Feeds:
Innlegg
Kommentarer

NATOs strategiske konsept bygger på førstebruk av atomvåpen, altså at NATO kan angripe en fiende med atomvåpen, uten sjøl å ha blitt angrepet av slike våpen. Nei til atomvåpen mener at tida nå er inne til å endre dette konseptet og at Norge har en viktig oppgave i å få til det. Med et uforutsigbart Russland er det desto viktigere at NATO er forutsigbare. I juni samles statsledere fra alle NATO-landene til toppmøte i Madrid for å vedta nytt strategisk konsept for NATO. På møtet bør statsminister Jonas Gahr Støre benytte anledningen til å si et klart nei til førstebruk.

I Stortingets spørretime 4. mai ble dette spørsmålet tatt opp med utenriksminister Huitfeldt fra SVs Ingrid Fiskaa. Huitfeldt ville ikke svare på om hun betraktet det som umoralsk om NATO startet en atomkrig, men ville heller ikke forplikte seg til at Norge skulle ta til orde mot førstebruk. Men hun kunne fortelle at statsministeren og hun selv ville konsultere Stortinget om dette før toppmøtet. Det må være et startskudd for en diskusjon om ikke-førstebruk i Norge.

Krigen mot Ukraina har heldigvis ikke blitt et seierstog for Russland. Nå er spørsmålet hvordan Russland kan komme ut av en krig de kan se ut til å tape, uten å ty til atomvåpen. Russland har satt sine atomvåpen i alarmberedskap. Stadig vekk truer russiske politikere med at krigen kan eskalere til bruk av atomvåpen. Forskere og eksperter drøfter hvor sannsynlig det vil være. Det kan fort bli en meningsløs diskusjon. Det vi vet er i alle fall at bruk av atomvåpen er mer sannsynlig enn på mange ti-år. Og hvis de tas i bruk vil det få katastrofale konsekvenser. Derfor må alt gjøres for å redusere sjansen til så nær null som mulig.

Russland fremstår som mer og mer uforutsigbare. Ekspertene som i dagene før Russlands starter krigen, insisterte på at de ikke hadde tro på en krig, baserte seg på at Russland var forutsigbare og realistiske. De tok feil. Denne manglende uberegneligheten er i dag den største faren for at krigen kan eskalere til atomkrig. Russisk TV simulerte nylig et atomangrep på Europa. De beregnet at det ville ta 200 sekunder fra rakettene ble avfyrt til Europa var ødelagt. Det blir ingen overlevende, sa ekspertene.

Sovjetunionen erklært i 1982 at de ville frastå fra førstebruk av atomvåpen. Dette gikk Russland imidlertid bort fra i 1993 etter Sovjets sammenbrudd. Årsaken var at deres konvensjonelle styrker var sterkt svekket. I dag bygger deres atomvåpendoktrine på at de vil bruke atomvåpen om de angripes med atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen. Samt at de vil bruke atomvåpen om statens eksistens er truet. Det der denne siste forutsetninga som er så farlig i Ukraina-krigen.

Nettopp fordi USA anså at Sovjet hadde sterke konvensjonelle styrker, har USA forbeholdt seg retten til å bruke atomvåpen først. President Barack Obama startet et arbeid med å endre denne strategien til et nei til førstebruk. De bidro til at han fikk Nobels fredspris, men han oppnådde ikke å endre atomstrategien.

Ukraina-krigen viser at Russland er svake i sitt konvensjonelle forsvar. Derfor er det meningsløst at NATO skal true med førstebruk av atomvåpen. Kina driver en voldsom atomopprustning som gjør at situasjonen med to dominerende atommakter, snart kan endres til at vi har tre store atommakter. Det gjør situasjonen enda mer uforutsigbar. Kina har fra sine første atomvåpen erklært at de aldri vil bruke atomvåpen først. Nå er det på tide at NATO gjør det samme. Det vil omfatte USA, Frankrike og Storbritannia i tillegg til Kina. Det vil øke presset på endring også av Russlands atomdoktrine.

En endring av atomstrategiene hindrer i seg sjøl ikke faren for atomkrig. Men det kan gi økt forutsigbarhet og økt sikkerhet. I tillegg må vi hindre at Ukraina-krigen fører til økt opprusting og spenning, men sørge for at Ukraina-krigen kan bli startskuddet på at atomvåpen fjernes fra europeisk jord og at atommaktene tvinges til forhandlinger om nedrusting og rustningskontroll globalt. Dagens atomvåpen er i ferd med å bli gamle. Stormaktene utvikler nå nye våpen for de neste 50 årene. Vi har hatt flaks ved at vi har unngått atomkrig i 80 år, det er faktisk lite trolig at den flaksen vil vedvare i all evighet.

Nina Pedersen, daglig leder i Nei til Atomvåpen, Lars Egeland, styreleder Nei til Atomvåpen

Som styreleder ble jeg invitert til å holde appell på 1.mai-frokost i Tønsberg. Der sa jeg dette:

I hele det vi kaller etterkrigstida har kampen mot atomvåpen vært en sentral del av 1.mai-kampen. Så også i år. Det er kampen for at vi fortsatt skulle kunne kalle årene vi lever i, for en etterkrigstid og ikke en førkrigstid.

Det er paroler i 1. mai-tog over hele landet for solidaritet og støtte til Ukrainas folk, paroler mot krigen, mot Putins trusler om bruk av atomvåpen, for tilslutning til FNs atomvåpenforbud og mot baseavtalen som gjør at USA skal opprette baser på norsk territorium. Det er en sammenheng mellom disse parolene.

Putin gjennomfører et brutalt angrep på den selvstendige nasjonen Ukraina. USA og andre vestallierte tør ikke kjempe på Ukrainas av redsel for å utløse en atomkrig. For å understreke dette har Putin satt atomvåpnene i høy beredskap. Under trykket av sanksjoner og vestlige våpenleveranser, rasler Russland med sablene, det vil si at de stadig sier at de ikke kan se bort fra at denne krigen eskalerer til en atomkrig. Det er ikke bare Russland; f.eks har Frankrike som vanligvis bare har 1 av 5 atomubåter ute på sjøen, nå sendt ut 4 av 5 – med kapasistet aleine til å nå 220 mål i Russland. Verdens befolkning der flertallet ikke bor i land som har eller ønsker atomvåpen, er blitt tatt som gisler av stormaktene.

Krigen i Ukraina er en krig mellom demokratier og et land som er blitt et høyre-nasjonalistisk diktatur. Samtidig er det en eskalasjon av konfrontasjon mellom stormaktene og militærblokkene som har foregått i mange år. Men det er også en kamp for selvstendighet og selvstyre for en enkeltnasjon, som representerer alle lands rett til å styre seg sjøl. 2/3 av FNs medlemsland er alliansefrie. Det er en rett å kunne være alliansefrie uten å tvinges i kne av stormakter. Ikke noe land blir tryggere hvis ens egen sikkerhet økes på bekostning av andre lands sikkerhet.

Da Stortinget sluttet seg til NATO i 1949 erklærte regjeringa Gerhardsen samtidig at det ikke skulle være fremmede baser på norsk jord, og at det ikke skulle være atomvåpen i Norge i fredstid. Disse selvpålagte begrensningene er blitt en del av en felles europeisk sikkerhetssituasjon som vil gi økt spenning i Europa om Norge går bort fra dem. Det gjør vi om Stortinget åpner for at USA skal ha fire baser på norsk jord, Baser der Norge ikke har noen mulighet til å kontrollere om det f.eks. er atomvåpen. Derfor krever vi at Norge avviser den såkalte tilleggsavtalen mellom USA og Norge.

Det er populært nå å lage såkalte Risiko og sårbarthetsanalyser. Mange mener at sannsynligheten for at det blir en atomkrig er liten, men økende, – men konsekvensen om det skulle skje er enorm. Hvis atomvåpen blir tatt i bruk, er finnes det ikke noe helsevesen som vil kunne ta hånd om ofrene – den vil bli vanskelig å avgrense. Det vil bety slutten på vår siviliasjon slik vi kjenner den. Det finnes ingen mer alvorlig trussel.

Når det er en slik risiko til stede, må den fjernes. At bruken av atomvåpen er blitt mer aktuell, krever mer forutsigbarhet – at Russland framstår med økende uforutsigbarhet krever at NATO er mer forutsigbare. Når NATO derfor på sitt toppmøte i juni skal diskutere atomvåpenstrategi må Norge gå i bresjen for å få til et nei til førstebruk av atomvåpen. Altså at NATO erklærer at vi aldri vil bruke atomvåpen uten å ha blitt angrepet av atomvåpen. Dette er nettopp riktig tidspunkt å komme med en slik erklæring. Det reduserer ikke vår sikkerhet, tvert i mot – og øker forutsigbarheten for motparten, framfor dagens strategi som handler om økt fokus på atomvåpen og det NATO kaller strategisk uforutsigbarhet, at motparten ikke skal kunne vite, men bare frykte, hva NATOs reaksjon på et angrep vil være.

Når krigen i Ukraina er over,  er ikke løsningen ytterligere blokkpolitikk og opprusting, men at Europa kvitter seg med atomvåpnene og at stormaktene tvinges til forhandlinger om internasjonale begrensninger.

Fra venstre: Tove Stjern Frønes, Katti Hofflin, Troels Posselt og Yohan Shanmugaratnam. En interessert Mette Marit til høyre.

Det er egentlig ingen grunn til å være bekymra for lesinga. Barn leser så de klarer seg, mente leseforsker Tove Stjern Frønes på plenumsmøte på det 78. Norske Bibliotekmøtet.

Dagen etter at nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre hadde utpekt det å fremme leseferdigheter som en sentral oppgave for bibliotekene – var det nettopp lesing som sto på dagsordenen. Det var et så viktig tema at også kronprinsesse Mette Marit kom for å høre panelsamtalen.

Helt lys er ikke lesehimmelen, for 25% av gutta leser under kritisk nivå – det betyr at det kan innebære problemer for dem seinere i livet, mente Frønes. Hun pekte på at politikernes satsing på tidlig innsats og hjelp til de barna som ikke begynner å lese de første skoleårene, nå gir resultat i form av lavere frafall i videregående skole.

Panelsamtalen ble ledet av Klassekampen Yohan Shanmugaratnam Paneldeltakerne var kultursjef i Västra Götaland Katti Hoflin, leseforsker ved UiO Tove Stjern Frønes og rådgiver i Viken fylkesbibliotek Troels Posselt.

Vi lever i et teksttungt samfunn der vi eksponeres for mye tekst. Det er bare halvparten av barna som sier at de leser for egen lyst. Ofte betraktes boklesing som irrelevant, og som noe som pålegges av skolen. Vi trenger mer leselyst, mente Hoflin og Posselt. Hoflin mente vi ikke lyttet nok til barna når det gjelder å legge til rette for bibliotek der barn trives, legge til rette for leselyst. Men er leselyst et begrep knyttet til de voksnes ønske om at barn skal lese bøker? Er det viktig for leseferdigheten? Å bli lesekyndig handler om å lese mye, lese lengre tekster, men et ikke lat for ukomplisert innhold – mente Frønes som sa at det ellers er likegyldig for leseferdigheten om barnet leser en skjønnlitterær bok eller et instruksjonshefte til en bil. – Men det kan være andre grunner – som dannelse og opplevelse – som gjør at vi ønsker at barn også skal lese bøker.

Flere påpekte at lesing er et klassespørsmål. Mange barn har ikke tid til å lese fordi de må passe småsøsken. De vokser ikke opp i familier med mye tekster. Samtidig er det blant disse familiene også noen som blir de ivrigste lesehester og som nærmest flytter inn på biblioteket.

Hva kan vi gjøre på kort sikt for å øke lesninga, spurte Shanmugaratnam. – Skolebibliotek svarte Posselt – og ble avbrutt av applaus. Men skolebiblioteket er mer enn et rom med bøker, det må være bemanning og utdannet personale, sa Hoflin. Men vi trenger ikke flere bibliotekarer som pusher Anne Cath Vestly-bøker, mente Frønes. Barna må få lesestoff som de synes er interessant. Nå hevder noen at siden alt er på nett, trenger vi ikke skolebibliotekene. Det er feil: Det er nettopp nå vi trenger dem! Husk på at det bare er i skolen at vi treffer alle barn, sa Hoflin som ellers kritiserte at bibliotekarprofesjon var altfor homogen. Mange barn fra minoritetsfamilier finner ikke rollemodeller blant bibliotekarene. Derfor bør man også våge å ansette folk med ulik bakgrunn, mente Hoflin som slo et slag for å ansette folk med militær bakgrunn.

Aslak Sira Myhre vil ikke ha power-point. Ikke at han trenger det heller, som når han på plenumsmøte på startet av det 78. Norske Bibliotekmøtet engasjert forteller om de store seire som er oppnådd i siste 4-årsplan-periode for norske bibliotek: Aldri har bibliotekene hatt så høye besøk. Når det gjelder arrangement har bibliotekene overoppfylt planene med mange hundre prosent. Nasjonalbiblioteket har ikke bare digitalisert sin egen samling, men er nå i full fart med å digitalisere hele den norske kulturarven. Her tenker Sira langsiktig, det er nemlig et arbeid han mener de trenger 40 år på å gjennomføre.

Nå skal Nasjonalbiblioteket digitalisere samlinger fra bibliotek, arkiver og museer fra hele landet. De avleverer sitt materiale, NB digitaliserer.  Institusjonen får tilbake en digital kopi, mens originalene tas vare på for ettertiden i Nasjonalbibliotekets nye fjellhaller i Mo i Rana. Det eneste jeg ikke skjønte var hvorfor han da er så opptatt av å få tak i de originale middelalderdokumentene om Norge, som nå er i Danmark. Kan ikke NB som andre institusjoner klare seg med en digital kopi?

Dette høres ironisk ut. Det er ikke ment slik, for hva som skjer på Nasjonalbiblioteket er imponerende. Når pandemien rammet landet, kunne Norge åpne for digital tilgang til et enormt kildemateriale i NB. Det skjedde raskt gjennom et samarbeid med forleggerne. Men det kunne bare skje raskt fordi NB gjennom flere tiår hadde bygd opp sin digitale samling.

Sira Myhre pratet om resultatene i 3 kvarter. Så kom det et enda mer interessant kvarter der han rettet fokus framover. Også her tegner han det store bildet, som handler om lesing. Lesing er en nøkkelferdighet, sa Myhre. Skriftspråket er grunnlag for kultur og språk. Lesing er grunnlaget for skriftspråket, og bibliotekene er den fremste institusjonen som forvalter lesinga, som kan være garantisten for at befolkningens leseferdigheter beholdes.  – Lyd er ikke så viktig, det er lesing som bør være rasjonalet, forretningsideen –  for bibliotekene.

For meg høres det litt ut som Kodak som insisterte på at det var salg av fargefilm som var deres forretningside. De skjønte ikke at det var større enn som så. Det hadde til og med fått et begrep – Kodak moment. De store øyeblikkene i livet som du ønsker å ta vare på. Det Kodak egentlig solgte var muligheten til å ta vare på de store øyeblikkene i livet. I mange år hadde det vært fargefilm, men det ble erstatta av det digitale fotoet. Nå finnes ikke Kodak mer.

For meg er ideen bak bibliotek å formidle opplevelser og kunnskap. Det har skjedd gjennom tilgang til å lese bøker. Og kulturferdigheten å kunne lese, er viktig. Men det kan ikke være sånn at bibliotekenes eksistens i framtida skal være knyttet til kun lesing av tekst. Forlagene vil selvsagt glede seg hvis bibliotekene konsentrerer seg om kjøp og utlån av papirbøker som er et marked forlagene tjener mindre på, og som handler om en teknologi forlagene skjønner er på vei ut. Nå tjener forlagene på det voksende markedet for lydbøker. Dette markedet organiseres ofte slik at du abonnerer på tilgang – altså noe som ligner fælt på et bibliotek, med unntak av betalingen.

I flere avisartikler har ledere fra mange folkebibliotek påpekt at det ikke er holdbart at lydbøkene for bibliotekene er dyrere i innkjøp enn de for andre. I tillegg må bibliotekene kjøpe ny lydbok så snart 6 stykker har lånt dem, sjøl uten at de har hørt på dem. Sira Myhres underkjennelse av lyd, kunne høres ut som et svar til denne kritikken. Jeg tror for øvrig at dette veldig fort blir en irrelevant diskusjon: Om jeg bare får boka digitalt så vil jeg veldig snart kunne velge på min egen mobiltelefon om jeg vil lese boka sjøl, eller få den lest opp av min egen stemmeassistent.

For meg er bibliotekets forretningside å formidle kunnskap og opplevelser. Det kan ikke bety annet enn at de må ha tilgang til å formidle og låne ut på alle tilgjengelige formater.

Nå har regjeringa gitt Aslak Sira Myhre i ansvar å lede arbeidet med ny boklov. Det vil bli en krevende oppgave, og Myhre advarte mot enkle løsninger og forestillinger om at forlagene er onde, forfatterne er onde – eller at bibliotekene er onde. Dette er ekte vanskelig, sa Myhre. Han advarte mot en trend om at forlag eller forlagssammenslutninger bygger egne proprietære nettbibliotek som de selger tilgang til – det er en virksomhet i rein konkurranse med bibliotekene. Men mitt inntrykk er ikke at det er en internasjonal trend for slike bibliotek. Myhre nevnte ikke open access – det er jo nettopp det motsatte som nå er en tydelig trend, at tilgang til kunnskap skal bli gratis for leseren og at betaling må skje på andre måter. At norske forlag holder seg med modeller som Allvit som er et proprietært system, er mer unntaket som bekrefter regelen.

Myhre pekte på at vi står overfor en komplisert økologi når det gjelder bruk og betaling for åndsverk. Det er viktig for produksjon av åndsverk at produsentene kan ressurser så de kan få tid til å produsere åndsverk. Det offentlige kommer med store bidrag inn i denne økologien. For de fleste forfattere betyr salg i bokhandel lite for deres inntekter som stort sett kommer fra offentlig momsfritak, stipend fra Kopinor betalt av UH-institusjonene, bibliotekvederlag eller innkjøp fra Kulturrådet. Da er det viktig at vi ikke vanskeliggjør bruk av åndsverk slik at vi kommer i den situasjonen at vi lutter å bruke åndsverkene fordi det koster for mye eller blir for komplisert. Det tjener hverken forfatterne eller kulturbrukerne på. Det gjelder for eksempel om bibliotekene må begynne å søke om og betale for høytlesning i bibliotekene.

Det er fire år siden det sist var en stor bibliotekkonferanse. Det er kanskje en grunn til at det er rekordoppslutning med 500 påmeldte deltakere. For meg som kommer fra fagbibliotek, så er det dessverre få seminarer som har vært direkte matnyttig. Det er dessverre få fra fagbibliotek til stede. Når det gjelder parallellseminarer så har jeg holdt meg til ytringsfrihet: Flotte seminarer om innkjøpsordninga, om faglitterær oversetting og om fribyer.

Det har vært en nyttig diskusjon om havvind i Tønsbergs Blads spalter. Jeg angrer ikke på at jeg startet debatten med å påpeke at vi bør skaffe oss mere kunnskap om havvind og spesielt om den planlagte parken i Skagerrak. Vindparken Vidar har mulighet til å gi strøm tilsvarende en million husstander. Men det er også knytta negative miljøkonsekvenser som vi trenger mer kunnskap om. Likevel kan de se ut som om havvind kan være den mest miljøvennlige måten å produsere store mengder ny energi på. Havet kan bidra til å løse klimakrisa. Derfor trenger vi å få utredet mange havvindprosjekter, slik at vi kan velge de prosjektene der det er minst miljøkonflikter.

Innlegget jeg skrev, førte til høylytte protester og indignerte svar der jeg nærmest blir framstilt som om jeg ikke bryr meg om natur, fisk og fugler. Det letteste av alt hadde vært å holdt kjeft, og eventuelt også vært med på protestene fra dem som ikke sier nei til lavere strømpriser, og som ikke sier nei til at vi skal forsøke å nå Paris-målene – men som sier nei hvis det fører til at noe blir bygd i deres bakgård – f.eks. ved at vindmøllene blir synlige fra Verdens Ende på gode dager.

Da jeg leste det siste innlegget mot meg fra Per Espen Fjeld og Christina Fjeldavli, tenkte jeg at det var lurt å ta med bikkja på min daglige tur gjennom fuglereservatet på Korten, før jeg skrev et tilsvar. Jeg tenker at det er lurt å roe ned debatten og finne ut hva vi egentlig er uenige om.

Fjeld og Fjeldavli mener at de har nok kunnskap om negative konsekvenser av vindparken Vidar, til at man burde si nei til videre kunnskapsinnhenting. Jeg forstår det slik at det særlig er hensynet til fugletrekk over Skagerrak som er hovedbegrunnelsen. Jeg mener også at det er viktig å beskytte bestandene av trekkfugler og andre fugler. På den ene siden later det til at de er enige med Havforskningsinstituttet som påpeker at vi trenger mer kunnskap. Jeg har nettopp tatt til orde for at havforskningsinstituttet må få i oppdrag å samle bedre data om sjøfugl og andre fugler og konsekvenser av vindmøller. På den andre sida mener de at vi har kunnskap nok i dataene fra Færder Ornitologiske Stasjon. De påpeker blant annet data helt tilbake til midten av 1800-tallet om tusenvis av døde fugler som følge av lyset på Færder fyr. Men: Ingen har tatt til orde for å slukke fyret av den grunn. Det skyldes minst to ting: Selv om lyset fra fyret er tragisk for mange fugler, har det sørget for at menneskene har kommet trygt til havn. Det synes vi har vært viktigere. Og dernest: Det er mange trusler mot fugler, men dødsfallene knytta til lys på fyret har ikke vært en vesentlig trussel mot fuglebestandene. Hvis Fjeld og Fjeldavli har rett i at Vidar er en katastrofe for fuglebestandene, kan ikke vindparken realiseres. Det vil konsekvensutredningen gi mer kunnskap om.

Fjeld og Fjeldavli skriver demagogisk at jeg «påstår at Store Færder Ornitologiske Stasjon mangler kunnskap». Det jeg skrev var at de har mye kunnskap, men de sitter nødvendigvis ikke inne med all kunnskap. Da viste jeg til at det finnes mye vitenskapelige artikler som utfyller kunnskapen fra Færder. Den bør kanskje også vurderes. Fugler er smarte dyr på den måten at fugletrekkene ikke sprer seg over hele Skagerrak, men de flyr ofte korteste vei, eller en vei der de kan bruke kystlinja til å navigere etter. Derfor vil jeg – som amatør – tenke at det er nødvendig å få nærmere kunnskap om hvor fugletrekkene går – f. eks. ved hjelp av radarteknologi.

Fjeld og Fjeldavli fremstiller det som om jeg er på kollisjonskurs med egne partifeller. Det er jeg ikke. Årsmøtet i Færder SV støttet opp om kravet om grundige konsekvensutredninger. Men Felleslistas kommunestyrerepresentanter i Færder stemte annerledes, og var dermed ikke på linje med SV. Men jeg vet ikke hvor viktig det er: Jeg tenker at krav til innholdet i konsekvensutredningen er viktigst. Det er neppe slik at Sverige dropper videre utredning på grunn av protester i Færder kommunestyre. De siste meningsmålingene jeg har sett avdekker en massiv støtte i befolkningen for vindkraft til havs. Det er bare Rødt som avviser havvind som en mulig løsning på behovet for rein elektrisk kraft.

Vi skal halvere klimautslippene innen 8 år. Innen 2050 skal verden være fossilfri. For de nordiske landene betyr det at vi sannsynligvis bør ha stoppet alle utslipp en gang tidlig på 2040-tallet. Vidar vil tidligst være realisert i 2030. De som mener at vi ikke trenger havvind, må peke på alternativer for å erstatte den halvparten av norsk energibruk som ennå er fossil. Det haster. Det er lett å si nei til Vidar, men konsekvensen kan bli at vi ikke klarer å nå klimamålene, eller at vi må bygge ut verna vassdrag på land, eller at vi får nye store monstermaster og kabler fra Vestlandet om vi bare satser på havvind fra Nordsjøen.

Forhåpentligvis blir det en utredning slik at vi får ny kunnskap i årene som kommer. Jeg ser fram til diskusjon i TBs spalter om det.

Kanskje kan havvind bidra til å løse klimautfordringene, men vi må ikke glemme hensynet til naturen og det biologiske mangfoldet, skriver Christina Fjeldavli og Per Espen Fjeld i et innlegg i TB. Det er jeg helt enig i!

Jeg har skrevet og sagt at Vindparken Vidar innebærer en stor mulighet. Det er jo et fakta som det ikke går an å ignorere: Vindparken vil gi energi tilsvarende energien til en million husstander. Det betyr ikke at vi kan se bort fra f.eks hensynet til fugler. Men tenk på det som kalles alternativkostnad til vindparken: Hvor mye vindkraft eller vannkraft må vi bygge ut på land for å skaffe energi til en million husstander. Hva vil miljøkostnaden for det være?

Fjeldavli og Fjeld påstår at jeg fronter selskapet Zephyr. Det gjør jeg ikke. Men jeg vil påpeke at selskapet Zephyr er eid av norske offentlig eide kraftselskaper. SVs ambisjon er at slike offentlige selskaper kan kontrolleres. SV vil ha styring med energiproduksjonen, og vil ha konsesjon på vindkraft som på annen kraft. Det slåss vi for. Men jeg håper at Fjeldavli og Fjelds motstand mot Vindparken ikke hovedsakelig skyldes hvem som har søkt om å få bygge den.

Fjeldavli og Fjeld mener at jeg ikke dokumenterer påstandene mine og at jeg sier at de negative effektene på fuglebestandene vil bli minimale. De mener at jeg ignorerer helt åpenbare ulemper for fugl, flaggermus og sjøpattedyr. Det gjør jeg ikke. Jeg skrev at en del fuglearter (som skal finne mat) flyr under rotorene, men jeg påpekte nettopp at vi mangler kunnskap om andre arter – da tenker jeg spesielt på trekkfugler. Kildene for dette er rapporter fra NINA – Norsk institutt for naturforskning. De drifter en egen database med fagfellevurderte artikler om «fugler, vindmøller og andre lufthindringer» som omfatter bortimot 2000 artikler som delvis gir et annet bilde enn det som tegnes av Fjeldavli og Fjeld. Jeg har lest høringsuttalelsene fra Bird.life og Færder ornitologiske stasjon, og konstaterer at de vet mye om Skagerak som transportetappe for trekkfugler mm. Men jeg mener også det er mangler i deres kunnskapsgrunnlag.

Jeg er også angrepet av Rødt-politiker Jørn Magdal. Han gjentar mange av de samme påstandene som Fjeldavli og Fjeld, men kommer med et nytt moment: Rødt stoler ikke på en konsekvensutredning i regi av Zephyr. I denne debatten trengs det en oppklaring i hva en konsekvensutredning er. Jeg kjenner ikke til svensk forvaltning, men i Norge er det slik at hvis noen vil bygge eller utvikle et prosjekt over en viss størrelse, så må de lage en konsekvensutredning. Nå er vi inne i høringen der folk blir bedt om innspill på hva konsekvensutredningen skal omfatte. Deretter skal det lages et utredningsprogram som skal godkjennes av offentlige myndigheter. Sjølve utredningen betales av utbygger. Det går jeg ut fra at Rødt er enige i: Vi kan jo ikke betale for utredning for alle private firmaer som har ideer. Men i et så stort prosjekt vil jeg anta at det i tillegg til konsekvensutredningen også blir pålagt en ekstern kvalitetssikring av utredningen, før utredningen går til offentlige myndigheter som først skal bestemme om utredningen er gjort slik de ønsket, deretter bestemme om utbyggingen skal kunne realiseres. Som Magdal sier er det andre vindmølleplaner lenger sør. Det er bra at det er flere prosjekter, slik at vi ikke tvinges til å si ja til alle bare fordi vi ønsker å få produsert mer strøm.

«I det grundige høringsutspillet fra oss i Rødt Tønsberg og Færder påpeker vi likevel en rekke nye temaer som bør med om det blir vedtatt konsekvensutredning. Vi har ikke sett noe liknende fra Egeland, skriver Magdal. Da har han ikke lest innlegget mitt der jeg nettopp sier meg enig med de kravene Rødt stiller til konsekvensutredningen. Men jeg påpeker at det ikke er nye temaer, jeg opplever at de allerede er inne i utredningsforslaget.

Det avgjørende er hvorvidt man er prinsipielt mot havvind eller ikke. Jeg mener at havvind er en enorm mulighet som vi må utvikle. På norsk sokkel har vi potensiale til å produsere 100 ganger mer vind enn all vannkraft vi i dag produserer. Men vi skal ikke bygge ut alle havområder. Tvert i mot er det viktig å verne spesielt sårbare områder. Det er viktig å se et totalt klimaregnskap for prosjektene. Der har Vidar en fordel ved at krafta produseres der den trengs – mellom Danmark, Norge og Sverige. Det har også en kostnad om krafta skal produseres langt ut i Nordsjøen og fraktes hit via nye monstermaster.

Vi må bekjempe klimakrisa og naturkrisa. Det betyr at vi i Norge skal erstatte den halvparten av energibruken som i dag er fossil i form av gass, bensin og til og med kull. Da trenger vi energi. Magdal og jeg er enige om enøk og solkraft, men det vil ikke være nok. Derfor har Magdal et troverdighetsproblem når han sier nei til en utredning. I SV er det varierende skepsis til Vidar, men vi sier i hvert fall ja til utredning – både i Tønsberg og Færder.

Dette er et svar til leder i Vestfold og telemark Rødt, Maren Njøs Kurdal, i en debatt i Tønsbergs Blad – der hun svarer på et tidligere innlegg fra meg.

Rødt har dessverre ikke et troverdig svar på natur- og klimakrisa når de prinsipielt avviser havvind. I innlegget sitt skriver Maren Njøs Kurdal at selv om Rødt ville akseptert havvind, ville de gå mot prosjektet Vidar – altså at det er mye verre enn andre havvindprosjekt. Jeg tror vi trenger å få utredet både Vidar og mange flere havvindprosjekter før vi kan velge hvor det bør bygges ut og hvor vi bør la det være.

Jeg innrømmer at jeg ser store muligheter i vindkraft. Norge har et potensiale som er beregnet til å være på 100 ganger det vi i dag produserer av vannkraft. Så mye havvind tror jeg ikke vi skal bygge ut, fordi det er områder som dårligere enn andre  f.eks. fordi miljøkonfliktene vil være større. Om området der Vidar foreslås, er dårligere egnet enn andre områder, vet jeg ikke. Det trenger vi å få mer kunnskap om.

Det som taler for Vidar er at den foreslås i et område der det forbrukes mye kraft, men produseres lite. Området ligger 40 km fra fastlandet. Det betyr at det betraktes som kystnært, grensen her er ofte satt til 60 km. Men det er vanskelig å bygge en vindpark i Skagerak som er 60 km fra fastlandet på alle kanter. Da kan alternativet være å bygge ut i Nordsjøen. Ulempen med det er at det krever lange kabler til land – kablene er en viktig negativ faktor i klimaregnskapet for vindkraftproduksjon. Det vil i tillegg kreve stor overføring av strøm fra Vestlandet eller Sørlandet til Østlandet – nye monstermaster på land som er en belastning på natur og miljø.

Jeg har sagt at dette er komplisert og at vi trenger mer kunnskap. Maren Njøs Kurdal kaller det en innrømmelse når jeg sier at jeg mangler kunnskap. Hun mener at jeg kunne fått kunnskapen jeg mangler om jeg hadde lest høringsinnspillet fra Store Færder Ornitologiske stasjon. Jeg har lest det.  Jeg har også lest rapporter fra Norsk Institutt for Naturforskning som sier at vindmøller ikke ser ut til å ha konsekvenser for bestanden av fugler. Selv om vindmøller er negativt for fugler, er det ingenting i forhold til hva norske katter dreper i løpet av et år. Jeg har snakka med forskere på Havforskningsinstituttet som etterlyser forskning og datainnsamling over tid.  Det er ikke jeg personlig som mangler kunnskap. De som skal avgjøre framtida for havvind i Norge trenger mer kunnskap. Det er bare Rødt som vet nok. 

Men det er ting som tyder på at havvind er den energiproduksjonen som lager minst konflikter med natur og miljø. Kan vi da tillate oss å si nei til mer kunnskap om havvind? Tenk hvis havvind kunne gi oss mulighet til å tilbakeføre norske vassdrag som i dag er ødelagt av kraftproduksjon? Og hvordan skal vi ellers skaffe energi til å løse klimakrisa?

Vi vet at halvparten av energien vi bruker i Norge i dag, kommer fra fossile kilder. I løpet av seinest 30 år – helst 20 – skal all fossil energibruk erstattes med fornybar energi. I tillegg er det noen av oss som mener at en storstilt satsing på ikke-fornybar industri er et nødvendig alternativ til arbeidsplassene som vi i dag har innen olje og gass. Det vil ytterligere øke behovet for elektrisk energi. Det betyr at vi trolig har behov for å doble produksjonen av fornybar strøm i Norge. Hvordan gjør vi det?

Jo, vi vi kan satse på energiøkonomisering. Utbygging av solenergi gir lite miljøkonflikter så sant vi holder oss til hustak og ikke bygger store solenergiparker på land. Men da blir energigevinsten tilsvarende mindre. Vi kan forbedre turbiner i eksisterende vannkraftanlegg. Potensialet her er også forholdsvis lite, om vi ikke satser på å legge vann som nå er vernet i rør. Vi kan redusere behovet for ny kraft ved at vi sier nei til elektrifisering av gasskraftverkene på sokkelen. Det innebærer samtidig at vi må sørge for at oljeindustrien er avvikla i god tid før vi skal være fossilfrie i 2050. En slik dato vil Rødt ikke sette. Dermed står Rødt uten troverdig svar på både naturkrisa og miljøkrisa. Da får vi sette vår lit til ungdommen, dvs Rød Ungdom som ikke deler moderpartiets nei til havvind. 

Havet kan bidra til å redusere klimautslippene med 20% globalt. Havvind har potensiale til å levere store bidrag til å løse verdens klimaproblemer gjennom produksjon av rein energi til erstatning av fossil. Det kan skje gjennom energi fra tidevann, bølger, sol – men først og fremst havvind, sa professor Finn Gunnar Nielsen da Møre og Romsdal SV arrangerte webinar om HAVET 19. januar. Nielsen er professor ved geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen og direktør ved Bergen Offshore Wind Centre. Tidligere har han ledet et forskningsprosjekt som utviklet verdens første fullskala, flytende vindturbin.


Globalt er potensialet beregnet til 15.000 terrawatt-timer i områder mindre enn 60 km fra kysten, mens det lengre ut i havet er et potensiale på 45.000 terrawatt-timer. Blant verdens land er Norge det som har størst potensiale, etter Australia. Norge kan produsere 100 ganger mer vindenergi enn det man i dag produserer fra vannkraft.


I Tønsberg og Færder er debatten om havvindmøller blitt aktuell fordi det norske selskapet Zephyr ønsker å bygge en vindmøllepark i svensk økonomisk sone i Skagerrak – 35 km i luftlinje fra Verdens Ende. Motstanden mot vindmøller på land som ødelegger norsk natur, gjør at noen mennesker automatisk blir like negative til havvindmøller. Mye tyder på at vindmøller til havs faktisk kan være den energiproduksjonen som gir minst miljøproblemer. Når potensialet er så stort som det er, kan vindmøller til havs faktisk bety at vi kan åpne opp elver og naturområder som nå er regulert til vannkraft – om vi ønsker det.


Et område på 70×70 km vil kunne produsere like mye som all norsk vannkraft i dag. Dobler vi til 140×140 km vil vi kunne produsere nok energi til å dekke opp for energien fra all eksportert norsk olje og gass.Ifølge det internasjonale energibyrået (IEA) kan energi fra havvind om kun 20 år være den viktigste kilden til elektrisitetsforsyningen i Europa. De regner også med at prisen på havvind i 2040 vil være billigere enn energi fra land.


Norge har kompetanse fra oljeindustrien som kan brukes til å lage flytende innretninger. Men vi ligger håpløst etter når det gjelder øvrig kompetanse for havvind. Ikke minst kartlegging av aktuelle områder og innsamling av miljødata.


For Norge er vindenergi og vannkraft en suveren kombinasjon, mener professor Nielsen som er en ivrig tilhenger av havvind. Han har skrevet mange artikler om dette, både vitenskapelige og mer populærfaglige bidrag. Vindenergi og vannkraft har sin største produksjonskapasitet på ulike årstider og vannkraften er hurtig regulerbar og kan dermed dekke differansen mellom tilgjengelig vindkraft og kraftetterspørsel. For Europa, vil norsk havvindenergi bidra stabiliserende på tilgjengelig kraft og strømpriser; når det er lite vind i sør, vil det typisk blåse friskt lengre nord – og motsatt, skriver Nielsen ien av sine avisartikler.


Hva er miljøproblemene knytta til havvind?

Vi vet foreløpig alt for lite om miljøproblemene knytta til havvind. Konflikten mellom fugler og vindmøller er kjent. Det er lite som tyder på at kollisjoner mellom fugler og rotorblader har noen betydning for fuglebestander. På land er det selvsagt problematisk å legge vindmøller i et område der fugler hekker. De store vindmøllene som nå planlegges til havs, er så høye at fuglearter som er på leiting etter næring, flyr under rotorene. Det trengs mer kunnskap om fugletrekk, men mye tyder på at de bøyer unna for vindmølleparker. Det kan bety at fugletrekkene blir lengre. Et annet problem er fugler som flyr mot lys – et problem som har vært kjent så lenge vi har hatt fyr og fyrlykter langs kysten.Vi vet heller ikke nok om virkningen på fisk. Den kan vise seg å være positiv i form av at havvindparker vil frede fisken fra trålfiske, samt at vindmøllene kan virke som kunstige rev som gir gode oppvekstvilkår for fisk.
Nielsen påpeker at vi trenger lange tidsserier for miljødata. Derfor må miljøkartlegginga starte så snart som mulig. Både hensynet til lengden på tidsseriene og kvaliteten, taler for at staten tar et større ansvar, sier han.


Motstand mot vindmøller – men ikke til havs

En undersøkelse Norsk medborgerpanel har gjort om nordmenns holdninger til vindkraft, viser at befolkningen er delt på midten når det gjelder vindkraft på land. Men når man blir spurt om vindkraft til havs sier 8 av 10 nordmenn at det bør satses på utbygging til havs.

Det norske vindkraftselskapet Zephyr har lansert planer om en stor flytende vindkraftpark i svensk økonomisk sone i Skagerrak. Vindkraftparken er gitt navnet Vidar, og vil kunne produsere inntil 5,5 TWH strøm, tilsvarende strømforbruket for 1 million husstander.  Det vil være et betydelig bidrag til å kunne nå Paris-målene med tanke på ny fornybar energi som kan erstatte bruk av fossil energi. Derfor bør forslaget ikke avvises før vi miljøkonsekvensene er utredet.


Sephyr er eid av Østfold Energi, Vardar og Glitre Energi. Selskapet står bak svært kontroversielle utbygginger i Norge, slik som f eks på Haramsfjellet som var landfast vindkraft.


Nordiske avtaler gjør at norske miljømyndigheter – Miljødirektoratet – blir invitert til å ha innspill til miljøkonsekvensutredningen som nå skal foretas. Miljødirektoratet har lagt saken ut til høring i Norge. Sjølve vindparken vil ligge 35 km fra Verdens Ende, eller 40 km fra norsk fastland. Omtrent den samme avstanden vil det være til svenske Väderøerne. Utredningene om konsekvenser av anlegget er beregnet å holde på til 2026, deretter blir det beslutning om eventuell etableringen med en planlagt oppstart i 2031. Dette er altså grundige prosesser som tar tid.

Blant de som har levert høringsuttalelse er partiet Rødt i Færder og Tønsberg, som mener at havvindsprosjektet bør stanses allerede nå. Det er ikke fordi miljøkonsekvensene er spesielt store, men fordi Rødt er mot all etablering av havvind. Partiet mener at vi vil ha nok strøm om vi effektiviserer eksisterende turbiner i dagens kraftstasjoner (kan gi 5 Terrawatt) eller solkraft som kan gi 10-20 nye terrawatt. Det er vel og bra å gjøre disse tiltakene, men det vil ikke monne om vi skal erstatte bruk av fossil energi som utgjør over halvparten av energibruken i Norge. Dagens innenlandske strømproduksjon varierer mellom 120 og 160 terrawatt-timer.Fordi vi har ambisjoner om et grønt skifte, er SV  blant de partiene som ønsker utbygging av flytende vindkraft til havs. Da kan dette se ut som et godt prosjekt. Det som taler for prosjektet er at det etableres i et område der det mangler kraft, området er langt til havs og vil i liten grad sjenere folk på land, det er flytende vindmøller på dypt hav der det gjør liten skade på vegetasjon. Det er svært høye vindmøller som planlegges, men det har den fordelen at det er en del fuglearter som ikke vil bli skadelidende ved at de flyr under vindmøllene. For andre fugler som trekkfugler, mangler det fortsatt mye kunnskap. At vindmølleparken ligger så langt fra land betyr også at den trolig ikke vil skade rekreasjon og fritidsbruk – mesteparten av båtbruken i området skjer langs kysten. På gode dager vil vindmøllene kunne ses fra Verdens Ende. Om natta vil man også trolig se lysene fra vindmøllene. Om det er værre enn å se lys fra passerende skip, må vurderes.


I det hele tatt er det svært mye kunnskap som mangler. Det trengs mer kunnskap om sjødybder og strømmer, om effekter fra lyd fra vindmøllene, skyggevirkninger, marin flora og fauna, landskapsbilde etc. Farleden for skip mellom Danmark og Norge og til Sverige, går øst av området – men slikt skal selvfølgelig også videre utredes. Det foregår også noe kommersielt fiske i området i dag, men stort sett fra danske og nederlandske fiskere.  Etablering av vindmølleparken vil delvis bety en fredning av fisken ved at det blir vanskelig å tråle mellom vindmøllene.


Et spesielt problem som må utredes er ilandføringskabel for strøm, som nødvendigvis må gå helt inn til kysten og på den måten gjennom områder som er mer sårbare. Det trengs stor ilandføringskapasitet siden anlegget vil kunne produsere 5,5 terrawatt. Til sammenligning kan man se på at dagens 9 kabler mellom Sverige og Norge kun har en kapasitet på inntil 3,6 terrawatt.


Det er også behov for å utrede den totale klimaeffekten av vindmølleparken: Det kreves betong og metaller som gir CO2-utslipp i produksjon, for å lage en vindmøllepark. Da må det også dokumenteres at klimaeffekten for sparte utslipp gjennom produksjon av rein strøm, er større.
Rødt har etter min mening levert et grundig høringsutkast der de peker på mange forhold som trengs utredet. Det meste ser det ut til at allerede er omfattet av utredningsprogrammet. Men det skader ikke at det nevnes en gang til. Det som er skadelig er at partiet sier nei til all vindkraft til sjøs, og bidrar til å lage en kampanje mot slike anlegg – som vil gjøre det vanskelig å nå Paris-målene.

Atomic bomb detonated in the distance seen over an idlyllic rural landscape in Europe.

Til våren skal Stortinget behandle spørsmålet om norsk tilslutning til den såkalte tilleggsavtalen mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid. Til daglig kalles den baseavtalen, fordi den åpner for at USA etablerer 4 baser på norsk jord. USA får disposisjonsrett over Rygge militære flystasjon i Østfold, Sola ved Stavanger, Evenes ved Harstad og Ramsund orlogsstasjon.

“Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium”. Dette ble skrevet I 1949 av daværende forsvarsminister Jens Chr. Hauge. Det har blitt stående som den norske basepolitikken. Innebærer tilleggsavtalen at den norske basepolitikken endres?

Nei, hevder tilhengerne av avtalen. I en sirkelargumentasjon peker de på at baseavtalen forbyr baser, derfor er det heller ikke baser det nå skal åpnes opp for. I praksis, sier de, har amerikanerne allerede bygd opp mye militær infrastruktur i Norge etter krigen, uten at vi har kalt det for baser. Siden det skal være rotasjon på mannskapene på basen, er det heller ikke fast stasjonert personell, selv om basene vil ha kontinuerlig amerikansk bemanning og jurisdiksjon.  

Avtalens artikkel 1.2 stadfester også at “Alle aktiviteter i henhold til denne avtalen skal utføres med full respekt for norsk suverenitet, norske lover og folkerettslige forpliktelser, herunder når det gjelder lagring av visse våpentyper på norsk territorium. Det er ingenting i denne avtalen som endrer den norske basepolitikken eller norsk politikk med hensyn til lagring eller utplassering av kjernefysiske våpen på norsk territorium.”

Betyr det at den såkalte Gerhardsen-doktrinen fra 1957 heller ikke endres? Sammen med  basepolitikken har erklæringen fra daværende statsminister Einar Gerhardsen om at det ikke skulle lagres atomvåpen på norsk jord i fredstid, vært hovedelementer i de såkalte selvpålagte restriksjonene som skulle sørge for at vår nabo i øst var beroliget.

Imidlertid er det slik at om vi skal være sikre på at artikkel 1.2  respekteres, må Norge forbeholde seg retten til å kontrollere at amerikanske styrker ikke kan bruke, lagre, produsere eller overflytte kjernefysiske våpen i Norge. Slik kontroll  åpner ikke tilleggsavtalen for.  Riktignok forutsetter avtalen at  de amerikanske styrkene sier hvilke våpen de lagrer, men ingen kontrollmulighet. Etter Nei til atomvåpens mening kan noes å viktig ikke bare være basert på tilllit.

For artikkel 1.2 utfordres av avtalens artikkel 3, der amerikanske styrker gis eksklusiv rett og kontroll over områder der de kan lagre våpen. I artikkel 4 fremkommer det også at amerikanske styrker i ‘ekstraordinære tilfeller’ kan gjennomføre de nødvendige tiltakene for å sikre amerikanske operasjoner. Norsk suverenitet vil tilsidesettes dersom amerikanske operative behov anses som viktigere. 

Faren for at basene vil bli tatt i bruk også til atomvåpen, er økende. NATOs toppmøte I sommer la økt vekt på kjernefysisk avskrekking og nuclear sharing – utplassering av amerikanske atomvåpen i allierte land som ikke selv har det, og å involvere allierte land i planlegging av mulig bruk av atomvåpen i tilfelle krig. Dette kan innebære økt press for utplassering av atomvåpen, også i Norge.

Selv om Norge skulle velge å stole på at USA ikke bryter med norsk atomvåpenpolitikk, er det også nødvendig at potensielle fiender kan stole på dette. Hvis ikke øker sannsynligheten for at for eksempel russiske forsvarsplanleggere vil anse norske havner og flyplasser som integrert i USAs atomstrategiske infrastruktur – og dermed som potensielle mål for russiske kjernevåpen i en eventuell konflikt.

Nei til Atomvåpen er bekymret for at avtalen tilrettelegger for økt amerikansk tilstedeværelse og kobler Norge tettere på amerikansk atomstrategisk infrastruktur. En slik utvikling vil øke spenningene i nordområdene og gjøre Norge mer utsatt for angrep. En norsk forsvarsavtale med USA må derfor sikre Norge muligheten til å verifisere at det ikke under noen omstendigheter kan brukes, lagres, produseres eller overflyttes kjernefysiske våpen i Norge.