Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘atomvåpen’ Category

Vi vet at blant er massiv støtte blant velgerne til at Norge skal slutte seg til atomvåpenforbudet som trådte i kraft internasjonalt 22. januar i år.. Problemet er at dette ikke gir seg utslag i regjeringen og på Stortinget.

På landsmøtene i vår skal de ulike partiene behandle sine programmer for neste stortingsperiode. Diskusjonene foregår i de enkelte partiene og på fylkesparti-årsmøter.

Venstre, Kristelig Folkeparti, SV, MDG, Rødt har klare formuleringer om støtte til FNs atomvåpenforbud i sine programforslag. Fremskrittspartiet og Høyre er like klare på at de ikke ønsker noe atomvåpenforbud.

I Senterpartiet og AP har programkomiteene lagt fram sitt andreutkast til program. Det er åpenbart at høringen i partiorganisasjonen ga programkomiteene en klar melding om at formuleringene omkring atomvåpen ikke var bra nok.

Senterpartiet hadde i sitt førsteutkast en litt vassen formulering om at partiet ville ha utredet konsekvensene av norsk tilslutning til atomvåpenforbudet. Andreutkastet er litt kvassere med et tillegg der partiet også programfester «å bidra aktivt til bred internasjonal oppslutning om arbeidet mot atomvåpen.» Det er ikke forpliktende nok for Nei til Atomvåpen, men det viser at partiet er på riktig vei.

Aps førsteutkast til partiprogram slo fast at det var helt uaktuelt i dagens politiske situasjon å støtte FNs atomvåpenforbud. Partiet ble altså invitert til å programfeste en klar og entydig negativ holdning til atomvåpenforbudet. Tonen er derimot annerledes i andreutkastet etter behandling i partiorganisasjonen: Her heter det at «Arbeiderpartiets mål er en atomvåpenfri verden. Dette målet nås først når land som har atomvåpen, forplikter seg til gjensidig nedrustning. Arbeiderpartiet vil at Norge skal engasjere seg sterkere i FN, NATO og bilateralt for atomnedrustning.»

Den opprinnelige negative holdninga til atomvåpenforbudet i AP, er nå snudd med en formulering som ligner på formuleringen i regjeringserklæringa fra Spania i fjor høst. Nå heter det at «den internasjonale forbudstraktaten er et godt initiativ og bidrar til å øke stigma rundt atomvåpen.»  Likevel foreslås det at «i dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det ikke mulig for NATO-land som Norge å undertegne uten å redusere vår mulighet for innflytelse og beskyttelse.» Her er det imidlertid dissens i programkomiteen, der et mindretall vil  støtte atomvåpenforbudet nå.

Etter nei til Atomvåpens mening er det en alt for passiv holdning å mene at Norge risikerer å miste innflytelse i NATO om vi signaliserer støtte til atomvåpenforbudet. Å programfeste at vi ønsker at Norge skal beskyttes med atomvåpen er både naivt og kynisk.

Det viser likevel tegn på sikkerhetspolitisk bevegelse når det også foreslås at «det bør være et mål for Norge og andre NATO-land å underskrive atomvåpenforbudet. Norge bør invitere likesinnede land i og utenfor NATO til å samarbeide om nedrusting.» Etter NtAs mening gjør Norge det best ved å signalisere støtte til atomvåpenforbudet i NATO. En ny regjering må sørge for at landene som ligger under NATOs atomparaply, sier fra at de ikke vil beskyttes med atomvåpen, slik blant annet Aps Torbjørn Jagland, Grete Strøm-Erichsen og Bjørn Tore Godal oppfordret i høst, til sammen med bl.a. Kjell Magne Bondevik og 56 andre tidligere statsledere og ministre i land som er alliert med USA.

Sjøl om Venstre og KrF er klare på sin støtte til atomvåpenforbudet, vet vi at de i regjering måtte gi etter for FrP og Høyre sin motstand. Det er en situasjon SV kan komme i etter valget i en eventuell regjering med AP og Sp, om de ikke stiller klare krav på forhånd.

Vi oppfordrer partiene på sine fylkesårsmøter om å slutte opp om kravet om at Norge må undertegne atomvåpenforbudet!

Read Full Post »

22. januar trer FNs atomvåpenforbud i kraft og atomvåpen blir forbudt etter internasjonal lov. Det er en stor seier for alle som ønsker en verden fri for atomvåpen!

Men Norge stikker hodet i sanden. Norge har verken signert eller ratifisert atomvåpenforbudet. I stedet for å delta i den internasjonale dugnaden for å stigmatisere, forby og avskaffe disse masseødeleggelsesvåpnene, skjermer vi atomvåpenstatene for press om nedrustning. Det er på tide at Norge løfter hodet opp av sanden og forholder seg til realitetene: Å true andre land med bruk av atomvåpen bidrar ikke til vår sikkerhet. Derimot utgjør disse våpnene en stor risiko. Så lenge atomvåpen finnes er det fare for at de blir brukt. Konsekvensene vil være katastrofale.

Forbudsavtalen er pr nå ratifisert av 51 land, men støttes av 138 av FNs medlemstater. Den er en av svært få folkerettslige avtaler som Norge ikke støtter. En undersøkelsen foretatt av Respons Analyse i 2020, viste at 78% av den norske befolkningen mener Norge bør undertegne atomvåpenforbudet. Regjeringens nei får kun støtte av 9 % av befolkningen.

Regjeringen hevder at atomvåpenforbudet er i strid med våre forpliktelser som NATO-medlem. Det er ikke noen formelle problemer knytta til å slutte seg til atomvåpenforbudet, men det riktig at det ikke vil være populært hos vår største allierte, USA. Norge er i dag et såkalt «paraplyland» som ikke har egne atomvåpen, men som bygger på at hvis Norge blir angrepet så skal USA forsvare oss med sine atomvåpen. Vår rolle som paraplyland gir oss en spesiell forpliktelse for å bidrar til å komme vekk fra dagens fastlåste situasjon med økt spenning, opprusting og vraking av tidligere inngåtte nedrustningsavtaler.

«Ved å påberope oss beskyttelse med atomvåpen fremmer vi en farlig og feilaktig tro på at atomvåpen skaper økt sikkerhet. Istedenfor å legge til rette for at det skal kunne gjøres fremskritt mot en verden fri for atomvåpen, gjør vi det vanskeligere. Vi forlenger den faren som atomvåpen utgjør fordi vi er redde for reaksjonene til allierte land som holder fast ved disse masseødeleggelsesvåpnene». Dette sto i et opprop som ble publisert i fjor høst og som var undertegnet av 50 tidligere statsministre og forsvarsministre samt to tidligere NATO generalsekretærer. Blant de norske underskriverne var de to tidligere statsministrene Torbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik. «Vi mener tiden er inne for å tenke nytt, fordi dagens situasjon er uholdbar. Vi må innse at dersom vi ikke tar tydelig standpunkt mot at atomvåpen skal besittes og potensielt brukes på våre vegne, vil nye og destabiliserende atomvåpen produseres og utstasjoneres i vårt navn», skrev Bondevik og Jagland i en kronikk sammen med de tidligere forsvars- eller utenriksministrene Anne-Grete Strøm-Erichsen, Eldbjørg Løwer, Knut Vollebæk og Bjørn Tore Godal.

Selv om vi undertegner atomvåpenforbudet er det ikke noe problem å forbli i NATO, drive øvelser sammen med våre allierte, samarbeide med også atomvåpenstater – så lenge atomvåpen ikke er involvert.

Tilslutning til FNs atomvåpenforbudet er en aktuell sak også i andre NATO-land. Utenrikskomiteen i det spanske parlamentet vedtok en uttalelse rett før jul der man ønsket FNs atomvåpenforbud velkommen «som et tiltak for å bevege seg mot fred, sikkerhet og nedrustning».

Belgia fikk ny regjering 30. september i fjor – en allianse av liberale, kristeligdemokrater, sosialister og grønne. Regjeringserklæringen inneholder en positiv beskrivelse av atomvåpenforbudet og det står at «sammen med våre NATO-allierte vil vi utforske hvordan vi kan styrke ikke-spredningsavtalen og hvordan Atomvåpenforbudsavtalen kan gi drivkraft for multilateral atom-nedrusting» (Min oversettelse). Dette er første gangen at en NATO-stat offisielt har framhevet de positive sidene av atomvåpenforbudet. Fra norsk side har det nærmest vært hevdet at forbudet står i veien for ikke-spredningsavtalen. Ikke spredningsavtalen gjør det ulovlig for nye land å skaffe seg atomvåpen, mot at de opprinnelige atomvåpenstatene forplikter seg til nedrustning. Problemet er at de opprinnelige atomvåpenstatene ikke har foretatt seg noe for å ruste ned.

Mens tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen er blitt utsatt, skal det holdes en partnerkonferanse for underskriverne av atomvåpenforbudet innen et år. Der vil temaet være hvordan atomvåpenstatene skal kunne slutte seg til forbudstraktaten. Det er ingen som tar til orde for ensidig atomavrustning. Skal Russland, Kina, USA eller andre atomvåpenstater slutte seg til, må det skje gjennom gjensidige, kontrollerbare avtaler. Der kan Norge ha en rolle. Vi er gode på såkalt verifisering, altså å kontrollere hva slags våpen som eventuelt blir satt ut av spill. Selv om vi ikke har undertegnet Forbudsavtalen, kan vi delta som observatør på partnerkonferansen – noe vi absolutt bør gjøre.

I løpet av våren skal partiene vedta sine programmer. Spørsmål om atomvåpen opptar folk og det kan godt bli en viktig sak i stortingsvalgkampen. Det ser ut til å være lite diskusjon i H og FrP. Det gjør at det kan se ut som om AP kan få en nøkkelposisjon. Mens de øvrige partiene er positive til å slutte seg til forbudsavtalen, er det stor diskusjon i AP. Gallupundersøkelsen fra i fjor var et tydelig signal om hva partiets velgere mente: 89% sier ja til å undertegne avtalen, kun 2% er imot. Likevel er partiledelsen skeptisk. I en vanskelig tid for partiet er mitt råd å høre på partiets velgere og grunnplan.

Read Full Post »

På dagen 75 år siden FN ble opprettet, kom nyheten om den 50. ratifikasjonen av avtalen om forbud av atomvåpen. Det betyr at atomvåpenforbudet blir forbudt etter internasjonal folkerett. Det er grunn til å feire!


Det var sterkt symbolikk i at den siste ratifikasjonen kom på FN-dagen. Den første resolusjonen som FN vedtok handlet om det samme: Nødvendigheten av å få til et forbud mot atomvåpen. At det tok 75 år å få til et folkerettslig forbud, viser at man ikke må gi opp. I 2015 vedtok FNs generalforsamling med overveldende flertall at man ville starte forhandlingene om et forbud. – Det kommer aldri til å gå, sa mange av de såkalte realpolitikerne. Det blir ikke nok land som slutter opp om traktaten, sa de da FN-landene ble enige om en avtaletekst i 2017. Da kampanjen for atomvåpenforbud – ICAN – fikk Nobels fredspris i 2017 ville ikke statsminister Solberg gratulere. Nå har altså 50 land ratifisert avtalen. Om 3 måneder vil forbudet bli gjeldende folkerett på linje med forbud mot biologiske og kjemiske våpen, klasebomber og anti-personell-miner.

Foreløpig er det ingen atomvåpenstater som har tilsluttet seg avtalen. Men forbudet gjør det internasjonalt ulovlig å true traktat-landene med atomvåpen. Landene forplikter seg til å ikke bidra til atomvåpenforskning, utvikling, produksjon eller lagring. Atomvåpenforbudet gir ingen umiddelbar avrustning, men vil bidra til å kriminalisere og marginalisere atomvåpenstatene. Hvordan det skal åpnes for at også atomvåpenstater kan slutte seg til avtalen, blir et tema på den første konferansen for avtalelandene som skal holdes innen et år etter ikrafttredelse. Nå må kravet være at Norge deltar som observatør på denne konferansen.

For ennå har Norge har ikke sluttet seg til avtalen. Regjeringen har argumentert med at det bryter med forpliktelsene som NATO-land. Men nettopp som NATO-land sitter Norge i en nøkkelposisjon til å få til bevegelse blant de såkalte «paraply-landene» altså land som selv ikke har atomvåpen, men som har erklært at de vil beskyttes med atomvåpen fra andre land. Nylig skrev over 60 tidligere statsledere, forsvars og utenriksministre fra såkalte paraply-land under et opprop for atomvåpenforbudet – sammen med to tidligere generalsekretærer i NATO. Det var ut fra en erkjennelse at noen må si fra at det hverken er etisk eller trygt å beskyttes av andre atomvåpen. Noen må ta initiativ til en endring, dagens atomvåpenopprusting vil ellers ende i en katastrofe.Det er ikke tilfeldig at atomvåpenforbudet kommer nå. For flertallet av verdens land oppleves faren for at atomvåpen faktisk skal tas i bruk som å være større i dag enn under den kalde krigen. 9 atomvåpenstater truer flertallet av land med massemord på sivile. Atomvåpenforbudet viser at verden ikke vil finne seg i dette. Norge må avklare på hvilken side vi vil stå: Sammen med atomvåpenstatene, eller med flertallet av verdens folk.

Read Full Post »

Områdene utenfor norskekysten – havet mellom Grønland, Island, Storbritannia og Norge –  er i ferd med å bli et oppmarsjområde for USA og Russlands atomvåpen. Den russiske nordflåten med base på  Kola, omfatter 30 atomdrevne undervannsbåter. Lagre av atomvåpen finnes svært nært den norske grensa. Disse atomvåpnene er viktige for Russlands evne til avskrekking og til å kunne slå tilbake et atomangrep fra USA. Det er bare USA som er i stand til å ødelegge russiske radar- og varslings- kommando og kontrollsystemer. Norge utgjør ingen trussel mot Russland, men at USA opererer i Norge eller i norske farvann gjør oss til en trussel. Amerikanerne er derfor mer til stede nært Russland enn tidligere. Norske myndigheters svar har vært å legge enda mer til rette for alliert tilstedeværelse. Et eksempel er å legge til rette for at amerikanske atomubåter som etter stor sannsynlighet har atomvåpen om bord, får fast base for bytting av mannskap i Tromsø. Et annet eksempel er at norske myndigheter åpner for alliert tilstedeværelse øst for Varangerfjorden. Dette er politikk som strider med tidligere begrensninger som Norge har påtatt seg for å redusere spenningen mot Russland.

Norge har ingen interesse av at spenningen i våre nordligste områder stiger. Russiske raketter med hastighet 5 ganger lyden gjør varslingstida for et angrep kortere. Både på amerikanske og russiske fly og fartøyer er det våpensystemer der man ikke kan skille mellom om raketter som har vanlig sprengladninger eller atomvåpen. Russerne har utviklet raketter med hastighet 5 ganger lyden. Det gjør varslingstida for et angrep kortere. Politikere og militære får stadig kortere tid til å tenke seg om når alarmen går, eller en krise inntreffer. Sjøl om dagens atomvåpen kanskje har mindre sprengkraft, er det ikke-diskrimerende våpen for masseutryddelse av sivile. Våpen som vi må gjøre alt for at ikke skal bli tatt i bruk.

Denne dystre situasjonen er bakgrunnen for en rapport som oberstløytnant og forsker på Forsvarets Høgskole, Tormod Heier har laget på oppdrag fra Nei til Atomvåpen, Leger mot atomvåpen og Norges Fredsråd. Rapporten ble nylig offentliggjort og kan leses her: https://neitilatomvapen.org/2020/09/25/ny-rapport-norden-som-lavspenningsomrade/

Heier peker på at det er mangel på dialog, respekt og forståelse for hverandres sikkerhetsutfordringer, enten partene befinner seg i Washington, Moskva eller i de nordiske hovedstedene. En slik mangel på dialog er farlig. Heier foreslår derfor 5 tillitsvekkende forslag:

  • Studentutveksling mellom nordiske forsvarshøgskoler og Russland for å skaffe mest mulig erfarings- og forskningsbasert kunnskap om hverandre.
  • Nordisk-russisk kontakttsenter for å forsterke kommunikasjonskanalene mellom de regionale militære hovedkvarterene. Dette er viktig for å hindre at konflikter utløses utilsika.
  • Lokale avspenningssoner for å forebygge at mindre hendelser kan utvikle seg til kriser der atomvåpen blir tatt i bruk.
  • Begrensninger på øvelser for å dempe det truende for foruroligende mønsteret som har utvikla seg langs norsk og russisk territoralfarvannsgrense de seinere åra der amerikanske og russiske styrker øver på atomkrig. Øvingsbegrensningene kan omfatte havområder f eks mellom Hammerfest, Bjørnøya og Svalbard.
  • Utvidelse av FNs incident at Sea-regime, det vil si at vi lager så mange felles kjøreregler som mulig i de norsk-russiske operasjonsområdene.

Lavspenningssone

I dag er det stadig økende aktivitet med øvelser, etterretning og overvåking, maktdemonstrasjoner utenfor den russiske og norske kystlinja i Norskehavet og Barentshavet, også øst for Hammerfest. Norge bør ta initativ til å opprette lavspenningssoner i området mellom Svalbard, Bjørnøya og Hammerfest. Det kan være belter på for eksempel 100 nautiske mil med begrensninger på fly og marinefartøy. Formålet er det samme som hva man har gjennomført i den engelske kanal og Kattegat: Å forhindre sammenstøt og ulykker. Å holde fiendene lenger fra hverandre. Lavspenningssonene kan også være av sesongbasert karakter, mener Heier.

Det er mange måter slike lavspenningssoner kan utvikles. Poenget er at Norge bør komme med militære og politiske initiativ for å vise vilje til lavspenning, som er en forutsetning for seinere nedrustning.

Read Full Post »

stortinget 5 mars 2Skal Norge stille seg utenfor det som vi løpet av året trolig blir et gjeldende  internasjonal folkerett som forbyr atomvåpen? I den politiske debatten i Norge er det Arbeiderpartiet som sitter med nøkkelen. I Nei til Atomvåpen heier vi selvsagt på forbudstilhengerne når APs landsmøte samles torsdag for å avgjøre saken.

10 av 15 fylkeslag har vedtatt å støtte et forbud. I store byer som Oslo, Bergen, Trondheim, Bodø og Tromsø har Arbeiderpartiet vedtatt støtte til ICANs City Appeal om atomvåpenforbud.

Om støtten for forbud er sterk i partiorganisasjonen, stemte partiet likevel mot atomvåpenforbud når saken var til behandling i Stortinget for en måned siden. Det var partiets utenrikspolitiske talskvinne, Anniken Huitfeldt som sto i spissen for å argumentere mot forbud, selv om hennes eget fylkesparti støtter forbudet.

AUFs leder Ina Libak har varslet at AUF vil kjempe for at partiet vedtar å støtte atomforbudet. Hun vil heller ikke godta noe kompromiss som skyver en norsk signering ut i tid. Vi må ta stilling til FN-forbudet som foreligger nå, sier hun til Dagens Næringsliv. Hun viser til at partiet gjorde det samme da det gjaldt forbudet mot kjemiske våpen.

Astrid Hoem som er nestleder i AUF og medlem i redaksjonskomiteen som skal lage innstilling i atomforbudssaken, argumenterte i Politisk kvarter 2. april, for at et forbud ikke er i strid med NATO-medlemskapet, men at det tvert i mot vil være å følge opp en stolt sikkerhetspolitiske tradisjon fra Einar Gerhardsens dager, om partiet vedtar å stille seg i spissen for et forbud.

Det vakte oppsikt at det var mulig å samle et stort flertall av verdens land for å forby atomvåpnene. Mindre kjent er det kanskje at hele forbudsprosessen faktisk ble startet av den rød-grønne regjeringen som Arbeiderpartiet var med i. Bakgrunnen var blant annet det vellykkede internasjonale forbudet mot landminer.  Vil AP følge opp sitt eget initiativ?  Verden trenger initiativ som fremmer nedrustning mer enn noen gang.

 

Read Full Post »

INFkartGjennom å si opp INF-avtalen har president Trump avfyrt startpistolen for en ny kald krig. Putins konstante rasling med atom-sablene gjør heller ikke verden tryggere. Europeiske ledere må gjøre det klart at å vrake INF-avtalen truer Europas sikkerhet. De må arbeide for et atomvåpenfritt Europa gjennom å slutte seg til FNs atomvåpenforbud.

INF-avtalen som ble undertegnet av Gorbatsjov og Reagan i 1987, innevarslet slutten på den kalde krigen. Avtalen forbød alle raketter med rekkevidde mellom 500 og 5.500 kilometre. Dette var I stor grad atomraketter som pekte mot europeiske byer og militærbaser. 2.692 raketter ble fjernet fra Europa.

 

USAs påskudd for å trekke seg fra avtalen nå er at de mener at Russland  bryter avtalen ved at de har utviklet  ulovlige raketter. Denne påstanden er ikke ny. President Obama tok opp saken med russerne allerede i 2014. I 2017 lanserte amerikanerne en rapport der det framkom at det er raketten Novator 9M729 som de mener bryter avtalen ved å ha en rekkevidde over 500 km.  Likevel uttrykte NATO måneden etterpå at INF-avtalen «bidrar til strategisk stabilitet og redusert risiko for at feilberegninger leder til konflikt».

Russerne på sin side har beskyldt USA for å bryte avtalen gjennom sitt rakettforsvarssystem, at USA har brukt ulovlige raketter til øvelser og at USA har droner som er ulovlige raketter.

Russland benekter at raketten 9M729 har en rekkevidde over 500 km. Russiske militære sier at raketten har en rekkevidde på ca 480 km. De har invitert amerikanerne til å inspisere, men gir dem ikke full tilgang. Samtidig vil ikke amerikanerne offentliggjøre det de mener er bevis for at dette er raketter som bryter INF-avtalen. Det finnes altså ikke offentlig bevis eller fakta som underbygger påstandene om brudd i avtalene. Men det er all grunn til å være bekymret, samtidig som vi må kreve at bevis offentliggjøres. Det er nok å peke på påstanden om at Irak hadde masse-ødeleggelsesvåpen som et påskudd på å invadere landet.

Trump  risikerer en milliard menneskers liv i USA og Europa for å tekkes sin velgere som han mener vil ha en tøff president som ikke bryr seg om internasjonale avtaler. Han setter hele det internasjonale avtaleverket i fare gjennom først å vrake Iran-avtalen, og nå INF-avtalen som førte til Start-avtalen for langtrekkende raketter. Det er ingen tvil om at andre land som Nord-Korea, registrerer hans forakt for avtaler.

Den nye kalde krigen blir større og farligere enn den forrige, og det er slett ikke sikkert verden vil ha like mye flaks denne gangen. Det blir ingen vinnere av det våpen-kappløpet som nå kan starte. Vår eneste mulighet er at Europas ledere krever at landene offentliggjør sine bevis og setter seg til forhandlingsbordet for å sørge for at INF-avtalen fortsetter. Partene har nå 6 måneder til å komme til enighet. Da har vi ingen tid å miste.

 

Read Full Post »

doomsdayclock_black_2mins_regmarkAldri har vi vært så nær apokalypsen – dommedag, sier forskerne i Atomic Scientists som i dag stilt dommedagsklokka på to på tolv

Hvert år siden 1947 har medlemmene i Bulletin of Atom Scientists stilt denne klokka som et symbol på hvor langt vi er fra en global katastrofe. Det som bestemmer hva klokka stilles på, er faren for atomkatastrofe og klimaendringer. Bare to ganger har klokka blitt stilt til to minutter før midnatt: I 1953 og 2018. Da klokka skulle stilles i dag, sa vitenskapsfolkene at den fortsatt er to på tolv.

Det var vitenskapsmennene fra Manhattan-prosjektet, som sto bak den første amerikanske atombomba, som i 1945 etablerte foreningen Atom Scientists. Avgjørelsen av om klokka stilles fram eller tilbake tas av Bulletins styre og en faggruppe som bl.a. omfatter 15 Nobelprisvinnere. Det leveres selvfølgelig en omfattende begrunnelse for om vi er kommet fjernere eller nærmere dommedag.

 

I år legger komiteen vekt på at de to hovedtruslene atomvåpen og klimaendringer, har forverret seg siste år som følge av økt informasjonskrig som har svekket demokratiet i verden.

 

USA har vraket Iran-avtalen og har annonsert at de vil forlate avtalen om ikke å ha mellomdistanseraketter I Europa. Det er alvorlige skritt mot en total demontering av global våpen kontroll. Sjøl om det i 2018 ble slutt på den aggressive ordkrigen mellom USA og Nord-Korea, så gjenstår det å se om tilnærmelsene mellom de to statene vil føre til noen nedrustning og varig avspenning.

I mellomtida fortsetter atommaktene med sine programmer for atomvåpen-modernisering. Det ser også ut til at de militære doktrinene i USA og Russland har utviklet seg slik at man ikke lenger ser bort fra muligheten av bruk av atomvåpen i mindre konflikter. Trump har lansert en ny doktrine der USA skal være beredt til bruk av atomvåpen i en rekke ulike konflikter, inkludert cyber-angrep. Derfor skal vi lage mindre og mer anvendelige atomvåpen, sier Trump.

I sin president-tale til Føderasjonsrådet i Russland 1. mars fortalte Putin om en omfattende modernisering av atomvåpnene, rettferdiggjort som en reaksjon på rakettforsvaret til USA. Trump-administrasjonen har styrket de store opprustingsprosjektene de arvet fra Obama. Opprusting og modernisering skjer også i de  7 landene som overhodet ikke er berørt av nedrustningsavtaler – slik som India og Pakistan.

For å stoppe klimaendringene må klimagassutslippene av CO2 komme ned på null i løpet av dette hundreåret. Utviklingen i verden peker ikke i den retningen. Tvert i mot økte utslippene i 2018 etter noen år med stagnasjon.

Forskerne legger stor vekt på sammenbruddet i det tradisjonelle økosystemet for informasjon, som en sivilisasjon er avhengig av.» I mange forum, spesielt sosiale media, ser vi at nasjonalist-ledere og deres medløpere, lyver skamløst og insisterer på at det er sant. Disse internasjonale forsøkene på å øke polariseringen og konflikter, undergraver tilliten vil valg og demokratiske institusjoner», skriver forskerne som også viser til økte digitale angrep

 

https://thebulletin.org/doomsday-clock/current-time/

 

 

 

Read Full Post »

BanMonitor_print_TwitterHeader-620x350157 av verdens land har enten stemt for, eller tatt skritt for å tiltre, signere eller ratifisere det internasjonale atomvåpenforbudet. Det viser at det store flertallet av verdens land støtter et atomvåpenforbud. Dette er hovedkonklusjonen i rapporten Nuclear Weapons Ban Monitor 2018 som ble publisert i FN i slutten av oktober i år. Dette gir håp om at forbudet kan tre i kraft allerede mot slutten av neste år.

Bak rapporten står Norsk Folkehjelp og den internasjonale kampanjen for atomvåpenforbud, ICAN. Redaktør er Grethe Østern fra Horten. Rapporten er den første fra en nylig etablert overvåkingsgruppe som skal følge framskrittene for det historiske atomvåpenforbudet som FN vedtok i 2017.

Rapporten evaluerer i hvilken grad verdens stater innretter sin politikk og praksis til forpliktelsene i forbudstraktaten. Et nøkkelelement er å rette søkelys mot aktiviteter som må avvikles for at FN skal nå sitt mål om en verden uten atomvåpen. Ved siden av de 9 atomvåpenstatene er det 31 land som støtter bruken av atomvåpen på egne vegne. Av dem er det 5 som selv lar andre land lagre atomvåpen på sitt territorium, mens andre land har selskaper som utvikler atomvåpen eller deler til atomvåpen. Europa er den eneste verdensdelen der flertallet av land ikke støtter atomvåpenforbudet. Det inkluderer blant annet Norge. Rapporten konkluderer med at de europeiske landene kan redusere atomvåpentrusselen om de endrer politikk og støtter forbudet og dermed legger et press på atomvåpenstatene for nedrusting.

Mens man i Norge forhandler om en flertallsregjering, kan det være interessant å se til Spania der SVs søsterparti Podemos har vært i forhandlinger med statsminister Pedro Sanchez om flertall for statsbudsjettet. Et av avtalepunktene er at Spania skal signere atomvåpenforbudet. Spania kan derfor bli det første NATO-landet som signerer avtalen. I Norge er en støtte til atomvåpenforbudet på samme måte et krav fra SV for å kunne gå i regjering med AP.

De ni atomvåpenstatene har tilsammen 14,500 atomstridshoder. Det er en kraftig reduksjon fra toppåret 1986 da det var 70.000. Men rapporten viser at alle atomvåpenstatene er involvert i store opprustingsprosjekter. De siste årene har det også vært en topp i trusler om bruk av atomvåpen, og verden har vært på kanten av atomkrig på grunn av misforståelser, kommunikasjonssvikt eller tekniske problemer.

Atomvåpenforbudet blir internasjonal lov 90 dager etter at 50 land har ratifisert avtalen.  Ratifisere betyr at man har endret nasjonale lover slik at de blir i samsvar med forpliktelsene i avtalen som ikke bare handler om ikke å ha atomvåpen, men også produksjon av deler til atomvåpen, transport av våpen, støtte til trusler om bruk av atomvåpen osv. 14 måneder etter at avtalen ble vedtatt har 20 land ratifisert. Det betyr at denne avtalen har raskere framdrift enn det de andre avtalene om forbud mot in-humane-våpen slik som klasebomber og anti-personell miner.

Hele rapporten kan leses her: http://www.icanw.org/wp-content/uploads/2018/10/Nuclear-Weapons-Ban-Monitor_WEB_NEW.pdf

Read Full Post »

atomkraft«Folkeopplysningen» er et interessant program som utfordrer etablerte sannheter. Men i programmet om atomkraft stiller programleder Andreas Wahl seg svært ukritisk til disposisjon for pengesterke krefter som vil grønnvaske atomkraften.

Det finnes ulike tall på hvor mange som døde som følge av atomkraftulykken i Tsjernobyl i 1986. Tallene varierer fra mange hundre tusen og nedover. Fortsatt dør folk som følge av kreft som kan relateres til Tsjernobyl. Folkeopplysningen påstår at antallet døde var under 100. Det er et tall som har liten støtte i det store antallet rapporter som har kommet etter ulykken. Chernobyl Forum som ble opprettet av Det internasjonale energibyrået, anslår i sin rapport fra 2006 at antall døde er mellom 4000 og 9000 mennesker.  Svært mange forskere mener at dette tallet er for lavt. I tillegg kommer et stort antall mennesker som utvikler kreft, men som blir friske ved hjelp av behandling. Ulykken førte til spredning av radioaktivt nedfall også over Norge.  Statens strålevern  beregnet  ca 400 dødsfall i Norge som følge av kreft og ca 90 tilfeller av genskader over 50 år (Statens Strålvern m fl 1996).   Det er ingen tvil om at Tsjernobyl var den verste menneskeskapte katastrofen i nyere tid.

Nei til atomvåpen er opptatt av sammenhengen mellom sivil atomkraft og atomvåpen. Det finnes i dag ingen endelige, sikre lagringsteder for avfall fra atomkraft og atomvåpenproduksjon. Avfallet innebærer en potensiell risiko i over 1000 år. Sjøl om det finnes systemer for internasjonal kontroll, vil spredning av teknologi for å bruke atomkraft i flere land innebære en fare for å spre muligheten for at flere land kan utvikle atomvåpen.

Man kan selvsagt diskutere hvor stor denne faren er. Men det er en fare som er unødvendig å ta. Det er ikke slik at atomkraft er nødvendig for å nå Paris-målene om nedgang i klimautslipp. Snarere tvert i mot:  Problemet som Wahl ikke omtaler er at atomkraftverkene stort sett er avhengig av en eller annen form for offentlige subsidier. Det kreves enorme investeringer. Kjernekraften har vært det største hinderet for å utvikle mer grønn energi. Energiselskapene er redde for at investeringer i denne sektoren ytterligere vil svekke lønnsomheten av investeringene i atomkraft.  Det beste for både klimaet og global sikkerhet er å avvikle både kjernekraft og atomvåpnene.

Read Full Post »

Av Lars Egeland, nestleder i Nei til atomvåpen og medlem i ICANs råd.ican

Det er ingen juridiske hindre i veien for at Norge slutter seg til FNs atomvåpenforbud. Det vil styrke Norges posisjon som fredsnasjon og øke global sikkerhet. Men det vil skape reaksjoner blant andre NATO-land. Atomvåpenforbudet strider mot NATOs strategiske konsept. Likevel kan det finnes måter å slutte seg til atomvåpenforbudet også innenfor NATO. Til syvende og sist er det et spørsmål om politisk vilje.

Dette er blant konklusjonene i rapporten som på onsdag ble lansert av den norske grenen av den Internasjonale kampanjen for et atomvåpenforbud (ICAN) Det er en alternativ utredning til rapporten som regjeringa vil komme med i midten av oktober og som er et svar på et oppdrag fra stortingsflertallet.  ICAN-rapporten inneholder  en gjennomgang av både fordeler og ulemper, og overlater til leseren å konkludere.

Rapporten er skrevet av dr. juris Gro Nystuen, sammen med forskerne Kjølv Egeland og Torbjørn Graff Hugo. Dette er blant landets fremste eksperter på internasjonal lov, nedrustning og våpenkontroll.

Fra motstanderne av atomvåpen-forbudet blir det hevdet at avtalen er verdiløs så lenge atommaktene ikke har skrevet under. At atommaktene ikke ville skrive under, var  klart allerede da FN vedtok forbudet med massivt flertall. Formålet med avtalen var å lage en norm, å stigmatisere atomvåpnene, slik man gradvis har fått til når det gjelder kjemiske og biologiske våpen. I stedet for at atomvåpen i dag er et prestisjesymbol for noen land, vil avtalen på sikt gjøre det vanskelig å involvere seg i produksjon av atomvåpen. Det kan bidra til et klima for nedrustning.

Trenger vi egentlig et atomvåpenforbud, spør forfatterne. Den såkalte humanitærretten forbyr allerede i dag å bruke våpen som ikke skiller mellom stridende og ikke-stridende. Det er vanskelig å tenke seg at bruk av atomvåpen ikke rammer sivile massivt.

Slikt sett går forbudet bare et lite skritt videre ved folkerettslig å slå fast at atomvåpen ikke kan brukes under noen omstendeligheter. Avtalen forbyr ikke bare bruk, men også oppbevaring, produksjon, utplassering – ja også oppmuntring til at andre har atomvåpen. Norge har ingen juridiske forpliktelser som vanskeliggjør en tilslutning til forbudet. Men  forbudet mot oppmuntring til bruk av atomvåpen er problematisk for Norge, fordi vi har støttet NATOs strategiske konsept som innebærer bruk av atomvåpen. I den opprinnelige avtalen om oppretting av NATO – Atlanterhavspakten – er atomvåpen ikke omtalt. NATOs strategiske konsept er ikke juridisk bindende, men om vi signerer et forbud er det et signal om at konseptet ikke lenger gjelder for Norge. Det vil ikke bli tatt vel imot av andre NATO-land.

Det er likevel handlingsrom for Norge. Norge kan bruke sin veto-rett neste gang NATOs strategiske konsept skal diskuteres, og dermed splitte NATO. En annen mulighet som har vært brukt av NATO-landet Danmark før, er å bruke såkalte fotnoter, der Norge kun distanserer seg fra den del av NATOs konsept som bryter med atomvåpenforbudet. Det vil selvfølgelig være lettere om flere NATO-land gjør det samme som Norge. En siste mulighet er at Norge signerer atomvåpenforbudet og dermed signaliserer at man støtter et forbud, men at man deretter bruker den tida som er nødvendig før man ratifiserer forbudet, altså gjør det til gjeldende lov i Norge.

Atomvåpenforbudet ble vedtatt med et massivt flertall i FN. Mange land har signert avtalen, og mange har kommet langt i å ratifisere den slik at det ikke er tvil om at et forbud mot atomvåpen blir gjeldende folkerett. Å stille seg utenfor dette, har en politisk pris. Den kan Norge første gang komme til å merke når man nå prøver å bli valgt til FNs sikkerhetsråd. Å skrive under avtalen har en politisk pris innad i NATO. Til syvende og sist er det et spørsmål om politisk vilje, og ambisjoner når det gjelder atomnedrustning. Et atomvåpenforbud kan for Norges del anses som en forlengelse av norsk basepolitikk. Eneste grunn til å si nei til forbudet er hvis man er tilhenger av atomvåpenavskrekking.

Read Full Post »

Older Posts »