Feeds:
Innlegg
Kommentarer

ta-kampen-varmt-samfunn

Grønne avgifter trengs om vi skal få ned klimautslippene i Norge. Samtidig kan grønne avgifter bidra til å øke den sosiale urettferdigheten: De rike har råd til å fortsette å forurense. Det blir ekstra urettferdig med en regjering som gir enorme skatteletter nettopp til de rike. Derfor er en radikal omfordelingspolitikk nødvendig for å få ned klimautslippene.

SVs rolle som miljøparti er nettopp å kombinere miljøpolitikken med en politikk for økt sosial rettferdighet. Når partiene Høyre og Venstre snakker om «det grønne skiftet» som handler om at det skal gis skatteletter for å kompensere for grønne avgifter, blir det hult når vi ser hvem det er som får skatteletter. En økning i bensinavgiften på en krone, er mer alvorlig for en med liten inntekt, enn for en som tjener mye. Et grønt skifte må derfor kombineres med økte avgifter på klimautslipp og en skattepolitikk som går motsatt vei av regjeringen: Økte skatteletter nettopp til de som tjener lite. Gjennom skatteforliket med regjeringspartiene, har Arbeiderpartiet godtatt at det er de rike som skal ha mest skatteletter. Derfor er det så viktig at SV krever at en ny regjering faktisk også må innebære en ny og mer rettferdig skattepolitikk som må til for å kunne forsvare innføring av grønne avgifter som er store nok til å virke.

I neste uke kommer regjeringa med sitt forslag til Statsbudsjett. Det blir spennende å se om Venstres ønske om grønne avgifter kan kombineres med H/FrPs ønske om at det er de rike som skal få skatteletter.

 

bolig

Skal vi fortsatt ha det slik at folk har mulighet til å eie egen bolig i dette landet, må vi stoppe boligspekulasjonen. Vi trenger en storstilt satsing på sosial boligbygging i offentlig regi er et annet. Kommersielle boligutviklere har i dag all interesse av å bygge mindre enn markedet etterspør, for at prisene skal holde seg høye. I tillegg trenger vi en nasjonal eiendomsskatt for å gjøre det mindre lønnsomt å eie en bolig som man ikke selv bor i.

Boligprisene har økt med nesten 100% på 10 år. Det har lite å si for de som har en bolig. At boligen blir mer verdifull, betyr jo bare at det også vil koste mer å kjøpe en annen bolig. Men for de som eier en bolig som de ikke selv trenger å bo i, er prisøkninga er en stor fordel. For de som ikke eier egen bolig er prisøkninga dramatisk. Det betyr at de ikke kommer seg inn på boligmarkedet, eller at de starter med en dramatisk høy gjeld. Andelen barnefamilier som har høyere gjeld enn tre ganger inntekten har også doblet seg det siste tiåret.

Vi har et skattesystem som gjør det fantastisk lønnsomt å investere i bolig. På den ene siden subsidierer staten i form av rentefradrag. På den annen side har vi nesten ikke beskatning på eiendom. Når formueverdsettinga av boliger er lav, lønner det seg å spekulere i bolig. I løpet av to år har verdien knyttet til å eie bolig som man selv ikke bor i (sekundærbolig) økt med 32%. Boligprisveksten er så sterk at mange ikke en gang gidder å leie ut leiligheten de kjøper. Leieprisene synes å ha stagnert fordi folk ikke har råd til å betale mer. Inntektene fra verdistigning overgår likevel langt både leieinntekter og hva man kan tjene på vanlig, hederlig arbeid.

Det er mange grunner til at det ikke kan fortsette slik. Når boligprisene stiger så raskt, risikerer vi et sammenbrudd på boligmarkedet som gjør at mange risikerer å sitte med dyre lån og en bolig som er mindre verdt enn lånet. Prisveksten øker også den sosiale urettferdigheten mellom de som tjener gode penger på at boligprisene drives oppover, og de som ikke har råd til å kjøpe seg bolig. Det er interessant å se at det nå er en mindre andel ungdom og unge familier i fullt arbeid som eier egen bolig, enn det er av selveiende studenter der vi må regne med at foreldrene har bidratt til finansieringa.

SV har hele fagfeltet av økonomer med oss, når vi nå har foreslått en nasjonal eiendomsskatt som skal hindre boligspekulasjon. Derfor må skatten være størst for de såkalte sekundærboligene. Inntektene fra eiendomsskatten kan brukes til å redusere andre skatter. Eiendomsskatt er også en grønn skatt: Til tross for mye mer energiøkonomiske boliger, ser vi at energiforbruket likevel ikke reduseres tilsvarende fordi mange bygger seg store boliger.

Når vi i kommunen tidligere har foreslått eiendomsskatt har det alltid blitt innvendt fra høyresida at det er en dobbeltbeskatning: Først beskatter man lønnsinntekten, deretter beskatter man at man har investert lønnsinntekten i bolig. Det er det motsatte som er virkeligheten: Verdiøkningen på sekundærboligen er jo nå så stor at den ikke handler om beskatning av investerte lønnsmidler, men om beskatning av inntekter fra boligspekulasjon. Om du nå sparer hele lønna di i et år for å kjøpe bolig, så opplever du at prisen på boligen i løpet av året har økt med mer enn hva du har tjent på et helt år.

En kamp mot økte forskjeller i Norge, kan bare lykkes om vi får til en mer rettferdig boligpolitikk.

(Bilde Flickr Commomns Poul Rasmussen. 2014)

 

 

Barn som vokser opp i fattige familier, blir ofte ekskludert sosialt.

Barn som vokser opp i fattige familier, blir ofte ekskludert sosialt.

Mens SV vil øke barnetrygda, kappes andre partier om å foreslå at den avvikles, eller gjøres inntektsavhengig. Men hvis man ønsker å bekjempe barnefattigdom er økning av barnetrygda det mest målrettede vi kan gjøre.

 

En viktig grunn til at barnefamilier har større sannsynlighet for å bli fattige nå enn tidligere, er at barnetrygda ikke er blitt justert på 20 år. I 1996 utgjorde barnetrygda for det første barnet 15.905 kroner målt i 2015-kroner. I 2016 er den bare på 11.640. I 2003 ble småbarnstillegget på 10.000 2015-kr, fjerna. For en familie med to barn på 2 og 5 år har barnetrygda altså blitt nesten halvert.

Etter EU-definisjon av fattigdom, lever 92.000 barn i lavinntekstfamilier i Norge. Statistisk Sentralbyrå har beregnet at om barnetrygda hadde blitt justert i takt med prisstigninga, ville vi hatt 18.000 færre fattige barn. Hadde barnetrygda blitt justert i tråd med lønnsutviklinga (som har vært høyere enn prisstigninga), ville det vært 35.000 færre fattige barn i landet.

I tillegg har regjeringa vedtatt at barnetillegget for uføre skal fjernes. Det vil ramme 4500 barn. En ufør trebarnsmor med lav in­ntekt før hun ble trygdet, taper 20 000 kro­ner i året. Dette kommer i tillegg til at Stortinget mot SVs stemmer, har vedtatt kutt i uføretrygda. 100.000 mennesker vil tape mer enn 6000 kr i året.

Barnetrygda kan ses som et «skattefradrag» du får fordi det koster å ha barn. Fordelen med barnetrygda er imidlertid at også de som ikke har inntekt, for denne kompensasjonen. Det alle får barnetrygd er en viktig grunn til at den er så viktig for å redusere forskjeller. Flere partier leker med tanken om å gjøre barnetrygda til en ytelse som er avhengig av inntekt. Det kan lett skape såkalte fattigdomsfeller. En viktig årsak til at barn lever i fattigdom, er at foreldrene ikke er i jobb. Da må vi ikke lage ordninger der vi risikerer at folk taper på å komme i jobb, ved at barnetrygda faller bort. At også høytlønnede får barnetrygd er rettferdig, fordi også høytlønnede har ekstrakostnader ved å ha barn. Hvis man ønsker mer rettferdig fordeling – som SV gjør – bør vi bruke skattesystemet, ikke straffe barnefamiliene spesielt! Nettopp at barnetrygda går til alle med barn, gjør den ubyråkratisk og billig å administrere.

 

Derfor mener SV at barnetrygda ikke bare må beholdes, men at satsene må økes kraftig – særlig for to og flere barn og eneforsørgere!

lars

SV i Vestfold har som det første fylkespartiet i landet valgt førstekandidat til Stortingsvalget ved uravstemning. Ingen rådgivende avstemning blant medlemmene, men direkte valg blant flere kandidater! Jeg er glad og ydmyk over å ha blitt valgt.

Jeg var en av tre kandidater. Mine motkandidater var to flotte kvinner, så jeg var forberedt på å tape. Men jeg er også forberedt på å vinne, ikke bare nominasjonen, men en stortingsplass! Jeg har stor tro på at vi kan gjøre et godt valg.

Aviser over hele landet har skrevet om dette forsøket å mer direkte demokrati. Hvorfor være opptatt av nominasjonen i et lite parti som jo er langt fra å ta et distriktsmandat? Det stemmer. Men Vestfold har også et såkalt utjamningsmandat. På de gallupene der SV har endt på 4,5 -5% er det oftest SV som tar utjamningsmandatet i Vestfold. Det er litt som et lotteri, men med store vinnersjanser!

Det hele er avhengig av at SV kommer et stykke over sperregrensa. Jeg har mange Facebook-venner på høyresida som gleder seg hver gang det kommer en gallup der SV er under. Det er ikke rart. Et SV under sperregrensa er nødvendig for at Solberg-regjeringen kan fortsette. De som ønsker et regjeringskifte er avhengig av at SV gjør et godt valg.

SV lover at vi skal bidra til å felle den blå-blå-regjeringa. Men skal en ny regjering kunne stole på vår støtte, vil vi stille politiske krav. Det er ikke nok med ny regjering. Vi må også ha en ny politikk.

Hva slags krav vil SV stille? Det skal vi konkretisere i året fram til valget. Men det vil handle om våre viktigste politikkområder: Klimapolitikk og rettferdig fordeling. På begge disse områdene har Solberg-regjeringa svikta. Klimautslippene har gått opp. Regjeringa legger opp til en oljepolitikk som er uforenlig med Paris-avtalens mål om å begrense den globale oppvarminga. En ny regjering må være mer offensive. SV har berga Lofoten, Vesterålen og Senja fra oljeboring to ganger, Venstre en gang. Neste gang nøyer vi oss ikke med det. Klimaet krever kraftigere tiltak.

De økonomiske forskjellene i Norge øker. Solberg-regjeringa har tatt fra uføretrygdede barnetillegget,  feriepengene fra de arbeidsløse, og gitt store skattelettene til landets aller rikeste. AP har gitt fra seg sitt viktigste våpen for omfordeling ved skatteforliket med Høyre som innebærer enda nye skatteletter til de rikeste. Boligprisene går til himmels. Halvparten av de som kjøper bolig i Oslo flytter ikke selv inn, men bruker det som spekulasjonsobjekter. Dette kan vi hindre med en nasjonal eiendomsskatt, særlig på boligen du ikke sjøl bor i.

Barnetrygda er et viktig redskap mot barnefattigdom. Den har stått uendra i 20 år. SV mener den må økes, mest for de med flere barn og for enslige forsørgere. Å behovsprøve den, er å lage fattigdomsfeller som gjør det ulønnsomt å arbeide. SV vil stille krav om økt rettferdighet. Jeg tror mange AP-velgere ønsker at SV skal få gjennomslag for slike krav. Denne gangen må de stemme SV.

Slik det ser ut på gjennomsnittet av meningsmålinger, kommer SV over sperregrensa, men ikke partiene Rødt og Miljøpartiet. MDGt garanterer ikke noen ny regjering, men ellers er det ubetydelige forskjeller i SV og MDGs miljø- og klimapolitikk. Rødt er opptatt av å bekjempe forskjeller og privat profitt i offentlig velferd. Det er også her små forskjeller mellom oss. Skal vi ha mulighet til å endre dagens politikk for økte klimautslipp og økte forskjeller, må vi sørge for at radikale velgere samler seg.

I Vestfold mener jeg at de må samle seg om SV. Vi har ikke råd til bortkasta stemmer. I mitt politiske virke  har jeg nettopp vært opptatt av miljøpolitikk og sosial utjevning. Jeg håper på en dialog med Rødt- og MDG-velgere om dette og være åpne for deres synspunkter. Jeg håper å kunne representere alle de utålmodige, radikale velgerne i Vestfold – der inkluderer jeg Rødt og MDG.

Folket skal eie havet!

fiske

Ingen privatpersoner eier havet. Havet og fisken skal være folkets eiendom, og skal forvaltes i fellesskap for å gi mat, verdiskapning og levebrød i evig tid. Dette har vært den tradisjonelle forståelsen av eiendomsrett – at ville dyr og fisk er å anse som eierløse. Å fiske i sjøen er en form for allemannsrett.

Nå ser vi at denne retten er truet. 20 privatpersoner i Norge disponerer nå fiskekvoter som omfatter mer enn halvparten av totale norske fiskeressurser. Dette skjer til tross for at vi har en Havressurslov som slår fast at fisken tilhører fellesskapet. Loven undergraves av en fiskeriminister som konsekvent taler de rikeste fiskeredernes sak. Derfor er det behov for en grunnlovsfesting av folkets eiendomsrett til havet. Det har de tre stortingsrepresentantene Torgeir Knag Fylkesnes (Troms), Kirsti Bergstø (Finnmark) og Audun Lysbakken (Hordaland) nå fremmet.

Grunnlovsforslag er en omstendelig prosess. Derfor kommer forslaget først til virkelig politisk behandling om tre år. Da håper jeg som førstekandidat for Vestfold SV, å kunne slåss for dette forslaget på Stortinget. For retten til fisken gjelder ikke bare Nord-Norge: Om det kommersielle fisket i Oslofjorden har mindre betydning, så er fritidsfisket stort. Kysttorsken i Vestfold står på lista over truede arter. Økt privatisering av fiskeressursene vil føre til overfiske og vil true fiskeressursene, også i Oslofjorden. Felles forvaltning for allmennheten vil kunne sikre kysttorsken. Derfor mener jeg at vi straks bør få vedtatt lokale fredningssoner for torsk i Vestfold.

Samlingen av store fiskekvoter på få hender gjør at ungdom utelukkes fra å bli fiskere. Samtidig øker antallet mangemillionærer innen fiskeri som kaniner der de ikke har naturlige fiender, sa Ottar Brox ved lanseringa av grunnlovsforslaget. I Norge har fiskerimillionærene ikke naturlige fiender. Ungdom blir stående igjen på kaia og se at andre stikker av med vår felles eiendom.

Fra høyresida blir det stilt krav om at fiskekvotene skal ha vern som privat eiendom. Den tradisjonelle fellesskapsmodellen utfordres som følge av at havressursene kan bli underlagt eiendomsrett bakveien gjennom kvotesystemet. Vi rikikerer at retten til fisk i norsk farvann havner på private hender til evig tid. Vi må ikke risikere at en «tilfeldig» regjering endrer endrer forskriftene for omsetning og dermed styrker argumentene for privatisering. I 2015 ble det blant annet gjort endringer i lovverket som gjorde at Advokatforeningen skrev at «Det prinsipielt nye ved forslaget er at man nå mer eksplisitt anerkjenner at fisketillatelsene er gjenstand for en omsetning.»

I 2013 behandlet Høyesterett en sak der Rederiet Voldstad klaget på at den rød-grønne regjeringen hadde begrenset løpetida på fiskekvotene. Voldstad hevdet at de hadde evig eiendomsrett til fisken. Staten vant med kun en stemmes overvekt i Høyesterett.

Norge har en stor økonomisk sone. Begrunnelsen for den er at vi forvalter fiskeriressursene i fellesskap. Hvis vi privatiserer denne sonen, svekkes argumentene om at den skal være under norsk kontroll. Dette viser behovet for en grunnlovsfesting.

 

Slik lyder forslaget til en ny paragraf i Grunnloven: «De viltlevende marine ressursene eies av fellesskapet, for å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.» Du kan være med å støtte ved å skrive under på underskriftliste på http://folketshav.no/.

 

334397_idunn_none

Når blir Idunn-tidsskriftene tilgjengelig for alle?

Vil åpen tilgang ((Open Access) bety at de vitenskapelige tidsskriftene står på kanten av stupet? Dette var ikke et spørsmål, men en påstand fra Norsk  Tidsskriftforening og Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforening, da de inviterte til frokostmøte i dag.

Bakgrunnen er bl.a. Brekkeutvalgets innstilling som ble levert til Kunnskapsdepartementet 23. juni i år (https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/mottok-anbefalinger-for-apen-tilgang-til-forskning/id2504079/) samt økt trykk fra Forskningsrådet om at norske tidsskrifter som mottar støtte skal publiseres med åpen tilgang for alle. NFF og Tidsskriftforeningen hadde invitert  med Ellen Rees(redaktør i Edda) Rune Karlsen(redaktør i Tidsskrift for samfunnsforskning),Terje Colbjørnsen (redaksjonssekretær i Norsk medietidsskrift), og Narve Fulsås (redaktør i Historisk tidsskrift). Norsk Medietidsskrift ble åpent for 2 år siden, de andre står på terskelen til å bli det. Ingen av dem tok til ordet mot åpen tilgang, men var sammen med møteleder Tore Slaatta opptatt av hvordan kvaliteten i det redaksjonelle arbeidet kunne sikres i et OA-regime.

Bakgrunnen for OA-bevegelsen ble oppsummert av Nils Petter Gleditsch: OA har fått vind i seilene i kampen mot røver-kapitalister som har skrudd opp prisene på abonnementer slik at det har tatt knekken på bibliotekenes budsjetter. – Men, sa Gleditsch, – dette er ikke situasjonen for humanistiske tidsskrifter i Norge! Her er utgiverne foreninger, institusjoner og forlag med svak økonomi.

 

Terje Colbjørnsen representerte en slik forening, Norsk Medieforskerlag. En av fordelene ved å være medlem, var at medlemmene fikk tidsskriftet tilsendt. Etter to år som åpent tidsskrift var medlemstallet gått noe ned, men ikke betydelig. Han savnet imidlertid også en sikrere økonomi. Ingen i panelet ønsket seg en finansiering basert på forfatterbetaling. Det vil bety et betydelig administrasjonsarbeid både for tidsskriftene og for forfatterne. Å skulle kunne konkurrere om gode manus med utenlandske tidsskrift som fortsatt ikke har innført forfatterbetaling, er vanskelig, sa Rune Karlsen fra Tidsskrift for Samfunnsforskning.

 

Det som trer fram som en fornuftig modell er derfor en konsortiemodell der tidsskriftene samarbeider f.eks. med CRIStin. Finansieringa kan bestå av tilskudd fra Forskningsrådet, samt etterskuddsvis betaling fra institusjonene i UH-sektoren basert på antall publikasjoner som gir uttelling i Tellekantsystemet. Personlig er jeg overbevist om at det er en fornuftig modell. Forskningsrådets bevilgning må også sikre redaksjonelt stoff som ikke gir tellekant-betaling slik som bokanmeldelser som er viktig fordi bøker fortsatt er det sentrale i norsk humanistisk forskning. Dessuten – hvis tidsskriftene skal holde et høyt vitenskapelig og faglig nivå – må de kunne publisere artikler også fra forfattere som ikke har tilknytning til en norsk UH-institusjon, enten det er utenlandske forskere eller frie norske forskere. Men det reises spørsmål om penger fra Forskningsrådet og bibliotekenes abonnementsbudsjett overført til publiseringsfond, er tilstrekkelig. Da kan det argumenteres for at åpen tilgang først og fremst er et stort løft for kunnskaps- og kulturtilgang for den norske allmennheten. Åpen tilgang betyr jo at alle kan lese artiklene, ikke bare ansatte i UH-institusjoner. Denne merverdien bør Staten kunne bidra til gjennom oppretting av et OA-fond, etter min mening.

 

Janne Beate Reitan fortalte om FORMakademisk som er et vitenskapelig OA-tidsskrift innenfor design og forskning innen designutdanning. Bladet sliter med økonomien med en bevilgning fra Forskningsrådet og et krav om tilsvarende egenfinansiering. Den teknologiske plattformen driftes av HIOA-biblioteket. FORMakademisk er et eksempel på et tidsskrift som burde kunne bli med i et OA-konsortium og dermed få inntjening til drift av redaksjonelle oppgaver.

 

Flere – både i panelet og i salen – reagerte på det negative utgangspunktet for møtet. Å publisere åpent betyr ikke at forfatteren gir fra seg rettigheter. Tvert i mot: Det er dagens tradisjonelle vitenskapelige publisering som innebærer at forfatteren gir fra seg retten til en artikkel til et forlag som ikke gjør det mulig for han å dele artikkelen med sine nærmeste kolleger. Hvis artikkelen blir publisert åpent, vil forfatteren kunne spre og dele og bidra til økt faglig anseelse og oppmerksomhet.

 

Bibliotek 3.0

skolen-i-athen

På stand for Norsk Bibliotekforening på Arendalsuka. Jeg spør folk som går forbi: Bruker du biblioteket? Det er et godt utgangspunkt for å komme i prat. Det er mange som er begeistrede brukere. Men det mest interessante var å snakke mer med de som sa at de ikke brukte biblioteket.

Nei, du skjønner jeg kjøper jo bøker så jeg har nok å lese, var det en som sa. Hun var fra Arendal. – Så du har ikke vært innom det fine biblioteket i Arendal, spør jeg. Jo, da, der er jeg hver uke. Der er det arrangement hvor vi er en gjeng som sitter og strikker, og så blir det lest høyt for oss. En annen hadde nok bøker på sitt Kindle-lesebrett, og brukte heller ikke biblioteket. Men hun gikk regelmessig på kurs der. Nei, jeg bruker ikke biblioteket, sa en ung mann. Det viste seg at han ikke brukte folkebiblioteket, men var en ivrig bruker av biblioteket på høgskolen der han gikk.

På vei hjem fra ferie var jeg innom det nye biblioteket Dokk1 i Århus. Det ble kåret til verdens beste bibliotek i 2016 på IFLA-kongressen i Ohio nå i august. I løpet av de 9 månedene biblioteket har vært åpent, har det vært over en million besøkende. Blant dem er det helt sikkert mange av samme slag som jeg snakka med i Arendal, som sa de ikke brukte biblioteket.

-Hvor er bøkene hen, spurte kona mi når vi var i Dokk1. Det var bøker der, men de dominerte ikke slik vi er vant med fra andre bibliotek. Biblioteket er integrert med byarkivet, DokkX som er en utstilling av moderne velferdsteknologi samt Borgerservice som gir publikum hjelp til en rekke offentlige tjenester som blant annet pass, førerkort for bil, bestille vielser og ikke minst få hjelp til digital selvbetjening. Når Århus nå er blitt valgt som europeisk kulturby i 2017 er det naturlig at Kulturby-virksomheten er lagt til Dokk1. Tjenestene er integrert, ikke bare samlokalisert. Mange vil oppleve at de skal til Borgerservice og plutselig også er i et område der de kan låne en bok. Eller de er på kafe, og tar med seg et tidsskrift å lese i. Eller det er ungdom som kommer for å spille bordtennis eller biljard som havner på et arrangement i biblioteket. Hva som blir begrepet brukt om dokk1 i framtida, vet vi ikke. Vil folk si at de går i Dokk1, eller vil de si at de går på biblioteket? Det vet jeg ikke, men det er klart at dette er framtidas bibliotek. Men det er først og fremst innbyggernes hus.

I en stor sal med utsikt over fjorden henger verdens største rør-klokke. Når det blir født et nytt barn på sykehuset i byen, kan foreldrene trykke på en knapp og så slår klokka i biblioteket og symboliserer at det er kommet en ny verdensborger.

Når Dokk1 presenterer seg for publikum, sier de ikke at «her kan du få låne bøker gratis». De sier: «På biblioteket kan du mødes med andre, opleve og iværksætte. Her er gratis adgang til en verden af informationer, inspiration, læring og underholdning.”

De har valgt seg 7 verdier for biblioteket. Institusjonen skal ta utgangspunkt i borgeren. De skal legge til rette for livslang læring og fellesskap, mangfold og samarbeide. De skal fremme opplevelser og kultur, og være en brobygger mellom borger, teknologi og viten. I tillegg skal Dokk1 være en fleksibel og profesjonell organisasjon som skal være et bæredyktig symbol for Århus.

Dette er det mange kaller Bibliotek 3.0.

For vi kan snakke om tre generasjoner med bibliotek, sa arkitekten Bryan Irwin på IATULs Den internasjonale organisasjonen for universitetsbibliotek) årskonferanse i Halifax, Nova Scotia,  i juni i år. Den første generasjonen har vi sett på bilder: De gamle ærverdige bibliotekene der bibliotekaren var konge og dørvokter for kunnskapen. Dette biblioteket er dominert av en stor skranke.

Den andre generasjonen har vart noen år og mange av oss lever midt oppe i den: Der råder den en usikkerhet om bibliotekets rolle og framtid: Vil biblioteket overleve i en heldigital tid?

Nå er vi på vei til Bibliotek 3.0 som på mange måter er å vende tilbake til «Skolen i Athen» slik Rafael fremstilte den på sitt berømte maleri fra 1511. Det er en forestilling om bibliotek som er like gangbar for fagbibliotekene som for folkebibliotekene: Et møtested med betydning akademisk, økonomisk, sosialt og teknologisk. Det nye biblioteket er et intellektuelt hjem for studentene. En ustoppelig evighetsmaskin som blander bøker, teknologi, områder for undervisning og veiledning, akademiske støttefunksjoner og en rekke ulike læringsområder. (Bostick, 2014)

Irwin er en arkitekt med over 25 års erfaring med å designe bibliotek og læringsområder i det meste av verden. Annen-generasjons-biblioteket har vært opptatt av teknologi. Jeg definerer teknologi som «det som ennå ikke virker» sa han.  Når det virker slik som vi er vant med at kulepennen nå gjør, så tenker vi ikke lenger på det som teknologi. I Bibliotek 3.0 er fokuset ikke lenger på teknologi, men på brukeren. Det betyr ikke at ikke biblioteket er stappfullt av teknologi, men at den tas som en selvfølge. Fokuset er på brukeren, som i Dokk1.

Bibliotek 3.0 innebærer et skifte fra å se på informasjon som en vare som kan gis til brukerne til «information as conversation» (Kwanya 2015) Det betyr at biblioteket blir et sted der brukerne skaper sin egen informasjon gjennom deltakelse på ulike plattformer – fysiske og digitale. Informasjon produsert gjennom samtale er ikke-linjær og muterer når den blir brukt, gjenbrukt og sendt videre. Dette er et motsatt paradigme av et bibliotek der det skjer stille en-til-en kommunikasjon. Å bringe folk sammen gir økt muligheter for å få tilgang til ellers utilgjengelig eller ikke-eksisterende informasjon. (Kwanya, 2015) .

Tone Moseid var tidlig ute og brukte begrepet Bibliotek 3.0 I en artikkel I Scandinavian Library Quarterly i 2008. Hun beskriver folkebiblioteksrevolusjonen med åpne hyller og bred tilgang til bøker, som Haakon Nyhus innførte i begynnelsen av det 20. århundre. Det kaller hun bibliotek 1.0. Mot slutten av samme århundre kom den digitale revolusjonen. Bibliotekene overlevde, men vi befinner oss med bombesjokk i bunnen av et krater, skriver hun. Nå er vi i ferd med å klatre oss ut av krateret, skriver Moseid i 2008: Hva har hent med samfunnet rundt oss?  Det nye markeres blant annet med Time Magazine som kåret årets navn i 2006. Det var deg, dvs enkeltpersonen. Nå handler det om individet og personalisering. I det 21. århundre handler det ikke bare om ytringsfrihet og rett til informasjon, men om rett til deltakelse og til selv å bidra. Kanskje vi om hundre år kan se tilbake på det 21. århundre, nikke og si at, jo, vi kom oss ut av bombekrateret. Vi klarte å tilpasse oss et nytt paradigme – Bibliotek 3.9 – skriver Moseid (i min oversettelse fra engelsk).

Bibliotek 3.0 er et bibliotek med en helt ny selvbevissthet og selvtillit. Fra USA ser vi nå at bibliotekbruken øker. Dokk1 har bidratt til en million besøkende til havneområdet i Århus som er en bydel der ingen tidligere gikk, men som nå utvikles for fullt. Deichmann kommer til å bidra på samme måte når det står ferdig i Bjørvika. Ved Læringssenter og bibliotek ved HIOA ønsker vi et nytt stort samlokalisert universitetsbibliotek som kan gi studentene og forskerne de tjenestene som kan bidra til økt studiegjennomføring og økt forskningspublisering. Men ingenting kommer av seg sjøl. Å etablere nye bibliotek koster. Samfunnet må forstå at uansett hva prisen på nye bibliotek er, så er det lite i forhold til kostnaden av en uvitende befolkning.

Bibliotekaren er ikke lenger konge, men barista som serverer informasjonen til brukerne. Nå er vi på vei til den 3. generasjonen med bibliotek. Det er et mye mer selvsikkert bibliotek som både vet at det vil overleve i framtida, og bli viktigere. I dette biblioteket handler det om brukeren og ikke bibliotekaren. Her er mange funksjoner samlokalisert, en samling av alle læringsressurser. På mange måter er dette et bibliotek som vender tilbake til «Skolen i Athen» slik Rafael fremstilte den som et sted for Library 3.0

Referanser:

Bostick, S og Irwin, B. Library design in the age of technology : Planning for a changing emvironment. Proceeding of the IATUl Conferences. Paper 3. 2014  http://docs.lib.purdue.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=2009&context=iatul

 

Kwanya, Tom, Stilwell, C and  Underwood, Peter : Library 3.0 : Intelligent Libraries and Apomediation. Gale Virtual Reference Library (GVRL) , 2015. ISBN: 978-1-84334-718-7

(Artikkelen er trykt i Bok og Bibliotek 4/2016)