Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Sjokkerende om moms

Null moms gir mest, melder Oslo Economics. De har utredet konsekvensene av null moms eller 8 % moms på bøker. Utredningen er gjort på vegne av bokhandlerne, forleggerne og forfatterforeningen. At null moms gir mest, betyr at lavere bokpriser gir mest salg. Var noen overrasket?

I dag er det null moms på papirbøker, men 25 % på digitale bøker. Et forslag er 8% på alle bøker. Forleggerne og bokhandlerne foreslår null moms også på digitale bøker som er forventa å være et marked som vil vokse.

Momsfritak er et bredt virkemiddel som opprinnelig ble innført for å fremme norsk litteratur i et lite språksamfunn. Fritaket omfatter imidlertid også alle utenlandske bøker som selges eller importeres til Norge. Det gjelder også enten bøkene er skrevet av norske forfattere eller er utenlandske bestselgere. Dermed er det bare en liten del av momsfritaket som gjelder norske forfattere. Men det bidrar selvsagt til å bedre inntjeningen generelt for norske forlag.

Oslo Economics er spesielt opptatt av at titler som i dag er marginalt lønnsomme, ikke vil bli publisert om papirbøkene ilegges moms. Altså forfattere som ennå ikke har slått gjennom. Det finnes imidlertid andre måter å støtte slike forfattere på. Det kan være økte offentlige innkjøp, økte stipender eller andre tiltak.

Jeg er nestleder i Norsk Bibliotekforening som i likhet med forfatterne, bokhandlerne og forlagene har stor interesse av å legge til rette for at folk leser og ikke minst at norske forfattere skal kunne leve av sitt arbeid. I en slik debatt burde man kunne ha forventet at Oslo Economics hadde sett bredere på om null moms er den mest effektive bruken av penger. Et par-tre milliarder mindre i skatte og avgiftsinntekter til Staten, betyr potensielt at Staten har tilsvarende mindre penger å bruke til kulturpolitiske tiltak.

gi sv beskjed 1

Snorre Valen lytter, mens rådgiver Kim Andre Åsheim noterer flittig

I dag  inviterte SVs finansfraksjon til «Gi SV-beskjed»  – det vil si innspill til årets statsbudsjett. Hyggelig at så mange kommer, også når vi er utenfor regjering, sa SVs finanspolitiske talsperson Snorre Valen da han ønsket velkommen!

Jeg møtte for Norsk Bibliotekforening og budskapet var i kortform at SV i Statsbudsjettet må følge opp bibliotekløftet som de lanserte på Lillehammer i mai. Bibliotek er en god sak for et sosialistisk parti fordi bibliotekene står for en delingskultur som attpåtil er miljøvennlig! Hadde ikke slagordet «Ulike mennesker – like muligheter» allerede blitt opptatt av SV, kunne det vært et godt slagord for bibliotekene som nettopp gir den enkelte mulighet til å utvikle egne evner!

Her er mitt korte budskap:

Enger-utvalget dokumenterte at bibliotekene var blitt Kulturløftets store taper. Ikke et vondt ord om Kulturløftet, men det betyr at nå er det bibliotekets tur! Biblioteket er ikke den kulturelle grunnmuren i lokalsamfunnet, landets mest brukte kulturtilbud som brukes av over halve befolkninga hvert år. Biblioteket er viktig som møteplass, som kulturformidler men biblioteket har også en viktig rolle i kunnskapssamfunnet som demokratisk læringsinstitusjon for alle som vil tilegne seg nye kunnskaper og ferdigheter.

Vår oppfordring til SV er å stevne fram slik dere gjorde da partiet lanserte sitt nasjonale løft for bibliotekene på Lillehammer i vår! At SV tar rollen som bibliotek-partiet, som det finnes mange grunner til at et sosialistisk parti skal gjøre: Bibliotekene bygger på en sosialistisk og miljøvennlig delingskultur, det er en institusjon som kunne gjort slagordet Ulike mennesker, like muligheter til sitt.

Vi forventer altså at SV i sitt forslag til statsbudsjett følger opp med økte bevilgninger

  • Til et nasjonalt digitalt mediebudsjett for økt tilgang til digitale kunnskapskilder for hele befolkningen – digital bruk er nå den dominerende mediebruken i fagbibliotekene, men folkebibliotekene henger etter.
  • En øremerket opptrapping av bevilgninger til folkebibliotek i kommunene.
  • Prosjektmidler til biblioteksutvikling gjennom Nasjonalbiblioteket for å fremme omstilling til bibliotekenes nye formålsparagraf om å bli en lokal debattarena.

I tillegg vil jeg si at bibliotekene ikke bare er noe som hører inn under Kulturdepartementet. Omtrent halvparten av penger som brukes til biblioteksformål brukes i høyere utdanning, og der forholder Kunnskapsdepartementet seg utrolig passive. Et nasjonalt digitalt mediebudsjett bør være et samarbeidsprosjekt mellom fag- og folkebibliotek der også Kunnskapsdepartementet kommer på banen.

Til sist: Ebokutlån i folkebibliotek er blitt en stor suksess. Riktignok utgjør det bare en prosent av bibliotekenes utlån, men det er vesentlig større enn salget av ebøker. Dermed rasler deler av forlagsbransjen med sablene og sier at det må bli vanskeligere å låne ebøker gratis. Men det er slik at de fleste bøkene som leses i Norge kommer fra biblioteket, andelen er ikke vesentlig mye større når det gjelder ebøker, og faktisk vesentlig mindre enn det var for lydbøkene da de ble introdusert og nesten bare ble lånt i biblioteket. En slik holdning må SV kjempe mot! Bibliotekene kjøper sine ebøker akkurat som andre bøker. Forfatterne får utbetalt vederlag basert på totalt utlån. Vi må ikke innføre plattformavhengige restriksjoner for å hemme ebøker i biblioteket!

Helt til sist: Innkjøpsordningene er til evaluering. Det blir sikkert diskusjon om innretningen på dem, men de må ikke kuttes! Tvert i mot bør SV tilbakeføre den blå-blå-regjeringas kutt i fjor!

gi sv beskjed 2

Denne gang var «Gi SV-beskjed» delt opp i 6 ulike bolker for å gi plass til alle

 

 

 

IMG_4003

Cape Town sett fra toppen av Table Mountain

Læringssenter og bibliotek ved Høgskolen i Oslo og Akershus har innledet et samarbeid med universitetsbiblioteket ved Cape Peninsula University of Technology. I den anledningen var seksjonssjef i LP48, Anne-Berit Gregersen, Tord Høivik fra vår læringslab Latina og jeg i Cape Town en drøy uke i begynnelsen av september 2014. Det var en opplevelsesrik tur, både med hensyn til å måte profesjonelle og flinke kolleger ved CPUT, men også ved at Cape Town er en vakker og spennende by med usedvanlig hyggelige mennesker. For meg var det første gang jeg var i Sør-Afrika og det var spesielt siden jeg i studietida var ansatt i Fellesrådet for det Sørlige Afrika og lenge var engasjert i kampen mot apartheid. Nedenfor følger noen inntrykk fra det vi opplevde og lærte i denne uka. Jeg bruker Hamsuns innledning til «Sult» som overskrift: denne forunderlige by som ingen forlater uten å ha fått merker av den.

Cape Town

Cape Town er hovedstad i provinsen Western Cape som har 4,8 Millioner innbyggere, en stor del i byen og i områdene rundt. Byen ligger på Cape-halvøya som ender Kapp Det gode Håp i sør, deretter er det bare hav før Antarktis. Avstanden til Sørpolen er 6247 km, mens avstanden til Nordpolen fra f eks Oslo er 3.500 km. Nå når vi besøker Cape Town i august/september er det vinter, september er faktisk den kaldeste måneden. Det er litt vanskelig for oss å forstå fordi vi bare har opplevd solskinn fra skyfri himmel og temperaturer opp mot 30 grader. Men uka før regnet det og det snødde på de høye fjellene rundt byen. Og det er lett å forestille seg at når vinden kommer inn fra Atlanterhavet så kan det bli hustrig. Vinden kalles for Kapp-doktoren, fordi man har ment at den feier vekk all smitte og urensligheter over byen.

Bunkringspunkt for Ostindia-farerne

Byen ble grunnlagt i 1652 av den nederlandske kommandøren Jan van Riebeck som tok en gruppe av settlere inn i Kapp-bukta. I mange generasjoner hadde kapp-landet vært hjemsted for det nomadiske  Khoihoi-folket (hottentotter) og kveg-driverstammen San (Buskmenn). De er det ikke så mange spor igjen av. Formålet med å etablere Kappstaden var å ha et bunkringspunkt på sjøturen fra Europa til de nederlandske koloniene i Asia. Behovet for mat førte snart til at settlere dro innover i landet og startet gårdsdrift med dyrking av grønnsaker, gress til storfe, hvete og ganske snart også vin introdusert av franske hugenotter. Det ble behov for import av arbeidskraft som både var slaver fra andre deler av Afrika, men også arbeidskraft fra nåværende Indonesia.

Framveksten av apartheid

Med tilbakegangen av Nederland som stormakt i det 18. århundre, tok britene kontroll over kolonien i 1795 og gjorde Kapp til kronkoloni i 1814. I 1899-1902 fikk vi krigen mellom boere – de gamle nederlandske settlerne – og britene. I 1910 blir Cape Town hovedstaden i det forente Sør-Afrika. I 1930-åra blir det svarte fjernet fra manntallet, i 1956 ble også de fargede strøket. De som ble klassifisert som fargede utgjør omtrent halve befolkningen i Cape. Så følger litt mer enn 30% svarte og under 20% hvite. Etter andre verdenskrig utvikler den politiske ideen om apartheid seg.  Massakren i Sharpeville som var en township nær Johannesburg, førte til at African National Congress ga opp ideen om en fredelig kamp mot apartheid-regimet. Sharpeville-massakren i 1960 var en protest mot innføring av passloven som påla svarte å ha på seg et pass som til en hver tid viste hvor de hadde oppholdt seg. I Europa ble Sharpeville-massakren godt kjent, men det var liknende massakrer over hele landet, også i Cape Town.

images

Nelson Mandela på Robben Island

Som følge av protestene etter Sharpeville ble Nelson Mandela fengslet i 1963 med livstidsdom på Robben Island, fangeøya rett utenfor Cape Town. Først 27 år seinere, i 1990, slapp han ut av fengsel.

IMG_3933

Mandelas celle på Robben Island, med madrass, stol, blikkfat og do-bøtte. Her satt han i 18 år.

IMG_4129

De siste åra som fange tilbrakte Mandela i Drakenstein-fengselet som fortsatt er et fengsel, men med lav sikkerhet. Da vi var der på en søndag var det mange besøkende. Utafor porten står en kampklar Mandela.

Mandela ble et symbol på motstanden mot apartheid, men ANCs ubestridte leder var Mandelas medfange Walter Sisulu, fortalte vår guide da vi var på Robben Island. Guiden hadde selv sittet ti år på øya, fra han var 21 år gammel. Han var dømt til 25 år, men slapp ut da fengselet ble avviklet i 1991. – Nelson mandela skrev en bok som heter «Den lange veien til frihet». På Robben Island finnes «den korte veien til frihet», nemlig de ca 100 metrene fra fengselet og ned til havna der båtene lå som kunne bringe deg til friheten i Cape Town.

IMG_3918

 

Den korte veien til frihet – veien fra fengselet og ned til havna

– Det første vi gjorde da vi slapp vekk fra Robben Island, – fortalte guiden vår, – var å dra til toppen av Table Mountain. Table Mountain – Tafelsberg – er et enormt flatt fjellmassiv rett bak Cape Town. I alle år på Robben Island hadde de daglig sett på Cape Town og Table Mountain, det var blitt et symbol på frihet å se Robben Island fra Table Mountain!  Og det gjør du fint i godt vær. I løpet av 6 minutter med kabelbane løftes du 1000 meter til værs!  Da vi var der var det sol og nesten vindstille. Det er ikke vanlig. Når du kjøper billett er det derfor en 7 dagers billett, slik at du kan bruke den når været er godt!

IMG_3997

Anne Berit Gregersen i frisk vind på toppen av Table Mountain

 

Befolkning og språk

Sjøl om apartheid er avskaffet brukes fortsatt betegnelser som svart, hvit og farget. Noe annet ville være politisk korrekt tildekking avl virkeligheten siden det er store forskjeller i økonomi, utdanning, sysselsetting osv mellom de ulike gruppene I  Western Cape er nesten halvparten av befolkninga såkalte fargede. Litt over en tredjedel er svarte og litt under 20% er hvite.  For hele Sør-Afrika er bildet annerledes: Omtrent  80% av befolkningen er svarte , omtrent  9% er fargede,   9% hvite og 2% indiske/asiatiske.

I apartheid-tida kunne forskjellen mellom om du var svart eller farget avgjøres ved at man stakk en penn i håret ditt. Ramlet den ned, var du farget, satt den fast var du svart, fortalte guiden vår på Robben Island. I rasepolitikkens navn kunne da barn fjernes fra foreldrene.

Betegnelsen farget gjelder i stor grad etterkommere av forhold mellom hvite og svarte. Studier har vist at det fra morssida er mye DNA fra den opprinnelige khoisan-befolkningen.  I tillegg til de fargede kommer Kapp-malaiene som var en befolkningsgruppe som kom tidlig til Cape Town, og som har beholdt sin egenart, ikke minst gjennom at de er muslimer.

Sør-Afrika har 11 offisielle språk. De to viktigste er engelsk og afrikaan. De fleste sør-afrikanere snakker mer enn et språk. Etter at ANC kom til makta i 1994 har de fremmet engelsk som et felles språk. Likevel er det faktisk africaan som vokser mest, sannsynligvis som følge av vekst i den fargede befolkninga. Afrikaan var opprinnelige boernes språk utviklet fra hollandsk. Mens mange i den svarte befolkningen snakker Xhosa eller Zulu, er Africaan svært utbredt i den fargede befolkningen.  Zulu er førstespråk blant 23% av befolkningen, xhosa 16%, africaan 14% og engelsk 9,6%. Det er store geografiske forskjeller. I Western og Northern Cape snakker 61% av de hvite og 76% av de fargede africaan, mens mange av de svarte befolkningen har africaan som andre, tredje eller fjerde språk – særlig på landsbygda.

Vintur-guiden vår fortalte at arbeidsledigheten blant hvite var på 7%, litt over 20 i den fargede befolkningen og 50% blant de svarte. – Men vi kan se det på en annen måte, sa guiden: 50% av de svarte er i jobb! Sa guiden Det er et stort fremskritt. Når en familie i townshipene har en eller to i arbeid, klarer de seg!

Store sosiale ulikheter

Selv om apartheid er avskaffe er det altså store ulikheter mellom folkegruppene. Det bor 1,5 million svarte i townships utenfor Cape Town. Det er inngjerdete områder med små hus, men med en brukbar infrastruktur med vann, kloakk og strøm. Det er imidlertid mangel på strøm, fortalte guiden. Apartheid-regimet hadde aldri forestilt seg at de svarte trengte strøm, men det har nesten alle.

I tillegg til townships finnes det mange områder med bølgeblikk-skur. Det er boligmangel, og mange sover ute i parker eller på private eiendommer. På motorveien måtte de fjerne trærne i midtrabatten fordi folk slo seg ned for å bo der. Nå er det en regel om at hvis folk har slått seg ned et sted, er det grunneierens plikt å vise til alternativ bolig om han vil fjerne «okkupantene». I tillegg har kommunen plikt til å tilby infrastruktur med vann, strøm og sanitærløsning – oftest portable plast-utedoer. Et slikt regelverk kan høres rart ut, men er forståelig når man kjenner til hvordan svarte er blitt tvangsflytta i Sør-Afrika.

 squatter campBølgeblikk-leir utenfor Cape Town

Mange av de økonomiske forskjellene som var under apartheid, eksisterer ennå. Den første tida etterpå ble de faktisk verre- Inntektene til den hvite middelklassen økte med 78% fra 1991 til 1996, mens den bare økte med 15% for de svarte. Landet er blant de som har verdens største forskjeller. 60% av befolkningen tjener mindre enn 7000 US dollar i året, mens 2.2 % av befolkningen tjener mer enn 50.000 US dollar. Inntektforskjellene går fortsatt etter hudfarge. Svarte utgjør over 90 % av landets fattige mens de utgjør 79% av befolkningen.

 

Ikke ANC-flertall i Western Cape

I dag er Western Cape den eneste provinsen der ANC ikke har politisk flertall. Debbie fra CPUT fortalte oss at det skyldes de mange fargede i Western Cape. – De var alltid for mørke for de hvite, men nå er de for hvite for svarte, forklarer hun. Det første demokratiske valget var i 1994, da Nelson Mandela kunne åpne parlamentet som har sete i Cape Town sjøl om hovedstaden egentlig er Pretoria. I 2009 mistet ANC flertallet i Western Cape, som den første provinsen. Det var den demokratiske alliansen av borgerlige partier som vant. De styrket sin stilling ytterligere ved valget til provins-parlament i 2014, da de fikk 59% av stemmene. ANC fikk 33%. I tillegg er det en rekke små partier, men Economic Freedom Fighters var det eneste som også fikk parlaments-representant. Det er et parti som har brutt ut av ANC og som mener at Den demokratiske alliansen og ANC er blitt like kapitalist-vennlige begge to. EFF er nå det tredje største partiet. Deres velgere er hovedsakelig unge, svarte menn i arbeiderklassen. ANC har en sterk historisk oppslutning, deres politikere bruker radikale begreper og slagord, politikken er rimelig borgerlig i tillegg for at de får sterk kritikk for korrupsjon og inkompetanse.

District 6 og byens beste museum.

district 6

Fra gatebildet i District 6 før bysaneringa

Vi bodde på Best Western Cape Suites Hotel som bare ligger hundre meter fra Cape Peninsula University sin by-campus. Universitetet har faktisk kjøpt hele hotellet som drives både som kommersielt hotell og som innkvartering for studenter. Alt ligger i den bydelen som nå heter The Gardens, men som tidligere het District 6. Dette er et område nært til The Castle – borgen – som var der byen startet. Fra 1600-tallet utviklet det seg her en fargerik bydel med en blanding av hvite og, frigitte slaver fra både østindia og Afrika.Det var håndverkere og forretningsfolk. For å gjøre en lang historie kort: Bydelen ble som mange andre likenende bydeler i byer over hele verden, et offer for bysanering etter annen verdenskrig – men denne bysaneringa var parret med rasisme og en type tvangsmidler man ikke ser andre steder. CPUT-University ble blant annet bygd, den gang som en teknisk skole for unge hvite. Det ble bygget boliger for velstående hvite, de svarte ble tvunget ut i nyetablerte townships. Nå prøver District 6 museum å dokumentere hvem det var som bodde i denne bydelen og hva som skjedde med dem. Mange har traumatiske minner om fordrivelsen fra at sted der de hadde sine røtter, sine naboer, sitt utkomme og relative velstand. Når CPUT ønsker å bygge videre ut, møter det motstand, fordi mange mener at det først må bli et politisk oppgjør der det ytest rettferdighet til ofrene for byfornyinga, som ble planlagt etter det engelske hageby-prinsippet som i og for seg var en progressiv tanke. Mange guidebøker skriver at om du skal besøke et museum i Cape Town, så må du besøke District 6 Museum. Det tror jeg kan være rett om du vil  lære mer om den politiske kampen i hele det 20-århundret omkring rase-spørsmål, framveksten av svart motstand, kommunistene og trotskistenes rolle, og ikke minst de mer subtile sidene ved apartheid.

 

 

Høyere utdanning i Cape-provinsene

IMG_4054

Fra campus på Cape Peninsula University of Technology i District 6

Vi har startet et samarbeid med Cape Peninsula University of Technologysom har 37.000 studenter og i alt 9 ulike campuser. Også i Sør-Afrika har de vært gjennom en prosess med tvangssammenslutning av institusjoner i høyere utdanning. CPUT har mye felles med Høgskolen i Oslo og Akershus i form av at begge har mange ulike yrkesutdanninger, har en kort historie som universitet, har mange studenter men dårligere finansiering enn sin akademiske storebror i samme by, for CPUT er det Cape University, for HIOA er det UiO. At HIOA ennå ikke er universitet har ingen praktisk betydning, det skyldes bare særegne regler for å hete universitet i Norge. Alle andre institusjoner i utlandet ville bli kalt universitet og i forhold til samarbeid med CPUT er HIOA et universitet for alle praktiske formål.

 

DSC_0098

Studenter sitter i kø utenfor en av datalab’ene på CPUT-biblioteket i byen. Når en går ut og en maskin blir ledig, slapp en inn.

Det er i alt 4 universitet og en rekke høgskoler i Western Cape. I naboprovinsen Northern Cape som dekker et enorm geografisk område med over 2 millioner innbyggere, er det ikke det noe universitet og bare to høgskoler. Northern Cape skal imidlertid nå få et universitet, men bare med 300 studenter! (Har dere hørt slikt: Opprette et universitet med 300 studenter?)  I Eastern Cape er forholdene nesten likt som i nord. Ressursene til høyere utdanning er svært ujevnt fordelt. Til sammen er det nesten en million universitetsstudenter og 400.000 høgskolestudenter i Sør Afrika. Men det er dobbelt så mange ungdommer i alderen 18-24 år som står helt uten både skoleplass eller arbeid. Det koster mye å gå på skole i Sør-Afrika, også selvfølgelig å ta høyere utdanning. Ofte strider det mot familie- og landsbytradisjoner.

higher education

Antall universiteter og colleger i de ulike provinsene, nærmere data finner du her.

CPUT

Cape Peninsula University of Technology er det eneste tekniske universitetet i Vest-Kapp-provinsen. Det er også det største med 32.000 studenter. Det ble grunnlagt i 2005 gjennom en sammenslåing av Cape Technikon og Peninsula Technikon. Det skjedde etter flere år med reform med store sentralt vedtatte sammenslåinger i høyere utdanning i Sør-Afrika.

De opprinnelige ni fakultetene ble slått sammen til seks: Applied Science, Business, Education and Social Sciences, Engineering, Health and Wellness Sciences, and Informatics & Design. Det er totalt 9 campuser. Da vi besøkte universitetet foregikk det en flytting av ingeniørutdanningen ut fra sentrum til Bellville-campuset utenfor byen. Dermed er det stort sett business og it som blir igjen i byen.

CPUT har omtrent det samme antallet ansatte i faglige og administrative stillinger som HIOA – men altså fordelt på 32.000 studenter – ikke 16.000. Likevel er det interessant at biblioteket har 140 stillinger – sammenlignet med Læringssenter og bibliotek som har i underkant av 80 stillinger men som har en bredere faglig portefølje med Medieseksjon, English for Academic Purposes mm. Imidlertid har nok vi noen automatiserte rutiner som utføres mer manuelt ved CPUT-biblioteket i tillegg til at de har 9 campuser.

DSC_0135

Fra biblioteket på CPUTs by-campus

DSC_0114

DSC_0092

Besøk i Kirstenborsch – Cape Towns botaniske hage

IMG_4072       IMG_4075

Mandelas gull heter denne blomsten i Sør-Afrika som blomstret i den flotte botaniske hagen i Kirstenborsch

Fredag ettermiddag tok direktøren på CPUT-biblioteket oss med til Cape Towns botaniske hage, Kirstenborsch. Det er den største botaniske hagen på den ørlige halvkula. 36 hektar land med hage som ligger på nordsiden av Table Mountain og som er en del av et vernet naturområde på 528 hektar. Dette er et område som spesielt viser fynbos, som er en blomst som det bare i Kapp-halvøya finnes 2285 arter av. Fynbos regnes som Sør-Afrikas nasjonalblomst. Cape Floristic Kingdom har faktisk status av å være Unesco Verdenskulturarv. Hagen er som den første i verden, endel av dette verdenskulturarv-stedet.

IMG_4096     IMG_4099

Ulike arter Fynbos

 

CPUT

 

 

Vintur til innlandet og Stellenbosch

 

IMG_4165

 

Søndag dro vi på heldags vintur. Det innebar vins-smaking på to vingårder, samt et besøk i landsbyen Franschhoek – franskkroken, en landsby grunnlagt av franske hugenotter. Det var i stor grad de som tok med seg kunnskapen om å lage god vin. Det er helt greit å starte dagen med vinsmaking kl 19. På den første gården smakte vi på 6 viner, men bare litt i hvert glass, samt en rekke gode oster i mellom.

IMG_4143

 Skilt til folkebiblioteket i Franschhoek – her er vi i Afrikaan-land

Vi var også innom Stellenbosch som er den nest eldste byen i Kapp-provinsen. Den ble etablert i 1679 av guvernøren fra Kapp-kolonien, Simon van der Stel som likesågodt oppkalte byen etter seg sjøl. Ellers var den ofte kjent som Eikenstad etter sine mange eike-trær. nederlenderne var flinke til å drenere og lage kanaler. Det va nødvendig her fordi grunnvannet står svært høyt og mye av landet er nærmest sump.

Den første skolen i distriktet ble etablert i 1683, mens høyere utdanning ble etablert i form av en teologi-utdanning i regi av den Holandske reformerte kirken i 1859. Denmne utviklet seg til Stellenbosch universitet som ble etablert i 1918. Universitet er rangert blant de fremste i verden med sine 27.000 studenter. Historisk sett har apartheid stått sterkt i Stellenbosch og på universitetet. Ennå i dag er nesten 70% av studentene hvite, mens de utgjør ca 20% av befolkningen.

I 1710 ble det meste av byen ødelagt av brann, men et gammelt krutthus står ennå. Det er «forkledd» som kirke for ikke å bli ødelagt ved krig.

IMG_4148    IMG_4149

Byen er preget av hollandsk og britisk arkitektur som er ganske ulik.  De britiske husene har bl.a. bølgeblikkveranda foran huset.

 I Boerkrigen etablerte britene en militær base i byen, den var ikke den mest utsatte og sentrale. De som ikke var egnet til krig ble sendt til Stellenbosch. Det ble et stående uttrykk: Å bli Stellebosch’et betyr å bli forvist til et sted uten store karrieremuligheter, enten det er til Stellenbosch eller andre byer du blir sendt til.

IMG_4158

Tord Høivik i Stellenbosch sammen med en bokelsker laget av studenter på kunst-studiet på universitetet

 

Mye å lære av en tur-guide

Guiden vår på vin-turen var en hvit mann i 60-åra. Han snakket perfekt engelsk i tillegg til helt korrekt tysk med nord-tysk aksent. Foreldrene hans var tyskere som hadde innvandret og funnet hverandre i Cape Town. Faren kom på 1920-tallet. De hadde snakket tysk hjemme, men fra han var i tenårene hadde de bare snakket africaan. Både engelsk og tysk hadde han måtte lære seg på nytt for å bli guide. Han hadde mye å fortelle, og også mye han ikke fortalte. Med en viss porsjon kildekritikk var det veldig interessant.

Guiden var begeistret for at Sør-Afrika nå var et land helt uten rasisme. Han var en stor beundrer av Mandela og hans forsoningspolitikk. Mandela har jo en kult-status i Sør-Afrika, blant alle grupper innbyggere. Da vi kjørte langs kystlinja sør for Cape Town der folk koste seg i søndagsværet, utbrøt guiden: «Kan du tenke deg noe så vanvittig – her var det bare lov for hvite å være i apartheid-tida? Se på det fargerike fellesskapet som vi har nå!» Jeg hadde stor sans for begeistringa hans for det nye multikulturelle Sør-Afrika og unnlot å spørre hva han tenkte- og gjorde – i forhold til rase-skillepolitikken under apartheid. Han hadde jo hadde vært voksen i årene før 1991!

Da vi kjørte forbi den militære flyplassen utenfor Cape Town fortalte guiden om flyvåpenet som nå er kraftig bygget ned. Tord spurte om flyenet ble brukt under krigen mot Angola, men det benektet guiden. Men selvsagt ble flyene brukt – i kamp mot russiske MIGs.

 

 

 

IMG_3820

IMG_3820Professional Committee har godkjent et prosjekt om vurdering av IFLA standardenes betydning. En arbeidsgruppe ledet av IFLA Committee of standards, Patrice Landry, har starta arbeidet med å finne ut hvordan dette kan gjøres. I tillegg til standardgruppen består arbeidet av representanter fra seksjonene for Library and Research og Statistics and Evaluation. Heidi Kristin Olsen er en av representantene i Library and research der Ragnar Audunson tidligere hadde plass, mens Tord Høivik representerer statistikkseksjonen.  Et av utgangspunktene for arbeidet er for øvrig en undersøkelse om IFLA-standardene som er laget av Audunson. 16. august i år publiserte IFLA en manual om utarbeidelse av standarder. – I løpet av de få dagene som har gått siden dette dokumentet ble publisert, har de allerede kommet på behov for revidering. Det gjelder ikke minst behov for rutiner for å undersøke hvordan standarden tas i bruk og implementeres, sier Olsen som forteller at det også planlegges en satelittkonferanse om standarder i forbindelse med neste års IFLA-konferanse i Cape Town.

Noen av IFLA-standardene har form av generelle anbefalinger, andre er mer eksplisitte, ikke minst innen områder som omfatter digitale formater og katalogisering. Arbeidsgruppen har startet arbeidet ved at det er foretatt en litteraturstudie, nå vil vi samle inn mer detaljerte data om nedlasting og salg av standarder samt sannsynligvis foreta noen case-studier, forteller Olsen.

IFLA har over 70 standarder og anbefalinger. Det er en stor prosess å få dem vedtatt, men ingen har noen gang evaluert hvordan de blir brukt. Nå skal den jobben gjøres og Heidi Kristin Olsen fra bibliotekutdanninga ved Høgskolen i Oslo og Akershus, skal være med på jobben.

Professional Committee har godkjent et prosjekt om vurdering av standardenes betydning. Arbeidet skal utføres av folk fra Statistikk-komiteen og fra komiteen for bibliotekutdanning. Heidi Kristin Olsen sitter i komiteen for bibliotekutdanning, der Ragnar Audunson tidligere hadde plass. Utgangspunktet for arbeidet er for øvrig en undersøkelse om IFLA-standardene som er laget av Audunson. 16. august i år publiserte IFLA en manual om utarbeidelse av standarder. – I løpet av de få dagene som har gått siden dette dokumentet ble publisert, har vi allerede kommet på behov for revidering. Det gjelder ikke minst at en standard må beskrive rutiner for hvordan standarden skal følges opp og oppdateres, sier Olsen som forteller at det planlegges en satelittkonferanse om standarder i forbindelse med neste års IFLA-konferanse i Cape Town.

Noen av standardene har form av generelle anbefalinger, andre er mer eksplisitte, ikke minst innen områder som omfatter digitale formater og katalogisering. Det er foretatt et litteraturstudie om standard.bruken, nå vil vi samle inn mer detaljerte data om nedlasting og salg av standarder samt foreta noen case-studier, forteller Olsen.

Her finner du en oversikt over IFLAs standarder.

Å ri på bølgen eller bli tatt av tidevannet

Informasjonsteknologien og bruken er i stadig endring. Hvordan vil vi ha tilgang, bruke og ha fordel av informasjon i en stadig mer hyper-kommuniserende verden? Dette har IFLA prøvd å oppsummere i å identifisere 5 hovedtrender som ble presentert på fjorårets konferanse i Singapore. I dag sto de igjen til debatt og utdyping. Det er viktig å identifisere slike trender for å kunne ri på bølgen, framfor å bli tatt av tidevannet.

Trend 1: Ny teknologi vil både utvide og begrense hvem som har tilgang til informasjon.

Trend 2: Online utdanning vil demokratisere og forstyrre global læring

Trend 3: Grensene for privatliv og data-beskyttelse vil bli redefinert.

Trend 4: Samfunn med sterk nettforbindelse vil lytte til og styrke ny stemmer og grupper.

Trend 5: Det globale informasjonssamfunnet vil bli endret av nye teknologier.

David Souther (ICT Associates) mente at vi må være opptatt av både tilgang og evne til å gjøre seg bruk av. Teknologi vil alltid være ujevnt fordelt, og det må være viktig å redusere tidsspennet mellom de som først tar en ny teknologi i bruk og de som er sistemann ut. Moores lov sier at informasjonsmengden dobler seg hvert andre år. Det betyr at den i 2020 er 1000 ganger større enn ved årtusenskiftet. Hans spådom var at vi vil få ny teknologisk utvikling innenfor big data og det som kalles internet of things, som betyr at f eks tannbørsten din er koplet til internett. Vi vil se en økt databruk i offentlige og private tjenester og smarte systemer for bygninger og alle mulige ting i hverdagen. Det blir en enorm vekst, men det blir ikke nødvendigvis bedre. Den som skal forstå utviklingen må analysere hvor makta ligger! De som tilbyr online tjenester vil være stadig viktigere mellom-menn.

Pierre Dillenbourgh som hadde holdt plenuminnlegg om MOOCs tidligere på dagen, kommenterte trend 2 om økt demokratisering av online utdanning. Han pekte på at en typisk MOOC-student  er en hvit mann i 30-års som har både bachelor og Master fra før. – Demokrati er ikke at alle skal ha universitetsutdanning, men at de skal ha ferdigheter til å kunne forsørge seg, sa han. Han spådde at det ville komme mange flere typer MOOCs, ikke minst fra næringslivet som vil ta dette i bruk til oppdatering av ansatte, salgsapparat og kunder. Sannsynligvis vil det også komme Moocs skapt nedenfra av folk som har kunnskaper om et spesielt emne. Dillenbourgh trodde ikke at MOOCs ville bety at mindre universitet og høgskoler vil gå dukken, men at det tvert i mot kunne bli en mulighet for spesialiserte mindre fagmiljøer å nå bredere ut i verden. Men utdanningsinstitusjonene må se i øynene at de kan risikere å miste monopolet ved at f eks Google etablerer et MOOC-universitet.

David Green fra Elektronic Forefront Foundation identifiserte to trusler mot privatlivet. Det ene er at personlige data blir en viktig vare for næringslivet som samles gjennom cookies, GPS-data om brukerne og web-logger. I tillegg har vi myndighetenes overvåking, særlig i USA og UK. EFF har utarbeidet 13 prinsipper for datasikkerhet som de vil ha internasjonal støtte til. Det siste punktet er at overvåking ikke bare må være kriminelt, men at det blir straffet.

Er satsinga på MOOC en McDonalisering av utdanning?

Dillenbourgh arbeider på et lite universitet i Lausanne i Sveits med 10.000 studenter. De siste åra har de satset på MOOCs og har dermed fått 600.000 nye studenter.  De aller fleste faller imidlertid fra – bare 10% fullfører. Men mange tar deler av kurs, følger noen emner og det er jo ikke bortkastet. 2/3 av studentene har allerede en bachehlor eller master. Mange kommer fra USA – nå sveitsifiserer vi yankeene, sa Dillenbourgh. Men mange av universitetets egne studebnter følger MOOCs, og det betyr at de i stor grad har «flipped-classrooms». Det betyr at studentene sitter hjemme og ser forelesningen, og kommer til universitetet for å diskutere med professoren og medstudentene. (http://www.epfl.ch/index.en.html)

 

Less=Less

IMG_3797

Svein Arne Tinnesand og Johnny Edvardsen fra Nasjonalbiblioteket

Dette var en sesjon ledet av fylkesbiblioteksjefen i Hordaland, Ruth Ørnholt. – Det var den beste sesjonen på hele konferansen i følge Svein Arne Tinnesand fra Nasjonalbiblioteket. Trine Schøning fra Bærum og Leikny Haga Indergård fra Bergen, trakk særlig fram innlegget til Åke Nygren  om hvordan folkebiblioteket må tilrettelegges for å leke og ha det gøy, men bare hvis det kan ha læring som formål. Nygren er opptatt av å være «mozillarier» og Mozilla Open Badges. Her er et par linker til de som vil vite mer om dette:

http://mozillarian.org/author/ake/

http://community.openbadges.org/

IMG_3771

Ruth Ørnholt

Avslutning

Det er seminarer i morgen også, og ikke minst avslutningsseremonien der vi sikkert får noen smakebiter på hva Cape Town vil by på når IFLA-konferansen skal avholdes der i 2015. I tillegg vil de avsløre at 2016-konferansen skal være i Columbus, hovedstaden i den amerikanske delstaten Ohio.

IMG_3794

Big data – data-mining – du kan like godt lære deg uttrykkene med en gang, det blir like kult som MOOCs. Det handler om hva bibliotek kan hjelpe forskere med når det gjelder å grave seg inn i enorme mengder av data for å framskaffe nye forskningsdata.

Ulike foredrag om big data var tema hele tirsdag formiddag. – Bibliotekarer har vært opptatt av å skaffe fram bøker og informasjon, men nå bør de begynne å interessere seg for å analysere data, mente Peter Leonard fra Yale, USA. De humanistiske forskerne har ingen erfaring i å jobbe med store data, mens forskningsbibliotek har både forskningsbibliotekarer og data-bibliotekarer som kan gjøre dette, mente Leonard.

Det er to formål med å foreta analyser av store mengder tekst: Å se etter noe som du tror er der for å få antakelsene bekreftet. Og å la dataene organisere seg sjøl slik at uventede funn kan dukke opp.  Leonard viste til en analyse av all tekst i bladet Vogue fra 1900 til 2010. Analysen viste det man kunne anta, nemlig at bruken av ordet WOMEN  økte sterkt fra 1970. Så man på bruk av ordene SKIRTS, PANTS, FROCK økte PANTS fra samme tid. Det var heller ikke overraskende. Men hvis man lot ordene organisere seg sjøl i forhold til hverandre, kunne man finne at Vogue faktisk har skrevet en del om kvinner og helse, brystkreft opptrer ofte samme med begrepet kvinen fra 1982 og mot nyere tid. På 1970-tallet handlet det om prevensjon, og i 1910 om tuberkolose, mekanisk massasje og riktig holdning for en vakker figur.

Christoph Bruch fra Helmholtz som er Tysklands største vitenskapelige organisasjon understreket av vitenskap er avhengig av åpenhet og kontroll. Derfor er det viktig at ikke data-mining eller TDM /Text data-mining) blir gjenstand for avtalelisenser eller underlegges andre Copyright-begrensninger. Data er nummer, tegn eller bilder. Informasjon er kombinerte data. Kunnskap er informasjon som støtter ikke-trivielle påstander om et fenomen. TDM er teknikken for å analysere og trekke ut nye innsikter og kunnskap fra store datamengder, sa Bruch. Denne forskninga er avhengig av tilgjengelighet for å finne dataene, assebilitet for å vurdere  kvalitet, intelligibilitet for å vurdere – Det er ikke lenger mulig for en forsker å lese alt, vi trenger hjelp av en maskin – derfor TDM mente Bruch.

Data-mining i big data er avhengig av at man allerede har tilgang. Om man leser artikler og finner ut noe nytt så er det forskeren som eier de nye funnene. På samme måte må det være med data-mining.

Data-mining er ikke nevnt i dagens Copyright-lovgiving fordi det er så nytt.Nå diskuteres det imidlertid for fullt. Susan Reilly fra LIBER (organisasjonen for europeiske forskningsbibliotek) fortalte at de hadde marsjert ut sammen med forskerorganisasjonene, når EU inviterte til møte om data-mining. – Vi må avvise et system med lisenser og avtaler, dette må være lovlig bruk av data uten ekstra avtaler, sa hun.

copyright

Formidling av bøker på nett – emosjonene avgjør

Professor Jean-Luc Marini fra Lyon, og ikke minst hans doktorstudent Ski Fanjuan arbeider med e-salg. Deres innledning vår både interessant og skremmende. De arbeider med hva som kan fremme salg av varer på nettet. De mente at kjøps-beslutningene ikke er rasjonelle dvs basert på kunnskap, men at de er emosjonelle, intuitive beslutninger. De konsentrerte seg spesielt om ulike tjenester for å anbefale varer til kundene, varer man kan tro at kundene trenger, men det store markedet er varer som kundene ikke vet at de trenger. Det handler om å identifisere de ubevisste behovene. De jobber med statistikk om hva som er populært, data om den enkelte varen, demografi, om hva slags samfunn som brukeren tilhører, og hva andre har kjøpt osv. Til sammen er det definert 7 matematiske algoritmer som alle som jobber innen dette feltet bruker. Til nå har de imidlertid ikke kunne avgjøre virkningen av den enkelte algoritmen. Problemet er at det vil variere ikke bare mellom brukerne, men også i forhold til hva slags emosjonell stemning brukeren er i nå. Brukeren skal foreta mange handlinger og beslutninger: Klikke på en vare, browse videre, legge i ønskeliste, bestille, betale. Marini og Fanjuan studerte hvor det oppsto brudd. De mente at dette var mer effektivt enn å spørre brukeren, fordi brukeren vil svare feil, mens de kan avsløre hvordan brukeren egentlig tenker. De to var begeistret for at denne metoden skulle brukes i å pushe biblioteksbøker.

Massiv overvåking og bibliotek

FAIFE (http://www.ifla.org/faife) organiserte en sesjon om overvåking og bibliotek. Det var i form av en paneldebatt mellom en amerikansk advokat for Electronic Forefront (https://www.eff.org/) , en britisk bibliotekar og forsker, en fransk advokat, bibliotekar og opphavsrettsaktivist – samt en representant for Google. NSA var invitert men kunne ikke delta, men de var sikkert tilstede likevel, sa en av talerne fra salen.

For bibliotekene kan det være et dilemma å kreve tilgang til all informasjon og økt gjennomsiktighet, da blir det ikke igjen privatliv. Diskusjonen handlet om hva bibliotek bør gjøre for å sikre at informasjonsbruk fra egne institusjoner er vanskelig å overvåke, og hvordan man kan gi råd om hvordan folk kan sikre eget privatliv bedre. Rekk opp handa alle som har endret sine privacy-instillinger på nettet etter Snowden-avsløringene, spurte Stuart Hamilton, ass. Generalsekretær i IFLA. Under halvparten av salen rakk opp handa. Jeg følte det var nødvendig å si at vi faktisk ikke må glemme at vi har denne diskusjonen som følge av avsløringen om massiv amerikansk overvåking. Det ville vært umulig å bekjempe et regime som Nazi-Tyskland om Hitler hadde hatt de verktøyene som USA nå bruker. Som forkjempere for ytringsfrihet må vi sikre at ytringsfriheten blir trygg i forhold til overvåking og framtidige angrep. Derfor kan ikke bibliotekarer kompromisse med å holde fram at datasikkerhet ikke er et individuelt ansvar, men et politisk, og at massiv overvåking må anses som en forbrytelse.

 

Flere postere

IMG_3770

Almuth Gastinger under utstillingsåpningen

I går skrev jeg om hvilke postere som jeg hadde merket meg. Almuth Gastinger fra NTUB hadde merket seg noen andre:

Kendra Albright fra USA har en poster med tittelen «A dangerous method» som handler om noe av det samme: En psykoanalytisk tilnærming til å utforske emosjoner i informasjonssøking.

Denise Kwan – også fra USA – har en poster om lederskap og hva slags lederskap erfarne bibliotekarer setter pris på. Du finner et abstract her. Hele doktorarbeidet som posteren er basert på finnes her i full text pdf.

Rikka Sinisalo fra Finland presenterte et system for å organisere brukernes tilbakemeldinger til biblioteket på en flott poster.

Økt tilgang til informasjon og kunnskap på tvers av samfunn, ved hjelp av tilgang på informasjon og kommunikasjonsteknologi, vil støtte bærekraftig utvikling og forbedre menneskers liv. Derfor søker vi nå støtte til at dette skal bli en av FNs nye tusenårsmål, sa IFLA-president Sinikka Sipilä da hun lanserte Lyon-erklæringen i dag.

IMG_3772

Mot inngangen av dette tusenåret vedtok FN en rekke tusenårsmål som skulle bekjempe fattigdom i verden. Målene er ikke nådd, men på mange områder har det vært store framskritt. Nå er FN i gang med et arbeid for å bli enige om nye Tusenårsmål som skal gjelde fra 2016-30. Dagens mål er utrydde ekstrem fattigdom og sult, sikre utdanning for alle, styrke kvinners stilling, redusere svangerskapsrelatert dødelighet, stoppe spredning av HIV/AIDS og malaria, sikre miljømessig bærekraftig utdanning og bygge globalt partnerskap for utvikling. Lyon-erklæringen som ble lansert i dag, handler om et nytt tusenårsmål, nemlig å sikre alle verdens innbyggere en rett til informasjon.

Dokumentet har allerede blitt underskrevet av 130 institusjoner og organisasjoner. Norsk bibliotekforening er en av dem. Men det er nødvendig med bredere støtte, sa Sipilä. Forslaget er allerede innbakt i dokumentet som FN lanserte tidligere i år, men det inneholder hundrevis av forslag om nye millennium-mål. For at retten til informasjon skal bli et av de endelige målene, mp vi overbevise medlemslandene om at dette er viktig, sa IFLAs assisterende generalsekretær Stuart Hamilton. Når politikerne fra hvert enkelt land setter seg på flyet til New York for å diskutere Tusenårsmål, må de ha seg bestemt seg for å støtte retten til informasjon. Det er dette som er målet med Lyon-erkklæringen.

«Bærekraftig utvikling skal sikre langsiktig sosio-økonomisk velstand for alle mennesker. For å oppnå dette er vi avhengig av at regjeringer, parlamenter, lokale myndigheter, sivilsamfunn, næringsliv og enkeltpersoner har mulighet til å fatte informerte beslutninger. I denne sammenheng er retten til informasjon en viktig endringskraft. Tilgang til informasjon støtter myndiggjøringa av folk, spesielt marginaliserte mennesker og de som lever i fattigdom, slik at de kan bruke sine sivile, politiske, økonomiske og kulturelle retter» står det blant annet i erklæringen (min uoffisielle oversettelse). Se mer her: http://www.lyondeclaration.org/

Bruno Racine, presidenten i den fran at ske bibliotekforeninga pekte på at erklæringen ikke bare gjelder fattige mennesker bi fattige land, men at det faktisk er slik at fattigdommen vokser også i de rike landene i tråd med økte forskjeller. Dette fører bl.a. til at 15% av ungdom i Frankrike forlater skolen uten tilstrekkelig ferdigheter til å kunne klare seg. Det er som Heikki Holmås sa da han som utviklingsminister la fram stortingsmeldinga «Dele for å skape»: Flertallet av verdens fattige er i dag ikke i fattige land, men i mellominntektsland. Fattigdom er i dag i stor grad et spørsmål om fordeling.

Gerard Colomb, ordfører i Lyon var stolt over å låne byens navn til denne erklæringa. Lyon var i sin tid et senter for boktrykker-kunsten. I dag er de i ferd med å gjøre en samling på 400.000 bøker fra biblioteket tilgjengelig digitalt som det første bybiblioteket i Europa. – Retten til informasjon er ikke bare et ansvar for nasjonale myndigheter, det er også et ansvar for lokale politikere sa Colomb.

Sjøl tenker jeg å ta opp spørsmålet i Universitets og høgskolerådets bibliotekutvalg slik at norske universitet og høgskoler også kan støtte dette arbeidet med å sikre retten til informasjon som et Tusenårsmål. Dette bør også være en sak for lokale kommuner og KS.

Nasjonal politikk for bibliotek i konvergensens tidsalder

Slik lød overskriften på en sesjon der fungerende nasjonalbibliotekar Roger Jøsevold presenterte det norske Nasjonalbibliotekets digitale strategi, saman med representanter for Korea, Tsjekkia og UK. Mitt inntrykk var at salen ble imponert over hvor langt Nasjonalbiblioteket er kommet. Men Norge er jo et rikt oljeland. En representant for nasjonalbiblioteket i Chile spurte derfor om hva alt dette koster? Når digitaliseringa er gjort, vil dette det koste norske skattebetalere en halv Euro i året å få tilgang til alle aviser, digitale bøker, radioprogram osv – svarte Jøsevold.

Jøsevold sa at Nasjonalbibliotekets tilbud omfatter alle med norske ip-adresser. Men det er jo ingen utenfor Norge som er interessert i våre bøker, sa han. Der mener jeg han tar feil. Nordmenn i Norge kan jo strengt tatt gå til biblioteket, mens nordmenn utenfor Norge er avhengig av en digitalt tilbud som de nå nektes adgang til. NRK gjør det samme med sitt fjernsynstilbud på nett. Det gjør også andre leverandører som Amazon som f eks bare leverer tyske bøker til de som bestiller fra Tyskland. Det er jo helt meningsløst, og jeg skulle gjerne visst mer om hva forleggerne egentlig frykter, og om hvorfor aktører som Nasjonalbiblioteket ikke står mer på for sine brukere utafor landets grenser!

IMG_3777

Ovenfor: Fungerende nasjonalbibliotekar Roger Ljøsevold bak talerstolen. Nedenfor: Tord Høivik foran talerstolen.

IMG_3780

 

Å fortelle historien om bibliotek – få dataene til å snakke

Seksjonen for data og statistikk arrangerte et symposium med et tydelig Tord Høivik-merke: 6 raske innledninger, deretter gikk innlederne til hvert sitt bord for raske gruppediskusjoner. Gruppene vekslet slik at vi ble kjent med mange deltakere og mange av foreleserne. Symposiet var så populært at jeg som kom i siste lita ble nektet adgang. Det hjalp ikke å si at jeg gjerne skulle høre på Tord Høivik siden vi kjente hverandre. Når jeg sa at jeg skrev for Bok og Bibliotek ble jeg imidlertid sluppet inn.  Da var innledningene slutt og halve salen inkludert mange norske delegater, reiste seg for å gå. Det de kanskje ikke visste var at det var nå den mest interessante delen startet, nemlig rundebordsdiskusjonene. Jeg tror at mange går fordi slike diskusjoner gjør at du ikke kan bli en passiv tilhører, men man lærer ikke av å sitte stille og bare lytte!

Tord Høiviks poeng er at bibliotek er så forskjellige, i ulike land og innad i landet. Han viste eksempler fra Kina, Bolivia og Tanzania. I det siste tilfellet er det forskjell mellom et bibliotek i en flyktningeleir i Tanzania der man ikke har bokhyller og få bøker, til et annet bibliotek som driver digital brukeropplæring. Høivik som egentlig er statistiker, mener at statistikken må bygges opp nedenfra ut fra bibliotekenes behov. Å samle statistikk og brukerdata for eget bruk må være et kontinuerlig arbeid, å levere statistikk en gang i året til sentrale myndigheter er atskillig mindre viktig.

Claudia Lux – tidliigere IFLA-president – var opptatt av «advocating» for bibliotek, altså å gjøre seg til talsmann for bibliotek.  Kriser er godt for endring i bibliotek, sa hun, – ikke tro at du kan overbevise folk bare fordi noe er fornuftig. Utvikle prosjekter som kan fremme biblioteket uten å ramme det om prosjektet går ad dundas. Og ikke minst – ikke glem markedsføringa innad i biblioteket, mente hun.

Gode postere

Det var anmeldt godt over 200 postere til konferansen. Midt på dagen var det Poster-session hvor de som står bak posterne er til stede og orienterer. Det er postere om nært sagt alle emner, både knyttet til folkebibliotek og akademiske. Eg vil nemne noen få:

  • Ikke spill andre-fiolin. En bibliotekar ved Regina University I Canada fortalte om hvordan hun hadde gått inn som hjelpe-professor i stedet for å spille rollen som utenforstående bibliotekar.
  • Tenke-tank for bibliotek. Den danske bibliotekforeninga har etablert en tenke-tank om framtidens bibliotek. Prosjektet er finansiert med økonomisk støtte fra 30 bibliotek, 4 organisasjoner og noen andre medlemmer slik som kommersielle Axiell og den danske bibliotekskolen. Det er ansatt en leder, mens utredere leies inn i de enkelte prosjektene som tenke-tanken jobber med. En ide også for Norge

IMG_3790

Redaktør Ira Koivu i den finske bibliotekforeningen

  • Et bibliotekblad for bibliotek-brukerne. Den finske bibliotekforeninga utgir sitt eget blad liksom den norske. Men 4 ganger i året kommer det et eget blad som har biblioteksbrukerne, politikere og beslutningstagere som mål-gruppe. Bladet deles ut gratis i bibliotekene og er finansiert ved at bibliotekene kjøper bladet. Da jeg arbeidet i ABM-utvikling lagde vi bladet med det fyndige navnet ABM som var ment å være et slikt blad. Det ble seinere lagt ned. Men jeg synes et blad myntet på allmennheten er en strålende ide. Kanskje er det tilstrekkelig med et par spesialutgaver av Bok og Bibliotek hvert år?
  • Do we see the same? I poster-gata ble jeg stoppet av en finsk dame som ba meg fortelle hvilke tjenester som var I inngangspartiet til konferanseanlegget. Jeg husket noen ting. Men når hun viste meg bilder av alt hva jeg ikke hadde nevnt, så husket jeg det og. Kaisa Puttonen ved Laurea høgskole bruker «eye-tracking» som en metode i biblioteket. Biblioteket i Lahti har to billige kameraer som lånerne bruker til å ta bilde av det de liker best, mens det andre kameraet brukes til å ta bilde av hva de liker minst. Det er helt sikkert mye mer effektivt enn å be om å få skriftlige tilbakemeldinger..
  • Bærekraftige bibliotek, utstyr og drift. En sjekkliste for grønnere bibliotek laget av Klaus Ulrich Werner ved Humboldt-universitetet i Berlin. Denne sjekklista bør brukes av alle norske bibliotek som er opptatt av å redusere klimautslipp og forurensinger:

http://www.ibi.hu-berlin.de/studium/studprojekte/buchidee/bi12/checklist

-En litt mer spesiell poster var fra Zayed University i Dubai. Campuset var tidligere forbeholdt kvinner, mens det nå er 10% menn. Vanligvis er de atskilt på campus, men bilioteket er felles. De har derfor laget en audio-guide som gjør at du som er kvinne, kan gjøre deg kjent med biblioteket uten å risikere å dumpe bort i en mann.

  • Mange postere handlet om brukeropplæring. En av de mer interessante var et fransk prosjekt for å utvikle informasjonsferdigheter fra barnehage til universitet, gjennom undervisning i informasjons- og dokumentasjonsferdigheter aleine eller som del av et interdisiplinært emne. Se nærmere her: fadben.asso.fr

IMG_3734 IMG_3734

Slagordet for årets IFLA-konferanse er «Library, citizens, society: Confluence for knowledge. Confluence er når to elver strømmer sammen slik elvene Rhone og Saône gjør i Lyon der kongressen finner sted. Det er ikke et dårlig slagord, og uttrykker et mindre fokus på biblioteket i seg sjøl, og et større fokus på samfunnet rundt og biblioteket som en partner for å utvikle samfunnet. Som IFLAs president Sinikka Sipilä fra Finland sier det: Sterke bibliotek= Sterke samfunn. Både i sin åpningstale til kongressen og i en hilsen til de skandinaviske deltagere lørdag, la hun vekt på biblioteket som en partner i å revitalisere velferdssamfunnet. Dette vil hun ytterligere understreke i det som lanseres som Lyon-erklæringen som hun skal presentere på mandag.

IMG_3725

IFLA-president Sinikka Sipilä

Det samme utvidede perspektivet presenterte Maria Carme Torras i sin presentasjon på det nordiske møtet lørdag. Torras er bibliotekdirektør på Høgskolen i Bergen og medlem i IFLA Governing Board. Før var det Information literacy som gjaldt, nå er det MIL – Media and Information Literacy som er et mye bredere begrep. Et slikt utvidet begrep åpner for et tettere samarbeid og sterkere engasjement fra Unesco, sa Torras. IFLA arbeider tett med menenskerettsspørsmål knytta til retten til informasjon, retten til tilgang til ulike media og ferdigheter til å gjøre seg nytte av dem. Det gjelder for eksempel brukernes rett til å kunne lese ebøker, sa Inga Lunden som er svensk medlem i Governing Board.

IMG_3720

Maria Carme Torras, Høgskolen i Bergen og IFLAs Governing Board

Årets IFLA-konferanse i Lyon er den 80. Den første var i Edinburgh i 1927. Her er det kloss opp under 4000 påmeldte. Den største delegasjonen er naturlig nok fra Frankrike, tett fulgt av amerikanerne, men skandinavene er også godt representert med bl.a. 50 norske delegater.   Det er bibliotekarer som er aktive i de enkelte IFLA-komiteene samt noen andre av oss som kommer fordi denne konferansen gir et bredt bilde av hva som foregår innen bibliotekfeltet i hele verden.

IMG_3769

Leikny Haga Indergård som er sjef for Bergen Off. bibliotek er norsk  IFLA-veteran med 17 konferanser bak seg. Men det er også mange som er her for første gang, blant annet nyvalgt leder i Norsk Bibliotekforening, Mariann Scheide.

IMG_3711

IMG_3728

Sosial mingling etter møtet for de nordiske delegasjonene, her: Randi Lundvall, Mette Henriksen Aas og Børge Hofset

 

Lørdag var det komitemøter samt møte i de enkelte lands delegasjoner, bl.a. en samling av de skandinaviske deltakerne etterfulgt av et glass vin og sosial mingling.

Den formelle åpningen av konferansen foregikk i dag søndag. Det var innlegg ved lederen av den franske konferanse-komiteen, ordføreren i Lyon, lange videohilsener fra to statsråder og en statssekretær, samt hovedtalen som ble holdt av en professor i multimedia. I tillegg var det en lang presentasjon av Lyons rolle innen filmhistorien. Det ble sikkert sagt mye bra, men jeg fikk det dessverre ikke med meg. For jeg kan dessverre ikke fransk. Jeg var ikke aleine om det, og det tok visst arrangørene på senga. Køen for å få øretelefoner til simultan-tolkingen var endeløs lang, og når jeg var kommet halvveis, var det slutt på øretelefoner. Selsomt å sitte i to timer og bare forstå et ord nå og da. Men IFLAs president Sinikka Sipilä snakket engelsk i sin korte hilsningstale med vakker finsk aksent!

Det er et utall av foredrag og diskusjoner å velge mellom på en IFLa-kongress. For resten av dagen hadde jeg valgt meg ut to: 1001 bibliotek du må se før du dør og OCLCs symposium «OCLC and the Library Data Revolution».

1001 bibliotek å se før du dør

IFLA-seksjonen for folkebibliotek og bibliotekbygninger inviterte til et symposium om nye biblioteksbygg. Hva er utfordringene for moderne bibliotek? Kva skjer når folks bruk av bibliotek endrer seg? Et av innslagene på seminaret var arkitekten Casper Frantzen frå det danske arkitektbyrået Schmidt Hammer Lassen. Arkitektfirmaet ble etablert i 1986 i Ålborg, og er i dag et internasjonalt byrå med kontorer og oppdrag over hele verden. De står bak en rekke spektakulære biblioteksbygg, blant annet Det kongelige Bibliotek i København. Nå delte de ut en pris for det mest innovative nye biblioteket i verden. Konkurransen sto til slutt om fire bibliotek:

 

Ørestad bibliotek: http://modelprogrammer.kulturstyrelsen.dk/cases-til-inspiration/oerestad-bibliotek/#.U_CnYk2KDIV – nominert for sin innovative bruk av digitale ressurser, effektive arealbruk og store flekibilitet.

Bookmountain library, Spijkenisse: http://www.designboom.com/architecture/mvrdv-book-mountain-library-quarter-spijkenisse/

Her er bøker brukt som et symbol for kunnskap, kombinert med en åpen design med mye bruk av glass.

Craigeburn library, Australia: http://www.humelibraries.vic.gov.au/Whats_On/Latest_News/Craigieburn_Library_nominated_for_International_Award

Nominert for sin gode design og fremstilling av biblioteket som en demokratisk møteplass

Library of Birmingam: http://www.libraryofbirmingham.com/ Nominert for sitt store engasjement I lokalsamfunnet som et kultursenter og læringssenter for byen.

Det var Australia som gikk av med seieren!

 

 Er det noen lege her?

PÅ OCLC-sesjonen ble det snakket begeistret om «internet of things» – når ikke bare mobilen og PC-en din er koplet til internett, men også  T-skjorta di.  Nye dingser som koples til internett vil bli mye større enn dagens sosiale medier, spådde OCLC-direktøren. Det ble muligens for sterk kost for en av deltakerne som besvimte og gikk i gulvet med et brak. – Er det noen lege her? Spurte OCLC-direktøren. – Dessverre, her er det ikke noe hjelp å få – her er det bare bibliotekarer, ble det svart fra publikum.

 

Utstillingsåpning

Søndag ettermiddag var det åpning av utstillingene. Et enormt område med stands fra leverandører til bibliotekene. Her ser man hva trendene er. Flere firmaer leverer effektive systemer for scanning av bøker, et firma viste fram en mobil støvtørkemaskin for bøker. Flere viste fram små lydisolerte sitteplasser for lesing eller for å snakke i telefon.

 

 

Nedenfor: Her sitter jeg i en lydtett studieboks. Noe for HIOA? Absolutt!

 

IMG_3756

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 28 andre følgere