Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Appell på Nei til Atomvåpens markering av 75-årsdagen for bombingen av Hiroshima – i Larvik og i Tønsberg

Read Full Post »

I august er det 75 år siden atomvåpen ble brukt for første gang. Litt over kl 8 om morgenen den 6. august 1945 kom det amerikanske bombeflyet Enola Gay inn over den japanske byen Hiroshima. Mens mange japanske byer hadde blitt kraftig bombet, var Hiroshima blitt spart, sannsynligvis fordi det ikke var flyindustri i byen. 8.15 fikk flymannskapet ordre om å ta på seg solbriller for å beskytte øynene. Et minutt etterpå eksploderte atombomba «Little Boy» over byen. Eksplosjonen ødela 90 % av byen og drepte umiddelbart 80.000 mennesker. Helsepersonell kunne gjøre lite eller ingenting for å hjelpe de skadde. Tre dager etterpå ble nok en bombe sluppet over Nagasaki. Ca 40.000 mennesker døde umiddelbart. I begge byene doblet antallet drepte seg i løpet av de neste fire månedene. Seinere har titusener omkommet av sykdommer relatert til stråling og andre skader. Enda vet vi ikke nok om den totale effekten på kommende generasjoner.

Atomvåpnene – en ny epoke for menneskene

Bombingen av de to byene innebar starten på en ny epoke for menneskeheten. En epoke der menneskene er gisler for en trussel om total utryddelse gjennom våpen som etter hvert fikk en sprengkraft og utbredelse der livet på jorda kan drepes mange ganger. De humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen er ikke til å forestille seg. I de to japanske byene var det tusenvis av mennesker med alvorlige brannskader. I Norge der vi har et godt utbygd helsevesen har vi behandlingsplasser til et titalls mennesker med slike skader.  

I dag er faren for at atomvåpen blir brukt, tilsiktet eller ved et uhell, større enn på lenge. Atomvåpenstatene ruster opp og moderniserer sine arsenaler,internasjonale kontrollavtaler faller og spenningen øker.

En vitenskapelig bragd?

Bombinga av Hiroshima og Nagasaki var et resultat av en enorm vitenskapelig innsats. Det såkalte Manhattan-prosjektet var ledet av USA, med støtte fra Storbritannia og Canada, begynte i det små allerede i 1939 men vokste etter hvert til å involvere 130.000 forskere og teknikere. Ikke alle visste like mye om hva de var en del av. Etter at de så resultatene av de to bombene, ble mange skremt.  Allerede i november 1945 ble det som nå heter Federation of American Scientists opprettet. Stifterne var forskere fra Manhattan-prosjektet. De var opptatt av konsekvensene av den nye teknologien. Viktige spørsmål var hvem som skulle kontrollere og styre forskning, utvikling og produksjon av atomvåpen, og eventuell fredelig utnytting av teknologien. Skulle det være militæret, eller et sivilt organ som det nylig opprettede Atomic Energy Commission?

Federation of American Scientists fikk snart over 3000 medlemmer, som deltok aktivt med råd og synspunkter til myndighetene. Blant annet gjennom Bulletin of the atomic scientists som i mange år har publisert en dommedagsklokka som en metafor på  hvor nær verden er et kjernefysisk ragnarokk. I år ble klokka stilt til 100 sekunder på midnatt. Så nær midnatt har klokka aldri vært før, selv under den kalde krigen.

Sovjetunionens detonasjon av en atombombe i 1949, var slutten på det amerikanske monopolet. President Truman satte ned en gruppe for å vurdere hva som burde være USAs respons. Lederen av rådgivningsgruppa var Robert J. Oppenheimer som hadde vært sentral i Manhattan prosjektet. Han og flertallet i rådgivningskomiteen anbefalte at USA ikke skulle utvikle noen hydrogen-bombe fordi det var et våpen for masseutryddelse.

Truman hørte ikke på sine vitenskapsfolk.

Mange vitenskapsfolk har tjent gode levebrød på atomforskning. De har hatt prosjekter som sikkert har vært spennende og utfordrende, og der det har vært lite fokus på at det endelige resultatet har vært bidrag til opprusting og nye våpen. Men mange vitenskapsfolk har stått imot: Et eksempel er Linus Pauling som i 1952 fikk Nobels fredspris for å ha mobilisert mot prøvesprengning av atombomber. Et annet eksempel er Joseph Rotblatt og Bertrand Russel som i 1957 startet Pugwash – en samling av vitenskapsfolk og forskere mot atomvåpen. Pugwash fikk Nobels Fredspris i 1995. Den internasjonale organisasjonen av leger mot atomvåpen har vært viktig i ICAN – kampanjen for et forbud av atomvåpen. Kampanjen fikk som mange vil huske, Fredsprisen i 2017.

Forbud mot atomvåpen – og universitetene

I 2017 vedtok FN med massivt flertall at de ønsket en internasjonal avtale om forbud mot atomvåpen. Forhandlingene startet, man ble enige om en avtale som flertallet av verdens land har signert. Til nå har 40 land ratifisert avtalen, altså bygd den inn i sitt nasjonale lovverk. Når 50 land har ratifisert avtalen vil den bli gjeldende folkerett. Det betyr imidlertid ikke avskaffing av atomvåpen så lenge de få landene som har atomvåpen, ikke tilslutter seg avtalen. Men avtalen vil på en rekke områder bidra til å kriminalisere og marginalisere trusler om bruk av atomvåpen, selskaper som utvikler atomvåpen – og universiteter som samarbeider i forskningsprosjekter om utvikling av nye våpen.

Det vil da være mot internasjonal folkerett å samarbeide med de som bidrar til utvikling av slike våpen.

Det omfatter blant annet 50 universiteter i USA. Både fordi det nå er et kappløp om utvikling av nye våpen og fordi de gamle atomforskerne står foran pensjonsalderen, er det viktig å rekruttere nye mennesker til atom- og våpenindustrien. En stor andel av amerikanske STEM-studenter blir nå rekruttert til våpenindustrien, i stedet for at deres hjernekraft kunne brukes til å løse f.eks. klimakrisen.

En liten kikk på lista over de 50 amerikanske universitetene, viser at det er mange av dem som samarbeider med norske universitet. OsloMet har f.eks. samarbeidet med Massachusetts Institute of Technology (MIT) gjennom prosjektet REAP. MIT driver Lincoln lab som i 2019 gjorde en avtale med det amerikanske forsvarsdepartementet, verdt nesten 10 milliarder dollar. Lincoln lab er involvert i Reagan Test Site på Marshalløyene i Stillehavet der ballistiske raketter blir testet.

Det er sjeldent man finner eksplisitte avtaler om samarbeid om utvikling av nye atomvåpensystemer. Men universitetene er involvert i en rekke prosjektet som samlet bidrar til utvikling av disse våpnene. Norske universitet bør i sitt samarbeid med amerikanske universiteter, benytte anledningen til å si fra at det er ytterst problematisk om universitetene samarbeider myndigheter eller selskaper som bidrar til utvikling av deler av atomvåpen.

Norge og atomvåpen

Motstanden mot atomvåpen har alltid vært stor i Norge. Derfor erklærte Gerhardsen-regjeringen i 1957 at det ikke skal være atomvåpen på norsk jord. Det var et brudd på NATOs atomvåpenpolitikk. Nei til Atomvåpen ble startet i 1979 som en protest mot USAs planer om å utplassere nye mellomdistanseraketter i Vest-Europa og Sovjetunionens utplassering av SS-20 raketter i Europa.  Flere hundretusen ble medlemmer, deltok i fredsmarsjer og skrev under opprop. Ikke minst var motstanden stor blant akademikere, vitenskapsfolk og studenter.

Som kjent ble det ikke utplassert mellomdistanseraketter i Europa. Vi fikk i stedet en avtale mellom Gorbatsjov og Reagan som forbød slike våpen. Vi fikk også andre nedrustningsavtaler. I fjor sa imidlertid USA opp mellomdistanseavtalen. Nå står også START-avtalen om interkontinentale raketter for fall. Vi er tilbake der vi begynte.

Klimatrussel eller atomtrussel?

Men er ikke klimatrusselen mer alvorlig enn atomtrusselen, spør mange. Dessverre er det slik at de to truslene henger nøye sammen. De landene som slipper ut mest klimagasser, er de landene som bruker mest på opprusting. I stedet for å bruke sine lands lyse hoder til å fremme det grønne skiftet, brukes nyutdannede teknologer til å utvikle nye og farligere våpen. Klimatruslene bidrar til økt internasjonal spenning, som øker faren for at atomvåpen kan bli tatt i bruk – enten ved en feil eller tilsiktet. Vi kan ikke løse klimatrusselen hvis vi fortsetter å bruke ressursene på nye våpen.

Read Full Post »

«Alt avhenger at denne pakken realiseres», sier Høyres stortingsrepresentant Kårstein Eidem Løvaas til Tønsbergs Blad. Det er bypakka for Tønsberg Eidem snakker om. Bypakken er mye mer enn en fastlandsforbindelse, sier Løvaas, men det er først og fremst ny fastlandsforbindelse over til Smørberg som Løvaas er opptatt av.

Er alt avhengig av denne pakken? Hva er alt for Løvaas? Det er åpenbart ikke klimautslipp og vår felles framtid han mener med det. Det jeg tror han mener er at det er nå det gjelder hvis målet er å bygge mye vei. Det kan han ha rett i.

Bypakka er i en krise som følge av at regjeringa godtok FrPs krav om kommunal egenandel i veiprosjekter og bypakker. Det betyr opp til 900 millioner i egenandel for kommunene og fylket. Det er heldigvis slik at ordførerne i Tønsberg og Færder er klare på at de ikke har tenkt å legge ned sjukehjem og rasere kommunal velferd for å finansiere en slik egenandel. Egenandelen ble innført for å presse kommunene til å velge de rimeligste løsningene. Kårstein Eidem Løvaas derimot tenker helt motsatt: Nå er det ingen tid for å vurdere prosjektet på nytt, nå må vi stå på for å få bygd den aller dyreste løsningen, sier Eidem.

Er det nå det gjelder? Ja, det kan være. Vestfold og Telemark fylke har vedtatt at klimautslippene i vårt fylke skal reduseres med 60% de neste ti årene. Les det om igjen: Vi skal mer enn halvere klimautslippene rett etter at en ny motorvei som øker trafikk-kapasiteten mellom Nøtterøy til Tønsberg er ferdig. Selv om mye av dagens trafikk vil gå uten utslipp, er det klart at om vi skal nå våre hårete klimamål – så vil det også måtte komme betydelig nedgang i trafikk. Nedgangen er nødvendig for å gi plass til bussene, for å skape en tett by som ikke er fylt opp av parkeringsplasser, men der folk kan ta seg godt fram til fots. Hva skal vi da med en monsterbro som skaper økt trafikk? Uansett kommunal egenandel, er det bilistene som skal betale det meste. Hvordan skal det skje? Hvis vi skal oppnå målet om utslippsfri biltrafikk, ser det ut til at prisforskjellen mellom el-biler og fossil-biler må bli så stor at alle med fossilbil i realiteten blir stengt inn på øyene fordi de ikke har råd til å bruke den nye brua. Dermed svikter også inntjeningen for bomselskapet.

Tida jobber mot slike monsterplaner som den nye veiforbindelsen Nøtterøy- Smørberg. Det tror jeg også Løvaas vet. Derfor sier han at alt avhenger av at bypakka nå realiseres. Blir den ikke realisert nå, vil det i framtida aldri komme lignende forslag til veiløsninger.

Dilemmaet er at det til nå er brukt 100 millioner til planlegging av Smørberg-brua. Om den ikke blir bygget, så står kommunene i fare for å måtte innfri sine lånegarantier. Det er likevel forskjell på 100 millioner og 900 millioner i egenandel. Og for bilistene er det selvsagt forskjell på 0 i bompenger og mange milliarder.

Vi er mange som har pekt på at vi må utrede øst-forbindelsen. Den forsvant i en politisk hestehandel der FrP og AP må ta en stor del av ansvaret. Lokalvalget sist høst viste at folk ønsket at øst-forbindelsen skal utredes. I tillegg til at den vil være rimeligere, vil den løse det som er hovedutfordringa for bypakka: En ny trygg Nøtterøy-forbindelse, som ikke fører til trafikkvekst.

«Bypakken er mye, mye mer enn en fastlandsforbindelse» sier Løvaas. Han peker på tiltak for økt kollektivtrafikk, tilrettelegging for flere gående og syklende og fjerning av gjennomgangstrafikk i Tønsberg. Der er vi helt enige. Hvorfor ikke begynne med disse tiltakene? Det er ikke et akutt behov for ny Nøtterøy-forbindelse. Det kan vi se på når vi ser hvor mye vi får redusert trafikken gjennom de andre tiltakene.

Read Full Post »

barn-i-moria-lesvos

– Det er bra at vi kan ha fokus på noe annet enn oss selv. Selv om vi har det krevende, er dette utfordringer på et helt annet nivå, sier Kristiansand-ordfører Jan Oddvar Skisland (Ap) til Fædrelandsvennen. Kristiansand har vedtatt at de ønsker å ta i mot evakuerte barn fra flyktningeleiren i Moria på Lesvos.

Det er blitt tydelig for alle at korona-krisen ikke løses i et land aleine. Det er et globalt problem. Om vi kvitter oss med smitte i Norge, vil den komme tilbake om viruset kan fortsette å florere i andre land. Vi vet at tiltakene som hjelper er hygiene og god håndvask, samt isolering og god avstand mellom folk. Slike tiltak er ikke mulig i flyktningeleirene på de greske øyene. Viruset er kommet til Hellas og til Lesvos.. Det er trolig bare et tidsspørsmål før det også vil finnes i flyktningeleirene. Da vil konsekvensene bli katastrofale.

I flyktningeleiren Moria er 20.000 mennesker stuet sammen på et areal beregnet på 3000. Blant dem er det drøyt 1000 enslige mindreårige. I deler av leiren er det kun en vannkran som deles av 1300 mennesker. Såpe er ikke tilgjengelig. Familier på fem eller seks sover sammen på rom på 3m2, forteller Katrin Glatz Brubakk fra Leger uten Grenser. Det er dårlige sanitærforhold og knapt tilgang på legehjelp. Mange av de som befinner seg i Moria har levd lenge under umenneskelige forhold slik at motstandskraften for å tåle sykdom er svekket.

Både FN og EU-parlamentet har understreket at det haster med å evakuere leirene.

Engasjement i Norge
På kort tid har det blitt etablert en landsomfattende aksjons-nettverk under slagordet «Evakuer barne-familier fra Moria nå». Mandag 6. april ble det overlevert over 46.000 underskrifter til justisministeren. Uka før ble det gjennomført en online-demonstrasjon med nesten 100.000 deltakere. I ettertid har flere kommet til slik at tallet på deltakere nå er 220.000.- Aldri har det vært en større demonstrasjon i Norge!

I tillegg til Kristiansand har kommuner som Harstad, Bodø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Lillehammer, Oslo, Risør sluttet seg til kravet om evakuering fra Moria.

Alle vet at om vi ikke gjør noe, blir det katastrofe. Likevel går det for sakte. Sju europeiske land har sagt seg villig til å åpne grensene for flyktninger. Norge har foreløpig sagt nei. Vi har fått erfaring i mange europeiske land at det får enorme konsekvenser når man har nølt med å sette inn handling mot Corona 19. Derfor må også Norge nå si ja til å ta i mot barnefamilier og øyeblikkelig handle for å starte evakueringen.

Hvordan kan Norge ta i mot barnefamilier?
Norge er en skipsfartsnasjon. Korona-krisen gjør at det finnes ledig kapasitet til både og hente og midlertidig innkvartere flyktninger fra Moria. Det finnes ledig kapasitet til å innkvartere flyktninger også på land som følge av reduksjon i asylsøkere og ikke minst i form av tomme hoteller. Flyktninger som kommer hit vil måtte være i karantene til det er klart at de ikke har smitte. Skulle noen være syke, er vi bedre i stand til å behandle folk her enn hva som er mulig i Hellas.

Mange enkeltpersoner og organisasjoner i Vestfold og Telemark er engasjert i dette. Vil fylkeskommunen og kommunene også støtte oppropet om evakuering av barnefamilier? Og Arnulf Øverlands ord gjelder også nå: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv! Det haster. Europa brenner.

Her finner du oppropet til støtte for å evakuere Moria nå: https://evakuermoria.org/

 

Read Full Post »

legevakt

Den første dagen i april meldte Tønsbergs Blad at hyttefolka renner ned legevakta. Jeg tillot meg å kommentere at om vi ikke fikk dokumentasjon på om det stemmer, så er det kanskje fake news. Å bruke dette begrepet fyrte opp Tønsbergs Blad som ringte meg dagen etter, samme dag som de hadde hyttefolk-saken med krigstyper over hele første side. Det førte til et oppslag om at jeg angrep Legevakta, deretter et oppslag der ordføreren var sjokkert over mine uttalelser. Deretter spredte saken seg via NRK distriktsnyheter og Dagsrevyen. I dag har Dagbladet plukka opp saken.

Jeg tror de fleste vil være enige nå om at TB ikke hadde dekning for overskriften sin. Det er faktisk færre besøk til Legevakta. Men det er stor pågang på telefon. Det er det til alle legevakter i landet. Det er ikke noe tallgrunnlag som viser at det er en stor vekst i antall utenbysboende som ringer, langt mindre hyttefolk. Men debatten har tatt noen underlige vendinger: Noen er oppbrakt over at jeg tok i bruk begrepet fake News. Det betyr falske nyheter. Det er etter min mening et skoleeksempel på falske nyheter og hvordan de sprer seg. Men noen vil også gjøre det til en debatt om at jeg har angrepet en hardt arbeidende lege. Det har jeg ikke gjort: Jeg har angrepet TBs ukritiske oppslag. Etter ti minutters samtale med virksomheteslederen for Legevakta, hadde jeg fått svar på flere spørsmål enn TB  hadde av opplysninger i sitt førstesideoppslag. Jeg vet ikke hva legen har sagt til TB. Men jeg har notert at når han sjøl sier noe på NRK, så snakker han ikke om at Legevakta rennes ned, men om «en tendens til økte henvendelser fra utenbysboende». Men: Om legen er en hardtarbeidende mann, gir det han ikke rett til å komme med gale opplysninger når det rammer en tredjepart.

Nå rammes en tredjepart – hyttefolka. De er det kanskje ikke så synd på. Men historiske sett har vi veldig dårlige erfaringer med å utpeke en gruppe som syndebukker – sjøl om det i utgangspunktet er en gruppe som betraktes som ressurssterke. I pandemi-tider bør vi være ekstra forsiktige.

Nedenfor følger et innlegg som Per Espen Fjeld fra Tjøme og jeg skrev i Tønsbergs Blad. Deretter følger linker til oppslag, som er en del av dokumentasjonen oversendt til Faktisk.no. Faktisk.no er en tjeneste som faktasjekker pressen. Jeg håperc de tar saken.

Er alle hyttefolka på Legevakten?

 Av Lars Egeland, Tønsberg og Per Espen Fjeld, Tjøme

Er alle hyttefolka på Legevakten i Tønsberg? Det kunne man tro når man leser overskriften i Tønsbergs Blad om at «Legevakta rennes ned av hyttefolk» TB 2. april. For på hyttene er de ikke.

 Vi mener TB ikke har dekning for sin overskrift. TBs oppslag ga støtet også til et innslag på NRK TV som det heller ikke er grunnlag for.

 Som alle andre legevakter i Norge opplever også Tønsberg Legevakt et økt antall telefonhenvendelser.  Økningen er på hele 46 % i forhold til samme tid i fjor.  Det er en alvorlig situasjon for Tønsberg Legevakt og for legevakter over hele landet. Situasjonen ser ikke ut til å være avhengig av om du bor i en hyttekommune.

 Etter kontakt med Legevakta kan vi slå fast at de ikke har tallgrunnlag til å si at økningen i henvendelser skyldes utenbysboende. Langt mindre har er det grunnlag for å si at det er hyttefolk. Det er rett og slett en generell økt pågang. Med en pandemi som ruller over Norge er det ikke merkelig at det blir en 46% økning av henvendelser fra fastboende sammenlignet med samme periode i fjor.

 Hvorfor er det viktig å påpeke dette? Jo fordi vi nå opplever en del medieoppslag som med krigs-overskrifter utpeker syndebukker, i en tid hvor det kanskje er viktigere enn noensinne å mane til omsorg for hverandre. Det kan gå ut over hyttefolk, eller folk som jogger, eller utlendinger som noen mener kommer med smitte. Det er derfor uheldig at TB, NRK og ordfører går ut så bastant og setter merkelapp på hyttefolket uten å ha dekning for det.

 Det er gode grunner til å stille spørsmål om hvor fornuftig regjeringas hytteforbud er. Men når vedtaket er gjort, bør det lojalt følges opp. Samme dag som TB skriver om at legevakta rennes ned av hyttefolk har avisa et oppslag med overskriften «Mener de aller fleste respekterer reglene: Få hyttefolk å se». En av oss, Per Espen Fjeld, bor mitt i det mest populære hytteområdet i hele regionen, syd på Tjøme.  Samme dag som TB forteller at hyttefolket renner ned dørene på Legevakta, viste en rundtur om kvelden i alle hytteområdene sør for Havna på Tjøme, at det var helt tomt. Ikke en hyttegjest å se.  

 De ansatte ved Tønsberg legevakt gjør en viktig jobb. Vi skjønner at de er bekymra for den økte pågangen. Men vi håper at politikere, presse og slitne helsearbeidere – og alle vi andre – heller bidrar til å dempe konflikter, enn å skru dem opp. Med det ønsker vi ordfører, legevaktpersonale og journalister i TB og NRK en god hjemme-påske!

 Per Espen Fjeld, Tjøme

Lars Egeland, Tønsberg

Avisoppslag om hyttefolk og Legevakta:

Tønsbergs Blad 1. april: Legevakta rennes ned av hyttefolk:

https://www.tb.no/legevakta-i-tonsberg-rennes-ned-av-hyttefolk-det-er-frekt-og-usolidarisk/s/5-76-1267974?access=granted

Dette blir førstesideoppslag neste dag i papiravisa.

Lars Egeland kritiserer TBs oppslag:

https://www.tb.no/lars-egeland-ut-mot-legevaktens-hyttefolk-utspill-det-er-fake-news/s/5-76-1268740

Tønsberg-ordføreren reagerer på Lars Egelands kritikk av TBs oppslag:

https://www.tb.no/tonsberg-ordforeren-etter-egeland-utspill-om-legevakten-jeg-blir-nesten-mallos-av-hva-folk-far-seg-til-a-si/s/5-76-1269182

 

Innlegg fra Per Espen Fjeld og Lars Egeland i Tønsbergs Blad 4. april:

https://www.tb.no/meninger/er-alle-hyttefolka-pa-legevakten/o/5-76-1269945

Lederartikkel i Tønsbergs Blad 5. april: Egeland på tynn is

https://www.tb.no/egeland-pa-tynn-is/r/5-76-1270368

 

TBs nyhet legges til grunn for oppslag i NRK TV: https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-fra-vestfold-og-telemark/202004/DKVT98040220/avspiller

Saken fortsetter i Dagbladet 6. april: Hytteforbudet har ikke lagt noen demper på tilstrømmingen i Tønsberg-distriktet, skaper problem for Legevakten:

https://www.dagbladet.no/nyheter/legevakta-frykter-paskekaos/72323996?fbclid=IwAR1RcatVFoCGihSuyUbUvJGrcBD4hWOI1VBHjSC2aORn2Mx2E4BYVWZk_OE

Andre relevante oppslag:

TB 18. juli 2019: Legevakta rennes ned av pasienter som ikke har noe der å gjøre https://www.tb.no/legevakt/tonsberg/helsevesen/kun-en-fjerdedel-av-dem-som-drar-til-legevakten-trenger-akutt-hjelp-vi-er-apen-for-alle-men-ikke-for-alt/s/5-76-1095472

 TB 8. mars: Legevakta ringes ned av bekymrede innbyggere: https://www.tb.no/over-100-sitter-i-hjemmekarantene/s/5-76-1251627

TB 14. mars: Ny rekorddag på legevakta – de fleste testede er helsepersonell: https://www.tb.no/ny-rekorddag-pa-legevakta-dette-oker-eksponentielt/s/5-76-1256387

TB 2. april: Ingen hytteeiere straffet så langt, de fleste respekterer forbudet https://www.tb.no/ingen-hytteeiere-straffet-sa-langt-de-aller-aller-fleste-respekterer-forbudet/s/5-76-1267241

TB 3. april: Mobilstatistikken viser ingen økning i tilreisende:

https://www.tb.no/na-dette-sier-mobilstatistikken-om-antall-besokende-pa-tjome-og-notteroy/s/5-76-1268903?fbclid=IwAR32KIRvZWb-ArEeqQoZdIAU-P_PT9nVLTvmbI7wsSZZXfQt9ckOjsBma6c

TB 4. april: Eksplosiv øking i henvendelser til legevakta, telefonhenvendelser men færre fysiske besøk, ukjent om det er fastboende eller tilreisende;

https://www.tb.no/eksplosiv-okning-pa-legevakten-de-fleste-kommer-pa-dagtid/s/5-76-1270237

 

 

 

 

 

Read Full Post »

ellen-og-adamMange tusener kommunister reiste på korte og lengre opphold  til Sovjetunionen i årene etter revolusjonen. To av dem var den norske medisinstudenten Adam Egede Nissen og den danske sekretæren Ellen Schou. De reiste med skandinaviske delegasjoner på kryss og tvers i Sovjet i en tid hvor millioner døde av sult. Men de så aldri noen sulte. De levde i Moskva på en tid hvor Stalin startet sin store terror, der spesielt utenlandske kommunister var utsatt. På et visst tidspunkt var Ellen den eneste danske kommunisten i frihet i Sovjetunionen. Men de forsvarte Moskvaprosessene av fullt hjerte!

Den fascinerende historien om Ellen og Adam er beskrevet av Morten Møller i boka «Ellen & Adam» som ble gitt ut på Dansk Gyldendal i 2014.

Adam Egede Nissen

 Adam Egede Nissen, født i 1911,  var sønn av  postmester Adam Egede Nissen som var en ledende norsk kommunist, i en periode leder av NKP. Han var yngst i en stor søskenflokk, i en familie med mye kulturell kapital. Hans eldre søster, Gerd, gjorde karriere som skuespiller og giftet seg med den kjente og omdiskuterte forfatteren Nordahl Grieg. En av Griegs bøker er fra Moskva under prosessene: Ung må verden ennu være – men også Grieg forsvarte prosessene.  Adam tar artium i 1932 og reiser til Moskva for å studere medisin. Det var et uvanlig valg – han var første norske student.

 

ellen og adam2

Adam som medisinerstudent i Moskva, her lærer de patologi. Adam nr 2 fra høyre.

Ellen Schou

ellen og adam4

Før hun reiste til Moskva levde Ellen i et politisk miljø som også var preget av nye holdninger til seksualitet. Her er Ellen (t.h) med to venninner, de tilhørte «Den røde Hær» og dette ble markert ved at alle hadde farga kjønnshårene røde.

 Ellen Schou, født i Fredriksberg i Danmark i 1908. Vokser opp i et kristent, men liberalt hjem. I 1912 flytter familien til Nykøpig Falster der faren etter hvert blir bankdirektør. Ellen tar artium i 1926, flytter til København der hun vil studere. I stedet drar hun to år til England hvor hun arbeider i en britisk familie. Da hun kommer tilbake til København arbeider hun som bokholder og sekretær. Blir etter hvert kommunist, og blir medlem i DKP i 1931. Får jobb i Den sovjetiske handelsdelegasjonen i København i 1931. I 1934 dreiser hun til Leningrad for å arbeide i et forlag. Etter hvert kommer hun til Moskva der hun ved siden av den sivile forlagsjobben, også blir agent for den hemmeligste delen av Komintern der hun har som oppgave å reise rundt i Europa med bl.a. penger til europeiske kommunistpartier.

Moskvaprosessene

«Den store terroren» ble satt i verk etter drapet på Sergej Kirov, lederen av Kommunistpartiets avdeling i Leningrad. I dag hevdes det at Stalin sto bak dette drapet, men det er ikke dokumentert. Drapet ble et startskudd på å kvitte seg med kulakker – folk som partiet mente var mot tvangskollektiviseringa, trotskister og agenter for vestlige land. Det var fiktive motstandere.

Fra den danske stats utenriksstasjon i Moskva gikk det telegrammer tilbake til København, der de ble informert om arrestasjoner, forsvinninger og likvidasjoner. Men siden det var kommunister det gikk ut over, var de danske myndighetene ikke bekymret – og kommenterer at særlig Japan og Tyskland var svært begeistret. Men de visste. Også i avisene sto det mye om Moskvaprosessene. Tusener av mennesker ble arrestert, torturert og henrettet eller ble sendt i fangeleire der også få overlevde.

Både Ellen og Adam hadde en partiutdannelse som gikk ut på at arbeiderklassen har en objektiv interesse som blir ivaretatt av partiet. Partiet har alltid rett. Partiet satte i gang prosesser med selvkritikk blant medlemmene – som vi også kjenner fra ml-bevegelsen i Norge. Gjennom selvkritikk skulle de som hadde borgerlig bakgrunn, kunne kvitte seg med holdninger og praksiser som ikke tjente arbeiderklassen. Dette var med å la grunnen for en blind tro som gjorde Moskvaprosessene mulig.

Blant utledningene som bodde på Hotel Lux i Moskva spredte angsten seg. Hver morgen til frokost manglet det noen. De som gjennomførte utrenskinger den ene uke, ble selv ofre for utrenskinger uka etter. Det skjedde ikke med Adam og Ellen. En måte å berge seg på, var å delta i diskreditteringen av andre kamerater. For de fleste var det en kort lykke. . I en periode var Ellen den eneste danske borger i Sovjetunionen som ikke satt i fengsel.

Morten Møllers bok er fascinerende, både med det miljøet han beskriver, men også i forhold til hva slags mennesker Adam og Ellen må ha vært. De angret aldri noe og forble kommunister livet ut.

I 1937 blir Adam og Ellen kjærester. Etter å ha kjent hverandre i litt over to måneder, gifter de seg. Ellen er da gravid.

ellen og adam

Stalins store terror har begynt. Ellen får sparken fra agent-jobben i Komintern, men blir ikke arrestert.

Deres felles datter Gerd blir født i 1938, litt seinere blir Adam uteksaminert som ferdig lege. I 1939 reiser de hjem. Norske myndigheter vil ikke godkjenne Adams lege-eksamen, han tar seg derfor arbeid som skipslege på en hvalekspedisjon. Rett før han kommer hjem, blir Norge angrepet av tyskerne og hvalbåten blir sendt til Sør-Amerika. Adam ender opp blant de norske styrkene i Canada. Han blir sjømannslege i New York, før han ender i Storbritannia og blir sendt til Murmansk for å være lege i de sovjetiske styrkene som frigjør Finnmark i 1944. I løpet av de seks årene han ikke har sett Ellen, har han funnet en ny kvinne som han gifter seg med, får to barn og han arbeider som lege livet ut i Norge.

Som lege i etterkrigstidas Norge, engasjerer Adam seg for krigsseilerne. Han behandler mange krigsseilere, og beskriver de samme traumene hos krigsseilerne som hos de somme hadde sittet i konsentrasjonsleire. I en artikkel i bladet Krigsseilerne, tar han som første lege i bruk betegnelsen «krigsseilersyndromet.»

adam egede nissen 1974

Adam Egede Nissen, 1974. Fra bladet Krigsseileren

Ellen og Adam besøker hverandre regelmessig resten av livet og beholder sine kommunistiske overbevisninger. Ellen bor først sammen med deres felles datter Gerd, seinere alene. De dør hver for seg i 1997.

 

Kildene

Morten Møller forteller at ideen til boka kom til da han traff Adam og Ellens datter Gerd, på en fest i den gamle leiligheten til DKPs gamle formann, Aksel Larsen.Gerd lånte han alle brevene fra Ellen. Adam ble intervjuet før sin død i 1994. Han hadde en koffert full av dagbøker som er tatt vare på og som Morten Møller har fått tilgang til. I tillegg kommer personsaker fra Kominternarkivet i Moskva og kilder fra andre samtidige kommunisters personarkiv. National archives i London har et omfattende etterretningsmateriale fordi de klarte å avdekke kodene til radiosendingene til Komintern. Men arkivet til Kominterns forbindelsestjeneste der Ellen arbeidet, er fortsatt ikke tilgjengelig.

 

 

 

Read Full Post »

Denen artikkelen hadde jeg i Khrono 25. januar

Gjennom mange år har skoleelever, bibliotekbrukere, studenter og forskere hatt tilgang til avisarkivet Atekst. Samtidig med at Forskningsråd og Kunnskapsdepartementet stiller seg i bresjen for gratis tilgang for allmennheten til forskningsartikler gjennom Plan S, vil tilgangen til avisartiklene stoppe i mange bibliotek fra i år. Det må ikke skje!

Jeg appellerer derfor til avisenes samfunnsansvar.

_MG_4837Open access-bevegelsen steg fram som følge av raseri over økte priser fra internasjonale monopolister på forskningspublikasjoner, og forståelsen av at likere tilgang til forskningsresultater er viktig for demokratisk deltakelse. På samme måte kan det argumenteres når det gjelder aviser der firmaet Retriever som eier avisarkivet er en monopolist som nå presser prisene oppover samtidig som folks mulighet til å kunne søke i gamle avisartikler i høyeste grad er av stor demokratisk betydning.

For 2020 innfører Retriever en ny forretningsmodell der bibliotekene ikke lenger abonnerer på arkivtjenesten, men der vi må betale pr lest artikkel. Det gir uforutsigbarhet for bibliotekene. I tillegg innebærer det at prisene øker. For OsloMet sitt vedkommende beregner vi en prisøkning på 170 prosent hvis bruken i 2020 blir like stor som i 2019. Bruken av databasen har imidlertid gått noe ned ettersom tilbudet er blitt dårligere gjennom at det er innført en karantene på enkelte aviser der man ikke kan lese de nyeste artiklene.

OsloMet har valgt å fornye kontrakten med samme beløp som i 2019. Det betyr at tilgangen til Atekst vil ta slutt en gang ut på våren. UiO, UiB, UiT og NTNU har gjort det samme. Jeg har ikke snakket med bibliotek som har råd til å gå inn på den nye avtalen. Det betyr at det i stor grad blir slutt på tilgang til avisarkivet i norske bibliotek i løpet av året.

Det er selvfølgelig veldig bakstreversk. Mens avisene argumenterer med at vi trenger redaktør-styrte media som svar på fake news, overlates folk i Norge nå til å google. For OsloMet som utdanner framtidas journalister sitter det selvfølgelig ekstra langt inne å stenge Atekst-tilgangen. Men reelt sett har vi ikke råd til å fortsette, samtidig som vi prinsipielt reagerer på den nye forretningsmodellen.

Da Stortinget bestemte at avisene skulle få fritak for merverdiavgift, var det ut fra en forståelse av at det offentlige hadde et ansvar i å bidra til avisene fordi de er viktige for ytringsfriheten. Mange påpekte prinsippet om at det ikke skulle betales moms på ytringer og på det skrevne ord. På Atekst fortsatte det imidlertid å være merverdiavgift. Begrunnelsen for det, er at vi ikke betalte for det skrevne innholdet, men for arkivet – altså for organiseringen av det skrevne innholdet. Nå innfører Retriever en forretningsmodell som gjør at vi ikke betaler for søk og for arkivet, men betaler for antallet artikler som leses. Da er det ulogisk at tjenesten er momsbelagt.

Retriever omfatter også gratiskilder. Tar de også betalt for å lese gratiskilder? Det vet vi ikke. Det vi vet er imidlertid at svært mye av avisstoffet som de tar betalt for er innlegg og kronikker skrevet av engasjerte samfunnsborgere som ikke har fått en krone betalt. En annen stor del er gjengivelse av nyheter fra andre nasjonale og internasjonale kilder og telegrambyrå.

Sist jeg brukte Retriever var det for å skrive en historisk kronikk i forbindelse med at det i fjor var 25 år siden høgskolereformen i 1994. Til artikkelen gjorde jeg mange søk i Atekst. Hvis jeg selv skulle betalt ville prisen vært på godt over 1000 kr. Artiklene jeg leste var hovedsakelig innlegg og kronikker skrevet av høgskolefolk uten betaling. Jeg fikk heller ikke betaling for kronikken som ble publisert i Khrono, som indekseres i Atekst. Jeg tror de fleste skjønner at vi som bibliotek ikke bare kan være kredittkortet for de som ikke vil eller kan betale selv. Vi inngår en avtale på vegne av over 20.000 studenter og 3000 ansatte. Vi må ha kontroll over hvor mye deres mediesøk vil koste oss. Det hadde vi tidligere da vi betalte for abonnement på basen, uavhengig av bruk. Dette er modellen som brukes for alle andre databaser som bibliotekene kjøper tilgang til.

Burde denne klagen rettes mot egen institusjon og eier, i stedet mot Retriever? Burde ikke bibliotekene være blant de som forstår at det koster penger å produsere åndsverk, å lagre og indeksere og gjøre tilgjengelig? Jo, vi forstår at de redaktørstyrte mediene er under stort økonomisk press. Vi vil gjerne betale for oss, men vi vil ikke bli behandlet som en hvilken som helst annen kunde.

Jeg skjønner at Retriever er en kommersiell tjeneste som ikke bare selger tjenester til bibliotekene, men også til enkeltpersoner, og som er redd for at tilgang via bibliotekene ødelegger deres kommersielle marked. Samtidig mener jeg at det er svært udemokratisk hvis noen som har råd til det kan lese hva som har stått i avisene om en sak, mens andre ikke får mulighet til å sjekke gamle artikler eller nyheter.

For en tid tilbake kritiserte jeg at Lovdata opererer med to versjoner: En gratis for allmennheten, en betalingsversjon der du bl.a også har tilgang til rettskjennelser. At vi ikke har et tilbud om gratis tilgang til rettskjennelser i Norge, er demokratisk vanskelig. Jeg foreslo at de kunne fortsette med gratisversjonen tilgjengelig på nettet og i tillegg selge pro-versjonen til advokater. Men de burde samtidig tilby allmennheten tilgang til den utvidete versjonen gjennom å gi bibliotekene tilbud om gratis-abonnement. Det gjorde Lovdata! Nå kan du lese også rettskjennelser, men du må ta deg bryet med å gå til biblioteket. Retriever burde gjøre det samme: De kan fortsette med å selge tilgang til enkeltartikler til enkeltpersoner på nettet, men i tillegg tilby gratis adgang i alle bibliotek. I tillegg kunne de fortsette å gi tilgang for undervisningsinstitusjoner til en fast pris – ikke slik at jo mer elever eller studenter leser, jo mer skal det koste.

Jeg appellerer derfor til avisenes samfunnsansvar. Aviser, undervisningsinstitusjoner og bibliotek har felles interesser i å gi tilgang til informasjon som har vært gjennom en ørliten kvalitetsvurdering. Vi bør øke bruken av dette, ikke redusere den ved å innføre taksameter.

Hvorfor skulle Retriever og avisene bry seg om dette? Blant annet fordi de selv nyter godt av at politikerne prioriterer redaktørstyrte medier gjennom en subsidiering med et betydelig fritak for merverdiavgift, og en egen pressestøtteordning. Hvis dette er virksomheter som bare tenker kommersielt, bør disse støtteordningene fjernes fra avisene og brukes mer effektivt gjennom å støtte allmennhetens tilgang til avisene gjennom bibliotekene.

Dette er ikke en sak der bibliotekene kan krangle med Retriever om pris. Det er en sak som har offentlig interesse fordi Retriever forvalter en viktig del av vår politiske- og kulturelle historie. Jeg håper derfor at Retriever vil forsvare seg offentlig.

Read Full Post »

Det er så mye som handler om statistikk og gjennomsnitt i vårt samfunn, vi er opptatt av det ekstreme – av det som ikke passer inn, sa Teresa Kuldova da hun lanserte siste nummer av tidsskriftet Extreme Antrhopology på Universitetsbiblioteket OsloMet 28. januar. Dette nummeret var viet behandling av avhengighet: Om mislykkethet, håp om suksess men også om skader ved behandling av avhengighet.

Tidsskriftet Extreme Anthropology utgis av UB OsloMet, Tereza Kuldova er forsker ved Abeidsforskningsinstituttet ved OsloMet. Med seg i redaksjonen har hun en rekke forskere fra universiteter nært sagt over hele verden. – Vi er anthropologer og kriminologer og andre fagfolk som er opptatt av det ekstreme, av avvikende, sa Kuldova.

alexandra

Alexandra Bartozko

Det nye nummeret av tidsskriftet ble presentert av Alexandra Bartozko som har vært redaktør for nummeret. Hva slags forskning er publiserbar, spurte hun. Det har ikke vært publisert mye der det har vært stilt spørsmålstegn ved om behandling er det eneste gode alternativet. Kanskje er det slik at behandling også kan skade. Kan vi forbedre livene og hjelpe folk like godt uten at de blir klienter?

Tidsskriftsnummeret inneholder 5 artikler og noen essays. Mye er skrevet av amerikanske forskere og amerikanske forhold. En artikkel er om metadon-behandling i USA basert på såkalt recovery. En definisjon på Recovery er «en dypt personlig, unik prosess med endring av egne holdninger, verdier, følelser, mål og ferdigheter og/eller roller. Det er en måte å leve et liv på som er tilfredsstillende, deltagende og fylt av håp, selv med de begrensninger som lidelsen forårsaker. Bedring involverer utvikling av ny mening og innsikt i eget liv” I slik behandling er det mye overvåking, målet er avhold. Hva om målet bare hadde vært å hindre kriminalitet?  En annen artikkel er om symbolsk vold overfor kvinner som bruker opioder som er gravide eller har barn. Ofte tas barna vekk fra dem. Da forsvinner en viktig motivasjon for å bli rusfri. En tredje artikkel er om totalistiske programmer for ungdom i USA – på institusjoner som ofte er unntatt offentlig kontroll. Foreldre kommer med ungdom som de mener har et rusproblem. Det er bare en måte å komme ut av institusjonen på, nemlig ved å tilpasse seg og bli en av de som utfører press mot andre. Hva er forskjellen mellom behandling og hjernevask?

Den fjerde artikkelen omhandler forskrevne legemidler til ungdom i Indonesia. De har mange programmer for skadereduksjon ved bruk av heroin, men lite fokus på pillemisbruk og blandingsmisbruk.

Den femte artikkelen er skrevet av Ingrid Amalia Havnes ved Universitetssykehuset UiO og Thea Steen Skogheim fra Folkehelsa. Den handler om behandling av steroid-brukere, altså brukere av prestasjonsfremmende midler. I Norge er steroid-bruk definert som rusmisbruk og er straffbart, samtidig som steroid-brukere har rett til behandling som andre rusmisbrukere. Men få søker behandling.

Ingrid havnes og Thea Skogheim

Thea Skogheim og Ingrid Amalia Havnes

I et livsperspektiv omfatter dette 1-3% av menn og 0,2 % av kvinner. Men i forhold til innsatte i norske fengsler har 30% brukt steroider. 30% av menn i rusbehandling har gjort det samme, 10% for kvinner.

De bruker steroider for å få økt muskelstyrke, få et bedre utseende, bedre selvtillit. De har en psykologisk frykt for at behandlingen vil gi dem mindre muskler, de vil miste velværefølelsen og selvtilliten og den maskuliniserende effekten. Å slutte gir lavt testosteron som gir depresjoner.

Artikkelen er basert på 18 intervjuer med 17 steroid-brukere som hadde ulik begrunnelse for bruk og ulik motivasjon for å slutte. En bruker sa at steroidene gjorde at han ble den han ønsket å være. En annen sier at han ble mer ekstrovert og gladere. Motivasjonen for å slutte er begrunnet i psykisk helse f.eks. økt aggressivitet, fysisk helse f eks hjerteproblemer eller endret livsstil og trusselen om at steroid-bruk er ulovlig. Skepsis til behandling kan være på grunn av redsel for stigmatisering, leger uten kunnskap og frykt for sanksjoner.

Behandling er et samspill mellom klient og behandler. Det må være basert på tillit. Pasienter forventer at behandlingen ikke skader dem. Da må behandler ha kompetanse og ha mulighet til å yte behandling. Slik er det ikke alltid. Ofte må behandler anbefale en nedtrapping som gjør at de oppfordrer klienten til å skaffe seg ulovlige legemidler. Nedgangen i testosteron kan behandles med hormonterapi for å øke kroppens egen produksjon. Det er ikke tillat, men etter denne undersøkelsen har de fått lov til å prøve dette ut.

 Som andre i systemet opplever Ingrid og Thea at behandling er et gode, men de mener at behandlerne trenger nye perspektiver. De trenger innsikt i hva som er feil behandling, de trenger økt innsikt i hvordan behandlingen oppleves og økt forståelse for samspill.

 Et av essayene handler om «patient is the new black» og er skrevet av Alexanda Bartozko fra VID vitenskapelige høgskole.  Er det en fordel å bli pasient? Dette er tankegangen bak den foreslåtte rusreformen i Norge. I stedet for at rusmisbrukeren blir kriminell, blir han en pasient – er det en bedring, spør hun.

 Neste nummer av Extreme Anthropology skal handle om skadevirkningene av sikkerhetsindustri og sikkerhetsvirksomhet. Her blir det også mange internasjonale bidrag, og temaet blir bl.a. på tollvesen, politi og andre perspektiver på sikkerhet. I 2021 planlegges en utgave om algoritmisk styring og sosial kontroll. Her er det bare å følge med!

 Her finner du tidsskriftet: https://journals.uio.no/JEA/issue/view/683

 

 

Read Full Post »

DoomsdayClock_black_2mins_regmarkVerden er nærmere en atomkatstrofe enn noen gang før,  i følge Bulletin of Atomic Science. I 2020 er det 75 år siden Bulletin of atomic science ble startet av atomvåpenforskere involvert i å utvikle den første atombomba. 23. januar hvert år stiller deres Science and Security Board dommedagsklokka som skal uttrykke faren for at en atomkatastrofe kan skje. I 2018 ble klokka stilt fram til to minutter, som var det nærmeste klokka har vært til midnatt siden 1953 og de tidlige åra i den kalde krigen. I 2019 sto klokka stille. I 2020 velger redaksjonen av de fremst vitenskapsfolk å stille klokka 20 sekunder fram – 100 sekunder før midnatt.

Dette betyr at faren er svært høy og marginen for feil er lav. Når jeg skriver atomkatastrofe og ikke atomkrig, så er det fordi det ikke bare er en svært spent sikkerhetspolitisk situasjon som kan utløse krig, men også at faren dermed er høy for at feilvurdering fører til bruk av atomvåpen uten at noen har ønsket noen atomkrig. Det er nok å minne om passasjerflyet som ble skutt ned av iranerne – i en spent situasjon trodde de at passasjerflyet var en amerikansk rakett, de hadde ingen tid til å vurdere alternativer og det endte med katastrofe.

 

Menneskeheten står overfor to eksistensielle farer – kjernefysisk krig og klimaendringer. De to farene henger sammen, ikke bare fordi de statene som har størst klimautslipp er de samme statene som truer hverandre med atomvåpen, i stedet for å bruke ressursene på å stoppe klimaendringene. Men klimaendringene bidrar til økt internasjonal ustabilitet med sterkere kamp om ressurser. Den tredje trusselen som øker krigsfaren er den digitale informasjonskrigen som reduserer staters evne til å reagere riktig på en trussel. Når den digitale utviklingen gjør at det vil ta dager å avsløre at en video der president Trump sier at han vil bombe Nord Korea med atomvåpen, er falsk – så reduseres statenes sikkerhetsmarginer dramatisk. Krigsfaren blir ytterligere større ved at verdens politiske ledere har tillatt at den politiske infrastrukturen som skal til for å redusere den internasjonale spenningen, har gått i oppløsning. Flere viktige nedrustningsavtaler har blitt sagt opp eller undergravet de siste årene. Det har skapt et miljø for økt opprusting og utvikling av nye atomvåpen og militære strategier som sender terskelen for bruk av atomvåpen.  De politiske konfliktene om atomvåpenprogrammene i Nord-Korea og i Iran er uløst, eller forverret. Det er ingen initiativ til nye nedrustningsavtaler. Samarbeidet mellom USA og Russland om rustningskontroll er i praksis ikke eksisterende. Det internasjonale samfunnet har heller ikke klart å vise at klimatruslene virkelig tas på alvor.

Her finner du hele rapporten: https://thebulletin.org/wp-content/uploads/2020/01/2020-Doomsday-Clock-statement.pdf

 

Situasjonen er alvorlig. Men dommedagsklokka kan også stilles tilbake. Faren for atomkrig kan reduseres, men verdens ledere har mindre tid før midnatt enn noen gang før. Det er helt nødvendig at de tar helt andre grep for å redusere faren for klimaendringer og atomkrig. Deres og våre liv er avhengig av at det gjøres tiltak i 2020.

 

Read Full Post »

kiellandHva vil kravet om åpen tilgang bety for lisenser og rettigheter? Det må utredes. Det har Torgeir Kielland som er førsteamanuensis ved juridisk fakultet på oppdrag fra Unit. I dag presenterte han rapporten «Rettighets og lisensspørsmål ved åpen publisering» på et møte i Unit og UHR-regi på OsloMet.

Fra 2021 skal alle forskningsresultat med støtte fra Forskningsrådet være åpent tilgjengelige. Dette vil også snart gjelde monografier og kapitler, her skal Forskningsrådet lage en veiledning i løpet av 2021. Fra 2024 skal kravet om åpen tilgang gjelde alle forskningsartikler basert på offentlig støtte. Hva vil dette bety for lisenser og rettigheter?

Kielland starter med å påpeke at begrepet åpent omfatter mer enn gratis. Det kan være snakk om fri åpen tilgang som gir rett til å bearbeide og tilgjengeliggjøring til alle typer bruk. Eller det kan være begrensninger på kommersiell bruk, eller bearbeiding. Dette uttrykkes gjerne gjennom Creative Commons-lisenser, der den mest åpne er CC-by. Andre varianter av CC-lisenser innebærer at man kan stenge for kommersiell bruk, eller stenge for viderebearbeiding.

Kielland var åpen for at lisensene burde tillate kommersiell bruk, men negativ til å tillate videre bearbeiding. – Det kommersielle potensialet er begrensa for forskningsartikler, sa han – dette er jo forfattere som ikke er vant med å få betaling for det de skriver. Og hvis vi snakker om utenlandske forlag så tvinges forfatteren i dag i stor grad til å gi fra seg alle rettigheter.

Kielland mente at avgrensing mot kommersiell bruk betyr svekka bruk av forskningen, og at det vil kunne umuliggjøre data-mining.

Dette var ikke Dag Rune Olsen som er styreleder i Universitets og høgskolerådet og rektor på Universitetet i Bergen, enig i. Han påpekte at informasjonsmengden i et fag som medisin dobles i løpet av 73 dager. Det betyr bl.a. at det er et stort kommersielt marked i å lage oversiktsartikler som selges selv om de er basert på åpne artikler.

Å tillate videre bearbeiding betyr at andre kan redigere, lage egne versjoner av et dokument. Her er det lett at konklusjoner i en forskningsartikkel kan endres og at meningsinnhold svekkes. Å åpne for bearbeiding vil bety en svekkelse av den akademiske integriteten, mente Kielland.

Dette var det også protester mot, blant annet fra prorektor Kenneth Ruud ved Universitetet i Tromsø som påpekte at han kunne risikere å måtte betale for å bruke egne tabeller som grunnlag for nye artikler, om det var begrensninger på kommersiell bruk og på bearbeiding. Et annet eksempel som ble nevnt var området klimaforskning, der mange står klare på å vri og vrenge på konklusjonene i forskningsartikler.

Kiellands oppsummering var at det var for risikabelt å åpne for bearbeiding, samtidig som han skjønte at det var et behov i enkelte tilfeller. Han ville derfor ønske seg en lisens som begrenset muligheten til bearbeiding mer enn i dag, men som kunne åpne for noe videre bruk. Ny publisering i et annet format, regnet han ikke som bearbeiding.

Kielland oppfattes som er forsker som ikke er veldig positiv til Plan S. På den annen side har jeg møtt jurister som er så fulle av forbehold til opphavernes fordel, at de gjennom forbeholdene lager ny rettspraksis. Jeg vet at det er mange forskere som er skeptiske til Plan S. Dette er skepsis som vi må ta på alvor, men ikke ved å gi opp kravet om åpen tilgang. Dag Rune Olsen kalte planen en ambisjon, mer enn en plan. Nå må vi lage planen og forholde oss til innvendinger om lisens og rettigheter. 

Kan vi kreve publisering i åpne tidsskrifter?

Kielland mente at det var juridisk uproblematisk at Forskningsrådet krever åpen publisering som vilkår for å gi økonomisk støtte. Det er et vilkår som er avgrensa i tid om omfang. Det forholder seg imidlertid annerledes når UH-institusjonene eventuelt skal kreve åpen publisering fra sine ansatte. Det vil ikke være avgrensa i tid og omfang, men gjelde hele arbeidsforholdet. Det kan gripe inn i forskerens ufravikelige rett til å bestemme når og hvor han eller hun vil publisere. Et slikt generelt påbud vil kreve endring av Universitets og høgskolelovens paragraf 1,5 – punkt 6:

(6) Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stilling som nevnt i femte ledd har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stilles til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde. Styret kan samtykke til utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Det kan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger i retten til å offentliggjøre resultater utover det som følger av lov eller i medhold av lov.

 

Det mente Henrik Karlstrøm fra NTNU var en snever tolking. Han påpekte at alternativet til framtidas åpne publisering, har vært en publisering der forskeren tvinges av internasjonale utgivere til å gi fra seg alle rettigheter. Kielland mente likevel at det var et valg forskeren frivillig aksepterte, ikke et pålegg fra arbeidsgiver. Dag Rune Olsen påpekte at forskeren faktisk har en plikt til å offentliggjøre, ikke bare en rett. Men han var enig i at man burde prøve å stimulere til åpen tilgang uten å gå veien om å endre UH-loven ved å begrense det som i dag oppfattes som akademisk frihet.

Etter Kiellands redegjørelse og etterfølgende spørsmål, snakket Nina Karlstrøm fra Unit om de nye forlagsavtalene med de 4 store: Elsevier, Wiley, Taylor & Francis og Springer. Disse utgiverne omfatter 50% av all vitenskapelig publisering i verden, sa hun. Nå har Unit inngått avtaler med dem som peker framover mot open access ved at artikler fra norske forskere blir åpent tilgjengelige uten forfatterbetaling – dvs forfatterbetalingen er innlemmet i prisen som bibliotekene betaler.

Vidar Røeggen fra UHR som jobber med det såkalte kanalregisteret, kunne fortelle at av 2000 internasjonale tidsskrifter som utgjør nivå 2, er kun 3% open access. Etter de nye avtalene betyr det likevel at for norsk forskning er 41% av tidsskriftene åpne. Basert på norske forskeres publiseringer de siste 5 åra er 58%  av artiklene plutselig blitt åpne. Men, påpekte han, det er bare 9 institusjoner i Norge som er deltakere i alle de 4 avtalene. Det var et poeng som Dagmar Langeggen fra BI også påpekte – de er blant de som ikke er deltakere i de brede avtalene.

Når det gjelder nivå 1 tidsskrifter er 20-30% omfattet av de fire avtalene. Det utgjør 55% av alle publikasjoner på nivå 1 fra norske forskere. Situasjonen er dårligst innen humaniora, sa Røeggen.

Karlstrøm kunne også fortelle at den mest åpne lisensen – CC-By – også er den mest brukte, den omfatter 30,3 & av alle artikler fra norske forfattere. Til sammen har OA økt i Norge fra 33% i 2017 til 47,7% i 2019.

Katrine Weisteen Bjerde som ledet møtet, inviterte deltakerne og andre til å komme med kommentarer til rapporten før den blir oversendt til Kunnskapsdepartementet etter påske.

 

Read Full Post »

Older Posts »