Det er ikke lokalpolitisk flertall for solenergiparken på Akersmyra, skriver Rødts Christina Fjeldavli i TB: Høyere, FrP, Sp, Arbeiderpartiet og Rødt har bestemt seg for å si nei. Dette er oppsiktsvekkende. Det pågår en utredning der lokalpolitikerne har kommet med innspill om hva man trenger å få utredet. Men likevel konkluderer partiene før utredningen foreligger. En slik manglende respekt for kunnskap tror jeg ikke jeg har sett fra det politiske flertallet i Tønsberg før.
For Rødts vedkommende er det ikke overraskende. Partiet er mot å bygge ut ny rein energi. Dermed stiller partiet seg utenfor de forpliktelsene Norge har påtatt seg internasjonalt om å kutte klimagasser ved å erstatte bruk av fossil energi med rein, fornybar energi. For de andre partienes vedkommende kan det se ut som om interessen for å nå klimamålene er underordnet når det møter lokal motstand.
SV har hverken sagt ja eller nei til solenergiparken. Vi ønsker ny energi, men det må ikke gå ut over viktige natur-verdier. Derfor avventer vi konsekvensutredningen som skal komme. Akersmyra er en myr som er delvis ødelagt av grøfting. Det har vært en tre-plantasje der som nå delvis er hogd. Fra et natur-perspektiv er det et mål å få gjenskapt myra. Et av spørsmålene som skal utredes er om plassering av en solcellepark der, kan bidra til å gjenskape myra. Det er snakk om en solenergipark som skal stå der sannsynligvis litt kortere enn den tre-plantasjen som alternativt blir plantet på den drenerte myra.
Bakteppet er at vi trenger ny energiproduksjon i Vestfold. Vi trenger lokal energiproduksjon fordi nettet er fullt og vi ikke kan få ny kraft til Vestfold på mange år – de samme åra der hovedoppgaven er å erstatte den halvparten av energibruken vår som fortsatt er fossil.
I juni 2023 fikk SV flertall for at Tønsberg skal bli Norges fremste solenergikommune. Administrasjonen skulle jobbe videre med dette og har lovet en sak i høst. Et av forslagene som SV kom med, var å opprette et samarbeid med kommersielle utbyggere av solenergi som kunne gjøre at man fikk bygget ut sol på tak i et større område på en effektiv måte.
Vi var derfor spente da Høyre fremmet en interpellasjon i Fylkestinget 30. april i år, med forslag som lignet på SVs forslag i Tønsberg kommune. Forskjellen var at interpellanten ville ha etablert et eget majoritetseid fylkeskommunalt kraftselskap som skulle bygge ut solenergi, mens SV i Tønsberg nøyde seg med å foreslå samarbeid med private selskaper. Det ble påpekt at Vestfold er et av svært få fylker som ikke har egen kraftproduksjon av noe omfang, mens vi har et stort potensiale for solenergi.
Fylkesordfører Anne Strømøy svarte positivt på interpellasjonen. Hun viste til at det i april 2024 forelå 9 konsesjonssøknader om bakkemonterte solkraftverk i Vestfold og at 23 flere er planlagt. Av dette er bare et i Tønsberg – Akersmyra. Fylkesordføreren stilte seg positiv til å få en sak om etablering av et kraftselskap for solenergi i samarbeid med kommuner og/eller private aktører. Hun sa også at saken må foreligge før behandling av budsjett 2025 og økonomiplan 2025-2028.
Sjøl om det politiske initiativet i fylkeskommunen kom et år etter SVs initiativ i Tønsberg, kan det se ut som om fylkeskommunen kommer raskere i gang – ved å påpeke at det er en sammenheng mellom satsing på solenergi og fylkeskommunen/kommunens budsjett. Det er gledelig om fylkeskommunen tar ledelsen her – sannsynligvis er det en god ide at samarbeidet om utbygging av solenergi strekker seg utover den enkelte kommune.
Den eneste formen for energi som Christina Fjeldavli vil bygge ut, er solceller på tak. Det er bra at hun vil det. Men solceller på tak er dyrt, minst dobbelt så dyrt som bakkemonterte anlegg. For den enkelte huseier betyr det reint underskudd, mens naboen tjener penger ved at strømprisen synker som følge av tilgang på mer strøm. Det betyr likevel at det er et potensiale for solenergi på tak og «gråe flater». Det vil kreve mer offentlig støtte enn i dag, en stabil strømpris som ikke er alt for lav, og sterkere politisk styring.
For eksempel burde det være aktuelt å pålegge at alle nye bygg som hovedregel skal ha solceller på taket. En effektiv samordning av utbygging i områder med godt lokalt nett, kan også spare mye. Det betyr f.eks. at man kan legge solenergi på et offentlig bygg, og samtidig på alle boliger i samme område. Da kan solcellene eies av den enkelte huseier, eller kommunen kan leie taket av de som ikke selv ønsker energien.
Fra SVs side synes vi likevel at det er å gå for langt å avvise all bygging av bakke-monterte anlegg som på kort tid, til forholdsvis lav pris, kan gi oss mye energi uten varig å ødelegge natur. Og jeg tror at vi i Tønsberg må godta at elektrisk energi ikke bare er noe vi får fra andre kommuner.
Jeg vil berømme Tønsbergs Blad for artikkelen om de jødiske familiene i Tønsberg, som sto i lørdagsutgaven 10.12. Det er en viktig historie som fortelles, og det gir en nærhet til historien om jødeforfølgelsene når vi får et slikt nært innblikk i familier som bodde blant oss. Også podkasten i TB-podden er lovende.
I artikkelen står det at transportskipet SS Donau som fraktet de fleste av de norske jødene til utryddelsesleiren satte kurs mot «den polske havnebyen Stettin». Det er jo i og for seg riktig, fordi Stettin i dag er en polsk by. Men byen har en historie fra 1200-tallet som en Hansa-by, ble en del av Preussen i 1720 og var det tyske keiserrikets tredje største havneby. Det var desidert en tysk by under krigen som en del av Pommern.
Stettin 1943
Det er kanskje en detalj, men litt viktig likevel, fordi det er en del historieløshet om dette. I en annen artikkel om jødeforfølgelsene leste jeg akkurat om en tysk militær som «rømte til Danzig i Polen». Nei, han rømte hjem til Tyskland.
Som en følge av krigen mistet Tyskland ¼ av Weimar-republikkens landareal, hovedsakelig til Sovjetunionen (Den nåværende enklaven Kaliningrad) og til Polen. Polen ble parallell-forskjøvet slik at de mistet land i øst til Sovjet, Ukraina og Belarus, men fikk områder i Øst-Preussen, Pommern og Schlesien. De opprinnelige beboerne her ble fordrevet. Til sammen 14 millioner tyskere ble fordrevet fra tidligere tyske områder. Over en million polske innbyggere ble tvunget til å reise fra Øst-Polen og slå seg ned i de nye vestlige delene av Polen.
Historien om fordrivelsene har vært svært politisk kontroversiell i Tyskland. De fordrevne utgjorde nesten en fjerdedel av velgerne i Vest-Tyskland. Mange av dem ønsket å komme tilbake til sine hjemsteder. Samtidig var det mange som sa: Det var vi tyskere som startet krigen og tvangsfordrivelsene, vi må bare akseptere at tapet av land i øst er en konsekvens av våre egne handlinger. Dette løste seg først ved Willy Brandts øst-politikk der han for alltid erklærte at Tyskland ikke ville gjøre krav på land øst for elvene Oder og Neisse, som er dagens grenser. Stettin ligger på østsiden av Oder.
Det er ikke uviktig å kjenne til konsekvensene av krigen i form av fordrivinger som samlet omfattet over 20 millioner mennesker. Det er viktig å vite at vi har hatt betydelige flyktningebølger før. Artikkelen i Tønsbergs Blad omtaler også hvor restriktive Norge var i å ta i mot jødiske flyktninger før annen verdenskrig. Det er ingen stolt historie, men den får meg til å tenke på Tønsbergbarna Delnaz (6), Khairi (5) og Della (1) som alle er født i Tønsberg, men som nå sammen med sine foreldre kanskje tvinges til en framtid i en Nord-irakisk flyktningeleir. Heldigvis er det også i dag mange Tønsbergensere som stiller opp for forfulgte, nå gjelder det å samle penger til en anke til Høyesterett.
På skolen lærte vi Nøtterøysangen der vi synger «Rundt deg blåner fjorder vakre Nøtterøy». Melodien er fra 1818, laget av tyskeren Karl August Groos, opprinnelig til et frihetsdikt, men mer kjent som melodien til Pommern-sangen fra 1851, som nok har inspirert Lorens Berg som man antar er forfatteren av Nøtterøy-sangen på 1920-tallet.
Det nye museet Flugt i Oksbøl i Danmark er verdens første museum om det å være flyktning. Det er laget i det som var Danmarks største leir for tyske flyktninger under andre verdenskrig.
– Med Flugt vil vi fortelle den for mange ukjente historien om den største flyktningstrøm som Danmark noensinne har mottatt. Men Flugt ser ikke bare tilbake. Vi er forankret i nåtida og formidler de universelle fortellingene om det å være et menneske på flukt. Dette er fortellinger som angår oss alle – uansett herkomst og nasjonalitet. Vi vil gjøre tall til mennesker, forklarer Claus Kjeld Jensen, direktør for Vardemuseerne, som Flugt tilhører, i en pressemelding.
OPPVEKST I FLYKTNINGLEIREN
– Det er meg. En gammel mann står foran bildet av barn som leker mellom brakkene i Oksbøl flyktningleir. – Er det virkelig deg? – Det vet jeg ikke, men det kunne ha vært meg. Jeg er nemlig oppvokst her i leiren, svarer han. Helmut Tomaschewski forteller at han ble født i Allenstein i Øst-Preussen – nåværende Polen – i 1941. I januar 1945 la mor, bestefar og tante ut på flukt fra de framrykkende sovjetiske styrkene. Turen gikk med båt fra Danzig-området til Danmark, hvor de landet i Haderslev. I august 1945 ble de sendt videre til Oksbøl. I alt var de 72 mennesker som reiste sammen.
– Hvordan opplevde du det å komme til Oksbøl? – Som trygt og godt. Her hadde jeg mor og bestefar og mange andre barn. Og det var ikke lenger krig. – Det fortelles at tyske flyktninger ikke fikk særlig god forpleining eller legehjelp? – Det er klart, vi var jo fienden, så danskene var ikke særlig vennlig innstilt til oss. Maten kan jeg ikke klage på, vi var jo ikke vant med så mye under flukten, og vi vente oss til at det var slik det var i leiren.
– Hva synes du om museet? – Jeg er rørt over at danskene vil bruke ressurser på å lage et museum som forteller historien om oss. Men samtidig er det jo nødvendig når vi nå ser at historien gjentar seg, med mange mennesker som må flykte, og mennesker som drukner i båter på vei over Middelhavet.
Tomaschewski forteller at familien i 1949 flyttet til Bayern. At det ble akkurat dit, var litt tilfeldig. Tanta hans flyttet dit året før, fordi hun hadde en arbeidsfør mann som fikk jobb der. Dermed hadde Helmut, mor og bestefar et sted å komme til der familien allerede var etablert. – Men du snakker ikke bayersk? – Nei, det var i Oksbøl jeg lærte å snakke, og der snakket vi høytysk. Men jeg snakket østprøyssisk med min familie og bayersk med de ansatte i firmaet mitt, for[1]teller han. – Som flyktninger var vi ikke særlig populære i Bayern heller, legger han til. – Vi ble kalt for purkeprøysere. Men jeg har ikke noe å klage over i dag. Spesielt glad er jeg for at jeg har fått en internasjonalt orientert familie, med tyrkisk svigersønn, en sønn i Frankrike og nederlandsk kone.
DANMARKS SJETTE STØRSTE BY – BAK PIGGTRÅD
Den største leiren for tyske flyktninger var i Oksbøl i Sydvestjylland. Den ble etablert i februar 1945, i det som før var en militærleir for den danske hæren. Etter okkupasjonen i 1940 overtok Wehrmacht og bygget ut leiren kraftig, slik at den hadde kapasitet til en hel divisjon, dvs. 12 000 soldater. I mai 1945 rommet leiren 9000 flyktninger, utover året vokste den til hele 36 000. Det vil si at leiren var Danmarks sjette største by. 50 % av innbyggerne var barn, resten var stort sett kvinner og noen få eldre menn. Leiren ligger kun kort vei fra landsbyen Oksbøl, men dit fikk ikke flyktningene komme. 400 vakter passet på at de ikke forlot området. Flyktningene hadde heller ikke tillatelse til å snakke med vaktene. Selv om leiren ble bygget på kort tid, var infrastrukturen ikke så dårlig: Det var innlagt vann og strøm i brakkene. Men det er klart at det var slitsomt å dele rom med 12–15 andre gjennom flere år.
Det ble etter hvert etablert skoler, ulike kirker etter ulike trosretninger og en egen sykestue. Det var også et meget populært teater som hadde eget orkester. Alle over skolealder hadde arbeidsplikt. Arbeidet dreide seg i stor grad om å drifte leiren og sørge for mat, helsetjenester, skole osv. Det var stor grad av selvstyre i leiren, med egen valgt borgermester. Det meste av leiren bestod av brakker i tre, kun noen få bygninger var i teglstein.
Da de siste flyktningene reiste i 1949, ble det bestemt at hele leiren skulle ryddes, alt inventar selges og området tilbakeføres til skogsområde. Leiren kom til å bli en del av en miltærnekterleir, der de gjennom hele 50-tallet jobbet med riving og gjenetablering av skogsplantasjen.
OM FLYKTNINGER TIL ALLE TIDER
Museet Flugt er faktisk det første museet i verden som er dedikert til å fortelle historien til de som ble tvunget til å flykte. Museet ble åpnet i juni 2022 av dronning Margrethe Til stede var også noen med personlige erfaringer med å være flyktning, som Rahima Abdullah. Hun var en liten jente da familien flyktet fra Aleppo i Syria. – Flukt er bare et 5-bokstavers ord, men det er et ord som inneholder millioner av historier», sa hun på åpningen. – Ikke minst historien til alle de som ikke klarte det. Som druknet i Middelhavet på vei hit. Museet er lokalisert i de to tidligere sykebrakkene i den tidligere flyktningleiren Oksbøl, som i årene etter annen verdenskrig huset 39 000 tyske flyktninger.
I den ene brakken fortelles historien om de tyske flyktningene, i den andre nyere historier om mennesker på flukt fra Ungarn, Vietnam, Chile, Libanon, Iran, Bosnia, Syria, Afghanistan og, helt aktuelt, Ukraina.
FORMIDLING UTEN GJENSTANDER
Siden flyktningleiren ble ryddet og revet på 1950-tallet, er det nesten ingen gjenstander å vise. Utenfor de to teglsteinbrakkene er det som en gang var en stor by, nå kun skog. Hvordan kan museet da formidle historien? Jo, de kan ha audioguider, på dansk, tysk og engelsk. Du inviteres til å gå en tur på tre–fire kilometer gjennom skogen. På veien hører du folk fortelle, samtidig som det er en lydkulisse av f.eks. lekende barn. Det fungerer svært bra.
Audioguiden gir deg også informasjon inne i museet og gir deg mulighet til via blåtann å fordype deg i det du er mest interessert i. Den mer generelle fløyen er delt opp i avdelinger som forteller personlige historier om grunner til å flykte, selve flukten, mottak i Danmark, følelsen av hjemløshet og tanker om framtida. Det er helt vanlige menneskers dramatiske historier, men også noen eksempler på flyktninger som har bidratt med mye i landet de kom til. En montasje viser hvordan man har kunnet holde andre informert om flukten, fra oppslag på tavler, brevlapper, via de første sms-er til dagens sosiale medier. Vær forberedt på et museum som gjør sterkt inntrykk
Tyske flyktninger i Danmark etter andre verdenskrig
I slutten av 1944 og vinteren og våren 1945 kom 250 000 tyske flyktninger til Danmark, på flukt fra de framrykkende sovjetiske styrkene. De fleste kom fra Øst-Preussen, Pommern og Baltikum, altså de østlige områdene av Tyskland som i dag er Litauen, Polen og enklaven Kaliningrad. For mange var det kortere vei å flykte til Danmark enn videre vestover i Tyskland.
På det meste utgjorde de tyske flyktningene over fem prosent av Danmarks befolkning. Det var hovedsakelig kvinner og barn. I første omgang ble flyktningene innkvartert på skoler og i offentlige bygninger som ble rekvirert, senere ble de samlet i store leirer som Oksbøl, som ble etablert i februar 1945. Leirene var inngjerdet med piggtråd. Med utgangspunkt i lov nr. 21 av 4. februar 1871, § 7, var det forbudt og straffbart å ha samkvem og forbindelse med de internerte tyske flyktningene. Dessuten ble flyktningene med hjemmel i fremmedlovens §14 «nægtet varigt ophold i Danmark».
Den 24. juli 1945 var om lag 10 000 dansker ansatt med å bevokte leirene, 400 av dem i Oksbøl. I begynnelsen fikk de ikke medisinsk hjelp, etter instruks fra den danske regjeringen. Totalt 13 000 flyktninger, av dem 7000 barn, døde av mangel på elementær legehjelp, små matrasjoner og kummerlige boforhold. De aller fleste døde i 1945. Etter hvert fikk leirene egne sykeavdelinger som ble bemannet med helsepersonell.
I 1949 ble leirene avviklet og de siste flyktningene sendt hjem til Tyskland. Kun 15 % kom tilbake til sine hjemområder, siden de fleste kom fra steder som var annektert av Polen og Sovjetunionen. For mange fortsatte derfor situasjonen som flyktninger i Tyskland.
ANDRE MUSEER I REGIONEN
TIRPITZ-MUSEET
Nei, det er ikke et krigsmuseum om skipet som herjet langs norskekysten under kri[1]gen. Museet er bygget i en bunker som det har fått sitt navn fra, som igjen fikk navnet fra en tysk storadmiral. Bunkeren var en del at Atlanterhavsvolden som skulle beskytte tyskerne mot alliert invasjon. Etter krigen ble bunkeren gjemt under sanden og glemt, og gjenoppdaget for kun få år siden. Det ble ombygget til museum, som åpnet i 2017, med Bjarke Ingels Group som arkitekter. De har integrert den gamle bunkeren i et nytt bygg med betong, stål og glass beplantet med marehalm på taket, slik at det er helt integrert i klittelandskapet. Museet forteller Vestkystens historie fra urtida opp mot i dag, gjennom omfattende bruk av audiovisuelle og andre tekniske virkemidler som får både voksne og barn til å gape.
VADEHAVSCENTERET
En times kjøretur fra Oksbøl, sør for Ribe, ligger det nye Vadehavscentret – kort vei fra Vadehavet, som er Danmarks flateste og våteste nasjonalpark med status som Unesco Verdensarv. Det strekker seg 500 km langs den danske, tyske og hollandske vestkysten, har en spesiell økologi og stor betydning for trekkfugler. Også her er en eldre teglsteinsbygning sammenføyd med et helt moderne bygg, tegnet av den verdenskjente danske arkitekten Dorte Mandrup. Bygningen er laget av takrørsiv fra den nærliggende fjorden. Det gir et inntrykk av et museum som nærmest vokser opp av jorden og tegner en bløt, lang og klar profil mot Vadehavets uendelige horisont.
NOLDE-MUSEET
Enda en times kjøring sørover så er man to kilometer sør for grensa til Tyskland, i Seebull, der Nolde Stiftung holder til. Den tyske kunstneren Emil Nolde (1867–1956) var en av de første ekspresjonistene og malte sterke og fargerike bilder. Naziregimet likte ikke stilen, erklærte han som «entartet» kunstner og forbød ham å male. Etter krigen hadde Tyskland behov for å presentere «nye tyskere» i utlandet – folk som kunne være symbol på hva den nye forbundsrepublikken sto for, med avstandstaging fra nazihistorien. Siegfried Lenz hadde Nolde som figur i sin berømte bok «Tysktime», som forteller historien om en maler på vestkysten som fikk maleforbud.
Etter Noldes død i 1956 ble det Bauhaus-inspirerte huset hans og verkene gitt til en stiftelse som også la vekt på Nolde som forfulgt kunstner. Det interessante med Nolde-museet er at det forteller en helt annen historie: Både Nolde og kona Ada var overbeviste nazister. Nolde mente at hans kunst representerte det nye Tyskland til forskjell fra anemiske bilder fra f.eks. franske kunstnere. Både Goebbels og Himmler kjøpte bilder av Nolde. Derfor var overraskelsen stor da han ble erklært som «entartet». Man kan si at den overbeviste nazisten Emil Nolde var forfulgt av nazistene, men var han et offer? Det er spennende at et museum tør å problematisere dette. Her er det også flotte bilder å se i museumsbygget. Samtidig kan museumsbesøkende følge restaureringa av Noldes bolig med galleri. Neste år vil bildene være på plass også i bolighuset. Flinke gartnere steller daglig den fantastiske blomsterhagen, som aleine gjør museet verdt besøket.
Mange er glade i Tønsberg og engasjert i hvordan byen skal utvikles – og se ut. Det er ikke utbyggerne som skal bestemme det. Byen skal tilhøre de som bor der og de som bruker den. Vi trenger en debatt om byutvikling foran neste års kommunestyrevalg. Derfor tar vi gjerne utfordringen fra spaltist lene Kjølner som i TB spør: Hva vil dere med byen vår?
Det er mange valg siden SV hadde plass i Bygningsrådet, eller Utvalg for plan og bygg som det nå heter i Tønsberg. Ved høstens valg satser vi på å få velgernes støtte slik at vi kan få en plass i dette maktfulle utvalget. Vi opplever at det er for seint for SV å protestere når saker kommer til kommunestyret, vi må være med i Plan og bygg-utvalget der mye av detaljene utformes.
Mennesker framfor biler
Både for å redusere klimautslipp og for å gjøre byen triveligere, vil vi ha mer plass til mennesker og mindre til biler. Det er viktig at det bor folk også i bysentrum og i boligområdene nært sentrum. Både for å redusere behovet for bilbruk, men også for å opprettholde livet i byen på ettermiddag og kveldstid – mer enn for tilreisende på brygga. Vi har mange «sår» i byen der det har stått hus og hvor det i dag er store parkeringsplasser. Byen vil bli triveligere om vi kan bygge nytt slike steder.
Utbyggerne skal ikke avgjøre høyden
Nybygg i Tønsberg må bygges med respekt for eksisterende arkitektur, materialvalg og størrelser. Kommersielle utbyggere vil ofte ha et ønske om å bygge høyt og stort, for å tjene mest penger. Politikernes oppgave er å ta vare på innbyggernes interesser. Det er viktig å spare areal gjennom fortetting, men det er forskjell på å barbere seg og skjære av haka. Vi har utallige eksempler på at Tønsbergs politikere har gitt etter for utbyggernes interesser og tillatt utbygginger som aldri burde skjedd. Ofte får nybygg en etasje mer enn det reguleringsplanen tilsa. – «Det er bare en tilbaketrukket etasje» sier utbyggerne. En «tilbaketrukket etasje» ses ikke fra fortauet nedenfor – men ses fra resten av byen. Utbyggerne viser til at «vi må være næringsvennlige» og godta avvik fra reguleringsplaner. Når bygget er ferdig viser det seg ofte at den ekstra etasjen ikke var så avgjørende likevel, men kjekt å ha for en utbygger. Når det først er et høyt hus i nabolaget, setter det rammer for nye hus. F.eks. har høyden på Kristina-kvarteret vært forsøkt bruk som argument for høyere hus i komplette tre-hus-kvartal.
Nybygg må tilpasse seg i høyde med nabobebyggelse, får å gi et helhetlig inntrykk – men også av hensyn til de som bor i nabohusene. Utbyggingen på Nedre Langgate er i så måte et skrekkeksempel.
Det er stort press om utbygging også i bakgårder i sentrumsnære bevaringsverdige bydeler. Det er fint å få flere boliger her. Men det blir galt når bakgårdbebyggelse blir høyere enn framhuset. Og det er viktig at alle skal få sin del av sola – vi skal ikke bygge framtid slum ved at vi tillater bygging av boliger som nesten ikke får sol inn av vinduene.
Hva er pen arkitektur?
Arkitekturopprøret kårer pene og mindre pene bygg. Det er fint at vi har en kritisk debatt om pent og stygt. Politikerne skal ikke være smaksdommere. Ikke alle bygg i bysentrum skal være kopier av gamle hus. Men det kan det gjerne være der husene inngår i ellers komplett trehusbebyggelse som det ennå er en del av i Tønsberg. Men det er også mange eksempler på moderne arkitektur som er attraktiv, der den innordner seg omgivelsene i fargevalg, materialvalg og utforming. SV har kjempet for å få en byantikvar som kan sørge for at historiske verdifulle bygninger og strøk blir tatt vare på. Hvor sterkt begrensingene skal være med hensyn til moderne uttrykk i arkitekturen, avhenger av hvor i byen det skal bygges.
Miljøvennlige bygg og gater
Miljø og klima er blant SVs hovedsaker. SV vil at arkitekter og utbygger skal sats på grønn arkitektur. Klimavennlige bygg, gjenbruk og bygg som fremmer biomangfold. Vi mener at det i større grad må tilrettelegges for trær og annen vegetasjon i bysentrum. Trær trekker til seg støv, avgir fuktighet på tørre dager og har dermed betydning for luftkvaliteten. Kommunen har vært for gjerrige når det gjelder gatereingjøring som har stor betydning for mange astmatikere. Det bør legges til rette for mer solenergi – eller hager – på tak og fasader kombinert med fornybar fjernvarme.
En by for alle
Og selvsagt må byen tilrettelegges universelt, altså for folk med ulike funksjonsnedsettelser – og for alle med barnevogn. En liten rundtur i byen med rullestol viser at det her er et stort forbedringspotensiale.
Dette innlegget har stått i Tønsbergs Blad fra Christina Grefsrud-Halvorsen og meg. Christina er førstekandidat for SV ved høstens kommunevalg, jeg er 4. kandidat.
Skal dere vinne tilbake Luhansk, Donetsk, Kherson og Zaporizjzja må dere regne med at vi bruker atomvåpen, sier Russland. Russland har erklært at de fire regionene er innlemmet i Russland, og minner oss på landets atomvåpendoktrine som sier at atomvåpen kan brukes om landets sikkerhet er truet.
Mange blir selvfølgelig redde for at Russland skal bruke atomvåpen, når krigen går dårlig med konvensjonelle våpen. Det er lett å føle seg maktesløs. Men nettopp i krisen finnes det mulighet for endring, ved at verden kan erkjenne at atomvåpnene bare gjør oss mer utrygge.
Hvorfor har vi atomvåpen?
Enkelte mener at atomvåpen er et nødvendig onde, fordi det skaper en terrorbalanse som hindrer krig. Samtidig er det viktig å avmystifisere våpnene. USA har ikke behov for atomvåpen for å forsvare eget territorium mot konvensjonelt angrep, men for å avskrekke fra å gå til angrep på allierte som f eks Norge. Men trusselen om at USA vil starte en global atomkrig som involverer at USA selv risikerer å bli angrepet, om Russland skulle invadere Svalbard eller Finnmark, er lite troverdig.
Atomvåpen er ikke brukbare våpen
Bort sett fra at atomvåpen er dypt uetiske våpen fordi de rammer uskyldige sivile, så er teorien bak avskrekkinga at et angrep på en atommakt ville føre til gjengjeldelse som ville ødelegge angriperen. Dermed ville ingen ha interesse av å starte en krig. Men for at avskrekkinga skal ha troverdighet, må man faktisk vise vilje til å ta våpnene i bruk. Det er ingen logiske argumenter for hensiktsmessigheten av å ta i bruk atomvåpen. Også teorien om massiv gjengjeldelse er problematisk: Om USA blir ødelagt, har USA da egentlig noen interesse av at også Russland blir ødelagt?
De seinere åra har atommaktene utviklet mindre, såkalte taktiske atomvåpen. Ideen er at bruk av slike våpen kan tenkes uten at vi får en verdensomspennende ødeleggelse. Slike våpen kan man tenke seg kunne tas i bruk i Ukraina – eller mot Norge. Det innebærer en stor fare for eskalering ved at et land ikke vil tape en krig der mindre atomvåpen blir brukt, når man samtidig sitter med et lager av større atomvåpen siktet inn på fiendens byer.
Atomavskrekkinga virket ikke
Det var slike langvarige kriger som Ukraina-krigen nå ser ut til å utvikle seg til, som atomavskrekkinga skulle hindre: Faren for at en konvensjonell langvarig krig eskalerer til atomkrig, skulle hindre at slike kriger i det hele tatt brøt ut. Krigen i Ukraina innebærer altså et sammenbrudd for troen på atomavskrekking. Nå kan man si at atomvåpnenes eneste formål er å hindre at atomvåpen blir tatt i bruk.
Dystert for nedrustningsarbeid
Antallet atomstridshoder har gått kraftig ned siden 1986, men har vokst igjen de to siste åra. Alle 9 atommakter er i gang med modernisering eller opprustingsprogrammer. Det har ikke vært nedrustningsforhandlinger om bilaterale avtaler – avtaler mellom enkeltland – siden 2010. Når det gjelder nedrustningsavtaler i FN-regi har det ikke skjedd noe på 25 år. Deltakerlandene i ikke-spredningsavtalen avsluttet nettopp et møte i New York uten å komme til enighet om noe. Det eneste nye som har skjedd er den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen som er blitt gjeldende folkerett. Men foreløpig har ingen atommakter sluttet seg til. Men avtalen har potensiale til å bli et nyttig verktøy i framtida.
Er det bare tomme trusler?
Det er gode argumenter for at en rasjonell fiende ikke vil ta i bruk atomvåpen fordi de har så stort potensiale til å eskalere en utslettende verdenskrig. Den største trusselen nå er at vi ikke kan basere oss på at fienden er rasjonell, og at en krig har en egen dynamikk som gjør at atomvåpen kan tas i bruk i en krisesituasjon. Stadig kortere varslingstid fra atomvåpen blir avfyrt til de treffer, skaper økt nervøsitet. Den største faren er altså at atomvåpen blir tatt i bruk ved feilvurderinger i en situasjon med økt spenning.
Er det håp?
Atomvåpen klarte ikke å forhindre Ukraina-krigen. Men atomvåpnenes eksistens kan føre til at krigen utvikler seg til en ødeleggende verdenskrig. Ukraina krigen kan ses på som en kulminering av mange års negativ utvikling når det gjelder sikkerhetspolitisk samarbeid og nedrustning. Akkurat nå ser det ganske mørkt ut. Krisen kan innebære at mange ser at atomvåpnenes eksistens bare bidrar til å gjøre verden utryggere. Erfaringene fra 1980-årene viser at endringer i positiv retning kan komme svært fort og overraskende. Derfor er det så viktig at vi opprettholder institusjoner, regelverk og dialog om nedrustning. Det omfatter også sivilsamfunnsorganisasjoner som Nei til atomvåpen og anti-atomvåpenorganisasjoner i mange land, organisasjoner som var nødvendige bidragsytere for de store nedrustningsavtalene som avløste den kalde krigen på 1980-tallet. Det er derfor viktig å ikke gi opp håpet, men se at i dagens krise finnes det en stor mulighet for endringer som gjør verden tryggere. Norge har en viktig oppgave i å snakke med vår atom-allierte USA om at atomvåpen ikke gjør oss sikrere.
I juni bestemte den nye rektoren ved OsloMet, å skrinlegge arbeidet med å etablere et nytt felles bibliotek for Campus Pilestredet. Planene var godt i gang etter lange administrative prosesser. Prosjektmandat ble vedtatt høsten 2021 og arbeidet startet med et stort oppstartsseminar med bl.a. den kjente nederlandske bibliotekarkitekten Aat Vos.
Det ble hele tida rapportert til ledelsen av Campusprogrammet ved OsloMet. Opprinnelig var målet at det skulle være innflytting i det nye biblioteket i 2022 – altså nå. Det var etter min mening ganske urealistisk. Planene ble justert til sommeren 2023. Så viste det seg at prosjektet ble dyrere enn anntatt – ikke 90 millioner men 160. Campusprogrammet ville ikke stoppe arbeidet, men ba om at det ble jobbet med økonomien for å redusere kostnadene. Kostnadene var i stor grad knyttet til at hvis man begynte å gjøre noe i Pilestredet 52, så kom kravet om nytt ventilasjons- og varmeanlegg. Huseier KLP så behovet for en oppgradering av bygget, så de la 60 millioner på bordet. I tillegg ble det gjort andre justeringer som reduserte kostnadene noe, slik at vi kunne gå tilbake til campusprogrammet og si at vi var omtrent på budsjett. I tillegg la vi fram en kost-nytte-analyse som viste at prosjektet var lønnsomt over ca 10 år. Inntektsida var redusert behov for bemanning, mer effektiv utnytting av boksamlingen, reduserte kostnader til boktransport mellom bibliotekene, redusert husleie – og ikke minst reduserte utgifter til oppvarming. Varmegjenvinninga i bygget ville gå fra 30 til 80% gjenvinning som ikke bare ga innsparinger på økonomien, men også betydelige reduserte CO2-utslipp.
Likevel valgte rektors ledergruppe å gi rektor et nesten enstemmig råd om å avslutte prosjektet. Bare studentene protesterte.
Det var uavklart hva som egentlig var begrunnelsen for å avslutte prosjektet. I debatten etter at jeg varsla at jeg sa opp, har rektor pekt på økonomien – noe som etter min mening innebar en omkamp. Avslutninga av prosjektet som ville ha kostet OsloMet 90-100 millioner, innebærer at man kastet 80-85 millioner ut av vinduet: 10-15 millioner er allerede brukt til bygningskonsulenter og arkitekter, Kunnskapsdepartementet hadde gitt tilsagn om en støtte på 10 millioner som nå faller bort samt at man mister KLPs bidrag på 60 millioner.
Heldigvis befinner jeg meg i fuck-you-årene, det vil si at jeg straks har mulighet til å gå av med AFP. Jeg skulle gjerne ha jobba videre, men jeg trenger altså ikke finne meg i en så dårlig beslutning som jeg også mener var udemokratisk. Vi har det siste året brukt masse tid på å lage Risiko- og sårbarhetsanalyser for bibliotekprosjektet og det medfølgende omorganiseringsprosjektet. For beslutningen om å fortsette med tre bibliotek, er det ikke laget en eneste ROS-analyse. Den ville etter min mening lyst rødt på svært mange punkter. Prosjektet er drøftet med tillitsvalgte, men avslutningen av prosjektet ble tatt uten at tillitsvalgte var inne i bildet. Hvis ledelsen var bekymret for økonomien, kunne de gått i dialog med biblioteket for å drøfte om det kunne foretas ytterligere justeringer i prosjektet for å redusere kostnadene. En åpenbar justering kunne være å stoppe ombygginga av cellekontor til åpent landskap for de ansatte. Det kunne redusert utgiftene med ca 25 millioner, og det ville ikke være store protester blant de ansatte.
Nå ser det ut til at OsloMet fortsetter uten et hovedbibliotek i overskuelig framtid. Det betyr at man går i motsatt retning av det som har vært trenden i biblioteksektoren i mange år. Et eksempel kan være etableringa av det nye Deichman i Bjørvika, men ogsp Humsam-biblioteket på UiO som erstattet mange små bibliotek.
Her er lenker til noe av debatten om saken i Khrono:
Så nå blir det snart et alvorlig skifte i livet og jeg blir pensjonist. Det har selvfølgelig også sine gleder, men jeg hadde helst sett at det var mening i å fortsette jobben i OsloMet. Men noen ganger er det likevel viktig å si tydelig fra.
Fra venstre: Tove Stjern Frønes, Katti Hofflin, Troels Posselt og Yohan Shanmugaratnam. En interessert Mette Marit til høyre.
Det er egentlig ingen grunn til å være bekymra for lesinga. Barn leser så de klarer seg, mente leseforsker Tove Stjern Frønes på plenumsmøte på det 78. Norske Bibliotekmøtet.
Dagen etter at nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre hadde utpekt det å fremme leseferdigheter som en sentral oppgave for bibliotekene – var det nettopp lesing som sto på dagsordenen. Det var et så viktig tema at også kronprinsesse Mette Marit kom for å høre panelsamtalen.
Helt lys er ikke lesehimmelen, for 25% av gutta leser under kritisk nivå – det betyr at det kan innebære problemer for dem seinere i livet, mente Frønes. Hun pekte på at politikernes satsing på tidlig innsats og hjelp til de barna som ikke begynner å lese de første skoleårene, nå gir resultat i form av lavere frafall i videregående skole.
Panelsamtalen ble ledet av Klassekampen Yohan Shanmugaratnam Paneldeltakerne var kultursjef i Västra Götaland Katti Hoflin, leseforsker ved UiO Tove Stjern Frønes og rådgiver i Viken fylkesbibliotek Troels Posselt.
Vi lever i et teksttungt samfunn der vi eksponeres for mye tekst. Det er bare halvparten av barna som sier at de leser for egen lyst. Ofte betraktes boklesing som irrelevant, og som noe som pålegges av skolen. Vi trenger mer leselyst, mente Hoflin og Posselt. Hoflin mente vi ikke lyttet nok til barna når det gjelder å legge til rette for bibliotek der barn trives, legge til rette for leselyst. Men er leselyst et begrep knyttet til de voksnes ønske om at barn skal lese bøker? Er det viktig for leseferdigheten? Å bli lesekyndig handler om å lese mye, lese lengre tekster, men et ikke lat for ukomplisert innhold – mente Frønes som sa at det ellers er likegyldig for leseferdigheten om barnet leser en skjønnlitterær bok eller et instruksjonshefte til en bil. – Men det kan være andre grunner – som dannelse og opplevelse – som gjør at vi ønsker at barn også skal lese bøker.
Flere påpekte at lesing er et klassespørsmål. Mange barn har ikke tid til å lese fordi de må passe småsøsken. De vokser ikke opp i familier med mye tekster. Samtidig er det blant disse familiene også noen som blir de ivrigste lesehester og som nærmest flytter inn på biblioteket.
Hva kan vi gjøre på kort sikt for å øke lesninga, spurte Shanmugaratnam. – Skolebibliotek svarte Posselt – og ble avbrutt av applaus. Men skolebiblioteket er mer enn et rom med bøker, det må være bemanning og utdannet personale, sa Hoflin. Men vi trenger ikke flere bibliotekarer som pusher Anne Cath Vestly-bøker, mente Frønes. Barna må få lesestoff som de synes er interessant. Nå hevder noen at siden alt er på nett, trenger vi ikke skolebibliotekene. Det er feil: Det er nettopp nå vi trenger dem! Husk på at det bare er i skolen at vi treffer alle barn, sa Hoflin som ellers kritiserte at bibliotekarprofesjon var altfor homogen. Mange barn fra minoritetsfamilier finner ikke rollemodeller blant bibliotekarene. Derfor bør man også våge å ansette folk med ulik bakgrunn, mente Hoflin som slo et slag for å ansette folk med militær bakgrunn.
Aslak Sira Myhre vil ikke ha power-point. Ikke at han trenger det heller, som når han på plenumsmøte på startet av det 78. Norske Bibliotekmøtet engasjert forteller om de store seire som er oppnådd i siste 4-årsplan-periode for norske bibliotek: Aldri har bibliotekene hatt så høye besøk. Når det gjelder arrangement har bibliotekene overoppfylt planene med mange hundre prosent. Nasjonalbiblioteket har ikke bare digitalisert sin egen samling, men er nå i full fart med å digitalisere hele den norske kulturarven. Her tenker Sira langsiktig, det er nemlig et arbeid han mener de trenger 40 år på å gjennomføre.
Nå skal Nasjonalbiblioteket digitalisere samlinger fra bibliotek, arkiver og museer fra hele landet. De avleverer sitt materiale, NB digitaliserer. Institusjonen får tilbake en digital kopi, mens originalene tas vare på for ettertiden i Nasjonalbibliotekets nye fjellhaller i Mo i Rana. Det eneste jeg ikke skjønte var hvorfor han da er så opptatt av å få tak i de originale middelalderdokumentene om Norge, som nå er i Danmark. Kan ikke NB som andre institusjoner klare seg med en digital kopi?
Dette høres ironisk ut. Det er ikke ment slik, for hva som skjer på Nasjonalbiblioteket er imponerende. Når pandemien rammet landet, kunne Norge åpne for digital tilgang til et enormt kildemateriale i NB. Det skjedde raskt gjennom et samarbeid med forleggerne. Men det kunne bare skje raskt fordi NB gjennom flere tiår hadde bygd opp sin digitale samling.
Sira Myhre pratet om resultatene i 3 kvarter. Så kom det et enda mer interessant kvarter der han rettet fokus framover. Også her tegner han det store bildet, som handler om lesing. Lesing er en nøkkelferdighet, sa Myhre. Skriftspråket er grunnlag for kultur og språk. Lesing er grunnlaget for skriftspråket, og bibliotekene er den fremste institusjonen som forvalter lesinga, som kan være garantisten for at befolkningens leseferdigheter beholdes. – Lyd er ikke så viktig, det er lesing som bør være rasjonalet, forretningsideen – for bibliotekene.
For meg høres det litt ut som Kodak som insisterte på at det var salg av fargefilm som var deres forretningside. De skjønte ikke at det var større enn som så. Det hadde til og med fått et begrep – Kodak moment. De store øyeblikkene i livet som du ønsker å ta vare på. Det Kodak egentlig solgte var muligheten til å ta vare på de store øyeblikkene i livet. I mange år hadde det vært fargefilm, men det ble erstatta av det digitale fotoet. Nå finnes ikke Kodak mer.
For meg er ideen bak bibliotek å formidle opplevelser og kunnskap. Det har skjedd gjennom tilgang til å lese bøker. Og kulturferdigheten å kunne lese, er viktig. Men det kan ikke være sånn at bibliotekenes eksistens i framtida skal være knyttet til kun lesing av tekst. Forlagene vil selvsagt glede seg hvis bibliotekene konsentrerer seg om kjøp og utlån av papirbøker som er et marked forlagene tjener mindre på, og som handler om en teknologi forlagene skjønner er på vei ut. Nå tjener forlagene på det voksende markedet for lydbøker. Dette markedet organiseres ofte slik at du abonnerer på tilgang – altså noe som ligner fælt på et bibliotek, med unntak av betalingen.
I flere avisartikler har ledere fra mange folkebibliotek påpekt at det ikke er holdbart at lydbøkene for bibliotekene er dyrere i innkjøp enn de for andre. I tillegg må bibliotekene kjøpe ny lydbok så snart 6 stykker har lånt dem, sjøl uten at de har hørt på dem. Sira Myhres underkjennelse av lyd, kunne høres ut som et svar til denne kritikken. Jeg tror for øvrig at dette veldig fort blir en irrelevant diskusjon: Om jeg bare får boka digitalt så vil jeg veldig snart kunne velge på min egen mobiltelefon om jeg vil lese boka sjøl, eller få den lest opp av min egen stemmeassistent.
For meg er bibliotekets forretningside å formidle kunnskap og opplevelser. Det kan ikke bety annet enn at de må ha tilgang til å formidle og låne ut på alle tilgjengelige formater.
Nå har regjeringa gitt Aslak Sira Myhre i ansvar å lede arbeidet med ny boklov. Det vil bli en krevende oppgave, og Myhre advarte mot enkle løsninger og forestillinger om at forlagene er onde, forfatterne er onde – eller at bibliotekene er onde. Dette er ekte vanskelig, sa Myhre. Han advarte mot en trend om at forlag eller forlagssammenslutninger bygger egne proprietære nettbibliotek som de selger tilgang til – det er en virksomhet i rein konkurranse med bibliotekene. Men mitt inntrykk er ikke at det er en internasjonal trend for slike bibliotek. Myhre nevnte ikke open access – det er jo nettopp det motsatte som nå er en tydelig trend, at tilgang til kunnskap skal bli gratis for leseren og at betaling må skje på andre måter. At norske forlag holder seg med modeller som Allvit som er et proprietært system, er mer unntaket som bekrefter regelen.
Myhre pekte på at vi står overfor en komplisert økologi når det gjelder bruk og betaling for åndsverk. Det er viktig for produksjon av åndsverk at produsentene kan ressurser så de kan få tid til å produsere åndsverk. Det offentlige kommer med store bidrag inn i denne økologien. For de fleste forfattere betyr salg i bokhandel lite for deres inntekter som stort sett kommer fra offentlig momsfritak, stipend fra Kopinor betalt av UH-institusjonene, bibliotekvederlag eller innkjøp fra Kulturrådet. Da er det viktig at vi ikke vanskeliggjør bruk av åndsverk slik at vi kommer i den situasjonen at vi lutter å bruke åndsverkene fordi det koster for mye eller blir for komplisert. Det tjener hverken forfatterne eller kulturbrukerne på. Det gjelder for eksempel om bibliotekene må begynne å søke om og betale for høytlesning i bibliotekene.
Det er fire år siden det sist var en stor bibliotekkonferanse. Det er kanskje en grunn til at det er rekordoppslutning med 500 påmeldte deltakere. For meg som kommer fra fagbibliotek, så er det dessverre få seminarer som har vært direkte matnyttig. Det er dessverre få fra fagbibliotek til stede. Når det gjelder parallellseminarer så har jeg holdt meg til ytringsfrihet: Flotte seminarer om innkjøpsordninga, om faglitterær oversetting og om fribyer.
Det har vært en nyttig diskusjon om havvind i Tønsbergs Blads spalter. Jeg angrer ikke på at jeg startet debatten med å påpeke at vi bør skaffe oss mere kunnskap om havvind og spesielt om den planlagte parken i Skagerrak. Vindparken Vidar har mulighet til å gi strøm tilsvarende en million husstander. Men det er også knytta negative miljøkonsekvenser som vi trenger mer kunnskap om. Likevel kan de se ut som om havvind kan være den mest miljøvennlige måten å produsere store mengder ny energi på. Havet kan bidra til å løse klimakrisa. Derfor trenger vi å få utredet mange havvindprosjekter, slik at vi kan velge de prosjektene der det er minst miljøkonflikter.
Innlegget jeg skrev, førte til høylytte protester og indignerte svar der jeg nærmest blir framstilt som om jeg ikke bryr meg om natur, fisk og fugler. Det letteste av alt hadde vært å holdt kjeft, og eventuelt også vært med på protestene fra dem som ikke sier nei til lavere strømpriser, og som ikke sier nei til at vi skal forsøke å nå Paris-målene – men som sier nei hvis det fører til at noe blir bygd i deres bakgård – f.eks. ved at vindmøllene blir synlige fra Verdens Ende på gode dager.
Da jeg leste det siste innlegget mot meg fra Per Espen Fjeld og Christina Fjeldavli, tenkte jeg at det var lurt å ta med bikkja på min daglige tur gjennom fuglereservatet på Korten, før jeg skrev et tilsvar. Jeg tenker at det er lurt å roe ned debatten og finne ut hva vi egentlig er uenige om.
Fjeld og Fjeldavli mener at de har nok kunnskap om negative konsekvenser av vindparken Vidar, til at man burde si nei til videre kunnskapsinnhenting. Jeg forstår det slik at det særlig er hensynet til fugletrekk over Skagerrak som er hovedbegrunnelsen. Jeg mener også at det er viktig å beskytte bestandene av trekkfugler og andre fugler. På den ene siden later det til at de er enige med Havforskningsinstituttet som påpeker at vi trenger mer kunnskap. Jeg har nettopp tatt til orde for at havforskningsinstituttet må få i oppdrag å samle bedre data om sjøfugl og andre fugler og konsekvenser av vindmøller. På den andre sida mener de at vi har kunnskap nok i dataene fra Færder Ornitologiske Stasjon. De påpeker blant annet data helt tilbake til midten av 1800-tallet om tusenvis av døde fugler som følge av lyset på Færder fyr. Men: Ingen har tatt til orde for å slukke fyret av den grunn. Det skyldes minst to ting: Selv om lyset fra fyret er tragisk for mange fugler, har det sørget for at menneskene har kommet trygt til havn. Det synes vi har vært viktigere. Og dernest: Det er mange trusler mot fugler, men dødsfallene knytta til lys på fyret har ikke vært en vesentlig trussel mot fuglebestandene. Hvis Fjeld og Fjeldavli har rett i at Vidar er en katastrofe for fuglebestandene, kan ikke vindparken realiseres. Det vil konsekvensutredningen gi mer kunnskap om.
Fjeld og Fjeldavli skriver demagogisk at jeg «påstår at Store Færder Ornitologiske Stasjon mangler kunnskap». Det jeg skrev var at de har mye kunnskap, men de sitter nødvendigvis ikke inne med all kunnskap. Da viste jeg til at det finnes mye vitenskapelige artikler som utfyller kunnskapen fra Færder. Den bør kanskje også vurderes. Fugler er smarte dyr på den måten at fugletrekkene ikke sprer seg over hele Skagerrak, men de flyr ofte korteste vei, eller en vei der de kan bruke kystlinja til å navigere etter. Derfor vil jeg – som amatør – tenke at det er nødvendig å få nærmere kunnskap om hvor fugletrekkene går – f. eks. ved hjelp av radarteknologi.
Fjeld og Fjeldavli fremstiller det som om jeg er på kollisjonskurs med egne partifeller. Det er jeg ikke. Årsmøtet i Færder SV støttet opp om kravet om grundige konsekvensutredninger. Men Felleslistas kommunestyrerepresentanter i Færder stemte annerledes, og var dermed ikke på linje med SV. Men jeg vet ikke hvor viktig det er: Jeg tenker at krav til innholdet i konsekvensutredningen er viktigst. Det er neppe slik at Sverige dropper videre utredning på grunn av protester i Færder kommunestyre. De siste meningsmålingene jeg har sett avdekker en massiv støtte i befolkningen for vindkraft til havs. Det er bare Rødt som avviser havvind som en mulig løsning på behovet for rein elektrisk kraft.
Vi skal halvere klimautslippene innen 8 år. Innen 2050 skal verden være fossilfri. For de nordiske landene betyr det at vi sannsynligvis bør ha stoppet alle utslipp en gang tidlig på 2040-tallet. Vidar vil tidligst være realisert i 2030. De som mener at vi ikke trenger havvind, må peke på alternativer for å erstatte den halvparten av norsk energibruk som ennå er fossil. Det haster. Det er lett å si nei til Vidar, men konsekvensen kan bli at vi ikke klarer å nå klimamålene, eller at vi må bygge ut verna vassdrag på land, eller at vi får nye store monstermaster og kabler fra Vestlandet om vi bare satser på havvind fra Nordsjøen.
Forhåpentligvis blir det en utredning slik at vi får ny kunnskap i årene som kommer. Jeg ser fram til diskusjon i TBs spalter om det.
Kanskje kan havvind bidra til å løse klimautfordringene, men vi må ikke glemme hensynet til naturen og det biologiske mangfoldet, skriver Christina Fjeldavli og Per Espen Fjeld i et innlegg i TB. Det er jeg helt enig i!
Jeg har skrevet og sagt at Vindparken Vidar innebærer en stor mulighet. Det er jo et fakta som det ikke går an å ignorere: Vindparken vil gi energi tilsvarende energien til en million husstander. Det betyr ikke at vi kan se bort fra f.eks hensynet til fugler. Men tenk på det som kalles alternativkostnad til vindparken: Hvor mye vindkraft eller vannkraft må vi bygge ut på land for å skaffe energi til en million husstander. Hva vil miljøkostnaden for det være?
Fjeldavli og Fjeld påstår at jeg fronter selskapet Zephyr. Det gjør jeg ikke. Men jeg vil påpeke at selskapet Zephyr er eid av norske offentlig eide kraftselskaper. SVs ambisjon er at slike offentlige selskaper kan kontrolleres. SV vil ha styring med energiproduksjonen, og vil ha konsesjon på vindkraft som på annen kraft. Det slåss vi for. Men jeg håper at Fjeldavli og Fjelds motstand mot Vindparken ikke hovedsakelig skyldes hvem som har søkt om å få bygge den.
Fjeldavli og Fjeld mener at jeg ikke dokumenterer påstandene mine og at jeg sier at de negative effektene på fuglebestandene vil bli minimale. De mener at jeg ignorerer helt åpenbare ulemper for fugl, flaggermus og sjøpattedyr. Det gjør jeg ikke. Jeg skrev at en del fuglearter (som skal finne mat) flyr under rotorene, men jeg påpekte nettopp at vi mangler kunnskap om andre arter – da tenker jeg spesielt på trekkfugler. Kildene for dette er rapporter fra NINA – Norsk institutt for naturforskning. De drifter en egen database med fagfellevurderte artikler om «fugler, vindmøller og andre lufthindringer» som omfatter bortimot 2000 artikler som delvis gir et annet bilde enn det som tegnes av Fjeldavli og Fjeld. Jeg har lest høringsuttalelsene fra Bird.life og Færder ornitologiske stasjon, og konstaterer at de vet mye om Skagerak som transportetappe for trekkfugler mm. Men jeg mener også det er mangler i deres kunnskapsgrunnlag.
Jeg er også angrepet av Rødt-politiker Jørn Magdal. Han gjentar mange av de samme påstandene som Fjeldavli og Fjeld, men kommer med et nytt moment: Rødt stoler ikke på en konsekvensutredning i regi av Zephyr. I denne debatten trengs det en oppklaring i hva en konsekvensutredning er. Jeg kjenner ikke til svensk forvaltning, men i Norge er det slik at hvis noen vil bygge eller utvikle et prosjekt over en viss størrelse, så må de lage en konsekvensutredning. Nå er vi inne i høringen der folk blir bedt om innspill på hva konsekvensutredningen skal omfatte. Deretter skal det lages et utredningsprogram som skal godkjennes av offentlige myndigheter. Sjølve utredningen betales av utbygger. Det går jeg ut fra at Rødt er enige i: Vi kan jo ikke betale for utredning for alle private firmaer som har ideer. Men i et så stort prosjekt vil jeg anta at det i tillegg til konsekvensutredningen også blir pålagt en ekstern kvalitetssikring av utredningen, før utredningen går til offentlige myndigheter som først skal bestemme om utredningen er gjort slik de ønsket, deretter bestemme om utbyggingen skal kunne realiseres. Som Magdal sier er det andre vindmølleplaner lenger sør. Det er bra at det er flere prosjekter, slik at vi ikke tvinges til å si ja til alle bare fordi vi ønsker å få produsert mer strøm.
«I det grundige høringsutspillet fra oss i Rødt Tønsberg og Færder påpeker vi likevel en rekke nye temaer som bør med om det blir vedtatt konsekvensutredning. Vi har ikke sett noe liknende fra Egeland, skriver Magdal. Da har han ikke lest innlegget mitt der jeg nettopp sier meg enig med de kravene Rødt stiller til konsekvensutredningen. Men jeg påpeker at det ikke er nye temaer, jeg opplever at de allerede er inne i utredningsforslaget.
Det avgjørende er hvorvidt man er prinsipielt mot havvind eller ikke. Jeg mener at havvind er en enorm mulighet som vi må utvikle. På norsk sokkel har vi potensiale til å produsere 100 ganger mer vind enn all vannkraft vi i dag produserer. Men vi skal ikke bygge ut alle havområder. Tvert i mot er det viktig å verne spesielt sårbare områder. Det er viktig å se et totalt klimaregnskap for prosjektene. Der har Vidar en fordel ved at krafta produseres der den trengs – mellom Danmark, Norge og Sverige. Det har også en kostnad om krafta skal produseres langt ut i Nordsjøen og fraktes hit via nye monstermaster.
Vi må bekjempe klimakrisa og naturkrisa. Det betyr at vi i Norge skal erstatte den halvparten av energibruken som i dag er fossil i form av gass, bensin og til og med kull. Da trenger vi energi. Magdal og jeg er enige om enøk og solkraft, men det vil ikke være nok. Derfor har Magdal et troverdighetsproblem når han sier nei til en utredning. I SV er det varierende skepsis til Vidar, men vi sier i hvert fall ja til utredning – både i Tønsberg og Færder.
Lars Egelands blogg 