Feeds:
Innlegg
Kommentarer

timbuktulibrarians_ngsversion_1465334727983_adapt_945_1Framveksten av radikal islam har vært en katastrofe for kulturvernet der islamistene har fått makta. Det så vi bl.a. i Afghanistan der Taliban ødela kjempebuddhaene i Bamiyan og ødela den historiske byen Mosul  i Irak i 2014. Derfor er det godt å høre om de modige bibliotekarene i Timbuktu som har sikret uerstattelige gamle manuskripter fra å bli ødelagt av jihadistene i Mali.

Historien om de tøffe bibliotekarene bli fortalt av Joshua Hammer i boka «The Bad-Ass Librarians of Timbuktu: And their Race to Save the Worl’s Most Precious Manuscripts»

Historien begynner i 2012, da bibliotekaren Abdel Kader Hadaira kom tilbake til Timbuktu fra en reise. Han hadde i mange år reist rundt og samlet historiske manuskripter i Nord-Afrika og Mdit-Østen. Etter Gaddafis fall i Libya hadde jihadistene i regionen fått nye krefter. Den svake maliske hæren hadde kollapset og over 1000 bevæpnede islamske krigere fra Al Qaida in det islamske Maghreb hadde okkupert Timbuktu. Blant dem var Mokthar Belmokhtar som vi husker fra angrepet på Statoil-anlegget i Sør-Libya.

Timbuktu var en gammel universitetsby med et aktivt intellektuelt liv. Viktige karavene-ruter gikk gjennom byen. Nå vaiet svarte flagg vaiet fra bygningene. Hadaira fryktet at byens biblioteker som bl.a. oppbevarte over 200.000 sjeldne arabiske manuskripter, skulle bli plyndret. Ikke minst fryktet Haidaras for sin  egen samling som vars oppbevart i Mamma Haidaras minne-bibliotek. Der var f eks en koran fra 1200-tallet skrevet på pergament laget av fiske-skinn  med arabiske bokstaver i skinnende blått illustrert med dråper av gull. Samlingen inneholdt også mange sekulære bøker og manuskripter om astronomi, poesi, matematikk, okkulte vitenskaper og medisin. Mange av manuskriptene viser at islam var en tolerant religion, sier Haidari til Hammer. Det var også bøker om sex og samliv, bl.a. en bok som anbefalte at man stønnet profetens navn under orgasmen for å forsterke den. Slikt likte ikke jihadistene.

Bare få dager etter at jihadistene hadde okkupert Timbukta, lagde Haidara et møte med kolleger I Timbuktus Bibliotekforening. Vi må redde manuskriptene ut av husene og hjemme dem i privathus, mente Haidara. Sammen med frivillige kjøpte Haidara i hemelighet inn kasser av tre eller metall, lagde beholdere av gamle bensinfat og de organiserte en liten hær av bærere som i ly av nattemørket fikk manuskriptene fraktet på eselrygg til nye gjemmesteder.

Andre fase i redningsoperasjonen startet noen måneder seinere. Nå ble kassene med de gamle manuskriptene fraktet 600 km gjennom ørkenen. Transporten gikk på enkeltkjøretøy som var i stadig bevegelse hele veien til Bamako, Malis hovedstad i sør. Etter at den franske hæren gikk inn i Mali ble det for farlig å transportere bøkene på veiene som jihadistene kontrollerte. Løsningen ble å frakte bøkene på elever opp langs elva Niger i retning Bamako, for så å laste dem over i taxier. Operasjonen foregikk over flere måneder, rett under nesa til jihadistene.

I følge Joshua Hammers bok blir nå alle dokumentene lagret I Bamako. Her blir skadede dokumenter restaurert og et stort digitaliseringsprosjekt er startet. Haidara håper at bøkene og manuskriptene en gang kan komme tilbake til Tilbuktu, men nå er det viktigste at de er trygge for ettertida. Det har vært terrorangrep også i Bamako, men foreløpig regner Haidara ikke med at jihadistene vil kunne innta byen. Takk til de tøffe bibliotekarene i Timbukta, et godt eksempel for oss alle!

 

IMG_0264

Det finnes mange fine ord om bibliotek i tidligere meldinger: «Fag- og forskningsbibliotekene er grunnsteiner i kunnskapsformidlingen innenfor høgre utdanning» sto det i meldinga «Fra visjon til virke» fra 1990-91. Men vi bør også kunne svare på kritiske spørsmål: Hvis du som leder innenfor høyere utdanning har ti millioner ledig for å styrke studiekvaliteten, burde du da bruke det på bibliotek?  Hva finnes av forskning på dette området?

Utviklingen av brukervennlige søkesystemer gjør at mange brukere er fornøyd med å finne informasjon uten å bruke bibliotekets ressurser eller bibliotekets personale. Har Google utkonkurrert biblioteket?  Jeg har fått et slikt kritisk spørsmål, og har gått til de kvalitetssikrede forskningskilder for å undersøke. Denne artikkelen er bygd på kilder som jeg har fått tilgang til gjennom at biblioteket har kjøpt rettigheter. Kun en rapport fra The Association of College & Research Libraries (ACRLer åpen tilgjengelig for alle. Jeg kunne finne mye av det ved å søke på Google Scholar, men også da ville jeg kun få tilgang fordi Google Scholar vet at jeg kommer fra Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Ved HiOA har vi hatt «smile-automater» som mange vil kjenne fra flyplasser. Her kan brukerne  med et tastetrykk gi uttrykk for om de var fornøyd med dagens bibliotekbesøk. Tilfredsheten ligger på oppunder 95%. De som var misfornøyde var brukere ved stengetid, dvs brukere som ble bedt om å forlate biblioteket. Dette var tilbakemeldinger som gjør at vi har utvidet åpningstiden på fredager, og er i ferd med å innføre meråpent bibliotek.

Ved årets Studiebarometer kom biblioteket ved HiOA ut ørlite grann lavere enn gjennomsnittet for bibliotek i høyere utdanning. Det var interessant at det skyldes lave scoringer fra Sandvika-studentene som ikke har noe bibliotek. Ellers har vi tall som viser at ca 2/3 av studentene og de ansatte er aktive lånere i biblioteket. Gjennomsnittlig laster hver enkelt student/ansatt ned 26 ebøker og elektroniske artikler årlig. Hver dag har vi 3200 besøkende. Men bibliotekenes samfunnsnytte kan i lengden ikke måles gjennom populariteten blant brukerne. Det må finnes mer håndfaste resultater.

Hva er det vi vil måle? Hva vi ønsker å måle, vil til en viss grad være avhengig av den enkelte institusjons egne mål. Institusjonsledere vil være opptatt av karakterer, frafall, gjennomføringstid. I tillegg kommer det som heter inntakskvalitet, dvs nivået på studentene som søker seg til institusjonen. Det finnes undersøkelser fra USA som tyder på at et godt bibliotekstilbud er en viktig faktor for å gjøre et enkelt universitet mer attraktivt for søkere. Samtidig vil vi være interessert i hvor egnet studentene er for jobb etter ferdige studier, og hva slags karriere våre studenter får. Ferdigheter som å kunne tilegne seg informasjon, å kunne samarbeide er viktig i arbeidslivet. Bibliotekets betydning for at studentene har slike ferdigheter, kan være viktig.

Bak tall om karakterer og gjennomføring, ligger det at studentene må ha et sett akademiske ferdigheter slik som å kunne være kritiske, kunne tilegne seg informasjon og bruke den på en forsvarlig måte. Dette har vært en hovedoppgave for bibliotek i høyere utdanning. Det er en stadig pågående diskusjon om i hvilken grad karakterene egentlig måler studentenes læring. I hvilken grad kan man måle om biblioteket bidrar til deres læring? Her vil det ikke minst være store variasjoner mellom bibliotek, akkurat som det er store variasjoner mellom institusjoner og fag med hensyn til om undervisningen er studentaktiv, eller lærersentrert.

Det er altså nok av fallgruver hvis man vil bevise effektiviteten i bruk av bibliotek for at institusjonene skal oppnå sine mål. Det er ikke mangel på forskning. Fra 1960- og 70-tallet er det mange undersøkelser som viser en positiv sammenheng mellom studenters karakterer i forhold til om de har lånt bøker på biblioteket. Etter internett er dette ikke nok.

Målinger og evalueringer kan deles inn i 3 områder:

  • Bibliotekets bidrag til læring: Gjennomstrømming, karakterer, frafall, opplevelse av å lære og oppnå ferdigheter og akademiske verdier, samt bibliotekets bidrag til å gjøre lærernes undervisning bedre og mer oppdatert.
  • Bibliotekets bidrag til forskning: Økt produktivitet for forskerne gjennom rask tilgang til kunnskapskilder.
  • Bibliotekets bidrag til institusjonens omdømme: Som akademisk symbol for institusjonen som bidrar til bedret rekruttering av studenter og ansatte.

ACRL og verdi av bibliotek. Behovet for mer handfaste tall som begrunnelse for bibliotek, var bakgrunnen for at den amerikanske Association for College and Research Libraries i 2009 lanserte et prosjekt for å få utredet verden av fagbibliotekene (“value for academic libraries-initiative, Oakleaf 2011) Prosjektet resulterte  i en omfattende rapport som ble publisert i 2010 (Oakleaf 2010).

Rapportens formål er å oppmuntre bibliotekledere til å ta i bruk målemetoder for å dokumentere bibliotekets verdi overfor beslutningstakere i høyere utdanning. Boka inneholder en oversikt over kvalitative og kvantitative litteratur, metoder og «best practice» inkludert en gjennomgang av gjennomførte undersøkelser.

Grunnbok om bibliotekmålinger. Joseph R. Matthew har gitt u ten rekke bøker om brukerundersøkelser I bibliotek. I boka «Library assessment in higher education» som kom i 2. utgave I 2015 –  etter ACRLs rapport – gir han en bred oversikt over verktøy for å måle effect av bibliotekbruk, samt en gjennomgang av en del eksempler. Han påpeker at bibliotekene i sine evalueringer har vært alt for fokusert på tradisjonelle service-målinger mens han mener det er nødvendig å gå inn på å måle de effektene som institusjonen og samfunnet etterspør. (Matthews 2015)

Re-konseptualisering av bibliotek. Undersøkelser av verdien av bibliotek må ta utgangspunkt i studentene, forskerne og institusjonseierne. Bibliotekarene er ikke en viktig målgruppe. Verdimålinger henger sammen med en re-konseptualisering av biblioteket. Selv om man i høytidelige stunder sier at «biblioteket er institusjonens hjerte» mener mange at det egentlig er et litt for dyrt lager av bøker som brukes lite. Man ser på biblioteket som en infrastruktur- eller støtteorganisasjon. Bibliotekene har mislyktes i å forklare utenverdenen at det har endret karakter til en aktiv faglig virksomhet for læring og forskning.

Biblioteksbruk og karakterer. Ved University of Minnesota ble det gjennomført en undersøkelse blant 30.000 lavere grads studenter. Data ble samlet gjennom automatisk registrering av studenter som logget seg inn på bibliotekets databaser, lånte bøker og bestilte fjernlån  eller brukte bibliotekets PCer. I tillegg bygde man opp lister over deltakere på workshop’er, informasjonskompetanse-kurs undervisning integrert i fagene og løpende veiledning. Blant første års studenter fant de at 71,3 % hadde brukt en eller flere bibliotekstjenester. Bibliotekbrukerne ble sammenlignet med ikke-brukerne og det ble justert for en rekke demografiske karakteristika som kjønn, etnisitet, internasjonal status, hvorvidt studentene hadde fått stipend, om de var første-generasjon med akademisk utdanning eller hadde status som krigsveteraner. Deres konklusjon er:

«This study provides evidence for the importance of libraries in first-year students’ academic achievement and retention: first-year students who used libraries in their first semester had higher grade point averages and retention when controlling for additional factors.» (Soria, 2014)

Undersøkelsen viste at av de som hadde brukt biblioteket minst en gang var det en drop-out på 2,9%, mens den var 4,3 for studenter som ikke brukte biblioteket. Det var 1,54 ganger mer sannsynligheten  at førsteårsstudenter skulle møte opp til tredje semester, hvis de hadde brukt biblioteket første år. (Matthew, 2015)

Wollongong University, Hope College og Stamford University har gjort undersøkelser av sammenhengen mellom bruk av bibliotekets databaser og karakterer og fant en positiv sammenheng. (Matthews, 2015)

En undersøkelse fra University of Maryland (Mallincrodt 2009) undersøkte faktorer som påvirket gjennomføringsgrad av studier. De identifiserte følgende faktorer som viktigste for at studenter ikke falt fra:

  •  At de deltok i sosialt liv på campus
  • Bruk av bibliotek for å lese
  • Bruk av biblioteket til forskning
  • antall timer brukt i biblioteket pr uke
  • at man spiste i studentkantine
  • arbeid som studentmentor

Konklusjonen var altså at det eneste akademiske tiltaket som førte til økt studiegjennomføring, var bruk av universitetsbiblioteket. At undervisning ikke er med på lista skyldes vel at man regner med at de fleste studentene deltar der. Det er likevel interessant at veiledning fra lærere ikke er med. For svarte studenter var biblioteket den viktigste faktoren ved siden av sport og friluftsliv.

Return of investment (ROI). Hva er verdien av penger bevilget til bibliotek?  Dette er en metode der man spør brukerne hva de vil betale for en tjeneste og sammenligner hva tjenesten koster i virkeligheten. Slike undersøkelser brukt i folkebibliotek kan gi avkastning flere ganger verdien av bevilgede midler. Men det er også metodiske problemer. Ansatte i uh-institusjoner er f.eks. villig til å betale 6 ganger så mye for en tjeneste hvis institusjonen betaler, i forhold til om de skulle betale av egen lomme. For studenter er ofte problemet at de har vanskelig for å prissette verdien av informasjon som de ikke kjenner.

Ved Cornell University beregnet man verdien av bibliotekets tjenester til litt over 90 millioner dollar i 2008/2009. Oviatt Library ved California State University kom til 32 millioner dollar i 2008, langt mer enn bibliotekenes budsjetter. (Oakleaf 2010, s49).  Det er krevende og ofte mindre nyttig å beregne verdien av hele bibliotekstjenesten. Da er det lettere å beregne verdien av enkelttjenester, f eks tilgang til digitale kunnskapskilder. Dette er gjort ved flere institusjoner der man har spurt faglige ansatte hva de ville gjøre om de ikke hadde fått tilgang gjennom biblioteket til den siste artikkelen de artikkelen de hadde lest. Det viste at biblioteket digitale tilbud sparte både penger og faglige årsverk og ga en «return of investment» på mellom 3 og 5 kr pr investert krone.  (Oakleaf 2010, s 50)

Læringsanalyse i Norge. Tore Hoel ved Læringssenter og bibliotek ved HIOA har vært norsk representant i det såkalte LACE-prosjektet som avsluttes i sommer. Lace står for Learning Analytics Community Exchange og er et EU-prosjekt under det 7. rammeverk-programmet. Læringsanalyse er definert som «måling, samling, analyse og rapportering av data om lærende og deres omgivelser, med formål å forstå og optimalisere læring og omgivelsene der læring oppstår» (Definisjon fra Society of Learning Analytic Research, min oversettelse). Det handler om å bruke data fra LMS-systemer, annen internett-bruk, studentadministrative systemer osv for å forbedre læringen. Bruk av «big data» for å forbedre læring.

I Norge er det under etablering et norsk senter for læringsanalyse ved Universitet i Bergen. SLATE (Center for Science of learning & Technology) er finansiert av Kunnskapsdepartement og UiB. Senteret er lokalisert ved Det psykologiske fakultet. 9. juni i år arrangerer de en åpningskonferanse.

Ved innføringen av Alma har fagbibliotekene fått uprøvde muligheter til ny kunnskap om brukerne. Ved LSB Hioa ser vi at vi trenger hardtslående fakta. Vi bruker mange millioner på innkjøp av databaser, men vi vet lite om hvem som bruker dem: Hvor stor er bruken blant studentene? Kan vi koble data om bruk mot studentadministrativt system og avdekke om bruk av databaser gir utslag på karakterer? I hvor stor grad brukes de av forskerne? Hva er sammenhengen mellom antall nedlastinger og forskernes publisering?  Dette vil etablere et prosjekt for å se nærmere på.

Referanser:

  • Kingma, B.B., McClure, K.k (2015). Lib-value: Values, Outcomes and Return of Investment of Academic Libraries, Phase 3: ROI of the Syracuse University Library. College & Research Libraries, 76(1) 63-80
  • Mallincrodt, Brent & Sedlacke, W. (2009) Student retention and the use of campus facilities by Race. I: NASPA Journal 46(4), s 566-72
  • Matthews, Joseph R: Library assessment in higher education. Second edition. Santa Barbara, Ca: Libraries Unlimited, 2015.
  • Menchaca, F (2014) Start a New Fire: Measuring the Value of Academic Libraries in Undergraduate Learning. I: Libraries and the Academy, 2014, Vol.14(3), p.353-367 [Fagfellevurdert tidsskrift]
  • Oakleaf, M: (2010) The value of academic libraries: a comprehensive review and report.  Chigago: The Association of College and Research Libraries, 2010.  182 s.
  • Oakleaf, M (2011):  WHAT’S THE VALUE OF AN ACADEMIC LIBRARY? THE DEVELOPMENT OF THE ACRL VALUE OF ACADEMIC LIBRARIES COMPREHENSIVE RESEARCH REVIEW AND REPORT  I: Australian Academic & Research Libraries, 2011 Mar, Vol.42(1), pp.1-13 [Fagfellevurdert tidsskrift]
  • Norge. I St.meld. nr. 40 (1990-91) Fra visjon til virke. Om høgre utdanning.
  • Soria, Krista M; Fransen, J; Nackerud,S : Library use and Undergraduate Students Outcomes : New Evidence for Students’ Retention and Academic Success I : Libraries and the Academy, Vol. 13, number 2. Pp 147-164.

Kronikken er først publisert i Bok og Bibliotek

 

 

 

-Hvis kapteinens fremste oppdrag er å ta vare på skipet, så vil han aldri legge til havs, sa IATUL-president Reiner Kallenborn ved åpningen av den internasjonale konferansen for bibliotekledere i universitetsbibliotek i Halifax, forrige uke. Det var et sitat fra Thomas Aquinas for åtte hundre år siden. Mer nylig sa Steve Jobs at «innovasjon skiller en leder fra en medløper». Bibliotekledelse handler i dag i høyeste grad om å operere i urolig hav, til dels stormfullt, mente Kallenborn.

reiner.jpg

Nova Scotia er Nye Skottland. Her er Reiner Kallenborn sammen med vår guide på en ekskursjon til landsbyen Lunenburg der bl.a. Camp Norway med opplæring av norske marinesoldater var under krigen.

IATUL – international association for university libraries – er en internasjonal sammenslutning av universitetsbibliotek. Foreningen ble etablert i Düsseldorf i 1955 som en forening for de tekniske universitetene, men i 2009 vedtok generalforsamlingen å utvide omfanget til å gjelde alle typer universitet. NTNU har vært medlem fra Norge, men fra nyttår ble også HIOA opptatt. Foreningen har 260 medlemmer. Leder av foreningen er Reiner Kallenborn som er direktør på det tekniske universitetsbiblioteket i München. Styret har representanter fra Asia (Hongkong), Afrika (Sør-Afrika), Canada og USA.Delegater fra 11 land var til stede på Halifax-konferansen i Nova Scotia, Canada, samt en rekke deltagere fra canadiske og amerikanske universiteter.

Sammenlignet med IFLA-konferansen var denne konferansen selvfølgelig svært liten, men atskillig mer relevant for deltagere fra universitetsbibliotek. Størrelsen ga en god mulighet til å knytte internasjonale kontakter og drøfte felles problemstillinger. Det var plenumssamlinger og tre parallell-sesjoner over tre dager i tillegg til befaring på Halifax sitt nye sentralbibliotek og en ekskursjonsdag.

halifax library

Halifax Central Library – 3 år gammelt bibliotek. 2 millioner besøkende i en by med 350.000 innbyggere – i en sliten bydel som nå har fått nytt liv

halifax library inne.jpg

Neste års konferanse finner sted i Bozano i Italia. Det burde være en anledning som flere norske høgskoler og universitet bruker både til å bli medlem i IATUL og til å delta på konferansen, ikke minst med egne papers.Blant de mange gode presentasjonene på konferansen, var det noen som interesserte meg mer enn andre – fordi de omhandlet saker som jeg er opptatt av i mitt daglige arbeid, eller saker som jeg skjønner at jeg burde være mer opptatt av.

3 generasjoner akademiske bibliotek

Det er en klar trend mot at ulike tilbud som rådgivningsentre, skrivesentre, matematikksentre og Læringslab’er blir integrert med bibliotekene, mente arkitekten Bryan Irwin. Han har spesialisert seg på bygging av akademiske bibliotek og læringsmiljøer særlig i Nord-Amerika, Latin-Amerika og Midt-Østen som han har vunnet en rekke utmerkelser for.

Vi kan snakke om tre generasjoner med bibliotek, sa Irwin. Den første generasjonen har vi sett på bilder: De gamle ærverdige bibliotekene der bibliotekaren var konge og dørvokter for kunnskapen. Den andre generasjonen har vart noen år og mange av oss lever midt oppe i den: Der råder den en usikkerhet om bibliotekets rolle og framtid: Vil biblioteket overleve i en heldigital tid? Biblioteket har ofte møtt dette med å bruke teknologi som en fetish. Da definerer jeg teknologi som «det som ennå ikke virker» sa Irwin. Når det virker slik som vi er vant med at kulepennen nå gjør, så tenker vi ikke lenger på det som teknologi. Bibliotekaren er ikke lenger konge, men barista som serverer informasjonen til brukerne. Nå er vi på vei til den 3. generasjonen med bibliotek. Det er et mye mer selvsikkert bibliotek som både vet at det vil overleve i framtida, og bli viktigere. I dette biblioteket handler det om brukeren og ikke bibliotekaren. Her er mange funksjoner samlokalisert, en samling av alle læringsressurser. På mange måter er dette et bibliotek som vender tilbake til «Skolen i Athen» slik Rafael fremstilte den som et sted for læring.

Studenter er opportunistiske lærende, sa Irwin, det betyr at de får tak i det de trenger når de trenger det, men ikke mer enn det de føler de trenger. Han viste til en bok av en tidlig sosiolog – William Whites bok om «The social life of small urban places» der White beskriver hva som skaper sosiale plasser. Det er først og fremst to ting: At man kan flytte på møblene, om enn bare et par centimetre slik at man føler at man lager sin egen plass. Og at man kan trekke til hjørnene av plassen eller rommet. Rommets sosiale rolle er viktig for situert læring, påpekte Irwin. I slike situasjoner vil hjernen jobbe for fullt. Men det er to situasjoner hvor hjerneaktiviteten synker ned mot null: Det er foran fjernsynet – og i klasserommet!

 

Bibliotekets rolle for studentgjennomstrømming

30 millioner mennesker har skrevet seg inn på amerikanske universiteter uten at de har gjennomført studiene. Hvordan kan biblioteket bidra til at færre faller fra? Dette er tema for et PhD-arbeid som bibliotekaren Silas Olivera ved James Whilte-biblioteket ved Andrews University, arbeider med.

oliveira

Silas Olivera

Det er åpenbart at universitetsledere i tider med stram økonomi er opptatt av studentfrafallet, – og dette er et globalt problem, slo han fast. Bibliotekledere har en mulighet til å få en sentral rolle i sine institusjoner gjennom å implementere en bruker-orientert filosofi og bygge opp tjenester som fremmer livslang læring, støtter studentene i å tilegne seg akademiske erfaringer – og ikke minst fremmer engasjement som er nøkkelelementet som forskningen identifiserer for å fremme studentgjennomstrømming og redusere frafall.

Olivera gjennomgikk en del tidligere forskning om bibliotekets bidrag for å hindre studentfrafall, samtidig som han pekte på behovet for mer forskning. Han mente at biblioteket kan bidra gjennom å identifisere de tiltakene som institusjonen gjennomfører og bidra i disse samtidig som man bygger opp egne unike tjenester for å styrke studentenes engasjement faglig og sosialt og gi dem økt akademisk selvtillit. Særlig er det viktig å satse på første-års studenter samt å tilpasse biblioteket til studentenes læringsstiler og lage attraktive læringsområder i biblioteket.

 

Hvordan bruker studentene biblioteket?

Akademiske bibliotek som definerer seg som sentre for læring på campus, legger til rette for ulike lærings-miljøer eller steder i biblioteket. Vi kaller det en suksess når vi ser at stedene blir brukt av studentene. Men vi har gjort lite for å finne ut av hvordan studentene vurderer ulike læringsmiljøer, sa Susan Beatty som er bibliotekar på Taylor Family Digital Library ved Universitetet i Calgary. Hvordan bidrar ulike læringsmiljø til læring? Bruker studentene de bare fordi de ikke har noe valg? Dette hadde hun bestemt seg for å undersøke. Undersøkelsen har vært gjennomført i 2016 og er ennå ikke helt sluttført, men hun kunne oppsummere resultatet av intervjuer så langt. Studentene vektla følgende kriterier:

  • Lyd – ikke for mye lyd, men heller ikke for stille
  • Distraksjon – noen ønsket distraksjon, andre prøvde å unngå det.
  • Åpenhet – studentene foretrakk rom med høy takhøyde og mye naturlig lys.
  • Tilgang på strøm-uttak
  • Komfortable møbler – men her varierte oppfatningen blant studentene om hva som var komfortabelt.
  • Folk – noen ønsket nærhet til andre mennesker, andre ønsket isolasjon
  • Utforming av møbler – her varierte også synspunktene blant studentene, men alle var enige om behovet for stor plass til PC, bøker, skrivesaker.
  • Det var altså ikke lett å trekke mer enn en entydig definisjon: Studentene er ikke en entydig gruppe som ønsker like løsninger. Biblioteket må legge opp til variasjon. 76% av studentene oppga for øvrig at de brukte biblioteket til å lese bøker eller bruke PC. 45 % oppga at de skrev oppgaver, mens 26% sa at de forsket.

Vinci Lui og Heather Cunningham fra Gerstein Science Information Centre ved University of Toronto, presenterte også en undersøkelse de hadde gjort i sine 44 bibliotek. Deres arbeid var bygd på 7-trinns modellen for bruker-orientert design formulert av David Lindahl. (Lindahl, D: Organizing the library for user-centred design  I: Participatory user design in Academic Libraries. Washington: Council on Library and Information Resources, 2014. http://www.clir.org/pubs/reports/pub161/pub161.pdf). I tillegg viste de til Doug Suarez som i en artikkel  skriver om bruk av etnografiske metoder for å observere hva studenter gjør i biblioteket. (Suarez, D: What students do when they study in the library; I: Electronic Journal of Academic and Special Librarianship, v.8, no 3 2007 , http://southernlibrarianship.icaap.org/content/v08n03/suarez_d01.html)

Undersøkelsen fra Gerstein viste at studentene ønsket læringsområder for samarbeid, og at de var opptatt av at lydvolumet ikke måtte være for høyt sjøl om det var områder som ellers sydet av aktivitet. I undersøkelsen kombinerte de bruk av intervjuer og white-board der studentene kom med forslag og synspunkter. I tillegg hadde de fotografert15 ulike miljøer i biblioteket og bedt studentene rangere dem. Deretter hadde de laget en tabell over hva flest studenter foretrakk, ikke for å kutte ut de tilbudene som få foretrakk, men for å sørge for nok kapasitet på det som var mest etterspurt. Det var ikke minst tilbaketrukne plasser ved vinduer der man likevel hadde kontakt med andre mennesker i biblioteket.

 

 

Her er nettsida til IATUL: http://iatul.org/

Her er nettsida til konferansen: http://www.dal.ca/sites/iatul.html

Her er abstracts av presentasjonene: http://www.dal.ca/sites/iatul/program/Abstracts_and_Presenters.html

 

 

elisha

Her er jeg sammen med Elisha Chiware som er biblioteksdirektør ved Cape Peninsula University og sekretær i IATUL. I midten Ellis State fra vårt samarbeidsuniversitet Makerere i Uganda

 

Tønsberg_Stoltenbergs_gate_24Gruppeleder Anette Viken, bystyremedlem Olav Sanness Vika og jeg har sendt dette som n kronikk til Tønsbergs Blad.

Først ville rådmannen legge ned botilbudet for rusmisbrukere i Stoltenbergsgate 24 uten politisk behandling. Det gikk ikke. Nå fremmer han en sak til Bystyret førstkommende onsdag. Det er kun en orienteringssak der politikerne inviteres til å ta «orienteringen til etterretning». I realiteten er det en nedlegging av Stoltenbergsgate 24.

Riktignok vil det bli lagt fram for politikerne en «plan for boligstruktur for rus og psykisk helse til behandling   i løpet av høsten». Men i orienteringssaken gir politikerne et stilltiende ja til at denne planen skal bygge på nedlegging av bo-tilbudet.

I saken framgår bakgrunnen for forslaget om å nedlegging: Da kommunens avtale med Frelsesarmeen om institusjonsplasser på Farmannshjemmet gikk ut i fjor, ønsket kommunen å forlenge avtalen. Da krevde Frelsesarmeen en økt døgnpris samt at kommunen forpliktet seg til å kjøpe fast alle de 23 plassene på hjemmet. På grunn av mangel på institusjonsplasser hadde kommunen i stor grad allerede benyttet alle plassene. Den nye avtalen førte til at kommunen fikk budsjettproblemer. Rådmannen bestemte seg da for å legge ned botilbudet i Stoltenberggate for å spare penger.

Omtrent samtidig leverte konsulentfirmaet Agenda Kaupang en rapport der de bl.a. konkluderte med at det var «registrert et høyt antall årsverk i botilbudene og at tjenestetilbudet medførte en høy ressursinnsats». Kaupang konkluderte med at døgnbemannede boliger burde erstattes med rimeligere boliger med ambulerende tilbud». «De som foreslår mer ambulerende tilsyn, er aldri dem som selv vil ambulere» sier en av de ansatte i Tønsberg kommune til oss. Det hører med til historien at Agenda Kaupang leverte en ganske lik rapport til Skien kommune, der de også foreslo nedlegging av bemannede boliger. Der ble det bru my krefter på å redde tilbudene som Agenda Kaupang foreslo å legge ned. Men de lyktes.

I sin sak til bystyret skriver rådmannen at «boligene i Stoltenbergsgaten 24 oppfyller ikke dagens målsettinger om at alle skal ha en varig bolig. « Nei, det var heller aldri meningen. Da Stoltenberggate 24 ble opprettet var det mye snakk om den såkalte «boligtrappa» som var et begrep utvikla av prosjektet AKS, aktiv kontakt med stoffmisbrukere. Prosjektet var et samarbeid mellom Tønsberg kommune og Kirkens Bymisjon. Boligtrappa handla om at folk måtte få boliger tilpassa sitt funksjonsnivå. Du kan ikke bli motivert for behandling eller rusfrihet om du ikke har noe sted å bo. Derfor trenger vi et herberge, dvs Husly i Stoltenberggate 24. Neste skritt kan være en bolig med tilsyn for de som fortsatt er aktive rusmisbrukere, det vil si hyblene i Stoltenberggate. Deretter kan motiverte folk flytte inn i vanligere boliger der de kan få ambulerende helsetjenester. Flere av de som bor i Stoltenberggate 24 er klare til å flytte inn i slike boliger, men kommunen har ingen å tilby.

Det rådmannen foreslår er å kutte de to nederste trinnene i «boligtrappa», mens det reelle behovet er å styrke tilbudene på alle nivåer.

Agenda Kaupang-rapporten førte til at kommunaldirektør Tove Hovland for helse og omsorg igangsatte et prosjekt som skal avsluttes i juli. Prosjektet vil føre til planen for boligtilbud for rus- og psykiatri som vil bli lagt fram seinere i høst.

Vi konkluderer med at rådmannen ønske om å legge ned Stoltenberggate 24 i hovedsak er økonomisk begrunnet. Han ønsker å redusere utgifter for å kunne dekke opp økte utgifter til avtalen med Frelsesarmeen og eventuelt andre private tilbud slik som innkvartering i private hjem eller mini-institusjoner.

Rådmannen peker på at alle rusmisbrukere har krav på et individuelt tilpasset tjenestetilbud. Det er allerede gjennomført en kartlegging av behovene til mange av brukerne. Kartlegginga konkluderer med at de har behov for et boligtilbud med oppfølging, altså et tilbud slik som det som gis i Stoltenberggate 24. Det er dumt å legge ned Stoltenberggate 24 for så å opprette et annet heldøgns boligtilbud.

Når denne planen for rus- og psykiatri-boliger ennå ikke er ferdig er det alt for tidlig å konkludere med at Stoltenbeggate 24 er uegna. Det er behov for at Stoltenberggate 24 ses i sammenheng med alle andre tiltak vi har på boligområdet. SV vil derfor fremme et forslag om at den videre utredningen må bygge på at vi også trenger bolig med bemanning i kommunal regi.

sidsel wold

Fra 2007 til 2011 var Sidsel Wold NRKs korrespondent i Midstøsten med fast sete i Jerusalem. Men Sidsel Wolds israelske reise startet mye tidligere: 19 år gammel dro hun til Israel i 1978 for å arbeide i kibbutz – dvs et slags israelsk landbrukskollektiv som mange av oss har beundret. De fleste frivillige som reiste for å være kibbutz-arbeidere ble i 3-6 måneder, men Sidsel Wold ble i tre år. Når hun kom hjem engasjerte hun seg i arbeidet for å verve frivillige til kibbutzene, ble en del av det jødiske miljøet i Oslo og begynte etter hvert prosessen med å konvertere til jødedommen.

I dag er Sidsel Wold hatet av mange Israel-venner som mener hun som korrespondent har tegnet et falsk bilde av landet. Men Sidsel Wold startet altså med en meget sterk fascinasjon og kjærlighet for landet. En kan spørre om det var Israel eller Wold som har forandret seg mest i årene etter.

I boka «Landet som lovet alt: min israelske reise» (Spartakus 2015) forteller Sidsel Wold om sitt opphold i kibbutzen og sitt forhold til Israel fram til i dag. Samtidig er det en gjennomgang av landets historie helt fra begynnelsen av forrige hundreår, altså før Israel ble etablert. Altså fra etableringen av den moderne sionismen der Teodor Herzl drømte om et eget land for jødene. <Hun forteller mye som var ukjent for meg. F. eks. at Israel var delt i to befolkningsgrupper etter at staten var etablert. Den ene var de som var født i Palestina, den andre var jødene som hadde overlevd Holocaust i Europa- Den siste gruppa ble sett ned på i Israel, de kom uten penger fordi de ikke hadde noe annet sted å dra. De var ikke like ideologisk motivert som den første gruppa. De overlevende var lite velkomne. De var ofre for at de ikke visste bedre, hadde de vært av det samme edle stoffet som den første gruppa jøder, hadde de kommet til Palestina og vært med å bygge landet. De overlevende fra Holocaust burde holde kjeft om sine erfaringer var den rådende holdningen fram til 1960 og rettsaken mot Eichmann. Det var Menachem Begin som var den første politikeren som gjorde Holocaust til en del av Israelsk historie, som et angrep på Israel, ikke på europeiske jøder som faktisk ikke hadde ønsket å reise til Israel.

Bortsett fra etableringen av Israel da palestinerne ble jaget ut av landet, er Israels historie en historie om innvandring: De europeiske jødene som i stor grad var sekulære, de arabiske jødene fra Nord-Afrika, Irak, Jemen som ble ofre for Israels konflikt med nabolandene og som ble tvunget til å forlate sitt ofte velstående og integrerte tilværelse i sine hjemland, for å komme som innvandrere til et land der de ble sett ned på.

Sidsel Wold lar oss møte enkeltpersoner fra ulike grupper av Israels befolkning. Selv kjente hun ikke palestinere eller kunne forestille seg deres side av konflikten, før hun kom til landet som journalist på 2000-tallet. Hun skildrer sine egne problemer med å forstå palestinerne, og etter hvert med å snu ryggen til det landet hun elsket. Men landet hadde endret seg mye på grunn av stor innvandring av russiske jøder som var sterkt høyreorienterte og nasjonalistiske og utviklingen av fundamentalistisk og ortodoks jødedom. Fra å være et land som norsk arbeiderbevegelse så som et slags sosialistisk paradis for en forfulgt folkegruppe, utviklet landet seg i nasjonalistisk retning med en stadig sterkere høyreside. Nå har Wold vanskelig for å kunne se en løsning på konflikten. Landet er en okkupant, men blir ikke boikottet og utsatt for sanksjoner som andre land med liknende opptreden blir – for eksempel reaksjonene mot Russland etter overtakelsen av Krim-halvøya. Skal jeg bruke begrepet jødene eller israelerne i reportasjene mine, unders hun. Jøder omfatter folk som ikke bor i Israel. Jødene i USA er i stor grad demokrater og forholdsvis radikale. Det er den kristne Israel-lobbyen som mener at etableringen av landet Israel er nødvendig for Kristus sin tilbakekomst, som er problemet i USA- Bruker jeg betegnelsen Israelerne så omfatter det alle palestinerne som er innbyggere i Israel men som ikke står bak landets overgrep. Mange dilemmaer.

Sidsel Wold skriver slik at det er spennende å lese, det er i tillegg en lærerik bok som ikke bare beskriver historien og konflikten i dag, men som også lar oss lære å komme mer inn på en rekke mennesker som har opplevd ulike deler av konflikten. En bok å bli klok av. Dette er ingen ensidig bok, men en bok som slipper flere sider til, men som likevel ender med klare standpunkt.

Jeg har lånt boka som ebok fra Tønsberg og Nøtterøy bibliotek.

chernobyl.jpgNatt til 26. april 1986 eksploderte én av de fire reaktorene i atomkraftverket i Tsjernobyl, ti mil nord for Kiev i Ukraina. Eksplosjonen var så voldsom at det 500 tonn tunge reaktorlokket ble blåst opp i luften. 56 mennesker døde som følge av eksplosjonen og av akutte stråleskader i ukene etter ulykken. Det totale antall dødsfallene som følge av ulykken er beregnet til fra 9000 mennesker til over en million som følge av langtidsvirkningene.

Det endelige tallet vil vi aldri få vite. Radioaktivt cesium har en halveringstid på 30 år. Tsjernobylulykken vil i mange år framover fortsette å kreve sine ofre i form av barn født med misdannelser, økte kreftforekomster osv. – og ikke minst redusert livskvalitet. At tallene om dødsfall varierer skyldes ikke minst at det er mange ulike interesser knyttet til vurderinger av konsekvenser av en atomkraftulykke. I Hviterussland – og ved norskegrensa på Kola – er det fortsatt atomkraftverk i virksomhet som har de samme tekniske løsningene som Tsjernobyl-verket. I årene etter ulykken var det ikke tillatt å gi diagnostisere folk som Tsjernobyl-ofre.

Rammet også Norge

Radioactive_fallout_caesium137_after_Chernobyl

Tsjernobyl-ulykken rammet også Norge. Det var fjellene i Oppdal og grenseområdene i Hedmark og Trøndelag som fikk mest radioaktivt nedfall. Så sent som i 2005 ble 15.000 sauer gitt spesielt for å redusere radioaktiviteten i kjøttet. Også i dag får innbyggere i Norge små stråledoser som er relatert til ulykken i Tsjernobyl. Norske myndigheter beregnet selv ca 400 dødsfall som følge av kreft og ca 90 tilfeller av genskader over 50 år (Statens Strålvern m fl 1996) Første året etter ulykken opererte Strålevernet med en maksgrense på 400.000 bq for friske voksne. Året etter ble denne satt ned til 80.000 bq. I Norge kom kjernekraftulykken rett opp i en regjeringskrise der Willoch overlot makta til gro Harlem Brundtland. I ettertid er beredskapen, krisehåndteringa og ikke minst informasjonsarbeidet sterkt kritisert. Jeg var selv en av dem som samlet prøver av sopp, bær og mose og fikk det analysert. Laboratoriet var sjokkert over den høye radioaktiviteten i Vestfolds skoger, som lå langt over det nivået som Strålevernet opererte med. Da viste det seg at Strålvernets tall ikke var total radioaktivitet, men at tallene var justert ved at radioaktivitet fra russiske atombombeprøvesprengninger på 60-tallet var trukket fra.

Seminar på HIOA 26. april

På dagen 30 år etter ulykken arrangerer Læringssenter og bibliotek et møte med øyenvitner til ulykken. Anatolij Gubariev var en av de som først ble sendt inn på atomkraftverket. I dag er han leder for foreningen av de såkalte «likvidatorene» » dvs. en “deltagerne i likvideringen av Tsjernobylulykkens konsekvenser”. Prof. Dr. Irina Garuschewaja ledet i mange år avdelingen for samarbeid med utlandet i stiftelsen «Barn av Tsjernobyl».  På et miniseminar 12-13 i Biblioteket P48 vil Gubariev fortelle om de første kritiske dagene etter ulykken, og Garuschewaja vil fortelle om de langvarige konsekvensene som blant annet etter hennes mening omfatter menneskehandlene med kvinner fra Hviterussland.  Etter den korte presentasjonen, vil det bli åpnet en utstilling med bilder fra Tsjernobyl i biblioteket.

Hemmelig ulykke

Tsjernobylulykken førte til at 200.000 kvadratkilometer jord i Hviterussland og Ukraina ble forurenset og uegna for landbruk – tilsvarende halve Norge. 350.000 mennesker ble evakuert. Nyheten om ulykken kom først ut 28. april da man målte ekstrem høy radioaktivitet i Sverige og først trodde at det var utslipp fra det svenske Forsmark-verket. På samme måte ble omfanget av ulykken holdt skjult for befolkningen i Ukraina og Hviterussland. Det var forbudt å problematisere følgene av en reaktorulykke: “Nyheter om at personalet ble eksponert for stråling ved fjerning av påfølgende skader etter havariet i KKV [kjernekraftverk] Tsjernobyl er en lukket sak. Dette i følge sjefen til Sovjetunionens Helseministeriums tredje hovedavdeling, herr Schulshenko.”(Jaroshinskaja, 1994)

Totalt ble mellom 600 000 til 800 000 mennesker satt til tjeneste på ulykkesstedet i Tsjernobyl. “Det nøyaktige tallet  […] er ikke kjent, da det ikke ble gjort en nøyaktig opptegnelse og personene etter innsatsen rett og slett ble sendt tilbake til sine normale hverdager.”– (Sahm) Hvis de da overlevde..liquidadores-chernobyl-2

Likvidator i Tsjernobyl

Da ulykken skjedde var Anatolij Gubariev 26 år gammel og jobbet på en verktøyfabrikk. Han hadde to års studier bak seg, samt militærtjeneste der han satt i et hemmelig spionasjesenter i Kasakhstan og studerte engelske atomvåpentester. Om de sovjetiske testene fra 49-89 viste han ingen ting.

Fra fjerde mai til sjuende juni 1986 (35 dager) oppholdt Anatolij seg i Tsjernobyl. Etter endt innsats meldte de første helseproblemene seg, som hukommelsestap, og det bare etter to uker. „Da hadde jeg forstått at vi var forbruksmateriale,“ sier Anatolij. Han hadde følelsen av at de som allerede hadde fått får store doser med stråling, skulle „brukes opp“ før nye ble satt i innsats. Det var et selvmordsoppdrag.

Etter at reaktorbrannen var slukket, ble de satt i arbeid med å vaske av hustak. Dette ble oppgitt først i juni da myndighetene innså at ingen kunne flytte tilbake til de evakuerte landsbyene.

Etter dimmitering i juni og to dagers pause hjemme i Kharkov, gikk Anatolij tilbake til sitt normale arbeid. fabrikken igjen til arbeidet sitt. Han var plaget av hodepine og svimmelhet. Det endte med opphold i det radiologiske instituttet i Kharkov. På sykehuset traff  likvidatorene hverandre igjen sammen med innbyggerne fra den evakuerte trettikilometer-sonen. Målingene viste at de tillatte strålingsverdiene var overskredet mer enn 100 ganger.

Først i 1987, da Anatolij måtte på sykehuset for andre gang og en kollega fra reaktorinnsatsen var død, utviklet det seg en bevissthet om sammenhengen mellom reaktorkatastrofen og sykdomsutbruddene. Da het det seg at man skulle inn på sykehus for et opphold på minst 20 dager hver sjette måned.

Myndighetene gjorde forsøk på å innbille folk at sykdommene deres ikke hadde noe å gjøre med Tsjernobyl. De besluttet å danne en organisasjon for „likvidatorer“ som Anatolij er leder for.

 

Barn av Tsjernobyl

«Barn av Tsjernobyl» er en stiftelse som ble etablert i Minsk i Hviterussland av Irina Garuschewaja og hennes mann, prof. Gennadij Gruschewoi . De har bygget opp et internasjonalt nettverk som inntil i dag har muliggjort et rekreasjonsopphold i utlandet for 600 000 barn.. Dette tilbudet eksisterer fortsatt. En effekt av den økologiske og økonomiske katastrofen i området er at mange ønsker seg til Vesten. Det er folk som i dag er rundt 30 år eller yngre som har opplevd strålingsskader, men som ifølge Irina nå opplever nye skader som ikke lar seg reparere: De blir transportert til vestlige land som’menneskelig cargo’ for der å arbeide som prostituerte. Den moderne slavehandelen blomstrer. I dag er kampen for Tsjernobyls barn også en kamp mot menneskehandel og prostitusjon i vestlige land, sier Irina.

 

Referanser:

Jaroshinskaja, A. Verschlussache Tschernobyl. Die geheimen Dokumente aus dem Kreml. Berlin 1994, S. 35.

Larsen, Øivind ; Evensen, Stein A. ; Gradmann, Christoph. Tsjernobylulykken og Norge – katastrofe eller lærepenge? Michael quarterly, 2011, Vol. 8, no. 1, pp.5-18 : ill. Nettutgave: http://michaelquarterly.no/index.php?seks_id=124669&treeRoot=124663&element=Subsek3&a=1

Sahm, A. Liquidatoren – die vergessenen Retter Europas. In: Verlorene Orte. Gebrochene Biographien. Hg. IBB Dortmund/IBB ‘Johannes Rau’, Minsk, o. J., Seite 56.

Statens Strålevern, Landbruksdepartementet og Statens Næringsmiddeltilsyn: Ti år etter Tsjernobyl : følger for matproduksjon og helse . [Oslo] : I samarbeid med Statens næringsmiddeltilsyn, Statens strålevern og Landbruksdepartementet, 1996 . Nettutgave: http://www.nb.no/nbsok/nb/9d0b501fb6c79397a2497df8b70b558b.nbdigital?lang=no#0

 

Wium, P; Lund, E.; Reitan, J.B. Medisinske konsekvenser av Tsjernobylulykken. Tidsskrift for Den norske legeforening, 2007. No 19. http://tidsskriftet.no/article/1596718/

 

 

Tønsberg_Stoltenbergs_gate_24

Det er ikke fattet vedtak om at kommunens boligtilbud i Stoltenbergsgate 24 skal avvikles. En nedlegging kan bare skje etter at en sak er fremmet for politisk behandling og vedtatt av politikerne. Rådmannen vil imidlertid komme med et slikt forslag, men han kan ikke nedlegge tilbudet om politikerne sier nei.

De fleste vil skjønne at rådmannen ikke i hemmelighet kan bestemme seg for å nedlegge f.eks. Byskogen skole. Rådmannen kan heller ikke avtale med noen politikere at det ikke er nødvendig å fremme en slik nedlegging til politisk behandling.  Å legge ned en skole må fremmes til politisk behandling både av hensyn til at alle politikere og alle partier skal få være med å bestemme, men fremfor alt fordi velgerne og innbyggerne i byen skal ha mulighet til å lese og kritisere saksfremstillingen og forslaget, at de skal ha mulighet til å påvirke sine politikere i tida fram til saken kommer til behandling.

At det her er snakk om rusmisbrukere og ikke en barneskole, endrer ikke på det.

Som leder av Kontrollkomiteen fikk jeg flere henvendelser etter at Tønsbergs Blad skrev om at rådmannen hadde bestemt at boligtilbudet til rusmisbrukere i Stoltenbergsgate 24 skal nedlegges fra oktober. Jeg tok straks kontakt med rådmannen som bekreftet at han mente at det lå innenfor hans fullmakter å nedlegge institusjonen uten politisk behandling. Det protesterte jeg på.  Dette er en betydelig endring av kommunens tilbud til rusmisbrukere. Da Stoltenbergsgate 24 ble opprettet ble det behandlet som sak i bystyret flere ganger.

Senere opplyste rådmannen at administrasjonen har snudd og saken kommer til politisk behandling. Det var etter min mening den eneste mulige konklusjonen. Demokratiet bygger på prinsippene om skriftlighet i forvaltningen, offentlige saker og at vedtak fattes på innkalte møter som er åpne for tilhørere.

At Stoltenberggate 24 ikke kan nedlegges uten politisk vedtak, betyr ikke at tilbudet er reddet. Men det betyr at innbyggerne i Tønsberg, inkludert rusmisbrukerne selv, får anledning til å lese en saksfremstilling der rådmannen må redegjøre for hvorfor han vil foreslå nedlegging, hvor mye penger han da vil spare osv. Innbyggerne får da en mulighet til å protestere. Fra kommunens eget rusteam er det kommet sterke advarsler mot nedlegging.

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 45 andre følgere