Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘historie’ Category

«Selv om vi nemlig aldrig så gjerne vil søke å hjelpe disse flyktninger, er vi dog oss selv nærmest. Skulde vi forsømme å ta dette i betraktning vilde det alene føre til at de flyktninger som måtte komme hit, og som formentlig alle er jøder, vilde bli uglesett. En slik situasjon er ingen, og aller minst flyktningene selv, tjent med. Vi har heldigvis ingen jødeproblemer å kjempe med her i landet, således som de har i Tyskland og antakeligvis i nær framtid vil få i Østerrike. Vi bør imidlertid stelle oss slik at vi heller ikke får noget jødeproblem.»

Sitatet er hentet fra et brev fra Centralpasskontoret til Justisdepartementet i oktober 1934. Om barn står det i samme brev: «De utgjør det største problemet. Voksne greier seg selv. Eller emigrerer. Men de minste? De vil ligge landet til last, kanskje blir de i Norge for alltid. «   Dette er holdninger som ryster oss når det gjelder den manglende viljen til å ta i mot forfulgte jøder, men som kunne bli uttalt av dagens innvandringsminister hvis vi byttet ut jøder med en annen betegnelse, for eksempel muslimer.

 

nina hasvold

Nina Hasvoll

 

Et av jødebarna som kom til Norge, var den kjente legen og sexologen Berthold Grünfeld som overlevde jødeutryddelsene i Europa fordi han var en av ganske få jøde-barn som kom til Norge på sommeropphold og som vokste opp på den jødiske barnehjemmet i Oslo. Grünfeldt oppkalte datteren sin etter bestyreren av barnehjemmet, Nina Hasvoll. Nina var også jødisk flyktning men fikk opphold i Norge gjennom ekteskapet med Bertold Hasvoll.

Nå har Nina Grünfeldt skrevet bok om det jødiske barnehjemmet i Oslo, om barna der og fremfor alt om Nina. Hun har også laget en film om samme tema. nina bokomslag

Jeg kjente Bertold Hasvoll fra da han satt i Tønsberg Bystyre for Arbeiderpartiet. Han skal du høre på, sa  SVeren og den gamle kommunisten Halvard Løvskei. – Hasvoll er ikke som de andre AP-folka, han har en ordentlig sosialistisk skolering, mente Hallvard, som hadde hatt Hasvoll som lærer på LO-skolen på Sørmarka. Bertold Hasvolls datter Kirsten har vært en  fremtredende SV-politiker i Bodø og Nordland der hun ble boende i voksen alder.

 

Nina Hackel flyktet fra forfølgelse fra St. Petersburg til Tyskland i 1918. Nina tar gymnas og begynner på sosialpedagogiusk seminar i Berlin. Her blir hun kjent med Nic Waal fra Oslo som er kommet til Berlin for å studere og gå i terapi hos den kjente psykologen Wilhelm Reich. Nina blir venn med Nic Waal og hennes mann,  forfatteren Sigurd Hoel.  Hitlers maktovertagelse gjør at Nic og Sigurd reiser til Oslo. Nina flykter etter hvert til Frankrike, men kommer i 1936 til Oslo for å studere psykologi. Det betyr imidlertid bare oppholdstillatelse i et halvt år. Fra den sosialistiske organisasjonen Mot Dag kjenner Nic den 24 år gamle Bertold Hasvoll. Hun arrangerer et møte mellom Berthold og Nina. I oktober samme år gifter de to seg med Nic som forlover.

Ekteskapet mellom Bertold Hasvoll og Nina er arrangert for at Nina skal få opphold. Allerede i 1939 tar de ut separasjon. Men i følge Berthold Grünfeldt likte de to hverandre svært godt. Noe av Hasvolls motivasjon for å hjelpe Nina var kanskje at Hasvolls far het Samuel Finkelstein og var tysk jødisk lege. Når krigen bryter ut følger Hasvoll regjeringa til London.

De jødiske barna som var kommet til Norge på sommeropphold er blitt værende. I 1938 etablerer den jødiske menigheten i Oslo et barnehjem. Sekretæren Harry Koritzinsky spør Nina om å bli bestyrer. Men hun er ateist og vil ikke påta seg å ha ansvaret for oppdragelsen av jødiske barn. Men Koritzinsky har bestemt seg for at Nina er den beste bestyreren de kan få. Tilslutt sier Nina ja. I 1939 henter Nansenhjelpen ut flere barn fra Praha etter nazistenes innmarsj i Tsjekkoslovakia. Blant dem er Berthold Grünfeklt som kommer i fosterhjem i Trøndelag. Der blir han boende i to år inntil fosterhjemmet ikke lenger tør å ta ansvaret for et jødisk barn etter at nazistene også har hærtatt Norge.

Høsten 1942 strammer det seg til for norske jøder. Mennene samles på Berg konsentrasjonsleir ved Tønsberg, den neste leiren drevet av norske nazister. Igjen griper Nic Waal inn. Med kontakter til motstandsbevegelsen greier hun å hjelpe Nina til å få arrangert at hun og alle barna får flyktet til Sverige i november der hun etablerer et nytt hjem for barna i Engabo utenfor Gøteborg. Ekteskapet med Berthold Hasvoll gjør at Nina får oppholdstillatelse i Sverige.

 

engabo

Engabo

I løpet av våren 1943 mottar Nina et brev fra London om at hun er formelt skilt fra Bertold Hasvoll. Høsten 1943 kommer de danske jødene over sundet til Sverige, hjulpet av dansk motstandsbevegelse. En av de som kommer er den unge tyske flyktningen Peter Meyer. De to blir kjærester.

Når freden kommer i 1945 får barnehjemmet i Engabo besøk fra en representant fra den norske legasjonen i Stockholm. Han forteller at barna er statsløse og at de ikke bør gjøre seg forhåpninger om å få opphold i Norge. Men det er Norge som lokker barna. Der møtte de trygghet, det svenske oppholdet har vært et eksil fra Norge. Barnehjemmet er solgt med alle eiendeler. De bestemmer seg likevel for å reise tilbake uansett om Norge vil ha dem eller ei.

For Ninas del blir det et kort opphold i Norge. Hun vil til kjæresten  i Danmark. Der får hun jobb som en av landets første barnepsykologer og blir med tida en nestor innen faget. Men hun holder kontakten med barna sine fra barnehjemmet. Berthold Grünfeldt skriver sine ukentlige brev til Nina i mange år. På 50-tallet blir Nina student ved Nic Waals nyeopprettede psykiatriske team, det som seinere ble Nic waals Institutt. Hun går i lære hos psykiateren Ola Raknes som hun kjenner fra sin tid i Berlin. Seinere reiser Nina hvert år til Oslo for å feire nyttårsfest med sine barnehjemsbarn. Nina fikk selv aldri egne barn. Krigen tok hennes mest fruktbare år. Kanskje hadde hun nok med barnehjemsbarna. I 1999 døde hun.

Read Full Post »

Trude Teige har jobbet som reporter og programleder for TV2. I tillegg har hun skrevet kriminalbøker. I 2015 kom boka «Mormor danser i regnet» som har sin bakgrunn i tyskerjentenes skjebne i Norge.  Temaet er interessant, men historien er banal og boka skjemmes av mange små, men irriterende historiske feil.

demmin.jpgHovedpersonen i boka er Juni som etter mormoren Teklas og moren Lillas død og sitt eget sammenbrudte ekteskap, kommer til øya utafor Kragerø. Derfra avsløres familiens tragiske skjebne gjennom tre generasjoner som starter med at mormoren ble forelsket i en tysk soldat.

Etter frigjøringen følger mormor Tekla med soldaten Otto til en oppsamlingsleir i Mandal. Her får de to kjærestene tildelt et enkeltrom i boka. Er det troverdig når de ikke var gift? I august 1945 innførte regjeringen en provisorisk anordning der det ble vedtatt at norske  kvinner som giftet seg med tyskere mistet sitt norske statsborgerskap selv om de bodde i Norge. Hvert 7. ekteskap inngått i 1945 var mellom tyske menn og norske kvinner – over 3000. Tekla er en av dem som gifter seg for å få følge med Otto til Tyskland. Men kunne hun bli gift i løpet av to dager når hun var umyndig?

Ødeleggelsene i Tyskland kommer som et totalt sjokk på både Otto og Tekla. Jeg skjønner at inntrykket av å oppleve ødeleggelsene må ha vært sterkt. Men det kunne ikke være noen overraskelse for tyske soldater som hadde kontakt med familie hjemme, at det var store ødeleggelser.

Otto er fra byen Demmin  i Mecklenburg-Vorpommern. Tekla og Otto drar dit, men byen er okkupert av russerne og det blir derfor ingen gode dager som arvingtil en herregård, slik Otto hadde ventet.

Historien om Demmin handler om Europas største kollektive selvmord. Dagen før russerne inntok byen og i dagene etter, tok særlig kvinner og barn livet av seg i redsel for hva som ventet dem når russerne kom. Det gikk en selvmordbølge over hele Tyskland. Bare i april og mai tok 5000 mennesker livet av seg i Berlin. I Demmin anslås tallet til å ligge rundt 900, det var hver syvende innbygger. Forklaringene spriker: Etter nederlaget ved Stalingrad hadde nazi-myndighetene intensivert sin propaganda om at det ikke ville være verdt å overleve et militært nederlag som ville innebære ødeleggelsen av den tyske nasjonen. Innbyggerne hadde dessuten gode grunner til å frykte russernes raseri i form av voldtekter og overgrep. Mytene om at tyskerne ikke kjente til overgrepene under krigen, er sterkt overdrevet. Demmin  var et sterkt støttepunkt for nazistene både før og under krigen. Folk her ante nok ganske mye om hva tyskerne hadde foretatt seg i  Polen, Ukraina og Russland. De fryktet å lide samme skjebne.

I ettertid vet vi at det var inngått avtale mellom borgermesteren i Demmin og sovjeterne om at byen skulle overgi seg mot å unngå plyndring. På kirka i byen var det heist hvitt flagg. Da russernes forhandlingsdelegasjon kom, åpnet en tysk lærer ild og 17 sovjetere ble drept. Byens apoteker inviterte russerne til seiersfest der alle sovjeterne ble forgiftet. Dette var bakgrunnen for at russerne angrep byen. Noe av dette forteller Teige om i boka.

Hvert år demonstrerer nynazister 8. mai i Demmin for å minnes de russiske overgrepene og myndighetenes fortielse. Det er riktig at masse-selvmordet er en ukjent del av historien om nazi-nederlaget. Demmin var i den delen som ble Øst-Tyskland. Det passet selvfølgelig ikke myndighetene der med oppmerksomhet om et masse-selvmord foran den forestående befrielsen som russerne sto for. Likevel må nok ansvaret deles mellom den reelle frykten for russerne og den innbilte psykologiske propagandaen fra nazi-myndighetene om at det ikke var verdt å overleve nazi-Tyskland fall. Fortielsen kan ikke forsvares, men selve masse-selvmordet var en siste tragisk konsekvens av nazi-regimet.

Ottos far råder familien til å dra vestover. Det er forståelig, og mange flyktet vestover. Men at innbyggerne i Demmin kunne vite noe om etableringen av Øst-Tyskland som egen stat allerede i 1945, er like lite troverdig som at Otto tygger peppermynte-tyggegummi i Norge eller at Tekla har vansker med å få vasket strømpebuksene. Tyggegummien kom til Europa med amerikanske soldater, strømpebuksene kom først på 50-tallet og DDR ble først opprettet i 1949.

Otto blir drept og Tekla blir overfalt når de forsøker å rømme vestover. Det kan ha skjedd, samtidig var «den grønne grensa» mellom okkupasjonssonene ganske åpen både i 1945 og de to neste årene. Tekla vil hjem til Norge, men hun er ikke lenger norsk statsborger. Dette var den tragiske skjebnen til jentene som fulgte med eller ble sendt til Tyskland. Norge hadde ikke noen fredsavtale med Tyskland før i 1951 og før det fikk ikke tyskere tilgang til Norge. Jeg synes historien om hvordan Tekla kommer seg hjem og blir gift med en norsk motstandshelt, virker lite troverdig og gjør boka dårligere på samme måte som historien om at Otto blir drept av russerne. Teige vil ha reine helter som ikke svikter kjærligheten. Men kjærligheten kan dø av enklere utfordringer enn det som møter Tekla i Tyskland. Det hadde gjort boka mer troverdig.

Historikeren Florian Huber utga for øvrig boka «Kind, versprich mir, dass du dich erschiesst» (Barn. lov meg at du skyter deg) om det kollektive selvmordet i Demmin i 1945.

huber.jpg

Read Full Post »

sundeArbeidsløsheten var stor i Horten i de første åra på 1930-tallet.Våren 1934 var det registrert over 800 arbeidsledige i Horten, fra 34 til 34 hadde ledigheten økt med 65 % i Vestfold. Ved kommunevalget i 1934 stilte Arbeidsløses Forening egen liste. Til tross for at Arbeiderpartiet kalte dem for både «halvt kommunistisk og halvt fascistisk» fikk lista 98 representanter og en plass i bystyret.

Den tidligere redaktøren av Horten Arbeiderblad, Viktor Mostad fikk fast plass. 1. vara het Asbjørn Sunde og var konstabel fra Marinen. Men hverken Mostad eller Sunde kunne ta plass i bystyret på grunn av kommunelovens bestemmelse om ugildhet. I loven ble det slått fast at det som hadde mottatt sosialstøtte det siste året kunne ikke være medlem i kommunestyret.

10. desember 1934 skulle Horten Bystyre konstituere seg. Da møtte både Mostad og Sunde, sammen med andre medlemmer av Arbeidsløses forening. Mostad holdt en lang tale om hvorfor han anså seg som lovlig valgt representant for Arbeidernes Fellesliste. Høyre-ordføreren prøvde å klubbe han ned, og tilkalte politiet. Det måtte forsterkninger til før Mostad og Sunde med kamerater forlot bystyresalen mens de sang «Internasjonalen».

Tumultene under konstitueringa førte til at Mostad og Sunde ble stilt for retten. De ble frikjent for vold mot politiet, men ble idømt 24 dagers fengsel hver for å ha hindret politiet i deres arbeid. Dommen sonet Sunde i Horten Hjælpefengsel i slutten av mai 1935.

 

bokomslag sundeDet er Alf Skjeseth og Morten Conradi som forteller dette i boka Osvald: Storsabotøren Asbjørn Sunde som nylig ble utgitt på Spartacus forlag. Asbjørn Sunde var Spaniakjemper, ledet den mest omfattende sabotasjegruppa under krigen. Etter krigen ble han dømt for spionasje i en sak med kraftige politiske overtoner.   Medlemmene av Osvald-gruppa – Asbjørn Sundes folk – ble fortiet i etterkrigstida. De fikk først sin oppreisning av forsvarsminister Strøm-Erichsen rett før hun gikk av i 2013.

Asbjørn Sunde var politisk aktiv i Arbeiderpartiet og seinere i NKP i Horten. Han var en aksjonist. I 1934 gikk han for eksempel om bord i den tyske lastebåten «Gudrun» som lå til kai i Horten. Med seg hadde han brødrene Ovar og Anker Beckmann. De tre skar resolutt ned hakekorsflagget. Denne anti-fascistiske handlinga kosta Sunde nye 24 dagers fengsel.

 

I 1936 gjorde general Franco opprør mot den lovlig valgte Folkefront-regjeringa. Mens Hitler og Mussolini hev seg inn i kampen på Francos side, valgte de europeiske demokratiene en såkalt ikke-innblandingspolitikk. De opprørte arbeidere og sosialister over hele Europa. Mange tyske kommunister var hjemløse etter Hitlers maktovertakelse og meldte seg til innsats i Spania. Mange norske sjøfolk forlot skipene sine og meldte seg til de internasjonale brigadene. I 1937 reiste Asbjørn til Spania sammen med Beckman-brødrene fra Horten.

ambulanse spania

Ambulanse fra de internasjonale brigadene i Spania

I Yngvar Ustvedts bok «Arbeidere under våpen» (Aschehoug 1975) fortelles det at Asbjørn Sunde tok de farligste oppgavene. Ved Brunete var han ambulansesjåfør, kanskje den farligste og psykiske tyngste oppgaven. Dag og natt humpet de fram mellom fronten og lasarettene. Francos fly angrep. På grunn av bilmotoren kunne de ikke høre når flyene kom. Etter nederlaget ved Brunete ble han tatt ut av vanlig tjeneste og satt inn i en partisangruppe – en sabotasjegruppe bak fiendens linjer, forteller Ustvedt. Deres oppgave var å trenge langt inn bak fiendens linjer, sprenge broer, ødelegge tog og sende ammunisjonslagre til himmels. Fra før av hadde han kjennskap til bruk av sprengstoff fra nødsarbeide hjemme i Norge. Nå lærte han det han skulle få god bruk for som sabotør i Norge.

spanish_civil_war

 

Sunde var ikke den eneste Vestfoldingen i Spania. Foruten brødrene Beckman fra Horten, var det mange andre: Fra Tønsberg: Arne Rustadstuen Andersen, Håkon Andersen, Hans Andresen, Håkon Berg, Harry Hansen, Bjarne Jensen, Harry Johansen, Hartvig Lundberg, Johannes Moum og Johan Solberg. Fra Larvik: Colin Archer, Johan Bruun, Georg Jakobsen, Harald Jensen, Kåre Jensen, Erling Molteberg Olsen. Også Vestfold Høyres tidligere stortingsrepresentant og fylkesmann i Vestfold, Odd Vattekar fra Holmestrand deltok. Mange av Spaniakjemperne som falt i Franco-soldatenes klør, fikk uvurderlig hjelp fra Norges charge-d’affaires Harald Krogh Hansen fra Tønsberg, til å komme seg ut av Spania etter republikkens nederlag.

 

Norge var ganske uforberedt på tyskernes angrep 9. april 1940. Det ble sendt ut mobiliseringsordre og kongen og regjering flyktet fra byen. Samtidig gikk det rykter om at byen ville bli bombet. Det ble panikk og store folkemengder flyktet fra byen. Nå kan Conradi og Skjeseth fortelle at det var en skapt panikk: Det Asbjørn Sunde som sammen med den tyske kommunisten, tidligere riksdagsmedlemmet og framtredende motstandsmann Ernst Wollweber sitt verk. De fikk tak i en høytalerbil og kjørte rundt i Oslo og ropte ut at byen ville bli bombet. Etter to timer var byen nesten folketom. I ly av panikken kom konge og regjering seg ut av byen og soldater fikk meldt seg til mobiliseringsstedene.

evakuering

Panikk i Oslo 9. april 1940

 

Wollweber hadde organisert særlig havnearbeidere i motstandsarbeid mot fascismen over hele Europa. I Norge hadde Sunde klar en gruppe menn da krigen tok en ny vending ved tyskernes angrep på Sovjetunionen. Sunde sier sjøl at han hadde 13 mann, historiker Lars Borgersrud anslår 50 mann. Mange av dem tidligere Spaniakjempere. Allerede i juli 1941 gjennomfører Sunde sin første sabotasjeaksjon. Det skulle bli atskillig flere. Først samarbeidet han tett med det som seinere ble Milorg, blant annet med Asbjørn Bryhn som seinere var mannen som arresterte Sunde. Sunde utførte likvidasjoner av fascister på oppdrag fra Milorg. Da Qisling ble innsatt som ministerpresident 1. februar 1942, markerte Sunde dagen med sprenging av både Øst- og Vestbanestasjonen.

 

Både det meste hadde Sunde over 200 mann under våpen med egen forlegning oppe ved Randsfjorden. En av Sundes grupper var Saborg i Vestfold under ledelse av Tolle Meyer, min gamle nabo her i Fjerdingen. Før krigen var Meyer høyesterettsadvokat. Tyskerne tok fra han advokatbevilgningen og «de nye makthaverne fra AP sørget for at jeg aldri fikk den igjen etter krigen» fortalte Meyer meg. Saborg sprengte blant annet Nordisk Aluminium i Holmestrand. En annen som var med i Saborg, var Alberth Carlsson som også var vokst opp i Fjerdingen. Han var den første her i bydelen som tok artium, blir det fortalt. Fordi han bare fikk tak i brukte bøker til realfaglinja, fikk det bli realfagartium. Carlsson ble seinere revisor, og var blant annet regnskapsfører for Arne Treholt. Carlsson sprengte Arbeidskontoret i Tønsberg og lettet kommunens regnskapskontor på lønningsdagen. Sabotørene trengte penger og fra regjeringa i London var det ikke støtte å få.

 

Asbjørn Sunde var en dyktig og kaldblodig motstandsmann. Historiene om de ulike sabotasjeaksjonene kan leses i Conradi og Skjeseth sin bok, eller i Sundes egen: Menn i mørket.

 

Milorg og regjeringa i London var motstandere av en aktiv sabotasjeaktivitet i Norge. De fryktet tyskernes represalier og at norsk infrastruktur ble ødelagt. De mente at krigen ville bli avgjort utenfor Norge. Det hadde de for så vidt rett i. Men Sundes poeng var at han gjennom sabotasjehandlinger kunne sørge for at tyskerne måtte holde så mange soldater i Norge, at de allierte lettere kunne vinne på andre fronter. Det var åpenbart rett.

saborg

Det var ingen tvil om at Sundes lojalitet sto til Sovjet under krigen. Men ulikt andre motstandsfolk som hadde tett radiosamband med London, hadde Sunde ikke radiokontakt østover. Dermed var han i stor grad en selvstyrt sabotasjeleder.

 

Det tok ikke lange tida etter krigen før gamle venner ble fiender. Norske myndigheter hadde nok kartlagt kommunister både før krigen og under krigen. Fra 1947 startet en voldsom overvåking av Sunde. Som gammel motstandsmann var han ikke i tvil om hva som skjedde. Den gamle etteretningsoffiseren Chr Christensen forteller – i følge Conradi og Skjeseth – at justisminister Gundersen i 1951 gjorde klart at statsminister Gerhardsen ønsket seg en spionsak som kunne styrke fronten mot kommunistene som Gerhardsen hadde startet med sin Kråkerøy-tale. Da hadde de overvåket Sunde i to år, men hadde ingen ting på han. I stedet arresterte de en kommunistisk marineoffiser som seinere ble frikjent i retten. I 1954 var det Sundes tur. Han ble arrestert, holdt i varetekt mens avisene flommet over av de villeste spionhistoriene. Det meste var vekk når saken kom for retten. Overvåkingspolitiet kunne bevise at Sunde hadde kontakt med russiske diplomater, men selv under den kalde krigen var det ikke ulovlig. Problemet var at de ikke hadde bevis for at han hadde gitt fra seg hemmelige dokumenter. Hvor skulle de komme fra? Sunde var arbeidsledig, uten tilgang til graderte opplysninger. Likevel ble han dømt til 8 års fengsel for å ha overgitt opplysninger om hvor Jegerkorpset lagret våpen rundt Oslo. Dette var i en tid hvor høyreorienterte borgere etablerte egne våpenlagre og «stay behind-grupper for å ta kommunistene i en krigssituasjon – med støtte av Etteretningstjenesten.

 

I ettertid ser vi at overvåkingen, arrestasjonen og dommen mot Sunde var klart politisk i et kald-krig-scenario. De som sto bak arrestasjonen var Asbjørn Bryhn og Ørnulf Tofte, som 30 år etter fanget en liknende fisk – Arne Treholt…

 

Sunde ble løslatt på prøve etter å ha sonet to tredeler av straffen i 1959, og levde et anonymt liv i Oslo til sin død i 1985.

 

Read Full Post »

Ruth Kuczynski, 1938 2

Målet for bibliotekarer er å sikre tilgang til informasjon, å avvise alle former for sensur og fremme best mulig tilgang til informasjonstjenester, heter det I IFLAs yrkestikk for bibliotekarer. Var det et slikt ideal som drev bibliotekaren Ruth Werner alias «Sonja» da hun sørget for at Sovjetunionen fikk hemmeligheten som gjorde det mulig for dem å lage atomvåpen?

Ruth Werner er kanskje den mest vellykkete spionen vi kjenner til. Hvis «vellykkethet» ligger i at hun til tross for en lang spion-karriere aldri ble avslørt av motstanderen? Hvis «vellykkethet» er at hun til sin dødsdag i 2000, – 93 år gammel – politisk og moralsk sto inne for sine handlinger som spion som hun mente bidro til å sikre freden. Historien om hennes liv føres oss gjennom alle de dramatiske hendelsene i det forrige århundret. Hun er fortsatt omstridt. Forslaget om å kalle opp et av bibliotekene i den østlige bydelen Treptow i Berlin etter henne, er sterkt kontroversielt.

Ruth Werner er kjent under flere navn. Hun ble født i 1907 i en velstående jødisk familie med navnet Ursula Maria Kuczynski. Foreldrenes kjælenavn på henne var Ruth. Faren Robert Rene Kuczynski var en kjent intellektuell, en av fedrene til moderne befolkningsstatistikk. Hun vokste opp i en liten villa i Schlactensee utenfor Berlin. Det var et hjem med mye bøker. Da faren måtte rømme til London etter Hitlers maktovertagelse i 1933, tok han med seg halve familiebiblioteket – 20.000 bøker. Fra 1924-26 utdannet Ruth seg til bokhandler, deretter to år bibliotekutdanning. Etterpå fikk hun jobb i Ulstein-forlaget, en jobb hun mistet etter å ha deltatt i en 1.mai-demonstrasjon i 1928. Da grunnla hun Marxistische Arbeiterbibliothek som hun ledet. Hun var medlem av kommunistpartiet og aktiv skribent.

 Ruth-Werner-2-300x200

I 1929 giftet hun seg med arkitekten Rudolf Hamburger og fulgte med han til Shanghai. Det var byggeboom i Shanghai og stort behov for arkitekter. De vestlige, eksotiske forestillingene om det fjerne Østen kolliderte med de vriekelige forholdene slik Ruth så dem: «Tiggere preger bybildet, klagende invalider med arm og benstumper, barn med store åpne sår, mange blinde, hårløse og med ødelagte hoder» skrev hun i et brev til foreldrene. Årlig ble likene av 30.000 som var døde av sult, samlet inn fra gatene. I motsetning til dette sto selskapene, bridge- og kino-kveldene til de europeerne. Særlig foraktet Werner kvinenne som «absolutte luksusdyr uten vitenskapelige eller kunstneriske interesser». Men det gjaldt ikke alle. Ruth ble venninne med den amerikanske venstreorienterte feministen Agnes Smedley. Gjennom henne ble hun kjent med Richard Sorge som vervet henne som spion for sovjetiske GRU. Sorge var fra Baku i dagens Aserbadsjan, men av tysk avstamning. Ruths oppgave ble å samle informasjon og holde kontakt med den kinesiske kommunistiske frigjøringsbevegelsen. Etter to år ble hun brakt til Moskva for å lære spionhåndverket grundig. Sønnen Michael ble brakt til svigerforeldrene i Tsjekkoslovakia. Deretter var hun GRU-spion i Mansjuria. I 1936 fryktet GRU at hun kunne bli avslørt og beordret henne til Polen. Hun ventet da barn med sin russiske føringsoffiser med dekknavnet Ernst.

 

ruth werner

Ruth Werner sammen med ektemannen og sønnen Michael i Shanghai

På slutten av 1938, før Tysklands angrep på Polen, dro hun sammen med ektemannen til Sveits under navnet Ursula Schulz. Der etablerte hun en hemmelig radiosender og rekrutterte folk til motstandsarbeid i Tyskland. Hennes kontakt var ungareren Sandor Rado som under dekknavnet Dora var sentral i den legendariske motstandsgruppa Rote Kapelle. Hun ble også kjent med den engelske spaniakjemperen Len Beurton I følge Beurton var det kjærlighet ved første blikk, i følge Ursula var det en „plikt til kamuflasje“. I følge hennes selvbiografi (Sonjas rapport fra 1977) var hun involvert i et trekantdrama. Det var Rolf Hamburger og føringsoffiseren Ernst som hun elsket. Men et ekteskap med en engelskmann ville gi henne engelsk pass. Derfor giftet Ruth og Len seg i 1940. Så ille kann de ikke ha vært, for de forble gift i 50 år.

Ruths oppdrag var å etablere en britisk gren av Rote kapelle. Hennes foreldre var nå i England, og hun flyttet inn i et landsted de leide i Oxford. Selv arbeidet faren ved London School of Economics.

I England befant Klaus Fuchs seg. Han var tysk emigrant med bakgrunn i den kommunistiske ungdomsbevegelsen. Nå var Klaus et ledende medlem i det britiske atomforskningsprogrammet, motstykket til det amerikanske Manhattan-prosjektet. I 1941 da tyskerne sto foran Moskva, oppsøkte Fuchs sin gamle venn Jürgen Kuczynski – Ruths bror – med beskjed om at han hadde informasjon å dele. Saken ble overlatt til Ruth. Hennes dekkhistorie var bedre, og hun bodde i Oxford ikke langt fra Birmingham der atomprosjektet holdt til. Fuchs hevdet selv at han ikke visste hvem Sonja – „the girl from Banbury“ var før mange år seinere. Fuchs fortalte til den øst-tyske spionsjefen Markus Wolf at alle han var i kontakt med virket redde, unntatt Ruth.

Ruth – under dekknavnet Sonja – holdt kontakt med Fuchs fram til 1944 da han ble overført til Los Alamos-prosjektet i USA. Bare på et møte i 1943 overrakte Fuchs 300 sider med utregninger og tegninger. Bare timer seinere var det underveis til russiske kontakter i London eller via radio til Moskva.

ruth werner 1945

Ruth Werner, 1945

Det angloamerikanske atomvåpenprosjektet som Fuchs var knyttet til hadde som oppdrag å slå nazistene i atomkappløpet. Mot slutten av krigen ble det likevel klart at motpartene ikke ville bli det tapende Tyskland, men Sovjetunionen. Sovjetunionen var ikke så langt bak i teoretisk forskning om atomvåpen, som vestmaktene trodde. Det skyldtes ikke minst informasjonen som Fuchs overrakte Ruth fra Birmingham-perioden. Fuchs har i ettertid hevdet at han aldri informerte om kollegenes arbeid, bare sitt eget i tillegg til at han informerte om status i tysk atomvåpenutvikling som han ble holdt orientert om av engelsk etterretning.I tillegg har man ment at det også var en russisk kilde i selve Los Alamos-prosjektet. De fleste historikere synes å mene at informasjonen fra Fuchs/Werner påskyndte de russiske atomvåpnene med flere år, selv om andre hevder at russerne ble hemmet i sin egen forskning gjennom å bli for opptatt av hva engelskmennene og amerikanerne gjorde. Men det er ingen tvil om at infiltreringen av det britiske atomprogrammet var det største kuppet i spion-historien.

I 1999 ble dokumenter fra det amerikanske Venona-prosjektet offentliggjort. Venona var en forløper for dagens National Security Agency og gjorde omtrent det samme som Edward Snowdon nå har avslørt. Dokumentene viste at Ruth Werner ikke bare hadde kontakt med Klaus Fuchs, men også Melita Norwood som også arbeidet på atomprosjektet. Venona-dokumentene viste også at Ruth var føringsoffiser for en offiser i RAF og en spesialist på ubåtradar. Ruth lyktes til og med å tappe den amerikanske etteretningen som hadde et prosjekt for å rekruttere tyske emigranter til fallskjermjegere til Tyskland. Dermed sørget hun for at flertallet av fallskjermjegerne var kommunister med lojalitet mot Moskva. I tillegg brukte hun sin egen familie. Faren hadde kontakter høyt oppe i Labour-partiet, bl.a. sir Stafford Cripps som var minister for flyproduksjon. Broren Jürgen, var spesialist for bombemål i det britiske fly-ministeriet. I 1944 ble han utnevnt til oberstløytnant med arbeid i Kontoret for Strategisk bombing. Her brukte han sine kunnskaper som økonom og statistiker. Bombemålslistene som var laget i noen få eksemplarer til Eisenhowers stab, havnet også i Moskva. Han arbeidet også med å anslå tysk krigsproduksjon sammen med kjente navn fra etterkrigstida som John Kenneth Galbraith og Paul Nitze.

Det var avsløringer gjennom Venona-prosjektet som sørget for at Klaus Fuchs ble avslørt og arrestert i 1950. Ruth Werner var imidlertid angitt til MI5 allerede i 1947, men klarte å prate se ut av forhørene. Engelskmennene visste at hun hadde vært russisk spion i Sveits, men trodde hun hadde sluttet. I februar 1950 da rettsaken mot Fuchs begynte, reiste Ruth sammen med barna på ferie til Berlin . Hun vendte aldri tilbake.

I Shanghai hadde Ruth ikke bare blitt vervet som spion. Hun ble også god venn med Roger Hollis, som seinere ble generaldirektør for den britiske etteretningstjenesten MI5 fra 1956-65. Dette vennskapet skulle vise seg å bli skjebnesvangert, i hvert fall for Hollis. I 1946 hoppet russeren Igor Gouzenko av og avslørte en rekke ledetråder til sovjetiske agenter i vest. Han påsto at det fantes en muldvarp i MI5 kalt Elli. Elli skulle være „den femte mann“ i spionringen Cambridge five med Kim Philby, Burgess, Maclean og Blunt. På 1960 og 70-tallet var det mye diskusjon om Hollis var Elli. Det ville i så fall forklare hvorfor Ruth ikke ble avslørt til tross for flere tips. Ruth bodde mindre enn to kilometer fra Hollis utenfor Oxford.

I Berlin fikk Ruth jobb i det øst-tyske «Amt für Information» inntil hun på midten av femtitallet, fikk sparken for «manglende vaktsomhet». Hun hadde glemt å lukke døren til en safe da hun forlot jobben på kvelden. Da begynte hun som forfatter og utga flere barnebøker. I 1977 utkom selvbiografien «Sonjas Rapport» som ble en bestseller. Der skriver hun imidlertid ikke noe om sin rolle i forhold til Fuchs, som fortsatt levde. Det beskriver hun først i den engelske utgaven som utkom i 1991.

I november 1989 steg den over 80-årige damen nok en gang fram på den politiske scenen. I Berlins Lustgarden snakket hun til titusener frammøtte om sin tro på en human sosialisme etter murens fall. Hun hadde vært en sterk tilhenger av den russiske glasnost. Hun ble skuffet. – Vi fikk ingen gjenforening, men en overtaking. Fellesskapet er borte, i det nye Tyskland er det hver mann for seg, sa hun i et intervju i 2003 (Moss,2003).

I et intervju i 1993 (Moss, 1993) hisset hun seg opp over engelske aviser som påsto at hun hadde vært KGB-spion. – Det var jeg aldri, sa hun. KGB samarbeidet med Stasi som hun hatet. Hun hadde aldri tilhørt KGB, derimot Den røde Arme. Det ble bekreftet ved bisettelsen i juli 2000 da en utsending for den russiske føderasjonen talte og kunne fortelle at hun egentlig var oberst i Den Røde Arme.

Ruth Werner

Ruth Werner må ha vært en modig og kaldblodig kvinne. I Kina risikerte hun livet, i England langvarig fengselstraff. Den største trusselen var kanskje likevel Stalin. Nesten alle hennes kontakter i russisk etterretning falt som offer for Stalins utrenskninger. Richard Sorge som rekrutterte henne, ble henrettet i Sovjet etter en spionutveksling der han slapp ut av japansk fangenskap. I 1960 møtte Ruth igjen Sandor Rado som hun arbeidet sammen med i Sveits inntil annen verdenskrig. Han hadde tilbrakt etterkrigstida i Gulag. Stalins død i 1953 hindret trolig deportasjon til fangeleirene av mange jøder, kanskje også Ruth og hennes bror Jürgen. I et notat fra 1953 ber britiske MI5 om at MI6 overbringer beskjed til Jürgen Kuczynsky, Ruth og hennes ektemann Leon Beurton om at de ikke behøver å frykte noen ting ved å henvende seg til britene eller komme tilbake til England. MI5 antar at de er bekymret over Stalins forfølgelser. Stalin hadde satt i gang en kampanje mot sionisme og særlig utsatte var kommunister med borgerlig jødisk bakgrunn. Sjøl sa Ruth Werner dette etter avsløringene av Stalins forbrytelser på den 20. Sovjetiske partidagen i 1956: Det var ikke alltid lett å skille mellom ærlige kameraters feil og handlingene til vår imperialistiske motstander. Med så mange skyldige, kunne det nok skje at også uskyldige ble rammet. Vi trodde det var ærlige feil. Men jeg trodde på Stalin». Selv så Ruth Werner en tråd i sin livshistorie: kampen mot fascismen og for kommunismen. – Jeg løy aldri, men jeg fortalte heller ikke hele sannheten, sa hun i 2003.

Som bibliotekar fikk hun ingen lang karriere. Men dilemmaene hun opplevde i sitt liv kan i mindre målestokk være problemer bibliotekarer kommer bort i, i sitt arbeid. Hvor går grensene for hva slags informasjon som skal deles med andre? Forræder eller helt? Det diskuteres fortsatt – på samme måte som for Edward Snowdon.

ruth werner

 

Kilder:

Binder, Joe: Ruth Werner 1907-2000. Nettstedet Jewish Womens Archive. http://jwa.org/encyclopedia/article/werner-ruth

Exleben, Hans: Laudatio für Ruth Werner. Webside datert 2008, nedlastet 18.2.14: http://www.dielinke-treptow-koepenick.de/partei/themen/antifaschismus/texte/laudatio_fuer_ruth_werner/

Fischer, Benjamin B: Farewell to Sonia, the Spy Who Haunted Britain I: International Journal of Intelligence and Counter Intelligence, 15; 61-70, 2002.

Karny, Thomas: “Sonya” – Stalins beste Spionin. Wiener Zeitung 11.5.2007: http://www.wienerzeitung.at/themen_channel/wz_reflexionen/kompendium/101753_Sonja-Stalins-beste-Spionin.html

Lee, Sabine: The spy that never was; Intelligence and National Security, 17:4, 77-79.

Moss, Norman: “Sonya” explains. Bulletin of the Atomic Scientists, July/august 1993

Werner, Ruth: Sonjas rapport. Berlin: Verlag neues leben, 1977.

Werner, Sonja: Sonyas report. London: Chatto & Windus, 1991.

+ diverse artikler fra tysk Wikipedia.

Artikkelen sto i Bok og Bibliotek nr 2 2014

 

 

 

Read Full Post »

kieler friedens2

14. januar var det to hundre år siden Kieler-traktaten ble undertegnet. Den innebar en nyordning av Skandianavia og en åpning for en begynnende demokratisering i Norge – til tross for at traktaten innebar at Norge blitt gitt bort som «en flokk umælende kyr». Kielerfreden la grunnlaget for en stabil fred mellom de nordiske landene, men innebar også  en ny politisk geografi der havet ikke lenger bandt sammen, men heller markerte grensene.

Jubileet ble markert ved at Riksarkivet arrangerte flytende historieseminar med over 400 nordmenn fra Oslo til Kiel, fullspekket av foredrag. I Kiel har traktatens betydning for Skandinavia  vært lite kjent. Nå åpnet bymuseet utstillingen Kielfreden 1814 – skjebneår for Norden og plassen ved siden av museet  fikk navnet «Platz des Kielerfriedens».

For 200 år siden var det ingen nordmenn i Kiel. Det tok ti dager før nyheten om fredsavtalen nådde Norge. Kiel var okkupert av svensker og kosakker. Napoleon hadde tapt folkeslaget i Leipzig i oktober 1813 der over en halv million soldater var med. Allerede da skjønte danskekongen Fredrik den 6 at han var nødt til å få til en fredsavtale med anti-Napoleon-koalisjonen. Det var også viktig for svenskenes kronprins Karl Johan, som i strid med sine koalisjonsforpliktelser hadde fulgt de tilbaketrekkende danskene opp mot i Slesvig-Holstein i stedet for å jakte Napoleon.

Sverige mistet Finland til Russland i 1809. Tre år etter sto den nye kronprins Karl Johan for en total nyorientering av svensk utenrikspolitikk, i følge professor Ola Mestad: Sverige burde skaffe seg Norge og la Finland fare. Han startet hemmelige forhandlinger med russerne og inngår St. Petersburgtraktaten der tsaren garanterer at Sverige skal få Norge mot at de skal etablere en felles front mot Frankrike. Målet er ikke å erobre Norge, men å erobre deler av Danmark slik at danskekongen tvinges til å frasi seg Norge.

Napoleon står foran Moskvas porter og Russland har nok med å forsvare seg sjøl. Sverige pleier derfor også sitt forhold til Storbritannia, som resulterer i Stockholmstraktaten fra 1813. Det britiske parlamentet lover støtte til en union Sverige-Norge for å fremme Norges lykke, som det heter i vedtaket.

Med fredsforhandlingene i Kiel hadde Karl Johan nådd sitt mål. Danmark kom heller ikke så dårlig ut. Landet fikk beholde sine kolonier i Karibien og India, samt de gamle norske skattlandene Island, Grønland og Færøyene. Dette var ikke interessant for stormaktene. Men Danmark overtok også Svensk Pommern og øya Rugen. Det mistet de riktignok under stormaktenes Wienerkongress året etter. Men i stedet fikk de fyrstedømmet Lauenburg og beholdt Slesvig og Holstein. Det innebar at Danmark befestet elva Elben som sin sydgrense. Bortfallet av Norge og nytt land i sør innebar at Danmarks  tysk-språklige befolkningen økte fra 25 til 40%.

Med Kieler-avtalen frasa den danske kongen seg suvereniteten over Norge som han hadde fått ved at norske stormenn lovet danskene troskap. Suvereniteten ble gitt, ikke til Sverige, men til Kongen av Sverige. Norge ble omtalt som egen nasjon dvs Kongeriket Norge. Men var det ikke slik at når kongen frasa seg suvereniteten til Norge, så måtte det innebære at den falt tilbake til dem han hadde fått den fra, nemlig det norske folket? Det ble den folkerettslige tolkingen i Norge, som lå til grunn for ideen om at Norge selv skulle velge egen konge og lage sin egen grunnlov.

Carsten Anker dro til Storbritannia for å skaffe støtte for selvstendighet. Det oppnådde han ikke. Norge gikk fra et eneveldig despoti til en selvstendig konstitusjon, da fikk man være fornøyd med at det ble under svensk konge. På mange måter ble Norge tvunget til å akseptere det en fremmed stat definerte som vår lykke. På den annen side ble Karl Johan tvunget til å godta grunnloven for å beholde sitt internasjonale image.

Riksarkivets seminar markerte starten på Grunnlovsjubileet. Seminaret sto i kildenes tegn, mye nytt arkivmateriale ble presentert. Historien om Grunnloven er ikke ferdigskrevet. Teaterhistoriker Anette Storli Andersen kunne for eksempel fortelle at halvparten av Eidsvollsmennene var medlemmer i et Dramatisk selskap, selskap for framføring av skuespill der medlemmene hadde spilleplikt. Å lage lover for selskapets virksomhet og å revidere dem, var en viktig for teaterselskapene. Det er en analogi mellom det store selskapet Staten og det lille borgerlige teaterselskapet, sa Andersen – i tillegg til at teaterselskapene ga opplæring i patriotisme!  Ved siden av foredrag om de dramatiske dagene, fikk vi også høre historier om fattigdom, sjukdom og nød hos vanlige folk.  Som dramalærer Anne Elsebeth Skogen sa det: Mange blir huska fra disse dagene i 1814, men mange flere er blitt glemt, men i arkivene ligger også deres historie!

Bente engelsenBente Engelsen fra Riksarkivet hadde jobbet med programmet for seminaret, her er hun på utstillingen i Bymuseet i Kiel

Read Full Post »

Det vil aldri bli funnet et skip som Osebergskipet igjen, sa Geir Røvik – medlem av styret i Stiftelsen nytt Osebergskip og daglig leder av byggingen.  Det «ekte»
Osebergskipet som ble gravd ut i 1904 var et så enestående funn at det er vanskelig å forestille seg: Ikke bare et komplett skip, men med en masse utstyr – hester, hunder, kjerrer, kar, tekstiler, verktøy og ikke minst de to kvinnene som har stimulert fantasien til mange arkeologer og historikere gjennom tidene: Hvem var de?

Vi vet nå at Osebergskipet ble bygd på 800-tallet i nærheten av Haugesund. Hva slags skip var det? En kopi ble bygd på 1980-tallet, men skipet kullseilte i  Trondheimsfjorden når farten kom opp i 10 knop. Var det bare et skip laget for å brukes til seremonier og til hauglegging? Da arkeologene skulle bygge opp igjen Osebergskipet på museet i Oslo, ble det trolig satt sammen slik at det er litt for bredt. Dermed blir seilingsegenskapene dårligere. Det er all grunn til å tro at det nye Osebergskipet er mer lik originalen enn det skipet som ble bygd opp igjen av flere tuden deler på museet i Oslo. – Dette skipet skal tåle fart opp til 15 knop, mener daglig leder Geir Røvik.

Tirsdag var miljø og utviklingsminister Erik Solheim på besøk i Tønsberg for å se på skipsbygginga. Solheim er minister også for kulturminnevernet, og fagstatsråd for søknaden til Unesco om å få Verdensarvstatus for Vestfold som vikingfylke. Med i Solheims følge var Olav Sanness Vika,  Torhild Lothe og jeg som er toppkandidater på lista til Tønsberg SV. Vi påpekte hvor viktig Osebergskipet vil være som en sikkerhetskopi av det originale skipet. – Vi trenger ikke å få
det originale skipet tilbake til Vestfold, når vi har dette. Skipet vil kunne brukes for å lære barn og unge om vikingtida, og ikke minst trekke turister til Tønsberg. – Odden på Lindalplan bør bli en permanent byggeplass.

Solheim var imponert over hva han så, og håpet han ville bli invitert til sjøsettingen til våren. – Dere har levert en god søknad om statlig støtte til prosjektet, sa han.

Read Full Post »

 17. mai i Tønsberg starter med flaggheising og tale ved ordføreren på Slottsfjellet. Så går alle folka – og det er mange – i tog til bekransninger av statuene over Svend Foyn, Carl Stoltenberg og Roald Amundsen. I år var det min tur til å holde talenfor Carl Stoltenberg. Her er hva jeg sa: Bildet: Samling etter barnetoget, det er moro!

Nå har vi lagt krans på bautaen over Svend Foyn – etterpå skal vi videre og legge krans på Roald Amundsen-stauen. Kjente menn begge to.

Men hvem var denne Carl Stoltenberg? Mannen med et navn som kunne tyde på at han ble født i Stoltenbergsgate, men selvfølgelig er det motsatt: Gata og parken har fått sin navn etter Carl Stoltenberg.

De korte fakta er at han ble født i Våle i 1770, og døde i Tønsberg 60 år gammel. Ikke bare er gata og parken oppkalt etter han, men i tillegg ble det avduket en bauta på gravstedet hans for nøyaktig i dag 110 år siden, og denne bautaen ble reist for nøyaktig 95 år siden. Han må altså ha gjort noe som gjorde at han ble huska. Hva var det? Og ikke minst: Hva er det viktig å trekke fram i Carl Stoltenbergs liv som kan inspirere oss i dag?

Stoltenberg var prestesønn, sjøl om han ikke kom fra fattige kår, så kom han fra en familie med mer åndelig enn verdslig ballast. Men han hadde tre farbrødre som drev forretning i Tønsberg, de døde alle sammen i rask rekkefølge uten å etterlate seg nær slekt – dermed arvet Carl forretningene og flyttet til Tønsberg. Han ble en vellykket forretningsmann i mange år, og ble etter hvert en av Tønsbergs rikeste menn: detaljist og grossist, overtok aksjemajoriteten i Vallø Saltverk, begynte som skipsreder. Men da han døde i 1830 var han fallitt. Det er ikke hans ry som smart forretningsmann som har gjort at han har endt på sokkel.

Men Carl Stoltenberg var kjent som en generøs og gavmild mann, opptatt av byborgernes ve og vel. Han var politiker: satt som borgerrepresentant fra 1799 til sin død. Og ikke minst: Han representerte Tønsberg på Riksforsamlingen på Eidsvold i 1814 – som ivrig motstander av union – han var altså en av fedrene til grunnloven som vi feirer i dag.

Høsten 1814 – da vi hadde fått grunnloven og stortinget på plass i loven –  ble Stoltenberg valgt til representant til det første  overordentlige Storting som det heter. Der ble han som andre stortingsrepresentanter etter han, innhentet av de politiske realitetene da han med tungt hjerte måtte stemme for unionen med Sverige.

Demokratiet var selvfølgelig ganske snevert på den tida, det var menn og da mener jeg bare menn, som hadde stemmerett – og det var overklassens og borgerklassens menn, ikke vanlige arbeidere. Men Carl Stoltenberg var altså en mann som deltok i sin samtid – som gjorde en politisk innsats. Han var blant annet Tønsbergs største bidragsyter til opprettelsen av Det kongelige norske Fredriks universitet – Universitetet i oslo som i år feirer 200 års jubileum. Det kan være verdt en bauta.

Vi trenger å fremheve slike forbilder – folk som var med å skapte folkestyret slik som Stoltenberg. Seinere er demokratiet  blitt utvidet gjennom bredere deltaking med stemmerett til flere – med en bredere offentlig debatt, men flere måter for flere å kunne påvirke beslutninger. Men alt bygger fortsatt på grunnloven Stoltenberg var med å skrive i 1814.

Men jeg har lyst til å fremheve en spesiell side med carl Stoltenberg som ikke handla om hans innsats som politiker, men hans innsats som samfunnsborger før riksforsamlinga på Eidsvold.

I årene før 1814 var Norge preget av hungersnød. Napoleonskrigene var en menneskelig katastrofe for store deler av Europa, de rammet også oss – og medførte den siste store hungersnøden i vårt land. England røvet den dansk-norske flåten og innførte blokade i Kattegat/Skagerrak, forsyningslinjene av korn til Danmark ble brutt. Da britene strammet blokaden utover vinteren 1808 og kornet som var importert fra Danmark, Sverige og Russland tok slutt, spredte nøden seg

Østlandet ble hardest rammet fordi trelast- og jernindustrien holdt til her. Når blokade stanset all eksport, bedriftene stanset og arbeiderne sto uten inntekt, sto de snart også uten mat. .  Folk sultet til døde i åkrene, langs gater og veier, og til sengs. Skoger ble ribbet for bark til barkebrød.

I februar 1808 brøt det ut krig med Sverige. I grenseleirene ble mange soldater syke av dysenteri og smittet folk når de vendte hjem. Utafor Færder lå den engelske lord og brakte opp smuglerskuter. Mange familiefedre ble borte og endte i den engelske prisonen. Så sviktet kornhøsten i Vestfold,   vinterkulda 1809 satte inn med den strengeste kulda i manns minne, ned til 45 minus her på Østlandet.  Skip med korn lå innefrosset i danske havner. Stoltenberg hadde ennå korn igjen i sitt kornlager som han kunne ha solgt med eventyrlig fortjenester. Men han satte ned prisen og leverte 1800 brød ukentlig til byens arbeiderklasse – det berget dem fra sultedøden. Når isen smeltet kunne hans skuter igjenr seile inn med det livgivende kornet.  Men verre tider skulle komme da mange kornlaster på vei fra Danmark gikk tapt sommeren 1812. Kontinuerlig regn ødela korn og potethøsten. Folk døde igjen i stigende antall – ikke minst som følge av vitaminmangel over lengre tid. Men den 4. januar 1814 kom Stoltenbergs brigg “Susanne” inn til Tønsberg havn med 900 tønner bygg, 500 tønner rug og 520 tønner havre for rederens regning fra Ålborg til Tønsbergs befolkning.

Erfaringene fra nødsårene sammen med inspirasjon fra den franske revolusjonen og uavhengighetserklæringen fra USA,  dannet opptakten til frihetstankene som endte med landets nye grunnlov. I en slik situasjon var det en naturlig sak at Carl Stoltenberg ble valgt som Tønsbergs mann for å stake ut en ny framtid for et hardt prøvet folk.

Nødsårene brakte folket tettere sammen, også fordi brødmangelen i stor grad rammet på tvers av klasseskiller. Og her kommer det som gjør at jeg synes det er verdt å minnes Carl Stoltenberg ennå i dag: Han var en moderne leder for sin tid, en  som brydde seg om andre enn seg sjøl,  en som delte fordi det både var riktig og fornuftig og som tok ansvar for fellesskapet. Her kan vi fortsatt lære noe!

Read Full Post »

Older Posts »