Gjedrem-utvalget foreslår at vi bør åpne for at Oljefondets penger kan investeres i vestlige atomvåpen. Rapporten er et åpenbart bestillingsverk fra finansminister Jens Stoltenberg. FrP og Høyre jubler. Nå vil kampen stå innad i Arbeiderpartiet.
I dag er 14 selskaper utestengt fra investeringer fra Oljefondet pga atomvåpenproduksjon. Hvis Gjedrem-utvalgets forslag vedtas, vil det bare være selskapet Larsen og Toubro som fortsatt vil bli stengt ute. Det er et selskap basert i India. Blant de vi vil kunne investere i er selskaper som Airbus og Safran som er involvert i utvikling av de franske atomvåpnene. Norge har som kjent inngått en hemmelig avtale om samarbeid med Frankrike om atomopprusting i Europa.
Norge har ikke atomvåpen. Men Norge kjøper militærmateriell fra selskaper som også er involvert i produksjon av atomvåpen. Forbudet mot å investere i slike selskaper, skal bidra til å dempe oppmerksomheten og inntektspotensialet i utvikling av atomvåpen, gjennom at de mister investorer hvis de produserer atomvåpen, men får investorer om de slutter.
Flertallet av verdens land har signert FNs atomforbudstraktat. For disse landene er det ulovlig å investere i selskaper involvert i produksjon av atomvåpen. I praksis har det bidratt til at mange internasjonale investorer og fond, har unnlatt å investere i atomvåpen. Men Norge har signert Ikkespredningsavtalen som forplikter oss til å arbeide for atomnedrustning. Til nå har det vært tolket slik at man ikke bør investere i atomvåpen.
Våpenkriteriet som har gjeldt for Etikkrådet omfatter ikke forbud mot å investere i alle typer våpen. Men «fondet skal ikke være investert i selskaper som selv eller gjennom enheter de kontrollerer utvikler eller produserer våpen eller sentrale komponenter til våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper, herunder biologiske våpen, kjemiske våpen, kjernevåpen, ikke-detekterbare fragmenter, brannvåpen, blindende laservåpen, antipersonellminer og klaseammunisjon». Det betyr at det forbudet bare gjelder våpen som bryter med krigens folkerett. Nå foreslår Gjedrem-utvalgets altså et unntak for det mest inhumane våpenet, nemlig atomvåpen.
Oljefondet er et av verdens største fond. Hva Oljefondet gjør, blir lagt merke til. Om Oljefondet nå går inn i atomvåpen-produksjon kan det få betydning for andre fond. Stoltenberg sier at det ikke er NATO som driver dagens atomopprusting. Men det er åpenbart at NATO-land som Frankrike og USA bidrar til atomopprusting. Det som er dypt beklagelig er at Norge i stadig økende grad bygger sin forsvarsstrategi på bruk av atomvåpen.
Oljefondet skal sikre kommende generasjoner økonomisk. Til syvende og sist er det et moralsk spørsmål om vi vil at framtidig velstand skal bygge på at vi tjener penger på økt internasjonal spenning og atomopprusting.
Gjedrem-utvalgets forslag innebærer at Etikkrådet mister muligheten til å foreslå utestengelse av selskaper. Heretter skal etikkrådet bare komme med generelle anbefalinger til Oljefondet og Norges Bank. Etikkrådet blir et «supperåd» uten betydning og makt.
Sola skinte fra en skyfri himmel da vi kom til Fredsparken i Hiroshima. Klokka var kvart over 8 om morgenen, akkurat slik det var den 6. august 1945 da et enslig bombefly kom inn over byen. Det var første gang at en atombombe ble brukt mot en befolket by.
Vi var en delegasjon fra Nei til Atomvåpen i Norge som besøkte Hiroshima og Nagasaki nå i oktober. Sammen med oss var også en representant fra Norsk Folkehjelps ungdomsorganisasjon Solidaritetsungdommen, og leder av Handel og Kontors ungdomsorganisasjon.
Forferdelige konsekvenser
Konsekvensene av bomba var som vi vet, enorme. Det anslås at 140.000 døde innen utgangen av året. I dag er Hiroshima en moderne storby med 1,2 millioner innbyggere. Byen er bygd opp igjen, men sentrum er dominert av den store fredsparken mellom to elver. Parken ligger noe høyere enn bakkenivå før krigen. Parken er bygd på ruiner. – Ikke snakk høyt, vis respekt for at dere går på døde mennesker, sa guiden vår. I en krypt ligger restene av over 70.000 kremerte uidentifiserte ofre. Ved siden av i en annen krypt ligger arkiv over ofre – levende og sårede. De teller 353.639.
Ingen kunne snakke om atombomba
Fredsmuseet som ligger i parken, har hvert år over 2 millioner besøkende. Museet gjør et sterkt inntrykk. Det er vanskelig å ta inn over seg tallet på antall døde. Museet har derfor valgt å fortelle historien om enkeltpersoner og hva som hendte med dem. Tilfeldigheter avgjorde ofte hvem som overlevde. Etter museumsbesøket hadde vi et møte på en bokkafe som har ukentlige dialogmøter om fred. Matsue Matsomoto som var tre år da bomba falt, fortalte sin historie. Besteforeldre, tante og onkler bodde i bysentrum, mor et stykke utenfor. 6. august var hennes to søsken hos besteforeldrene. De kunne senere bare identifiseres ut fra hårnål og noen smykker. Mora til Matsue var med for å pleie de skadde. Da var treåringen ikke alltid under oppsyn. Hun fortalte at hun husket hun så en trikk som var full av oppreiste, døde, dvs forkullede mennesker. Noen mente at dette var noe hun drømte. Problemet var at USA som okkuperte Japan forbød all offentlighet om atombomba helt fram til 1952. Da kunne folk snakke med hverandre, og Matsue fikk bekreftet at det ikke var en drøm, men at det stemte det hun hadde sett.
Hvorfor brukte amerikanerne a-bomba?
I historiebøkene – også i Norge – hersker fortsatt den amerikanske historien om at atombomba ble sluppet for å få en slutt på krigen og hindre tap av flere amerikanske soldater. I Fredsmuseet i Nagasaki ble det grundig motbevist. Det manglet ikke på advarsler mot bruk av atombomba sommeren 1945. General Eisenhower og andre ledende militære som president Trumans stabssjef og sjefen for det amerikanske luftforsvaret, mente at Japan allerede var beseiret og at det både militært og moralsk var forkastelig å bruke bomba. Også forskerne som hadde utvikle bomba, advarte.
Den historiske konklusjonen er nok at det var investert så mye penger i å utvikle atombomba over flere år, slik at amerikanske myndigheter ville ha full valuta for innsatsen. Derfor unnlot de å bombe Hiroshima med ordinære bombefly slik at de kunne måle effekten på en uskadet by.
Nagasaki skulle ikke bombes
Tre dager etter Hiroshima, bomba amerikanerne Nagasaki. Nagasaki var ikke det opprinnelige målet, men byen Kokura, der et stort våpenanlegg lå. Dårlig sikt gjorde annskapet gikk videre til reservemålet Nagasaki. Der var det overskyet, så flyet sirklet i to timer og trodde de måtte fly tilbake til basen før de slapp opp for drivstoff. Da kom det plutselig en revne i skydekket som gjorde at de slapp bomba. Nagasaki var en mindre by, og svært langstrakt. Amerikanerne bommet også kraftig på målet som var havneområdet. Ca 40.000 døde momentant, innen utgangen av året var tallet doblet.
Må ta vare på minnene – men også gi håp
«Hvis minnene går tapt, vil historien gjenta seg. Derfor må vi holde minnene om hva som skjedde i Hiroshima i live» sa Tomoko Wataube i fredsorganisasjonen Asian Network of Trust. De overlevende – hibakushaene – er i ferd med å dø ut, men ANT gjør sitt for å spre deres budskap, akkurat som hibakusha-foreningen Nihon Hidankyo som fikk Nobels fredspris i 2024. ANT tar også vare på trær som har overlevd atombomba. I Hiroshima er det ca 150 trær. Det hadde sterk symbolsk kraft når noen av de ødelagte trærne begynte å få spirer. ANT har sørget for at frø fra disse trærne er spredt over hele verden, bl.a. i Larvik der det står et hibakusha-tre.
Vi møtte flere overlevende også i Nagasaki. Bl.a. en lærer på 93 år. Hver uke snakker han med ungdom på en kafe om fred. – Det er det som holder meg levende, sa han. Han hadde jobbet med å utvikle fredsundervisning som fag. Vi kan ikke bare fortelle grusomme historier om hva som skjedde, da bomba falt, sa han. Vi må gi elevene håp. Det er mye som kan gi håp. Når vi takker for at vi får mat på bordet hver dag, så er det å uttrykke håp. To ord gikk igjen når vi snakket med fredsaktivister: Vi må være positive og utholdende.
Budskap til Tønsberg
Vi var også så heldige å få et møte med Nagasakis ordfører, Shiro Suzuki. Det var en meget formell seanse der han møtte med en gruppe rådgivere. Vi hadde på forhånd fått beskjed om hvor vi skulle sitte, og det var bare jeg som skulle snakke på vegne av oss. Men han hadde et klart budskap til Tønsbergs ordfører – og andre ordførere: Slutt dere til den internasjonale ICAN City appeal der byer uttrykker sin dype bekymring for den eksistensielle trusselen som atomvåpen utgjør, og ber de nasjonale myndigheter slutte seg til FNs atomvåpenforbudstraktat. – Men ordførerne sier ofte at kommunene ikke skal drive utenrikspolitikk, innvendte jeg. «Byer er ofte de primære målene i en atomkrig. De kan ikke akseptere at deres innbyggere blir satt i en slik fare. Kommunene har ansvar for beredskap for innbyggerne. Den eneste brukbare beredskap mot atomvåpen er å sørge for at de aldri brukes» svarte ordfører Suzuki.
Engasjerte ungdommer
Det kom mange fra Japan til nobelprisutdelingen i 2024. I Nei til Atomvåpen var vi bl.a. vertskap for en gruppe fra Hiroshima and Nagasaki Peace Messengers. Det er elever fra videregående skoler som aktiviserer seg mot atomvåpen. De ble etablert i 1986 i protest mot atombombe-prøvesprengninger. Hvert år samler de underskrifter mot atomvåpen som blir overlevert FNs generalforsamling. De rengjør minnesmerker, de lærer seg mer om atomvåpen, i Nagasaki deltar de på den månedlige demonstrasjonen i Fredsparken. Der fikk vi være med, og jeg fikk holde en tale på vegne av Nei til Atomvåpen. «Det er ingen som vil skape fred for oss, vi må bidra sjøl» sa en av de unge jentene fra Peace Messenger som vi møtte i Nagasaki. En annen fortalte at hun hadde deltatt i sommer på en konferanse i Sveits der hun for første gang møtte noen som mente at atomavskrekking var nødvendig. «Vi lytter til alle», sa hun, «vi tar ikke til motmæle – vi bare fremmer vårt budskap fra byene som har opplevd atombomba».
Nagasaki – Japans vindu mot verden
Japan førte fra 1600-tallet en isolasjonspolitikk mot andre land, men tillot nederlendere og kinesere å drive handel i Nagasaki og særlig den kunstige øya Deijima. Kristendommen kom til Nagasaki med portugisiske misjonærer på 1500-tallet. Helt fra den gang har Nagasaki vært et senter for kristendom i Japan. Den tidligere biskopen og styremedlem i Nei til Atomvåpen, Tor Berger Jørgensen, jobbet i mange år som misjonær i Nagasaki.
Da Japan åpnet seg mot omverdenen på 1850- og 1860-tallet, ble Nagasaki en viktig havneby for utenlandsk handel og bosetting. Utenlandske kjøpmenn, konsulater og vestlig arkitektur satte preg på deler av byen. Blant dem var også den unge skotten Thomas Blake Glover (1838–1911) som har fått stor betydning for moderniseringen av Japan på slutten av 1800-tallet. Han tjente penger på ulovlig våpenhandel. Han store handelsvirksomhet gjorde at han fikk behov for et sted som kunne reparere skip. Det var starten på Mitsubishi-verftet. Verftet fikk stor betydning for Japans militære opprusting. I dag driver Mitsubishi-selskapet med alt fra bilproduksjon til dagligvarehandel. Glover kjøpte opp bryggeriet som ble startet av norsk-amerikaneren William Copeland (født Johan Martinius Thoresen i Arendal). Det var en av Japans første moderne øl-bryggerier, men fikk økonomiske problemer. Da Glover etablerte Japan Brewery Company i 1885 ble det starten på det kjente Kirin-ølet og ølbrygging i Japan.
Forretningsvirksomheten ble etter Thomas Blakes død i 1911 drevet videre av sønnen, men han tok sitt liv kort etter at bombingen av Nagasaki. Glovers hjem ble lite skadet av atombomba. Det er sammen med hjemmene til andre koloni-kjøpmenn bevart i et praktfullt anlegg som heter Glover Garden som vi besøkte. Det sies at operaen Madame Butterfly av Giacomo Puccini er inspirert av historien om Glover og hans japanske kone. Det ble markert av monumenter både over Puccini og den berømte primadonnaen Tamaka Miura som spilte tittelrollen i Madame Butterfly i over 2000 forestillinger over hele verden.
Forretningsmannen Frederick Ringer etablerte i 1898 et hvalselskap i Nagasaki. Det importerte hvalbåten Olga Maru fra Norge. Det var starten på moderne hvalfangst i Japan. Skipet var bygget på Akers mekaniske Verksted, men vi kan vel tenke oss at harpunkanonen som skipet var utstyrt med, kom fra Tønsberg. Kanskje var Vestfoldinger også blant hvalfangerne som dro til Nagasaki for å lære bort hvalfangst.
Fredsparagraf i grunnloven
I grunnloven som ble vedtatt etter annen verdenskrig, er det en paragraf nr 9 som kalles for fredsparagrafen. Den slår fast at Japan skal avstå fra krig eller trusler om bruk av makt i internasjonale konflikter. Paragrafen anerkjenner ingen rett til å føre krig, og at Japan ikke skal ha land, sjø eller luftstyrker.
Landet har likevel det de kaller selvforsvarsstyrker, men med veldig begrenset kapasitet. I 2014 åpnet regjeringen for at landet kan bidra til å bistå en alliert under visse vilkår. Dagens meget konservative statsminister Sanae Takaichi, ønsker å utvide denne adgangen så mye som mulig og vil helst fjerne fredsparagrafen. Det er det betydelig folkelig motstand mot. Mange japanere ser paragraf 9 som en hjørnestein i Japans etterkrigsidentitet og et viktig symbol for fred.
Moderne land
I dag er Japan et svært moderne land. Når vi reiste fra Hiroshima til Nagasaki, reiste vi med shinkansen som er verdens første høyhastighetstog som kjører i opptil 320 km i timen. Men likevel slår ofte tradisjonelle kjønnsroller, respekt for eldre osv igjennom. Kleskodene er ganske strenge. Tatoveringer er knytta til kriminalitet og sosial utstøtelse. Når jeg ville besøke et japansk «onsen» dvs et bad, måtte jeg dekke til min lille tatovering med et plaster. I Norge sier vi du til alle. På japansk er det 6 nivåer av ulike høflighetsformer som brukes, avhengig av anledning, alder, kjønn osv. Det gjør det ofte vanskelig, og for mange betyr det rett og slett at de ikke tør å snakke med f.eks. eldre mennesker – fortalte vår unge tolk.
Atomic bomb detonated in the distance seen over an idlyllic rural landscape in Europe.
Det er mange ting som man kan mene er sjukt i vårt samfunn og være bekymra for. Det er både stort og smått. En av de store tinga er at vi bygger vår sikkerhet på å true hverandre med masseødeleggelsesvåpen. Sikkerheten vår skal være bygd på at vi er villige til å bruke atomvåpen. Men hvis de blir brukt har vi ingen ting igjen å forsvare.
Nå har Norge inngått en forsvarsavtale med Frankrike. En del av den avtalen er at Norge vil videreutvikle sitt forhold til Frankrike som atomstat. I Klassekampen 1. juni avdramatiserer statsminister Jonas Gahr Støre avtalen som har møtt mye motstand i Arbeiderpartiet. Vi har ikke inngått noen atomavtale, sier han, det er bare en åpning for å snakke med Frankrike. Men det er åpenbart at samtalene som kommer skal resultere i et konkret samarbeid som berører atomvåpen. Frankrike planlegger en stor fornying og utvidelse av antallet atomstridshoder. Forsvarsavtalen med Frankrike innebærer at Norge gir politisk støtte til atomopprusting i Europa, og at Norge bidrar til å normalisere atomvåpen ved å trekke dem inn i en avtale som ellers gjelder konvensjonelle våpen.
Forsvarsavtalen med Frankrike kommer uka etter at Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen avsluttet sitt møte i New York. Tilsynskonferansen arrangeres hvert 6 år. For andre gang avslutter den uten at man klarte å bli enige om et sluttdokument. Det bekrefter at arbeidet med atomnedrustning står på et bunnpunkt hvor det ikke lenger finnes avtaler som regulerer antallet atomvåpen og der landene ikke klarer å bli enige om det mest elementære.
For Norges del føyer atomavtalen med Frankrike seg inn i en endring av norsk atompolitikk som vi har sett det siste året. I 2024 deltok Norge for første gang med egne fly i NATOs kjernevåpenøvelse Steadfast Noon. Året før var første gang man var med, men da bare med observatør. Siden FNs atomvåpenforbud ble gjeldende folkerett har Norge deltatt som observatør på statspartsmøtene i Forbudstraktaten, med unntak av det siste møtet. I desember skal det avholdes Tilsynskonferanse i Forbudstraktaten. Vi regner med at Norge vil møte der, men det er reist tvil om det nettopp fordi Norges atomvåpenpolitikk ser ut til å være endret. Det er regjeringa som har gjort disse endringene, ikke Stortinget.
I høst ble Etikkrådet for Oljefondet lagt på is. En viktig grunn til det er trolig, at etikkreglene forbyr Oljefondet å investere i atomvåpen, som noen ønsker at vi skal gjøre.
Noen hevder at atomavskrekkinga har sørget for fred i verden de siste 80 åra. Det lar seg ikke bevise. Det vi vet er at vi har hatt flaks ved at vi har unngått atomkrig som følge av menneskelige eller tekniske feil. Det vi vet er at det har vært 80 år med trusselen om utryddelse hengene over hodet på oss. Det vi vet er at den enorme ressursbruken på atomvåpen står i veien for å løse verdens viktigste utfordring, nemlig klimakrisa. Det er ni atomstater i verden som holder resten av verdens land som gisler. I NtA ønsker vi ikke ensidig nedrustning, men det vi nå ser i Europa er en tosidig opprusting som ikke kan endre bra.
I mer enn 80 år har atomvåpen truet alt vi elsker og setter pris på. Dessverre øker faren for atomkrig. Trusselen om å bruke atomvåpen og opprustingen med nye atomvåpen innebærer risiko for en global katastrofe. Men det ikke nødt til å ende galt. Noe som gir håp er Forbudstraktaten mo atomvåpen som er signert og ratifisert av et stort flertall av verdens land. 22. januar fyller traktaten 5 år. Her er fem måter som traktaten har endret verden på.
Atomvåpen er for første gang forbudt
Forbudstraktaten er den første globale traktaten som forbyr atomvåpen, og som setter våpnene inn i et rammeverk som kan føre til at de fjernes og avvikles. Under traktaten gis det også støtte til ofrene for bruk og testing av våpnene. Alle land som slutter seg til traktaten forplikter seg til ikke å bruke, besitte, utvikle, teste eller true andre med atomvåpen. Forbudstraktaten støtter ikke-spredningsarbeidet og styrker tabuet mot atomvåpen. Forbudet har styrket internasjonalt arbeid med kontroll av atomvåpen og sikkerhetsarbeidet som utføres av Det internasjonale atomenergibyrået.
Atomrettferdighet er blitt sentralt i nedrustningssamtalene.
En av driverne bak at vi fikk atomvåpenforbudet, var et skifte i fokus fra atomvåpen som et mytisk redskap for nasjonal prestisje, over til de enorme humanitære konsekvensene av atomvåpen. Nå er det stort søkelys på de overlevende fra atomsprengningene i 1945 og de over 2000 prøvesprengningene som har skjedd etterpå. Dette er nå tema, ikke bare i diskusjonene om forbudstraktaten, men også i Ikke-spredningsavtalen og i FNs generalforsamling. For første gang har det blitt etablert et forum for samfunn som er ofre for bruk og testing av atomvåpen.
3. Synliggjøring av avskrekkings-svindelen
Risikoen ved atomavskrekking kan ikke overses. Ved å bygge på vitenskap og fakta-baserte politiske beslutninger, har Forbudstraktaten bidratt til å utfordre den falske historien om at atomavskrekking bidrar til økt sikkerhet. Det er en økende bevissthet mellom flertallet av land om at atomavskrekking er en legitim sikkerhetsbekymring også for de atomfrie landene.
4. Monopolet over hvem som kan snakke om atomvåpen er blitt knust.
Tradisjonelt har atomvåpenstatene diktert hvem og hvordan man skal snakke om atomvåpen. Forbudstraktaten anerkjenner det skjeve maktforholdet når det gjelder konsekvenser av bruk av atomvåpen og har skapt rom for nye stemmer: Urfolk, kvinner, barn og andre som ikke tidligere har blitt hørt. Forbudstraktaten anerkjenner at atomvåpen ikke bare angår atomvåpenstatene, men alle mennesker i verden som har både en rett og en plikt å være opptatt av atomvåpentrusselen.
5. Milliarder av dollar har blitt holdt vekk fra atomvåpenindustrien
Våpen som er forbudt gjennom internasjonale avtaler, mister sin legitimitet og færre selskaper vil investere i slike våpen. Forbudsavtalen har ført til at milliarder av dollar fra internasjonale finans-institusjoner, har blitt investert i andre næringer enn utvikling og produksjon av atomvåpen. Hundrevis av banker, pensjonsfond og andre finansinstitusjoner har lovt at de ikke vil investere i slike forbudte våpen. Det norske Oljefondet er blant de som ikke skal investere i atomvåpen. Nei til Atomvåpen har pekt på at de likevel har investeringer i selskaper som produserer slike våpen, sjøl om de det siste året også har solgt seg ut av flere. Det er en konsekvens av marginaliseringa av atomvåpenindustrien, når vår egen finansminister nå har stilt spørsmål ved om at vi likevel bør investere i atomvåpen – men det er altså utelukket for selskaper i flertallet av verdens land som har signert atomvåpenforbudet.
De som hevder at atomvåpen-forbudet ikke har hatt betydning, tar feil. Det er et synspunkt som ofte hevdes i land som ikke har signert avtalen, slik som Norge eller andre europeiske land. For flertallet av verdens land er forbudstraktaten og arbeidet som foregår mellom statspartene noe av det som likevel kan gi håp i en verden der stormaktene tar seg til rette.
Med en uvanlig rask politisk inngripen har finansminister Jens Stoltenberg satt Oljefondets Etikkråd ut av funksjon. Det er nesten bare i krisesituasjoner at politiske beslutninger tas så raskt som beslutningen om at Etikkrådet ikke lenger skal kunne utelukke selskaper fra Oljefondet. Påskuddet er at dette er nødvendig mens det skal foretas en utredning med en vurdering av de etiske retningslinjene.
Beslutningen ble tatt i løpet av et par dager. Først en epost til AP-medlemmene fra finansministeren, så kronikker i viktige aviser og debatt i NRKs politiske kvarter før finansministeren holdt sin planlagte redegjørelse om Oljefondet for Stortinget. Under debatten ble det fremmet en rekke benkeforslag. Ap fremmet forslag om å få en utredning om oljefondets etiske retningslinjer og et forslag om at Etikkrådets virksomhet stilles i bero mens utredningen pågår. AP hadde sørget for støtte fra FrP, Høyre og Kristelig Folkeparti.
Bakgrunnen for finansministerens redegjørelse for Stortinget var Oljefondets engasjement i Israelske selskaper og i selskaper som bidrar til Israels krigføring i Gaza og okkupasjon av Vestbredden. Finansministeren var bekymret for at Etikkrådet arbeidet med å utelukke store elektronikk- og teknologiselskaper som ville true fondets eksistens som et bredt indeks-fond. Det har i ettertid vist seg at Etikkrådet ikke jobbet med noen slike firmaer. Under LO-Stats kartellkonferanse forrige uke rettet imidlertid Stoltenberg fokuset på selskaper som produserer atomvåpen. Stoltenberg synes det er urimelig at vi ikke kan tjene penger på atomvåpen, mens vi kjøper våpen fra de samme selskapene. Er det mere etisk å betale penger til selskaper som er involvert i atomvåpen, enn å få penger fra de samme selskapene, spurte Stoltenberg.
Han er ikke den første til å ta til orde for å ta bort begrensningen om å investere i atomvåpen. FrP har ment det lenge, og Høyre tok til orde for å fjerne begrensningen i januar i år. Ifølge leder av utenrikskomiteen på Stortinget, Ine Eriksen Søreide (H) og Høyres nestleder Henrik Asheim «gir det ikke mening å ha regler som utelukker Oljefondet fra å investere i våpenselskaper som Ukraina og Vesten nå er helt avhengige av». Før sommeren fremmet FrP et forslag om dette på Stortinget, da stemte imidlertid ingen andre partier for det. Det måtte altså et stormløp fra Aps finansminister til, for å oppnå det samme.
Lederen for NATOs militærkomité, admiral Rob Bauer, har kritisert land som Norge og kaller oss “dumme” fordi vi vil gå glipp av store profitter ved å ikke investere i våpenindustrien. NATO-landene vil bruke enorme summer på forsvar de neste tiårene. Men er store fortjenester viktigere enn etiske hensyn?
ICAN, Den internasjonale kampanjen for forbud av atomvåpen, produserer hvert år en rapport om investeringer i atomvåpen. Ifølge rapporten fra februar i år er det norske oljefondet investert med 47 milliarder i sju selskaper som er involvert i produksjon av atomvåpen. Det er amerikanske og britiske atomvåpen, men også indiske. Samtidig har Etikkrådet gjennom årene utelukket en rekke selskaper som produserer atomvåpen. Forbudstraktaten mot atomvåpen legger stor vekt på å marginalisere produksjon av atomvåpen og å sørge for at det blir vanskeligere å finansiere slik produksjon. Norge har ikke underskrevet Forbudstraktaten, men vi er en del av Ikkespredningsavtalen som forplikter oss til å arbeide for atomnedrustning. Til nå har det vært tolket slik at vi derfor ikke bør investere i atomvåpen.
Våpenkriteriet for Etikkrådet omfatter ikke forbud mot å investere i alle typer våpen, men at «fondet skal ikke være investert i selskaper som selv eller gjennom enheter de kontrollerer utvikler eller produserer våpen eller sentrale komponenter til våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper, herunder biologiske våpen, kjemiske våpen, kjernevåpen, ikke-detekterbare fragmenter, brannvåpen, blindende laservåpen, antipersonellminer og klaseammunisjon». Det betyr at det forbudet bare gjelder våpen som bryter med krigens folkerett.
Stoltenberg peker på at vi kjøper våpen fra selskaper vi ikke kan investere i, fordi de også er involvert i produksjon at atomvåpen. Det synes han er ulogisk. For oss er det etisk helt logisk: Å ikke investere er en beskjed til selskapet om at de bør gå ut av atomvåpen-produksjon for å tiltrekke seg investorer. Å kjøpe andre våpen er noe helt annet. Det bidrar ikke til å styrke atomvåpnenes rolle, men tvert imot å gi beskjed til selskapene at de kan tjene penger uten å være involvert i atomvåpen.
Den største og mest umiddelbare trusselen mot Oljefondet er at atomvåpen blir tatt i bruk. Det vil lage en situasjon hvor Oljefondets verdier kan bli borte over natta. Slikt sett er det også i Oljefondets interesse at atomvåpen aldri blir brukt. Det er ikke troverdig at dagens opprusting med stadige flere, nyere og smartere atomvåpen vil øke terskelen for at våpnene blir tatt i bruk.
Som i mange saker i norsk politikk, er Arbeiderpartiet nøkkelen. AP er nøkkelen til en endring av norsk politikk når det gjelder atomvåpen, og også til en endring i Oljefondets etikk. Det Høyre og FrP ikke klarer å få til, kan AP få til. Derfor er det viktig at Aps medlemmer sier klart fra om at de ikke vil at Oljefondet skal tjene penger på atomopprusting,
Det er mange ti-år siden vi har diskutert utenrikspolitiske saker så mye som vi gjør nå. Avisene, radio og TV er fulle av skremmende nyheter om krig, – og faren for spredning og bruk av atomvåpen. Nei til Atomvåpen har arbeidet mot utvikling, prøving, produksjon, utplassering, spredning og bruk av atomvåpen siden 1980-tallet. Norge kan spille en nøkkelrolle for å hindre at atomvåpen blir viktigere i internasjonal politikk.
Store aviser og mediehus har laget valgomater som skal veilede velgerne i å velge parti foran høstens stortingsvalg. Også valgomatene bærer preg av at utenrikspolitikk er blitt viktigere. Likevel har ingen av dem spørsmål om hvilke partier som vil at Norge skal slutte seg til den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen til tross for stor offentlig debatt om dette de siste årene. Nobelkomiteen har til og med delt ut fredsprisen til arbeidet for atomvåpenforbud to ganger de siste årene. Som et supplement til valgomatene har Nei til Atomvåpen undersøkt hva de ulike partiene mener om atomvåpenforbudet, om opprettelse av en nordisk atomvåpenfri sone samt på hvilken måte atomvåpen kan utestenges fra Oljefondet.
FNs atomvåpenforbud (TPNW) Samlet sett er det fortsatt en bred støtte til FNs atomvåpenforbud. Rødt, SV, AP, SP og KrF fortsetter å sette forbudstraktaten som et viktig verktøy mot atomvåpen i sine partiprogrammer. MDG har ikke lengre henvisning til forbudet, men har gjennom sitt arbeid på Storting vist en fortsatt støtte.
Noen partier har litt bedre tid enn andre når det gjelder å slutte seg til atomvåpenforbudet. AP skriver i sitt program at «Den internasjonale forbudstraktaten er et godt initiativ og bidrar til å øke stigma rundt atomvåpen. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det ikke mulig for NATO-land som Norge å undertegne, uten å redusere vår mulighet for innflytelse og beskyttelse. Det bør være et mål for Norge og andre NATO-land å underskrive atomvåpenforbudet.» Også SP mener at «Det er et mål på sikt at Norge skal signere FN-traktaten om forbud mot kjernevåpen.» Rødt, SV og Kristelig Folkeparti har ikke noe slikt forbehold.
Venstre, Høyre og FrP støtter ikke forbudet. Venstre har tidligere støttet forbudet, men endret standpunkt på sitt landsmøte. SV nevner også at de vil gå inn for at NATO skal gå bort fra sin doktrine om førstebruk av atomvåpen – altså at NATO tillater sine medlemsland å svare på et konvensjonelt angrep med bruk av atomvåpen.
Nordisk atomvåpenfri sone Atomvåpenfri sone er det kun SV som skriver om i sitt partiprogram. Dette er en ide NTA støtter og oppfordrer partiene til å inkludere i sine programmer. Dette betyr ikke at de andre partiene er imot. Tvert om har vi hørt flere aktører som kunne være positive til et slikt forslag. Men for øyeblikket står SV alene i ha dette skriftlig.
Oljefondet På tematikken rundt Oljefondet er det stor variasjon i hva partiene mener. Det er bred enighet om at Oljefondet skal styres etter etiske prinsipper, men hvordan disse prinsippene defineres er det uenighet rundt. Rødt, SV, MDG og KrF har alle sterk politikk på at Oljefondet ikke skal investere i våpenindustri, og har tidligere foreslått flere tiltak på Stortinget for å utestenge atomvåpenprodusenter fra fondet. AP, SP og Venstre har indikert at de mener dagens retningslinjer er gode nok. Mens Høyre og FRP får bunnscore som begge ønsker slike investeringer velkommen. Nylig stemte Stortinget over et forslag fra FrP om å åpne Oljefondet får investeringer i atomvåpen. Her ble FrP stående aleine, Høyre stemte ikke for det.
Alle partiene unntatt Fremskrittspartiet skriver om generell støtte til nedrustningsarbeid. I FrPs program nevnes ikke hver fred, nedrustning eller atomvåpen.
En våpenhvile-avtale i Ukraina betyr at man slutter å skyte på hverandre. Det er selvsagt bra, men ikke nok for en varig fred. Derfor trenger vi en permanent fredsavtale. Forskjellen mellom en fredsavtale og en avtale om våpenhvile er at førstnevnte skal kunne føre til fred i en overskuelig framtid. Skal den gjøre det, kan den ikke innebære at Ukraina blir overkjørt. I tillegg må den føre til avspenning som et grunnlag for varig fred. Det betyr at avtalen etter NTAs mening, også må omfatte atomvåpenspørsmål i Europa.
Flere har nå innsett at det ikke gir trygghet å være under USAs atomvåpenparaply. Avskrekkingen er ikke troverdig. USA vil ikke ofre New York for å reagere på f.eks. et angrep mot de baltiske statene Finnmark. NTA har aldri trodd på denne avskrekkingen. Med Trump i presidentstolen skjønner de fleste at det er «America first».
Dermed har Frankrike kommet på banen og tilbyr seg selv som et europeisk alternativ – det vil si å avskrekke Russland med de franske atomvåpnene. Heller ikke denne avskrekkingen er det mange som tror på. Dermed har det kommet forslag om at vi må utvikle egne nordiske atomvåpen. Vi kan ikke stole på en populistisk høyre-ekstrem Trump, nå må vi potensielt samarbeide med aktører som sverigedemokratenes Jimmy Åkesson. Analysen som ligger bak forslaget om egne atomvåpen er at siden vi ikke kan stole på at andre land vil risikere eget land for å forsvare oss, kan vi kun stole på oss selv. Det innebærer i prinsippet en tro på at verden blir et tryggere sted om alle land har sine egne atomvåpen. Her burde det være åpenbart for de fleste: Verden blir ikke et tryggere sted om flere land har atomvåpen.
Hvis det er slik at vi ikke kan stole på amerikanerne eller franskmennene og at det ikke gjør oss tryggere med flere land med atomvåpen, har vi bare én ting å gjøre: Satse på trygghet uten grunnlag om at den skal forsvares med atomvåpen. Det er det mest troverdige alternativet.
Skal vi utvikle egne atomvåpen, blir vi et åpenbart bombemål, ikke minst i perioden fra en beslutning om å utvikle atomvåpen er tatt og før de er ferdige.
Under krigen i Ukraina har vi levd under trusselen om at det kan skje en utilsiktet eller tilsiktet opptrapping som fører til at atomvåpen blir brukt. Blir de først brukt, vil det trolig ikke la seg stanse før vår sivilisasjon har fått ubotelige skader. Det betyr at vi lever som gisler under atomvåpnene.
Hvis en fredsavtale skal være noe annet enn en pause hvor partene kan ruste opp, må fredsavtalen innebære avspenning og tillitsbyggende tiltak. Ukraina skal bygges opp igjen. Som samfunn har vi store utfordringer i å utvikle en velferdsstat med større grad av likhet og demokrati, som et forsvar mot høyreekstremisme.
Trump gir doble signaler som kanskje kan forstås ut fra hans erfaring som forretningsmann: Han har muligens lavere terskel for å bruke atomvåpen. Hvorfor skal man ellers ha dem, om de ikke kan brukes, spør han. Samtidig gir han signaler om at atomvåpen burde fjernes – fordi det er meningsløs bruk av penger. Putin har tidligere sagt seg interessert i å drøfte atomvåpen i Europa. Begge stater har avtaler med land i Europa som gjør at det i dag finnes over 100 atomvåpen på europeisk jord.
Skal vi få en trygg fred, og unngå en videre utvikling av en kald krig mellom stormaktene, må kravet være at alle atomvåpen fjernes fra Europa. Både de som er utplassert fra vestlig side og russernes våpen. Det kan være en start på ytterligere avtaler også for strategiske langtrekkende våpen.
Høyre ønsker at Oljefondet skal åpne for investeringer i atomvåpenproduksjon. – Det gir ikke mening at Norge kan kjøpe våpen fra selskaper som også produserer atomvåpen, men ikke kan investere i dem, sier Ine Marie Eriksen Søreide i Høyre, leder av Stortingets utenrikskomité. Men det er mange av oss som mener at det gir mening. Atomvåpen gir ikke økt beskyttelse – de er ikke egnet til bruk i krig. Atomvåpen er våpen for masseutryddelse.
Mens Ukraina mangler våpen for å forsvare seg mot Russland, og Norge styrker sitt konvensjonelle forsvar, er det verdt å merke seg at det finnes mer enn nok atomvåpen til å utslette verden flere ganger. Likevel ruster de ni atomvåpenstatene opp i høyt tempo. I 2023 økte utgiftene til atomvåpen med nesten 14 %, noe som tilsvarer omtrent 94 milliarder dollar – eller 3000 dollar hvert eneste sekund.
FNs atomvåpenforbud har støtte fra et stort flertall av verdens land. Så langt har 73 stater ratifisert avtalen, som blant annet forbyr støtte til produksjon av atomvåpen. Norge har allerede regler som hindrer Oljefondet fra å investere i selskaper involvert i atomvåpenproduksjon. Disse reglene bør opprettholdes og styrkes. For eksempel solgte fondet seg nylig ut av tre slike selskaper, men det finnes fortsatt seks stykker igjen.
Den siste tiden har atomtabuet – som i flere tiår har hindret bruk av atomvåpen – blitt svekket. Flere land, inkludert Russland, har kommet med trusler om å bruke slike våpen. Samtidig utvikles det nye, mindre og mer fleksible atomvåpen som skal senke terskelen for bruk. For å redusere risikoen for at disse våpnene blir tatt i bruk, må vi jobbe for å redusere deres plass i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Et viktig tiltak er å sørge for at finansinstitusjoner trekker støtten til selskaper som produserer atomvåpen.
Det er ofte de samme selskapene som produserer både konvensjonelle våpen og atomvåpen. Norge kan kjøpe fly fra Lockheed-Martin, men det er avgjørende at vi samtidig tydelig sier fra at vi ikke støtter deres engasjement i atomvåpenproduksjon. Gjennom Oljefondets etiske retningslinjer kan Norge legge press på selskapene for å få dem til å trekke seg ut av denne virksomheten.
Oljefondets regler forbyr investeringer i selskaper som produserer tobakksvarer, selv om de også produserer andre, etisk akseptable varer. På samme måte bør vi holde fast ved prinsippet om at barnebarnas pensjonspenger ikke skal finansiere våpen som kan utslette verden.
Lederen for NATOs militærkomité, admiral Rob Bauer, har nylig kritisert land som Norge og kaller oss “dumme” fordi vi vil gå glipp av store profitter ved å ikke investere i våpenindustrien. NATO-landene vil bruke enorme summer på forsvar de neste tiårene. Men er store fortjenester viktigere enn etiske hensyn?
Nettopp nå, når det skjer en massiv opprusting av konvensjonelle våpen, er det avgjørende å holde fast ved prinsippet om å ikke støtte atomvåpenprodusenter. Norge har ingen interesse i å bidra til atomvåpenkappløpet. Tiden er inne for at vi sammen sier tydelig nei: Vi vil ikke investere i våpen som truer hele menneskehetens eksistens.
(Dette er et innlegg sendt til flere aviser fra Sol Kaspara Haug Stenslie som er rådgiver i NtA og meg)
Fra Nobelrpisutdelingen i Oslo Rådhus: Lars Egeland og Tore Nærland fra Bike for Peace som også er med i NTA, sammen med en av hibakushaene fra Japan.
“Vårt dypeste ønske som overlevende etter atombombene er at menneskeheten vil forkaste en avskrekkingspolitikk som forutsetter både eksistens og bruk av kjernefysiske våpen, til fordel for en verden der ingen tillates å ha slike våpen, «sa Terumi Tanaka i sitt Nobelforedrag da han som med-leder i Nihon Hidankyo fikk fredsprisen i år. Nihon Hidankyo er en organisasjon av grassrotaktivister som overlevde atombombinga av Hiroshima og Nagasaki. De fikk fredsprisen for sitt iherdige arbeid for en kjernevåpenfri verden, gjennom kravet om at atomvåpen må bli forbudt. «Vi må alle kreve handling fra myndighetene våre for å nå dette målet”, sa Tanaka.
Fra hele det politiske spekteret i Norge så det ut til at det var enighet om at dette var en velfortjent pris. Men samtidig så de fleste bort fra at det også var en fredspris i protest mot norsk atomvåpenpolitikk. Nihon Hidankyo krever et forbud mot atomvåpen. Men vi har faktisk et slikt forbud som har støtte av et stort flertall av verdens land. Men atommaktene og deres allierte – deriblant Norge – støtter ikke forbudet.
For oss i Nei til Atomvåpen var Nobelprisutdelingen et høydepunkt i 2024. Vi anser Nihon Hidankyo som en søsterorganisasjon i Japan. Vi slåss for samme sak. Mens Nobelkomiteen var vertskap for de tre prisvinnerne og deres ektefeller, var vi med og tok ansvaret 63 andre som utgjorde den uoffisielle delegasjonen av hibakushaer – overlevende – fra Japan. Vi er ikke bortskjemt med at norsk presse bryr seg om det vi sier eller gjør. Nå kom det over 140 journalister fra Japan. Når vi arrangerte at overlevende skulle møte skoleklasser, meldte det seg over 50 journalister og TV-team som ville være til stede.
De gamle fredsforkjemperne fra Japan var ekte aktivister. Når vi arrangerte møte utenfor Stortinget med forsiktige appeller, stilte de seg opp og ropte: Aldri mer Hiroshima! Aldre mer Nagasaki! Aldri mer hibakushaer!
Det er ikke første gang fredsprisen har gått til atomvåpenmotstand. Litt etter hvordan man regner har Nobelkomiteen i hvert fall tildelt 11 fredspriser til slikt arbeid. I 2017 fikk den internasjonale kampanjen for et atomvåpenforbud, ICAN, prisen. I 1985 fikk den internasjonale legeforeningen mot atomvåpen den. I 1995 fikk Pugwash-bevegelsen prisen. Det er forskere som kjemper mot atomvåpen. Fredsprisen mot atomvåpen viser at motstanden har nyttet. Linus Pauling var en pådriver for prøvestans mellom USA og Sovjetunionen, en avtale som trådte i kraft i 1963 – samme dag som Nobelkomiteen kunngjorde at Pauling hadde vunnet prisen. Prisen er også tildelt til bl.a. Alva Myrdal for arbeidet med atomvåpenfrie soner. Norden ble aldri en slik sone, men Sør- og Mellom-Amerika fikk etablert en sone som omfatter 21 land.
Når nasjonale politikere ikke tar ansvar, tar lokalpolitikere verden over saken i egne hender. Hele 123 nye byer og kommuner, i alt fra India til Norge, ba i 2024 sine regjeringer slutte seg til FNs atomvåpenforbud. I Spania og Italia nådde tallet over 100. I Norge sluttet seks nye kommuner seg til ICANs City Appeal. Med det har hele 84 kommuner bedt regjeringen slutte seg til FNs atomvåpenforbud.
Det er åpenbart en svakhet med atomvåpenforbudet at atommaktene ikke er med. Men forbudet virker gjennom å styrke tabuet knyttet til atomvåpen. Det er dette atomvåpentabuet som har gjort at atomvåpen ikke er blitt krukt i strid i de 80 åra som i år har gått siden Hiroshima og Nagasaki. Normen mot atomvåpen påvirker bl.a. finansinstitusjoner. Vårt eget oljefond solgte seg i 2024 ut av 3 selskaper grunnet selskapenes involvering i produksjon av atomvåpen. Men det er fortsatt flere selskaper igjen!
Under FNs generalforsamling i høst, stemte et stort flertall, inkludert Norge, for å sette ned en ekspertgruppe som skal lage en rapport om konsekvensene av atomkrig til Generalforsamlingen. Det er gjort mye forskning, men den har ikke vært samlet i en rapport på 35 år. Siden 1989 har det skjedd store framskritt innen klimaforskning og vitenskapelige modelleringsverktøy. Det viser blant annet at selv med en liten atomkrig f eks mellom India og Pakistan, vil et land som Norge rammes dramatisk med avlingssvikt og i tilførsler av mat, slik at store deler av befolkningen vil dø. Den nye studien vil ta innover seg denne nye kunnskapen.
I budsjettforliket mellom SV og regjeringspartiene ble det enighet om å opprette en ny post for arbeidet med atomvåpens humanitære konsekvenser på 15 millioner. Bevilgningen vil blant annet kunne brukes til å støtte vitenskapspanel i FN-regi med delfinansiering, etablering av et universitetsbasert kunnskapssenter i Norge, gjennomføring av internasjonale konferanser, og en tilskuddsordning for relevante prosjekter i Norge og internasjonalt.
Dette er første gang på mange år det kommer nye midler til arbeidet med å sette fokus på de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Vi er overbevist om at en dokumentasjon av disse konsekvensene må bety en styrking av arbeidet for at atomvåpen aldri skal bli brukt!
Japans statsminister Kishida hadde valgt Hiroshima som sted for møtet «for å styrke diskusjonene slik at vi kan levere et sterkt budskap for å realisere en verden uten atomvåpen. Det er nødvendig for G7 å demonstrere en sterk forpliktelse for en absolutt avvisning av trussel om bruk eller bruk av atomvåpen». Kishida er selv valgt inn i det japanske parlamentet som representant for Hiroshima.
I forkant av møtet hadde sivilsamfunnsorganisasjoner stilt klare krav. Den internasjonale Røde Kors-komiteen og japanske Røde Kors krevde at landene skulle «signere og ratifisere den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen, og fordømme alle trusler om bruk av atomvåpen, implisitt eller eksplisitt, uavhengig av omstendigheter». Den kjente japanske fredsforkjemperen Daisaku Ikeda som leder den internasjonale buddhistiske bevegelsen Soka Gakkai, oppfordret Hiroshima-møtet til å ta ledelsen i diskusjonen om å erklære at atomvåpenstatene i G7 ikke skal bruke atomvåpen først, men kun som gjengjeldelse. Det vil umiddelbart redusere risiko for bruk i en tid med høy spenning.. Dagens situasjon er uten parallell i historien når det gjelder trusler om, og faren for, bruk av atomvåpen.
Nei til Atomvåpen samarbeidet med en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner om krav til møtet: Vi krevde at G7-landene måtte erkjenne skaden atomvåpen har hatt på mennesker og miljø og utvetydig fordømme alle trusler om bruk av atomvåpen. Og at man må starte forhandlinger for å oppnå fullstendig avskaffelse av atomvåpnene før 2045, som er 100-årsmarkeringen for bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Vi krevde at G7-landene må samarbeide med landene som har tiltrådt FNs atomvåpenforbud og i hvert fall delta på statspartsmøter som observatører og gi midler til miljøopprydding og støtte til ofre for atomprøvesprengninger, samt avslutte utvikling og produksjon av nye atomvåpen og støtte forhandlinger om en oppfølger til New START-avtalen, som henger i en tynn tråd etter Russland valgte å suspendere sin deltakelse.
Disse kravene ble ikke innfridd. I sluttkommunikeet fra møtet står det at G7 «tar konkrete skritt for å styrke nedrustning og ikke-spredning, for å nå målet om en verden uten atomvåpen med sikkerhet for alle». Hvilke skritt det er, er fortsatt uklart.
Det er kanskje ikke så overraskende når vi tenker på at blant G7-landene, så har tre stater med atomvåpen (USA, Frankrike, Storbritannia), to har atomvåpen på sine territorier (Tyskland, Italia) og to er såkalte paraplystater, som ønsker å bli forsvart med atomvåpen (Japan og Canada).
Brasils nyvalgte president, Lula da Silva, var invitert til G7-møtet som gjest. Det var gledelig at han kunne fortelle at Brasil nå vil ratifisere FNs atomvåpenforbud. Likevel er det at G7 diskuterer atomvåpen et lite, men ikke ubetydelig framskritt.
Neste store internasjonale møte er NATOs utenriksministermøte som skal holdes i Oslo 31.mai til 1. juni. Der er Norge naturligvis til stede og kan ta initiativ til debatt om atomvåpen. Nei til Atomvåpen mener at Norge, som NATO-alliert, har et særskilt ansvar for å redusere atomvåpnenes rolle i NATOs doktrine. Et tiltak kan være å gå i bresjen for å si nei til å bruke atomvåpen først. Frankrikes president Emmanuel Macron sa i oktober 2022 at Frankrike ikke kommer til å bruke atomvåpen, dersom Russland bruker atomvåpen i Ukraina. Slike uttalelser ønskes velkommen. Ingen vinner en atomkrig.
Når Russland fremstår med økende uforutsigbarhet, må NATO være forutsigbare.
