Feeds:
Innlegg
Kommentarer

På dagen 75 år siden FN ble opprettet, kom nyheten om den 50. ratifikasjonen av avtalen om forbud av atomvåpen. Det betyr at atomvåpenforbudet blir forbudt etter internasjonal folkerett. Det er grunn til å feire!


Det var sterkt symbolikk i at den siste ratifikasjonen kom på FN-dagen. Den første resolusjonen som FN vedtok handlet om det samme: Nødvendigheten av å få til et forbud mot atomvåpen. At det tok 75 år å få til et folkerettslig forbud, viser at man ikke må gi opp. I 2015 vedtok FNs generalforsamling med overveldende flertall at man ville starte forhandlingene om et forbud. – Det kommer aldri til å gå, sa mange av de såkalte realpolitikerne. Det blir ikke nok land som slutter opp om traktaten, sa de da FN-landene ble enige om en avtaletekst i 2017. Da kampanjen for atomvåpenforbud – ICAN – fikk Nobels fredspris i 2017 ville ikke statsminister Solberg gratulere. Nå har altså 50 land ratifisert avtalen. Om 3 måneder vil forbudet bli gjeldende folkerett på linje med forbud mot biologiske og kjemiske våpen, klasebomber og anti-personell-miner.

Foreløpig er det ingen atomvåpenstater som har tilsluttet seg avtalen. Men forbudet gjør det internasjonalt ulovlig å true traktat-landene med atomvåpen. Landene forplikter seg til å ikke bidra til atomvåpenforskning, utvikling, produksjon eller lagring. Atomvåpenforbudet gir ingen umiddelbar avrustning, men vil bidra til å kriminalisere og marginalisere atomvåpenstatene. Hvordan det skal åpnes for at også atomvåpenstater kan slutte seg til avtalen, blir et tema på den første konferansen for avtalelandene som skal holdes innen et år etter ikrafttredelse. Nå må kravet være at Norge deltar som observatør på denne konferansen.

For ennå har Norge har ikke sluttet seg til avtalen. Regjeringen har argumentert med at det bryter med forpliktelsene som NATO-land. Men nettopp som NATO-land sitter Norge i en nøkkelposisjon til å få til bevegelse blant de såkalte «paraply-landene» altså land som selv ikke har atomvåpen, men som har erklært at de vil beskyttes med atomvåpen fra andre land. Nylig skrev over 60 tidligere statsledere, forsvars og utenriksministre fra såkalte paraply-land under et opprop for atomvåpenforbudet – sammen med to tidligere generalsekretærer i NATO. Det var ut fra en erkjennelse at noen må si fra at det hverken er etisk eller trygt å beskyttes av andre atomvåpen. Noen må ta initiativ til en endring, dagens atomvåpenopprusting vil ellers ende i en katastrofe.Det er ikke tilfeldig at atomvåpenforbudet kommer nå. For flertallet av verdens land oppleves faren for at atomvåpen faktisk skal tas i bruk som å være større i dag enn under den kalde krigen. 9 atomvåpenstater truer flertallet av land med massemord på sivile. Atomvåpenforbudet viser at verden ikke vil finne seg i dette. Norge må avklare på hvilken side vi vil stå: Sammen med atomvåpenstatene, eller med flertallet av verdens folk.

De rike har kjøpt sine elbiler, nå er det vanlige folk som kjøper rimeligere modeller. Da mener FrP og Høyre at det er på tide å avvikle avgiftsfordelene.

Bildet: Jeg var med å kjempe for avgiftsfritak for elbil da vi fikk det siste klimaforliket på Stortinget. Her feirer vi sammen med elbilforeningen foran Stortinget.

I løpet av ti år skal Norge halvere sine klimautslipp i forhold til 1990. Vestfold og Telemark er hakket mer ambisiøse med målet om 60% reduksjon. I vår region utgjør utslipp fra veitrafikken 13% av totale utslipp. De økte fra 2017 til 2018. For Norge var den totale økninga 2,8 % og er nå 26% høyere enn 1990-nivået. Det er altså ingen grunn til å lene seg tilbake og være fornøyd med utslippene fra trafikken.

De siste årene har statens inntekter fra bilavgifter blitt kraftig redusert. Reduksjonen i perioden 2007 til 2019 var fra 72 milliarder til 47 milliarder. Det er særlig inntektene fra engangsavgifta, altså avgift ved kjøp av ny bil, som har gått ned. Mange tror at det skyldes at det ikke er engangsavgift på el-biler. Det er imidlertid ikke riktig. Nedgangen i engangsavgift for bensin og dieselbiler har kostet staten tre ganger så mye som fritaket for elbiler.

Årsaken til dette er at engangsavgiften for biler med lave utslipp er satt ned. Det har betydd at biler med lave utslipp har blitt veldig mye billigere. Sammen med nullavgift på elbiler har det ført til at gjennomsnittlig utslipp pr kjørte kilometer med bil, har gått kraftig ned. Det er bra. Men det holder ikke når antallet kjørte kilometere har spist opp effekten, slik at vi har langt igjen for å nå målene om utslippskutt.

Stortinget har vedtatt at det er et mål at det bare skal selges nullutslippsbiler fra 2025. I dag er ca halvparten av bilene som selges nullutslippsbiler, hovedsakelig elbiler. Det har ikke økt vesentlig de siste par årene. Det må altså sterkere lut til om vi skal nå målet om at 100% av bilkjøperne frivillig vil foretrekke en elbil.

Er det ikke urettferdig at noen slipper avgifter?

Eierne av bensin og dieselbiler kan oppleve det som urettferdig at elbil-eierne slipper engangsavgift, bompenger osv. Da må vi altså huske på at det er de nye eierne av drivstoffgjerrige bensin og dieselbiler som har stukket av med mest avgiftslettelse. Men det viktigste spørsmålet er hva man skulle gjøre for å nå klimamålene hvis man ikke skulle gi avgiftslettelse til elbiler? Sjøl om det ikke er nok, har økningen i antall elbiler som kjører utslippsfritt bidratt sterkt til at utslippene ikke har økt mer enn de har gjort. Hadde vi ikke hatt elbilene hadde vi måttet legge enormt mye avgifter på fossilbilene for å redusere bilkjøringa. Derfor kan enhver som kjører fossilbil glede seg over alle som kjører elbil og som derfor bidrar til at samla utslipp fra bilparken blir mindre enn det ellers ville vært.

Men elbilen må vel også betale for å bruke veiene?

Elbiler sliter også på veiene. Det er derfor ikke urimelig at det legges mer avgift på elbiler. Men skal vi nå målene om utslippskutt må man sørge for at elbilene fortsatt blir attraktive å kjøpe og bruke, hvis man øker elbilavgiftene. Det betyr at man tvinges til å øke avgifter på fossilbiler enda mer. Det vil kunne oppleves enda mer urettferdig av fossilbileierne.

Fra blyholdig til blyfri bensin

Mange eldre bilførere vil huske innføringen av blyfri bensin. Den blyfrie bensinen var billigere enn den blyholdige, fordi man ønsket at folk skulle velge den mest miljøvennlige bensinen. Ettersom bilparken ble byttet ut ble tilbudet om blyholdig bensin bare noe som gjaldt noen få biler. Nå er det helt borte. Dermed er også diskusjonen om prisforskjell irrelevant. Slik må vi også tenke når det gjelder utslippsfrie biler. Men i dag er bare ca 7% av bilparken i Vestfold og Telemark nullutslippsbiler. De er konsentrert i byområder. I dag er Sandefjord et av de områdene i landet der det selges mest elbiler, mens de er sjeldnere på landet.  Vi har altså fortsatt en vesentlig jobb for å gjøre nullutslippsbiler mer attraktive. Det betyr at vi i hvertfall må holde på dagens avgiftsforskjell mellom fossil- og nullutslippebiler – i tillegg til at vi må bygge ut hurtiglade-infrastruktur slik at elbiler blir like lett å bruke i hele Vestfold og telemark.

Områdene utenfor norskekysten – havet mellom Grønland, Island, Storbritannia og Norge –  er i ferd med å bli et oppmarsjområde for USA og Russlands atomvåpen. Den russiske nordflåten med base på  Kola, omfatter 30 atomdrevne undervannsbåter. Lagre av atomvåpen finnes svært nært den norske grensa. Disse atomvåpnene er viktige for Russlands evne til avskrekking og til å kunne slå tilbake et atomangrep fra USA. Det er bare USA som er i stand til å ødelegge russiske radar- og varslings- kommando og kontrollsystemer. Norge utgjør ingen trussel mot Russland, men at USA opererer i Norge eller i norske farvann gjør oss til en trussel. Amerikanerne er derfor mer til stede nært Russland enn tidligere. Norske myndigheters svar har vært å legge enda mer til rette for alliert tilstedeværelse. Et eksempel er å legge til rette for at amerikanske atomubåter som etter stor sannsynlighet har atomvåpen om bord, får fast base for bytting av mannskap i Tromsø. Et annet eksempel er at norske myndigheter åpner for alliert tilstedeværelse øst for Varangerfjorden. Dette er politikk som strider med tidligere begrensninger som Norge har påtatt seg for å redusere spenningen mot Russland.

Norge har ingen interesse av at spenningen i våre nordligste områder stiger. Russiske raketter med hastighet 5 ganger lyden gjør varslingstida for et angrep kortere. Både på amerikanske og russiske fly og fartøyer er det våpensystemer der man ikke kan skille mellom om raketter som har vanlig sprengladninger eller atomvåpen. Russerne har utviklet raketter med hastighet 5 ganger lyden. Det gjør varslingstida for et angrep kortere. Politikere og militære får stadig kortere tid til å tenke seg om når alarmen går, eller en krise inntreffer. Sjøl om dagens atomvåpen kanskje har mindre sprengkraft, er det ikke-diskrimerende våpen for masseutryddelse av sivile. Våpen som vi må gjøre alt for at ikke skal bli tatt i bruk.

Denne dystre situasjonen er bakgrunnen for en rapport som oberstløytnant og forsker på Forsvarets Høgskole, Tormod Heier har laget på oppdrag fra Nei til Atomvåpen, Leger mot atomvåpen og Norges Fredsråd. Rapporten ble nylig offentliggjort og kan leses her: https://neitilatomvapen.org/2020/09/25/ny-rapport-norden-som-lavspenningsomrade/

Heier peker på at det er mangel på dialog, respekt og forståelse for hverandres sikkerhetsutfordringer, enten partene befinner seg i Washington, Moskva eller i de nordiske hovedstedene. En slik mangel på dialog er farlig. Heier foreslår derfor 5 tillitsvekkende forslag:

  • Studentutveksling mellom nordiske forsvarshøgskoler og Russland for å skaffe mest mulig erfarings- og forskningsbasert kunnskap om hverandre.
  • Nordisk-russisk kontakttsenter for å forsterke kommunikasjonskanalene mellom de regionale militære hovedkvarterene. Dette er viktig for å hindre at konflikter utløses utilsika.
  • Lokale avspenningssoner for å forebygge at mindre hendelser kan utvikle seg til kriser der atomvåpen blir tatt i bruk.
  • Begrensninger på øvelser for å dempe det truende for foruroligende mønsteret som har utvikla seg langs norsk og russisk territoralfarvannsgrense de seinere åra der amerikanske og russiske styrker øver på atomkrig. Øvingsbegrensningene kan omfatte havområder f eks mellom Hammerfest, Bjørnøya og Svalbard.
  • Utvidelse av FNs incident at Sea-regime, det vil si at vi lager så mange felles kjøreregler som mulig i de norsk-russiske operasjonsområdene.

Lavspenningssone

I dag er det stadig økende aktivitet med øvelser, etterretning og overvåking, maktdemonstrasjoner utenfor den russiske og norske kystlinja i Norskehavet og Barentshavet, også øst for Hammerfest. Norge bør ta initativ til å opprette lavspenningssoner i området mellom Svalbard, Bjørnøya og Hammerfest. Det kan være belter på for eksempel 100 nautiske mil med begrensninger på fly og marinefartøy. Formålet er det samme som hva man har gjennomført i den engelske kanal og Kattegat: Å forhindre sammenstøt og ulykker. Å holde fiendene lenger fra hverandre. Lavspenningssonene kan også være av sesongbasert karakter, mener Heier.

Det er mange måter slike lavspenningssoner kan utvikles. Poenget er at Norge bør komme med militære og politiske initiativ for å vise vilje til lavspenning, som er en forutsetning for seinere nedrustning.

Når 50 land har ratifisert FNs atomvåpenforbud, vil avtalen tre i kraft etter tre måneder. Kanskje når vi 50 land den 26. september som er FNs internasjonale dag for avskaffing av atomvåpen? I så fall vil atomvåpenforbudet tre i kraft 2. juledag. Det ville være en fin presang til verdens folkil verdens folk.

«Bombingen av Nagasaki var et klimaks av menneskelig grusomhet og inhumanitet. Som et lite land forpliktet til global fred, ser vi ingen brukbare formål for atomvåpen i dagens verden» sa utenriksministeren i det lille karibiske landet Saint Kitts Nevis da landet  ratifiserte FNs atomvåpenforbud på 75-årsdagen for atombomba over Nagasaki. Saint Kitt Nevis var det 8. karibiske landet som ratfiserte avtalen – og det 44. landet totalt. Tre dager før – på 75-årsdagen for bomben over Hiroshima – ratifiserte Irland, Nigeria og Niue avtalen.  

122 land stemte for atomvåpenforbud i FN i 2017. Mange land har signert avtalen som innebærer at de har intensjon om å bygge inn atomvåpenforbudet i sin nasjonale lovgiving. Det betyr at vi er i god rute mot et atomvåpenforbud som er et av FNs eldste mål. Atomnedrustning var tema for den første resolusjonen vedtatt i FN i 1946. I 1959 vedtok FN målet om total atomnedrustning og for alle andre masseutryddelsesvåpen.

Innen et år etter at avtalen har trått i kraft, skal avtalepartnerne møtes til en konferanse for å følge opp avtalen. Norge deltok ikke i forhandlingene om atomvåpenforbudet i 2017, og hadde derfor ingen innflytelse på avtalen. Men vi kan – og bør – delta som observatør på forbudsavtale-konferansen. På den første konferansen skal det bl.a. diskuteres tidsfrister for at land som i dag har atomvåpen, skal ødelegge disse – om de ønsker å slutte seg til avtalen. Her kan Norge som NATO-medlem spille en rolle for å åpne for at avtalen kan omfatte dagens 9 atomvåpenstater.

Vil avtalen ha noen betydning?

USA som er det landet som har flest atomvåpen, har ikke sluttet seg til forbudet – og har ingen planer om å gjøre det. Men USA har heller ikke sluttet seg til avtalene som forbyr klasevåpen og anti-personell-miner. Likevel har disse folkerettslige avtalene hatt stor betydning. I 2014 erklærte USA at de ville avstå fra bruk av landminer med unntak av den koreanske halvøya. At avtaler likevel betyr noe ser vi fordi Trump nå har opphevet denne forpliktelsen fra USA. Men de to største produsentene av klasevåpen i USA, stoppet sin produksjon i 2011, året etter at forbudet trådte i kraft. I tillegg ser vi at finansinstitusjoner ofte har valgt ikke å investere i såkalte «kontroversielle våpen» som er forbudt av internasjonal lov. Dermed trakk flere fond seg fra slike investeringer i USA. Avtalepartnere kan påby egne finansinstitusjoner å avhende investeringer i fond og selskaper som er involvert i forbudte våpen slik som atomvåpen. Fordi man forventer at atomvåpenforbudet vil tre i kraft, avstår flere finansinstitusjoner inkludert ABP som er en av verdens fem største pensjonsfond, å investere i selskaper involvert i atomvåpen.

Atomvåpenforbudet vil ikke bety at atomvåpenstatene vil avskaffe sine atomvåpen. Men det vil bidra til å marginalisere land som truer med å bruke atomvåpen. Etableringen av en internasjonal infrastruktur for å følge opp forbudet, vil ha betydning også for de landene som ikke er med på forbudet fordi forbudet vil bli referert til i alle mulige internasjonale fora og organisasjoner. I tillegg vil det ha betydning for de som står utenfor avtalen men som er alliert med avtale-land der samarbeidet ikke kan omfatte utvikling, lagring, transport osv av atomvåpen.

Verdens folk støtter et atomvåpenforbud

Gallupundersøkelser som ICAN – den internasjonale kampanjen for et forbud – har gjennomført, viser at det er overveldende støtte til atomvåpenforbudet i mange land som ennå står utenfor avtalen.  79% av svenskene og australierne, 84 % av finnene, 75% av japanerne, 70% av italienerne, 68% av tyskerne, 67% av franskmennene, 64% av belgiere og amerikanere. Det gir håp om at flere land vil støtte opp om avtalen i årene som kommer!

Den norske regjeringa har valgt å stille seg på sidelinja og støtter ikke forbudet, til tross for at 79 % av nordmenn støtter forbudet. Regjeringa er redd for en norsk alenegang i NATO. Samtidig kan Norge ha en nøkkelrolle i å få bevegelse for atomnedrustning i andre NATO-land. NATO har selv ingen atomvåpen. Men som NATO-medlem må vi avstå fra å ønske å bli forsvart med atomvåpen, slik Gerdhardsen-regjeringa på egen initiativ i 1957 erklærte at det ikke skulle være atomvåpen på norsk jord. Forhåpentligvis kan atomvåpenforbudet bli en viktig sak i valgkampen fram mot Stortingsvalget om 1 år. fffffffff

Appell på Nei til Atomvåpens markering av 75-årsdagen for bombingen av Hiroshima – i Larvik og i Tønsberg

Aldri mer Hiroshima!

I august er det 75 år siden atomvåpen ble brukt for første gang. Litt over kl 8 om morgenen den 6. august 1945 kom det amerikanske bombeflyet Enola Gay inn over den japanske byen Hiroshima. Mens mange japanske byer hadde blitt kraftig bombet, var Hiroshima blitt spart, sannsynligvis fordi det ikke var flyindustri i byen. 8.15 fikk flymannskapet ordre om å ta på seg solbriller for å beskytte øynene. Et minutt etterpå eksploderte atombomba «Little Boy» over byen. Eksplosjonen ødela 90 % av byen og drepte umiddelbart 80.000 mennesker. Helsepersonell kunne gjøre lite eller ingenting for å hjelpe de skadde. Tre dager etterpå ble nok en bombe sluppet over Nagasaki. Ca 40.000 mennesker døde umiddelbart. I begge byene doblet antallet drepte seg i løpet av de neste fire månedene. Seinere har titusener omkommet av sykdommer relatert til stråling og andre skader. Enda vet vi ikke nok om den totale effekten på kommende generasjoner.

Atomvåpnene – en ny epoke for menneskene

Bombingen av de to byene innebar starten på en ny epoke for menneskeheten. En epoke der menneskene er gisler for en trussel om total utryddelse gjennom våpen som etter hvert fikk en sprengkraft og utbredelse der livet på jorda kan drepes mange ganger. De humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen er ikke til å forestille seg. I de to japanske byene var det tusenvis av mennesker med alvorlige brannskader. I Norge der vi har et godt utbygd helsevesen har vi behandlingsplasser til et titalls mennesker med slike skader.  

I dag er faren for at atomvåpen blir brukt, tilsiktet eller ved et uhell, større enn på lenge. Atomvåpenstatene ruster opp og moderniserer sine arsenaler,internasjonale kontrollavtaler faller og spenningen øker.

En vitenskapelig bragd?

Bombinga av Hiroshima og Nagasaki var et resultat av en enorm vitenskapelig innsats. Det såkalte Manhattan-prosjektet var ledet av USA, med støtte fra Storbritannia og Canada, begynte i det små allerede i 1939 men vokste etter hvert til å involvere 130.000 forskere og teknikere. Ikke alle visste like mye om hva de var en del av. Etter at de så resultatene av de to bombene, ble mange skremt.  Allerede i november 1945 ble det som nå heter Federation of American Scientists opprettet. Stifterne var forskere fra Manhattan-prosjektet. De var opptatt av konsekvensene av den nye teknologien. Viktige spørsmål var hvem som skulle kontrollere og styre forskning, utvikling og produksjon av atomvåpen, og eventuell fredelig utnytting av teknologien. Skulle det være militæret, eller et sivilt organ som det nylig opprettede Atomic Energy Commission?

Federation of American Scientists fikk snart over 3000 medlemmer, som deltok aktivt med råd og synspunkter til myndighetene. Blant annet gjennom Bulletin of the atomic scientists som i mange år har publisert en dommedagsklokka som en metafor på  hvor nær verden er et kjernefysisk ragnarokk. I år ble klokka stilt til 100 sekunder på midnatt. Så nær midnatt har klokka aldri vært før, selv under den kalde krigen.

Sovjetunionens detonasjon av en atombombe i 1949, var slutten på det amerikanske monopolet. President Truman satte ned en gruppe for å vurdere hva som burde være USAs respons. Lederen av rådgivningsgruppa var Robert J. Oppenheimer som hadde vært sentral i Manhattan prosjektet. Han og flertallet i rådgivningskomiteen anbefalte at USA ikke skulle utvikle noen hydrogen-bombe fordi det var et våpen for masseutryddelse.

Truman hørte ikke på sine vitenskapsfolk.

Mange vitenskapsfolk har tjent gode levebrød på atomforskning. De har hatt prosjekter som sikkert har vært spennende og utfordrende, og der det har vært lite fokus på at det endelige resultatet har vært bidrag til opprusting og nye våpen. Men mange vitenskapsfolk har stått imot: Et eksempel er Linus Pauling som i 1952 fikk Nobels fredspris for å ha mobilisert mot prøvesprengning av atombomber. Et annet eksempel er Joseph Rotblatt og Bertrand Russel som i 1957 startet Pugwash – en samling av vitenskapsfolk og forskere mot atomvåpen. Pugwash fikk Nobels Fredspris i 1995. Den internasjonale organisasjonen av leger mot atomvåpen har vært viktig i ICAN – kampanjen for et forbud av atomvåpen. Kampanjen fikk som mange vil huske, Fredsprisen i 2017.

Forbud mot atomvåpen – og universitetene

I 2017 vedtok FN med massivt flertall at de ønsket en internasjonal avtale om forbud mot atomvåpen. Forhandlingene startet, man ble enige om en avtale som flertallet av verdens land har signert. Til nå har 40 land ratifisert avtalen, altså bygd den inn i sitt nasjonale lovverk. Når 50 land har ratifisert avtalen vil den bli gjeldende folkerett. Det betyr imidlertid ikke avskaffing av atomvåpen så lenge de få landene som har atomvåpen, ikke tilslutter seg avtalen. Men avtalen vil på en rekke områder bidra til å kriminalisere og marginalisere trusler om bruk av atomvåpen, selskaper som utvikler atomvåpen – og universiteter som samarbeider i forskningsprosjekter om utvikling av nye våpen.

Det vil da være mot internasjonal folkerett å samarbeide med de som bidrar til utvikling av slike våpen.

Det omfatter blant annet 50 universiteter i USA. Både fordi det nå er et kappløp om utvikling av nye våpen og fordi de gamle atomforskerne står foran pensjonsalderen, er det viktig å rekruttere nye mennesker til atom- og våpenindustrien. En stor andel av amerikanske STEM-studenter blir nå rekruttert til våpenindustrien, i stedet for at deres hjernekraft kunne brukes til å løse f.eks. klimakrisen.

En liten kikk på lista over de 50 amerikanske universitetene, viser at det er mange av dem som samarbeider med norske universitet. OsloMet har f.eks. samarbeidet med Massachusetts Institute of Technology (MIT) gjennom prosjektet REAP. MIT driver Lincoln lab som i 2019 gjorde en avtale med det amerikanske forsvarsdepartementet, verdt nesten 10 milliarder dollar. Lincoln lab er involvert i Reagan Test Site på Marshalløyene i Stillehavet der ballistiske raketter blir testet.

Det er sjeldent man finner eksplisitte avtaler om samarbeid om utvikling av nye atomvåpensystemer. Men universitetene er involvert i en rekke prosjektet som samlet bidrar til utvikling av disse våpnene. Norske universitet bør i sitt samarbeid med amerikanske universiteter, benytte anledningen til å si fra at det er ytterst problematisk om universitetene samarbeider myndigheter eller selskaper som bidrar til utvikling av deler av atomvåpen.

Norge og atomvåpen

Motstanden mot atomvåpen har alltid vært stor i Norge. Derfor erklærte Gerhardsen-regjeringen i 1957 at det ikke skal være atomvåpen på norsk jord. Det var et brudd på NATOs atomvåpenpolitikk. Nei til Atomvåpen ble startet i 1979 som en protest mot USAs planer om å utplassere nye mellomdistanseraketter i Vest-Europa og Sovjetunionens utplassering av SS-20 raketter i Europa.  Flere hundretusen ble medlemmer, deltok i fredsmarsjer og skrev under opprop. Ikke minst var motstanden stor blant akademikere, vitenskapsfolk og studenter.

Som kjent ble det ikke utplassert mellomdistanseraketter i Europa. Vi fikk i stedet en avtale mellom Gorbatsjov og Reagan som forbød slike våpen. Vi fikk også andre nedrustningsavtaler. I fjor sa imidlertid USA opp mellomdistanseavtalen. Nå står også START-avtalen om interkontinentale raketter for fall. Vi er tilbake der vi begynte.

Klimatrussel eller atomtrussel?

Men er ikke klimatrusselen mer alvorlig enn atomtrusselen, spør mange. Dessverre er det slik at de to truslene henger nøye sammen. De landene som slipper ut mest klimagasser, er de landene som bruker mest på opprusting. I stedet for å bruke sine lands lyse hoder til å fremme det grønne skiftet, brukes nyutdannede teknologer til å utvikle nye og farligere våpen. Klimatruslene bidrar til økt internasjonal spenning, som øker faren for at atomvåpen kan bli tatt i bruk – enten ved en feil eller tilsiktet. Vi kan ikke løse klimatrusselen hvis vi fortsetter å bruke ressursene på nye våpen.

«Alt avhenger at denne pakken realiseres», sier Høyres stortingsrepresentant Kårstein Eidem Løvaas til Tønsbergs Blad. Det er bypakka for Tønsberg Eidem snakker om. Bypakken er mye mer enn en fastlandsforbindelse, sier Løvaas, men det er først og fremst ny fastlandsforbindelse over til Smørberg som Løvaas er opptatt av.

Er alt avhengig av denne pakken? Hva er alt for Løvaas? Det er åpenbart ikke klimautslipp og vår felles framtid han mener med det. Det jeg tror han mener er at det er nå det gjelder hvis målet er å bygge mye vei. Det kan han ha rett i.

Bypakka er i en krise som følge av at regjeringa godtok FrPs krav om kommunal egenandel i veiprosjekter og bypakker. Det betyr opp til 900 millioner i egenandel for kommunene og fylket. Det er heldigvis slik at ordførerne i Tønsberg og Færder er klare på at de ikke har tenkt å legge ned sjukehjem og rasere kommunal velferd for å finansiere en slik egenandel. Egenandelen ble innført for å presse kommunene til å velge de rimeligste løsningene. Kårstein Eidem Løvaas derimot tenker helt motsatt: Nå er det ingen tid for å vurdere prosjektet på nytt, nå må vi stå på for å få bygd den aller dyreste løsningen, sier Eidem.

Er det nå det gjelder? Ja, det kan være. Vestfold og Telemark fylke har vedtatt at klimautslippene i vårt fylke skal reduseres med 60% de neste ti årene. Les det om igjen: Vi skal mer enn halvere klimautslippene rett etter at en ny motorvei som øker trafikk-kapasiteten mellom Nøtterøy til Tønsberg er ferdig. Selv om mye av dagens trafikk vil gå uten utslipp, er det klart at om vi skal nå våre hårete klimamål – så vil det også måtte komme betydelig nedgang i trafikk. Nedgangen er nødvendig for å gi plass til bussene, for å skape en tett by som ikke er fylt opp av parkeringsplasser, men der folk kan ta seg godt fram til fots. Hva skal vi da med en monsterbro som skaper økt trafikk? Uansett kommunal egenandel, er det bilistene som skal betale det meste. Hvordan skal det skje? Hvis vi skal oppnå målet om utslippsfri biltrafikk, ser det ut til at prisforskjellen mellom el-biler og fossil-biler må bli så stor at alle med fossilbil i realiteten blir stengt inn på øyene fordi de ikke har råd til å bruke den nye brua. Dermed svikter også inntjeningen for bomselskapet.

Tida jobber mot slike monsterplaner som den nye veiforbindelsen Nøtterøy- Smørberg. Det tror jeg også Løvaas vet. Derfor sier han at alt avhenger av at bypakka nå realiseres. Blir den ikke realisert nå, vil det i framtida aldri komme lignende forslag til veiløsninger.

Dilemmaet er at det til nå er brukt 100 millioner til planlegging av Smørberg-brua. Om den ikke blir bygget, så står kommunene i fare for å måtte innfri sine lånegarantier. Det er likevel forskjell på 100 millioner og 900 millioner i egenandel. Og for bilistene er det selvsagt forskjell på 0 i bompenger og mange milliarder.

Vi er mange som har pekt på at vi må utrede øst-forbindelsen. Den forsvant i en politisk hestehandel der FrP og AP må ta en stor del av ansvaret. Lokalvalget sist høst viste at folk ønsket at øst-forbindelsen skal utredes. I tillegg til at den vil være rimeligere, vil den løse det som er hovedutfordringa for bypakka: En ny trygg Nøtterøy-forbindelse, som ikke fører til trafikkvekst.

«Bypakken er mye, mye mer enn en fastlandsforbindelse» sier Løvaas. Han peker på tiltak for økt kollektivtrafikk, tilrettelegging for flere gående og syklende og fjerning av gjennomgangstrafikk i Tønsberg. Der er vi helt enige. Hvorfor ikke begynne med disse tiltakene? Det er ikke et akutt behov for ny Nøtterøy-forbindelse. Det kan vi se på når vi ser hvor mye vi får redusert trafikken gjennom de andre tiltakene.

 

Hywind_havvindmølleKorona-krisen har utløst en enorm handlekraft hos politikerne. Ikke bare i form av statlige restriksjoner og begrensninger som man ikke ville tro at noen konservativ regjering ville kunne gjennomføre. Men også i form av en politisk vilje til å bruke offentlige penger til store redningspakker for næringslivet.

Om det i mange år ellers har vært umulig å få politiske flertall for tiltaket for klimaet, er det et paradoks at koronakrisen har ført til store kutt i klimagassutslipp. Nedstengningen av samfunnet har ført til at mange butikker har stengt. Forbruket av varer har gått ned. Om det har hatt store konsekvenser for butikkeiere og butikkansatte, har vi vanlige forbrukere klart oss ganske godt med færre varer.

Koronakrisen er på ingen måte over. Smitten kan fortsatt øke. Likevel begynner nå diskusjonen om hva vi gjør etter krisen. Linda Hofstad Helleland som er leder av Høyres programkomite varsler at den økonomiske nedgangen gjør at vi i framtida må ta mindre hensyn til klima og miljø.

Er det slik at vi i mange år har hatt som politikk å redusere bruken av bil og fly for klimaets skyld, men når korona-krisen kommer skal vi bruke milliarder på å sørge for at folk flyr og kjører bil som aldri før når krisen er over? Eller skal vi se at korona-krisen faktisk er en mulighet for klimaet? Påstanden er ikke min, det er overskriften på et innslag på tirsdag i den tyske Dagsrevyen som rapporterer om Angela Merkels tale på en digital klimakonferanse for miljøministre fra hele verden samme dag. I motsetning til Helleland sier Merkel at det ikke er forbruk å investere i klimatiltak, det er investeringer i framtida. Det blir mange viktige debatter om fordeling i tida som kommer, sier Merkel, desto viktigere er det vi i vår motkonjunkturpolitikk har et fast blikk på klimatiltak.

Vi skal tilbake til normalen, sier mange. Vi ønsker oss tilbake til en tid der vi kan besøke hverandre, klemme hverandre, ha barnebarn på besøk. Men det må bli en ny normal. Vi kan ikke gå tilbake til den gamle normaltilstanden der klimagassutslippene gikk i retning av at jorda blir ubeboelig. Vi kan ikke ønske oss tilbake til en normal der forbruket av verdens ressurser var langt over tålegrensa. Langt mindre kan vi ønske oss tilbake til en politisk virkelighet der også beskjedne tiltak mot klima- og miljø-ødeleggelse, skal vike for ny økonomisk vekst på bekostning av kloden.

Men folk skal ha jobb. Næringslivet skal i gang igjen. Derfor har SV kjempet for at Stortingets krisepakker skulle benyttes som en mulighet til å omstille industrien raskere enn tidligere planlagt. Krisepakkene som er vedtatt burde i større grad bidra som intensiv til dette. Når oljeprisene har rast fordi færre kjører bil, ligger ikke framtida i å stimulere oljeindustrien, men å stimulere olje- og verkstedindustri til bygginga av havvindmøller, nullutslippsskip, fullskala karbonrenseanlegg osv.
Vi bør også bruke avgiftspolitikken og støtteordningene for næringslivet til å støtte omstilling til mindre forbruk av fornybare ressurser og klimautslipp, til mer miljøvennlig virksomhet.

Nedstengningen i samfunnet har frigitt mye innovative krefter. Digitaliseringa av samfunnet har gjort et hopp. Dette må vi ta vare på etter krisen. Omstilling etter kriser er ikke noe nytt. Sjøl har jeg vært på besøk i industriparken i Mo i Rana som nå har flere enn jernverket som ble nedlagt. Det er bærekraftige arbeidsplasser der avfall blir til nye produkter. Innføringa av el-biler i Norge er et eksempel på vellykket en politisk styrt omstilling.

Per nå ser det ut til at Norge skal komme gjennom korona-krisen bedre enn mange andre land. Det skyldes at vi har en velferdsstat og et godt utbygd helsevesen. Selvfølgelig skyldes det også at vi har hatt store inntekter fra olja som i dag er plassert i et oljefond som det offentlige eier. Slikt sett er krisa vi nå er oppe i, en seier for en stor offentlig sektor og en politikk der det offentlige tar ansvar for å regulere. Under korona-krisen er det ingen statsråder som har snakka om ytterligere de-regulering og frislipp, privatisering og nedbygging av offentlig sektor. Vi bør sørge for at vi har politikere som heller ikke kjemper for privatisering og nedbygging av velferdsstaten etter korona-krisen.

Vi kan lære av krisen på mange plan. Et av dem er at vi har muligheter til å løse problemer felles om vi bare synes de er alvorlige nok. Slik som klima-krisen.

Det blir ingen fysiske 1. mai-markeringer i år, men mange digitale arrangementer. Vestfold og Telemark SV har laget en liten film der fylkesleder Grete Wold ønsker god 1. mai og med korte appeller fra fylkestingsgruppeleder Ådne Naper, fra SU og fra de politiske lederne for kvinnepolitikk, faglig politikk, miljø og internasjonal politikk. Gratulerer med dagen!