Lars Egelands blogg

Endelig kunne nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre vise betaversjonen av søk med tilgang til alt pliktavlevert materiale i Nasjonalbiblioteket. Det skjedde på biblioteklederkonferansens andre dag og også de ansatte i NB var litt bekymret for om demonstrasjonen skulle gå godt. Det gjorde den. Det betyr at det nå er fire lisenser for universitets- og høgskolebibliotekene for hvert dokument, og to lisenser for brukere i folkebibliotek. Teoretisk sett betyr det at 12 millioner dokumenter kan leses samtidig, sa Myhre.

Det har tatt litt tid. Jeg skrev om dette i Bok og Bibliotek i mars 2016. Da var den nye pliktavleveringsloven vedtatt og utkast til forskrifter skulle ut på høring. Disse forskriftene ble imidlertid først fastsatt av departementet i juli i år. Dette betyr at den tida er over , der man kunne søke i NBs baser og få treff for bøker, aviser eller tidsskriftsartikler som man ikke kunne få lese annet enn ved fysisk frammøte på Nasjonalbiblioteket. Nå er dette tilgjengelig med såkalt Feide- innliogging for alle studenter og ansatte i universitet og høgskoler. I løpet av kort tid vil det også være på plass en autensieringsordning som gjør at brukere i folkebibliotekene får tilgang. Det må en autensiering til fordi det er meningen at tilgangen skal brukes til dokumentasjons og forskningsformål. Men folkebibliotekene har mange slike brukere, ikke minst lokalhistorikere og slektsgranskere! Hvis du har Feide-navn kan du teste betasøket her: https://beta.nb.no

Til nå har brukerne fått tilgang via Bokhylla til 200.000 eldre bøker, det øker nå til 500.000 som inkluderer de nyeste bøkene. I tillegg kommer 2 millioner digitale aviser, tidsskriftsartikler og etetrhvert musikk og kringkasting. Begrensningen er altså at maks 6 brukere kan lese det samme dokumentet samtidig. Dette er altså ikke noen måte å få billig tilgang til Nesbøs siste roman, men å få tilgang til den store bredden av norsk materiale som er utgitt og levert til NB.

Myhre brukte også deler av sitt foredrag på konferansen til å snakke om lydbøker. Han forberedte bibliotekene på at tilgang til lydbøker vil bli dyrt. Vi må lage en avtale som gjør at forleggerne vil selge, sa han, – ideelle modeller må andre presse fram, for eksempel Bibliotekforeninga, mente Myhre. NBF har i budsjetthøringene i Stortinget sagt at momsfritak på ebøker og strømmebøker må koples til en leveringsplikt fra forlagene, de kan ikke forvente å få momsfritak hvis de ikke vil selge til bibliotekene!  

–          Vi lever i en kaotisk verden med et sammenbrudd i internasjonalt lederskap, sa tidligere generalløytnant Robert Mood som nå er president i Norges Røde Kors. Vi har to store eksistensielle utfordringer: Det ene er klimaendringene, det andre er faren for atomkrig som gjør at atomforskernes dommedagsklokke nå viser 2 minutter på tolv, mens klokka var 5 på tolv under den kalde krigen.

Mood fortalte om sine erfaringer som leder fra han var lagleder for 8 mann i Nord-Norge og videre steg i karrieren før han avsluttet med historier fra Syria og samarbeid med Kofi Annan. Jeg har lært meg  at det er tre ting som er viktig i ledelse: Ansvar, integritet, men kanskje først og fremst omsorg. Ansvar betyr at når det går godt, skyldes det teamet, når det går dårlig må lederen ta skylda. Integritet er at du må stille samme krav til deg selv som til de du skal lede. Og ofte er det de som står nærmest utfordringene som har de gode løsningene. Omsorg er når troppsjefen bruker av sin hviletid til å besøke alle soldatene i teltene etter en lang dags marsj i kaldt vintervær, for å inspisere alle tærne deres for å forsikre seg om at det ikke er noen forfrysninger! Omsorg er kombinert med krav: En leder må stille krav og være synlig, men må kombinere det med omsorg!

Mood snakket også om behovet for informasjon. Det starter med intern informasjon, sa han. Når du tror du har informert nok, skal du informere dobbelt så mye mer!

Anne Grethe Solberg forsker på kjønn i ledelse. Det er mange typer argumenmtasjon i organisasjoner og bedrifter for at man ønsker flere kvinner i ledelse. Noen mener at det har med rettferdighet å gjøre, noen sier at menn og kvinner er like og bør ha like retter, andre sier at kvinner og menn er så ulike at det skaper mer mangfold og bedre beslutninger når kvinnene er godt representert. Men, sa Solberg: Det er større forskjeller mellom menn, og mellom kvinner, enn det er mellom kvinner og menn. Hun slo et slag for den androgyne leder som har både de egenskapene som oppfattes som maskuline slik som resultatorienterthet, og femine egenskaper som omsorgfullhet. Androgyne ledere putter ikke folk i båser, de er tolerante og fleksible, de aksepterer. Androgyne ledere føler seg dessuten bedre mentalt, mente hun, og viste til at slike ledere går minst til psykolog. Skal man lage innovative organisasjoner må man ha en åpen emosjonell atmosfære, det må være tillit i ledergruppa med respekt for forksjeller. En innovativ leder lytter til de andre, og myndiggjør ledergruppa ved å akseptere deres beslutninger mente Solberg som avsluttet med at androgyne ledere er innovasjonsledere!

Ledelsestemaet ble avrundet med et foredrag av Tone Hansen som er direktør ved Henie Onstad Kunstsenter og leder for Norsk Kulturråd. Det ga et innblikk i Henie Onstad-senteret, og endringene som har skjedd der siden Hansen overtok et litt slitent museum i 2011. Det har nok ikke vært helt problemfritt siden konflikthåndtering var en del av hennes foredrag.

Siste del av konferansen tok opp konferansens tema: Folkeopplysningen. Hva passet da bedre enn å ha en av de som står bak TV-serien Folkeopplysningen? Jan Ove Hesselberg  er psykolog som jobber for Extra-stiftelsen og Kavli-fondet og med Teddy-TV som produserer Folkeopplysningen. De legger vekt på tre elementer: Det finnes god og dårlig vitenskap. 1. Programmet må ta standpunkt til hva som er godt og dårlig. 2. Folk er ikke dumme. 3. Bruk humor.

Mens andre opplysningsprogrammer ofte bruker personlige historier, gjør Folkeopplysningen aldri det. I stedet er de flittige brukere av såkalte kunnskapsstatuser som produseres av bibliotek, i Norge bl.a. av Folkehelseinstituttet. Det er komplette oversikter over kjent vitenskap innen et område for å avdekke hva som er forskningsmessig fakta. – Det finnes så mye dårlige vitenskap, sa Hesselberg og vist ikke minst til sitt eget fagfelt der det er helt vanlig at funn som er gjort ikke lar seg gjenskape (replikere) med samme resultat – noe som bør være et minstekrav til forskning. Av og til er det rein juks i forskningen, oftere er det fisking dvs at man publiserer et annet funn av en undersøkelse enn undersøkelsen er ment å avdekke. Det tredje gjelder publiseringsskjevhet, der man publiserer der man får positive resultater, men der det er negativt blir det aldri publisert.

Sunniva Rose avsluttet konferansen. Hun har en doktorgrad i kjernefysikk, har arbeidet ved UiO. Nå driver hun som freelancer og rosablogger. – det er synd, sa hun, men universitetenes samfunnsansvar er også å formidle, men det som teller er å publisere vitenskapelig. Publish or perish! Derfor måtte jeg slutte på UiO for å kunne drive forskningsformidling, sa hun.

Hun fortsatte med Hesselbergs kritikk av dårlig forskning. Det er ofte dårlig samsvar mellom korrelasjon og kausalitet. Hun viste at det er statistisk sammenfall (korrelasjon) mellom antall døde i trafikkulykker og bruken av Microsoft Explorer – men det er likevel ingen årsaksmessig sammenheng (Kausalitet). Hun hadde valgt den litt private og personlige plattformen blogg og instastories først og fremst fordi det ikke går an å være belærende!

Read Full Post »

Kulturmeldingen vil komme nærmest hvilken dag som helst. På Nasjonalbibliotekets lederkonferanse presenterte Bjørn Heinemann fra konsulentbyrået InFuture rapporten «Fremtidens kultur i et brukerperspektiv». Rapporten beskriver trender i kultur og ble presentert som et viktig grunnlagsdokument for kulturmeldinga. Den starter med en litteraturanalyse. Tør vi stole på den?

I følge Heinemann er rapporten basert på en litteraturstudie og intervjuer med viktige personer i kulturlivet. Når han beskrev trendene utfordra Heinemann forsamlingen på hva det vil bety for bibliotekene. Han burde jo ha tenkt at litteraturstudie er noe folk på en bibliotekkonferanse har et forhold til. Jeg ble veldig interessert i hvilke databaser osv som konsulentfirmaet har hatt tilgang til. På referansene på foilene til Heinemann var det henvisning til andre av selskapets egne rapporter, til offentlig statistikk, til offentlig informasjon fra norske myndigheter og EU – og ofte henvisninger til dokumenter fra ulike firmaer som var eksempler på de identifiserte trendene. Jeg ble nylig bedt om å gjøre en litteraturstudie av bibliotekets betydning for studiekvalitet. Første funn var jo at en slik studie kunne jeg bare gjøre fordi jeg satt i en universitetsbibliotek, siden de fleste forskningskildene var gjemt i databaser som jeg ellers ikke ville fått tilgang til. Underlig at de ikke hadde identifisert som et viktig innspill til Kulturmeldinga at biblioteket er avgjørende for å kunne få tilgang som gjør at man kan lage en troverdig trendanalyse?

Innslaget etter Heinemann var Johanne Raade og Helene N. Andreassen fra UiT som snakka om åpen forskning – viktigheten av å få tilgang ikke bare til forskningsartiklene, men også til forskningsdataene for å kunne vurdere kvaliteten. Pussig at ikke Nasjonalbiblioteket tenkte på at et slikt foredrag på mange måter avkledde den foregående trendrapporten der det ikke ble redegjort særlig mye for metoder og kilder. Etterpå sjekka jeg rapporten som er tilgjengelig på nett her: https://www.regjeringen.no/contentassets/8fa17aa605964297959ce0ddbee82512/infuture_fremtidens-kultur-i-et-brukerperspektiv_.pdf. Jeg vil  mene at en sykepleierstudent ved OsloMet ville strøket hvis hun i en oppgave ikke redegjorde bedre for sin søkestrategi, hvor hun har søkt og hva hun har funnet, enn det InFuture gjør i sin rapport.

Ellers har første dag av konferansen vært god. Temaet har vært folkeopplysning. Konferansen starta med at nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre snakket om at bibliotekene og bibliotekarene lenge har vært fornøyd med å skaffe folk tilgang til informasjon eller kunnskap. Men folkeopplysning er mer enn død tilgang. Det må formidling til! Biblioteket har lenge definert seg som en tjenesteyter, men i framtida må vi være mer enn en serviceinstitusjon. Vi skal være folkeopplysere, misjonærer som skal skape framtidas samfunn!

Matt Finch var kommet hele veien fra Australia. Han holdt et medrivende og godt foredrag, men hvis man skal oppsummere hva han sa, så var budskapet enkelt: «Finn fram til ideen som dere vil skal prege deres bibliotek, vær pågående og ikke gi dere! Send epost etter epost, men vær høflige! «Det er det ikke vanskelig å være enig i.

Å være relevant i går, er ikke det samme som å være relevant i framtida, sa statssekretær Frida Blomgren i Kulturdepartementet. Hun skrøt selvfølgelig av regjeringas kulturbudsjett som hun mente irriterte kulturorganisasjonene fordi de ikke fant noe å klage på. Men hun snakket innsiktsfullt og klokt om bibliotek. Ifølge IPSOS leser nordmenn 15,5 bøker i året, sa hun: Om tallet er for høyt, viser det likevel at folk skulle ønske at de leste mye – at lesing har stor status!

–          Før hadde vi litt over 100.000 besøkende, nå har vi 400.000 besøk i året, kunne biblioteksjef ved nye Stormen bibliotek, Trud Berg, fortelle. Hvor var alle folka hen før, spurte hun. Biblioteket er blitt byens nye storstue, med en rekke nye tiltak. Berg gikk særlig inn på prosjektet Bylab som handler om å engasjere innbyggere i byutvikling, lage en arena for medvirkning og samskaping. Prosjektet er lagt til biblioteket fordi rådhuset er under opppussing, men erfaringene er så positive at mange nå tar til orde for at det bør bli i biblioteket.

Første dag av konferansen ble avsluttet med en panelsamtale mellom ny sjef på Deichmann, Knut Skansen, ny sjef på Universitetsbiblioteket på UiO, Hanne Graver Møvig og ass. nasjonaldirektør Roger Ljøsevold. – Vi må tørre å gå tilbake til opplysningstidas idealer, mente Skansen. Det var en oppfølging av Johanne Raade som mente at vi lever i en tid som er parallell med 1700-tallets opplysningstid. Det var optimismens tid før tenkere som Marx og Nietzsche kom og lagde ting vanskelig. Det var da Carl Deichmann ga sin boksamling til Oslo By med betingelsen at bøkene skulle være gratis tilgjengelige for folk! Vi må ha en tro på at opplyste folk tar gode valg, sa Skansen. Møvig mente at universitetene lenge har vært for lukkede. Hun pekte på at universitetenes samfunnsoppdrag ikke bare er utdanning og forskning, men også formidling og innovasjon – områder der bibliotekene er viktige. Vi er fire store bibliotek i Oslo som bør kunne samarbeide, sa hun, og med det mente hun Nasjonalbiblioteket, UBO, Deichmann og – OsloMet. Samtalen endte i en fordragelighet som nok kan føre til samarbeide mellom disse bibliotekene om forskningsformidling. Som Skansen sa: Dere har forskerne, vi har arenaene!

Read Full Post »

Reinert Mithassel fra Biblo Tøyen på talerstolen

Biblo Tøyen var en av fem bibliotek som var finalister til kåringen av årets folkebibliotek 2018. Det er en pris som deles ut i samarbeid mellom IFLAs komiteer for folkebibliotek, storbybibliotek og komiteen for bibliotekbygg og utstyr. Det var stor spenning i salen tirsdag da prisen skulle kunngjøres.

 Kriteriene for prisen er at den kan deles ut til et nytt bibliotek eller til et bibliotek i en bygning som ikke tidligere er brukt til bibliotek. Det er ikke bare arkitektoniske kvaliteter som vektlegges, men fremfor alt interaksjonen med omgivelsene, fleksibilitet, økologisk bærekraft og tilrettelegging for digitale tjenester.

Prisen har bare vært delt ut 5 ganger, men har raskt fått stor prestisje. Dokk1 i Århus fikk prisen i fjor. Foruten Biblo Tøyen var følgende bibliotek gått videre til finalen:

–          School 7 – det nye biblioteket i Den Helder bi Nederland

–          Det nye biblioteket i Den Helder i Nederland

–          Parque Villa Lobos – et nytt bibliotek i Sao Paulo, Brasil.

–          Det nye biblioteket i Austin, Texas

–          Nytt folkebibliotek i Singapore.

Reinert Mithassel presenterte Biblo. Han fortalte at initiativet ble tatt fra politisk hold, der biblioteket ble spurt hvordan de kunne bidra til å oppfylle Tøyen-løftet ved å gjøre noe spesielt for unge. – Vi hadde aldri laget en eget bibliotek for ungdom før, sa han, så vi grep fatt i 30 ungdommer på Tøyen torg og spurte dem om hva de ønsket, om deres liv og deres drømmer. Vi spurte dem ikke om bibliotek, for det visste de ikke noe om. Og så tok vi kontakt med en arkitekturpsykolog – noe slikt finnes faktisk!

Mithassel la vekt på at Biblo ikke er en ungdomsklubb. Vi er et bibliotek som jobber med et mål om kunnskap og kultur. Vi bruker Frelsesarmeens metode. De snakker om såpe, suppe, frelse – ikke bare frelse. Vi snakker om alt annet enn bøker, men vi snakker om innhold.

Jasinka Grind fra Den Helder presenterte School 7. Det er som navnet antyder, en gammel skole – fra 1904 – som er blitt bygget om til bibliotek. Det er blitt et virkelig 3. sted – befolkningens storstue der man kan få en rekke tjenester. Man kan til og med gifte seg der!  Jasinka var der med flere av personalet. Blant annet ble det filmet til en roadmovie om deres reise til Malaysia og prisutdelingen. Personalet var i de samme grå men elegante kjolene. De var laget på initiativ fra personalet selv. Til kjolen hørte et gult skjerf med den eldste teksten skrevet på nederlandsk. Oversatt står det: Alle fugler lager nå rede, men ikke du og jeg. Hva er det vi venter på?

Personlig holdt jeg en knapp på at biblioteket i Brasil  var en favoritt, delvis fordi Danmark fikk prisen i fjor – men også fordi det var tydelig at dette var et biblioteket som hadde skapt sosial endring. Det var et bibliotek som bekjempet sosial ulikhet – et ganske revolusjonært bibliotek. Det er laget der det tidligere var en søppeldynge, og er blitt et sted for alle slags folk – fra professorer til hjemløse.

Biblioteket i Austin var arkitektonisk spennende. Det ble presentert av Heidi Tse som kom som innvandrer til USA som liten. Biblioteket er blitt et landemerke. De har lagt stor vekt på bærekraft bl.a. solcellepaneler og oppsamling av regnvann som ble brukt til en sommerfugl-hage på taket. Biblioteket er åpent 7 dager i uka.

Tampina Regional Library i Singapore er bygd i et stort kompleks av et kvartal som er et lokalsenter og et livsstilssenter, dvs det er treningsfasiliteter, mat, kunst og et kollektivknutepunkt. Biblioteket er integrert med disse tjenestene slik at det er avdeling for kokebøker der treningskjøkkenet er. Ved inngangen har de roboter som tar i mot bøker. Når roboten er full av bøker, kjører den og leverer dem til bok-mottaket. Jeg la merke til at de hadde kombinerte ergometersykler og lesebord – det har jeg alltid drømt om at vi skal ha på OsloMet. Forskning viser at man tenker bedre når man beveger seg.

Det ble altså School 7 som ble vinneren av prisen. Men juryen la vekt på hvor vanskelig det hadde vært å kåre en vinner. Så stemningen ble slik at alle var glade på Schoool 7s vegne, samtidig som alle kunne føle seg som vinnere. Sjøl satt jeg med gråten i halsen fordi jeg synes det var en sterk opplevelse å høre om disse bibliotekprosjektene og deres bidrag til å endre seg sjøl og dermed bidra til endring i lokalsamfunnet. Å se hvilke muligheter som finnes, gjør det ikke lettere å komme hjem til eget bibliotek der vi også gjerne vil ha nye lokaler.

Mer Open Access

Seinere på dagen deltok jeg på en sesjon der aktuelle emner for de akademiske bibliotekene ble presentert med etterfølgende gruppearbeid. Da handlet det om kunstig intelligens, og open access.

Alle er opptatt av open access,  men med ulike innfallsvinkler. Ikke minst forholder de fleste land seg til de samme internasjonale utgiverne, uten at vi vet mye om hva slags avtaler det enkelte land inngår. En representant fra Østerrike inviterte en rekke land til et møte der temaet var hvordan IFLA kan sette open access tydeligere på dagsordenen. IFLA har selvsagt politikk på området, men trenger å komme med en oppdatert uttalelse. Maria Carme Torres fra Universitetsbiblioteket i Bergen var blant de inviterte, og hun tok med meg. På møtet var det folk fra flere IFLA-komiteer. Vi var enig om at IFLA måtte mer på banen, men hvem sjkulle ta ansvaret for det?`Det er ingen open access-komite, amsvaret kan ligge til Ytringsfrihetskomiteen, komiteen for Akademiske bibliotek og flere. Open access er ingen sak for de akademiske bibliotekene aleine, om vi får åpen tilgang, betyr det jo åpen tilgang også for folkebibliotekenes brukere. På møtet var også Ellen Tyse, tidligere IFLA-president fra Sør-Afrika og Cape Town University. Vi la en plan for den kommende generalforsamlingen.

Generalforsamling i IFLA

Det gikk tregt å få startet generalforsamlingen. For å være beslutningsdyktig måtte halvparten av de stemmeberettigede være til stede. Det gjaldt i praksis de nasjonale bibliotekforeningene siom har flere stemmer enn oss som representerte enkeltinstitusjoner. Til slutt hadde generalsekretær Gerard Leitner fått den siste erklæringen som gjorde at vi var stemmeberettiga. Skulle gjerne visst hvem den siste foreninga var, som sørga for at mange hundre mennesker måtte sitte i en halv time og vente. Ikke ulik årsmøtene i andre foreninger, gikk det helt greit inntil vi kom til kontingenten. IFLAs styre hadde foreslått reduserte kontingent for enkeltpersoner. De er det ikke mange av og det er heller ikke så mange som har råd til å betale 1200 kr. I hele Afrika har IFLA 14 personlige medlemmer. Flere foreninger – blant annet norske NBF – ville utsette saken og se på hele kontingentspørsmålet samlet. Presidentskapet som ledet møtet var famlende og usikre slik at det spredte seg usikkerhet om avstemninga. Stemmesedler med ulik farge etter hvor mange stemmer man hadde, ble summert opp. Det viste seg at utsettinga falt. Da klarte ordstyrerbordet å gjenta hele avstemnings og opptellingssirkuset en gang til, denne gangen om sjølve forslaget, Men når utsettinga hadde falt ble det vedtatt nesten enstemmig.

Ved begynnelsen av møtet hadde Ellen Tyse varsla en ekstrasak om Open Access. På slutten holdt et kort, poengtert og ypperlig innlegg der hun sa at IFLA må sette open access mer på dagsordenen, og knytte det til FNs bærekraftmål. Hvordan IFLA vil jobbe med dette, må styret avgjøre. Hun ba derfor om generalforsamlingas støtte til å be styret se på saken førstkommende torsdag. Den støtten fikk hun og vi.

Read Full Post »

Utseendet ditt er ditt første visittkort. Hvordan du ser ut er avgjørende for det første inntrykket, og det inntrykket varer evig, Bibliotekarer må tenke over utseendet sitt. De må være rene, velstelte og veltrente, samtidig må de unngå overdrivelser, enten i form av religiøse symboler, utringinger eller lignende Biblioteklederne må kle seg slik at folk skjønner at her er det noen med autoritet og makt.

Dette mente Dina Youssef fra Biblioteket Alexandrina. Hun snakket på en vel besøkt sesjon om «Library fashion» Hvordan bør bibliotekarer kle seg?  Sesjonen ble arrangert i fellesskap i dag av seksjonen for folkebibliotek, og seksjonene for henholdsvis bibliotekledelse og yngre bibliotekarer. Hun var en blant mange talere.

Sesjonen ble åpnet av Loida Garcia-Febo som er president i ALA – den amerikanske bibliotekforeningen. Loida er egentlig fra Puerto Rico, og jeg har henne mistenkt for å kle seg litt ut som forestillingen om den sexy brille-bibliotekaren. Hun snakket lite om fashio, og mer om bibliotekarene som «er stemmen for de uten stemme, de som kan redde verden.» Hun viste til en twitterdiskusjon etter et Trump-utsagn. En skriver: Jeg stoler på forsvaret vårt, men vi kunne trenge en «truth force». En annen svarer: Vi har jo det. De kalles bibliotekarer!§ Loida viste bilder av mangfoldet i klesstil blant bibliotekarer som hun mente har styrken til å kle seg hver enkelt på sin unike måte. Klær som vi trives i, gjør oss sterke og gir oss selvtillit, sa Loida.

I Australia var bibliotekkoden mer avslappet. Amy Mc Kenzie hadde laget en liten film med intervju med ulike bibliotekarer. En kvinnelig bibliotekar var kledd i en fargerik bluse, en enda fargerikere tversoversløyfe og kronen på verket var den aller meste fargerike genseren. Kravet kom straks på twitter: Hvor får man kjøpt en slik cardigan?

Kle deg i fortidens mønstre i dag, for framtida! Dette var budskapet fra Indonesia som var stolte av sin tradisjon med batikk-mønstre. Alle bør ha et plagg i Borneo-batikk i sin garderobe! I biblioteket i Jakarta var de spesielt opptatt av at 175 av deres ansatte var mellom 20-30 år, de må alle gå med tradisjonelle batikk-uniformer! I India anbefalte man sari til konferanser, mens det ellers var tradisjonelle plagg som kunne tilpasses til klima og personlig stil. Piercing i nesa er veldig godt for helsa, så det anbefaler vi også! Klærne må være praktiske og enkle, og ikke for elegante i forhold til brukerne! Men selvfølgelig må man kle seg anstendig!

Sesjonen ble avsluttet med en spontan cat-walk for å vise mangfoldet i klesdrakter! Det var et mangfold å være stolt av!

Jeg satt sammen med et par bibliotekarer fra Linkjøping bibliotek. Der brukte alle bibliotekarer et lite serveringsforkle på jobb. Bruker menn det også, spurte jeg? Ja, det bruker alle. Det er så praktisk med lommer til nøkler, penn og papir.

Jeg tror ikke at jeg skal komme hjem til OsloMet og introdusere bibliotekar-forkleet. Vi har ofte hatt kampanjer der alle går med T-skjorter for å vise at de jobber i biblioteket. Men det er ikke stilen i Norge å pålegge uniform. I hvertfall ikke hvis vi gjorde som i jakarta, at uniformen bare skulle gjelde for de yngre, kvinnelige bibliotekarene. Mange bruker navneskilt. Men nå blir også det problematisert, fordi noen opplever å bli utsatt for stalkere, sa de to bibliotekarene fra Linkjøping.

To svenske bibliotekarer som hadde vært i samme kjole-butikk

Spesialgruppe for biblioteker som er utgivere

Etter moteshowet deltok jeg på en samling av bibliotek som jobber med å være utgivere. Vi var vel cirka 40 deltakere fra USA, Canada, Tyskland, Kina, Sør-Afrika og Norge. Vi endte med å beslutte at vi vil ha en pre-konferanse før IFLA seinest i 2020, og ha en sesjon for andre på IFLA i 2019. Vi vil gjerne bli en fast komite, og skal jobbe med en plan for det. Vi ble en liten komite utvalgt for å jobbe med dette.

Støtte til forskere

En annen sesjon handlet om forskerstøtte, med foredrag fra Singapore, Thailand, India, Kina,  Nigeria. Forholdene er veldig forskjellig. Fra Nigera ble det snakket om hviolken betydning det hadde at man fikk bygget opp et arkiv/repositorie  for egnme ansattes publikasjoner, mens det fra Hongkong ble lagt fram analyser av utviklingen i Open Access. Veksten i OA har avtatt på verdensbasis. Noen år var veksten på 40% i året, nå ligger den på 15%. Det betyr at man når vendepunktet først i 2024 – da vil over 50% av tidsskriftsartikler være åpent tilgjengelig. Etter et slikt vendepunkt vil det bli vanskeligere for abonnementstidsskriftene. Man regner med at de kommersielle utgiverne vil ha en fortjeneste på nesten en halv milliard US dollar i året på Open Access, gjennom blant annet forfatterbetaling.

Nytt biblioteksystem?

Det var en stor overgang da Bibsys sin Blåskjerm ble avløst av biblioteksystemet Alma. Bibsys-systemet var bygd i Norge og tjente norske fagbibliotek i over 40 år. Alma driftes av Ex Libris og avtalen er resultat av et anbud. Ex Libris sine systemer har en ganske dominerende plass i fagbibliotek i verden. Men det finnes alternativer slik som Koha som Deichman har tatt i bruk. I utstillingsområdet på konferansen har utstillerne ulike foredrag. Et slikt foredrag som jeg fikk med meg var om Folio som er et open-source program som utvikles av datafolk og bibliotekarer over hele verden, men med økonomisk støtte fra bl.a. Ebsco. At det er open-source betyr at selve programmet er gratis, tilgjengelig for alle for å videreutvikle, bygge apper osv. Bibsys sin avtale om Alma skal snart fornyes. Det er vel ingen som tror at Alma skal skiftes ut veldig snart. Men det er mulig at framtida ligger i  open source programvare som er mer fleksibel og som anerkjenner at arbeidsflyten i bibliotek ikke er lik over hele verden.

Read Full Post »

Å dele kunnskap og forskningsresultater er eldre enn Open-Access-bevegelsen, men Open Access er en bevegelse for deling. Open access utfordrer det kommersielle paradigmet drevet av profitt. Sjøl om det var forskerne som startet bevegelsen har bibliotekene omfavnet Open Access. Vi hadde ikke mye valg når kostnadene til kommersielle leverandører går i været, sa Dr. Reggie Raju som er visedirektør ved universitetsbiblioteket på University of Cape Town, her på IFLA-konferansen i Kuala Lumpur.

Grønn OA er at artikler publisert i abonnementstidsskrifter blir gjort tilgjengelige i institusjonelle arkiver. Gull OA er publisering i åpne tidsskrifter. De tar i økende grad betaling for publisering, såkalte APC’er – Article Processing Charge. Det har vi ikke råd til å betale i Afrika, sa Raju. Vi ser at Open Access nå blir omfavna av de kommersielle selskapene som ser det som en mulighet for fortsatt å tjene store penger på forskningsartikler. Derfor må vårt alternativ være Diamant OA – det betyr at artiklene skal være i åpne tidsskrifter, uten forfatterbetaling. Det betyr at bibliotekene må ta på seg ansvaret å være utgivere, sa han og leverte en kraftig politisk erklæring:  Det er bibliotekenes oppgave å kjempe for sosial rettferdighet – å ta vare på rettighetene til de undertrykte. Tilgang til kunnskap er en menneskerett. Det er en moralsk forpliktelse for bibliotekene å gjøre kunnskap tilgjengelig uten copyright-restriksjoner! 1% av verdens forskningsresultater kommer fra Afrika. Ikke fordi vi ikke forsker, men fordi vi ikke har råd til å publisere! Forfatterbetaling utfordrer likhetsprinsippet som ligger til grunn for Open Access-bevegelsen.

Raju fortalte hvordan UCT nå har tatt på seg utgiver-rollen. For sør-afrikanske studenter kan en lærebok koste en månedslønn. Vanlige tekstbøker er også ofte uttrykk for kolonialiserings-tankegang. Vi lager bedre og mer tilpassa tekstbøker som er gratis for studentene. Vi samarbeider med andre universitet om å utgi OA-tidsskrifter, sa Raju. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos akademisk stab, mens biblioteket står for publisering og teknisk arbeid knyttet til det, samt oppbevaring, indeksering  og varig tilgang.

Det var befriende å høre Raju. På OsloMet arbeider også UB med publisering. Vi utgir 15 åpne vitenskapelige tidsskrifter og produserer digitale kurspakker og læremidler. Vi har også møtt spørsmålet som Raju fikk etter foredraget. – Hva vil skje med utgiverne? – Det bryr jeg meg ikke om, sa Raju, jeg har nok med å bry meg  om folks rett til tilgang, og kan ikke ta ansvaret for utgiverne.

Raju snakket på en sesjon om hvordan bibliotekene kan bidra til open access. Blant de andre foredragsholderne var Mahmoud Kalifa fra Egypt som holder på med en doktorgrad på Berlin School of Library and Information, som er en del av Humboldt Universitetet. Han arbeider som OA-ambassadør mot Midt-Østen på oppdrag fra DOAJ – Directery of Open Accces Journals. Sammen me, nær halvparten har dobbel anaonym vurdering.d en kollega i Latin-Amerika hadde de sammenlignet OA i Midt Østen og Nordafrika, og Latin-Amerika. I Latinamerika er det registrert 2196 åpne tidsskrifter, noe som utgjør 19% av DOAJ-tidsskriftene. Mer enn halvparten av dette utgis i Brasil. I MEMA-regionen er det 540 tidsskrifter, noe som utgjør 4,8 % av verdens åpne tidsskrifter. Over 70% av disse utgis i Iran. Egypt hadde inntil tidligere i år en rekke tidsskrifter inntil utgiveren Huindawog flyttet til London med sine 600 tidsskrifter. Bare 5 % av OA-tidsskriftene i Latinamerika krever forfatterbetaling, men gjennomsnittsbetalingen utgjør 350 US $. I MEMA-regionen er det 18% forfatterbetaling, men prisen er lavere – 174 US$. Nesten alle tidsskriftene har fagfellevurdering, oppsummerte Kalifa.

Patrick Danowski fra Østerrike fortalte om arbeidet for overgang til Open Access som pågår der. Det er nå gjort avtaler med de fleste store utgiverne – unntatt Elsevier. Ideen er å unngå såkalt double dipping – at man betaler både for å publisere og for å lese, altså abonnement. Når universitetene nå står overfor begge modellene, skal de forhandles i en pakke, sa Danowski. Kostnadene skal ikke økes, men publiseringsavtaler skal redusere abonnementskostnadene. Erfaringen nå er at det har vist seg mest lønnsomt for de universitetene som publiserer mye, som da har fått en sterk reduksjon i abonnementskostnader.

Det finnes ingen gratis lunsj. Noen trodde at Open Access ville redusere utgiftene til publisering. Det er trolig ikke tilfellet, de kommersielle utgiverne har bare endret strategi. Det er heller ikke gratis om bibliotekene blir utgivere. Det krever både teknologi og menneskelige ressurser. Sånn sett har denne diskusjonen noen likheter med debatten om profitt i velferden som vi kjenner fra hjemlig debatt. Tilhengerne av private aktører påpeker ofte at konkurranse fører til innovative løsninger og bedre organisering. Når det gjelder utgiverne så er situasjonen at de har en relativt liten del av arbeidet med å produsere forskningsartiklene, universitetene lønner både forfatterne og fagfellene. Men forlagene sitter med tidsskrifter med høy vitenskapelig prestisje, slik at de nærmest sitter i en monopol-situasjon der profitten gjør oljebransjen misunnelige. Så her kan man snu argumentet: De private utgiverne har godt av konkurranse, det kan bringe fram innovasjon og bedre løsninger!

Fri tilgang til informasjon – hovedsak for IFLA

«Vi er dedikert til lik og gratis tilgang til informasjon og kunnskap» erklærer IFLA som hovedpunktet i sin Global Vision-rapport som ble publisert i fulltekst under konferansen her: https://www.ifla.org/globalvision/report

Rapporten som ble presentert av generalsekretær Gerard Leitner består av 10 utvalgte mål og tilsvarende 10 muligheter. For fri tilgang er muligheten at bibliotekene og bibliotekarene må være aktive forkjempere for intellektuell frihet med lik tilgang.

IFLAs Global Vision er resultatet av bidrag fra nesten 10.000 workshop-deltakere og over 21.000 online-stemmer fra 1920 land. Til sammen representerer de nesten en halv million år bibliotekerfaring. IFLA lanserte også sin «Idea store» ( https://ideas.ifla.org/ ) der gode ideer om hvordan gjennomføre den globale visjonen. Det hele skal ende med en ny strategi for IFLA som skal lanseres på neste års konferanse.

Global Vision-arbeidet har altså resultert i 10 mål. Bibliotekene skal fortsatt være dedikert til å støtte alfabetisering, leseferdigheter og læring. Vi skal styrke arbeidet mot lokalsamfunn og partnere for å være relevante for samfunnets behov. Mål 4 sier at bibliotekene ønsker digitaliseringa velkommen, med den utfordringen at bibliotekene må endre seg og være teknologisk på høyden. Et annet mål er å bekjempe byråkrati, endringsuvillighet og ineffektivitet. Og ikke minst: Å fremme yngre ledere og gi dem mulighet til lederoppgaver!

Jeg har fulgt ytringsfrihetssporet hittil på konferansen. Andre har fulgt annet: Det har vært besøk på barnebibliotek. Linn T. Sunne fra oppland var på besøk på Nasjonalbiblioteket med en veldig livlig barneavdeling. Tidligere medlem i IFLAs styre, Maria Carme Torras fulgte president-møtet der nåværende IFLA-president var samlet sammen med 5 tidligere presidenter.

FAIFE-komiteen (Freedom of access of Information and Freedem of Expression) arrangerte en sesjon om intellektuell frihet i en stadig mer polarisert verden.  Fra Indonesia ble det rapportert om strengere lovgiving mot meninger på internett. Bin Sharom Azni  fra Malaysia valgte – kanskje ikke tilfeldig. Han viste blant annet til at loven gjorde at mange bøker ble bannlyst. Sjøl hadde han kapitler i to bøker som var ulovlige. Vanligvis skjer det på grunn av sex, 50 Shades of Grey er forbudt i Malaysia, det er kanskje ikke så galt, mente Azni. Men det er mange bøker som bannlyses av religiøse grunner slik som Darwins bok om artenes opprinnelse. Men mange blir bannlyst av politiske grunner. Er boka bannlyst kan du få 3 år i fengsel for å importere dem, selge dem, og også for å eie en bok. Bøker og annet innhold kan også gjøres ulovlig ved at man erklærer det en nasjonal som en nasjonal hemmelighet. F.eks. innkjøpslista til kona til statsministeren er en nasjonal hemmelighet, noe som sikkert stemmer, sa Azni til latter fra de andre fra Malaysia som var til stede. Sjøl opplevde jeg i dag at en Facebook-post fra Oslo-byråd Inga Marte Thorkildsen ble stoppet på grunn av innhold som er ulovlig i Malaysia. Da ble jeg veldig nysgjerrig.

Malaysias grunnlov sier at islam er føderasjonens religion, men andre religioner kan bli praktisert i fred. Den katolske kirka hadde et nyhetsblad med den klare advarselen at bladet ikke skulle distribueres til muslimer – i trår med tidligere praksis i Malaysia. Men de ble trukket for retten, men vant på bakgrunn av advarselen. I Høyesterett tapte de, fordi dommeren mente at det ikke var nok at bladet ikke ble distribuert til muslimer, men at det skadet islams hellighet. Det var på bakgrunn av den oppmerksomhet saken hadde fått ved at staten hadde stevnet den katolske kirka for retten. Hadde jeg snakket for et par måneder siden hadde jeg vært sintere, sa Azni, men nå har vi fått en ny regjering som har lovet å endre lovene som stopper ytringsfriheten i Malaysia. Det er altså håp, avsluttet han.

I  India er 33 mennesker blitt lynsjet til døde de siste månedene. Det er blitt sendt ut rykter på Whatsapp om at navngitte enkeltpersoner er barneovergripere, noe som har ført til lynsjing. I ingen av tilfellene er det noe som tyder på at ryktene var sanne. Indias regjering krever at Whatsapp tar ansvar. Det er 200 millioner brukere i India. Men kan det gjøres noe med krypteringen uten at personvernet rammes? Dette er et dilemma, sa taleren fra India. Det er ingen som faktasjekker sosiale medier. Myndighetene mener det er behov for sterkere overvåking, men det er også farlig. I tillegg fragmenteres det offentlige sfæren – avisene og den offentlige samtalen har ikke samme rolle lenger. Vi ser en legitimering av ekstremistiske holdninger. Den offentlige tilliten synker. Sannhet mister verdi. Det er mangel på oppmerksomhet som gjør at man må bruke sterke virkemidler for å nå fram. Det betyr å spille på det sjokkerende, skape frykt. Dette er problemer som ikke bare gjelder India. Sivilsamfunnet må se på skadevirkningene av hva internet-nasjonene Facebook, Google osv innfører.

Posterutstilling med Fagforbundet

Fagforbundets Shelli Lake forteller Reinert Mithassel om fordelene ved å være fagorganisert

Posterutstillingen ble åpnet i dag, men mange gode prosjekter fra mange bibliotek. Fagforbundet pleier å ha en poster, i år var det kanskje viktigere enn noensinne å vise at fagorganisering er et positivt bidrag til gode bibliotek.

Jeg ble inspirert av Universitete i Hongkong som har et så stort bibliotek at de har laget en egen versjon av google-Map for at studentene skal finne fram. Hvis jeg står i jus-avdelingen og vil ha bøker om kjemi forteller appen hvordan jeg skal gå de 300 metrene til kjemi-samlingen. Det beste er at appen er den tredje mest nedlastede appen av alle appene studentene laster ned. Når biblioteket utvikler nye tilbud blir studentene varslet via appen.

Utenfor konferanseanlegget er det en flott park som blir mye brukt av befolkningen på ettermiddag og kveldstid

Read Full Post »