Lars Egelands blogg

For første gang på mangfoldige valgperioder ble det ikke noe teknisk samarbeid om posisjoner for opposisjonspartiene i Tønsberg. Etter en lovende start med møter mellom AP, SV, SP og Venstre lukket AP døra med et smell.

Nyvalgt gruppeleder for AP, Per Martin Åmot, grunnga snuvendingen i vedtak på medlemsmøtet i AP. Godtroende som jeg er, trodde jeg på en slik forklaring. Jeg spurte Åmot om medlemsmøtet skjønte at deres krav om
posisjoner til AP ville føre til brudd med de partiene AP alltid har søkt å lage allianse med. Det bekreftet Åmot. Seinere har jeg fått høre en annen versjon som lyder mer troverdig: Bystyregruppas ledelse fikk det handlingsrommet de ba om fra medlemsmøtet. Per Martin Åmot var interessert i SV for å ha oss i ryggen i et forsøk på å lokke KrF over til Aps side. En slik blokk ville ha flertallet i ryggen. Når KrF ikke ville, ble mellompartiene og SV uinteressante for Aps ledelse. Jeg skriver Aps ledelse, fordi jeg tror at også mange av APs bystyremedlemmer, tillitsvalgte og ikke minst velgere, gjerne ville ha en felles opposisjon mot KrF-FRP-Høyre-flertallet.

Kjøpslåinga om posisjoner etter et valg er ikke den vakreste sida av politikken.  Ofte har småpartier i sentrum fått en nøkkelrolle som de har utnyttet til å få maksimalt med posisjoner.  For eksempel fikk KrF 6 utvalgsplasser med to bystyremedlemmer og en valgoppslutning mindre enn SV som fikk to utvalgsplasser. Jeg har alltid ment at kalkulatoren bør vike for en rimelig rettferdig fordeling av verv, basert på oppslutning.

Om SV og V hadde valgt å samarbeide aleine, hadde vi fått representanter i alle utvalg. Da ville SP stå igjen med et bystyremedlem og ingen utvalgsplass. Det er helt urimelig. AP overlot til SV og V å gi SP utvalgsplass fra sin kvote. Sjøl ville AP ha alle plasser som de matematisk fikk uttelling for, dvs at 13 AP-bystyremedlemmer skulle gi 20 utvalgsplasser samt en rekke andre verv, mens  SV/V/SP skulle ha 6 utvalgsplasser.  Å samarbeide likeverdig med et parti som mener at egne stemmer er mer verdt enn andres, hadde
vi ingen interesse av.

Før valget sa jeg at SV hadde to mål for valgresultatet: At Høyre og FrP mistet sitt rene flertall i bystyret, og at det heller ikke ble noe eget flertall av AP og FrP.  SV og AP kan samarbeide om mye, men vi har ulikt syn på arealpolitikk der FrP og AP i flere saker har funnet hverandre. Det var denne alliansen som først åpnet opp for detaljhandel  på Kilen, noe mange mener har vært det alvorligste slaget mot et levende bysentrum.  Valget førte til at Høyre og FrP mistet flertallet. FrPs tilbakegang gjorde også at det heller ikke var flertall for AP og FrP.  For SV, Venstre og SP var det
viktig at dette viste seg også i UBA, Bygningsrådet.   Vi kunne derfor ikke bytte bort vår plass i UBA mot andre utvalgsplasser fra AP.  Jeg skjønner at dette var belastende på APs samarbeidsvilje.

Når vi kom til valgene i Bystyret var det tydelig at AP hadde regnet med å få to representanter til fylkesforsamlingen av KS. Da hadde de regnet med støtte fra SV, V og SP. Den var vi villig til å gi dem, hvis de var villige til å snakke med
oss. Det var ikke Aps gruppeledelse. Dermed mistet de en representant til KS, og vil miste en representant ved alle valg framover der det skal velges 4.

I posisjonen er det politiske skiller mellom KrF og FrP, f.eks. når det gjelder privatisering i eldreomsorg.  Et annet flertall er KrF, Høyre, Venstre, SP og SV – f.eks. i arealpolitikk, i miljøsaker eller kulturpolitikk. Et tredje flertall er AP,
KrF, Venstre, SP og SV.  Det kan bli en spennende 4 årsperiode i Tønsberg Bystyre.  AP er sultne på makt. Kanskje viser avvisingen av SV, V og SP at deres strategi er på sikt å orientere seg mot Høyre?