Det norske vindkraftselskapet Zephyr har lansert planer om en stor flytende vindkraftpark i svensk økonomisk sone i Skagerrak. Vindkraftparken er gitt navnet Vidar, og vil kunne produsere inntil 5,5 TWH strøm, tilsvarende strømforbruket for 1 million husstander.  Det vil være et betydelig bidrag til å kunne nå Paris-målene med tanke på ny fornybar energi som kan erstatte bruk av fossil energi. Derfor bør forslaget ikke avvises før vi miljøkonsekvensene er utredet.

Sephyr er eid av Østfold Energi, Vardar og Glitre Energi. Selskapet står bak svært kontroversielle utbygginger i Norge, slik som f eks på Haramsfjellet som var landfast vindkraft.

Nordiske avtaler gjør at norske miljømyndigheter – Miljødirektoratet – blir invitert til å ha innspill til miljøkonsekvensutredningen som nå skal foretas. Miljødirektoratet har lagt saken ut til høring i Norge. Sjølve vindparken vil ligge 35 km fra Verdens Ende, eller 40 km fra norsk fastland. Omtrent den samme avstanden vil det være til svenske Väderøerne. Utredningene om konsekvenser av anlegget er beregnet å holde på til 2026, deretter blir det beslutning om eventuell etableringen med en planlagt oppstart i 2031. Dette er altså grundige prosesser som tar tid.

Blant de som har levert høringsuttalelse er partiet Rødt i Færder og Tønsberg, som mener at havvindsprosjektet bør stanses allerede nå. Det er ikke fordi miljøkonsekvensene er spesielt store, men fordi Rødt er mot all etablering av havvind. Partiet mener at vi vil ha nok strøm om vi effektiviserer eksisterende turbiner i dagens kraftstasjoner (kan gi 5 Terrawatt) eller solkraft som kan gi 10-20 nye terrawatt. Det er vel og bra å gjøre disse tiltakene, men det vil ikke monne om vi skal erstatte bruk av fossil energi som utgjør over halvparten av energibruken i Norge. Dagens innenlandske strømproduksjon varierer mellom 120 og 160 terrawatt-timer.Fordi vi har ambisjoner om et grønt skifte, er SV  blant de partiene som ønsker utbygging av flytende vindkraft til havs. Da kan dette se ut som et godt prosjekt. Det som taler for prosjektet er at det etableres i et område der det mangler kraft, området er langt til havs og vil i liten grad sjenere folk på land, det er flytende vindmøller på dypt hav der det gjør liten skade på vegetasjon. Det er svært høye vindmøller som planlegges, men det har den fordelen at det er en del fuglearter som ikke vil bli skadelidende ved at de flyr under vindmøllene. For andre fugler som trekkfugler, mangler det fortsatt mye kunnskap. At vindmølleparken ligger så langt fra land betyr også at den trolig ikke vil skade rekreasjon og fritidsbruk – mesteparten av båtbruken i området skjer langs kysten. På gode dager vil vindmøllene kunne ses fra Verdens Ende. Om natta vil man også trolig se lysene fra vindmøllene. Om det er værre enn å se lys fra passerende skip, må vurderes.

I det hele tatt er det svært mye kunnskap som mangler. Det trengs mer kunnskap om sjødybder og strømmer, om effekter fra lyd fra vindmøllene, skyggevirkninger, marin flora og fauna, landskapsbilde etc. Farleden for skip mellom Danmark og Norge og til Sverige, går øst av området – men slikt skal selvfølgelig også videre utredes. Det foregår også noe kommersielt fiske i området i dag, men stort sett fra danske og nederlandske fiskere.  Etablering av vindmølleparken vil delvis bety en fredning av fisken ved at det blir vanskelig å tråle mellom vindmøllene.

Et spesielt problem som må utredes er ilandføringskabel for strøm, som nødvendigvis må gå helt inn til kysten og på den måten gjennom områder som er mer sårbare. Det trengs stor ilandføringskapasitet siden anlegget vil kunne produsere 5,5 terrawatt. Til sammenligning kan man se på at dagens 9 kabler mellom Sverige og Norge kun har en kapasitet på inntil 3,6 terrawatt.

Det er også behov for å utrede den totale klimaeffekten av vindmølleparken: Det kreves betong og metaller som gir CO2-utslipp i produksjon, for å lage en vindmøllepark. Da må det også dokumenteres at klimaeffekten for sparte utslipp gjennom produksjon av rein strøm, er større.
Rødt har etter min mening levert et grundig høringsutkast der de peker på mange forhold som trengs utredet. Det meste ser det ut til at allerede er omfattet av utredningsprogrammet. Men det skader ikke at det nevnes en gang til. Det som er skadelig er at partiet sier nei til all vindkraft til sjøs, og bidrar til å lage en kampanje mot slike anlegg – som vil gjøre det vanskelig å nå Paris-målene.

Read Full Post »

Til våren skal Stortinget behandle spørsmålet om norsk tilslutning til den såkalte tilleggsavtalen mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid. Til daglig kalles den baseavtalen, fordi den åpner for at USA etablerer 4 baser på norsk jord. USA får disposisjonsrett over Rygge militære flystasjon i Østfold, Sola ved Stavanger, Evenes ved Harstad og Ramsund orlogsstasjon.

“Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium”. Dette ble skrevet I 1949 av daværende forsvarsminister Jens Chr. Hauge. Det har blitt stående som den norske basepolitikken. Innebærer tilleggsavtalen at den norske basepolitikken endres?

Nei, hevder tilhengerne av avtalen. I en sirkelargumentasjon peker de på at baseavtalen forbyr baser, derfor er det heller ikke baser det nå skal åpnes opp for. I praksis, sier de, har amerikanerne allerede bygd opp mye militær infrastruktur i Norge etter krigen, uten at vi har kalt det for baser. Siden det skal være rotasjon på mannskapene på basen, er det heller ikke fast stasjonert personell, selv om basene vil ha kontinuerlig amerikansk bemanning og jurisdiksjon.  

Avtalens artikkel 1.2 stadfester også at “Alle aktiviteter i henhold til denne avtalen skal utføres med full respekt for norsk suverenitet, norske lover og folkerettslige forpliktelser, herunder når det gjelder lagring av visse våpentyper på norsk territorium. Det er ingenting i denne avtalen som endrer den norske basepolitikken eller norsk politikk med hensyn til lagring eller utplassering av kjernefysiske våpen på norsk territorium.”

Betyr det at den såkalte Gerhardsen-doktrinen fra 1957 heller ikke endres? Sammen med  basepolitikken har erklæringen fra daværende statsminister Einar Gerhardsen om at det ikke skulle lagres atomvåpen på norsk jord i fredstid, vært hovedelementer i de såkalte selvpålagte restriksjonene som skulle sørge for at vår nabo i øst var beroliget.

Imidlertid er det slik at om vi skal være sikre på at artikkel 1.2  respekteres, må Norge forbeholde seg retten til å kontrollere at amerikanske styrker ikke kan bruke, lagre, produsere eller overflytte kjernefysiske våpen i Norge. Slik kontroll  åpner ikke tilleggsavtalen for.  Riktignok forutsetter avtalen at  de amerikanske styrkene sier hvilke våpen de lagrer, men ingen kontrollmulighet. Etter Nei til atomvåpens mening kan noes å viktig ikke bare være basert på tilllit.

For artikkel 1.2 utfordres av avtalens artikkel 3, der amerikanske styrker gis eksklusiv rett og kontroll over områder der de kan lagre våpen. I artikkel 4 fremkommer det også at amerikanske styrker i ‘ekstraordinære tilfeller’ kan gjennomføre de nødvendige tiltakene for å sikre amerikanske operasjoner. Norsk suverenitet vil tilsidesettes dersom amerikanske operative behov anses som viktigere. 

Faren for at basene vil bli tatt i bruk også til atomvåpen, er økende. NATOs toppmøte I sommer la økt vekt på kjernefysisk avskrekking og nuclear sharing – utplassering av amerikanske atomvåpen i allierte land som ikke selv har det, og å involvere allierte land i planlegging av mulig bruk av atomvåpen i tilfelle krig. Dette kan innebære økt press for utplassering av atomvåpen, også i Norge.

Selv om Norge skulle velge å stole på at USA ikke bryter med norsk atomvåpenpolitikk, er det også nødvendig at potensielle fiender kan stole på dette. Hvis ikke øker sannsynligheten for at for eksempel russiske forsvarsplanleggere vil anse norske havner og flyplasser som integrert i USAs atomstrategiske infrastruktur – og dermed som potensielle mål for russiske kjernevåpen i en eventuell konflikt.

Nei til Atomvåpen er bekymret for at avtalen tilrettelegger for økt amerikansk tilstedeværelse og kobler Norge tettere på amerikansk atomstrategisk infrastruktur. En slik utvikling vil øke spenningene i nordområdene og gjøre Norge mer utsatt for angrep. En norsk forsvarsavtale med USA må derfor sikre Norge muligheten til å verifisere at det ikke under noen omstendigheter kan brukes, lagres, produseres eller overflyttes kjernefysiske våpen i Norge.

Read Full Post »

Innlegg av Aram Karim, 2. kandidat til Stortinget for SV i Vestfold og Lars Egeland, miljøpolitisk leder i Vestfold og Telemark SV

Mennesker dør som følge av ekstrem nedbør og flom i Tyskland og Belgia. I USA og i Sibir herjer store skogbranner. Klimaendringene blir synligere for hvert år. Til høsten skal vi velge nytt Storting som kan bli historisk ved at det er det siste Stortinget som har mulighet til å vedta nødvendige klimatiltak før det kun vil handle om brannslukking.

I 2006 kom den såkalte Stern-rapporten, som beskriver økonomiske scenarier for følge av global oppvarming. Rapporten var laget på oppdrag av den britiske statsministeren. Konklusjonen var at det var uendelig mye billigere å iverksette politiske tiltak for å hindre oppvarming, enn å tilpasse seg de endringene som oppvarminga fører til. Hvis Tiltak for å stoppe oppvarminga ville koste ca 1% av verdens brutto nasjonalbudsjett i året. Å ikke sette i gang tiltak vil innebære kostnader på mellom 5 og 20%.

En del av oss skrev innlegg i avisa og viste til denne rapporten i 2006. Men vi ble ikke hørt. I dag kan vi konkludere med at det i liten grad er blitt satt inn tilstrekkelige tiltak. Det betyr at kostnadene som følge av klimaendringene blir vesentlige høyere enn de trenge å være. Nå må vi både sette inn tiltak for å redusere utslippene, samtidig som vi må tilpasse oss uunngåelige klimaendringer. Dette ser vi for eksempel i Tyskland hvor jernbaneselskapet Deutsche Bahn sier at de aldri – inkludert annen verdenskrig – har opplevd en så sterk ødeleggelse av jernbaneinfrastrukturen på så kort tid. Kostnadene til gjenoppbygging vil bli enorme. Når det gjaldt ødeleggelsen under krigen, så håpet man i etterkrigstidas gjenoppbygging at slike ødeleggelser aldri ville komme igjen. Når det gjelder ødeleggelsene som følge av klimaendringene vet vi at de gjenta seg, oftere og oftere – helt uforutsett.

I Tyskland har Grunnlovsdomstolen slått fast at et krav om kun en halvering av klimagassutslippene de neste 9 år, vil innebære at uakseptable kostnader og ulemper vil bli overført til kommende generasjoner. Grunnlovsdomstolen ga regjeringa beskjed om å skjerpe klimamålene for at ungdom skulle ha den samme rett til å leve gode liv i framtida, som dagens innbyggere. I Australia fikk en  gruppe ungdommer rettens medhold i at det ikke kan gis tillatelse til ny kullgruvedrift om det ikke kan forsvares innenfor verdens karbonbudsjett. Retten slo fast at utslippene fra forbrenning av kull, var et australsk ansvar når kullet kom fra Australia, uavhengig av hvor i verden kullet ble forbrent. En slik tankegang har ennå ikke nådd Norge der norsk olje- og gassproduksjon kun tar hensyn til utslippene under produksjon – ikke når olje og gassen blir forbrent. Norges bidrag til klimaendringer som følge av brenning av oljen og gasser vi utvinner er ti ganger så store som norske utslipp av CO2 i 2019. Det internasjonale energibyrået har gjort det klart at det ikke er forenlig med 1,5-grads-målet å leite etter nye oljefelt. Dette avviser Høyre, Ap og FrP.

Nylig kom en rapport der klimakonsekvensene av statlige korona-tiltak ble vurdert. Norge kommer på sisteplass i Europa. Hovedårsaken er den store skattepakka som stortingsflertallet ga oljeindustrien. Også manglende klimakrav i støtte til flyindustrien virker negativt for Norge.

I Parisavtalen ble verdens land enige om å prøve å hindre temperaturøkning over 1,5 grad. Vi har allerede nådd over en grads økning. Da avtalen ble inngått trodde man at man hadde tid fram til 2050 for å stoppe alle utslipp. Men siden kranene har fortsatt å renne i alt for stort tempo, er det mer realistisk at vi må stoppe alle utslipp mellom 2030 og 2040. Forskjellen mellom 1,5 grads global oppvarming og 2 grader, kan innebære at sommertemperaturen i deler av Europa går fra 40 til 50 grader. Det vil gjøre store deler av vårt kontinent ubeboelig.

Kan vi hindre klimaøkningen? Er vi dømt til å mislykkes? Nei, vi er ikke det. Det finnes tekniske løsninger som kan gi store bidrag. Det er allerede i dag mulig å trekke CO2 ut av lufta og lagre den i borehull under havoverflaten. Men det er veldig mye dyrere enn å erstatte dagens bruk av olje med elektrisitet fra vann, sol og vind. Vi har sett store innovasjoner med overgang til elbiler og elektriske ferjer. Det største hinderet er de politiske lederne som skyver tiltakene foran seg i redsel for at drastiske tiltak vil provosere velgerne som de er avhengige av.

Det Stortinget som vi skal velge til høsten vil bli historisk på den måten at de kanskje er det siste Stortinget som har muligheten til å sette i gang de nødvendige tiltakene, eller fortsette å skyve kostnader, besvær og ulemper over på kommende generasjoner.  Derfor trenger vi politikere som har ambisjoner. Høyre og AP med samarbeidspartiene FrP og Senterpartiet har vært tydelige bremseklosser i klimaarbeidet. Vi har ikke råd til at disse partiene skal få dominere klimapolitikken også de neste 4 åra.

Read Full Post »

Erna må lytte til Obama, ikke til Jens

Nå skal NATO samles om atomvåpnene. Atomvåpenavskrekking må bli viktigere. Sjøl om det bare er tre NATO-land som har slike våpen, skal NATO satse på nuclear sharing som betyr at atomvåpen skal utplasseres i flere av medlemslandene. NATO skal satse på mer solidaritet mellom medlemslandene, sier generalsekretær Jens Stoltenberg. Betyr det at norske F35 skal kunne brukes til atomvåpen?

«Atomvåpen må forbli en hovedkomponent for NATO. Det er av kritisk verdi å opprettholde en kjernefysisk avskrekkelse. NATOs strategiske konsept må revideres og atomvåpen og avskrekking må en større plass. « Dette er noen av anbefalingene i rapporten NATO 2030, som skal diskuteres på NATOs toppmøte 14. juni.

Rapporten er skrevet av en såkalt refleksjonsgruppe oppnevnt av generalsekretær Jens Stoltenberg. I rapporten foreslås det en styrking av det politiske samarbeidet i alliansen, også knyttet til avskrekking og atomvåpen. Begrepet nuclear-sharing som det foreslås å styrke, betyr at selv om atomvåpnene er eid av USA, Frankrike og Storbritannia – så skal de kunne utplasseres i ulike land. Når Norge har fått sine amerikanske F-35 fly, vil vi være det europeiske NATO-landet som har den største flåten av fly som er utstyrt til å kunne ha amerikanske atomvåpen. Den økte solidariteten mellom NATO-landene som Stoltenberg etterspør, kan bety at Norge blir pressa til å stille sine fly tilgjengelig for å ha atomvåpen i en krisesituasjon.

Erna Solberg har bedt Jens om å dempe seg når det gjelder hans ambisjoner om økt NATO-nærvær i sør-øst-Asia. Det skal også diskuteres på NATO-toppmøtet. Men Erna har ikke sagt noe om satsingen på atomvåpen. Når resten av verden samler seg om FNs atomvåpenforbud og marginaliseringa av atomvåpen øker, minner NATO de allierte om at de må stå samlet om holdningen om at forbudstraktaten «aldri vil føre til nedrustning, eller påvirke folkeretten». Skammen over å ha atomvåpnene skal deles på alle medlemslandene.

Etter Nei til Atomvåpens mening bør det bli offentlig diskusjon om hva Norge bør mene om atomvåpen på toppmøtet 14. juni. Skal Erna Solberg støtte et økt fokus på atomvåpen og avskrekking? Er det Norges posisjon at det politiske handlingsrommet for enkeltstatene bør vike for sterkere politisk enstemmighet i alliansen, også om atomvåpen?

I 2009 fikk president Barack Obama Nobels fredspris for sin visjon og sitt arbeid for en verden uten atomvåpen. Både Jens Stoltenberg og Erna Solberg var til stede i Oslo rådhus og hørte Obama tale. De bør merke seg både hva han sa i Oslo, eller hans tale i Praha april samme år: «Noen argumenterer med at vi er dømt til å leve i en verden dere flere land og flere folk skaffer seg det ultimate verktøyet for ødeleggelse. Denne fatalismen er en dødelig motstander. For hvis vi tror at spredning av atomvåpen er uunngåelig, da innrømmer vi for oss selv at bruken av atomvåpen er uunngåelig», sa Obama. Hans lovte at USA som det eneste landet som faktisk har brukt atomvåpen, skulle sette i gang tiltak for en verden uten slike våpen.

I motsetning til Stoltenberg, lovte Obama at USA skulle redusere den rollen som atomvåpen har i den nasjonale sikkerhetsstrategien – og oppfordre andre til å gjøre det samme. Han ville forhandle om kutt i atomvåpenarsenal og vil ta initiativ til å involvere alle atomvåpenstatene. Erna bør lytte til Obama, ikke til Jens.

Read Full Post »

Når 50 land har ratifisert FNs atomvåpenforbud, vil avtalen tre i kraft etter tre måneder. Kanskje når vi 50 land den 26. september som er FNs internasjonale dag for avskaffing av atomvåpen? I så fall vil atomvåpenforbudet tre i kraft 2. juledag. Det ville være en fin presang til verdens folkil verdens folk.

«Bombingen av Nagasaki var et klimaks av menneskelig grusomhet og inhumanitet. Som et lite land forpliktet til global fred, ser vi ingen brukbare formål for atomvåpen i dagens verden» sa utenriksministeren i det lille karibiske landet Saint Kitts Nevis da landet  ratifiserte FNs atomvåpenforbud på 75-årsdagen for atombomba over Nagasaki. Saint Kitt Nevis var det 8. karibiske landet som ratfiserte avtalen – og det 44. landet totalt. Tre dager før – på 75-årsdagen for bomben over Hiroshima – ratifiserte Irland, Nigeria og Niue avtalen.  

122 land stemte for atomvåpenforbud i FN i 2017. Mange land har signert avtalen som innebærer at de har intensjon om å bygge inn atomvåpenforbudet i sin nasjonale lovgiving. Det betyr at vi er i god rute mot et atomvåpenforbud som er et av FNs eldste mål. Atomnedrustning var tema for den første resolusjonen vedtatt i FN i 1946. I 1959 vedtok FN målet om total atomnedrustning og for alle andre masseutryddelsesvåpen.

Innen et år etter at avtalen har trått i kraft, skal avtalepartnerne møtes til en konferanse for å følge opp avtalen. Norge deltok ikke i forhandlingene om atomvåpenforbudet i 2017, og hadde derfor ingen innflytelse på avtalen. Men vi kan – og bør – delta som observatør på forbudsavtale-konferansen. På den første konferansen skal det bl.a. diskuteres tidsfrister for at land som i dag har atomvåpen, skal ødelegge disse – om de ønsker å slutte seg til avtalen. Her kan Norge som NATO-medlem spille en rolle for å åpne for at avtalen kan omfatte dagens 9 atomvåpenstater.

Vil avtalen ha noen betydning?

USA som er det landet som har flest atomvåpen, har ikke sluttet seg til forbudet – og har ingen planer om å gjøre det. Men USA har heller ikke sluttet seg til avtalene som forbyr klasevåpen og anti-personell-miner. Likevel har disse folkerettslige avtalene hatt stor betydning. I 2014 erklærte USA at de ville avstå fra bruk av landminer med unntak av den koreanske halvøya. At avtaler likevel betyr noe ser vi fordi Trump nå har opphevet denne forpliktelsen fra USA. Men de to største produsentene av klasevåpen i USA, stoppet sin produksjon i 2011, året etter at forbudet trådte i kraft. I tillegg ser vi at finansinstitusjoner ofte har valgt ikke å investere i såkalte «kontroversielle våpen» som er forbudt av internasjonal lov. Dermed trakk flere fond seg fra slike investeringer i USA. Avtalepartnere kan påby egne finansinstitusjoner å avhende investeringer i fond og selskaper som er involvert i forbudte våpen slik som atomvåpen. Fordi man forventer at atomvåpenforbudet vil tre i kraft, avstår flere finansinstitusjoner inkludert ABP som er en av verdens fem største pensjonsfond, å investere i selskaper involvert i atomvåpen.

Atomvåpenforbudet vil ikke bety at atomvåpenstatene vil avskaffe sine atomvåpen. Men det vil bidra til å marginalisere land som truer med å bruke atomvåpen. Etableringen av en internasjonal infrastruktur for å følge opp forbudet, vil ha betydning også for de landene som ikke er med på forbudet fordi forbudet vil bli referert til i alle mulige internasjonale fora og organisasjoner. I tillegg vil det ha betydning for de som står utenfor avtalen men som er alliert med avtale-land der samarbeidet ikke kan omfatte utvikling, lagring, transport osv av atomvåpen.

Verdens folk støtter et atomvåpenforbud

Gallupundersøkelser som ICAN – den internasjonale kampanjen for et forbud – har gjennomført, viser at det er overveldende støtte til atomvåpenforbudet i mange land som ennå står utenfor avtalen.  79% av svenskene og australierne, 84 % av finnene, 75% av japanerne, 70% av italienerne, 68% av tyskerne, 67% av franskmennene, 64% av belgiere og amerikanere. Det gir håp om at flere land vil støtte opp om avtalen i årene som kommer!

Den norske regjeringa har valgt å stille seg på sidelinja og støtter ikke forbudet, til tross for at 79 % av nordmenn støtter forbudet. Regjeringa er redd for en norsk alenegang i NATO. Samtidig kan Norge ha en nøkkelrolle i å få bevegelse for atomnedrustning i andre NATO-land. NATO har selv ingen atomvåpen. Men som NATO-medlem må vi avstå fra å ønske å bli forsvart med atomvåpen, slik Gerdhardsen-regjeringa på egen initiativ i 1957 erklærte at det ikke skulle være atomvåpen på norsk jord. Forhåpentligvis kan atomvåpenforbudet bli en viktig sak i valgkampen fram mot Stortingsvalget om 1 år. fffffffff

Read Full Post »

Appell på Nei til Atomvåpens markering av 75-årsdagen for bombingen av Hiroshima – i Larvik og i Tønsberg

Read Full Post »

I august er det 75 år siden atomvåpen ble brukt for første gang. Litt over kl 8 om morgenen den 6. august 1945 kom det amerikanske bombeflyet Enola Gay inn over den japanske byen Hiroshima. Mens mange japanske byer hadde blitt kraftig bombet, var Hiroshima blitt spart, sannsynligvis fordi det ikke var flyindustri i byen. 8.15 fikk flymannskapet ordre om å ta på seg solbriller for å beskytte øynene. Et minutt etterpå eksploderte atombomba «Little Boy» over byen. Eksplosjonen ødela 90 % av byen og drepte umiddelbart 80.000 mennesker. Helsepersonell kunne gjøre lite eller ingenting for å hjelpe de skadde. Tre dager etterpå ble nok en bombe sluppet over Nagasaki. Ca 40.000 mennesker døde umiddelbart. I begge byene doblet antallet drepte seg i løpet av de neste fire månedene. Seinere har titusener omkommet av sykdommer relatert til stråling og andre skader. Enda vet vi ikke nok om den totale effekten på kommende generasjoner.

Atomvåpnene – en ny epoke for menneskene

Bombingen av de to byene innebar starten på en ny epoke for menneskeheten. En epoke der menneskene er gisler for en trussel om total utryddelse gjennom våpen som etter hvert fikk en sprengkraft og utbredelse der livet på jorda kan drepes mange ganger. De humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen er ikke til å forestille seg. I de to japanske byene var det tusenvis av mennesker med alvorlige brannskader. I Norge der vi har et godt utbygd helsevesen har vi behandlingsplasser til et titalls mennesker med slike skader.  

I dag er faren for at atomvåpen blir brukt, tilsiktet eller ved et uhell, større enn på lenge. Atomvåpenstatene ruster opp og moderniserer sine arsenaler,internasjonale kontrollavtaler faller og spenningen øker.

En vitenskapelig bragd?

Bombinga av Hiroshima og Nagasaki var et resultat av en enorm vitenskapelig innsats. Det såkalte Manhattan-prosjektet var ledet av USA, med støtte fra Storbritannia og Canada, begynte i det små allerede i 1939 men vokste etter hvert til å involvere 130.000 forskere og teknikere. Ikke alle visste like mye om hva de var en del av. Etter at de så resultatene av de to bombene, ble mange skremt.  Allerede i november 1945 ble det som nå heter Federation of American Scientists opprettet. Stifterne var forskere fra Manhattan-prosjektet. De var opptatt av konsekvensene av den nye teknologien. Viktige spørsmål var hvem som skulle kontrollere og styre forskning, utvikling og produksjon av atomvåpen, og eventuell fredelig utnytting av teknologien. Skulle det være militæret, eller et sivilt organ som det nylig opprettede Atomic Energy Commission?

Federation of American Scientists fikk snart over 3000 medlemmer, som deltok aktivt med råd og synspunkter til myndighetene. Blant annet gjennom Bulletin of the atomic scientists som i mange år har publisert en dommedagsklokka som en metafor på  hvor nær verden er et kjernefysisk ragnarokk. I år ble klokka stilt til 100 sekunder på midnatt. Så nær midnatt har klokka aldri vært før, selv under den kalde krigen.

Sovjetunionens detonasjon av en atombombe i 1949, var slutten på det amerikanske monopolet. President Truman satte ned en gruppe for å vurdere hva som burde være USAs respons. Lederen av rådgivningsgruppa var Robert J. Oppenheimer som hadde vært sentral i Manhattan prosjektet. Han og flertallet i rådgivningskomiteen anbefalte at USA ikke skulle utvikle noen hydrogen-bombe fordi det var et våpen for masseutryddelse.

Truman hørte ikke på sine vitenskapsfolk.

Mange vitenskapsfolk har tjent gode levebrød på atomforskning. De har hatt prosjekter som sikkert har vært spennende og utfordrende, og der det har vært lite fokus på at det endelige resultatet har vært bidrag til opprusting og nye våpen. Men mange vitenskapsfolk har stått imot: Et eksempel er Linus Pauling som i 1952 fikk Nobels fredspris for å ha mobilisert mot prøvesprengning av atombomber. Et annet eksempel er Joseph Rotblatt og Bertrand Russel som i 1957 startet Pugwash – en samling av vitenskapsfolk og forskere mot atomvåpen. Pugwash fikk Nobels Fredspris i 1995. Den internasjonale organisasjonen av leger mot atomvåpen har vært viktig i ICAN – kampanjen for et forbud av atomvåpen. Kampanjen fikk som mange vil huske, Fredsprisen i 2017.

Forbud mot atomvåpen – og universitetene

I 2017 vedtok FN med massivt flertall at de ønsket en internasjonal avtale om forbud mot atomvåpen. Forhandlingene startet, man ble enige om en avtale som flertallet av verdens land har signert. Til nå har 40 land ratifisert avtalen, altså bygd den inn i sitt nasjonale lovverk. Når 50 land har ratifisert avtalen vil den bli gjeldende folkerett. Det betyr imidlertid ikke avskaffing av atomvåpen så lenge de få landene som har atomvåpen, ikke tilslutter seg avtalen. Men avtalen vil på en rekke områder bidra til å kriminalisere og marginalisere trusler om bruk av atomvåpen, selskaper som utvikler atomvåpen – og universiteter som samarbeider i forskningsprosjekter om utvikling av nye våpen.

Det vil da være mot internasjonal folkerett å samarbeide med de som bidrar til utvikling av slike våpen.

Det omfatter blant annet 50 universiteter i USA. Både fordi det nå er et kappløp om utvikling av nye våpen og fordi de gamle atomforskerne står foran pensjonsalderen, er det viktig å rekruttere nye mennesker til atom- og våpenindustrien. En stor andel av amerikanske STEM-studenter blir nå rekruttert til våpenindustrien, i stedet for at deres hjernekraft kunne brukes til å løse f.eks. klimakrisen.

En liten kikk på lista over de 50 amerikanske universitetene, viser at det er mange av dem som samarbeider med norske universitet. OsloMet har f.eks. samarbeidet med Massachusetts Institute of Technology (MIT) gjennom prosjektet REAP. MIT driver Lincoln lab som i 2019 gjorde en avtale med det amerikanske forsvarsdepartementet, verdt nesten 10 milliarder dollar. Lincoln lab er involvert i Reagan Test Site på Marshalløyene i Stillehavet der ballistiske raketter blir testet.

Det er sjeldent man finner eksplisitte avtaler om samarbeid om utvikling av nye atomvåpensystemer. Men universitetene er involvert i en rekke prosjektet som samlet bidrar til utvikling av disse våpnene. Norske universitet bør i sitt samarbeid med amerikanske universiteter, benytte anledningen til å si fra at det er ytterst problematisk om universitetene samarbeider myndigheter eller selskaper som bidrar til utvikling av deler av atomvåpen.

Norge og atomvåpen

Motstanden mot atomvåpen har alltid vært stor i Norge. Derfor erklærte Gerhardsen-regjeringen i 1957 at det ikke skal være atomvåpen på norsk jord. Det var et brudd på NATOs atomvåpenpolitikk. Nei til Atomvåpen ble startet i 1979 som en protest mot USAs planer om å utplassere nye mellomdistanseraketter i Vest-Europa og Sovjetunionens utplassering av SS-20 raketter i Europa.  Flere hundretusen ble medlemmer, deltok i fredsmarsjer og skrev under opprop. Ikke minst var motstanden stor blant akademikere, vitenskapsfolk og studenter.

Som kjent ble det ikke utplassert mellomdistanseraketter i Europa. Vi fikk i stedet en avtale mellom Gorbatsjov og Reagan som forbød slike våpen. Vi fikk også andre nedrustningsavtaler. I fjor sa imidlertid USA opp mellomdistanseavtalen. Nå står også START-avtalen om interkontinentale raketter for fall. Vi er tilbake der vi begynte.

Klimatrussel eller atomtrussel?

Men er ikke klimatrusselen mer alvorlig enn atomtrusselen, spør mange. Dessverre er det slik at de to truslene henger nøye sammen. De landene som slipper ut mest klimagasser, er de landene som bruker mest på opprusting. I stedet for å bruke sine lands lyse hoder til å fremme det grønne skiftet, brukes nyutdannede teknologer til å utvikle nye og farligere våpen. Klimatruslene bidrar til økt internasjonal spenning, som øker faren for at atomvåpen kan bli tatt i bruk – enten ved en feil eller tilsiktet. Vi kan ikke løse klimatrusselen hvis vi fortsetter å bruke ressursene på nye våpen.

Read Full Post »