Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Gregor_gysi_20050705_3Gregor Gysi er trolig den mest kjente og populære politikeren for SVs søsterparti i Tyskland, die Linke. I årets valgkamp har han skapt overskrifter og trukket stemmer gjennom sin direkte valgkamp, ikke minst på naturiststrender i Berlin.

Gysi som nå er president i European Left, sammenslutningen av venstrepartier i Europa, beklager at «naken-friheten bygges ned».  Gysi kommer fra DDR der nakenbading var helt naturlig og vanlig. Men sammenslåingen med Vest-Tyskland førte til en påvirkning fra vestlige menn med det Gysi kaller «et pornografisk blikk». Kvinnene på nakenstrendene har ikke noe ønske om å vise seg fram, sier Gysi, dette pornografiske blikket fører til at de ikke føler seg vel. Det har skjedd en seksualisering av nakenstrendene, som Gysi beklager.

Den andre grunnen til nakenbadingas tilbakegang er utbygging og nedbygging av offentlige strender. De kommersielle utbyggerne mener det er mer penger å hente fra folk med badebukse, enn de uten.

Nakenbading er sundt og fremmer toleranse, sier Natascha Bingenheimer som er leder av die Linke i Sprendingen og kandidat til Landdagen. Derfor har hun slåss for at det skal opprettes et naturist-område i byens friluftsbad. Det fremmer psykisk og fysisk likevekt ved at man søker fritid i naturlige omgivelser, sier hun.

Gysi mener det er på tide at Die Linke setter kreftene inn for å styrke naken-kulturen. «Jeg setter hake ved alle våre kommunalpolitikere som tilbyr naken-strender i sin valgkrets», sier han.

Die Linke har ikke programfestet det ene eller andre synet på naken-bading. Men partiet står for toleranse og kjemper for undertrykte grupper. Det betyr i praksis at partiet også tar kampen for naken-baderne som også i Tyskland er en minoritet.

Partiet skriver i et svar til initiativtakerne for en nakenvandrer-vei til Harz-fjellene at «Vi mener at det er et offentlig ansvar å tilby muligheter for å være nakne, og vi mener at den foreslåtte vandrerveien i Harz er et godt prosjekt. Die Linke kjemper for et samfunn med gjensidig toleranse og respekt, og med en naken-vandrer-vei må man ta gjensidig hensyn til hverandre!.»

Her kan SV la seg inspirere av sitt tyske søsterparti!

fkk

 

corbynEtter å ha blitt nederlagsdømt av mange, har det britiske arbeiderpartiet under Jeremy Corbyn blitt en valgvinner. Det er ikke lenger umulig å tenke seg Corbyn som britisk statsminister. I fjor erklærte han offentlig at han som statsminister ikke ville føle seg klar til å trykke på atomknappen, altså bruke britiske atomvåpen.

 Corbyn har en lang historie bak seg som aktivist for atomnedrustning og som en god venn av den internasjonale kampanjen for et atomvåpenforbud, ICAN, som vant fredsprisen i år. Corbyns skygge-minister for fred og nedrustning, Fabian Hamilton, deltok ved FN-forhandlingene om forbud mot atomvåpen tidligere i år. Etter det skrev han at «Arbeiderpartiet vil samarbeide med ICAN for å forhindre bruken av disse forferdelige våpnene som ikke bare er en trussel mot uskyldiges liv, men også en trussel mot internasjonal fred og stabilitet.» Seinere gikk Hamilton lenger ved å si at en framtidig Corbyn-regjering vil undertegne avtalen om et atomvåpenforbud.

 

Det er sensasjonelt. Storbritannia er NATO-medlem, men også en av NATOs tre atommakter. Atommakter kan skrive under på avtalen som forbyr atomvåpen, hvis de forplikter seg til å destruere atomvåpnene etter en oppsatt tidsplan.

 For et år siden vedtok det britiske parlamentet at landet skulle fornye sine atomvåpen-ubåter. I følge Corbyn betyr det internasjonale atomvåpenforbudet at dette vedtaket må revurderes.

 Det er ikke uten videre gitt at Corbyn vil samle hele det britiske arbeiderpartiet bak seg når han vil undertegne atomvåpenforbudet og omvurdere bygginga av nye Trident-ubåter. Men det betyr at Corbyn vil gå i bresjen for avrustning i NATO. Få år etter 1. verdenskrig – i 1925 underskrev britene Geneve-avtalen som forbyr bruk av giftgass. Nå – 30 år etter slutten på den kalde krigen – er det på tide å undertegne atomvåpenforbudet, mener Corbyn. Det er en oppmuntring til oss som jobber for at Norge også skal undertegne avtalen.

 

fake_news_2Jeg skiter i om det er fake news, det er for jævli likevel, skriver en opprørt mann på Facebook. Ok, det er ikke sant, men det kunne vært det! Slik er det med med  falske nyheter på nettet, sa den svenske journalisten Jack Werner på Nasjonalbibliotekets lederkonferanse.

Werner har lenge jobbet med faktagransking. Falske nyheter er ikke noe nytt, sa han, og viste til at mange facebook-historier er vandrehistorier som kan spores mange tiår tilbake før internett. Men de sosiale mediene er kraftfulle midler for uthenging og ryktespredning – når det passer med vårt eget verdensbilde, sa Werner. Som faktagransker har han fått oppleve at man ikke faktagransker menneskers verdensbilde ustraffet. Vi kan le av mannen som var like opphisset selv om han hadde blitt informert om at det var en falsk nyhet, men nyheten passet i hans verdensbilde. Vi ble litt mer tankefulle når Werner viste til et gammelt sitat fra Trump, der Trump sier at om han noen gang skal stille som presidentkandidat, så skal han gjøre det for republikanerne, for de har de dummeste velgerne. Når Werner påpekte overfor svenske journalister at de spredde et falsk sitat, sa de bare: Ok, han har ikke sagt det, men han kunne ha sagt det!

Falske nyheter, informasjon, misinformasjon var tema for mange av foredragene når Nasjonalbiblioteket onsdag og torsdag inviterte bibliotekledere til konferanse. Danske Sille Obelitz Søe hadde studert informasjon med utgangspunkt i filosofien, for å prøve å defiinere forskjellene mellom informasjon, disinformasjon og misinformasjon. At folk blir villedet av informasjon er ikke alltid intensjonen til den som står bak informasjon. Noen ganger vet vedkommende at han forteller løgn. Bullshit kalte hun den siste gruppa som er helt uinteressert i om hvorvidt det man forteller er sant eller ikke, og om man oppfattes som en løgner, så lenge mottakerne får en informasjon som de ønsker. Vincent F. Hendricks – også dansk – har skrevet bøkene «Spræng boblen»  og «Fake News». Han sammenlignet nyhetsmarkedet med finansmarkedet. Informasjon forbruker mottakerens oppmerksomhet og oppmerksomhet er dagens knapphetsgode. Forretningsmodellen for sosiale medier er at hvis du ikke betaler, så er du ikke en bruker eller kunde: Du er produktet som andre betaler for å påvirke! Den franske økonomen Piketty har skrevet om ulik fordeling av økonomisk rikdom. 99% av verdens befolkning får ikke mer enn halve kaka. Det er ikke noe annerledes på informasjonsmarkedet, sa han. Han viste til at World Economic Forum har sagt at falske nyheter nå er et like stort samfunnsproblem som klimakrisa og flyktningekrisa.  Men dere bibliotekarer er håpet vårt, dere har kompetansen til å kuratere hva som er sant og ikke, mente Hendricks.

 

Universitetsbibliotekar Johanne Kristensen fra NTNU har forsket i falske nyheter fra opplysningstiden til i dag. Hun påpeker store likheter. Opplysningstida førte til de første avisene. Det var en tid med optimisme og framtidstro og utvikling av menneskerettigheter. Men avisene konkurrerte hardt om nyheter, og lanserte ofte falske historier. I dag får historiene større spredning via sosiale medier og de har et potensielt større skadepotensiale fordi har et bredere demokrati. Dette var også et poeng hos Werner: Det er ikke slik at folk er blitt mindre skriveføre og mindre kildekritiske, de fleste er mer skriveføre og kritiske enn før. Men det er lettere å publisere. Det gjør at vi nå får høre noen stemmer som tidligere aldri kom til ordet. Å bekjempe deres rett til å ytre seg, gjør at vi blir en del av den eliten som de har mistet troen på, sa Kristensen.

Det er viktig at bibliotekarer er opptatt av fake news. Men mengden av gale nyheter er enorm, og det er ikke nok å avsløre at nyhetene er gale så lenge folk ønsker å tro på dem. Det er en uoverkommelig jobb for bibliotekarer å avsløre alle falske nyheter. Men det hadde vært nyttig om vi kom sterkere på banen. Vi burde ha faktasjekkere som ikke er knyttet til dagens mediehus. Og som framfor alt ikke bare sjekker hva som er sant og ikke, men som viser hvordan vi gikk fram: Hva slags kritiske spørsmål bør vi stille? Hvilke verktøy bruker vi for å avsløre falske nyheter? Mange bibliotekarer underviser studenter og andre brukere i dette. Kanskje burde vi lage en faktasjekk-samarbeid der vi sammen går løs på falske nyheter og dokumenterer hvordan folk selv kan avsløre falskheten ved å bli mer kildekritiske? Det kunne være et samarbeid mellom bibliotekutdanninga, engasjerte og erfarne bibliotekarer ved andre bibliotek  – gjerne med Norsk Bibliotekforening på laget.

 

Viktig konferanse

Nasjonalbibliotekets årskonferanse har etablert seg som en viktig lederkonferanse for biblioteksektoren. I den betydning er det ikke lenger en bibliotekkonferanse, eller en konferanse for dialog om bibliotekutvikling i sektoren. Nasjonalbiblioteket har penger og status til å invitere de beste foredragsholderne fra inn- og utland, dette benytter de til å skape en konferanse som bidrar til å løfte blikket ut av det smale biblioteket. Ved siden av dette årets gjennomgående tema om falske nyheter var det foredrag fra Kristin Danielsen i Kulturrådet, Stein Olav Henrichsen i Munch-Museet og Karen Espelund som er ny kulturdirektør i Trøndelag. Åpningsforedraget var av Lily Knibbeler som er direktør for Nederlands nasjonalbibliotek. Et gjennomgående tema i disse foredragene var ledelse og endring.

Konferansen åpnet med kulturminister Linda Hofstad Helleland som ikke bare hadde et ferdigskrevet manus om bibliotek, men som også fortalte personlig om sitt forhold til bibliotek. Det politiske budskapet hun kom med var at bibliotek skal få en vesentlig plass i den nye kulturmeldingen, men at vi måtte forberede oss på trangere tider.

Linda Aas-Eng fra Pol reklamebyrå avsluttet konferansen med et foredrag om 13-åringers bruk av sosiale medier. Det var et innsyn i en delvis ukjent verden. – Jeg bruker PC når jeg spiser, for da er det så vanskelig å holde mobilen, var et utsagn fra en 13-årig jente. Men alt i alt var det oppmuntrende: Unge bruker mer lukkede fora og apper, publiserer ikke selv på Facebook, men leser andres oppslag. Det er ganske gode nyheter for mange, unntatt for reklamebyråene fordi det betyr at unge faktisk legger igjen færre digitale spor.

 

ican2Tildelingen av Nobels fredspris i år viser for all verden fredspriskomiteens uavhengighet av norske myndigheter. For mens årets pris blir tildelt den internasjonale kampanjen for et forbud mot atomvåpen – ICAN, så er Norge blant de få landene som stemte mot et atomvåpenforbud og som boikottet traktatforhandlingene i FN. Mens regjeringen bevilger titalls millioner til organisasjoner som skal drive opplysningsarbeid om nødvendigheten av forsvar, kuttet den blåblå regjeringen støtten til ICAN Norge.

ICAN er en paraplyorganisasjon for organisasjoner som ønsker et atomvåpenforbud. Kampanjen ble startet i 2007. I 2010 ble den norske grenen av ICAN opprettet med Nei til Atomvåpen og 24 andre organisasjoner som medlem. Opprettelsen av ICAN var bl.a. inspirert av den internasjonale kampanjen mot landminer som førte til en konvensjon mot landminer som ble undertegnet i 1997. Denne kampanjen fikk også Nobels Fredspris.

ICANs utrettelige arbeid førte til at FN i fjor høst vedtok at man ønsket et folkerettslig forbud mot atomvåpen. Utover våren ble det forhandlet.  7. juli ble man enig om en traktattekst som over 50 land allerede har  signert. Når 50 land har ratifisert avtalen, blir atomvåpenforbudet bindende folkerett. Traktatteksten forbyr stater å utvikle, prøvesprenge, produsere, på annen måte erverve, besitte, lagre, overføre, bruke eller true med å bruke atomvåpen. Den forbyr også at statene bistår, oppmuntrer eller påvirker noen til å delta i handlinger som er forbudt etter traktaten, samt fra å tillate utstasjonering eller utplassering av atomvåpen på sitt territorium.

Utenriksminister Børge Brende har likevel rett i at det ikke nytter med et atomvåpenforbud om ikke også atomvåpenstatene er med på det. Neste skritt er derfor å presse alle atomvåpenstatene til mer forpliktende skritt i retning av nedrustning og avskaffelse.

Under trontaledebatten i Stortinget fremmet SV et forslag der regjeringen blir bedt om å legge fram en sak for Stortinget om signering og ratifikasjon av atomforbudet som inkluderer en konkret vurdering av traktatens innhold opp mot gjeldende norske forsvarsplaner, og hvordan avtalen står i forhold til våre juridiske og politiske forpliktelse som NATO-medlem. Forslaget skal nå behandles av Stortinget, men det er grunn til å tro at det blir flertall for forslaget.

Både i Nederland og Italia ser det nå ut til at det er flertall for å tilslutte seg avtalen. Det er lite trolig at det er flertall for at Norge skal tilslutte seg forbudet uten at det skjer sammen med både andre NATO-land og andre atommakter.

Fra før har Norge hatt en politikk om at atomvåpen ikke skal utplasseres på norsk territorium i fredstid. Det er nå på tide å utvide dette til å gjelde i alle situasjoner, i fredstid, krisetid og krigstid. Videre må man ta stilling til om atomvåpen plassert andre steder i verden skal kunne brukes på Norges vegne.

 

soviet-petrov-stanislav-colonel (1)

Sovjetiske myndigheter hadde skutt ned Korean Air Lines Flight 007 over russisk territorie. 269 mennesker ble drept. Nato hadde begynt militærøvelsen Able Archer som man fra KGBs side vurderte som en aggressiv manøver rettet mot Sovjet. Så gikk atomalarmen i bunkeren Serpukhov 15.  Sovjetiske satellitter  varslet om at USA hadde sendt opp atomraketter.

I bunkeren satt overstløytnant Stanislav Petrov. Klokka var litt over midnatt. Petrovs stående ordre var at hvis man kunne identifisere et angrep på Sovjet, skulle han varsle sine overordnede som skulle svare med et motangrep med alle Sovjets atomvåpen. Tida var knapp. Ventet man for lenge, ville det være for seint å svare med et motangrep mot USA.

Systemet ga varsellyder, det var blinkende lys og mange mennesker som skrek om mer informasjon. På skjermen lyst et ord i følge vitneforklaringer: Start. Petrov måtte ta en avgjørelse: Skulle han varsle sine overordnede slik at de kunne gi orde om motangrep? Eller skulle han følge sin egen magefølelse av at dette var en datafeil. Han gjorde det siste. I ettertid sa han at det var tre grunner som avgjorde: 1. Det var bare rapportert om fem raketter. Hvis USA virkelig ville angripe Sovjet burde det vært flere hundre. 2. Systemet var nytt, og han stolte ikke helt på det. 3. Selv om de to første grunnene var feil, ville et motangrep bety slutten på jorda.

 

Det viste seg at satelittsystemene hadde mistolket reflektert sollys på skyene i nærheten av Montana i USA.

Petrov ble etterpå omplassert, før han ble førtidspensjonert. Han døde i mai i år. Historien om hvor nær vi var en atomkrig ble først offentliggjort etter Petrovs død.

Nesten-ulykken oppsto i en tid med stor spenning mellom stormaktene. Det er en situasjon ikke helt ulik ordkrigen mellom USA og Nord-Korea nå. Kombinasjonen av kort tid, stor spenning kan sammen med tekniske eller menneskelige feil, bli katastrofal.

Fredsprisen til ICAN?

ican6. oktober får vi greie på hvem som tildeles Nobels fredspris for 2017.Blant de nominerte er ICAN, den internasjonale kampanjen mot atomvåpen.  Kan vi håpe på at de får prisen i år?

I 2009 fikk Barack Obama Fredsprisen. Han hadde gitt folk håp om en nedrusting av avskaffelse av atomvåpen. Dessverre skjedde det ikke noe mer. Ikke før nå: I fjor vedtok FN at det skulle forhandles om et forbud mot atomvåpen. Forhandlingene foregikk i vår og den endelige traktat-teksten ble vedtatt 7. juli i år. 20. september ble avtalen lagt ut i FN for undertegning og 50 land undertegnet samme dag. Det vil komme flere. Når 50 land har ratifisert avtalen, det vil si at de har tatt den inn i sine egne lover, så vil atomvåpenforbudet være gjeldende folkerett. Det betyr ikke at atomvåpnene forsvinner, men det betyr at de landene som har eller produserer atomvåpen, eller som hjelper andre land i produksjon av disse våpnene – bryter folkeretten.

ICAN – international campaign to abolish nuclear weapon har vært sentral i kampen som har ført fram til dette forbudet.  Nå er det på tide at prisen går til de som har gjort noe for å få til atomnedrustning!

oljeboringMens Høyre-velgere sørget for at Venstre kom over sperregrensa, førte de mange bortkastede stemmene på Rødt og MDG til at det ble fortsatt blåblå regjering til tross for rød-grønt flertall i folket. Hva skjer nå med Lofoten, Vesterålen og Senja?

Flertallet av kommunene i nord og  flertallet av folket ønsker ingen oljeutbygging i Lofoten, Vesterålen og Senja. Men på Stortinget har de tre olje-partiene FrP, H og AP flertall.  Mange av de som stemte på disse partiene, trodde nok at enten så ville SV sørge for at AP skrinla Lofoten også i neste stortingsperiode, eller KrF og V ville gjøre det samme på borgerlig side.

Nå diskuterer både V og KrF hva de skal gjøre. Skal Venstre gå i regjering og få en hånd på rattet? Partiet har ikke spesielt gode erfaringer med å være et støtteparti utenfor regjering. Hvis de først skal være garantisten for Listhaug i regjering, kan de kanskje likegodt bli en del av regjeringa. Partiet har mange velgere og medlemmer som intenst misliker FrP, men på den annen side kan det hevdes at partiet nå har skiftet ut mange av sine tradisjonelle velgere og gått mer mot høyre.

KrF lovte å ikke støtte en regjering der FrP deltar, hverken ved å gå inn i regjeringen, eller å inngå en samarbeidsavtale. Samtidig lovte de å støtte Erna som statsminister. Det var en politikk som både var vanskelig å formidle til velgerne, og vanskelig å gjennomføre nå.

Dilemmaet for både KrF og Venstre er at hvis ingen av dem går i regjering, eller inngår en samarbeidsavtale med regjeringa, vil  Solberg-regjeringa fremme et forslag om konsekvensutredning av oljevirksomhet i Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er i tråd med programmene til H og FrP. Jonas Gahr Støre har allerede sagt at AP i et slikt tilfelle trolig vil stemme for oljeutbygging.

Da er det flertall for en sak som mange av partiene vil unngå. Hvis AP redder den blåblå regjeringa og stemmer for oljeutbygging,  vil de ikke bare få en meget militant miljøbevegelse mot seg. De vil også risikere dyp splittelse innad i partiet der velgerne er delt på midten. Det gjelder også i Høyre der mange velgere heller ikke ønsker oljeutbygging i Lofoten. Alle partiene vet at en slik utbygging vil føre til et stort folkelig opprør som vil sette kampen mot utbygging av Alta-elva i skyggen.

I to stortingsperioder har SV berget fisken og naturen i Lofoten, i sist periode gjorde Venstre og KrF det samme. Motstanden mot utbygging er økt, men det er kanskje nettopp når mange tror at det ikke vil skje, at man likevel kan risikere en utbygging.