en familie med innvandrere, som jeg kom i prat med. Mannen i familien fortalte at han var forfatter. Nå arbeidet han som vaskehjelp. Han hadde fått fatwa over seg i Irak, og måttet rømme landet. Han hadde prøvd å få norske forlag interessert i å gi ut hans siste bok, som var årsaken til at han måtte rømme. Boka het: Sex, Sharia and Women in the History of Islam. Noen forlag var først interessert, men turte ikke, når det kom til stykket, å gi ut boka.

Etter lunsjen ringte jeg en kurdisk venn og fortalte at jeg hadde spist lunsj med en mann som var forfatter og som het Mariwan Halabjaee. Det ble helt stille i telefonen. Så kom det: «Er han i Norge? Du har møtt vår største forfatter. Det er Kurdistans Salman Rushdie.» Seinere tok jeg kontakt med Mariwan og arrangerte et forfattermøte med han. For sikkerhets skyld tenkte jeg at jeg fikk informere politiet om at han kom. I begynnelsen var de ikke så interessert, men etter hvert tok interessen seg opp. Det endte med at han først måtte komme til Politihuset for å få vakter, at møtelokalet måtte gjennomgås og at alle besøkende måtte kontrolleres. Det var selvsagt Mariwans sterke kritikk av islam som var følsom. Han var krass i sin kritikk, om enn ikke så demagogisk som Arnulfs Øverlands kritikk av kristendommen som den tiende landeplage. Det var mange tilhørere fra kurdiske områder i Irak og Iran – folk som også hadde rømt fra fundamentalistisk islam. Folk som forundret seg over at mange norske venstreorienterte var så redde for å kritisere religiøse overgrep når islamister sto bak. Og ganske riktig var det en venstreradikal nordmann som var den som var mest kritisk til Mariwan: Hva slags akademiske kunnskaper bygde han egentlig på, når han kritiserte islam? Jeg tror neppe at han ville stilt de samme kravene til en nordmann som hadde kritisert den norske kirka, for da ville en slik kritikk framstå som ganske ordinær. Det var 90 år mellom Øverlands flammende angrep på kirka i Studentersamfunnet, og Mariwans kritikk av islam. Skal det gå 90 år før det blir like akseptert å kritisere islam som kristendommen? Det bør det ikke. Mulla Krekar ble dømt for å ha truet bl.a. Mariwan og Erna Solberg på livet. Hun lever et offentlig liv, han må holde seg skjult.

Marie Simonsen i Dagbladet påpeker at det på et vis er lettere å være prinsippfast under dramatiske omstendigheter. Nå får Charlie Hebdo all støtte, også fra dem som tidligere kritiserte dem som provoserende og kritiske til alt. Skal ytringsfriheten være reell er det ikke nok å ha retten til stå på en kasse i en park og rope. Ytringsfriheten er avhengig av at det er en offentlighet å henvende seg til. For Charlie Hebdo og mange andres vedkommende, er ytringsfriheten avhengig av at noen vil kjøpe bladet deres. Her kommer bibliotekene inn. Ytringsfriheten er dessverre også avhengig av at vi har bibliotek som har midler til å kjøpe og gjøre tilgjengelig kritisk litteratur. Og ikke minst at vi har bibliotek som forstår at det er deres oppgave å gi lyd til samfunnskritiske røster selv når budsjettet er knapt og lånerne mest etterspør annen litteratur.

I fjor fikk vi en rekke eksempler på bibliotek som tok den nye formålsparagrafen for folkebibliotekene på alvor. Massakrene i Frankrike bør oppmuntre oss enda mer til å ta en kritisk rolle for ytringsfrihet. Sjøl om det er folkebibliotekene som har fått lovfestet plikten til å være en debatt-arena, bør også fagbiblioteket ta opp denne hansken. For folkebiblioteket handler det om å ta opp rollen som by- og stedutvikler gjennom å bli en enda mer sentral møteplass og demokrati-institusjon. For fagbibliotekene handler det om å bli hjertet i institusjonen som formidler i alle sjangre; både digitalt og som fysisk møtested. Biblioteket Sølvberget åpnet en utstilling om aviskarikaturer dagen etter massakren i Frankrike. Når utstillingen er ferdig der, vil vi vise den her på biblioteket på Høgskolen i oslo og Akershus.

Lars Egeland
Læringssenterdirektør

Læringssenter og bibliotek
Høgskolen i Oslo og Akershus
Tlf: +47 67 23 51 10 / 901 94 838
http://www.hioa.no – Ny viten, ny praksis

ytringDagen etter Charlie Hebdo-massakren åpnet det en utstilling om politiske karikaturer på Sølvberget bibliotek og kulturhus i Stavanger. Fra Læringssenter og bibliotek sin side ved HIOA, hev vi oss frampå og fikk avtalt at vi skulle få utstillingen når den var ferdig i Stavanger. Det er viktig for oss av minst to grunner å vise utstillingen: 1. Vi er en ytringsfrihetsinstitusjon som blant annet utdanner bibliotekarer og journalister. 2. Vi er en multikulturell høgskole med mange studenter og ansatte fra land der ytringsfriheten ikke respekteres. I solidaritet med dem, ville vi vise utstillinga.

På tirsdag åpnet vi utstillingen. Mer om den kan du lese nedenfor. Vi håper at flest mulig vil komme og se utstillingen, som er åpen fra 8 til 16.

Utstillingen viser karikaturer av norske og utenlandske karikaturtegnere, og fokuserer på karikaturenes politiske rolle. .

Da utstillingen ble vist i Stavanger rett etter Charlie Hebdo-massakren, var det bevæpna politi til stede. HiOA har også gjort grundige sikkerhetsvurderinger. Konklusjonen på den var blant annet at utstillingen burde ha et visst tilsyn. Om kvelden er biblioteket åpent i 2,5 time etter at bibliotekarene har gått hjem, da betjenes hele biblioteket av en student. Derfor mente vi det var riktig å ha utstillingen i et rom som kunne låses om kvelden.

 

Dagfinn Nordbø skriver i VG at han har tapt troen på bibliotekarenes forsvar for ytringsfriheten, fordi vi på forhånd ba om råd også om vurdering av utstillingens innhold. Jeg antar at han ikke ville kritisere VGs redaktør for å ha vurdert – og eventuelt bedt om råd – til å vurdere innhold som han skal publisere. Ja, vi har bedt om råd om det her var bilder som noen kunne bli støtt av. Kanskje vil noen finne tegninger de blir provosert av i utstillingen. Det er jo meninga med karikaturer å sette politiske poeng på spissen. Men vi vil ikke på en høgskole stille ut bilder som bare har til formål å støte noen. Vår vurdering gjør at utstillingen vises i sin helhet!

IMG_0707

Fra åpninga av utstillingen: Leder av Norsk Bibliotekforening sammen med de bibliotekarene Sophie Essmat og Effat Zahedifar. De arbeider ved Læringssenter og bibliotek, har bakgrunn fra Iran og synes det er viktig at biblioteket viser denne utstillinga.

 Mer om utstillingen:

Nasjonalt senter for tegning og ytringsfrihet inviterte i 2014 norske avistegnere til å se kritisk på sin rolle i forhold til ytringsfriheten. Utstillingen er produsert av Avistegnernes Hus i Drøbak, i samarbeid med med Cartoonist Rights Network International og er støttet av Fritt Ord.

 

Utstillingen ble første gang vist i Avistegnernes Hus i Drøbak våren 2014 i forbindelse med grunnlovsjubileet og tar utgangspunkt i Grunnlovens «ytringsfrihetsparagraf» 100 fra 1814 som etablerte ytringsfrihet som en rettighet i Norge. Utstillingen viser utviklingen av trykkefrihet for avistegninger i Norge og internasjonalt.

Utstillingen presenterer et utvalg forfulgte avistegnere fra flere land, som har utfordret den politiske makten med sine satiriske tegninger. De har blitt forfulgt i sine hjemland, og flere er blitt utsatt for yrkesforbud, overgrep, fengsel og drap. I Norge har tegnerne Arifur Rahman, Fadi Abou Hassan og Abdul Muhiaddin fått opphold i Norske fribyer (Stavanger og Skien) gjennom den internasjonale organisasjonen ICORN (International Cities of Refuge Network).

IMG_0672

Fra åpninga av utstillingen: Her er jeg sammen med Elisabeth Eide som er nestleder i norsk PEN, og professor i journalistikk ved HiOA. Hun holdt en strålende introduksjon til politiske karikaturer, som du kan lese her.

 

danakleven før

Slik så det opprinnelige forslaget til bebyggelse i Anders Madsensgate ut.

danakleven

Slik var prosjektet som ble vedtatt i Bystyret i kveld

Dette har vært en lang prosess – dette er reguleringsplaner vi har knadd og flikka på i mange år, sa Høyres gruppeleder Svein Konrad Rui da Bystyret i kveld behandla to reguleringsplaner i Fjerdingen.  Rui advarte derfor sterkt mot at noen skulle blande seg inn nå.

Jeg blei litt opphissa over at Rui tok rollen som den som har arbeidet lenge for å få den beste løsninga. Fakta er at Tønsberg kommune med støtte av det politiske flertallet brukte skattebetalernes penger til å utarbeide et forslag til utbygging som provoserte alle som er glad i gamle Tønsberg. Kommuneplanen har klare bestemmelser om hvordan det skal tas historiske hensyn i Tønsbergs gamle bydeler – hvis flertallet hadde vært villige til å bruke bestemmelsene. Etter min mening hadde det vært en enkel sak å lage et forslag som hadde fått tilslutning fra alle med en gang – kanskje med unntak av utbyggere som alltid vil være opptatt av sterkest mulig utnytting av tomta. Også SV er opptatt av at det skal bygges tett i sentrum. Vi var blant de første som tok til orde for boligbygging på byens sår – tomtene etter tidligere boliger som i dag blir brukt til parkering. Men – politikernes rolle er å ta hensyn til allmennheten og sette grenser for utbyggerne. Det som har voldt besvær for Rui er at han aldri har klart å sette grenser for utbyggerne – og i Anders Madsensgate var det til og med kommunen som var utbygger. Han burde ha satt foten ned i starten da kommunen brukte mye penger på å lage det første forslaget som heldigvis aldri ble realisert.

Men det er grunn til å spørre om Rui har lært noe av  den lange prosessen i Anders Madsensgate, Det opprinnelige prosjektet ble nemlig ikke skrinlagt fordi H og Rui snudde, men fordi Frikirka ikke ønska å være part i et byggeprosjekt som provoserte så mange Tønsberg-innbyggere.

Den andre reguleringsplanen som ble vedtatt var på tomta Hertug Guthormsgate 1. SV protesterte iherdig sammen med Fjerdingen Velforening da førsteutkastet til reguleringsplan ble fremmet. Nå er også dette prosjektet blitt mye bedre, men fortsatt noe for høyt. Derfor foreslo vi å tilpasse prosjektet til dimensjonene på de omkringliggende boligene – noe som innebar å senke maks byggehøyde med noe over 2 meter .

tigging

Regjeringa har foreslått å straffe folk som hjelper fattige tiggere med inntil et års fengsel. Statssekretær i Justisdepartementet, Vidar Brein-Karlsen (FrP) mener det er nødvendig å ta med det han kaller medvirkning til tigging, når regjeringa vil rydde gater og torg for tiggere. Da kan det bli fullt i fengslene. Vi er mange mennesker som gir penger til tiggere, som kanskje inviterer på en kopp kaffe, et måltid mat eller som hjelper med overnatting. Vi kommer ikke til å legge skjul på at vi vil bryte en lov som forbyr å hjelpe fattige mennesker.

Regjeringa har åpnet for at kommunene kan forby folk å be om hjelp. Kommunene har imidlertid stort sett valgt å ikke benytte seg av anledningen til å forby tigging. Derfor foreslår regjeringa nå et nasjonalt forbud kombinert med et forbud mot å gi tiggere hjelp. Hva slags menneskesyn er dette uttrykk for?  Hvor skal grensene gå?  FrPerne i regjeringen må gjerne la være å føle medmenneskelighet. Men å forby andres medmenneskelighet?

– Det er den organiserte tiggingen vi vil til livs, sier FrPs Carl I. Hagen. Mens det er familiesamhold og fint om en norsk familie kjører i samme bil, er det organisert tigging om en rom-familie fra Romania kjører sammen til Norge  – når Europas fattigste drar til Europas rikeste land for muligens å skaffe penger for en bedre framtida for barna. Vi er ikke så godtroende at vi ikke vet at det også følger kriminalitet med de tilreisende fra Europa. Men det er ikke et problem vi løser ved å forby tigging eller hjelp til tiggere. Menneskehandel og tyveri er forbudt i dag. Likeså organisering av prostitusjon og kjøp av prostituerte, selv om FrP gjerne vil gjøre akkurat det siste lovlig.  Å forby tigging kan ha motsatt effekt av hva FrP sier de ønsker, nemlig økt kriminalitet. Narkomane som tigger er ofte i dag et alternativ til kriminalitet.

Vi kan ikke påby FrPere i regjeringsapparatet å vise medfølelse. Men det er noe helt annet når de også vil forby andre å hjelpe medmennesker i nød. Hva slags menneskesyn er dette uttrykk for? Det eneste man kan oppnå er å rydde gatene slik at vi slipper å se tiggerne. Hva blir det neste? Forbud mot fattige eller narkomane å vise seg offentlig i dagslys? Påbud om gule stjerner på klærne?

SV vil kjempe mot regjeringas kriminalisering av medmenneskelighet. Vi oppfordrer redelige mennesker i regjeringspartiene og deres støttepartier om å si at nå har regjeringa gått for langt.

Lars Egeland, leder i Vestfold SV

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 27 andre følgere