Feeds:
Innlegg
Kommentarer
Alllerede 7. august preget atomboma førstesida på de fleste aviser i Norge.

76-årsdagen for at den første atombomba ble sluppet over den japanske byen Hiroshima, markeres over hele verden. Bombinga førte til utslettelse av byen og mange hundre tusen døde i angrepet, og i årene etter, som følge av den radioaktive strålingen. De mange døde maner oss til å sloss for at atomvåpen aldri mer skal tas i bruk.  Hva mener stortingskandidatene i fylkene? Jeg vil gjerne utfordre dem til å skrive om sitt syn på atomvåpen.

Å oppnå globalt atomvåpennedrustning er at av FNs eldste mål. Atomnedrustning var tema for den første resolusjonen vedtatt i FN i 1946. I 1959 vedtok FN målet om total atomnedrustning og for alle andre masseutryddelsesvåpen. Dette har vært et hovedmål for alle FNs generalsekretærer. I juli 2017 vedtok FN en traktat om forbud mot atomvåpen, med massiv støtte fra 122 land. 22. januar i år trådte forbudet i kraft som internasjonal folkerett.  Det er en enorm seier for det globale nedrustningsarbeidet! Men den norske regjeringen støtter ikke FNs atomvåpenforbud. En slik passiv holdning fra Norge skjermer atomvåpenstatene for press om nedrustning. Ved å stå utenfor sender Norge et signal om at vi ikke er villige til å ta de grepene som trengs for å nå målet om en verden fri for atomvåpen.

Stortingsvalget i høst kan innebære en endring av denne politikken: På borgerlig side er både Venstre og KrF klare på at de ønsker at Norge skal tilslutte seg atomvåpenforbudet. På rød-grønn side har både Senterpartiet og SV programfestet at de støtter FN-forbudet, men AP er mer forbeholdne: De sier at det pr dato ikke kan være aktuelt for Norge å slutte seg til forbudet, men at det må være et mål på lengre sikt.

Det kan bety at atomvåpenpolitikken kan bli en viktig sak i regjeringsforhandlingene uansett hvilken blokk som vinner valget. Spørsmålet til AP vil være: Hva er det som skal til for at det skal bli aktuell politikk for Norge å støtte atomvåpenforbudet?

Solberg-regjeringa har avvist atomvåpenforbudet siden det ikke støttes av atomvåpenstatene. Deres strategi har i stedet vært å satse på ikke-spredningsavtalen som er en avtale der «de gamle» atomvåpenstatene USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina får en ene-rett på atomvåpen, mot at de forplikter seg til å ruste ned. Problemet har vært at atomvåpenstatene de siste åra heller har rustet opp. Hvis atomvåpenstatene ikke tar sine forpliktelser alvorlig, hvorfor skal de da ha en enerett, spør det store flertallet av land som har undertegnet ikke-spredningsavtalen.

I juli var det et møte i Madrid i landene som står bak det såkalte Stockholms-initiativet. Bak initiativet står 16 land med Tyskland, Spania og Sverige i spissen. Formålet med møtet var å forberede møtet som skal være for underskriverne av ikke-spredningsavtalen seinere i høst. Dit kan vi ikke komme tomhendt, sa den tyske utenriksministeren Heiko Maas. Stockholm-initiativet har fremmet 22 konkret forlag som innebærer at antallet kjernevåpen må reduseres, avtalen om stopp i atomvåpentesting må settes i kraft, samt at risikoen for at en konflikt ved feil eskalerer til en atomkonflikt, må reduseres.  I tillegg krever de at atomvåpnenes rolle i strategier og doktriner må reduseres, noe som er helt i strid med toppmøtet i NATO i juni hvor atomvåpnenes rolle i NATO skulle styrkes.

De tyske sosialdemokratene vil ha avtaler som fjerner alle atomvåpen fra europeisk jord. Heiko Maas åpner også opp for at Tyskland skal delta som observatør på møtet for partene i atomvåpenforbudet som skal holdes i 2022. Der er et av temaene hva som skal til for at også atomvåpenstater skal slutte seg til forbudet. Her bør det være et aktuelt krav i regjeringsforhandlingene, at Norge også skal delta – som man kan gjøre selv om man ikke har signert eller ratifisert forbudstraktaten.

En av de første sakene som det nye Stortinget vil få til behandling er avtalen mellom Norge og USA om amerikanske baser i Norge. Regjeringa hevder at avtalen ikke er et brudd på basepolitikken som har ligget til grunn for norsk sikkerhetspolitikk siden Gerhardsens dager. Begrunnelsen for dette er ganske tynn: De amerikanske soldatene skal ikke være fast stasjonert i Norge, men vil bytte på å være i landet. Slik er det på mange baser som USA har i andre land også – men der kaller de det baser. Nei til Atomvåpen er bekymret for at vi mister den politiske styringa som gjør at vi i dag kan forsikre land som Russland, om at det ikke er atomvåpen på norsk jord. En slik baseavtale kan bidra til økt spenning og risiko for at atomvåpen blir tatt i bruk som følge av en feil – slik landene bak Stockholm-initiativet vil hindre.

Vi håper at årsdagen for bombinga av Hiroshima 6. august kan motivere til at atompolitikk blir en del av valgkampen, og at vi ser muligheten for at Norge igjen kan ta en rolle som en stat som kjemper for atomnedrustning!

Om du spør folk om hva de vet om motstandsarbeid mot Hitler-regimet i Tyskland, vil de fleste nevne 20. juli-attentatet mot Hitler. Det er mindre kjent at det var blant ungdommer at motstanden mot nazistenes ensretting kom sterkest til uttrykk. Noen har hørt om ungdomsgruppa Den hvite Rose og søsknene Scholl. Mindre kjent er Edelweisspiratene og de andre «ville» ungdomsgruppene og deres omfattende motstand mot naziregimet.

Lenge ble de ikke disse gruppenes innsats anerkjent som motstandsarbeid. Mange ble henrettet og fikk straffer som kriminelle under naziregimet. Helt opp til de seinere åra har det vært en kamp for å rehabilitere dømte ungdommer og få deres innsats anerkjent som motstandsarbeid og ikke ungdomskriminelle.

Da nazistene overtok makta i 1933 ble alle venstresidas organisasjoner forbudt og lammet av terror fra det nazistiske SA. Kommunistpartiet KPD og ungdomsorganisasjonen KJVD fortsatte under jorda. De så Hitlers maktovertakelse som en krise for imperialismen som ville kunne føre til en proletarisk revolusjon. Det var derfor viktig for kommunistene å framstå som alternativet til nazistene. Det krevde en viss synlighet og aksjonisme, som gjorde at de ble såbare for Gestapo som i løpet av relativ kort tid klarte å rive opp deres organisasjoner.For å styrke den politiske kontrollen med barn og unge var det viktig for naziregimet å få dem til å bli med i Jungvolk og Hitlerjugend. Ved maktovertakelsen i 1933 var bare litt over én prosent av barn og unge medlemmer. Dette økte kraftig, men sjøl i 1935 var under halvparten av barn og unge som var medlem.

I 1936 ble detvedtatt en lov som sa at utenom hjem og skole, var Hitlerjugend den organisasjonen som hadde ansvar for oppdragelsen. Der skulle alle bli medlemmer.

Men det var det mange som ikke ville. Ikke minst var motstanden stor blant arbeiderklassens barn og unge. Hvis du ikke ble med kunne det bety at du ikke fikk gå på gymnas. Men arbeiderklassebarna gikk ikke på gymnas. De skulle ut i lære eller fabrikkjobb. Slike jobber var vanskeligere å kontrollere for regimet.

Sammen med forbudet mot arbeiderbevegelsens organisasjoner, ble også de frie såkalte «bündische» ungdomsorganisasjonene forbudt. Faktisk ble de utpekt som hovedfienden for Hitlerjugend.

Etter nazistenes maktovertakelse lot større grupper ungdom – særlig ungdommer fra arbeiderklassen – seg inspirere av den frie tyske ungdomsbevegelsen kalt Wandervogel. Til forskjell fra speiderbevegelsen i mange andre land, var prinsippet for Wandervogel at ungdom skulle lede ungdom. De var sammensatt i frie, selvstendige grupper uten sentral ledelse.

Ungdommene dannet grupper som inntok en opposisjonell holdning til naziregimet. Det var i utgangspunktet ikke politiske, selv om mange kom fra kommunistiske og sosialdemokratiske familier der fedrene ofte ble arrestert. De første gruppene ville bare unndra seg naziregimets tvang og ensretting i årene før krigen, den neste generasjonen involverte seg mer i politisk motstandsarbeid med skriving av slagord på vegger og utdeling av løpesedler. Den siste generasjonen var ungdom som drev aktiv sabotasje og arbeidet med å skjule desertører, rømte fanger fra konsentrasjonsleirer og krigsfangeleirer.

Det er begrepet edelweisspirater som er mest kjent. Det var navnet gruppene brukte i Nordrheinland-Westfalen. I Köln kalte de seg Navajos, i Düsseldroff het de «fahrtenjungs», i Ruhr «Ruhrpiraten» og i Leipzig «Meuten». I München kalte de seg «blasen» (bobler). Andre navn var mobs (pøbler), eller rett og slett bande.

Edelweisspirater var trolig et begrep Gestapo tok i bruk som betegnelse på opposisjonelle ungdomsgrupper, spesielt de som var inspirert av Wandervogel, venstreradikale naturverngrupper eller de kommunistiske rød-front-kjemperforbundene. Etter hvert tok ungdommene begrepet selv i bruk. En inspirasjonskilde var også bøkene til Karl May om indianere og hvite i Amerika. May var en populær forfatter som også Hitlerjugend benyttet som inspirasjon i sin villmarksopplæring. Problemet vare bare at May på ingen måte var rasist, men full av beundring for indianerne – navajoene.

Inspirert av Wandervogel kledde ungdommene seg i «turtøy»: rutete skjorter, korte bukser, skjerf i halsen, gjerne skigensere. Gjennom tøyet signaliserte de at de ikke var Hitlerjugend. I årene før krigen samlet de seg og brukte helgene til utfarter med overnatting i telt etter kåter, en inspirasjon fra samer i Skandinavia og mongolene via wandervogel.

De frie utfartene ble forbudt. I stedet skulle utfarter og leire være i regi av Hitlerjugend. Her var det militær disiplin, opplæring i nazistisk ideologi og paramilitær trening. Naziregimet ble nødt til å innføre streifpatruljer på jakt etter ungdommer som drev «vill» camping.

Motstanden mot Hitler-Jugend ble det som bandt de frie gruppene over hele Tyskland sammen. «Vi var egentlig en upolitisk gruppe som først kom i konfrontasjon gjennom angrep fra nazistene. Fordi vi liker annen musikk, klær, andre frisyrer» sier Heinz Koch fra Halle. Han forteller at hans motstand mot naziregimet først vokste etter at han ble tvangsklippet og banket opp på torget.

Det begynte altså med å dra på turer sammen, etter hvert ble det mer bevisst motstand: En ungdom forteller at han gikk med kritt i lomma og skrev slagord, eller bare bokstavene EP eller BJ for Edelweisspirater og Bündische Jugend, på husvegger. Eller de skrev postkort eller løpesedler som ble lagt igjen i trappehus, telefonbokser og postkasser. Teksten måtte være kort så folk rakk å lese det, uten sjøl å risikere å bli tatt. Ofte vred man på kjente slagord som «hjulene må rulle for krigen» til «barna må i krigen» eller «hoder vil rulle etter krigen». Aktivistene var ikke blant de mest litterære, så det var enkle og slående slagord: «Så brun som dritt er Köln. Våkn opp!»

Noen ble dømt for å eksperimentere med sprøyter og medisiner som man brukte sjøl for å unngå å bli kalt inn til arbeidstjeneste eller til militæret. Mot slutten av krigen kom sabotasjehandlinger, og hjelp til rømte KZ-fanger og tvangsarbeidere, eller at de smuglet mat inn i leire. Det var også virksomhetssabotasje i arbeidet, som å sørge for at motorer ikke virket som de skulle.

Vi vet ikke hvor mange som deltok i slike motstandsgrupper. Gestapo hadde registrert mange titusener av ungdom i sine arkiver. Gruppene oppsto i kortere eller lengre perioder. Ofte starta det med fire til fem personer i et nabolag som kjente og stolte på hverandre. Gruppene var små, og hadde ulik grad av kontakt med hverandre.«Motstanden mot Hitler-Jugend ble det som bandt de frie gruppene over hele Tyskland sammen»

Det er heller ingen som har tall på hvor mange naziregimet drepte. Dokumentasjonen over medlemskap, aksjoner, forhør og henrettelser befinner seg nesten utelukkende hos NS-regimets folk. Ungdommene var redde for å skrive notater om hva de gjorde. Det er antatt at bare et mindretall av medlemmene i ungdomsgruppene overlevde nasjonalsosialismen.

Naziregimet var veldig opptatt av de «ville gruppene» med ungdom. De utgjorde en trussel mot den politiske ensrettinga av ungdom. Etter som krigen utviklet seg i gal retning for nazistene, økte forfølginga som følge av redsel for defaitisme i befolkninga.

Gestapo sjøl anslår at det i Ruhr-området var edelweisspirater i alle større eller mindre byer. Anslaget aktive er mange tusen. Liknende grupper fantes i alle deler av landet.

I 1940 opprettet NS-regimet en egen konsentrasjonsleir for ungdom med 1000 innsatte, hovedsakelig edelweisspirater eller medlemmer av de andre gruppene. Mange ble også sendt i straffekompanier på Østfronten der de ble sendt ut hånd i hånd for å sjekke områder for miner.

Vi kan slå fast at den aktive motstanden mot naziregimet var betydelig større i ungdomsgruppene, enn blant de voksne. Ungdommene protesterte på en annen måte enn sine foreldre. Den var ikke like klart ideologisk uttrykt. Det handlet mye om å skaffe seg et frirom til å være ungdommer sammen.

Mange ungdommer som hadde blitt fengsla eller satt i konsentrasjonsleir under krigen, og familiene til henrettede ungdommer ville etter krigen ha bort stempelet om at de var kriminelle. Det møtte sterk motstand i Vest-Tyskland, der embetsverket i stor grad var de samme som var involvert i at de ble dømt. Spesiell oppmerksomhet har det vært omkring Ehrenfelder-gruppa med Edelweisspirater.

Historien er denne: Edelweisspirater i Ehrenfeld etablerte i 1943 sammen med konsentrasjonsleir-flyktningen Hans Steinbruck, en gruppe som forsynte jøder, desertører og tvangsarbeidere med mat som de stjal. For å beskytte seg skaffet de seg våpen. Et innbrudd i et sprengstofflager ble mislykket. Ideen var å sprenge Gestapo-hovedkvarterer i Köln. En nazi-funksjonær ble drept, gjennom tortur ble gruppa rullet opp. 10. november 1944 ble Steinbruck og seks ungdommer henrettet offentlig. Etter krigen har det vært gjort mange forsøk på å få anerkjent at det var motstandsarbeid og ikke kriminalitet.

I spissen har blant annet Jean Jülich stått. Han var, som 15 år gammel, medlem av gruppa og overlevde så vidt. I 1984 anerkjente staten Israel Edelweisspiratene som «rettferdige blant folkene», mens delstatsregjeringen i Nordrhein Westfalen 1988 avviste en anerkjennelse av motstandsarbeidet. Formelt sett har det fortsatt ikke skjedd, men byen Köln har oppkalt en gate etter en av de myrdete ungguttene, og i det tidligere Gestapo-hovedkvarteret er det etablert et minnested og et forskningssentrum.

Jean Jülich har selv sammenlignet Edelweisspiratene med Den hvite Rose-gruppa i München, som blir holdt fram som motstandshelter: «De var akademikere og kunne vises fram etter krigen. Vi var arbeiderbarn og pøbler fra rennesteinen. Hva ventet egentlig folk av 15-16-åringer for å kunne kalle det for motstandsarbeid? Vi gjorde det som sto i vår makt».

Innlegg av Aram Karim, 2. kandidat til Stortinget for SV i Vestfold og Lars Egeland, miljøpolitisk leder i Vestfold og Telemark SV

Mennesker dør som følge av ekstrem nedbør og flom i Tyskland og Belgia. I USA og i Sibir herjer store skogbranner. Klimaendringene blir synligere for hvert år. Til høsten skal vi velge nytt Storting som kan bli historisk ved at det er det siste Stortinget som har mulighet til å vedta nødvendige klimatiltak før det kun vil handle om brannslukking.

I 2006 kom den såkalte Stern-rapporten, som beskriver økonomiske scenarier for følge av global oppvarming. Rapporten var laget på oppdrag av den britiske statsministeren. Konklusjonen var at det var uendelig mye billigere å iverksette politiske tiltak for å hindre oppvarming, enn å tilpasse seg de endringene som oppvarminga fører til. Hvis Tiltak for å stoppe oppvarminga ville koste ca 1% av verdens brutto nasjonalbudsjett i året. Å ikke sette i gang tiltak vil innebære kostnader på mellom 5 og 20%.

En del av oss skrev innlegg i avisa og viste til denne rapporten i 2006. Men vi ble ikke hørt. I dag kan vi konkludere med at det i liten grad er blitt satt inn tilstrekkelige tiltak. Det betyr at kostnadene som følge av klimaendringene blir vesentlige høyere enn de trenge å være. Nå må vi både sette inn tiltak for å redusere utslippene, samtidig som vi må tilpasse oss uunngåelige klimaendringer. Dette ser vi for eksempel i Tyskland hvor jernbaneselskapet Deutsche Bahn sier at de aldri – inkludert annen verdenskrig – har opplevd en så sterk ødeleggelse av jernbaneinfrastrukturen på så kort tid. Kostnadene til gjenoppbygging vil bli enorme. Når det gjaldt ødeleggelsen under krigen, så håpet man i etterkrigstidas gjenoppbygging at slike ødeleggelser aldri ville komme igjen. Når det gjelder ødeleggelsene som følge av klimaendringene vet vi at de gjenta seg, oftere og oftere – helt uforutsett.

I Tyskland har Grunnlovsdomstolen slått fast at et krav om kun en halvering av klimagassutslippene de neste 9 år, vil innebære at uakseptable kostnader og ulemper vil bli overført til kommende generasjoner. Grunnlovsdomstolen ga regjeringa beskjed om å skjerpe klimamålene for at ungdom skulle ha den samme rett til å leve gode liv i framtida, som dagens innbyggere. I Australia fikk en  gruppe ungdommer rettens medhold i at det ikke kan gis tillatelse til ny kullgruvedrift om det ikke kan forsvares innenfor verdens karbonbudsjett. Retten slo fast at utslippene fra forbrenning av kull, var et australsk ansvar når kullet kom fra Australia, uavhengig av hvor i verden kullet ble forbrent. En slik tankegang har ennå ikke nådd Norge der norsk olje- og gassproduksjon kun tar hensyn til utslippene under produksjon – ikke når olje og gassen blir forbrent. Norges bidrag til klimaendringer som følge av brenning av oljen og gasser vi utvinner er ti ganger så store som norske utslipp av CO2 i 2019. Det internasjonale energibyrået har gjort det klart at det ikke er forenlig med 1,5-grads-målet å leite etter nye oljefelt. Dette avviser Høyre, Ap og FrP.

Nylig kom en rapport der klimakonsekvensene av statlige korona-tiltak ble vurdert. Norge kommer på sisteplass i Europa. Hovedårsaken er den store skattepakka som stortingsflertallet ga oljeindustrien. Også manglende klimakrav i støtte til flyindustrien virker negativt for Norge.

I Parisavtalen ble verdens land enige om å prøve å hindre temperaturøkning over 1,5 grad. Vi har allerede nådd over en grads økning. Da avtalen ble inngått trodde man at man hadde tid fram til 2050 for å stoppe alle utslipp. Men siden kranene har fortsatt å renne i alt for stort tempo, er det mer realistisk at vi må stoppe alle utslipp mellom 2030 og 2040. Forskjellen mellom 1,5 grads global oppvarming og 2 grader, kan innebære at sommertemperaturen i deler av Europa går fra 40 til 50 grader. Det vil gjøre store deler av vårt kontinent ubeboelig.

Kan vi hindre klimaøkningen? Er vi dømt til å mislykkes? Nei, vi er ikke det. Det finnes tekniske løsninger som kan gi store bidrag. Det er allerede i dag mulig å trekke CO2 ut av lufta og lagre den i borehull under havoverflaten. Men det er veldig mye dyrere enn å erstatte dagens bruk av olje med elektrisitet fra vann, sol og vind. Vi har sett store innovasjoner med overgang til elbiler og elektriske ferjer. Det største hinderet er de politiske lederne som skyver tiltakene foran seg i redsel for at drastiske tiltak vil provosere velgerne som de er avhengige av.

Det Stortinget som vi skal velge til høsten vil bli historisk på den måten at de kanskje er det siste Stortinget som har muligheten til å sette i gang de nødvendige tiltakene, eller fortsette å skyve kostnader, besvær og ulemper over på kommende generasjoner.  Derfor trenger vi politikere som har ambisjoner. Høyre og AP med samarbeidspartiene FrP og Senterpartiet har vært tydelige bremseklosser i klimaarbeidet. Vi har ikke råd til at disse partiene skal få dominere klimapolitikken også de neste 4 åra.

Hvorfor er venstresida så negativt innstilt til atomkraft, spør Bhaskar Sunkara fra tidsskriftet Jakobin i Klassekampen 22. juni. Bhaskar viser til at stengingen av atomkraftverket Indian Point utenfor New York, førte til en sterk økning i CO2-utslippene.

Atomkrafta ble ikke erstatta av fornybar energi, men fossil. Skal vi løse klimakrisa, må vi ha mer atomkraft, mener Sunkara.

Det er mange grunner til at folk fra både venstresida og høyresida i Norge er skeptiske til atomkraft. I den vestlige verden er atomkraft på retur. De fleste atomkraftverkene er bygget mellom 1970 og 1990 og driftes på overtid. Av ca 290 reaktorer er 111 allerede stengt fordi de har gått ut på dato og rehabilitering er for dyrt. Atomkraftverket på Indian Point var fra 1962.

Heldigvis har det ikke vært alvorlige ulykker her, men atomkraftverket har ført til radioaktiv forurensning av grunnvannet og nå står man overfor minst tolv år med dekommisjonering og en prislapp på over 2,3 milliarder dollar. En av de største utfordringene ved atomkraft er at det høyradioaktive avfallet må lagres trygt, isolert fra mennesker og miljø, i overskuelig framtid. Sunkara hevder disse bekymringene er utdatert, men det er fortsatt ingen som land har funnet en god, permanent løsning på problemet. Tyskland har brukt milliarder på midlertidig lagring og har jobba med å etablere et sluttlager i Gorleben siden 1970-tallet. I 2013 ble dette prosjektet skrinlagt og man begynte prosessen på nytt. Selv Norge med sine, i global sammenheng mikroskopiske, 17 tonn med høyradioaktivt avfall, står nå overfor en enormt komplisert og svindyr opprydningsjobb.

Av de fire tillatelsene til nye atomkraftverk gitt under Obama-administrasjonen har to blitt skrinlagt, mens de to andre ligger langt bak tidsskjema med enorme budsjettoverskridelser. Tyskland, Italia, Østerrike og Litauen har vedtatt å avvikle sine reaktorer. Offisielt er det 14 reaktorer under bygging, svært mange av dem har vært under bygging siden 1980-åra. Det betyr at mange aldri vil bli realisert. Finland har hatt en reaktor under bygging siden 2005. Sverige har stengt sju av sine reaktorer, men har fortsatt seks reaktorer i drift. De er fra begynnelsen av 70-tallet.

Det er relativt billig å drifte gamle atomkraftverk, men det er dyrt å bygge nye. Å renovere gamle atomkraftverk er også dyrere enn å bygge ut fornybar energi. Sunkara har rett i at det foreløpig ikke er bygd ut nok utslippsfri energi til å erstatte det nedlagte atomkraftverket ved Hudson-elva. Men om vi nå skal starte planlegging av nye atomkraftverk til erstatning av de gamle som går ut på dato, vil vi ikke rekke å bygge dem før de gamle må avvikles. Dette er ikke veien å gå om vi skal nå klimamålene for 2030.

Når atomkraften globalt ikke taper andel, skyldes det blant annet nye flere atomkraftverk i land som India og Kina. Det er ikke tilfeldig: Begge landene har atomvåpen. Av verdens ni atomvåpenstater har tre av statene utviklet atomvåpen under dekke av atomkraft, i strid med ikke-spredningsavtalen. Til tross for hva Sunkara hevder, er det flere koblinger mellom atomkraft og atomvåpen, og jo mer utbredt atomkraftteknologien er desto større blir risikoen knyttet til spredning atomvåpen. Sunkara er også bekymret for arbeidsplasser som forsvinner. Ja forhåpentligvis vil en avvikling av atomkraft og atomvåpen kunne frigjøre ressurser til å løse klimakrisa bedre. I 2016 gikk halvparten av ferdige studenter innen teknologi og realfag i USA til selskaper som utvikler eller vedlikeholder atomvåpen eller atomkraft.

Skal vi få til et grønt skifte, trenger vi de beste hodene for å utvikle mer bærekraftige energiløsninger. Da trenger vi alle talentene som i dag jobber i atomindustrien.

Innlegget sto i Klassekampen 28. juni 2021

Av Grete Wold, stortingskandidat for SV i Vestfold og Lars Egeland, miljøpolitisk leder i Vestfold og Telemark SV

Mange tror at Norge ikke er egna for sol-energi. Vi lever i et kaldt land og det er ikke så ofte at sola virkelig varmer. Det er helt feil. Det kalde norske klimaet gir bedre og mer effektive solcelleanlegg enn lenger sør i Europa. Aller best egnet for solenergi er Sør- og Østlandet. Bare ved å legge solenergi på eksisterende tak, ville vi kunne dekke store deler av behovet for økt elektrisk kraft i Norge.

Av 304 milliarder dollarene som ble investert til fornybarsatsing i verden i 2020 gikk halvparten til solenergi som vokste mest ved siden av havvind.

Det var i Europa at fornybar-investeringene økte mest, med hele 67%. Også Norge kommer på lista med 9 milliarder kroner, takket være elbilsatsing og investeringer i karbonfangst. Det er likevel veldig beskjedent når Statistisk Sentralbyrå regner med at det i 2022 skal investeres 260 milliarder i oljeutvinning i Norge. IEAS rapport som vakte oppsikt ved at den anbefaler ikke å leite etter mer olje, utroper sol til kongen blant framtidas energiformer. Om få år kan solenergi bli den største kraftkilden i verden. Det er ingen grunn til at Norge burde henge etter.

Vi har mye miljøvennlig vann-kraft i Norge, men fortsatt er det slik at halvparten av energiforbruket er bygd på fossile kilder: Det er bensin og diesel til biler, det er olje, gass og kull til prosessindustri og oljeindustri. Vi trenger en storstilt elektrifisering i Norge om vi skal bli utslippsfrie.

Det beste med solenergi er at det er den fornybare energiformer som raskest kan bygges ut og som har minst konflikter knytta til seg. Vindkraft på land er omstridt fordi det kan bidra til ødelegging av uberørt natur. Vestfold er ikke spesielt egnet for vindkraft og vannkraft. Men vi har sol! Det er ikke bare skryt når vi sier at vi bor på Norges solkyst.

Vestfold har samme solinnstråling som Tyskland som har 60 ganger så mye solenergi pr innbygger som oss. Sverige har installert nesten seks ganger så mange solanlegg, mens i Danmark er det nesten ti ganger så mange.

Hvis vi bruker eksisterende tak til å produsere solenergi er potensialet 30-50 terrawatt-timer, i følge Erik Marstein som er forskningsleder ved Institutt for Energiteknikk. Hvis vi ønsker kan dette utvides gjennom solenergi-parker eller f eks flytende solenergianlegg på innsjøer.

Solenergi kan bli driveren i elektrifiseringa i Norge, mens den i dag bare er kakepynt. Det betyr ikke bare at vi må bygge ut sol, men vi må også tilpasse den øvrige energiproduksjonen til solenergien. Solenergien leveres inn på nettet og erstatter vannkraft når sola skinner. Når det ikke er sol, bruker vi det lagra vannet til kraftproduksjon. Etter hvert vil det også utvikles smartere måter å ta vare på energien på. Flere steder er det allerede slik at du i et parkeringshus kan velge om du vil betale for parkering, eller betale med å levere strøm fra elbilen din som ellers kan lades med solenergi hjemme. Elbilen kan selvfølgelig også brukes til å levere strøm til huset.

Solkrafta gir oss mulighet til å skaffe oss grønn energi fra nærområdet. Spørsmålet bør ikke være om det passer med solenergi på takflater, men omvendt: Er det noen grunn til at det ikke skal være solceller på taket?

Det skjer en rivende teknisk utvikling som både gjør solenergien billigere, men også mer effektiv eller anvendelig. Nå forskes det på å ha det som bygningsmateriale eller i husmalingen. Man kan også tenke seg at solcellene er gjennomsiktige, og er en del av vinduene.

Dessverre vil det ta for lang tid hvis vi bare stoler på at markedet vil føre til utbygging av solenergi. Det er nødvendig at staten tar ledelsen og setter politisk mål for hvor mye sol-energi vi vil ha. Deretter kan næringslivet inviteres til et samarbeid om hvordan vi kan nå målet, og hva slags støtteordninger som staten bør bidra med.

Hvis jeg blir stortingsrepresentant fra solfylket Vestfold er dette en viktig sak jeg vil jobbe for.

Kjernen av saken er dette: Det er lite hjelp i å være litt klimavennlig, hvis andre ting er viktigere.

Natur og ungdom har et fantastisk slagord formet som et spørsmål: Hvis ikke du, hvem? Hvis ikke nå, når? Vi kommer i tanker om det slagordet når vi leser kommentarene til vår lokale store klimasak – fastlandsforbindelsen til Nøtterøy – og vår nasjonale klimasak – stopp i leiting etter ny olje.

«Senterpartiet og jeg personlig deler bekymringen for klimaet, men en utsetting vil også gi økonomiske konsekvenser…» sier Kathrine Kleveland, fylkestingsmedlem og stortingskandidat for Senterpartiet. Det hjelper jo ikke klimaet et døyt om Kleveland er sympatisk innstilt til klimakutt, hvis hun likevel mener at å unngå noen millioner til en ekstra utredning, er viktigere. For klimaets skyld kunne hun like gjerne være klimafornekter. Heller ingen fra Ap eller Høyre tar til motmæle mot at det blir umulig å nå Vestfold og Telemark fylkes mål om klimakutt, hvis man bygger det store nye veiprosjektet. Det er bare det at andre ting er viktigere, samtidig som de peker på at det skal bli lettere å ta buss.

Her er vi ved kjernen av saken: Det er lite hjelp i å være litt klimavennlig, hvis andre ting er viktigere. Det er ikke kutt i klimagass lenger som teller, det er nullutslipp om vi skal nå målet om kun 1,5 grads oppvarming. For hver dag vi venter med å ta kutt, må kuttene bli større. Vi trodde at en halvering av klimakuttene de neste ti årene ville være nok. Nå ser det ikke sånn ut, vi bør nærme oss nullutslipp om 10 år. Det betyr at vi skal ha færre biler, ikke flere.

Mandag kom rapporten fra det internasjonale energibyrået (IEA) som sier at det må bli stopp i all leiting etter ny olje og gass. De store partiene Høyre og AP har alltid trodd på IEA, nå har de snudd. På politisk kvarter i dag er SPs Sandra Borch og Aps Espen Barth Eide skjønt enige om at vi ikke kan stoppe tildeling av nye felt. De kaller en slik politikk for bråstopp i oljeproduksjonen. Men det er det jo slettes ikke: Det store Johan Sverdrup-feltet som ble åpna i 2019 skal etter planen produsere til 2059. Det gamle Statfjordfeltet skal kanskje produsere til 2040. Dette er planer som bare kan realiseres om det kan kombineres med CO2-lagring som vil bli forholdsvis dyrt. Det betyr at det er forretningsmessig ganske mørke utsikter for allerede eksisterende oljefelt, hvorfor skal vi da fordele nye leitelisenser for områder som først vil være klare for produksjon når verden skal ha blitt karbon-nøytral?

Statistisk Sentralbyrå har beregnet kostnadene på ikke å tildele nye leitelisenser eller utvinningstillatelser. På lang sikt -fram til 2050 – vil en stopp bety reduserte inntekter tilsvarende et halvt års lønnsvekst.

Vi er sympatiske til klimaet, sier Sandra Borch, Espen Barth Eide og Katrine Kleveland. Men det passer ikke nå.

Erna må lytte til Obama, ikke til Jens

Nå skal NATO samles om atomvåpnene. Atomvåpenavskrekking må bli viktigere. Sjøl om det bare er tre NATO-land som har slike våpen, skal NATO satse på nuclear sharing som betyr at atomvåpen skal utplasseres i flere av medlemslandene. NATO skal satse på mer solidaritet mellom medlemslandene, sier generalsekretær Jens Stoltenberg. Betyr det at norske F35 skal kunne brukes til atomvåpen?

«Atomvåpen må forbli en hovedkomponent for NATO. Det er av kritisk verdi å opprettholde en kjernefysisk avskrekkelse. NATOs strategiske konsept må revideres og atomvåpen og avskrekking må en større plass. « Dette er noen av anbefalingene i rapporten NATO 2030, som skal diskuteres på NATOs toppmøte 14. juni.

Rapporten er skrevet av en såkalt refleksjonsgruppe oppnevnt av generalsekretær Jens Stoltenberg. I rapporten foreslås det en styrking av det politiske samarbeidet i alliansen, også knyttet til avskrekking og atomvåpen. Begrepet nuclear-sharing som det foreslås å styrke, betyr at selv om atomvåpnene er eid av USA, Frankrike og Storbritannia – så skal de kunne utplasseres i ulike land. Når Norge har fått sine amerikanske F-35 fly, vil vi være det europeiske NATO-landet som har den største flåten av fly som er utstyrt til å kunne ha amerikanske atomvåpen. Den økte solidariteten mellom NATO-landene som Stoltenberg etterspør, kan bety at Norge blir pressa til å stille sine fly tilgjengelig for å ha atomvåpen i en krisesituasjon.

Erna Solberg har bedt Jens om å dempe seg når det gjelder hans ambisjoner om økt NATO-nærvær i sør-øst-Asia. Det skal også diskuteres på NATO-toppmøtet. Men Erna har ikke sagt noe om satsingen på atomvåpen. Når resten av verden samler seg om FNs atomvåpenforbud og marginaliseringa av atomvåpen øker, minner NATO de allierte om at de må stå samlet om holdningen om at forbudstraktaten «aldri vil føre til nedrustning, eller påvirke folkeretten». Skammen over å ha atomvåpnene skal deles på alle medlemslandene.

Etter Nei til Atomvåpens mening bør det bli offentlig diskusjon om hva Norge bør mene om atomvåpen på toppmøtet 14. juni. Skal Erna Solberg støtte et økt fokus på atomvåpen og avskrekking? Er det Norges posisjon at det politiske handlingsrommet for enkeltstatene bør vike for sterkere politisk enstemmighet i alliansen, også om atomvåpen?

I 2009 fikk president Barack Obama Nobels fredspris for sin visjon og sitt arbeid for en verden uten atomvåpen. Både Jens Stoltenberg og Erna Solberg var til stede i Oslo rådhus og hørte Obama tale. De bør merke seg både hva han sa i Oslo, eller hans tale i Praha april samme år: «Noen argumenterer med at vi er dømt til å leve i en verden dere flere land og flere folk skaffer seg det ultimate verktøyet for ødeleggelse. Denne fatalismen er en dødelig motstander. For hvis vi tror at spredning av atomvåpen er uunngåelig, da innrømmer vi for oss selv at bruken av atomvåpen er uunngåelig», sa Obama. Hans lovte at USA som det eneste landet som faktisk har brukt atomvåpen, skulle sette i gang tiltak for en verden uten slike våpen.

I motsetning til Stoltenberg, lovte Obama at USA skulle redusere den rollen som atomvåpen har i den nasjonale sikkerhetsstrategien – og oppfordre andre til å gjøre det samme. Han ville forhandle om kutt i atomvåpenarsenal og vil ta initiativ til å involvere alle atomvåpenstatene. Erna bør lytte til Obama, ikke til Jens.

Skal Norge slutte seg til den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen som trådte i kraft i januar i år? Dette har vært den viktigste nedrustningspolitiske saken i Norge de siste åra. Nå som partienes landsmøtesesong går mot slutten, kan vi slå fast at Senterpartiets valgprogram kan å bli av historisk betydning for frednasjonen Norge. 

Bilde: Sanne Ellingsen

 Senterpartiet skal vedta sitt program som siste parti 4-6. juni.

Atomvåpenforbudet som ble vedtatt i FN i 2017, kom som et resultat av et initiativ som ble tatt av den forrige rød-grønne regjeringen der Senterpartiet satt. Når dette initiativet førte til reelle forhandlinger om et forbud, ønsket SP, AP og SV at Norge skulle ta del i forhandlingene. Da hadde regjeringen Solberg overtatt, og de ønsket ikke en slik deltakelse. De har også avvist alle diskusjoner om norsk tilslutning til forbudsavtalen. Det er en holdning Norge deler med alle andre NATO-land, sjøl om det foregår en diskusjon om tilslutning også i andre land.

Det er ingen tvil om at Norge ikke bryter noen formelle forpliktelser overfor NATO, om vi signerer forbudet. Men NATO-alliansens strategiske konsept definerer atomvåpen som alliansens øverste sikkerhetsgaranti. I fjor gikk to tidligere generalsekretærer i NATO sammen med over 50 tidligere ministre og statsledere i NATO-land, ut og utfordret påstanden om at trusselen om bruk av atomvåpen gjør oss sikrere. Blant de norske underskriverne var de to tidligere statsministrene Bondevik og Jagland i tillegg til utenriksministre og forsvarsministre. Avskrekkingspolitikken med trusselen om gjensidig utslettelse, har bidratt til fred etter 1945, hevder tilhengerne av atomvåpen. Men det er utenkelig at USA skal ofre amerikanske storbyer for å hindre et angrep på Norge, svarer vi og mange andre. Nye atomvåpen og nye militære strategier som den amerikanske om «operasjonell uforutsigbarhet» som gjør at USA ønsker framskutte baser i Norge, øker sjansen for bruk av atomvåpen.

– Dette er livsviktig. Vi må tenke nytt, sa Kjell Magne Bondevik til KrFs landsmøte. Han sa at han tidligere var skeptisk til å signere atomvåpenforbudet, nå er jeg for sa han – og fikk med seg hele partiet på å programfeste forbud mot atomvåpen. Denne høsten går Venstre, KrF, SV, MDG og Rødt til valg på et program som støtter norsk tilslutning til atomvåpenforbudet. Også Sps Liv Signe Navarsete har i flere år vært en klar forkjemper for forbudet. Fremskrittspartiet og Høyre er like klare motstandere. AP var delt på landsmøtet: En tredjedel av delegatene ønsket en forpliktelse til forbudet, mens flertallet konkluderte med at atomvåpenforbudet er et godt initiativ og at det bør være et mål å tilslutte seg, samtidig som de la til at det ikke er aktuell politikk nå.

Dette betyr at SPs formulering i sitt program i praksis vil avgjøre om en ny regjering fra høsten skal føre en ny politikk, eller fortsette Solberg-regjeringas nei til forbudsavtalen. Utkastet til Sps prinsipp-og handlingsprogram for 2021-2025 er mer uklart enn partiet har vært tidligere. Her sies det at Sp vil «utrede konsekvensene for Norge av en ratifisering av traktaten om atomvåpenforbud, og bidra aktivt til bred internasjonal oppslutning om arbeidet mot atomvåpen.» Dette må forstås som mer støttende til norsk tiltredelse av atomvåpenforbudet enn det Ap går til valg på, men denne støtten er altså ikke uforbeholden.   

Det er massivt flertall i det norske folk for tilslutning til atomforbudet. Et parti som lytter til vanlige folk, må ta folkeviljen på alvor og programfeste en klar støtte til atomvåpenforbudet.

Slagentangen raffineri. Nå blir det slutt på å produsere olje og bensinprodukter. SV har foreslått å produsere rein energi med vindmøller i stedet for piper, det faller Maren Njøs Kurdal fra Rødt tungt for brystet. (Foto: NRK)

På slutten av 1800-tallet ble utenlandske selskaper oppmerksomme på hvilken verdi som lå i mulig kraftproduksjon i norske elver og fossefall. Mange private selskaper kjøpte opp rettigheter for en slikk og ingenting. Så kom politikerne på banen med å stille krav for at vannkraftressursene skulle komme hele folket til gode. Slik ble det moderne Norge bygd og industrialisert.

Nå står vi overfor den neste store utfordringen.  Å sørge for å kutte alle CO2-utslipp helt i løpet av få år.  Det vil ikke gå om man er like ambisjonsløs som det Rødt Maren Njøs Kurdal gir uttrykk for i sitt innlegg i TB 5. mai. Det er umulig å styrke kapitalen som står bak vindkraftutbygging, derfor må vi heller si nei til all vindenergi, mener hun, – til forskjell fra politikerne som for hundre år siden sørget for å få nasjonal kontroll med vannkrafta. Og som SV krever i dag.

Under halvparten av energibruken i Norge er fornybar. Vi er avhengig av olje og gassprodukter i hverdagen vår, i industrien og i økonomien. SV mener det er mulig å gjennomføre en ny grønn omstilling der industrien, samferdsel og hverdagsliv blir utslippsfritt. Men det vil kreve mye rein energi. Vi er enige med Rødt om at potensialet er stort gjennom energiøkonomisering, men det vil ikke være nok. Det er et potensiale i å modernisere eksisterende vannkraftverk, men heller ikke det er nok. Dessverre er det slik at det som lanseres som opprusting av vannkraft først og fremst handler om å legge mer vann i rør. Derfor må vi også bygge ut flytende havvind, men det vil heller ikke være nok og ikke komme tidsnok. Derfor sier vi at må kunne vurdere om kommuner eventuelt måtte ønske å få bygget ut vindkraft der det ellers er tatt hensyn til natur og miljø. I tillegg må vi bygge ut bioenergi og solenergi som har et stort potensiale.

SV har ikke gitt opp å styre energibruken til folkets beste. Vi har store ambisjoner om at inntektene fra utnytting av naturressurser som vind skal komme folket til gode, og at folk lokalt skal ha mulighet til å si nei til vindkraftutbygging. Vi sier nei til storstilte vindparker, men mener at vi må kunne vurdere å bruke allerede industrialiserte områder som Esso Slagentangen og næringsparken på Rygg til produksjon av rein energi.

Ødeleggelsen av naturmangfold er et stort problem. Det skyldes to forhold: Klimaendringer og utbygging i uberørt natur. Vi løser ikke det ene uten å løse det andre. Dette har vi ambisjoner om, dessverre ser det ut til at Rødt har hivd inn håndkleet.

For første gang er åpen tilgang større enn abonnementsbasert tilgang, sa Kenneth Ruud på den digitale Bibsys-konferansen i mars. Ruud er prorektor ved Universitetet i Tromsø og har viktige verv i både Universitets- og høgskolerådet og i Norges Forskningsråd.

Ruud takket de mange bibliotekarene som gjennom år har sloss for åpen tilgang. Ruuds kilde for at åpen tilgang er størst, var typisk nok en twitter-melding fra Samuel Moore som er en informasjonsteori-forsker som har spesialisert seg på vitenskapelig publisering (Bio – Samuel Moore) .

Slik jeg leser dataene Ruud refererte til, dreier deg seg om at det nå kommer flere  åpne publikasjoner enn abonnementspublikasjoner – det dreier seg ikke nødvendigvis om lesning. Der kan det være at OA- har vært større over lengre tid. Det interessante er imidlertid at begge deler har hatt en kraftig økning. Mens det i 2000 var litt under 2 millioner publikasjoner i lukkete kanaler og under 500.000 i åpne, har de to i 2020 passert hverandre med ca 3 millioner publikasjoner i hver kanal. Altså en seksdobling av åpne publikasjoner, men også og en 50% økning i lukkede publikasjoner. Og samlet over en dobling i antall publikasjoner på 10 år.

Kan ikke huske sist jeg var på biblioteket for å få en bok

Jeg kan ikke huske sist jeg var på biblioteket for å finne litteratur, sa Ruud. Som forsker er Ruud opptatt av forskningsbiblioteket, men han mente samtidig at det fysiske biblioteket er viktig for studentene. Ikke bare som arbeidsplasser for dem, men som læringsareanaer der man kombinerer studentenes nye måter å jobbe med, med tilgang til kunnskap – og tilgang til kompetanse. Hvis vi gjør dette til et attraktivt tilbud, vil ansatte også legge deler av arbeidet sitt til de fysiske biblioteklokalene, mente Ruud.

Økningen i antall publikasjoner sier noe om veksten i kunnskapsproduksjon og publisering, som synliggjør behovet for organisering av kunnskapen og kuratering og formidling av kunnskapskildene.

Publikasjoner vokser, forskningsdata eksploderer

Veksten er enda større når det gjelder forskningsdata. Data kan bli den nye tidsskriftsartikkelen, mente Ruud – og viste hvordan man gjennom tilgang til forskningsdataene kan få interaktive artikler. I framtida er kanskje ikke artikkelen det viktigste å få tilgang til, men forskningsdataene.

Ruud viste en graf som anslo at vi kan få en vekst i datamengden opp mot 175 zetabyte i 2025, fra et nesten usynlig startpunkt i 2020. Zetabyte er en trilliard byte, et 1-tall med 23 nuller bak. Bare for kort tid siden målte man datamengder i exabyte – en trillion byte – 1-tall med 18 nuller bak. I 1999 regnet man med at summen av all menneskeskapt media, dvs audio, video, tekst i verden utgjorde 12 exabyte. Men allerede i 2022 var produksjonen oppe i 5 nye exabyte. Det sies at summen av alle ord som menneskeheten gjennom denne klodens eksistens har uttalt, utgjør 5 exabyte. Her kan man altså bli svimmel. Det er ikke så urimelig å etterlyse en bibliotekar som kan bidra til å holde orden på dette. Da hjelper det ikke med katalogkort, men nye automatiserte verktøy. Ruud viste  til gründerbedriften Keenious i Tromsø, som arbeider med å utvikle intelligente søkemaskiner som kan finne meningsfylt innhold i store mengder data. Det kan skje også uten at du behøver å spørre, f eks basert på din egen tekst. Keenious jobber sammen med dyktige referanse-bibliotekarer på uh-institusjonene som hjelper gründerne med å utvikle tjenesten. Det vil komme mange nye slike verktøy, og funksjonaliteteten vil bli innebygd i eksisterende systemer.

Ruud mente at man trenger bibliotekene til  kuratering, visualisering av data, bibliometri – og til plattformer for  publisering av vitenskapelige artikler. Universitetsbiblioteket i Tromsø har tatt ansvar for lagring av forskningsdata og drifter Dataverse som de fleste norske universiteter og høgskoler i dag benytter til datalagring.

Stemmestyring vokser

Vi har en tendens til å overvurdere hva som skjer de neste to årene og undervurdere hva som skjer de neste ti – det er et sitat av Bill Gates som Tarjei Vassbotn tok i bruk i sin presentasjon om kunstig intelligens på Bibsys-møtet. Vassbotn jobber nå i Google, men har bakgrunn fra bl.a. selskapet Disruptive Technology og Nofence som lager digitale gjerder for husdyr. Han er også en av de første som var med i S-OL og Kvasir, om noen ennå husker de selskapene.  Nå snakket han om «internett of things» og AI – kunstig intelligens.

I hvert fall i et par år har selskaper som Google og Amazon tenkt at stemmestyring er teknologi som vil utvikle seg. Sjøl har jeg Amazons assistent Alexa som jeg bruker til å fortelle meg når maten er klar, fortelle meg nyheter, spille musikk – men også til å slå av lysene når vi legger oss. Det  illustrerer Gates sitt utsagn. Til nå har Alexa ikke vært nyttig, men det er selvsagt bare begynnelsen.

Assistenten kan også holde orden på bilen, kalenderen, været – og da kombinere viten fra ulike kilder slik som at du får beskjed om at du i dag må reise tidligere på jobb fordi det er kø (trafikkinfo), dårlig vær osv. Neste skritt er å utføre tjenester som å bestille varer, mat, taxi, frisør. Litt komisk vil det bli når din stemmestyrte assistent ringer for å bestille frisør-time og da får snakke med en annen stemmestyrt assistent.

Vassbotn anbefalte bibliotekarer som vil vite mer om AI i forhold til oppgaver som kan være relevante for oss, å se videoer om GPT3 på Youtube. Jeg trodde han sa GDP3, men det hadde ingen betydning, youtube fant emnet for meg, det var nok med en rett bokstav. Sannsynligvis skyldtes det enkel AI-teknologi.

GPT-3 ble lansert i 2019, utviklet av OpenAI som eies av Elon Musk. Videoene jeg har sett viser hvordan du kan designe din egen webside bare ved å gi beskjed om hvilken tekst og elementer du vil ha på nettsida. Men bearbeiding av tekst er  enda mer interessant.  Du skriver: The landlord did not maintain the property. GPT3 skriver den juridiske versjonen av utsagnet: “The defendants have permitted the real property to fall into disrepair and have failed to comply with state and  local health safety codes and regulations.” Du kan selvsagt velge ulike typer vinkling på teksten du vil ha skrevet. Basert på kunnskap trukket ut av alle Shakespeares bøker, kan du selvsagt også be om å få se hvordan din tekst ville vært om Shakespeare skulle ha skrevet den. Dette kan også brukes det andre veien: En beskrivelse fra advokat eller lege overføres til enkelt, forståelig språk. Ønsker du et sammendrag av en bok, konstrueres det av GTP3 ut fra den opprinnelige teksten.

Det er vanskelig å spørre Shakespeare om han er fornøyd med de nye tekstene som konstrueres i hans uttrykk. Men GPT3 har spurt en rekke fagfolk og nålevende vitenskapsfolk om de er fornøyd. Det er de etter sigende. Ofte er svaret mer presist enn de selv kunne ha formulert det.

Dette har selvsagt mange mulige implikasjoner. Det kan være dårlig nytt for jurister hvis vi kan få generert automatiske tekster som endatil er mer juridisk presise enn juristene kan formulere det. Det har selvfølgelig også framtid betydning for bibliotekaryrket. Innføringen av internett-søkemaskiner har ikke overflødiggjort gode søk fra bibliotekarer, men avansert AI-teknologi vil kunne utkonkurrere bibliotekaren. Men det betyr sannsynligvis bare en forskyving av oppgaver for bibliotekspersonalet: I stedet for «manuelle» søk vil bibliotekarene jobbe med tilpasning og systemarbeid knytta til søkesystemene, og ikke minst vil de jobbe med opplæring av folk til å ta systemene i bruk.

Alt blir bra – det blir til og med bedre!

Vi har væt gjennom et års nedstengning som følge av pandemien. Bibsys-konferansen i fjor rakk akkurat å bli gjennomført før landet gikk i lock-down. I år var konferansen digital, men resultatet var en rekordoppslutning høyere enn noen annen tidligere Bibsys-konferanse.

Alt vil ikke bare bli bra, det blir bedre – hevdet bibliotekdirektør Anna Løken ved Høgskolen i Innlandet i sitt innlegg på årets konferansen.   Hun mente at digitaliseringsgevinstene som ble skapt under pandemien, vil vi ta med oss videre når vi nå øyner slutten etter den siste bratte bakken.

Bibliotekdirektør Hanne Graver Møvig fortalte om den digitale satsinga som Universitetsbiblioteket ved UiO har fått midler til. Det viser at institusjonsledelsen skjønner betydningen av at biblioteket kan gjøre store mengder digitale data fra institusjonen tilgjengelig. Jeg hadde også et innlegg der jeg framholdt at bibliotekene har lang historie, men en stor framtid foran seg ved at det er en økende behov for det som er kjerneideen bak bibliotekene – det å gjøre kunnskap tilgjengelig for brukerne. At vi trenger økt åpenhet, deling og gjenbruk – som er sentrale verdier for bibliotekene.  Dette var også tema på konferansens første dag da Emma Vestli snakket om hvordan fremtidens bibliotek kan være den utløsende brikken for UH-sektorens digitale transformasjon.

Det to-delte biblioteket

Prorektor Kenneth Ruud snakket om forskningsbiblioteket. Viserektor for utdanning, Oddrun Samdal, fra UiB snakket om læringsbiblioteket. Vi ser tydeligere og tydeligere en todeling av forventningene til bibliotekene: Forskerne trenger en rekke tjenester, men er ikke opptatt av det fysiske biblioteket. Studentene trenger biblioteket som læringsarena og arbeidsplass.

Presentasjonene fra konferansen blir lagt ut på nett og vil være tilgjengelige her: Den digitale BIBSYS-konferansen 2021 | Unit

(Artikkelen har stått i Bok og Bibliotek nr 2/2021)