Lars Egelands blogg

Tirsdag 20. juni var verdens flyktningdag. Flyktningkrisen er kanskje over i Norge, men det er den ikke i resten av verden. Tall fra Flyktningehjelpen viser at det i 2016 var 65,6 millioner mennesker på flukt i verden, nesten 40 millioner av disse er på flukt i eget hjemland. Dette er en økning på over 300.000 sammenliknet med 2015. Behovet for å hente ut flyktninger er blitt større, ikke mindre.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) forventer å bosette 170 000 kvoteflyktninger i løpet av 2017. Dette er basert på de kvotene som statene har meldt inn at de tar imot, og er kun 14 prosent av behovet. Samtidig har ikke antallet asylsøkere som kommer til Norge vært lavere på 20 år. I 2016 søkte 3 460 personer om beskyttelser. I år ser det ut til at denne trenden fortsetter med kun 1 593 asylsøknader på de fire første månedene. Grunnen til at så få kommer er massive tiltak for å hindre dem i å passere grensene inn i Europa. I tillegg til at Norge har en så ekstrem returpolitikk at andre europeiske land har vegret seg for å bruke retten til å returnere folk til Norge. Det betyr ikke at behovet har forsvunnet.

FNs høykommissær for flyktninger har bedt om at land må ta i mot flere kvoteflyktninger. Vi har kapasitet, og vi har mulighet. SV mener derfor at vi bør ta i mot flere, spesielt syriske flyktninger som sitter fast i Hellas og Tyrkia, uten noen mulighet til å returnere til Syria. Vi har derfor fremmet forslag til revidert statsbudsjett om å ta i mot til sammen 1500 kvoteflyktninger gjennom FNs høykommissær for flyktninger i tillegg til syrere, og 500 flere asylsøkere gjennom den europeiske relokaliseringsmekanismen.

Dersom regjeringen mente det var viktig å hjelpe nærområder, og sørge for et alternativ til utrygge fluktruter, så bør Norge bruke denne muligheten til å ta i mot flere flyktninger gjennom FN. Det er internasjonal solidaritet i praksis.

Read Full Post »

Det er lett å forstå av mange mennesker er bekymret for hva det vil bety når antallet asylsøkere i Norge øker så mye som det gjør nå. Har vi boliger nok? Er det mulig å skaffe flyktningene arbeid? Klarer vi å integrere dem slik at de blir en del av samfunnet vårt?

Europa opplever den største flyktningekatastrofen siden tida etter 2. verdenskrig. For Norge er det bare ord, for vi merket lite til krisen den gang. Mens flyktninger i delstaten Schleswig Holstein utgjorde 50 % av befolkningen, sendte Norge folk tilbake i stedet for å ta imot flyktninger.  Vårt forhold til flyktningekrise var at mange nordmenn kom tilbake fra land som hadde tatt i mot dem som flyktninger.

Det er klart at det blir utfordrende å ta godt imot flyktningene som kommer. På den annen side er det jo ikke Norge som er i størst krise. Den største krisa er i de landene som flyktningene kommer fra. Krisa er større for de som flykter, enn for oss som tar imot. Når vi nå er opprørt over den blinde terroren i Paris som IS står bak, kan vi kanskje forstå flyktningene som rømmer fra land der de nesten daglig ble utsatt for slik terror.

At vi skulle ønske at det kom færre flyktninger, gjør ikke at vi kan lukke øynene for realitetene.  Debattene om hvor mange flyktninger vi kunne ta imot som endte med Stortingets kompromiss om å ta imot 8000 kvoteflyktninger er allerede historie. Langt flere har selv funnet fram og søkt asyl i Norge. Det er ingen vits i å diskutere om man liker at det kommer flyktninger eller ikke. De er her.  Vi kan ikke lukke øynene for dette, men må brette opp armene og sørge for at de blir tatt imot på en ordentlig måte.  De som har krav på beskyttelse kan ikke sendes andre steder. I Sør-Europa tar de i mot enda flere flyktninger enn Norge. Det gjør også Tyskland og Sverige. Problemet er Polen, Ungarn og andre øst-europeiske land som ikke tar sin del. Omtrent som noen kommuner i Norge.

Når FrP i Tønsberg stemmer mot at kommunen skal øke mottaket av flyktninger, vil de vise  en restriktiv flyktningepolitikk. Men det er bare demonstrasjonspolitikk. FrPs integreringsminister er avhengig av at andre partier sørger for at FrPs forslag ikke blir vedtatt i kommunene. Partiet forholder seg ikke til virkeligheten. Mulig at det er vanskelig å skaffe boliger. Mulig at det vil bety en utfordring på helsevesenet. Men nå er vi i en situasjon hvor vi bare må løse dette. Er det bedre at flyktningene blir sittende i midlertidige mottak? Partiet framstår som totalt uansvarlig.

Jeg skjønner at FrP sliter med at det det nå er dem som nå administrerer norsk flyktningspolitikk. De er i ferd med å oppdage at det ikke er så lett. Halvparten av de flyktningene som nå kommer til Norge, kommer over Storskog i Finnmark. Sjøl om det først kom en del syrere, ser det nå ut til at de fleste som kommer er mennesker som ikke har krav på beskyttelse, f.eks. folk med opphold i Russland. Alle partier er enige om at de bør returneres snarest. Det er det FrPs justisminister Anders Anunsen som skal sørge for. Men han får det ikke til. Det er kanskje det største problemet i flyktningepolitikken i dag.

Når Stortinget nå snakker om å få til et bredt forlik om flyktningepolitikk, er det fortsatt FrP som er problemet. Stortingsgruppa vil ikke ta ansvar.  De kommer med dårlige forslag. Er det mulig å få til integrering om man bare gir flyktningene midlertidig opphold? Er det realistisk at forholdene i Syria blir slik at de kan returnere i løpet av kort tid? Vil det hjelpe på integreringa å kutte bevilgningene til norskopplæring? Blir det færre flyktninger av å kutte i bistandsbudsjettet til verdens fattige?

SV, AP og mellompartiene mener at flyktningene raskt må få tillatelse til å jobbe. Det er dyrt og ødeleggende for folk å sitte flere år på mottak uten å få jobbe. Det kan imidlertid føre til økt sosial dumping og press på enkelte jobber. Derfor foreslår SV at vi bruker unntaksbestemmelsene i Schengen-avtalen og stopper ny arbeidsinnvandring fra Europa. Slik må vi tenke nytt.

Read Full Post »

Når gutta på brakka i militæret snakker om hvor de kommer fra, så er Mustafa fra Nøtterøy. Medsoldatene kan ikke forestille seg at han har en historie som er helt annerledes enn deres egne trygge oppvekst. Som gutt vokste Mustafa opp i Afghanistan. Han tilhørte folkegruppen hazaraer som ble forfulgt. Derfor bestemte familien seg til å flykte til Pakistan, men Mustafas far og bror ble drept på veien. Mor, lillebror og Mustafa blir boende i Quetta i Pakistan. Mustafa går på skole, men må også jobbe. 12 år gammel bestemmer han seg for å reise til Iran for å jobbe – der er lønningene bedre.

Oppspart kapital går til menneskesmuglere som tar han med på en dramatisk reise til Teheran. Der får han jobb i en liten veskefabrikk. Fra andre flyktninger har han hørt om Europa. Dit vil han – og en ny flukt starter til Tyrkia. Tyrkia er Europa, men ikke helt slik han hadde forestilt seg. Reisen går videre med gummibåt til Lesbos. De blir tatt av gresk politi, som sender dem tilbake til Tyrkia, før de returnerer til Lesbos igjen. Mustafa blir ikke registrert som asylant, dermed kan han reise videre uten redsel for å bli returnert til Hellas. Men det må skje innen 30 dager, eller risikerer han retur til Tyrkia. Det er ikke mulig å komme ut av Hellas så raskt, det betyr at han må gå underjorden. Men han kommer etter hvert til Italia, Frankrike og gjennom Tyskland til Sverige – samt siste etappe til Oslo. En reise som tar over et år..

Det er en dramatisk med lavmælt historie Mustafa kan fortelle. Fra en verden som helt annerledes enn vi kan forestille oss. Reisen blir betalt av veskefabrikanten i Teheran. Hver gang Mustafa kommer over en ny grense, tar han kontakt med Teheran for å bekrefte «at varen er kommet fram» slik at smuglerne kan få betalt. Et slikt betalingssystem er helt nødvendig fordi asylantene ikke kan reise med penger på seg, fordi det kan beslaglegges av politiet eller stjeles av andre.

Mustafas historie ender foreløpig i en bolig for mindreårige asylsøkere i Dueveien på Nøtterøy. Han tar videregående, avtjener miltærtjeneste og begynner å studere. Boka er derfor bare den dramatiske begynnelsen på et liv som har store muligheter foran seg for Mustafa.

Bokas tittel er «Med håpet som billett», forfatterens navn er Mustafa Haidari som har fortalt historien til Tom Brodin. Boka er gitt ut på eBoknorden som er et forlag som støtter forfattere som vil selv-publisere. Forlaget sørger for produksjon av manus i epub-format, de tilbyr redaksjonelle tjenester om du ønsker det, sørger for at boka blir tilgjengelig i ulike e-bok-butikker både innenlands og utenlands. Som forfatter får du et royalty på 60% av solgte bøker – det er ikke dårlig. Sjøl lånte jeg boka via Tønsberg og Nøtterøy biblioteks ebokutlån, men den er også til salgs via Narvesens ebokbutikk, Haugen-Bok, Tanum osv.

Her finner du boka hos Tanum: https://www.tanum.no/forfattere/Haidari,%20Mustafa

Read Full Post »

Det var kald og klart vintervær i Rjukan på lørdag da kirka fylte seg for av folk som ville markere kravet om en rettferdig og human asylpolitikk. Det passa godt at Odd Martin landstad, Lisbet og Astri Midtgarden  spilte Halvdan Sivertsens ”Sommerfuggel i vinterland”. Begge de to sakene som Høyesterett nylig avgjorde, gjelder familier fra Rjukan:  Familien Delic fra Sarajevo i Bosnia ble sendt ut i fjor, etter elleve år i Norge og før saken deres var behandlet i Høyesterett. Både datteren Verona og hennes lillesøster Aurora er født i Norge.

Familien Shabazi lever fortsatt i Rjukan. De kommer fra Iran, og har konvertert til en religion som ikke er en gren av islam, heller ikke kristendom. Det er en religion som Landinfo vet lite om, derfor mener de det er trygt for familien å reise tilbake. At Iran har innført en lov med dødsstraff for konvertitter, kan man dessverre ikke ta hensyn til siden loven ble innført etter at UNE avslo søknaden om opphold sist, og siden Høyesterett bare vurderer saker ut fra det som lå til grunn da UNE fatta vedtaket sitt. Sønnen Mahdi er nesten åtte år og har også levd hele sitt liv i Norge.

Jeg var invitert til Rjukan som en av to hovedtalere, den andre var Geir Jørgen Bekkevold som er stortingsrepresentant for KrF fra Telemark.  De andre stortingsrepresentantene fra Telemark var også invitert, men ønsket ikke å si noe.  Det var også appell ved lederen av Telemark Venstre, Margit Karlsen-Rinde. Hun er sjøl innvandrer, fra et land der de gir statsborgerskap til alle barn som er født i landet – nemlig USA.  Sterkest inntrykk gjorde appellen til Kjersti Gunleikrud fra AUF: Hun fortalte i jeg-form om ei lita jente som skulle feire 6-årsdagen med familien, da politiet kom og tok familien for å sende dem ut. Finn Arild Bystrøm fra Tinn AP som delte appellen med Kjersti, var krystallklar: Asylpolitikken må endres, dette er menneskefiendtlig! Bystrøm er lensmann i Rjukan. Han fortalte etterpå at det var nettopp det å være politimann som måtte hente barn for deportasjon fra landet, som gjorde at han ble engasjert i kampen for en human asylpolitikk.

Geir Jørgen Bekkevold, stortingsrepresentant KrF, Telemark

Sokneprest Tone Anne Hvalen

Arrangøren i Rjukan var Støttegruppa – som har vært støttegruppe for flere asylanter som er blitt deportert fra Rjukan. I tillegg var Tinn Kirkelige Fellesråd medarrangør.  Sokneprest Tone Anne Hvalen åpna med å si at det var en glede at så mange var kommet til kirka for å protestere mot regjeringas asylpolitikk., og for en asylpolitikk preget av kjærlighet.

Etter møtet kom Tinns ordfører som er fra Høyre, bort til meg og takket for engasjementet. – Her står hele lokalsamfunnet sammen for de lengeværende barna, sa han.

Etter arrangementet i kirka, var jeg invitert til møte med Støttegruppa i kjelleren på Rjukan bibliotek. Der befinner ”Det røde Bibliotek” seg, en samling sosialistisk litteratur samlet av Henrik Hjartøy som var biblioteksjef på Rjukan de første åra etter at biblioteket ble bygd i 1914.

Medlemmer av Støttegruppa på Rjukan. Til venstre Sanja Pasovic, ved bordenden Hossein Shabazi, nede ved bordeneden til høyre Finn Arild Bystrøm, politimannen som sloss for asylantene. Han var også gjest hos Støttegruppa. 

Støttegruppa består av ulike mennesker med ulikt utgangspunkt for engasjementet sitt. En tilhørte Fremskrittspartiet, men var kommet med i arbeidet for asylantene gjennom menighetens store engasjement.  En annen sa at hun hadde blitt engasjert i kampen mot abort, og at dette for henne var en forlengelse av det engasjementet. En tredje var på den helt motsatte sida, og hadde flyttet til Rjukan for fire år siden fordi hun tenkte at Rjukan sikkert var et samfunn som ikke var preget av rasisme siden de hadde asylmottak. Sanja Pasovic er leder av Tinn SV og selv flyktning fra Sarajevo.  Ellers var det flere SVere og KrF-ere med i Støttegruppa. Det de har til felles er et brennende engasjement for asylantene.

Nedafor følger talen som jeg holdt i kirka:

Vi er så få her i landet, skrev Nordahl Grieg i sitt dikt 17. mai 1940, det ble tatt opp igjen og sitert etter terroren mot regjeringskvartalet og Utøya, og det har jeg også tenkt på nå: Vi er så få her i landet, hver utsendt er en bror og venn..

Om lag 500 lengeværende barn venter på å få avgjort sine saker, om de får bli i Norge eller ikke. Mer enn et barn pr kommune. I hver kommune er det en bror og venn som står i fare for å bli utsendt.. og noen er allerede blitt det.

I Rjukan har dere to familier – familien Shabazi  og   Delic, de to sakene som Høyesterett behandlet.

Shabazi-familien er opprinnelig fra Iran, og UNE har vedtatt at familien skal sendes tilbake dit. Familien har krevd at vedtaket gjøres om fordi de som kristne risikerer forfølgelse i hjemlandet Iran. De mener også at UNE ikke har lagt vekt på Mahdis tilknytning til Norge. Mahdi har bodd her i 7 og et halvt år.

Familien Delic har allerede blitt sendt tilbake til Sarajevo, etter elleve år i Norge. Både Verona og hennes lillesøster Aurora er født på Rjukan. UDIs første asylvedtak i Delic-saken ble fattet 18. november 2003 og den første klagen sendt til UNE 9. desember samme år.

Dagen etter Høyesteretts dom  erklærte FrPs stortingsrepresentant Per Willy Amundsen, at dommen var en seier for rettsikkerheten. Han jublet over at Verona og Mahdi og familiene deres ikke får lov til å bli her hvor de føler seg hjemme. Jeg sitter i stortingskomite sammen med per Willy som jeg opplever som en hyggelig fyr, men jeg tror ikke han kjenner noen som er i situasjonen til f eks Mahdi.

Jeg kommer fra Tønsberg. Der sitter Halimi Mirza som er en ung ugurisk jente fra Kina som har vært her i 4 år. Hennes familie med to mindre søsken har fått utvisningsvedtak. Da skjer det som også har skjedd her på Rjukan hvor lokalsamfunnet slår ring om sine fordi dere kjenner dem, i Tønsberg tar Halimis venninne initiativ til å samle inn penger til familiens underhold. Venninnas far er leder av Fremskrittspartiet i byen. Det handler ikke om partitilhørighet, hvis man lærer å kjenne folk som står i fare for å bli sendt ut.

Hos noen er det slik at det at vi kjenner noen som er utvist eller står i fare for å bli utsendt, nærmest gjør oss mindre meningsberettiga, at når kjennskapet til asylsøkere betyr at vi ønsker en mer human asylpolitikk, så er vi nærmest inhabile. Sånn kan det ikke være, hjertelag er en kvalitet, det burde det også være i politikken.

Det er jo noe galt med oss om ikke vi kan forestille oss: Hva om det hadde vært mine barn? Jeg har selv barn og barnebarn som er født og oppvokst i Norge. Som hører til her. Hva om de plutselig skulle sendes ut av Norge, til et samfunn de ikke kjente, og til et sted hvor jeg ikke ville være i stand til å beskytte dem og gi dem et trygt liv? De aller fleste foreldre vil gjøre alt som står i deres makt for å trygge sine barn og gjøre det de mener er til det beste for barna. Det gjelder også for foreldrene til de lengeværende barna.

Når tiden går og barna har fått sterk tilknytning her i landet, er det helt nødvendig å skjære igjennom og la barna få bli. Barn som har vært lenge i Norge, som hører hjemme i Norge, og som har fått et liv og tilknytning til Norge – må få opphold og en trygg framtid her i landet. Den uavklarte situasjonen som barna og familiene deres lever under er helt uakseptabel. SV har stått på og vil fortsette å kjempe for å finne en løsning, og det vil vi fortsette med. En politikk som bare har til hensikt å få ned ankomsttallene og ignorerer konsekvensene kan aldri bli annet enn urettferdig. SV ønsker en rettferdig og human asyl- og innvandringspolitikk som tar mer hensyn til folk og den situasjonen de er i.

Øverst i skjemaet

Høyesterett har nå sagt at det er greit at UNE ikke legger vekt på barnas tilknytning til Norge, og hva som er til barnets beste. Høyesterett har ikke vært i tvil om at det ville være til barnets beste å få bli i Norge. Men Høyesterett sier at barnekonvensjonen ikke alltid skal trumfe innvandringspolitiske hensyn.

Samtidig har retten sagt at de vurderer klagene ut fra kunnskapen og situasjonen som var der da UNE fatta sitt utvisningsvedtak, ikke hva som er situasjonen i dag.

Jeg bruker briller, når jeg får meg nye briller så vil jeg gjerne at de skal være basert på en fersk synstest, ikke basert på synstesten da jeg gikk på skolen. Slik må også retten ta hensyn til siste synstest, fakta i dag, sånn at man kan se klart.

La meg tale fra hjertet. Høyesteretts kjennelse er trist og opprørende.

De sier at UNE kan ta innvandringspolitiske hensyn. Men hva er det Høyesterett ikke sier: De sier ikke at UNE skal ta innvandringspolitiske hensyn. De forbyr ikke UNE å legge større vekt på barnets beste.

Om Høyesterett legger vekt på hva som var status ved siste behandling i UNE, så forbyr ikke Høyesterett UNE ved en ny behandling å ta hensyn til det som er barnets situasjon i dag. Det kan se ut som om Høyesterett først og fremst gir UNE støtte til å behandle sakene som de vil, Høyesterett gir ingen beskjed om forrang for Barnekonvensjonen, men overlater dette til UNE å vurdere.

Hva vil da Høyesteretts dom bety? Skal vi være ærlige så er det usikkert.

Stortinget behandla i høst meldinga om Barn på flukt. Meldinga innebar en del viktige tiltak på asylfeltet: Den slår fast at barns beste skal være et grunnleggende hensyn og at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt. Meldinga slo også fast at Utlendingsnemndas praksis har blitt gradvis strengere og at de i en del saker har lagt for mye vekt på innvandringsregulerende hensyn ,og at dette skal endres. Det skal ikke legges vekt på om barn har oppholdt seg i Norge lovlig eller ulovlig når spørsmålet om tilknytning til riket skal vurderes.

Høyesterett sier at UNE kan fortsette den strenge praksisen, men Stortinget har sagt at den skal endres. I de avslagssakene som UNE har behandlet i høst har 40 % blitt omgjort slik at familiene får bli. Sakene omfatter barn som har botid fra 4 og et halvt år opp til 10 år. Det er for tidlig å si om dette har sammenheng med meldinga, men det er i alle fall en veldig positiv utvikling! Vi fortsetter å følge sakene til de lengeværende barna nøye, og vi vil se at UDI og UNE endrer sin strenge praksis! Regjeringa forutsetter at UDI og UNE redegjør for hvordan praksis er endret.

Og så er det mange viktige endringer som vil bli iverksatt uavhengig av høyesterettsdommen. For det første skal man sikre barnefaglig kompetanse i alle ledd i utlendingsforvaltningen. Landinfo, som innhenter mye av dokumentasjonsgrunnlaget for situasjonen i landet søkeren kommer fra, skal fremskaffe en bred dokumentasjon om barns livssituasjon i konfliktland. I tillegg skal Regjeringa kartlegge og evaluere barns situasjon på mottak med jevne mellomrom for å sikre at barn blir fulgt opp på en god måte. Det skal også iverksette en ekstern evaluering av hvordan barns situasjon blir belyst i saksbehandlingen i UNE. Barn skal i større grad bli hørt.

Hva gjør vi nå? Den 21. januar arrangerer SV et åpent møte på Stortinget nettopp for å diskutere hvordan vi nå best skal jobbe for asylbarna. Det som i alle fall er helt sikker er at vi ikke gir opp kampen for en mer rettferdig asylpolitikk, og at SVs målsetning er et annet lovverk, som tar mer hensyn til barns beste og menneskers beste, enn det vi har i dag.

Ikke minst av hensyn til alle barna og familiene det gjelder skal vi fortsatte kampen!

Sammen skal vi stå på og opprettholde engasjementet for de enkelte barna og de enkelte familiene. Det er deres liv og framtid dette gjelder! Engasjementet i enkeltsakene må vi løfte opp på nasjonalt og prinsipielt nivå.

Det er ikke SV, V, KrF, Rødt og De Grønne som er problemet her, men de andre partiene.  Derfor vil jeg avslutte med en særlig oppfordring i dag til alle dere lokalt som er aktive i AP, H, FrP og SP – reis til Oslo, til Løvebakken, til nasjonalt partikontor, og fortell dem hva slags asylpolitiske endringer dere ønsker dere!

Jeg er stolt over å ha blitt invitert hit til Rjukan, for å møte et lokalsamfunn som viser så mye solidaritet. Dere følger opp en stolt tradisjon fra massemøtet her på Rjukan i 1912 da arbeiderne gikk til streik  i anledning av at utenlandske arbeidere ble utvist, og Rjukan-arbeiderne erklærte: Vi står sammen «med vore kammerater som tilfeldigvis er føtt i et andet land».

Read Full Post »

>Hvorfor var det ingen fakkeltog for den irakiske familien fra Tønsberg som ble deportert uka før Maria Amelie ble arrestert? Spørsmålet reises av både Tønsbergs Blad og andre. Jeg tror svaret ligger i den følelsen av maktesløshet som har overmannet mange som ønsker en mer human flyktningepolitikk. Over hele landet er det skoleklasser og naboer og nærmiljøer med samme opplevelser. De har blitt kjent med folk som har kommet hit på flukt. Ofte er det barn som er født i Norge og som ikke har noe annet hjemland. Likevel blir de brutalt vekket om natta av mannsterkt politi som skysser dem ut av landet til en utrygg framtid. Mange har reagert, men har følt at det ikke var mulig å gjøre noe med det. Arrestasjonen av Maria Amelie på Nansenskolen i Nansenåret ble så grotesk at man likevel reagerte. Maria Amelie ga de papirløse et ansikt, for å bruke et forslitt uttrykk. Det har gitt nytt mot til alle dem som mener at norsk flyktningepolitikk er for restriktiv. Kanskje blir maktesløshet nå erstattet av raseri og politisk handling.

Det blir det en mulighet til allerede på onsdag, da venner av den eldste gutten – Torvan – arrangerer fakkeltog for Torvan og familien hans. Familien har bodd 7 år i Norge. De to yngste barna er født her. Lovverket gir anledning til å ta humanitære hensyn, men etter klare politiske signaler legger flyktningmyndighetene bare vekt på det de kaller “innvandringspolitiske hensyn”. Det betyr at alle saker skal behandles slik at de vframstår som eksempler på at det er håpløst å søke asyl i Norge.
I regjeringas Soria Moria-erklæring står det blant annet at Norge skal basere seg på en praksis som er lik sammenlignbare land. 22 av 27 EU-land har i dag en ordning som gir grupper av papirløse lovlig opphold. Det må også Norge lage. Det er uverdig når vi har mennesker som har oppholdt seg opptil 18 år papirløst i Norge. I tillegg bidrar det til svart arbeid og kriminalitet.

Tilhengerne av en restriktiv asylpolitikk argumenterer med at vi bare skal gi opphold til de som har et reelt beskyttelsesbehov. Jeg er enig i at det er det viktigste. Men Norge definerer beskyttelsesbehov svært strengt. Ofte ser vi at mennesker fra stater med lite rettsikkerhet føler seg forfulgt, ikke av staten som følge av politisk aktivitet, men av andre klaner, tidligere samarbeidspartnere osv. Det er ofte en grunn til at folk foretrekker årevis med papirløs tilværelse i Norge framfor å vende tilbake til hjemlandet.
Reaksjonene mot arrestasjonen av Maria Amelie skapte en folkebevegelse som gjorde det mulig for SV i regjeringa å tvinge fram en forskriftsendring som forhåpentligvis vil føre til at Maria kan komme snart tilbake med papirer og arbeidstillatelse. Forskriftsendringen vil også gjelde andre i samme situasjon. Men fortsatt er det slik at barna straffes for foreldrenes handlinger, at barn blir deportert sjøl om de er født i Norge fordi foreldrene kom hit ulovlig. Også her må vi få til en endring. Det kan vi sloss for på onsdag.

Read Full Post »

>
SVs landsstyre vedtok en uttalelse om asylpolitikk før vi gikk fra hverandre i går. Uttalelsen kom etter noen hektiske dager med mye forhandlinger i regjeringsapparatet. Gevinsten SV fikk til er at Maria Amelie – og andre papirløse flyktninger – kan få en slutt på den uverdige og umenneskelige situasjonen som papirløse: De kan søke arbeidstillatelse og få dokumenter. Den åpenbare ulempen er at det ikke blir stopp i deportasjonene. Maria Amelie må søke fra Russland, men hun unngår 5 års utvisning.

Vi har en brutal asylpolitikk. Uten den breie folkelige mobiliseringa og SV til å kunne følge den opp i regjeringsapparatet, hadde Maria Amelie nå sittet i Russland med utvisningsvedtak.

Men landsstyret er ikke fornøyd. Det er fortsatt ingen løsning som gjelder barna. Barn skal ikke stå til ansvar for de handlingene foreldrene har gjort. Men i asylpolitikken må de det. For eksmepel barna som nylig ble deporteret fra Tønsberg til Irak. To av dem var født i Norge. Dette må vi jobbe videre med.

I regjeringserklæringen står det at «Norsk praksis skal i hovedtrekk samsvare med praksis i andre sammenlignbare land». 22 av EUs 27 stater har nå ordninger for å gi lovlig opphold til grupper av papirløse. Men bakgrunn i Soria Moria-formuleringen vil SV jobbe for en slik mulighet også i Norge.

Bilde: jeg tok dette bildet på vei til møtet. Det kan gjelde både asylsøkere og et SV med bunnnotering på meningsmålingene: kommer straks tilbake!

Read Full Post »

>
I går kveld ble den papirløse flyktningen Maria Amelie arrestert at 8 handlekraftige politifolk. Arrestasjonen skjedde etter at hun hadde holdt foredrag på Nansen-skolen. Fra 1922 ble det utstedt 450.000 såkalte Nansen-pass til statsløse flyktninger etter 1. verdenskrig. Bakgrunnen var nettopp Fridtjof Nansens innsats for å redde livet til mennesker blant annet fra det området Maria Amelie kom fra – Kaukasus. I 1938 fikk Nansenkontoret Nobels fredspris. Men Nansen-passet blir ikke utstedt lenger. I år markerer vi at det er 150 år siden den store humanisten og flyktning-vennen Fridtjof Nansen ble født. Det markeres altså ved å arrestere Maria Amelie på Nansen-skolen. Det gir en råtten smak i munnen.
Maria Amelie kom til Norge for 8 år siden som umyndig. Det var ikke hennes valg å komme hit, hun kom i følge med sine foreldre. Hun har gått på skole på Nøtterøy, tatt høyere utdanning og blitt en ressurs for landet. I fjor ble hun kåret av Ny Tid som “årets nordmann” etter at hun ga ut boka “Ulovlig norsk”.
Jeg mener ikke at Maria Amelie skal få bli i Norge bare fordi hun er så ressurssterk og veltilpasset. Men jeg mener at det må kunne tas menneskelige hensyn. At Maria Amelie skal kunne bli behandla som et individ, og ikke som et middel fra å skremme folk fra å søke opphold i Norge.

Bilde: Nansen-passet

Read Full Post »