Gjedrem-utvalget foreslår at vi bør åpne for at Oljefondets penger kan investeres i vestlige atomvåpen. Rapporten er et åpenbart bestillingsverk fra finansminister Jens Stoltenberg. FrP og Høyre jubler. Nå vil kampen stå innad i Arbeiderpartiet.
I dag er 14 selskaper utestengt fra investeringer fra Oljefondet pga atomvåpenproduksjon. Hvis Gjedrem-utvalgets forslag vedtas, vil det bare være selskapet Larsen og Toubro som fortsatt vil bli stengt ute. Det er et selskap basert i India. Blant de vi vil kunne investere i er selskaper som Airbus og Safran som er involvert i utvikling av de franske atomvåpnene. Norge har som kjent inngått en hemmelig avtale om samarbeid med Frankrike om atomopprusting i Europa.
Norge har ikke atomvåpen. Men Norge kjøper militærmateriell fra selskaper som også er involvert i produksjon av atomvåpen. Forbudet mot å investere i slike selskaper, skal bidra til å dempe oppmerksomheten og inntektspotensialet i utvikling av atomvåpen, gjennom at de mister investorer hvis de produserer atomvåpen, men får investorer om de slutter.
Flertallet av verdens land har signert FNs atomforbudstraktat. For disse landene er det ulovlig å investere i selskaper involvert i produksjon av atomvåpen. I praksis har det bidratt til at mange internasjonale investorer og fond, har unnlatt å investere i atomvåpen. Men Norge har signert Ikkespredningsavtalen som forplikter oss til å arbeide for atomnedrustning. Til nå har det vært tolket slik at man ikke bør investere i atomvåpen.
Våpenkriteriet som har gjeldt for Etikkrådet omfatter ikke forbud mot å investere i alle typer våpen. Men «fondet skal ikke være investert i selskaper som selv eller gjennom enheter de kontrollerer utvikler eller produserer våpen eller sentrale komponenter til våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper, herunder biologiske våpen, kjemiske våpen, kjernevåpen, ikke-detekterbare fragmenter, brannvåpen, blindende laservåpen, antipersonellminer og klaseammunisjon». Det betyr at det forbudet bare gjelder våpen som bryter med krigens folkerett. Nå foreslår Gjedrem-utvalgets altså et unntak for det mest inhumane våpenet, nemlig atomvåpen.
Oljefondet er et av verdens største fond. Hva Oljefondet gjør, blir lagt merke til. Om Oljefondet nå går inn i atomvåpen-produksjon kan det få betydning for andre fond. Stoltenberg sier at det ikke er NATO som driver dagens atomopprusting. Men det er åpenbart at NATO-land som Frankrike og USA bidrar til atomopprusting. Det som er dypt beklagelig er at Norge i stadig økende grad bygger sin forsvarsstrategi på bruk av atomvåpen.
Oljefondet skal sikre kommende generasjoner økonomisk. Til syvende og sist er det et moralsk spørsmål om vi vil at framtidig velstand skal bygge på at vi tjener penger på økt internasjonal spenning og atomopprusting.
Gjedrem-utvalgets forslag innebærer at Etikkrådet mister muligheten til å foreslå utestengelse av selskaper. Heretter skal etikkrådet bare komme med generelle anbefalinger til Oljefondet og Norges Bank. Etikkrådet blir et «supperåd» uten betydning og makt.
Sola skinte fra en skyfri himmel da vi kom til Fredsparken i Hiroshima. Klokka var kvart over 8 om morgenen, akkurat slik det var den 6. august 1945 da et enslig bombefly kom inn over byen. Det var første gang at en atombombe ble brukt mot en befolket by.
Vi var en delegasjon fra Nei til Atomvåpen i Norge som besøkte Hiroshima og Nagasaki nå i oktober. Sammen med oss var også en representant fra Norsk Folkehjelps ungdomsorganisasjon Solidaritetsungdommen, og leder av Handel og Kontors ungdomsorganisasjon.
Forferdelige konsekvenser
Konsekvensene av bomba var som vi vet, enorme. Det anslås at 140.000 døde innen utgangen av året. I dag er Hiroshima en moderne storby med 1,2 millioner innbyggere. Byen er bygd opp igjen, men sentrum er dominert av den store fredsparken mellom to elver. Parken ligger noe høyere enn bakkenivå før krigen. Parken er bygd på ruiner. – Ikke snakk høyt, vis respekt for at dere går på døde mennesker, sa guiden vår. I en krypt ligger restene av over 70.000 kremerte uidentifiserte ofre. Ved siden av i en annen krypt ligger arkiv over ofre – levende og sårede. De teller 353.639.
Ingen kunne snakke om atombomba
Fredsmuseet som ligger i parken, har hvert år over 2 millioner besøkende. Museet gjør et sterkt inntrykk. Det er vanskelig å ta inn over seg tallet på antall døde. Museet har derfor valgt å fortelle historien om enkeltpersoner og hva som hendte med dem. Tilfeldigheter avgjorde ofte hvem som overlevde. Etter museumsbesøket hadde vi et møte på en bokkafe som har ukentlige dialogmøter om fred. Matsue Matsomoto som var tre år da bomba falt, fortalte sin historie. Besteforeldre, tante og onkler bodde i bysentrum, mor et stykke utenfor. 6. august var hennes to søsken hos besteforeldrene. De kunne senere bare identifiseres ut fra hårnål og noen smykker. Mora til Matsue var med for å pleie de skadde. Da var treåringen ikke alltid under oppsyn. Hun fortalte at hun husket hun så en trikk som var full av oppreiste, døde, dvs forkullede mennesker. Noen mente at dette var noe hun drømte. Problemet var at USA som okkuperte Japan forbød all offentlighet om atombomba helt fram til 1952. Da kunne folk snakke med hverandre, og Matsue fikk bekreftet at det ikke var en drøm, men at det stemte det hun hadde sett.
Hvorfor brukte amerikanerne a-bomba?
I historiebøkene – også i Norge – hersker fortsatt den amerikanske historien om at atombomba ble sluppet for å få en slutt på krigen og hindre tap av flere amerikanske soldater. I Fredsmuseet i Nagasaki ble det grundig motbevist. Det manglet ikke på advarsler mot bruk av atombomba sommeren 1945. General Eisenhower og andre ledende militære som president Trumans stabssjef og sjefen for det amerikanske luftforsvaret, mente at Japan allerede var beseiret og at det både militært og moralsk var forkastelig å bruke bomba. Også forskerne som hadde utvikle bomba, advarte.
Den historiske konklusjonen er nok at det var investert så mye penger i å utvikle atombomba over flere år, slik at amerikanske myndigheter ville ha full valuta for innsatsen. Derfor unnlot de å bombe Hiroshima med ordinære bombefly slik at de kunne måle effekten på en uskadet by.
Nagasaki skulle ikke bombes
Tre dager etter Hiroshima, bomba amerikanerne Nagasaki. Nagasaki var ikke det opprinnelige målet, men byen Kokura, der et stort våpenanlegg lå. Dårlig sikt gjorde annskapet gikk videre til reservemålet Nagasaki. Der var det overskyet, så flyet sirklet i to timer og trodde de måtte fly tilbake til basen før de slapp opp for drivstoff. Da kom det plutselig en revne i skydekket som gjorde at de slapp bomba. Nagasaki var en mindre by, og svært langstrakt. Amerikanerne bommet også kraftig på målet som var havneområdet. Ca 40.000 døde momentant, innen utgangen av året var tallet doblet.
Må ta vare på minnene – men også gi håp
«Hvis minnene går tapt, vil historien gjenta seg. Derfor må vi holde minnene om hva som skjedde i Hiroshima i live» sa Tomoko Wataube i fredsorganisasjonen Asian Network of Trust. De overlevende – hibakushaene – er i ferd med å dø ut, men ANT gjør sitt for å spre deres budskap, akkurat som hibakusha-foreningen Nihon Hidankyo som fikk Nobels fredspris i 2024. ANT tar også vare på trær som har overlevd atombomba. I Hiroshima er det ca 150 trær. Det hadde sterk symbolsk kraft når noen av de ødelagte trærne begynte å få spirer. ANT har sørget for at frø fra disse trærne er spredt over hele verden, bl.a. i Larvik der det står et hibakusha-tre.
Vi møtte flere overlevende også i Nagasaki. Bl.a. en lærer på 93 år. Hver uke snakker han med ungdom på en kafe om fred. – Det er det som holder meg levende, sa han. Han hadde jobbet med å utvikle fredsundervisning som fag. Vi kan ikke bare fortelle grusomme historier om hva som skjedde, da bomba falt, sa han. Vi må gi elevene håp. Det er mye som kan gi håp. Når vi takker for at vi får mat på bordet hver dag, så er det å uttrykke håp. To ord gikk igjen når vi snakket med fredsaktivister: Vi må være positive og utholdende.
Budskap til Tønsberg
Vi var også så heldige å få et møte med Nagasakis ordfører, Shiro Suzuki. Det var en meget formell seanse der han møtte med en gruppe rådgivere. Vi hadde på forhånd fått beskjed om hvor vi skulle sitte, og det var bare jeg som skulle snakke på vegne av oss. Men han hadde et klart budskap til Tønsbergs ordfører – og andre ordførere: Slutt dere til den internasjonale ICAN City appeal der byer uttrykker sin dype bekymring for den eksistensielle trusselen som atomvåpen utgjør, og ber de nasjonale myndigheter slutte seg til FNs atomvåpenforbudstraktat. – Men ordførerne sier ofte at kommunene ikke skal drive utenrikspolitikk, innvendte jeg. «Byer er ofte de primære målene i en atomkrig. De kan ikke akseptere at deres innbyggere blir satt i en slik fare. Kommunene har ansvar for beredskap for innbyggerne. Den eneste brukbare beredskap mot atomvåpen er å sørge for at de aldri brukes» svarte ordfører Suzuki.
Engasjerte ungdommer
Det kom mange fra Japan til nobelprisutdelingen i 2024. I Nei til Atomvåpen var vi bl.a. vertskap for en gruppe fra Hiroshima and Nagasaki Peace Messengers. Det er elever fra videregående skoler som aktiviserer seg mot atomvåpen. De ble etablert i 1986 i protest mot atombombe-prøvesprengninger. Hvert år samler de underskrifter mot atomvåpen som blir overlevert FNs generalforsamling. De rengjør minnesmerker, de lærer seg mer om atomvåpen, i Nagasaki deltar de på den månedlige demonstrasjonen i Fredsparken. Der fikk vi være med, og jeg fikk holde en tale på vegne av Nei til Atomvåpen. «Det er ingen som vil skape fred for oss, vi må bidra sjøl» sa en av de unge jentene fra Peace Messenger som vi møtte i Nagasaki. En annen fortalte at hun hadde deltatt i sommer på en konferanse i Sveits der hun for første gang møtte noen som mente at atomavskrekking var nødvendig. «Vi lytter til alle», sa hun, «vi tar ikke til motmæle – vi bare fremmer vårt budskap fra byene som har opplevd atombomba».
Nagasaki – Japans vindu mot verden
Japan førte fra 1600-tallet en isolasjonspolitikk mot andre land, men tillot nederlendere og kinesere å drive handel i Nagasaki og særlig den kunstige øya Deijima. Kristendommen kom til Nagasaki med portugisiske misjonærer på 1500-tallet. Helt fra den gang har Nagasaki vært et senter for kristendom i Japan. Den tidligere biskopen og styremedlem i Nei til Atomvåpen, Tor Berger Jørgensen, jobbet i mange år som misjonær i Nagasaki.
Da Japan åpnet seg mot omverdenen på 1850- og 1860-tallet, ble Nagasaki en viktig havneby for utenlandsk handel og bosetting. Utenlandske kjøpmenn, konsulater og vestlig arkitektur satte preg på deler av byen. Blant dem var også den unge skotten Thomas Blake Glover (1838–1911) som har fått stor betydning for moderniseringen av Japan på slutten av 1800-tallet. Han tjente penger på ulovlig våpenhandel. Han store handelsvirksomhet gjorde at han fikk behov for et sted som kunne reparere skip. Det var starten på Mitsubishi-verftet. Verftet fikk stor betydning for Japans militære opprusting. I dag driver Mitsubishi-selskapet med alt fra bilproduksjon til dagligvarehandel. Glover kjøpte opp bryggeriet som ble startet av norsk-amerikaneren William Copeland (født Johan Martinius Thoresen i Arendal). Det var en av Japans første moderne øl-bryggerier, men fikk økonomiske problemer. Da Glover etablerte Japan Brewery Company i 1885 ble det starten på det kjente Kirin-ølet og ølbrygging i Japan.
Forretningsvirksomheten ble etter Thomas Blakes død i 1911 drevet videre av sønnen, men han tok sitt liv kort etter at bombingen av Nagasaki. Glovers hjem ble lite skadet av atombomba. Det er sammen med hjemmene til andre koloni-kjøpmenn bevart i et praktfullt anlegg som heter Glover Garden som vi besøkte. Det sies at operaen Madame Butterfly av Giacomo Puccini er inspirert av historien om Glover og hans japanske kone. Det ble markert av monumenter både over Puccini og den berømte primadonnaen Tamaka Miura som spilte tittelrollen i Madame Butterfly i over 2000 forestillinger over hele verden.
Forretningsmannen Frederick Ringer etablerte i 1898 et hvalselskap i Nagasaki. Det importerte hvalbåten Olga Maru fra Norge. Det var starten på moderne hvalfangst i Japan. Skipet var bygget på Akers mekaniske Verksted, men vi kan vel tenke oss at harpunkanonen som skipet var utstyrt med, kom fra Tønsberg. Kanskje var Vestfoldinger også blant hvalfangerne som dro til Nagasaki for å lære bort hvalfangst.
Fredsparagraf i grunnloven
I grunnloven som ble vedtatt etter annen verdenskrig, er det en paragraf nr 9 som kalles for fredsparagrafen. Den slår fast at Japan skal avstå fra krig eller trusler om bruk av makt i internasjonale konflikter. Paragrafen anerkjenner ingen rett til å føre krig, og at Japan ikke skal ha land, sjø eller luftstyrker.
Landet har likevel det de kaller selvforsvarsstyrker, men med veldig begrenset kapasitet. I 2014 åpnet regjeringen for at landet kan bidra til å bistå en alliert under visse vilkår. Dagens meget konservative statsminister Sanae Takaichi, ønsker å utvide denne adgangen så mye som mulig og vil helst fjerne fredsparagrafen. Det er det betydelig folkelig motstand mot. Mange japanere ser paragraf 9 som en hjørnestein i Japans etterkrigsidentitet og et viktig symbol for fred.
Moderne land
I dag er Japan et svært moderne land. Når vi reiste fra Hiroshima til Nagasaki, reiste vi med shinkansen som er verdens første høyhastighetstog som kjører i opptil 320 km i timen. Men likevel slår ofte tradisjonelle kjønnsroller, respekt for eldre osv igjennom. Kleskodene er ganske strenge. Tatoveringer er knytta til kriminalitet og sosial utstøtelse. Når jeg ville besøke et japansk «onsen» dvs et bad, måtte jeg dekke til min lille tatovering med et plaster. I Norge sier vi du til alle. På japansk er det 6 nivåer av ulike høflighetsformer som brukes, avhengig av anledning, alder, kjønn osv. Det gjør det ofte vanskelig, og for mange betyr det rett og slett at de ikke tør å snakke med f.eks. eldre mennesker – fortalte vår unge tolk.
Atomic bomb detonated in the distance seen over an idlyllic rural landscape in Europe.
Det er mange ting som man kan mene er sjukt i vårt samfunn og være bekymra for. Det er både stort og smått. En av de store tinga er at vi bygger vår sikkerhet på å true hverandre med masseødeleggelsesvåpen. Sikkerheten vår skal være bygd på at vi er villige til å bruke atomvåpen. Men hvis de blir brukt har vi ingen ting igjen å forsvare.
Nå har Norge inngått en forsvarsavtale med Frankrike. En del av den avtalen er at Norge vil videreutvikle sitt forhold til Frankrike som atomstat. I Klassekampen 1. juni avdramatiserer statsminister Jonas Gahr Støre avtalen som har møtt mye motstand i Arbeiderpartiet. Vi har ikke inngått noen atomavtale, sier han, det er bare en åpning for å snakke med Frankrike. Men det er åpenbart at samtalene som kommer skal resultere i et konkret samarbeid som berører atomvåpen. Frankrike planlegger en stor fornying og utvidelse av antallet atomstridshoder. Forsvarsavtalen med Frankrike innebærer at Norge gir politisk støtte til atomopprusting i Europa, og at Norge bidrar til å normalisere atomvåpen ved å trekke dem inn i en avtale som ellers gjelder konvensjonelle våpen.
Forsvarsavtalen med Frankrike kommer uka etter at Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen avsluttet sitt møte i New York. Tilsynskonferansen arrangeres hvert 6 år. For andre gang avslutter den uten at man klarte å bli enige om et sluttdokument. Det bekrefter at arbeidet med atomnedrustning står på et bunnpunkt hvor det ikke lenger finnes avtaler som regulerer antallet atomvåpen og der landene ikke klarer å bli enige om det mest elementære.
For Norges del føyer atomavtalen med Frankrike seg inn i en endring av norsk atompolitikk som vi har sett det siste året. I 2024 deltok Norge for første gang med egne fly i NATOs kjernevåpenøvelse Steadfast Noon. Året før var første gang man var med, men da bare med observatør. Siden FNs atomvåpenforbud ble gjeldende folkerett har Norge deltatt som observatør på statspartsmøtene i Forbudstraktaten, med unntak av det siste møtet. I desember skal det avholdes Tilsynskonferanse i Forbudstraktaten. Vi regner med at Norge vil møte der, men det er reist tvil om det nettopp fordi Norges atomvåpenpolitikk ser ut til å være endret. Det er regjeringa som har gjort disse endringene, ikke Stortinget.
I høst ble Etikkrådet for Oljefondet lagt på is. En viktig grunn til det er trolig, at etikkreglene forbyr Oljefondet å investere i atomvåpen, som noen ønsker at vi skal gjøre.
Noen hevder at atomavskrekkinga har sørget for fred i verden de siste 80 åra. Det lar seg ikke bevise. Det vi vet er at vi har hatt flaks ved at vi har unngått atomkrig som følge av menneskelige eller tekniske feil. Det vi vet er at det har vært 80 år med trusselen om utryddelse hengene over hodet på oss. Det vi vet er at den enorme ressursbruken på atomvåpen står i veien for å løse verdens viktigste utfordring, nemlig klimakrisa. Det er ni atomstater i verden som holder resten av verdens land som gisler. I NtA ønsker vi ikke ensidig nedrustning, men det vi nå ser i Europa er en tosidig opprusting som ikke kan endre bra.
5. juni er Verdens miljødag. Mange er oppgitt over små framskritt for å verne klimaet og naturen. Mange lukker øynene og vil helst ikke tenke på miljøet fordi alt virker håpløst. I SV er vi optimister på vegne av menneskene: Vi kan redde naturen. Vi kan nå klimamålene. Det er mulig å bevare en jord som ikke ødelegges av uvær, flom og tørke. Og vi kan gjenskape Oslofjorden som en rein, livskraftig fjord slik den var for ikke mange tiår siden.
Selv om vi i dag opplever at natur og klima taper gang på gang, har vi gjennom historien fått til utrolig mye innen miljøområdet. Vi kan fortsatt det. Men det vil kreve handling. Ikke minst handler det om å stemme på politikere som konsekvent taler naturen og miljøet sak!
I vårt område er vi opptatt av å få Oslofjorden tilbake som en levende og artsrik fjord. Vi har en del eksempler på at andre har klart det. Fram til slutten av 1980-tallet var Frierfjorden så hardt belasta av industriutslipp med miljøgifter og kloakk, at folk sluttet å bade der. I 1988 presenterte daværende miljøminister Sissel Rønbeck «Miljøpakke Grenland» med et løfte om å rydde opp. Siden den gang er det investert over en milliard kroner i å redusere utslipp. I 2015 ble badevannet ved Frierstranda friskmeldt etter 27 år. Men det er fortsatt nødvendig med tiltak, men Frierfjorden viser tydelig at politiske vedtak nytter. Nylig meldte NRK om at Jotun dekket et område med dumpet gammel maling i Sandefjordsfjorden. Oppryddinga i denne fjorden er et av landets største miljøprosjekter. Fjorden er nå fjerna fra «verstinglista». Med støtte fra staten har et område tilsvarende 140 fotballbaner blitt dekket med reine steinmasser for å isolere gift som er dumpa i fjorden. I tillegg er det fjernet 50.000 kubikkmeter med giftig sjøbunn. Den aller største og mest vellykka miljøredningsaksjonen er Mjøsaksjonen fra 1973 til 1982. Mjøsa var sterkt forurensa av kloakk, industriavfall og landbruk som førte til massiv algeoppblomstring. Staten bidro med midler. Det ble innført nasjonalt forbud mot fosfat i vaskemidler siden fosfat var hovedårsaken til algeoppblomstringa. Det kom strengere regler for utslipp fra landbruk og industri og det ble bygget renseanlegg. Kostnaden var på 1,4 milliarder, men førte til 60% nedgang i fosfat og vannkvaliteten ble dramatisk bedra. Det er fortsatt utfordringer med miljøet i Mjøsa, men innsjøen ble reddet.
På samme måte kan vi redde Oslofjorden. Gjennom krav fra SV gikk regjeringen med på å innføre nullfiskesoner i fjorden som var prega av overfiske. Det vil ta tid før dette virker. I denne tida må vi bedre økologien i fjorden så fisken for bedre levekår. Da må vi stoppe nitrogentilførselen til fjorden. Landbruket er den største bidragsyteren. Det må stilles økte krav om fangvekster og kantsoner som stopper avrenning. I dag er det krav om 2 meter kantsone ved bekker og elver. Skal 50% av nitrogenavrenning stoppes må kantsonen være på 10-15 meter. Skal 90% stoppes, må den være på 25 meter. Det kan ikke skje over alt, men mange steder. Dette må finansieres gjennom miljøtilskudd i landbruket.
Kommunene i Vestfold har fått pålegg om å etablere nye nitrogenrenseanlegg. Kravet fra myndighetene i dag er å planlegge for 80% rensing. Om vi vil – og det bør vi – kan renseanleggene fjerne enda mer nitrogen. Legger vi til rette for såkalt kvartærrensing kan også medisinrester, tungmetaller og mikroplast renses – det er stoffer som også truer fjorden. Hvis vi er ambisiøse kan CO2-utslippene fra slambehandling, samles og deponeres under havbunnen i Nordsjøen – dette gjør de allerede på VEAS-anlegget på Slemmestad.
De nye renseanleggene vil koste Vestfoldingene over 6 milliarder. Stiller vi krav om enda høyere rensing enn Statsforvalteren til nå har krevd, vil utgiftene øke. Derfor er det nødvendig med et spleiselag der staten tar en stor del av utgiftene. Når de planlagte renseanleggene er ferdige vil det kun føre til mellom 12 og 25% redusert nitrogentilførsel. Det er fordi nedbørsområdet til Oslofjorden strekker seg fra Røros til Hardangervidda. Det må derfor stilles krav om nitrogenrensing i hele dette nedbørsområdet.
SV har i forhandlinger med regjeringa fått på plass mye penger til tiltak for Oslofjorden. Men behovet er så stort at vi ikke kan være avhengige av årlige statsbudsjett. Det bør derfor etableres et Oslofjordfond som kan bidra til tilskudd til renseanlegg, til tiltak i landbruket, til oppryddingstiltak i fjorden, til fjord-restaureringstiltak osv. Det er også viktig å legge til rette for at naturen sjøl kan få rydde opp. Det kan vi gjøre gjennom økt dyrking av tang og tare og blåskjell.
Regjeringa skulle ha lagt fram den nye tiltaksplanen for Oslofjorden forrige uke. Den er blitt forsinka. Vi er redd den ikke er ambisiøs nok når den kommer. I Vestfold må vi sørge for mest mulig tverrpolitisk enighet om å styrke tiltakene slik at vi kan redde fjorden. Det er klart vi kan – om vi vil.
Ildsjelene som I mange år har jobba for å få tak og vegger på Maier arena, fikk seg en kraftig kalddusj i kommunestyret nylig. SV foreslo at prosjektet skulle få dispensasjon fra reguleringsplan slik at prosjektet kunne komme i gang med å få den endelige sluttfinansieringen på plass. Dette stemte flertallet imot. Dermed snublet prosjektet i siste sving på 10.000-meteren.
Det har vært stille om vedtaket. Heller ikke Tønsbergs Blad har omtalt saken. Jeg håper inderlig at Tønsberg Turn reiser seg igjen og går videre, slik at kommunestyrevedtaket ikke betød slutten for prosjektet. For velviljen var stor blant alle partier.
Administrasjonen mente at det ikke var juridisk grunnlag for å kunne gi dispensasjon fra krav om reguleringsplan. Det var en bekymring som ble reist da SV fremmet forslaget i Formannskapet. Vi trakk derfor forslaget for å gå en runde til for å sikre at vi fremmet et lovlig forslag. Administrasjonen i kommunen mente fortsatt at en dispensasjon ville bli underkjent av Statsforvalteren. Vi sjekket også med Norconsult som innehar samme ekspertise som kommunen på dette området. De mente at en dispensasjon kunne gis av kommunestyret på bakgrunn av Tønsberg Turns dispensasjonssøknad.
Statsforvalteren skriver i et brev til Norconsult 9.10.25 at de ikke ønsker å gi noen uttalelse om en eventuell dispensasjon. Saken er rett og slett ikke så viktig at de ikke prioriterer saken. Det er likevel ingen garanti mot at saken likevel skulle ende på statsforvalterens bord etter en dispensasjon. Men da må det være fordi noen har klaget. Hvem skulle det være? Alle interessenter har blitt forespurt og ingen har innvendinger mot dispensasjon.
Likevel vil kommunen gjennomføre full regulering. Det hører til saken at Maier arena har vært regulert, men at reguleringsplanen for ikke lenge siden ble opphevet av Tønsberg kommune. Da har de plikt til å varsle interessenter – som åpenbart er Tønsberg turn – men de ble ikke varslet. Altså en ulovlig oppheving av reguleringsplan som kommunen kunne ordnet opp i ved å gi dispensasjon nå.
Hvorfor ville det være viktig å få tillatelse til bygging nå? Jo, kommunen har tidligere lagt vekt på at prosjektet ikke er fullfinansiert, og at man ikke vet de eksakte kostnadene. Til det har Tønsberg Turn svart at det er umulig å skaffe støtte til et prosjekt som ikke er godkjent i kommunen, altså som er regulert eller gitt tillatelse til gjennom dispensasjon. De øsnker også å gjennomføre et anbud under forutsetning av finansiering, for å få eksakte tall på byggekostnad. Det er grunn til å tro at det blir rimeligere jo raskere man kommer i gang fordi byggebransjen mangler oppdrag.
For over 30 år siden besluttet Tønsberg kommune å gi støtte til en bygging av ishall i Greveskogen. Det var strid om beslutningen, men i ettertid er vel alle glade for at vi fikk ishallen som har vært et fantastisk tilbud til barn og unge. Seinere fikk vi kunstfrossen bane på Maier arena. Samtidig har det vært et mål å få bygget tak over banen. Etter SVs mening er det blitt mer påtrengende med de klimaendringene vi nå ser. Sjøl om det har vært kaldt i januar og februar, var november om desember veldig milde måneder. Og ikke minst var det mye regn. Regnet har lagt seg på isflaten og førte til tykkere og tykkere is som krevde mer og mer strøm å holde kald. Strømkostnadene for kommunen kom på hele 250.000 bare bare for desember. Skal vi fortsatt ha kunstfrossen bane i Tønsberg, må vi etter SVs mening få tak over den for å tilpasse oss klimaendringene.
Og vi vil ha et skøytestadion i Tønsberg. Det er ikke sånn at en unge uten videre kan gå inn i en kommunal idrettshall for å trene, men stadion er åpen for alle. Det skal den også være med tak på.
Nå vil det starte et reguleringsarbeid. Fra de andre partiene uttrykte flere at det måtte være en rask og enkel reguleringssak som bare burde omfatte det som er dekket av is i dag. Til det svarte kommunalsjef Torunn Årset litt svevende. Jeg føler meg dessverre helt sikker på at det ikke er noen ferdig reguleringsplan allerede til høsten som noen optimister trodde på. Faren er også at reguleringsområdet utvides og at hele planen blir mer komplisert.
Etter min mening påhviler det et ansvar på flertallet i kommunestyret som sa nei til SVs forslag, men som likevel uttrykte begeistring for et skøytestadion under tak. Det gjelder ikke bare reguleringen som kommer, men kan også måtte omfatte finansieringen der innhenting av eksterne midler nå vanskeliggjøres.
Uttalelse som jeg foreslo til årsmøtet i Vestfold SV, bearbeidet med innspill fra fylkestinggruppeleder Lisa Agathe Winther:
Kommunene har en nøkkelrolle i forvaltning av norsk natur. Vestfold SV vil gå til valg på «grønne kommuner» i Fylkestings- og kommunevalgkampen 2027 for å stanse naturkrisa. Den satsinga starter vi nå.
Fylkeskommunene har viktige oppgaver med å samordne innsatsen, sørge for helhetsløsninger og ikke «bit for bit» nedbygging, samt å og gi kommunene nødvendige redskap og faglig støtte. Naturkrisa er ikke ei hypotetisk krise som kanskje rammer oss en gang i framtida eller ei krise som handler om alle andre land enn Norge. Tvert imot. Naturkrisa er sammen med klimakrisa, ei eksistensiell krise som rammer oss her og nå.
NRK-serien Oppsynsmannen og rapporten «Norge i rødt, hvitt og grått» var en vekker. Oppfølgeren «Europa fra grønt til grått» viste at det bygges ned 1,5 milliarder m2 natur og matjord hvert år i Europa, og at Norge er det landet som bygger ned mest i forhold til folketallet. Oppdatert rødliste fra Artsdatabanken i november viser at av de 125 876 naturtypene som var vurdert, står 44 % (386) på rødlista.
Nedbygginga av natur og matjord må stanse. Det har vi også forplikta oss til gjennom Naturavtalen. Vi trenger naturen for matproduksjon, som grunnlag for næringsliv og turisme og kilde til helse og trivsel. SV vil innføre krav om arealregnskap nasjonalt, fylkesvis og for den enkelte kommune, og vi vil ha en rask kartlegging av «grå arealer». På den måten kan vi styre utbygging til allerede omdisponerte områder og til de minst verdifulle naturområdene.
I mange tilfeller vil det kreve økt samarbeid på tvers av kommunegrensene, og SV vil på fylkesnivå være en pådriver og tilrettelegger for det. I tillegg må vi rydde opp i «gamle synder» og restaurere ødelagt og forringa natur. På denne måten kan vi nærme oss visjonen om arealnøytralitet.
En stor del av strandsonen i Vestfold er nedbygd med over 18.000 bygninger i 100-metersbeltet. Kun en fjerdedel av strandsonen er tilgjengelig for allmennheten. Tilgangen blir stadig dårligere som følge av tillatelser og dispensasjoner. Både av hensyn til allmennheten og til naturen, vil SV stoppe privat utbygging av strandsonen og tilbakeføre til natur.
Naturavtalen forutsetter at vi verner 30% av naturen. SV vil på fylkesnivå være en pådriver for at vi når det målet både ved å støtte eksisterende verneplaner og foreslå nye verneområder. Vi vil ha en bedre lovhjemmel til å ta vare på by- og tettstedsnære natur- og friluftslivsområder fordi de betyr så mye for folks helse og trivsel.
Kommunene over hele landet står i en omstillingsprosess der vanskelige prioriteringer må gjøres og der kommunene tvinges til store kutt i velferden. Da blir det vanskeligere å gjennomføre politikk for natur og miljø. Inntektssystemet fra staten skal dekke utgifter som er ulike mellom kommunene. Tilflytning, antall barn, antall eldre osv. Kommunene kan påvirke sine inntekter f eks gjennom økt tilflytning gjennom f.eks. nedbygging av matjord. I inntektssystemet er det ikke noe som belønner å ta vare på natur, dyrkbar jord, energiøkonomisering osv. SV vil ha slike kriterier inn i inntektsutjevningen for kommunene.
Vestfold SV vil:
● Ta initiativ til felles opplegg for arealregnskap og stimulere alle kommunene i fylket til å ta det i bruk.
● Stimulere til økt interkommunalt samarbeid for å ta vare på verdifull natur og styre utbygging til «grå arealer» og de minst viktige naturområdene.
● Ta initiativ til kystsoneplaner og marine arealplaner for å ivareta naturkvaliteter i sjø og kystområder og sikre befolkningen tilgang til strandsona
● Etablere bynasjonalparker eller tilsvarende for varig avgrensing av viktige natur- og friluftslivsområder ved byene i fylket.
● Foreslå vern av nye områder i fylket med mål om at minst 30 % av naturen vernes.
● Stopp i dispensasjoner fra kommunene til utbygging i strandsone og 100-metersbeltet. Å overlate dette til Statsforvalter vil spare kommunene for tunge saksbehandleroppgaver.
● Sørge for at kommunene og fylket får økonomiske muskler til arbeidet for å nå natur-og klimamålene gjennom at det legges inn kriterier for naturrestaurering, å ta vare på matjord, energiøkonomisering osv i inntektssystemet for kommunen.
I Tønsberg er det færre elbiler enn i resten av landet: Mens 32 % av alle biler i Norge nå er elektriske, er bare 25% av bilene i Tønsberg kommune det. I bysentrum er det bare hver tiende bil som er elektrisk. Tønsberg bidrar også til å trekke gjennomsnittet ned for Vestfold fylke som har 30% elektriske biler.
Hvordan kan dette ha seg etter mange år med bompenger der det lønte seg å ha elbil? Jo, Tønsberg har lenge hatt en gjennomført elbil-fiendtlig politikk. Kommunen var bl.a. blant de første i landet som for mange år siden fjernet billigere parkering for el-biler. Dette har skjedd til tross for at det er klimautslipp fra biltrafikk som er Tønsbergs største hinder for å nå sine klimamål.
Onsdag 4. februar vedtok Utvalg for Miljø, Teknikk og Næring i Tønsberg etter lang tids forsinking, en såkalt Ladestrategi for lette kjøretøy 2026-2030. Ladestrategien gir SV rett i kritikken vi har kommet med mot elbilpolitikken i Tønsberg de siste åra: De kommunale ladeplassene blir ikke brukt fordi de lader med for liten spenning (2,6 kwh) og er for dyre. De er faktisk dyrere enn såkalt hurtiglading. Det er lite effektiv samordnet bruk av ladeinfrastruktur. Et eksempel på det er ubenyttede ladeplasser til kommunale biler som kunne vært brukt også av privatpersoner.
Kommunen har 59 ladeplasser hvorav 38 i bysentrum. 6 av disse er på Seebergtomta der gjennomsnittlig parkeringstid er 1 time. Det betyr at de som står parkert her sannsynligvis står der fordi det ikke er andre ledige parkeringsplasser i nærheten. Det er neppe for å fullade bilen siden man bare får litt over 2 kwh i timen. På disse parkeringsplassene er det også begrensning til 3 timer som gjør at de er lite aktuelle for nattparkering. Konklusjonen til konsulentene i Sweco som har laget utredningen, er likevel at det er nok ladeplasser i forhold til antallet elbiler i dag. Utfordringen er å gjøre det attraktivt å bruke ladeplassene.
Når fokus rettes på kommunal lading i bysentrum skyldes det at det er her man finner mange beboere som ikke har mulighet til hjemmelading. Kommunen leier ut 630 p-plasser til boligsoneparkering og beboerparkering. I tillegg er det mange som ønsker seg boligsone- og beboerparkering som ikke får det og som overlates til å stå på vanlige kommunale p-plasser. Det er trolig her andelen av elbiler er lavest rett og slett fordi det med kommunale ladepriser blir dyrere med el enn med bensin og diesel.
Kommunen har etablert et bildelingstilbud på tre såkalte mobilitetspunkter: I St.Olavs gate, Kaldnes og Stasjonsplassen, med til sammen 7 tilgjengelige parkeringsplasser for delebil. Men det tilbys ikke elbiler til leie, fordi det ikke er tilgjengelig ladepunkter. For delebilene ved jernbanen er det kontinuerlig ubrukte ladeplasser på parkeringsplassen forbeholdt kommunale biler, tvers over veien for dagens mobilitetspunkt.
Kan det endelig skje noe med tilrettelegging for elbiler i Tønsberg nå? Vi får se. Det er ikke gitt. Det som ble vedtatt er et strategidokument som ikke i seg sjøl betyr noen handling. Bare å få laget dette startegidokumentet har tatt flere år. SV foreslo at vi skulle få en sak om prispolitikken på lading før sommeren. Det var det bare INP og SV som stemte for. Imens fortsetter kommunen å la ladeplassene stå tomme noe som i seg sjøl innebærer et betydelig inntektstap.
I mer enn 80 år har atomvåpen truet alt vi elsker og setter pris på. Dessverre øker faren for atomkrig. Trusselen om å bruke atomvåpen og opprustingen med nye atomvåpen innebærer risiko for en global katastrofe. Men det ikke nødt til å ende galt. Noe som gir håp er Forbudstraktaten mo atomvåpen som er signert og ratifisert av et stort flertall av verdens land. 22. januar fyller traktaten 5 år. Her er fem måter som traktaten har endret verden på.
Atomvåpen er for første gang forbudt
Forbudstraktaten er den første globale traktaten som forbyr atomvåpen, og som setter våpnene inn i et rammeverk som kan føre til at de fjernes og avvikles. Under traktaten gis det også støtte til ofrene for bruk og testing av våpnene. Alle land som slutter seg til traktaten forplikter seg til ikke å bruke, besitte, utvikle, teste eller true andre med atomvåpen. Forbudstraktaten støtter ikke-spredningsarbeidet og styrker tabuet mot atomvåpen. Forbudet har styrket internasjonalt arbeid med kontroll av atomvåpen og sikkerhetsarbeidet som utføres av Det internasjonale atomenergibyrået.
Atomrettferdighet er blitt sentralt i nedrustningssamtalene.
En av driverne bak at vi fikk atomvåpenforbudet, var et skifte i fokus fra atomvåpen som et mytisk redskap for nasjonal prestisje, over til de enorme humanitære konsekvensene av atomvåpen. Nå er det stort søkelys på de overlevende fra atomsprengningene i 1945 og de over 2000 prøvesprengningene som har skjedd etterpå. Dette er nå tema, ikke bare i diskusjonene om forbudstraktaten, men også i Ikke-spredningsavtalen og i FNs generalforsamling. For første gang har det blitt etablert et forum for samfunn som er ofre for bruk og testing av atomvåpen.
3. Synliggjøring av avskrekkings-svindelen
Risikoen ved atomavskrekking kan ikke overses. Ved å bygge på vitenskap og fakta-baserte politiske beslutninger, har Forbudstraktaten bidratt til å utfordre den falske historien om at atomavskrekking bidrar til økt sikkerhet. Det er en økende bevissthet mellom flertallet av land om at atomavskrekking er en legitim sikkerhetsbekymring også for de atomfrie landene.
4. Monopolet over hvem som kan snakke om atomvåpen er blitt knust.
Tradisjonelt har atomvåpenstatene diktert hvem og hvordan man skal snakke om atomvåpen. Forbudstraktaten anerkjenner det skjeve maktforholdet når det gjelder konsekvenser av bruk av atomvåpen og har skapt rom for nye stemmer: Urfolk, kvinner, barn og andre som ikke tidligere har blitt hørt. Forbudstraktaten anerkjenner at atomvåpen ikke bare angår atomvåpenstatene, men alle mennesker i verden som har både en rett og en plikt å være opptatt av atomvåpentrusselen.
5. Milliarder av dollar har blitt holdt vekk fra atomvåpenindustrien
Våpen som er forbudt gjennom internasjonale avtaler, mister sin legitimitet og færre selskaper vil investere i slike våpen. Forbudsavtalen har ført til at milliarder av dollar fra internasjonale finans-institusjoner, har blitt investert i andre næringer enn utvikling og produksjon av atomvåpen. Hundrevis av banker, pensjonsfond og andre finansinstitusjoner har lovt at de ikke vil investere i slike forbudte våpen. Det norske Oljefondet er blant de som ikke skal investere i atomvåpen. Nei til Atomvåpen har pekt på at de likevel har investeringer i selskaper som produserer slike våpen, sjøl om de det siste året også har solgt seg ut av flere. Det er en konsekvens av marginaliseringa av atomvåpenindustrien, når vår egen finansminister nå har stilt spørsmål ved om at vi likevel bør investere i atomvåpen – men det er altså utelukket for selskaper i flertallet av verdens land som har signert atomvåpenforbudet.
De som hevder at atomvåpen-forbudet ikke har hatt betydning, tar feil. Det er et synspunkt som ofte hevdes i land som ikke har signert avtalen, slik som Norge eller andre europeiske land. For flertallet av verdens land er forbudstraktaten og arbeidet som foregår mellom statspartene noe av det som likevel kan gi håp i en verden der stormaktene tar seg til rette.
Vi er redd at det koster penger å nå klimamålene, derfor stemte vi nei til å få en sak om hvordan klimamålene kan nås. Dette sa Jill Eirin Undem da Tønsbergs Blad inviterte til debatt om Tønsberg-budsjettet på Apollon onsdag 16. desember. Med det kan vi regne kommunens klimamål for avblåst.
lkke akkurat noe klimabrøl fra flertallspartiene i Tønsberg. Bildet er fra 2019
Budsjettet til kommunen er nemlig ikke bare en oversikt over utgifter og inntekter. Det er også et klimabudsjett. Av det framgår det at Tønsberg må kutte 100.000 tonn klimagasser fra nå og fram til 2030 om kommunen skal nå sine egne klimamål. Budsjettet inneholdt tiltak som vil gi kutt på ca 400 tonn fram til og med 2029. Hva med de resterende 99.600 tonnene?
De store utslippskildene er veitrafikk som står for 80.000 tonn, samt avløp og avfall som står for 40.000 tonn i kommunens utslippsoversikt. Skal vi nå klimamålene, må disse to utslippene sannsynligvis nærme seg null.
Da må vi vite mer om utslippskildene. Utslippene fra avløp og avfall er nasjonale tall som bare er stipulert til hva man tenker at utslippene er i Tønsberg. Vi vet altså svært lite. Kanskje er utslippene større, men det kan også være gode grunner til at de er mindre. I Tønsberg har vi Den magiske fabrikken som lager utslippsfri drivstoff av matavfall og dyregjødsel, og som til og med bruker CO2-en fra produksjonen til å produsere magisk gode tomater. Nå er vi i gang med å planlegge nitrogen-rensing av avløpene. Hva vil det bety for klimautslippene?
Derfor foreslo SV i budsjettet at Kommunedirektøren skulle legge fram en sak om klimautslippene i kommunen og om hvilke tiltak som kan bidra til at vi når klimamålene. Det stemte alle de nye budsjettkameratene imot: FrP, Høyre, KrF, V, AP, SP, INP. Og det var ikke første gang: jeg har prøvd å få vedtatt et lignende forslag også i Utvalg for Teknikk, næring og miljø tidligere.
Sjøl om mange synes av kommunestyrets budsjettdebatt tar lang tid, så er det strenge taletidsbegrensninger også. Det betyr at mange forslag ikke blir debattert i det hele tatt. Klimaforslaget fra SV var et av dem som ingen uttalte seg om. Derfor benyttet jeg anledningen til å spørre Jill Eirin Undem på Tønsbergs Blads debattmøte. Det korte og greie svaret var at budsjettkameratene var redd det ville koste penger. De var ikke interessert i år bruke penger på klima i budsjettperioden fram til 2029. Undersforstått: Kommunens klimamål er endelig lagt døde!
Det er trolig riktig at mange klimatiltak vil koste penger. Men det er også mange tiltak som handler om politikk, mer enn om penger. F.eks: Skal Tønsberg ha en politikk for å fase ut drosjer som ikke er nullutslipp? Hva blir klimaeffekten av en politikk som sakte faser ut muligheten av å parkere med fossilbil i bykjernen? Slike tiltak kan det bli strid om, men de koster ikke penger.
Det finnes til og med klimatiltak som kan gi økte inntekter til kommunen. Tønsberg har noen elbil-ladeplasser. Jeg trodde i min naivitet at det handlet om klimapolitikk, men det handler om at kommunen er pålagt å ha noen ladeplasser. Derfor har de sørget for å prise lading så dyrt at ingen bruker det. Når du hurtiglader koster det fra 4-6 kr pr kwh. På Tønsbergs gamle ladeplasser koster det 15 kr for strøm og du får kun litt over 2 kwh i timen. I tillegg må du betale for parkering. Derfor foreslo SV at prisen settes ned slik at den blir billigere enn hurtiglading, sjøl om den fortsatt vil være dyrere enn hjemmelading. Om elbil-plassene blir brukt like mye som andre parkeringsplasser, ville kommunen kunne ta inn en halv million kr mer enn i dag. Det er ikke nødvendig å si at budsjettkameratene stemte mot dette og.
Jeg søkte i artikler i Tønsbergs Blad om hva politikere i Tønsberg har sagt om lokale klimautslipp. Da fikk jeg bare opp artikler fra SV og MDG. Man må nesten ti år tilbake for å finne noe annet. Da var Aps Lisbet Johansen en brennende tilhenger av klimatiltak og klimaregnskap og ordfører Petter Berg var optimist i å nå offensive klimamål. Så blei det altså stille. En rungende stillhet, vil noen av oss kalle det.
Nå kan julefreden snart senke seg. Endelig ble det flertall for neste års statsbudsjett. Det viste seg at SV fikk rett i at det lønte seg å gå en runde til med forhandlinger. I stedet for at statsbudsjettet skulle bidra til økte klimautslipp, får vi nå et budsjett som tar utslippene nedover og som innebærer større satsing på klima!
Uenighetene gikk først og fremst på klima. SV og MDG kunne ikke være med på å forhandle et budsjett som økte klimautslippene, i stedet for å redusere dem slik SV har fått til i alle de 8 tidligere budsjettene vi har forhandla.
På Klimatoppmøtet i Brasil var Norge blant de landene som ville at landene skulle lage planer for utfasing av fossil energi. Å si det samme her hjemme, var politisk mye vanskeligere. Nå vil det bli satt ned en kommisjon som skal se på omstillinga fra oljeproduksjon til nye grønne arbeidsplasser. Det er vanskelig å tenke at noen kan være mot det. Jeg tenker alltid på da oljeraffineriet på Slagentangen ble lagt ned og mange mistet arbeidet. Mange sa at det kom som et sjokk, mens det jo var åpenbart at man burde vært forberedt på at det ville skje før eller siden. Oljeforbruket går ned, Slagentangen var et dyrt raffineri. Det ville bli nedlagt på et tidspunkt. Det ville vært en fordel å ha en strategi for hva man da skulle gjøre. Slik er det også med den øvrige oljeproduksjonen i Norge. De har mye kompetanse som vi må sørge for blir brukt til det grønne skiftet.
I siste runde fikk SV også inn at det skal utredes Norgespris på solenergi fra tak. Det er bra av to grunner: Norge trenger mer rein energi, og solenergibransjen står i knestående etter innføringen av Norgespris. Med Norgespris på solenergi skal de som leverer strøm fra taket sitt bli garantert en minimumspris som gjør det lønnsomt å legge solenergi på taket. Dette var et forslag som vi i SVs miljøpolitiske utvalg utviklet for noen uker siden. Vi mente at prisen bør være på 75 øre pr kwh. Det vil gi inntekter til solenergiprodusentene fordi produksjonen er størst i sommerhalvåret når spotprisen er lav. Solenergibransjen er betydelig i Norge, med faktisk flere arbeidsplasser enn i ferrolegeringsindustrien som har fått stor oppmerksomhet i det siste. Solenergibransjen trenger også støttetiltak.
SV fikk også inn en halv milliard ekstra til klimainvesteringsfondet, penger som var forhandlet inn av SV tidligere, men som Rødt, AP og Sp fjernet da de lanserte budsjettet sitt. Ikke minst fikk vi økt pengene til frivillig skogvern med hele 600 millioner.
Gruvedrift på havbunnen, som var en seier SV fikk til i forrige stortingsperiode, blir videreført i hele denne stortingsperioden. Budsjettet innebærer 1 milliard til å dekke prisøkningene i driften av kollektivtrafikk. I tillegg kommer en reduksjon i månedskort på 100 kr neste år.
SV fikk mye kjeft da vi ville fortsette forhandlingene på forrige lørdag. Mange kommentatorer sa at de skjønte at MDG brøt, fordi de bare var opptatt av klima. Men de sa at de ikke skjønte SV som pekte på at helheten i budsjettet var for dårlig. Partiet ville ikke peke på noen enkeltkrav, siden vi mente at det fortsatt var mulighet for forhandling. Rødts Mimir Kristjansson ble utropt til statsmann. Nå har vi resultatet som viste at det lønte seg å gå en runde til. Budsjettet ble bedre gjennom en rekke tiltak for bedre sosial fordeling og for miljø og klima.
