Lars Egelands blogg

Mange hadde forventninger til G7-toppmøtet som ble holdt i Hiroshima 19-21. mai. Her var ledere av de syv viktigste industrinasjonene samlet på et symboltungt sted, stedet der atombomben ble brukt for første gang i 1945.

Japans statsminister Kishida hadde valgt Hiroshima som sted for møtet «for å styrke diskusjonene slik at vi kan levere et sterkt budskap for å realisere en verden uten atomvåpen. Det er nødvendig for G7  å demonstrere en sterk forpliktelse for en absolutt avvisning av trussel om bruk eller bruk av atomvåpen». Kishida er selv valgt inn i det japanske parlamentet som representant for Hiroshima.

I forkant av møtet hadde sivilsamfunnsorganisasjoner stilt klare krav. Den internasjonale Røde Kors-komiteen og japanske Røde Kors krevde at landene skulle «signere og ratifisere den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen, og fordømme alle trusler om bruk av atomvåpen, implisitt eller eksplisitt, uavhengig av omstendigheter». Den kjente japanske fredsforkjemperen Daisaku Ikeda som leder den internasjonale buddhistiske bevegelsen Soka Gakkai, oppfordret Hiroshima-møtet til å ta ledelsen i diskusjonen om å erklære at atomvåpenstatene i G7 ikke skal bruke atomvåpen først, men kun som gjengjeldelse. Det vil umiddelbart redusere risiko for bruk i en tid med høy spenning.. Dagens situasjon er uten parallell i historien når det gjelder trusler om, og faren for, bruk av atomvåpen.

Nei til Atomvåpen samarbeidet med en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner om krav til møtet: Vi krevde at G7-landene måtte erkjenne skaden atomvåpen har hatt på mennesker og miljø og utvetydig fordømme alle trusler om bruk av atomvåpen. Og at man må starte forhandlinger for å oppnå fullstendig avskaffelse av atomvåpnene før 2045, som er 100-årsmarkeringen for bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Vi krevde at G7-landene må samarbeide med landene som har tiltrådt FNs atomvåpenforbud og i hvert fall delta på statspartsmøter som observatører og gi midler til miljøopprydding og støtte til ofre for atomprøvesprengninger, samt avslutte utvikling og produksjon av nye atomvåpen og støtte forhandlinger om en oppfølger til New START-avtalen, som henger i en tynn tråd etter Russland valgte å suspendere sin deltakelse.

Disse kravene ble ikke innfridd. I sluttkommunikeet fra møtet står det at G7 «tar konkrete skritt for å styrke nedrustning og ikke-spredning, for å nå målet om en verden uten atomvåpen med sikkerhet for alle». Hvilke skritt det er, er fortsatt uklart.

Det er kanskje ikke så overraskende når vi tenker på at blant G7-landene, så har tre stater med atomvåpen (USA, Frankrike, Storbritannia), to har atomvåpen på sine territorier (Tyskland, Italia) og to er såkalte paraplystater, som ønsker å bli forsvart med atomvåpen (Japan og Canada).

Brasils nyvalgte president, Lula da Silva, var invitert til G7-møtet som gjest. Det var gledelig at han kunne fortelle at Brasil nå vil ratifisere FNs atomvåpenforbud. Likevel er  det at G7 diskuterer atomvåpen et lite, men ikke ubetydelig framskritt.

Neste store internasjonale møte er NATOs utenriksministermøte som skal holdes i Oslo 31.mai til 1. juni. Der er Norge naturligvis til stede og kan ta initiativ til debatt om atomvåpen. Nei til Atomvåpen  mener at Norge, som NATO-alliert, har et særskilt ansvar for å redusere atomvåpnenes rolle i NATOs doktrine. Et tiltak kan være å gå i bresjen for å si nei til å bruke atomvåpen først. Frankrikes president Emmanuel Macron sa i oktober 2022 at Frankrike ikke kommer til å bruke atomvåpen, dersom Russland bruker atomvåpen i Ukraina. Slike uttalelser ønskes velkommen. Ingen vinner en atomkrig.

Når Russland fremstår med økende uforutsigbarhet, må NATO være forutsigbare.

Read Full Post »

Amatørbilde fra fredsmarsjen København-Paris 1981. Foto: Maren Büchmann

Var det fredsbevegelsens gevinst at mellomdistanserakettene ble fjerna fra Europa i 1987? Eller skyldtes det tvert imot at amerikanerne ikke hørte på fredsbevegelsen, men baserte seg på strategien «forhandling ut fra styrke»? Mens jeg mener at fredsbevegelsen hadde stor betydning, mener Trygve Ekelund det motsatte. Det er kjernen i innlegget hans under overskriften «Selvros om atomopprustning».

Ekelunds innlegg er et svar til et innlegg fra meg. Det som gjør diskusjonen relevant i dag, er krigen i Ukraina der Putin truer med atomvåpen. Jeg mener at fredsbevegelsen må bruke denne krisa til å reise kravet om en atomvåpenfri sone i Norden, og fjerning av atomvåpen i Europa. Sjøl om det nå ser mørkt ut, var det også mørkt noen måneder før Reagan møtte Gorbatsjov i Reykjavik i 1986. Jeg mener at avtalen som der ble oppnådd om å fjerne alle mellomdistanseraketter fra Europa, ikke ville skjedd uten fredsbevegelsen.

Det er en lang historie bak enigheten fra 1987 om mellomdistanseraketter. Det begynte i 1979 da Sovjetunionen begynte å utplassere såkalte SS-20 raketter i Øst-Europa. NATO ville svare med å utplassere nye krysser- og Pershing-raketter i Vest-Europa. Millioner av mennesker tok til gatene og krevde en slutt på våpenkappløpet. Et eksempel var den store fredsmarsjen fra København til Paris i 1981, der også mange fra Tønsberg deltok. Det var de største demonstrasjonene i etterkrigstidas Europa. I juni 1982 samlet nesten en million deltakere seg i et protestmøte mot opprustingen i New Yorks Central Park. Fredsprotestene gjorde inntrykk, særlig på sosialdemokratiske ledere i Vest-Europa, og gjorde at de krevde forhandlinger. Den nyvalgte Reagan-administrasjonen åpnet for dette høsten 1981, noe som var mye tidligere enn man hadde planlagt. Forsvarsminister Caspar Weinberger skrev i sine memoarer at kravet fra fredsbevegelsen tvang fram forhandlinger.

I følge Weinberger hadde de store protestene også betydning for innholdet i forhandlingene. Ideen om en null-løsning kom fra anti-atomvåpen-bevegelsen: Ingen Sovjetiske atomvåpen, ingen amerikanske. Det ble fulgt opp med trusselen om at hvis sovjeterne utplasserte flere SS-20, ville amerikanerne utplassere sine Pershing-raketter. Null-løsningen var kontroversiell i USA. – Vi ville ikke ha en null-løsning sjøl om vi kunne fått det, sa utenriksminister Alexander Haig som først og fremst var opptatt av å få flere atomvåpen i Europa. Men de var sikre på at russerne ville avvise en null-løsning, noe de også gjorde, selv om det ikke er noen grunn til å tvile på at de ikke trodde på at amerikanerne da ville starte utplassering av Pershing-raketter.

Avvisningen av null-løsningen fra de gamle lederne I Kreml – med Bresnjev i spissen – gjorde at amerikanerne trodde de hadde utmanøvrert fredsbevegelsen ved at Sovjet fikk skylda for manglende avtaler. Men folk forsvant ikke fra gatene. Presset om våpenkontroll og nedrustning fortsatte. Men det skjedde lite før Mikhael Gorbatsjov kom til makta i Sovjet. Han møtte Reagan i Reykjavik i 1986 og ga nye signaler om akseptering av en null-løsning. Russiske og amerikanske forhandlere begynte å jobbe med detaljene. Det som gjorde at fredsforhandlingene «løsnet» var at den nye ledelsen i Sovjet kom med helt nye perspektiver på fredsforhandlinger. Det gjaldt ikke bare å forhandle ut fra krav om militær balanse, men om felles sikkerhet som ikke kan oppnås aleine med våpenmakt. Det var altså når avskrekking ble avløst av forsøk på tillit, at man fikk enighet. Det var basert på innspill fra fredsbevegelse og forskningsmiljøer, via mange europeiske ledere.

I dag ser vi en situasjon med ekstrem gjensidig mistillit mellom Vesten og Russland. Mens det under den kalde krigen var mye gjensidig kontakt, er den nå på et minimum – selv om teknologien gjør det lettere. Russland har en lite forutsigbar leder. NATO kan bidra med å skjerpe sin forutsigbarhet, f eks ved å gå bort fra sin strategi om førstebruk av atomvåpen. Hvis man noen gang skulle kunne gjøre det er det nå hvor Russlands konvensjonelle forsvar er så svekket.

Ekelund har også et par andre visitter til anti-atomvåpen-bevegelsen: Det gjelder motstand mot atomkraft og motstand mot radioaktiv bestråling av mat. Som leder av Nei til Atomvåpen kan jeg si at vi aldri har engasjert oss i hverken spørsmålet om stråling av mat, bruk av radioaktivitet til medisinske forhold eller i f. eks. brannvarslere. Men vi har en politikk der vi går mot kjernekraft. Spørsmålet er ikke om kjernekraften er trygg, men om verden er trygg nok for kjernekraft. Dette ser vi et eksempel på i Ukraina i dag. Dessuten vet vi at kjernekraft er så dyrt at det krever så enorme offentlige subsidier at det stort sett bare er land som vil kombinere teknologien med utvikling av atomvåpen, som har tatt kjernekraft i bruk. I demokratiske land er kjernekraft i tilbakegang ut fra kostnader og sikkerhet.

Read Full Post »

NATOs strategiske konsept bygger på førstebruk av atomvåpen, altså at NATO kan angripe en fiende med atomvåpen, uten sjøl å ha blitt angrepet av slike våpen. Nei til atomvåpen mener at tida nå er inne til å endre dette konseptet og at Norge har en viktig oppgave i å få til det. Med et uforutsigbart Russland er det desto viktigere at NATO er forutsigbare. I juni samles statsledere fra alle NATO-landene til toppmøte i Madrid for å vedta nytt strategisk konsept for NATO. På møtet bør statsminister Jonas Gahr Støre benytte anledningen til å si et klart nei til førstebruk.

I Stortingets spørretime 4. mai ble dette spørsmålet tatt opp med utenriksminister Huitfeldt fra SVs Ingrid Fiskaa. Huitfeldt ville ikke svare på om hun betraktet det som umoralsk om NATO startet en atomkrig, men ville heller ikke forplikte seg til at Norge skulle ta til orde mot førstebruk. Men hun kunne fortelle at statsministeren og hun selv ville konsultere Stortinget om dette før toppmøtet. Det må være et startskudd for en diskusjon om ikke-førstebruk i Norge.

Krigen mot Ukraina har heldigvis ikke blitt et seierstog for Russland. Nå er spørsmålet hvordan Russland kan komme ut av en krig de kan se ut til å tape, uten å ty til atomvåpen. Russland har satt sine atomvåpen i alarmberedskap. Stadig vekk truer russiske politikere med at krigen kan eskalere til bruk av atomvåpen. Forskere og eksperter drøfter hvor sannsynlig det vil være. Det kan fort bli en meningsløs diskusjon. Det vi vet er i alle fall at bruk av atomvåpen er mer sannsynlig enn på mange ti-år. Og hvis de tas i bruk vil det få katastrofale konsekvenser. Derfor må alt gjøres for å redusere sjansen til så nær null som mulig.

Russland fremstår som mer og mer uforutsigbare. Ekspertene som i dagene før Russlands starter krigen, insisterte på at de ikke hadde tro på en krig, baserte seg på at Russland var forutsigbare og realistiske. De tok feil. Denne manglende uberegneligheten er i dag den største faren for at krigen kan eskalere til atomkrig. Russisk TV simulerte nylig et atomangrep på Europa. De beregnet at det ville ta 200 sekunder fra rakettene ble avfyrt til Europa var ødelagt. Det blir ingen overlevende, sa ekspertene.

Sovjetunionen erklært i 1982 at de ville frastå fra førstebruk av atomvåpen. Dette gikk Russland imidlertid bort fra i 1993 etter Sovjets sammenbrudd. Årsaken var at deres konvensjonelle styrker var sterkt svekket. I dag bygger deres atomvåpendoktrine på at de vil bruke atomvåpen om de angripes med atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen. Samt at de vil bruke atomvåpen om statens eksistens er truet. Det der denne siste forutsetninga som er så farlig i Ukraina-krigen.

Nettopp fordi USA anså at Sovjet hadde sterke konvensjonelle styrker, har USA forbeholdt seg retten til å bruke atomvåpen først. President Barack Obama startet et arbeid med å endre denne strategien til et nei til førstebruk. De bidro til at han fikk Nobels fredspris, men han oppnådde ikke å endre atomstrategien.

Ukraina-krigen viser at Russland er svake i sitt konvensjonelle forsvar. Derfor er det meningsløst at NATO skal true med førstebruk av atomvåpen. Kina driver en voldsom atomopprustning som gjør at situasjonen med to dominerende atommakter, snart kan endres til at vi har tre store atommakter. Det gjør situasjonen enda mer uforutsigbar. Kina har fra sine første atomvåpen erklært at de aldri vil bruke atomvåpen først. Nå er det på tide at NATO gjør det samme. Det vil omfatte USA, Frankrike og Storbritannia i tillegg til Kina. Det vil øke presset på endring også av Russlands atomdoktrine.

En endring av atomstrategiene hindrer i seg sjøl ikke faren for atomkrig. Men det kan gi økt forutsigbarhet og økt sikkerhet. I tillegg må vi hindre at Ukraina-krigen fører til økt opprusting og spenning, men sørge for at Ukraina-krigen kan bli startskuddet på at atomvåpen fjernes fra europeisk jord og at atommaktene tvinges til forhandlinger om nedrusting og rustningskontroll globalt. Dagens atomvåpen er i ferd med å bli gamle. Stormaktene utvikler nå nye våpen for de neste 50 årene. Vi har hatt flaks ved at vi har unngått atomkrig i 80 år, det er faktisk lite trolig at den flaksen vil vedvare i all evighet.

Nina Pedersen, daglig leder i Nei til Atomvåpen, Lars Egeland, styreleder Nei til Atomvåpen

Read Full Post »

Som styreleder ble jeg invitert til å holde appell på 1.mai-frokost i Tønsberg. Der sa jeg dette:

I hele det vi kaller etterkrigstida har kampen mot atomvåpen vært en sentral del av 1.mai-kampen. Så også i år. Det er kampen for at vi fortsatt skulle kunne kalle årene vi lever i, for en etterkrigstid og ikke en førkrigstid.

Det er paroler i 1. mai-tog over hele landet for solidaritet og støtte til Ukrainas folk, paroler mot krigen, mot Putins trusler om bruk av atomvåpen, for tilslutning til FNs atomvåpenforbud og mot baseavtalen som gjør at USA skal opprette baser på norsk territorium. Det er en sammenheng mellom disse parolene.

Putin gjennomfører et brutalt angrep på den selvstendige nasjonen Ukraina. USA og andre vestallierte tør ikke kjempe på Ukrainas av redsel for å utløse en atomkrig. For å understreke dette har Putin satt atomvåpnene i høy beredskap. Under trykket av sanksjoner og vestlige våpenleveranser, rasler Russland med sablene, det vil si at de stadig sier at de ikke kan se bort fra at denne krigen eskalerer til en atomkrig. Det er ikke bare Russland; f.eks har Frankrike som vanligvis bare har 1 av 5 atomubåter ute på sjøen, nå sendt ut 4 av 5 – med kapasistet aleine til å nå 220 mål i Russland. Verdens befolkning der flertallet ikke bor i land som har eller ønsker atomvåpen, er blitt tatt som gisler av stormaktene.

Krigen i Ukraina er en krig mellom demokratier og et land som er blitt et høyre-nasjonalistisk diktatur. Samtidig er det en eskalasjon av konfrontasjon mellom stormaktene og militærblokkene som har foregått i mange år. Men det er også en kamp for selvstendighet og selvstyre for en enkeltnasjon, som representerer alle lands rett til å styre seg sjøl. 2/3 av FNs medlemsland er alliansefrie. Det er en rett å kunne være alliansefrie uten å tvinges i kne av stormakter. Ikke noe land blir tryggere hvis ens egen sikkerhet økes på bekostning av andre lands sikkerhet.

Da Stortinget sluttet seg til NATO i 1949 erklærte regjeringa Gerhardsen samtidig at det ikke skulle være fremmede baser på norsk jord, og at det ikke skulle være atomvåpen i Norge i fredstid. Disse selvpålagte begrensningene er blitt en del av en felles europeisk sikkerhetssituasjon som vil gi økt spenning i Europa om Norge går bort fra dem. Det gjør vi om Stortinget åpner for at USA skal ha fire baser på norsk jord, Baser der Norge ikke har noen mulighet til å kontrollere om det f.eks. er atomvåpen. Derfor krever vi at Norge avviser den såkalte tilleggsavtalen mellom USA og Norge.

Det er populært nå å lage såkalte Risiko og sårbarthetsanalyser. Mange mener at sannsynligheten for at det blir en atomkrig er liten, men økende, – men konsekvensen om det skulle skje er enorm. Hvis atomvåpen blir tatt i bruk, er finnes det ikke noe helsevesen som vil kunne ta hånd om ofrene – den vil bli vanskelig å avgrense. Det vil bety slutten på vår siviliasjon slik vi kjenner den. Det finnes ingen mer alvorlig trussel.

Når det er en slik risiko til stede, må den fjernes. At bruken av atomvåpen er blitt mer aktuell, krever mer forutsigbarhet – at Russland framstår med økende uforutsigbarhet krever at NATO er mer forutsigbare. Når NATO derfor på sitt toppmøte i juni skal diskutere atomvåpenstrategi må Norge gå i bresjen for å få til et nei til førstebruk av atomvåpen. Altså at NATO erklærer at vi aldri vil bruke atomvåpen uten å ha blitt angrepet av atomvåpen. Dette er nettopp riktig tidspunkt å komme med en slik erklæring. Det reduserer ikke vår sikkerhet, tvert i mot – og øker forutsigbarheten for motparten, framfor dagens strategi som handler om økt fokus på atomvåpen og det NATO kaller strategisk uforutsigbarhet, at motparten ikke skal kunne vite, men bare frykte, hva NATOs reaksjon på et angrep vil være.

Når krigen i Ukraina er over,  er ikke løsningen ytterligere blokkpolitikk og opprusting, men at Europa kvitter seg med atomvåpnene og at stormaktene tvinges til forhandlinger om internasjonale begrensninger.

Read Full Post »

76-årsdagen for at den første atombomba ble sluppet over den japanske byen Hiroshima, markeres over hele verden. Bombinga førte til utslettelse av byen og mange hundre tusen døde i angrepet, og i årene etter, som følge av den radioaktive strålingen. De mange døde maner oss til å sloss for at atomvåpen aldri mer skal tas i bruk.  Hva mener stortingskandidatene i fylkene? Jeg vil gjerne utfordre dem til å skrive om sitt syn på atomvåpen.

Å oppnå globalt atomvåpennedrustning er at av FNs eldste mål. Atomnedrustning var tema for den første resolusjonen vedtatt i FN i 1946. I 1959 vedtok FN målet om total atomnedrustning og for alle andre masseutryddelsesvåpen. Dette har vært et hovedmål for alle FNs generalsekretærer. I juli 2017 vedtok FN en traktat om forbud mot atomvåpen, med massiv støtte fra 122 land. 22. januar i år trådte forbudet i kraft som internasjonal folkerett.  Det er en enorm seier for det globale nedrustningsarbeidet! Men den norske regjeringen støtter ikke FNs atomvåpenforbud. En slik passiv holdning fra Norge skjermer atomvåpenstatene for press om nedrustning. Ved å stå utenfor sender Norge et signal om at vi ikke er villige til å ta de grepene som trengs for å nå målet om en verden fri for atomvåpen.

Stortingsvalget i høst kan innebære en endring av denne politikken: På borgerlig side er både Venstre og KrF klare på at de ønsker at Norge skal tilslutte seg atomvåpenforbudet. På rød-grønn side har både Senterpartiet og SV programfestet at de støtter FN-forbudet, men AP er mer forbeholdne: De sier at det pr dato ikke kan være aktuelt for Norge å slutte seg til forbudet, men at det må være et mål på lengre sikt.

Det kan bety at atomvåpenpolitikken kan bli en viktig sak i regjeringsforhandlingene uansett hvilken blokk som vinner valget. Spørsmålet til AP vil være: Hva er det som skal til for at det skal bli aktuell politikk for Norge å støtte atomvåpenforbudet?

Solberg-regjeringa har avvist atomvåpenforbudet siden det ikke støttes av atomvåpenstatene. Deres strategi har i stedet vært å satse på ikke-spredningsavtalen som er en avtale der «de gamle» atomvåpenstatene USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina får en ene-rett på atomvåpen, mot at de forplikter seg til å ruste ned. Problemet har vært at atomvåpenstatene de siste åra heller har rustet opp. Hvis atomvåpenstatene ikke tar sine forpliktelser alvorlig, hvorfor skal de da ha en enerett, spør det store flertallet av land som har undertegnet ikke-spredningsavtalen.

I juli var det et møte i Madrid i landene som står bak det såkalte Stockholms-initiativet. Bak initiativet står 16 land med Tyskland, Spania og Sverige i spissen. Formålet med møtet var å forberede møtet som skal være for underskriverne av ikke-spredningsavtalen seinere i høst. Dit kan vi ikke komme tomhendt, sa den tyske utenriksministeren Heiko Maas. Stockholm-initiativet har fremmet 22 konkret forlag som innebærer at antallet kjernevåpen må reduseres, avtalen om stopp i atomvåpentesting må settes i kraft, samt at risikoen for at en konflikt ved feil eskalerer til en atomkonflikt, må reduseres.  I tillegg krever de at atomvåpnenes rolle i strategier og doktriner må reduseres, noe som er helt i strid med toppmøtet i NATO i juni hvor atomvåpnenes rolle i NATO skulle styrkes.

De tyske sosialdemokratene vil ha avtaler som fjerner alle atomvåpen fra europeisk jord. Heiko Maas åpner også opp for at Tyskland skal delta som observatør på møtet for partene i atomvåpenforbudet som skal holdes i 2022. Der er et av temaene hva som skal til for at også atomvåpenstater skal slutte seg til forbudet. Her bør det være et aktuelt krav i regjeringsforhandlingene, at Norge også skal delta – som man kan gjøre selv om man ikke har signert eller ratifisert forbudstraktaten.

En av de første sakene som det nye Stortinget vil få til behandling er avtalen mellom Norge og USA om amerikanske baser i Norge. Regjeringa hevder at avtalen ikke er et brudd på basepolitikken som har ligget til grunn for norsk sikkerhetspolitikk siden Gerhardsens dager. Begrunnelsen for dette er ganske tynn: De amerikanske soldatene skal ikke være fast stasjonert i Norge, men vil bytte på å være i landet. Slik er det på mange baser som USA har i andre land også – men der kaller de det baser. Nei til Atomvåpen er bekymret for at vi mister den politiske styringa som gjør at vi i dag kan forsikre land som Russland, om at det ikke er atomvåpen på norsk jord. En slik baseavtale kan bidra til økt spenning og risiko for at atomvåpen blir tatt i bruk som følge av en feil – slik landene bak Stockholm-initiativet vil hindre.

Vi håper at årsdagen for bombinga av Hiroshima 6. august kan motivere til at atompolitikk blir en del av valgkampen, og at vi ser muligheten for at Norge igjen kan ta en rolle som en stat som kjemper for atomnedrustning!

Read Full Post »

Skal Norge slutte seg til den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen som trådte i kraft i januar i år? Dette har vært den viktigste nedrustningspolitiske saken i Norge de siste åra. Nå som partienes landsmøtesesong går mot slutten, kan vi slå fast at Senterpartiets valgprogram kan å bli av historisk betydning for frednasjonen Norge. 

 Senterpartiet skal vedta sitt program som siste parti 4-6. juni.

Atomvåpenforbudet som ble vedtatt i FN i 2017, kom som et resultat av et initiativ som ble tatt av den forrige rød-grønne regjeringen der Senterpartiet satt. Når dette initiativet førte til reelle forhandlinger om et forbud, ønsket SP, AP og SV at Norge skulle ta del i forhandlingene. Da hadde regjeringen Solberg overtatt, og de ønsket ikke en slik deltakelse. De har også avvist alle diskusjoner om norsk tilslutning til forbudsavtalen. Det er en holdning Norge deler med alle andre NATO-land, sjøl om det foregår en diskusjon om tilslutning også i andre land.

Det er ingen tvil om at Norge ikke bryter noen formelle forpliktelser overfor NATO, om vi signerer forbudet. Men NATO-alliansens strategiske konsept definerer atomvåpen som alliansens øverste sikkerhetsgaranti. I fjor gikk to tidligere generalsekretærer i NATO sammen med over 50 tidligere ministre og statsledere i NATO-land, ut og utfordret påstanden om at trusselen om bruk av atomvåpen gjør oss sikrere. Blant de norske underskriverne var de to tidligere statsministrene Bondevik og Jagland i tillegg til utenriksministre og forsvarsministre. Avskrekkingspolitikken med trusselen om gjensidig utslettelse, har bidratt til fred etter 1945, hevder tilhengerne av atomvåpen. Men det er utenkelig at USA skal ofre amerikanske storbyer for å hindre et angrep på Norge, svarer vi og mange andre. Nye atomvåpen og nye militære strategier som den amerikanske om «operasjonell uforutsigbarhet» som gjør at USA ønsker framskutte baser i Norge, øker sjansen for bruk av atomvåpen.

– Dette er livsviktig. Vi må tenke nytt, sa Kjell Magne Bondevik til KrFs landsmøte. Han sa at han tidligere var skeptisk til å signere atomvåpenforbudet, nå er jeg for sa han – og fikk med seg hele partiet på å programfeste forbud mot atomvåpen. Denne høsten går Venstre, KrF, SV, MDG og Rødt til valg på et program som støtter norsk tilslutning til atomvåpenforbudet. Også Sps Liv Signe Navarsete har i flere år vært en klar forkjemper for forbudet. Fremskrittspartiet og Høyre er like klare motstandere. AP var delt på landsmøtet: En tredjedel av delegatene ønsket en forpliktelse til forbudet, mens flertallet konkluderte med at atomvåpenforbudet er et godt initiativ og at det bør være et mål å tilslutte seg, samtidig som de la til at det ikke er aktuell politikk nå.

Dette betyr at SPs formulering i sitt program i praksis vil avgjøre om en ny regjering fra høsten skal føre en ny politikk, eller fortsette Solberg-regjeringas nei til forbudsavtalen. Utkastet til Sps prinsipp-og handlingsprogram for 2021-2025 er mer uklart enn partiet har vært tidligere. Her sies det at Sp vil «utrede konsekvensene for Norge av en ratifisering av traktaten om atomvåpenforbud, og bidra aktivt til bred internasjonal oppslutning om arbeidet mot atomvåpen.» Dette må forstås som mer støttende til norsk tiltredelse av atomvåpenforbudet enn det Ap går til valg på, men denne støtten er altså ikke uforbeholden.   

Det er massivt flertall i det norske folk for tilslutning til atomforbudet. Et parti som lytter til vanlige folk, må ta folkeviljen på alvor og programfeste en klar støtte til atomvåpenforbudet.

Read Full Post »

Vi vet at blant er massiv støtte blant velgerne til at Norge skal slutte seg til atomvåpenforbudet som trådte i kraft internasjonalt 22. januar i år.. Problemet er at dette ikke gir seg utslag i regjeringen og på Stortinget.

På landsmøtene i vår skal de ulike partiene behandle sine programmer for neste stortingsperiode. Diskusjonene foregår i de enkelte partiene og på fylkesparti-årsmøter.

Venstre, Kristelig Folkeparti, SV, MDG, Rødt har klare formuleringer om støtte til FNs atomvåpenforbud i sine programforslag. Fremskrittspartiet og Høyre er like klare på at de ikke ønsker noe atomvåpenforbud.

I Senterpartiet og AP har programkomiteene lagt fram sitt andreutkast til program. Det er åpenbart at høringen i partiorganisasjonen ga programkomiteene en klar melding om at formuleringene omkring atomvåpen ikke var bra nok.

Senterpartiet hadde i sitt førsteutkast en litt vassen formulering om at partiet ville ha utredet konsekvensene av norsk tilslutning til atomvåpenforbudet. Andreutkastet er litt kvassere med et tillegg der partiet også programfester «å bidra aktivt til bred internasjonal oppslutning om arbeidet mot atomvåpen.» Det er ikke forpliktende nok for Nei til Atomvåpen, men det viser at partiet er på riktig vei.

Aps førsteutkast til partiprogram slo fast at det var helt uaktuelt i dagens politiske situasjon å støtte FNs atomvåpenforbud. Partiet ble altså invitert til å programfeste en klar og entydig negativ holdning til atomvåpenforbudet. Tonen er derimot annerledes i andreutkastet etter behandling i partiorganisasjonen: Her heter det at «Arbeiderpartiets mål er en atomvåpenfri verden. Dette målet nås først når land som har atomvåpen, forplikter seg til gjensidig nedrustning. Arbeiderpartiet vil at Norge skal engasjere seg sterkere i FN, NATO og bilateralt for atomnedrustning.»

Den opprinnelige negative holdninga til atomvåpenforbudet i AP, er nå snudd med en formulering som ligner på formuleringen i regjeringserklæringa fra Spania i fjor høst. Nå heter det at «den internasjonale forbudstraktaten er et godt initiativ og bidrar til å øke stigma rundt atomvåpen.»  Likevel foreslås det at «i dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det ikke mulig for NATO-land som Norge å undertegne uten å redusere vår mulighet for innflytelse og beskyttelse.» Her er det imidlertid dissens i programkomiteen, der et mindretall vil  støtte atomvåpenforbudet nå.

Etter nei til Atomvåpens mening er det en alt for passiv holdning å mene at Norge risikerer å miste innflytelse i NATO om vi signaliserer støtte til atomvåpenforbudet. Å programfeste at vi ønsker at Norge skal beskyttes med atomvåpen er både naivt og kynisk.

Det viser likevel tegn på sikkerhetspolitisk bevegelse når det også foreslås at «det bør være et mål for Norge og andre NATO-land å underskrive atomvåpenforbudet. Norge bør invitere likesinnede land i og utenfor NATO til å samarbeide om nedrusting.» Etter NtAs mening gjør Norge det best ved å signalisere støtte til atomvåpenforbudet i NATO. En ny regjering må sørge for at landene som ligger under NATOs atomparaply, sier fra at de ikke vil beskyttes med atomvåpen, slik blant annet Aps Torbjørn Jagland, Grete Strøm-Erichsen og Bjørn Tore Godal oppfordret i høst, til sammen med bl.a. Kjell Magne Bondevik og 56 andre tidligere statsledere og ministre i land som er alliert med USA.

Sjøl om Venstre og KrF er klare på sin støtte til atomvåpenforbudet, vet vi at de i regjering måtte gi etter for FrP og Høyre sin motstand. Det er en situasjon SV kan komme i etter valget i en eventuell regjering med AP og Sp, om de ikke stiller klare krav på forhånd.

Vi oppfordrer partiene på sine fylkesårsmøter om å slutte opp om kravet om at Norge må undertegne atomvåpenforbudet!

Read Full Post »

22. januar trer FNs atomvåpenforbud i kraft og atomvåpen blir forbudt etter internasjonal lov. Det er en stor seier for alle som ønsker en verden fri for atomvåpen!

Men Norge stikker hodet i sanden. Norge har verken signert eller ratifisert atomvåpenforbudet. I stedet for å delta i den internasjonale dugnaden for å stigmatisere, forby og avskaffe disse masseødeleggelsesvåpnene, skjermer vi atomvåpenstatene for press om nedrustning. Det er på tide at Norge løfter hodet opp av sanden og forholder seg til realitetene: Å true andre land med bruk av atomvåpen bidrar ikke til vår sikkerhet. Derimot utgjør disse våpnene en stor risiko. Så lenge atomvåpen finnes er det fare for at de blir brukt. Konsekvensene vil være katastrofale.

Forbudsavtalen er pr nå ratifisert av 51 land, men støttes av 138 av FNs medlemstater. Den er en av svært få folkerettslige avtaler som Norge ikke støtter. En undersøkelsen foretatt av Respons Analyse i 2020, viste at 78% av den norske befolkningen mener Norge bør undertegne atomvåpenforbudet. Regjeringens nei får kun støtte av 9 % av befolkningen.

Regjeringen hevder at atomvåpenforbudet er i strid med våre forpliktelser som NATO-medlem. Det er ikke noen formelle problemer knytta til å slutte seg til atomvåpenforbudet, men det riktig at det ikke vil være populært hos vår største allierte, USA. Norge er i dag et såkalt «paraplyland» som ikke har egne atomvåpen, men som bygger på at hvis Norge blir angrepet så skal USA forsvare oss med sine atomvåpen. Vår rolle som paraplyland gir oss en spesiell forpliktelse for å bidrar til å komme vekk fra dagens fastlåste situasjon med økt spenning, opprusting og vraking av tidligere inngåtte nedrustningsavtaler.

«Ved å påberope oss beskyttelse med atomvåpen fremmer vi en farlig og feilaktig tro på at atomvåpen skaper økt sikkerhet. Istedenfor å legge til rette for at det skal kunne gjøres fremskritt mot en verden fri for atomvåpen, gjør vi det vanskeligere. Vi forlenger den faren som atomvåpen utgjør fordi vi er redde for reaksjonene til allierte land som holder fast ved disse masseødeleggelsesvåpnene». Dette sto i et opprop som ble publisert i fjor høst og som var undertegnet av 50 tidligere statsministre og forsvarsministre samt to tidligere NATO generalsekretærer. Blant de norske underskriverne var de to tidligere statsministrene Torbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik. «Vi mener tiden er inne for å tenke nytt, fordi dagens situasjon er uholdbar. Vi må innse at dersom vi ikke tar tydelig standpunkt mot at atomvåpen skal besittes og potensielt brukes på våre vegne, vil nye og destabiliserende atomvåpen produseres og utstasjoneres i vårt navn», skrev Bondevik og Jagland i en kronikk sammen med de tidligere forsvars- eller utenriksministrene Anne-Grete Strøm-Erichsen, Eldbjørg Løwer, Knut Vollebæk og Bjørn Tore Godal.

Selv om vi undertegner atomvåpenforbudet er det ikke noe problem å forbli i NATO, drive øvelser sammen med våre allierte, samarbeide med også atomvåpenstater – så lenge atomvåpen ikke er involvert.

Tilslutning til FNs atomvåpenforbudet er en aktuell sak også i andre NATO-land. Utenrikskomiteen i det spanske parlamentet vedtok en uttalelse rett før jul der man ønsket FNs atomvåpenforbud velkommen «som et tiltak for å bevege seg mot fred, sikkerhet og nedrustning».

Belgia fikk ny regjering 30. september i fjor – en allianse av liberale, kristeligdemokrater, sosialister og grønne. Regjeringserklæringen inneholder en positiv beskrivelse av atomvåpenforbudet og det står at «sammen med våre NATO-allierte vil vi utforske hvordan vi kan styrke ikke-spredningsavtalen og hvordan Atomvåpenforbudsavtalen kan gi drivkraft for multilateral atom-nedrusting» (Min oversettelse). Dette er første gangen at en NATO-stat offisielt har framhevet de positive sidene av atomvåpenforbudet. Fra norsk side har det nærmest vært hevdet at forbudet står i veien for ikke-spredningsavtalen. Ikke spredningsavtalen gjør det ulovlig for nye land å skaffe seg atomvåpen, mot at de opprinnelige atomvåpenstatene forplikter seg til nedrustning. Problemet er at de opprinnelige atomvåpenstatene ikke har foretatt seg noe for å ruste ned.

Mens tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen er blitt utsatt, skal det holdes en partnerkonferanse for underskriverne av atomvåpenforbudet innen et år. Der vil temaet være hvordan atomvåpenstatene skal kunne slutte seg til forbudstraktaten. Det er ingen som tar til orde for ensidig atomavrustning. Skal Russland, Kina, USA eller andre atomvåpenstater slutte seg til, må det skje gjennom gjensidige, kontrollerbare avtaler. Der kan Norge ha en rolle. Vi er gode på såkalt verifisering, altså å kontrollere hva slags våpen som eventuelt blir satt ut av spill. Selv om vi ikke har undertegnet Forbudsavtalen, kan vi delta som observatør på partnerkonferansen – noe vi absolutt bør gjøre.

I løpet av våren skal partiene vedta sine programmer. Spørsmål om atomvåpen opptar folk og det kan godt bli en viktig sak i stortingsvalgkampen. Det ser ut til å være lite diskusjon i H og FrP. Det gjør at det kan se ut som om AP kan få en nøkkelposisjon. Mens de øvrige partiene er positive til å slutte seg til forbudsavtalen, er det stor diskusjon i AP. Gallupundersøkelsen fra i fjor var et tydelig signal om hva partiets velgere mente: 89% sier ja til å undertegne avtalen, kun 2% er imot. Likevel er partiledelsen skeptisk. I en vanskelig tid for partiet er mitt råd å høre på partiets velgere og grunnplan.

Read Full Post »