Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Amatørbilde fra fredsmarsjen København-Paris 1981. Foto: Maren Büchmann

Var det fredsbevegelsens gevinst at mellomdistanserakettene ble fjerna fra Europa i 1987? Eller skyldtes det tvert imot at amerikanerne ikke hørte på fredsbevegelsen, men baserte seg på strategien «forhandling ut fra styrke»? Mens jeg mener at fredsbevegelsen hadde stor betydning, mener Trygve Ekelund det motsatte. Det er kjernen i innlegget hans under overskriften «Selvros om atomopprustning».

Ekelunds innlegg er et svar til et innlegg fra meg. Det som gjør diskusjonen relevant i dag, er krigen i Ukraina der Putin truer med atomvåpen. Jeg mener at fredsbevegelsen må bruke denne krisa til å reise kravet om en atomvåpenfri sone i Norden, og fjerning av atomvåpen i Europa. Sjøl om det nå ser mørkt ut, var det også mørkt noen måneder før Reagan møtte Gorbatsjov i Reykjavik i 1986. Jeg mener at avtalen som der ble oppnådd om å fjerne alle mellomdistanseraketter fra Europa, ikke ville skjedd uten fredsbevegelsen.

Det er en lang historie bak enigheten fra 1987 om mellomdistanseraketter. Det begynte i 1979 da Sovjetunionen begynte å utplassere såkalte SS-20 raketter i Øst-Europa. NATO ville svare med å utplassere nye krysser- og Pershing-raketter i Vest-Europa. Millioner av mennesker tok til gatene og krevde en slutt på våpenkappløpet. Et eksempel var den store fredsmarsjen fra København til Paris i 1981, der også mange fra Tønsberg deltok. Det var de største demonstrasjonene i etterkrigstidas Europa. I juni 1982 samlet nesten en million deltakere seg i et protestmøte mot opprustingen i New Yorks Central Park. Fredsprotestene gjorde inntrykk, særlig på sosialdemokratiske ledere i Vest-Europa, og gjorde at de krevde forhandlinger. Den nyvalgte Reagan-administrasjonen åpnet for dette høsten 1981, noe som var mye tidligere enn man hadde planlagt. Forsvarsminister Caspar Weinberger skrev i sine memoarer at kravet fra fredsbevegelsen tvang fram forhandlinger.

I følge Weinberger hadde de store protestene også betydning for innholdet i forhandlingene. Ideen om en null-løsning kom fra anti-atomvåpen-bevegelsen: Ingen Sovjetiske atomvåpen, ingen amerikanske. Det ble fulgt opp med trusselen om at hvis sovjeterne utplasserte flere SS-20, ville amerikanerne utplassere sine Pershing-raketter. Null-løsningen var kontroversiell i USA. – Vi ville ikke ha en null-løsning sjøl om vi kunne fått det, sa utenriksminister Alexander Haig som først og fremst var opptatt av å få flere atomvåpen i Europa. Men de var sikre på at russerne ville avvise en null-løsning, noe de også gjorde, selv om det ikke er noen grunn til å tvile på at de ikke trodde på at amerikanerne da ville starte utplassering av Pershing-raketter.

Avvisningen av null-løsningen fra de gamle lederne I Kreml – med Bresnjev i spissen – gjorde at amerikanerne trodde de hadde utmanøvrert fredsbevegelsen ved at Sovjet fikk skylda for manglende avtaler. Men folk forsvant ikke fra gatene. Presset om våpenkontroll og nedrustning fortsatte. Men det skjedde lite før Mikhael Gorbatsjov kom til makta i Sovjet. Han møtte Reagan i Reykjavik i 1986 og ga nye signaler om akseptering av en null-løsning. Russiske og amerikanske forhandlere begynte å jobbe med detaljene. Det som gjorde at fredsforhandlingene «løsnet» var at den nye ledelsen i Sovjet kom med helt nye perspektiver på fredsforhandlinger. Det gjaldt ikke bare å forhandle ut fra krav om militær balanse, men om felles sikkerhet som ikke kan oppnås aleine med våpenmakt. Det var altså når avskrekking ble avløst av forsøk på tillit, at man fikk enighet. Det var basert på innspill fra fredsbevegelse og forskningsmiljøer, via mange europeiske ledere.

I dag ser vi en situasjon med ekstrem gjensidig mistillit mellom Vesten og Russland. Mens det under den kalde krigen var mye gjensidig kontakt, er den nå på et minimum – selv om teknologien gjør det lettere. Russland har en lite forutsigbar leder. NATO kan bidra med å skjerpe sin forutsigbarhet, f eks ved å gå bort fra sin strategi om førstebruk av atomvåpen. Hvis man noen gang skulle kunne gjøre det er det nå hvor Russlands konvensjonelle forsvar er så svekket.

Ekelund har også et par andre visitter til anti-atomvåpen-bevegelsen: Det gjelder motstand mot atomkraft og motstand mot radioaktiv bestråling av mat. Som leder av Nei til Atomvåpen kan jeg si at vi aldri har engasjert oss i hverken spørsmålet om stråling av mat, bruk av radioaktivitet til medisinske forhold eller i f. eks. brannvarslere. Men vi har en politikk der vi går mot kjernekraft. Spørsmålet er ikke om kjernekraften er trygg, men om verden er trygg nok for kjernekraft. Dette ser vi et eksempel på i Ukraina i dag. Dessuten vet vi at kjernekraft er så dyrt at det krever så enorme offentlige subsidier at det stort sett bare er land som vil kombinere teknologien med utvikling av atomvåpen, som har tatt kjernekraft i bruk. I demokratiske land er kjernekraft i tilbakegang ut fra kostnader og sikkerhet.

Hver jul i mange år har vi hatt en julefrokost med venner der jeg har lest høyt en historie av Gunnar Bull Gundersen. Jeg-personen i historien er på en «vestkant-fest» der han ikke passer helt inn. Han tømmer rødvin i vertinnas utringing, og prøver å slikke opp det meste, og skjønner ikke at folk reagerer for det var jo samme vin som alle hadde skrytt av var så godt temperert. Sånn går historien, da han må spy og gjør det under bordet og blir trukket opp – etter håret, så ligger det et visittkort – trykt i kursiv – med teksten: Vennligst forlat selskapet i all stillhet. Det gjør han selvsagt ikke..

Nå skal jeg forlate selskapet, fra 1. januar blir jeg AFP-pensjonist. Det kom litt brått på. Jeg hadde ingen planer om å slutte, men den nye rektoren på OsloMet, Christen Krogh fattet et beslutning om biblioteket i juni som gjorde at jeg hadde et kraftig behov for å si fra om hva jeg mente. Så jeg gjorde som Gunnar Bull Gundersens alter ego, jeg fikk sagt fra før jeg forlot selskapet om ikke helt i alt stillhet. Jeg kjenner meg igjen som bråkmaker.

Beslutningen handlet om å skrinlegge et arbeid vi hadde holdt på med i Universitetsbiblioteket i over 5 år: Arbeidet resulterte i en beslutning om å samle de tre seksjonsbibliotekene i Pilestredet i et nytt samla bibliotek i bygningen som hadde huset kjernen i Frydenlund bryggeri. Arbeidet var godt i gang. Men det ble mer omfattende en opprinnelig planlagt. De opprinnelige planene var at vi skulle ha flyttet inn i inneværende år. Det ble utsatt til 2023, ikke minst fordi ombygningen krevde nytt varme- og ventilasjonsanlegg. Det fordyret selvsagt prosjektet, men huseier KLP la 60 millioner på bordet for å betale dette – i tillegg til 10 millioner som bidrag til å dekke prisstigning. Dermed var prosjektet økonomisk på sporet, og fungerende universitetsdirektør innstilte på at prosjektet skulle gjennomføres. Det lå fortsatt innenfor rammene for økonomisk handlefrihet for OsloMet. Faktisk så la vi fram en kost-nytte-analyse som viste at prosjektet var lønnsomt på ti års sikt. Det var i tillegg basert på en energikostnad på kr 1.40 pr kwh. Som vi vet har prisen blitt vesentlig mye høyere.

Jeg kalte rektors beslutning for dårlig og lite gjennomtenkt. I tillegg kalte jeg den for udemokratisk. Etter min mening burde saken vært behandla i universitetets styre, men jeg anerkjenner rektors myndighet til å stoppe prosjektet. Det udemokratiske i beslutningen var at ingen i ledelsen hadde ytret noe negativt om prosjektet før beslutningen om å stoppe det. Det var ingen offentlig diskusjon hvor argumenter kunne brytes. Det var ingen dialog f.eks. basert på det som ble angitt i ettertid, at prosjektet ble for dyrt. Noe av det mest kostbare i prosjektet var ombygging av cellekontor til åpne arbeidsområder for de ansatte. Det var i tråd med OsloMets anbefalte politikk. Men vi kunne spart 25 millioner om vi droppet denne ombygginga, og svært få ansatte hadde protestert.

OsloMet har en enestående beliggenhet som et universitet midt i Oslo sentrum. Å få et attraktivt samlingsted for studentene og for innbyggerne i Oslo, ville vært en stor gevinst som man nå gikk glipp av. Samtidig ville vi spare arbeidskraft med et samla bibliotek – arbeidskraft som var forutsett at vi skulle bruke til å styrke forskningsstøtten overfor ansatte – en nødvendig videreutvikling av tjenestene våre.

Da det var en formel avslutning for meg på OsloMet så tillot jeg meg å si at jeg tror at det på noen års sikt likevel kan bli realisert et samla universitetsbibliotek i Oslo sentrum. Det er tre grunner til det: Det første er at det er vanskelig å kjempe mot tidsånden. Det bygges nye bibliotek for å skaffe ikke-kommersielle samlingssteder i mange byer, og i mange universitet. Jeg tillot meg å sitere fra et amerikansk utsagt: You know – a university is only som builings scattered around a library. Grunn 2 er det grønne skiftet. Vi skal halvere klimagassutslippene innen 2030 og være klimanøytrale innen 2050. Da kan ikke OsloMet fortsette med en bygning der varmegjenvinninga er så dårlig som i Pilestredet 52. De må gjøre noe med det bygget for å redusere oppvarmingskostnader og bidra til utslippskutt. Det billigste de da kan gjøre er å flytte biblioteket dit etter en ombygging.

Det har vært en drøm siden jeg startet på OsloMet for 16 år siden, å samle bibliotekene. Vi trodde det skulle bli mulig som følge av campusprogrammet som skulle gjøre om på så mye. Ett etter ett ble prosjektene skrinlagt slik at biblioteksprosjektet gjensto som det eneste prosjektet med faglig gevinst. At vi midt oppe i dette fikk en ny rektor som ikke hadde som mål å gjennomføre planene som var lagt før hans tid, ødela timingen ytterligere.

Jeg har spurt meg sjøl hvorfor rektor med støtte av ledergruppa, sa nei til dette prosjektet. Det lå innenfor det økonomisk håndterbare, men: Skrinlegginga førte til at det ble mer penger til å skifte dørlåser, pusse opp kontorer osv. Ledelsen syntes trolig at dette var viktigere gevinster enn et nytt bibliotek. Hvorfor synes ikke ledelsen at bibliotek er viktig? Det har jeg spekulert i, og tar også en del av ansvaret for at jeg ikke har fått dem til å skjønne at bibliotek er et at de viktigste tiltakene for å redusere frafall og bedre gjennomføring blant studentene – og bidra til forskning for forskerne. Kanskje en grunn er at det er få i ledelsen som har erfaring fra et tradisjonelt bredde-universitet, de har erfaring fra Høgskolen Christiania, Idrettshøgskolen, Forsvarets Høgskole, Politihøgskolen osv.

Da biblioteksprosjektet ble skrinlagt, var vi i ledelsen i biblioteket og de ansatte, i villrede om hva som nå ville skje. Vi kunne ikke starte et nytt 5-års planleggingsarbeid, men var avhengig av å få fattet noen raske beslutninger om veien videre for biblioteket. Jeg varsla at det syntes jeg ikke at det var naturlig at jeg sto i spissen for, og jeg varsla de ansatte at jeg ville si opp. Da skjedde ting fort, en fredag ettermiddag fikk jeg beskjed om at fra mandag morgen ville det være en konstituert bibliotekdirektør på plass. Dermed var kalenderen min tom. Den modellen for bibliotekstruktur som de nå jobber utfra er den eneste modellen som vi unnlot å utrede i Bibliotekutredningen som lå til grunn for avgjørelsen om samlokalisering. Status quo ble avvist som uaktuell, men er nå modellen som er valgt. Rektor har framstått som en tilhenger av bibliotek, men årets budsjettbeslutninger gjør at biblioteket fortsatt taper. Omorganiseringen av biblioteket vil imidlertid fortsette, det betyr at det vil bli etablert en egen forskningstøtteseksjon, men først fra 1. juli neste år. Ledelsen har noe å bevise hvis de mener at biblioteket er så viktig som de ofte gir uttrykk for.

Nå er jeg blitt tatt opp i seniorsenteret på OsloMet. Det har vært viktig for meg for å kunne ha fortsatt tilgang til spesielt bibliotekets digitale tjenester. Neste år har jeg noen skriveprosjekter som er avhengig av at jeg kan sjekke og lese forskningskilder som biblioteket gir tilgang til. Et av skriveprosjektetene er å skrive om hvor viktig bibliotek er for studenter og forskere.

Det har vært en sorg knytta til å forlate jobben, men det er mange andre viktige ting en kan gjøre annet enn å gå å ergre seg på jobben. Så nå ser jeg fram til meningsfulle pensjonistdager.

Ukraina må ikke tape!

For en tid tilbake ble jeg invitert til å holde appell for en markering foran Stortinget i regi av Fredsinitiativet 2022. Arrangementet hadde tre paroler: 1. Stopp krigen! Russland ut av Ukraina. 2. Klimasatsing, ikke opprustning. 3. Julefred – våpenhvile og forhandlinger nå. Jeg sa fra atNei til Atomvåpen og meg sjøl, var uenige i den siste parolen – den er kontroversielll fordi en våpenhvile nå kan gi russerne tid til å bygge opp sine styrker. Men – hvis jeg kan si hva jeg vil, så vil jeg gjerne holde en appell, sa jeg, fordi Nei til Atomvåpen skal være til stede der fredsvenner er.
I dagene før arrangementet ble det mye leven, nettopp knytta til parolen om våpenhvile. Ukrainere gikk offentlig ut og tok avstand fra arrangementet, LO-lederen tok avstand fra at Oslo LO støttet arrangementet. Nedenfor følger manuset mitt slik jeg framførte det i dag foran Stortinget. Det var noen ukrainere til stede og protesterte mot våpenhvile, vi ble enige og vel forlikte.

Dere som er kommet her er opptatt av fred og opprørt over krigen i Ukraina. Jeg er glad for at nei til Atomvåpen kan få si noen ord, selv om vi ikke er blant arrangørene fordi vi ikke kan støtte parolen om våpenhvile i Ukraina. Det er ikke en del av vårt politiske grunnlag.

Vi er her for å protestere mot Russlands angrepskrig mot Ukraina, og kreve at de trekker alle sine tropper ut. Vi er her i solidaritet med et folk som slåss for å frigjøre landet fra okkupasjon, i solidaritet med en befolkning som opplever stadig folkerettsstridig terrorbombing som har som formål å gjøre det mest mulig ulevelig for sivilbefolkningen.

Stormaktenes manglende respekt for folkeretten skaper krig – som vi har sett i Libya og i Irak. Manglende respekt for menneskerettigheter og minoritetsbefolkningers rettigheter i særdeleshet, skaper grunnlaget for krigen. Her har mange land svin på skogen, uten at det gjør Russlands angrep på Ukraina mer akseptabel.

I hele etterkrigstida har vi hørt at atomavskrekkinga skulle hindre slike kriger som vi nå ser i Ukraina. I stedet var det tvert om: Det var Russlands selvsikkerhet som atommakt som gjorde at de turte å ta seg til rette i Ukraina. Atomvåpnene har altså ikke evna å skape fred slik tilhengerne av atomavskrekkinga har ment, nå er atomvåpnene der bare for å hindre at atomvåpen blir brukt.

Putin truer med atomvåpen. Det snakkes om bruk av såkalte taktiske atomvåpen som ofte fremstilles som mindre og ikke så farlige. Det finnes ikke små atomvåpen. Men ideen bak de taktiske atomvåpnene er at de skal kunne brukes på slagmarken. Det er en ide hentet fra den kalde krigens dager. I dag er dette meningsløst i en situasjon i Ukraina der det er en lang og tynt bemannet frontlinje, som det ikke er noe militært formål i å bombe med atomvåpen. Skal russerne rykke inn i et atominfisert Ukraina?

Det betyr ikke at vi kan slappe av om atomvåpen. Krigen har et potensiale til å eskalere og komme ut av kontroll, der atomvåpen fort kan bli et siste våpen som tas i bruk, særlig når varslingstida reduseres og tidspresset øker. Vi så faren for eskalering da ukrainske raketter drepte to mennesker i Polen, det vil helt sikkert skje igjen.

Det er russiske atomvåpen folk nå er redde for. Men hva gjør NATO? Nato har fortsatt i sitt strategiske konsept at de forbeholder seg retten til å svare på et konvensjonelt angrep med atomvåpen – det vi kaller førstebruk. Konseptet var til diskusjon på NATOs toppmøte i sommer. Hvis det var noen gang NATO trygt kunne si fra seg retten til førstebruk, var det nå – hvor Russland står med et sterkt svekket konvensjonelt forsvar og NATO er overlegne. Det ville bidratt til noe mer forutsigbarhet og demping av spenningen overfor en fiende som framstår som stadig mer uforutsigbar.

I 1994 ga den sør-afrikanske regjeringen en gave til det internasjonale atomenerergibyrået. Det var en skulptur, av en plog – laget av ikke-radioaktivt materiale fra den siste atomraketten Sør-Afrika hadde. Landet sluttet frivillig med atomvåpen, og var blant de første som ratifiserte FNs atomvåpenforbud. Smi våpna om til plogjern er hentet fra bibelen. Et slagord som fredsbevegelsen i vest, men særlig i Øst-Europa brukte før murens fall.

Atomvåpen og klimaendringer er de to eksistensielle truslene som menneskene står overfor.

I USA brukes det like mye penger på atomopprusting som det vil koste å gjennomføre en ny grønn deal som gjør USA bærekraftig.

Halvparten av ferdige studenter innen teknologi og realfag i USA, går til selskaper som utvikler, bygger eller vedlikeholder atomvåpen. Skal vi få til et grønt skifte trenger vi de beste hodene for å utvikle mer bærekraftige løsninger innen energi, transport og produksjon. Da trenger vi alle talentene som i dag jobber med atomvåpen.

Å smi våpna om til plogjern er fortsatt et godt slagord!

USA, Kina og Russland står for over halvparten av klimautslippene i verden. Sammen med de øvrige fem atommaktene i verden utgjør disse landenes utslipp ¾ av alle klimagasser. Skal vi løse klimaproblemene, trenger vi at atommaktene samarbeider. Det er derfor en nødvendig start på samarbeidet for å redusere klimagassutslipp, at atommaktene slutter å true hverandre med utslettelse, at vi får til et system med gjensidige sikkerhetsgarantier som et alternativ til opprusting.

Det ser ganske mørkt ut akkurat nå. Men midt oppe i en slik krise, finnes det også muligheter. På 1980-tallet foregikk kampen mot nye mellomdistanseraketter i Europa. 3 måneder før Gorbatsjov og Reagan møttes i Reykjavik så det også helt mørkt ut. Så skjedde ting fort.  Vi fikk en avtale om nedrustning og fjerning av alle mellomdistanseraketter fra europeisk jord. Det skjedde fordi det var en aktiv fredsbevegelse som var der og krevde handling. Det er også nødvendig nå. Også når det gjelder Ukraina kan ting skje fort. Etter denne krigen må vi bli enige om at vi ikke vil ha et Europa der innbyggerne er gisler under trusselen om bruk av atomvåpen – et atomvåpenfritt Europa. Vi trenger et sikkerhetssystem som bare kan virke når også naboen føler seg sikker – et gjensidig sikkerhetssystem som omfatter også landene som ikke er i NATO – som Russland.

Finland og Sverige blir medlemmer i NATO. Før medlemskapet er på plass, stiller de ingen krav. Medlemskapet kan innebære økt spenning mellom NATO og Russland. Men Nordens befolkning ønsker ikke et Norden med atomvåpen. Derfor må kravet om atomvåpenfri sone i Norden reises nå.

Krigen i Ukraina vil ikke avsluttes militært. De færreste kriger ender med militær seier. Det må skje gjennom forhandlinger på et eller annet tidspunkt, samtidig som det er mange av oss som sliter med at Russland skal få noe igjen for å ha startet angrepskrigen. Derfor støtter ikke jeg eller NtA parolen om våpenhvile. Samtidig dør folk i Ukraina hver dag som følge av krigen. Det er et forferdelig dilemma som Nordal Grieg skriver om i sitt skuespill om Pariserkommunens siste dager, Nederlaget, skrevet i skyggen av den tapte spanske borgerkrigen.  Kommunardene står mot muren, uten patroner i våpnene. De venter på å bli skutt. Lucien sier: de som kommer etter oss må ha bedre våpen. De skal seire, seire, seire! Godheten kan bare seire ved vold, sier Delecluze. Mens Gabrielle svarer: Gi meg større krav til mennesket enn at det skal være umenneskelig. Kampen kommer, sier Delecluze, det er en lovmessighet som er sterkere enn oss. Gabrielle svarer: Så får vi gjøre mennesket sterkere enn lovmessigheten. Hva kan ikke ånd gjøre? Den kan få undertrykte til å tro, og undertrykkere til å tvile.

Men: Pariserkommunen falt. Demokratiet i Spania falt som følge av intervensjon fra Tyskland og Italia. Det ble en verdenskrig før fascismen ble knust. Ukraina må ikke tape! Da taper hele Europa! Slava Ukraina!

Jeg vil berømme Tønsbergs Blad for artikkelen om de jødiske familiene i Tønsberg, som sto i lørdagsutgaven 10.12. Det er en viktig historie som fortelles, og det gir en nærhet til historien om jødeforfølgelsene når vi får et slikt nært innblikk i familier som bodde blant oss. Også podkasten i TB-podden er lovende.

I artikkelen står det at transportskipet SS Donau som fraktet de fleste av de norske jødene til utryddelsesleiren satte kurs mot «den polske havnebyen Stettin». Det er jo i og for seg riktig, fordi Stettin i dag er en polsk by. Men byen har en historie fra 1200-tallet som en Hansa-by, ble en del av Preussen i 1720 og var det tyske keiserrikets tredje største havneby. Det var desidert en tysk by under krigen som en del av Pommern.

Stettin 1943

Det er kanskje en detalj, men litt viktig likevel, fordi det er en del historieløshet om dette. I en annen artikkel om jødeforfølgelsene leste jeg akkurat om en tysk militær som «rømte til Danzig i Polen». Nei, han rømte hjem til Tyskland.

Som en følge av krigen mistet Tyskland ¼ av Weimar-republikkens landareal, hovedsakelig til  Sovjetunionen (Den nåværende enklaven Kaliningrad) og til Polen. Polen ble parallell-forskjøvet slik at de mistet land i øst til Sovjet, Ukraina og Belarus, men fikk områder i Øst-Preussen, Pommern og Schlesien. De opprinnelige beboerne her ble fordrevet. Til sammen 14 millioner tyskere ble fordrevet fra tidligere tyske områder. Over en million polske innbyggere ble tvunget til å reise fra Øst-Polen og slå seg ned i de nye vestlige delene av Polen.

Historien om fordrivelsene har vært svært politisk kontroversiell i Tyskland. De fordrevne utgjorde nesten en fjerdedel av velgerne i Vest-Tyskland. Mange av dem ønsket å komme tilbake til sine hjemsteder. Samtidig var det mange som sa: Det var vi tyskere som startet krigen og tvangsfordrivelsene, vi må bare akseptere at tapet av land i øst er en konsekvens av våre egne handlinger. Dette løste seg først ved Willy Brandts øst-politikk der han for alltid erklærte at Tyskland ikke ville gjøre krav på land øst for elvene Oder og Neisse, som er dagens grenser. Stettin ligger på østsiden av Oder.

Det er ikke uviktig å kjenne til konsekvensene av krigen i form av fordrivinger som samlet omfattet over 20 millioner mennesker. Det er viktig å vite at vi har hatt betydelige flyktningebølger før. Artikkelen i Tønsbergs Blad omtaler også hvor restriktive Norge var i å ta i mot jødiske flyktninger før annen verdenskrig. Det er ingen stolt historie, men den får meg til å tenke på Tønsbergbarna Delnaz (6), Khairi (5) og Della (1) som alle er født i Tønsberg, men som nå sammen med sine foreldre kanskje tvinges til en framtid i en Nord-irakisk flyktningeleir. Heldigvis er det også i dag mange Tønsbergensere som stiller opp for forfulgte, nå gjelder det å samle penger til en anke til Høyesterett.

På skolen lærte vi Nøtterøysangen der vi synger «Rundt deg blåner fjorder vakre Nøtterøy».  Melodien er fra 1818, laget av tyskeren Karl August Groos, opprinnelig til et frihetsdikt, men mer kjent som melodien til Pommern-sangen fra 1851, som nok har inspirert Lorens Berg som man antar er forfatteren av Nøtterøy-sangen på 1920-tallet.

Budsjettforliket mellom SV og regjeringa innebærer at letestoppen etter olje som SV fikk innført ved fjorårets budsjettforlik, forlenges ut hele stortingsperioden.  – En utsettelse sier regjeringa. En varig stopp i leiting etter olje, tror vi i SV.

Utsettinga av 26. konsesjonsrunde for oljeleiting, har paralleller til kampen om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. I Stoltenberg-regjeringa fikk SV kjempet fram en midlertidig stopp i utbyggingsplanene for Lo-Ve-Se. Når Solberg-regjeringa kom på plass, var det utenkelig for Venstre å nøye seg med noe mindre. Til slutt ombestemte også AP seg. Nå er det flertall på Stortinget om ikke å bygge ut olje i Lofoten. Vi tror det samme vil skje for annen oljeleiting og nye konsesjonsrunder.

Både FNs generalsekretær Antonio Guterres og det Internasjonale Energibyrået er klokkeklare: Alle land må slutte å leite etter mer olje. Vi har allerede funnet mye mer enn det vi kan bygge ut. Oljepartiene FrP, Sp, H og AP har slitt med å ta dette inn over seg. Men (dessverre) jobber tida for SVs standpunkt: Klimakrisa blir stadig mer påtrengende. Det vil ikke være mulig for Norge å oppfylle sine mål om klimakutt om vi bygger ut mer olje. Stopp i 26. konsesjonsrunde vil bli politisk umulig å gjøre om, på samme måte som det i dag er politisk umulig å behandle elbiler og fossilbiler likt, fordi SV i sin tid fikk fremforhandla avgiftslettelser for el-biler som er blitt en kjempe-suksess.

Nå blir det fest i Kreml, sa FrP etter SVs seier. De viste til Putin energikrig mot Europa. Men det vil ta 15-20 år fra en åpning av ny konsesjon til det faktisk blir produsert olje. Det vil si at olja først vil bli produsert i de årene da Norge skal gå fra halverte klimautslipp til 0.  Tenker FrP at krigen i Ukraina vil vare å lenge? Hvis det blir fest i Kreml, er det fordi Putin setter pris på å ha allierte i vestlige land som heller ikke tar klimatrusselen alvorlig.

Men stopp i ny oljeleiting innebærer ikke stopp i all oljeutbygging. Det er fortsatt mulig å søke om å bygge ut i allerede avklarte områder, men unntak av noen områder mot iskanten som SV fikk stoppet. Men vi ser også at oljeindustrien sjøl begynner å tvile på økonomien i slik utbygging. Miljøbevegelsen og SV har lenge kjempet mot Wisting-utbygginga i Barentshavet, der det så ut som om regjeringa var urokkelige. Men så var det Equinor som løste problemet ved å stoppe prosjektet fordi de ikke trodde det ville være lønnsomt.

Derfor er det spesielt skuffende at LO-lederen går ut mot olje-lete-stoppen. Hun bør vite at det ikke  finnes arbeidsplasser på en død planet. LO er splitta hvor det største forbundet, Fagforbundet, støtter stopp i oljeleiting. Men industriforbundene må skjønne at de må engasjere seg for nye grønne arbeidsplasser, framfor å heie på en solnedgangsindustri. Den fortsatt sterke satsinga på olje og gass i Norge er største hinderet for utvikling av ny grønn industri.

SV fikk også en rekke andre klima og miljøseire. Blant annet forplikter regjeringa seg til i løpet av neste år å legge fram forslag om forbud mot nedbygging av myr, forbud mot bruk av fossile brensler til energiformål i industrien, varsle et forbud mot bruk av fossile brensler til energiformål i industrien,  fremme krav om lavutslipp til offshorefartøy og nullutslipp fra 2029, utrede og fremme forslag om forbud mot bruk av fossil gass i byggvarme, sende forslag om innføring av omsetningskrav for avansert biodrivstoff til innenriks sjøfart og fiske på høring, med forslag om et omsetningskrav på 4 prosent fra 1. juli 2023, og med en videre opptrapping til 6 prosent i 2024, fremme forslag om  nullutslippskrav til all løyvebasert virksomhet der det er mulig. I tillegg fikk SV gjennom økt støtte til grønn skipsfart og mye sterkere satsing på klimatiltak gjennom Enova.

Det nye museet Flugt i Oksbøl i Danmark er verdens første museum om det å være flyktning. Det er laget i det som var Danmarks største leir for tyske flyktninger under andre verdenskrig.

– Med Flugt vil vi fortelle den for mange ukjente historien om den største flyktningstrøm som Danmark noensinne har mottatt. Men Flugt ser ikke bare tilbake. Vi er forankret i nåtida og formidler de universelle fortellingene om det å være et menneske på flukt. Dette er fortellinger som angår oss alle – uansett herkomst og nasjonalitet. Vi vil gjøre tall til mennesker, forklarer Claus Kjeld Jensen, direktør for Vardemuseerne, som Flugt tilhører, i en pressemelding.

OPPVEKST I FLYKTNINGLEIREN

– Det er meg. En gammel mann står foran bildet av barn som leker mellom brakkene i Oksbøl flyktningleir. – Er det virkelig deg? – Det vet jeg ikke, men det kunne ha vært meg. Jeg er nemlig oppvokst her i leiren, svarer han. Helmut Tomaschewski forteller at han ble født i Allenstein i Øst-Preussen – nåværende Polen – i 1941. I januar 1945 la mor, bestefar og tante ut på flukt fra de framrykkende sovjetiske styrkene. Turen gikk med båt fra Danzig-området til Danmark, hvor de landet i Haderslev. I august 1945 ble de sendt videre til Oksbøl. I alt var de 72 mennesker som reiste sammen.

 – Hvordan opplevde du det å komme til Oksbøl? – Som trygt og godt. Her hadde jeg mor og bestefar og mange andre barn. Og det var ikke lenger krig. – Det fortelles at tyske flyktninger ikke fikk særlig god forpleining eller legehjelp? – Det er klart, vi var jo fienden, så danskene var ikke særlig vennlig innstilt til oss. Maten kan jeg ikke klage på, vi var jo ikke vant med så mye under flukten, og vi vente oss til at det var slik det var i leiren.

– Hva synes du om museet? – Jeg er rørt over at danskene vil bruke ressurser på å lage et museum som forteller historien om oss. Men samtidig er det jo nødvendig når vi nå ser at historien gjentar seg, med mange mennesker som må flykte, og mennesker som drukner i båter på vei over Middelhavet.

Tomaschewski forteller at familien i 1949 flyttet til Bayern. At det ble akkurat dit, var litt tilfeldig. Tanta hans flyttet dit året før, fordi hun hadde en arbeidsfør mann som fikk jobb der. Dermed hadde Helmut, mor og bestefar et sted å komme til der familien allerede var etablert. – Men du snakker ikke bayersk? – Nei, det var i Oksbøl jeg lærte å snakke, og der snakket vi høytysk. Men jeg snakket østprøyssisk med min familie og bayersk med de ansatte i firmaet mitt, for[1]teller han. – Som flyktninger var vi ikke særlig populære i Bayern heller, legger han til. – Vi ble kalt for purkeprøysere. Men jeg har ikke noe å klage over i dag. Spesielt glad er jeg for at jeg har fått en internasjonalt orientert familie, med tyrkisk svigersønn, en sønn i Frankrike og nederlandsk kone.

DANMARKS SJETTE STØRSTE BY – BAK PIGGTRÅD

Den største leiren for tyske flyktninger var i Oksbøl i Sydvestjylland. Den ble etablert i februar 1945, i det som før var en militærleir for den danske hæren. Etter okkupasjonen i 1940 overtok Wehrmacht og bygget ut leiren kraftig, slik at den hadde kapasitet til en hel divisjon, dvs. 12 000 soldater. I mai 1945 rommet leiren 9000 flyktninger, utover året vokste den til hele 36 000. Det vil si at leiren var Danmarks sjette største by. 50 % av innbyggerne var barn, resten var stort sett kvinner og noen få eldre menn. Leiren ligger kun kort vei fra landsbyen Oksbøl, men dit fikk ikke flyktningene komme. 400 vakter passet på at de ikke forlot området. Flyktningene hadde heller ikke tillatelse til å snakke med vaktene. Selv om leiren ble bygget på kort tid, var infrastrukturen ikke så dårlig: Det var innlagt vann og strøm i brakkene. Men det er klart at det var slitsomt å dele rom med 12–15 andre gjennom flere år.

Det ble etter hvert etablert skoler, ulike kirker etter ulike trosretninger og en egen sykestue. Det var også et meget populært teater som hadde eget orkester. Alle over skolealder hadde arbeidsplikt. Arbeidet dreide seg i stor grad om å drifte leiren og sørge for mat, helsetjenester, skole osv. Det var stor grad av selvstyre i leiren, med egen valgt borgermester. Det meste av leiren bestod av brakker i tre, kun noen få bygninger var i teglstein.

Da de siste flyktningene reiste i 1949, ble det bestemt at hele leiren skulle ryddes, alt inventar selges og området tilbakeføres til skogsområde. Leiren kom til å bli en del av en miltærnekterleir, der de gjennom hele 50-tallet jobbet med riving og gjenetablering av skogsplantasjen.

OM FLYKTNINGER TIL ALLE TIDER

Museet Flugt er faktisk det første museet i verden som er dedikert til å fortelle historien til de som ble tvunget til å flykte. Museet ble åpnet i juni 2022 av dronning Margrethe Til stede var også noen med personlige erfaringer med å være flyktning, som Rahima Abdullah. Hun var en liten jente da familien flyktet fra Aleppo i Syria. – Flukt er bare et 5-bokstavers ord, men det er et ord som inneholder millioner av historier», sa hun på åpningen. – Ikke minst historien til alle de som ikke klarte det. Som druknet i Middelhavet på vei hit. Museet er lokalisert i de to tidligere sykebrakkene i den tidligere flyktningleiren Oksbøl, som i årene etter annen verdenskrig huset 39 000 tyske flyktninger.

I den ene brakken fortelles historien om de tyske flyktningene, i den andre nyere historier om mennesker på flukt fra Ungarn, Vietnam, Chile, Libanon, Iran, Bosnia, Syria, Afghanistan og, helt aktuelt, Ukraina.

FORMIDLING UTEN GJENSTANDER

Siden flyktningleiren ble ryddet og revet på 1950-tallet, er det nesten ingen gjenstander å vise. Utenfor de to teglsteinbrakkene er det som en gang var en stor by, nå kun skog. Hvordan kan museet da formidle historien? Jo, de kan ha audioguider, på dansk, tysk og engelsk. Du inviteres til å gå en tur på tre–fire kilometer gjennom skogen. På veien hører du folk fortelle, samtidig som det er en lydkulisse av f.eks. lekende barn. Det fungerer svært bra.

Audioguiden gir deg også informasjon inne i museet og gir deg mulighet til via blåtann å fordype deg i det du er mest interessert i. Den mer generelle fløyen er delt opp i avdelinger som forteller personlige historier om grunner til å flykte, selve flukten, mottak i Danmark, følelsen av hjemløshet og tanker om framtida. Det er helt vanlige menneskers dramatiske historier, men også noen eksempler på flyktninger som har bidratt med mye i landet de kom til. En montasje viser hvordan man har kunnet holde andre informert om flukten, fra oppslag på tavler, brevlapper, via de første sms-er til dagens sosiale medier. Vær forberedt på et museum som gjør sterkt inntrykk

Tyske flyktninger i Danmark etter andre verdenskrig

I slutten av 1944 og vinteren og våren 1945 kom 250 000 tyske flyktninger til Danmark, på flukt fra de framrykkende sovjetiske styrkene. De fleste kom fra Øst-Preussen, Pommern og Baltikum, altså de østlige områdene av Tyskland som i dag er Litauen, Polen og enklaven Kaliningrad. For mange var det kortere vei å flykte til Danmark enn videre vestover i Tyskland.

På det meste utgjorde de tyske flyktningene over fem prosent av Danmarks befolkning. Det var hovedsakelig kvinner og barn. I første omgang ble flyktningene innkvartert på skoler og i offentlige bygninger som ble rekvirert, senere ble de samlet i store leirer som Oksbøl, som ble etablert i februar 1945. Leirene var inngjerdet med piggtråd. Med utgangspunkt i lov nr. 21 av 4. februar 1871, § 7, var det forbudt og straffbart å ha samkvem og forbindelse med de internerte tyske flyktningene. Dessuten ble flyktningene med hjemmel i fremmedlovens §14 «nægtet varigt ophold i Danmark».

Den 24. juli 1945 var om lag 10 000 dansker ansatt med å bevokte leirene, 400 av dem i Oksbøl. I begynnelsen fikk de ikke medisinsk hjelp, etter instruks fra den danske regjeringen. Totalt 13 000 flyktninger, av dem 7000 barn, døde av mangel på elementær legehjelp, små matrasjoner og kummerlige boforhold. De aller fleste døde i 1945. Etter hvert fikk leirene egne sykeavdelinger som ble bemannet med helsepersonell.

 I 1949 ble leirene avviklet og de siste flyktningene sendt hjem til Tyskland. Kun 15 % kom tilbake til sine hjemområder, siden de fleste kom fra steder som var annektert av Polen og Sovjetunionen. For mange fortsatte derfor situasjonen som flyktninger i Tyskland.

ANDRE MUSEER I REGIONEN

TIRPITZ-MUSEET

Nei, det er ikke et krigsmuseum om skipet som herjet langs norskekysten under kri[1]gen. Museet er bygget i en bunker som det har fått sitt navn fra, som igjen fikk navnet fra en tysk storadmiral. Bunkeren var en del at Atlanterhavsvolden som skulle beskytte tyskerne mot alliert invasjon. Etter krigen ble bunkeren gjemt under sanden og glemt, og gjenoppdaget for kun få år siden. Det ble ombygget til museum, som åpnet i 2017, med Bjarke Ingels Group som arkitekter. De har integrert den gamle bunkeren i et nytt bygg med betong, stål og glass beplantet med marehalm på taket, slik at det er helt integrert i klittelandskapet. Museet forteller Vestkystens historie fra urtida opp mot i dag, gjennom omfattende bruk av audiovisuelle og andre tekniske virkemidler som får både voksne og barn til å gape.

VADEHAVSCENTERET

En times kjøretur fra Oksbøl, sør for Ribe, ligger det nye Vadehavscentret – kort vei fra Vadehavet, som er Danmarks flateste og våteste nasjonalpark med status som Unesco Verdensarv. Det strekker seg 500 km langs den danske, tyske og hollandske vestkysten, har en spesiell økologi og stor betydning for trekkfugler. Også her er en eldre teglsteinsbygning sammenføyd med et helt moderne bygg, tegnet av den verdenskjente danske arkitekten Dorte Mandrup. Bygningen er laget av takrørsiv fra den nærliggende fjorden. Det gir et inntrykk av et museum som nærmest vokser opp av jorden og tegner en bløt, lang og klar profil mot Vadehavets uendelige horisont.

NOLDE-MUSEET

Enda en times kjøring sørover så er man to kilometer sør for grensa til Tyskland, i Seebull, der Nolde Stiftung holder til. Den tyske kunstneren Emil Nolde (1867–1956) var en av de første ekspresjonistene og malte sterke og fargerike bilder. Naziregimet likte ikke stilen, erklærte han som «entartet» kunstner og forbød ham å male. Etter krigen hadde Tyskland behov for å presentere «nye tyskere» i utlandet – folk som kunne være symbol på hva den nye forbundsrepublikken sto for, med avstandstaging fra nazihistorien. Siegfried Lenz hadde Nolde som figur i sin berømte bok «Tysktime», som forteller historien om en maler på vestkysten som fikk maleforbud.

Etter Noldes død i 1956 ble det Bauhaus-inspirerte huset hans og verkene gitt til en stiftelse som også la vekt på Nolde som forfulgt kunstner. Det interessante med Nolde-museet er at det forteller en helt annen historie: Både Nolde og kona Ada var overbeviste nazister. Nolde mente at hans kunst representerte det nye Tyskland til forskjell fra anemiske bilder fra f.eks. franske kunstnere. Både Goebbels og Himmler kjøpte bilder av Nolde. Derfor var overraskelsen stor da han ble erklært som «entartet». Man kan si at den overbeviste nazisten Emil Nolde var forfulgt av nazistene, men var han et offer? Det er spennende at et museum tør å problematisere dette. Her er det også flotte bilder å se i museumsbygget. Samtidig kan museumsbesøkende følge restaureringa av Noldes bolig med galleri. Neste år vil bildene være på plass også i bolighuset. Flinke gartnere steller daglig den fantastiske blomsterhagen, som aleine gjør museet verdt besøket.

denne artikkelen ble skrevet for Museumsnytt og er publisert i nr 4/2022

Mange er glade i Tønsberg og engasjert i hvordan byen skal utvikles – og se ut. Det er ikke utbyggerne som skal bestemme det. Byen skal tilhøre de som bor der og de som bruker den. Vi trenger en debatt om byutvikling foran neste års kommunestyrevalg. Derfor tar vi gjerne utfordringen fra spaltist lene Kjølner som i TB spør: Hva vil dere med byen vår?

Det er mange valg siden SV hadde plass i Bygningsrådet, eller Utvalg for plan og bygg som det nå heter i Tønsberg. Ved høstens valg satser vi på å få velgernes støtte slik at vi kan få en plass i dette maktfulle utvalget. Vi opplever at det er for seint for SV å protestere når saker kommer til kommunestyret, vi må være med i Plan og bygg-utvalget der mye av detaljene utformes.

Mennesker framfor biler

Både for å redusere klimautslipp og for å gjøre byen triveligere, vil vi ha mer plass til mennesker og mindre til biler. Det er viktig at det bor folk også i bysentrum og i boligområdene nært sentrum. Både for å redusere behovet for bilbruk, men også for å opprettholde livet i byen på ettermiddag og kveldstid – mer enn for tilreisende på brygga. Vi har mange «sår» i byen der det har stått hus og hvor det i dag er store parkeringsplasser.  Byen vil bli triveligere om vi kan bygge nytt slike steder.

Utbyggerne skal ikke avgjøre høyden

Nybygg i Tønsberg må bygges med respekt for eksisterende arkitektur, materialvalg og størrelser. Kommersielle utbyggere vil ofte ha et ønske om å bygge høyt og stort, for å tjene mest penger. Politikernes oppgave er å ta vare på innbyggernes interesser. Det er viktig å spare areal gjennom fortetting, men det er forskjell på å barbere seg og skjære av haka. Vi har utallige eksempler på at Tønsbergs politikere har gitt etter for utbyggernes interesser og tillatt utbygginger som aldri burde skjedd. Ofte får nybygg en etasje mer enn det reguleringsplanen tilsa. – «Det er bare en tilbaketrukket etasje» sier utbyggerne. En «tilbaketrukket etasje» ses ikke fra fortauet nedenfor – men ses fra resten av byen.  Utbyggerne viser til at «vi må være næringsvennlige» og godta avvik fra reguleringsplaner. Når bygget er ferdig viser det seg ofte at den ekstra etasjen ikke var så avgjørende likevel, men kjekt å ha for en utbygger.  Når det først er et høyt hus i nabolaget, setter det rammer for nye hus. F.eks. har høyden på Kristina-kvarteret vært forsøkt bruk som argument for høyere hus i komplette tre-hus-kvartal.

Nybygg må tilpasse seg i høyde med nabobebyggelse, får å gi et helhetlig inntrykk – men også av hensyn til de som bor i nabohusene. Utbyggingen på Nedre Langgate er i så måte et skrekkeksempel.

Det er stort press om utbygging også i bakgårder i sentrumsnære bevaringsverdige bydeler. Det er fint å få flere boliger her. Men det blir galt når bakgårdbebyggelse blir høyere enn framhuset. Og det er viktig at alle skal få sin del av sola – vi skal ikke bygge framtid slum ved at vi tillater bygging av boliger som nesten ikke får sol inn av vinduene.

Hva er pen arkitektur?

Arkitekturopprøret kårer pene og mindre pene bygg. Det er fint at vi har en kritisk debatt om pent og stygt. Politikerne skal ikke være smaksdommere. Ikke alle bygg i bysentrum skal være kopier av gamle hus. Men det kan det gjerne  være der husene inngår i ellers komplett trehusbebyggelse som det ennå er en del av i Tønsberg. Men det er også mange eksempler på moderne arkitektur som er attraktiv, der den innordner seg omgivelsene i fargevalg, materialvalg og utforming. SV har kjempet for å få en byantikvar som kan sørge for at historiske verdifulle bygninger og strøk blir tatt vare på. Hvor sterkt begrensingene skal være med hensyn til moderne uttrykk i arkitekturen, avhenger av hvor i byen det skal bygges.

Miljøvennlige bygg og gater

Miljø og klima er blant SVs hovedsaker. SV vil at arkitekter og utbygger skal sats på grønn arkitektur. Klimavennlige bygg, gjenbruk og bygg som fremmer biomangfold. Vi mener at det i større grad må tilrettelegges for trær og annen vegetasjon i bysentrum. Trær trekker til seg støv, avgir fuktighet på tørre dager og har dermed betydning for luftkvaliteten. Kommunen har vært for gjerrige når det gjelder gatereingjøring som har stor betydning for mange astmatikere. Det bør legges til rette for mer solenergi – eller hager – på tak og fasader kombinert med fornybar fjernvarme.

En by for alle

Og selvsagt må byen tilrettelegges universelt, altså for folk med ulike funksjonsnedsettelser – og for alle med barnevogn. En liten rundtur i byen med rullestol viser at det her er et stort forbedringspotensiale.

Dette innlegget har stått i Tønsbergs Blad fra Christina Grefsrud-Halvorsen og meg. Christina er førstekandidat for SV ved høstens kommunevalg, jeg er 4. kandidat.

«SV snur om NATO»

Innlegget nedenfor hadde jeg i dagens Klassekampen:

Her er jeg på møte med NATOs parlamentariske råd i Bundesrat i Berlin.

SV snur om NATO proklamerer Klassekampen over hele første side lørdag 15. oktober. Anledningen er et intervju med SVs nestleder og programkomite-leder Torgeir Knag Fylkesnes. Han kan fortelle at flertallet i programkomiteen foreslår å stryke punktet om å melde Norge ut av alliansen.

Mindretallet på 4 står bak en dissens som er nesten likelydende med flertallets forslag om å «arbeide for et nordisk forsvarsallianse innenfor og utenfor NATO, og at Norge bør bruke sin innflytelse til å gjøre NATO til en ren forsvarsallianse hvor utgangspunktet er hvert enkelt lands eller regions evne til å hevde egen suverenitet, hvor det ikke etableres militære baser i andre land, og hvor atomvåpen ikke er en del av strategien. « Den eneste forskjellen er at mindretallets forslag  innledes med at «Vårt mål er en nordisk forsvarsallianse i stedenfor NATO-medlemskap. Så lenge et slikt alternativ ikke eksisterer» er det full enighet mellom de to fraksjonene om hva man skal gjøre.

Det betyr etter min mening at det er en ubetydelig forskjell mellom de to forslagene. Den egentlige realitetsorienteringa i SVs NATO-holdning skjedde da man skrev under Soria Moria-erklæringen som var grunnlaget for åtte års rød-grønt styre fra 2005. Her heter det: 

  • Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, herunder sterk oppslutning om FN og folkeretten, medlemskapet i NATO, EØS-avtalen og at Norge ikke er medlem av EU.

SV har også programfestet at man er mot kongehuset og for en republikk. Det er en prinsipiell holdning som ikke har oppslutning i befolkningen. Det er ikke aktuelt å innføre republikk i dag. Det er like lite aktuelt som å melde Norge ut av NATO i dag.

Begge «fløyer» konstaterer at det ikke finnes noe alternativ til NATO i dag som kan gi de sikkerhetsgarantier som de er enige om at vi trenger. Det betyr at det er bred enighet om det viktigste. Da må vi sørge for at uenighet om formuleringer ikke blir en stor sak, like lite som vi trenger en stor diskusjon om kongehuset.

Det blir hevda i avisene at SVs forløper – SF – ble dannet for å melde Norge ut av NATO. Ser vi på annonsen som ble rykket inn i avisene 2. februar 1961 med invitasjon til stiftelse av Sosialistisk Folkeparti (SF), står det ikke noe om NATO. Men det står at det er nødvendig å stifte et nytt parti om AP på sitt landsmøte svekker atomparagrafen. «Da trengs det et nytt parti for å kjempe mot atomvåpen og for en uavhengig norsk fredspolitikk.»

Både de «NATO-vennlige» og motstanderne mener at Norges sikkerhetsgarantiene ikke skal være basert på atomvåpen, og mener at Norge bør slutte seg til traktaten som forbyr atomvåpen. Det er dette som er de store sikkerhetspolitiske spørsmålene i dag. Det er her diskusjonen pågår. Og dette er synspunkter der SV har massivt flertall i befolkningen bak seg.

Man skal ikke undervurdere hva Norge kan gjøre innenfor NATO. Problemet er at etter at Einar Gerhardsen proklamerte Norges basepolitikk i 1957, er det ingen som har talt mot NATO-ledelsen og USA. Det kunne AP regjeringen gjort i sommer da NATO beslutta sitt strategiske konsept som bygger på førstebruk av atomvåpen, i en situasjon hvor Russlands konvensjonelle styrker er svakere enn på veldig mange år. Som tidligere medlem i NATOs parlamentariske råd har jeg opplevd å være eneste representant i forsamlinga som stemte mot NATOs rakettskjold-planer, som det ellers var stor motstand mot i den rød-grønne regjeringa. 

Man kan hevde at Norges utsatte posisjon overfor Russland ikke skyldes interessekonflikter mellom Norge og Russland, men det faktum at vi utgjør NATOs grense mot Russland. Altså at vi blir tryggere utenfor NATO. Likevel mener både flertallet og det store mindretallet at Norge ikke kan stå aleine uten dagens sikkerhetsgarantier. Også det er en betydelig enighet.

Uenigheten dreier seg altså kun om man prinsipielt skulle ønske seg at verden var slik organisert at man ikke skulle trenge å være medlem i en stor militærallianse. Her kommer SFs tredje standpunkt, nemlig at en todeling av verden i store militærblokker hindrer landenes selvstyre og demokrati. Det burde være akseptabelt også for flertallet å uttrykke at vi prinsipielt ønsker en verdensordning med gjensidige sikkerhetsgarantier for selvstendige land. Det burde altså hå an å skrive seg fram til enighet i programmet.

Lars Egeland, atomvåpenmotstander og tidligere medlem i NATOs parlamentariske råd.

Foto: Jane Lazarz https://www.flickr.com/photos/walkingcolorado/

Skal dere vinne tilbake  Luhansk, Donetsk, Kherson og Zaporizjzja må dere regne med at vi bruker atomvåpen, sier Russland. Russland har erklært at de fire regionene er innlemmet i Russland, og minner oss på landets atomvåpendoktrine som sier at atomvåpen kan brukes om landets sikkerhet er truet.

Mange blir selvfølgelig redde for at Russland skal bruke atomvåpen, når krigen går dårlig med  konvensjonelle våpen. Det er lett å føle seg  maktesløs. Men nettopp i krisen finnes det mulighet for endring, ved at verden kan erkjenne at atomvåpnene bare gjør oss mer utrygge.

Hvorfor har vi atomvåpen?

Enkelte mener at atomvåpen er et nødvendig onde, fordi det skaper en terrorbalanse som hindrer krig. Samtidig er det viktig å avmystifisere våpnene. USA har ikke behov for atomvåpen for å forsvare eget territorium mot konvensjonelt angrep, men for å avskrekke fra å gå til angrep på allierte som f eks Norge. Men trusselen om at USA vil starte en global atomkrig som involverer at USA selv risikerer å bli angrepet, om Russland skulle invadere Svalbard eller Finnmark, er lite troverdig.

Atomvåpen er ikke brukbare våpen

Bort sett fra at atomvåpen er dypt uetiske våpen fordi de rammer uskyldige sivile, så er teorien bak avskrekkinga at et angrep på en atommakt ville føre til gjengjeldelse som ville ødelegge angriperen. Dermed ville ingen ha interesse av å starte en krig. Men for at avskrekkinga skal ha troverdighet, må man faktisk vise vilje til å ta våpnene i bruk. Det er ingen logiske argumenter for hensiktsmessigheten av å ta i bruk atomvåpen. Også teorien om massiv gjengjeldelse er problematisk: Om USA blir ødelagt, har USA da egentlig noen interesse av at også Russland blir ødelagt?

De seinere åra har atommaktene utviklet mindre, såkalte taktiske atomvåpen. Ideen er at bruk av slike våpen kan tenkes uten at vi får en verdensomspennende ødeleggelse. Slike våpen kan man tenke seg kunne tas i bruk i Ukraina – eller mot Norge. Det innebærer en stor fare for eskalering ved at et land ikke vil tape en krig der mindre atomvåpen blir brukt, når man samtidig sitter med et lager av større atomvåpen siktet inn på fiendens byer.

Atomavskrekkinga virket ikke

Det var slike langvarige kriger som Ukraina-krigen nå ser ut til å utvikle seg til, som atomavskrekkinga skulle hindre: Faren for at en konvensjonell langvarig krig eskalerer til atomkrig, skulle hindre at slike kriger i det hele tatt brøt ut. Krigen i Ukraina innebærer altså et sammenbrudd for troen på atomavskrekking. Nå kan man si at atomvåpnenes eneste formål er å hindre at atomvåpen blir tatt i bruk.

Dystert for nedrustningsarbeid

Antallet atomstridshoder har gått kraftig ned siden 1986, men har vokst igjen de to siste åra. Alle 9 atommakter er i gang med modernisering eller opprustingsprogrammer. Det har ikke vært nedrustningsforhandlinger om bilaterale avtaler – avtaler mellom enkeltland – siden 2010. Når det gjelder nedrustningsavtaler i FN-regi har det ikke skjedd noe på 25 år. Deltakerlandene i ikke-spredningsavtalen avsluttet nettopp et møte i New York uten å komme til enighet om noe. Det eneste nye som har skjedd er den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen som er blitt gjeldende folkerett. Men foreløpig har ingen atommakter sluttet seg til. Men avtalen har potensiale til å bli et nyttig verktøy i framtida.

Er det bare tomme trusler?

Det er gode argumenter for at en rasjonell fiende ikke vil ta i bruk atomvåpen fordi de har så stort potensiale til å eskalere en utslettende verdenskrig. Den største trusselen nå er at vi ikke kan basere oss på at fienden er rasjonell, og at en krig har en egen dynamikk som gjør at atomvåpen kan tas i bruk i en krisesituasjon. Stadig kortere varslingstid fra atomvåpen blir avfyrt til de treffer, skaper økt nervøsitet. Den største faren er altså at atomvåpen blir tatt i bruk ved feilvurderinger i en situasjon med økt spenning.

Er det håp?

Atomvåpen klarte ikke å forhindre Ukraina-krigen. Men atomvåpnenes eksistens kan føre til at krigen utvikler seg til en ødeleggende verdenskrig. Ukraina krigen kan ses på som en kulminering av mange års negativ utvikling når det gjelder sikkerhetspolitisk samarbeid og nedrustning. Akkurat nå ser det ganske mørkt ut. Krisen kan innebære at mange ser at atomvåpnenes eksistens bare bidrar til å gjøre verden utryggere. Erfaringene fra 1980-årene viser at endringer i positiv retning kan komme svært fort og overraskende. Derfor er det så viktig at vi opprettholder institusjoner, regelverk og dialog om nedrustning. Det omfatter også sivilsamfunnsorganisasjoner som Nei til atomvåpen og anti-atomvåpenorganisasjoner i mange land, organisasjoner som var nødvendige bidragsytere for de store nedrustningsavtalene som avløste den kalde krigen på 1980-tallet. Det er derfor viktig å ikke gi opp håpet, men se at i dagens krise finnes det en stor mulighet for endringer som gjør verden tryggere. Norge har en viktig oppgave i å snakke med vår atom-allierte USA om at atomvåpen ikke gjør oss sikrere.

I juni bestemte den nye rektoren ved OsloMet, å skrinlegge arbeidet med å etablere et nytt felles bibliotek for Campus Pilestredet. Planene var godt i gang etter lange administrative prosesser. Prosjektmandat ble vedtatt høsten 2021 og arbeidet startet med et stort oppstartsseminar med bl.a. den kjente nederlandske bibliotekarkitekten Aat Vos.

Det ble hele tida rapportert til ledelsen av Campusprogrammet ved OsloMet. Opprinnelig var målet at det skulle være innflytting i det nye biblioteket i 2022 – altså nå. Det var etter min mening ganske urealistisk. Planene ble justert til sommeren 2023. Så viste det seg at prosjektet ble dyrere enn anntatt – ikke 90 millioner men 160. Campusprogrammet ville ikke stoppe arbeidet, men ba om at det ble jobbet med økonomien for å redusere kostnadene. Kostnadene var i stor grad knyttet til at hvis man begynte å gjøre noe i Pilestredet 52, så kom kravet om nytt ventilasjons- og varmeanlegg. Huseier KLP så behovet for en oppgradering av bygget, så de la 60 millioner på bordet. I tillegg ble det gjort andre justeringer som reduserte kostnadene noe, slik at vi kunne gå tilbake til campusprogrammet og si at vi var omtrent på budsjett. I tillegg la vi fram en kost-nytte-analyse som viste at prosjektet var lønnsomt over ca 10 år. Inntektsida var redusert behov for bemanning, mer effektiv utnytting av boksamlingen, reduserte kostnader til boktransport mellom bibliotekene, redusert husleie – og ikke minst reduserte utgifter til oppvarming. Varmegjenvinninga i bygget ville gå fra 30 til 80% gjenvinning som ikke bare ga innsparinger på økonomien, men også betydelige reduserte CO2-utslipp.

Likevel valgte rektors ledergruppe å gi rektor et nesten enstemmig råd om å avslutte prosjektet. Bare studentene protesterte.

Det var uavklart hva som egentlig var begrunnelsen for å avslutte prosjektet. I debatten etter at jeg varsla at jeg sa opp, har rektor pekt på økonomien – noe som etter min mening innebar en omkamp. Avslutninga av prosjektet som ville ha kostet OsloMet 90-100 millioner, innebærer at man kastet 80-85 millioner ut av vinduet: 10-15 millioner er allerede brukt til bygningskonsulenter og arkitekter, Kunnskapsdepartementet hadde gitt tilsagn om en støtte på 10 millioner som nå faller bort samt at man mister KLPs bidrag på 60 millioner.

Heldigvis befinner jeg meg i fuck-you-årene, det vil si at jeg straks har mulighet til å gå av med AFP. Jeg skulle gjerne ha jobba videre, men jeg trenger altså ikke finne meg i en så dårlig beslutning som jeg også mener var udemokratisk. Vi har det siste året brukt masse tid på å lage Risiko- og sårbarhetsanalyser for bibliotekprosjektet og det medfølgende omorganiseringsprosjektet. For beslutningen om å fortsette med tre bibliotek, er det ikke laget en eneste ROS-analyse. Den ville etter min mening lyst rødt på svært mange punkter. Prosjektet er drøftet med tillitsvalgte, men avslutningen av prosjektet ble tatt uten at tillitsvalgte var inne i bildet. Hvis ledelsen var bekymret for økonomien, kunne de gått i dialog med biblioteket for å drøfte om det kunne foretas ytterligere justeringer i prosjektet for å redusere kostnadene. En åpenbar justering kunne være å stoppe ombygginga av cellekontor til åpent landskap for de ansatte. Det kunne redusert utgiftene med ca 25 millioner, og det ville ikke være store protester blant de ansatte.

Nå ser det ut til at OsloMet fortsetter uten et hovedbibliotek i overskuelig framtid. Det betyr at man går i motsatt retning av det som har vært trenden i biblioteksektoren i mange år. Et eksempel kan være etableringa av det nye Deichman i Bjørvika, men ogsp Humsam-biblioteket på UiO som erstattet mange små bibliotek.

Her er lenker til noe av debatten om saken i Khrono:

Her er Khronos oppslag om saken: Sier opp jobben ved OsloMet i protest (khrono.no)

Her er mitt innlegg i Khrono: Dårlig start for rektor Christen Krogh (khrono.no)

Her er Facebook-posten jeg la ut: (7) Facebook

Her er Christen Kroghs svar til meg: Vi satser på universitetsbibliotekene! (khrono.no)

Og svar fra meg til Christen: Hvor mye er et bibliotek verdt? (khrono.no)

Her er et oppslag i Tønsbergs Blad: OsloMet, Tønsberg | Lars Egeland sier opp i protest: – Jeg har yrkesstolthet (tb.no)

Så nå blir det snart et alvorlig skifte i livet og jeg blir pensjonist. Det har selvfølgelig også sine gleder, men jeg hadde helst sett at det var mening i å fortsette jobben i OsloMet. Men noen ganger er det likevel viktig å si tydelig fra.