Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Skal Norge slutte seg til den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen som trådte i kraft i januar i år? Dette har vært den viktigste nedrustningspolitiske saken i Norge de siste åra. Nå som partienes landsmøtesesong går mot slutten, kan vi slå fast at Senterpartiets valgprogram kan å bli av historisk betydning for frednasjonen Norge. 

Bilde: Sanne Ellingsen

 Senterpartiet skal vedta sitt program som siste parti 4-6. juni.

Atomvåpenforbudet som ble vedtatt i FN i 2017, kom som et resultat av et initiativ som ble tatt av den forrige rød-grønne regjeringen der Senterpartiet satt. Når dette initiativet førte til reelle forhandlinger om et forbud, ønsket SP, AP og SV at Norge skulle ta del i forhandlingene. Da hadde regjeringen Solberg overtatt, og de ønsket ikke en slik deltakelse. De har også avvist alle diskusjoner om norsk tilslutning til forbudsavtalen. Det er en holdning Norge deler med alle andre NATO-land, sjøl om det foregår en diskusjon om tilslutning også i andre land.

Det er ingen tvil om at Norge ikke bryter noen formelle forpliktelser overfor NATO, om vi signerer forbudet. Men NATO-alliansens strategiske konsept definerer atomvåpen som alliansens øverste sikkerhetsgaranti. I fjor gikk to tidligere generalsekretærer i NATO sammen med over 50 tidligere ministre og statsledere i NATO-land, ut og utfordret påstanden om at trusselen om bruk av atomvåpen gjør oss sikrere. Blant de norske underskriverne var de to tidligere statsministrene Bondevik og Jagland i tillegg til utenriksministre og forsvarsministre. Avskrekkingspolitikken med trusselen om gjensidig utslettelse, har bidratt til fred etter 1945, hevder tilhengerne av atomvåpen. Men det er utenkelig at USA skal ofre amerikanske storbyer for å hindre et angrep på Norge, svarer vi og mange andre. Nye atomvåpen og nye militære strategier som den amerikanske om «operasjonell uforutsigbarhet» som gjør at USA ønsker framskutte baser i Norge, øker sjansen for bruk av atomvåpen.

– Dette er livsviktig. Vi må tenke nytt, sa Kjell Magne Bondevik til KrFs landsmøte. Han sa at han tidligere var skeptisk til å signere atomvåpenforbudet, nå er jeg for sa han – og fikk med seg hele partiet på å programfeste forbud mot atomvåpen. Denne høsten går Venstre, KrF, SV, MDG og Rødt til valg på et program som støtter norsk tilslutning til atomvåpenforbudet. Også Sps Liv Signe Navarsete har i flere år vært en klar forkjemper for forbudet. Fremskrittspartiet og Høyre er like klare motstandere. AP var delt på landsmøtet: En tredjedel av delegatene ønsket en forpliktelse til forbudet, mens flertallet konkluderte med at atomvåpenforbudet er et godt initiativ og at det bør være et mål å tilslutte seg, samtidig som de la til at det ikke er aktuell politikk nå.

Dette betyr at SPs formulering i sitt program i praksis vil avgjøre om en ny regjering fra høsten skal føre en ny politikk, eller fortsette Solberg-regjeringas nei til forbudsavtalen. Utkastet til Sps prinsipp-og handlingsprogram for 2021-2025 er mer uklart enn partiet har vært tidligere. Her sies det at Sp vil «utrede konsekvensene for Norge av en ratifisering av traktaten om atomvåpenforbud, og bidra aktivt til bred internasjonal oppslutning om arbeidet mot atomvåpen.» Dette må forstås som mer støttende til norsk tiltredelse av atomvåpenforbudet enn det Ap går til valg på, men denne støtten er altså ikke uforbeholden.   

Det er massivt flertall i det norske folk for tilslutning til atomforbudet. Et parti som lytter til vanlige folk, må ta folkeviljen på alvor og programfeste en klar støtte til atomvåpenforbudet.

Slagentangen raffineri. Nå blir det slutt på å produsere olje og bensinprodukter. SV har foreslått å produsere rein energi med vindmøller i stedet for piper, det faller Maren Njøs Kurdal fra Rødt tungt for brystet. (Foto: NRK)

På slutten av 1800-tallet ble utenlandske selskaper oppmerksomme på hvilken verdi som lå i mulig kraftproduksjon i norske elver og fossefall. Mange private selskaper kjøpte opp rettigheter for en slikk og ingenting. Så kom politikerne på banen med å stille krav for at vannkraftressursene skulle komme hele folket til gode. Slik ble det moderne Norge bygd og industrialisert.

Nå står vi overfor den neste store utfordringen.  Å sørge for å kutte alle CO2-utslipp helt i løpet av få år.  Det vil ikke gå om man er like ambisjonsløs som det Rødt Maren Njøs Kurdal gir uttrykk for i sitt innlegg i TB 5. mai. Det er umulig å styrke kapitalen som står bak vindkraftutbygging, derfor må vi heller si nei til all vindenergi, mener hun, – til forskjell fra politikerne som for hundre år siden sørget for å få nasjonal kontroll med vannkrafta. Og som SV krever i dag.

Under halvparten av energibruken i Norge er fornybar. Vi er avhengig av olje og gassprodukter i hverdagen vår, i industrien og i økonomien. SV mener det er mulig å gjennomføre en ny grønn omstilling der industrien, samferdsel og hverdagsliv blir utslippsfritt. Men det vil kreve mye rein energi. Vi er enige med Rødt om at potensialet er stort gjennom energiøkonomisering, men det vil ikke være nok. Det er et potensiale i å modernisere eksisterende vannkraftverk, men heller ikke det er nok. Dessverre er det slik at det som lanseres som opprusting av vannkraft først og fremst handler om å legge mer vann i rør. Derfor må vi også bygge ut flytende havvind, men det vil heller ikke være nok og ikke komme tidsnok. Derfor sier vi at må kunne vurdere om kommuner eventuelt måtte ønske å få bygget ut vindkraft der det ellers er tatt hensyn til natur og miljø. I tillegg må vi bygge ut bioenergi og solenergi som har et stort potensiale.

SV har ikke gitt opp å styre energibruken til folkets beste. Vi har store ambisjoner om at inntektene fra utnytting av naturressurser som vind skal komme folket til gode, og at folk lokalt skal ha mulighet til å si nei til vindkraftutbygging. Vi sier nei til storstilte vindparker, men mener at vi må kunne vurdere å bruke allerede industrialiserte områder som Esso Slagentangen og næringsparken på Rygg til produksjon av rein energi.

Ødeleggelsen av naturmangfold er et stort problem. Det skyldes to forhold: Klimaendringer og utbygging i uberørt natur. Vi løser ikke det ene uten å løse det andre. Dette har vi ambisjoner om, dessverre ser det ut til at Rødt har hivd inn håndkleet.

For første gang er åpen tilgang større enn abonnementsbasert tilgang, sa Kenneth Ruud på den digitale Bibsys-konferansen i mars. Ruud er prorektor ved Universitetet i Tromsø og har viktige verv i både Universitets- og høgskolerådet og i Norges Forskningsråd.

Ruud takket de mange bibliotekarene som gjennom år har sloss for åpen tilgang. Ruuds kilde for at åpen tilgang er størst, var typisk nok en twitter-melding fra Samuel Moore som er en informasjonsteori-forsker som har spesialisert seg på vitenskapelig publisering (Bio – Samuel Moore) .

Slik jeg leser dataene Ruud refererte til, dreier deg seg om at det nå kommer flere  åpne publikasjoner enn abonnementspublikasjoner – det dreier seg ikke nødvendigvis om lesning. Der kan det være at OA- har vært større over lengre tid. Det interessante er imidlertid at begge deler har hatt en kraftig økning. Mens det i 2000 var litt under 2 millioner publikasjoner i lukkete kanaler og under 500.000 i åpne, har de to i 2020 passert hverandre med ca 3 millioner publikasjoner i hver kanal. Altså en seksdobling av åpne publikasjoner, men også og en 50% økning i lukkede publikasjoner. Og samlet over en dobling i antall publikasjoner på 10 år.

Kan ikke huske sist jeg var på biblioteket for å få en bok

Jeg kan ikke huske sist jeg var på biblioteket for å finne litteratur, sa Ruud. Som forsker er Ruud opptatt av forskningsbiblioteket, men han mente samtidig at det fysiske biblioteket er viktig for studentene. Ikke bare som arbeidsplasser for dem, men som læringsareanaer der man kombinerer studentenes nye måter å jobbe med, med tilgang til kunnskap – og tilgang til kompetanse. Hvis vi gjør dette til et attraktivt tilbud, vil ansatte også legge deler av arbeidet sitt til de fysiske biblioteklokalene, mente Ruud.

Økningen i antall publikasjoner sier noe om veksten i kunnskapsproduksjon og publisering, som synliggjør behovet for organisering av kunnskapen og kuratering og formidling av kunnskapskildene.

Publikasjoner vokser, forskningsdata eksploderer

Veksten er enda større når det gjelder forskningsdata. Data kan bli den nye tidsskriftsartikkelen, mente Ruud – og viste hvordan man gjennom tilgang til forskningsdataene kan få interaktive artikler. I framtida er kanskje ikke artikkelen det viktigste å få tilgang til, men forskningsdataene.

Ruud viste en graf som anslo at vi kan få en vekst i datamengden opp mot 175 zetabyte i 2025, fra et nesten usynlig startpunkt i 2020. Zetabyte er en trilliard byte, et 1-tall med 23 nuller bak. Bare for kort tid siden målte man datamengder i exabyte – en trillion byte – 1-tall med 18 nuller bak. I 1999 regnet man med at summen av all menneskeskapt media, dvs audio, video, tekst i verden utgjorde 12 exabyte. Men allerede i 2022 var produksjonen oppe i 5 nye exabyte. Det sies at summen av alle ord som menneskeheten gjennom denne klodens eksistens har uttalt, utgjør 5 exabyte. Her kan man altså bli svimmel. Det er ikke så urimelig å etterlyse en bibliotekar som kan bidra til å holde orden på dette. Da hjelper det ikke med katalogkort, men nye automatiserte verktøy. Ruud viste  til gründerbedriften Keenious i Tromsø, som arbeider med å utvikle intelligente søkemaskiner som kan finne meningsfylt innhold i store mengder data. Det kan skje også uten at du behøver å spørre, f eks basert på din egen tekst. Keenious jobber sammen med dyktige referanse-bibliotekarer på uh-institusjonene som hjelper gründerne med å utvikle tjenesten. Det vil komme mange nye slike verktøy, og funksjonaliteteten vil bli innebygd i eksisterende systemer.

Ruud mente at man trenger bibliotekene til  kuratering, visualisering av data, bibliometri – og til plattformer for  publisering av vitenskapelige artikler. Universitetsbiblioteket i Tromsø har tatt ansvar for lagring av forskningsdata og drifter Dataverse som de fleste norske universiteter og høgskoler i dag benytter til datalagring.

Stemmestyring vokser

Vi har en tendens til å overvurdere hva som skjer de neste to årene og undervurdere hva som skjer de neste ti – det er et sitat av Bill Gates som Tarjei Vassbotn tok i bruk i sin presentasjon om kunstig intelligens på Bibsys-møtet. Vassbotn jobber nå i Google, men har bakgrunn fra bl.a. selskapet Disruptive Technology og Nofence som lager digitale gjerder for husdyr. Han er også en av de første som var med i S-OL og Kvasir, om noen ennå husker de selskapene.  Nå snakket han om «internett of things» og AI – kunstig intelligens.

I hvert fall i et par år har selskaper som Google og Amazon tenkt at stemmestyring er teknologi som vil utvikle seg. Sjøl har jeg Amazons assistent Alexa som jeg bruker til å fortelle meg når maten er klar, fortelle meg nyheter, spille musikk – men også til å slå av lysene når vi legger oss. Det  illustrerer Gates sitt utsagn. Til nå har Alexa ikke vært nyttig, men det er selvsagt bare begynnelsen.

Assistenten kan også holde orden på bilen, kalenderen, været – og da kombinere viten fra ulike kilder slik som at du får beskjed om at du i dag må reise tidligere på jobb fordi det er kø (trafikkinfo), dårlig vær osv. Neste skritt er å utføre tjenester som å bestille varer, mat, taxi, frisør. Litt komisk vil det bli når din stemmestyrte assistent ringer for å bestille frisør-time og da får snakke med en annen stemmestyrt assistent.

Vassbotn anbefalte bibliotekarer som vil vite mer om AI i forhold til oppgaver som kan være relevante for oss, å se videoer om GPT3 på Youtube. Jeg trodde han sa GDP3, men det hadde ingen betydning, youtube fant emnet for meg, det var nok med en rett bokstav. Sannsynligvis skyldtes det enkel AI-teknologi.

GPT-3 ble lansert i 2019, utviklet av OpenAI som eies av Elon Musk. Videoene jeg har sett viser hvordan du kan designe din egen webside bare ved å gi beskjed om hvilken tekst og elementer du vil ha på nettsida. Men bearbeiding av tekst er  enda mer interessant.  Du skriver: The landlord did not maintain the property. GPT3 skriver den juridiske versjonen av utsagnet: “The defendants have permitted the real property to fall into disrepair and have failed to comply with state and  local health safety codes and regulations.” Du kan selvsagt velge ulike typer vinkling på teksten du vil ha skrevet. Basert på kunnskap trukket ut av alle Shakespeares bøker, kan du selvsagt også be om å få se hvordan din tekst ville vært om Shakespeare skulle ha skrevet den. Dette kan også brukes det andre veien: En beskrivelse fra advokat eller lege overføres til enkelt, forståelig språk. Ønsker du et sammendrag av en bok, konstrueres det av GTP3 ut fra den opprinnelige teksten.

Det er vanskelig å spørre Shakespeare om han er fornøyd med de nye tekstene som konstrueres i hans uttrykk. Men GPT3 har spurt en rekke fagfolk og nålevende vitenskapsfolk om de er fornøyd. Det er de etter sigende. Ofte er svaret mer presist enn de selv kunne ha formulert det.

Dette har selvsagt mange mulige implikasjoner. Det kan være dårlig nytt for jurister hvis vi kan få generert automatiske tekster som endatil er mer juridisk presise enn juristene kan formulere det. Det har selvfølgelig også framtid betydning for bibliotekaryrket. Innføringen av internett-søkemaskiner har ikke overflødiggjort gode søk fra bibliotekarer, men avansert AI-teknologi vil kunne utkonkurrere bibliotekaren. Men det betyr sannsynligvis bare en forskyving av oppgaver for bibliotekspersonalet: I stedet for «manuelle» søk vil bibliotekarene jobbe med tilpasning og systemarbeid knytta til søkesystemene, og ikke minst vil de jobbe med opplæring av folk til å ta systemene i bruk.

Alt blir bra – det blir til og med bedre!

Vi har væt gjennom et års nedstengning som følge av pandemien. Bibsys-konferansen i fjor rakk akkurat å bli gjennomført før landet gikk i lock-down. I år var konferansen digital, men resultatet var en rekordoppslutning høyere enn noen annen tidligere Bibsys-konferanse.

Alt vil ikke bare bli bra, det blir bedre – hevdet bibliotekdirektør Anna Løken ved Høgskolen i Innlandet i sitt innlegg på årets konferansen.   Hun mente at digitaliseringsgevinstene som ble skapt under pandemien, vil vi ta med oss videre når vi nå øyner slutten etter den siste bratte bakken.

Bibliotekdirektør Hanne Graver Møvig fortalte om den digitale satsinga som Universitetsbiblioteket ved UiO har fått midler til. Det viser at institusjonsledelsen skjønner betydningen av at biblioteket kan gjøre store mengder digitale data fra institusjonen tilgjengelig. Jeg hadde også et innlegg der jeg framholdt at bibliotekene har lang historie, men en stor framtid foran seg ved at det er en økende behov for det som er kjerneideen bak bibliotekene – det å gjøre kunnskap tilgjengelig for brukerne. At vi trenger økt åpenhet, deling og gjenbruk – som er sentrale verdier for bibliotekene.  Dette var også tema på konferansens første dag da Emma Vestli snakket om hvordan fremtidens bibliotek kan være den utløsende brikken for UH-sektorens digitale transformasjon.

Det to-delte biblioteket

Prorektor Kenneth Ruud snakket om forskningsbiblioteket. Viserektor for utdanning, Oddrun Samdal, fra UiB snakket om læringsbiblioteket. Vi ser tydeligere og tydeligere en todeling av forventningene til bibliotekene: Forskerne trenger en rekke tjenester, men er ikke opptatt av det fysiske biblioteket. Studentene trenger biblioteket som læringsarena og arbeidsplass.

Presentasjonene fra konferansen blir lagt ut på nett og vil være tilgjengelige her: Den digitale BIBSYS-konferansen 2021 | Unit

(Artikkelen har stått i Bok og Bibliotek nr 2/2021)

Foto: Havforsningsinstituttet

Av Grete Wold, 1. kandidat til Stortinget for SV i Vestfold og Lars Egeland, miljøpolitisk leder i Vestfold og Telemark SV

Regjeringa har lansert sin tiltaksplan for å bedre miljøforholdene i Oslofjorden. Planen ble presentert i Tønsbergs Blad under overskriften «slik vil Lene og Carl redde miljøet i Oslofjorden». Kanskje de burde vært litt beskjemmet over at det har tatt så lang tid før planen kom, og at den ikke er mer forpliktende?

I intervjuet peker Lene Westgaard Halle  på at torskefisket i Oslofjorden og indre Skagerrak måtte forbys i 2019 fordi bestanden var kritisk truet.  Likevel stemte Halle i 2018 mot SVs forslag i Stortinget om å be regjeringen raskt sette i gang tiltak for å redde kysttorsken. Carl Erik Grimstad forteller at «allerede da han kom på Stortinget som nyvalgt representant høsten 2017 tok han til orde for en helhetlig plan for arbeidet med miljøproblematikken i Oslofjorden». AP, SV, MDG ville mer: Vi ville ha en mer omfattende forvaltningsplan for å restaurere miljøet i fjorden.

Grimstad fikk det som han ville: Regjeringa ble bare pålagt å lage en enklere tiltaksplan. Likevel skulle det ta tid. Opprinnelig lovte miljøminister Elvestuen at planen skulle komme før sommeren 2020. Den 24. mars i år maste SVs Arne Nævra igjen på miljøministeren i Stortingets spørretime: «Den helhetlige planen for Oslofjorden har stadig blitt utsatt i forhold til det som er blitt lovet, både av sittende og tidligere statsråd. Det har straks gått tre år siden regjeringa fikk en enstemmig bestilling fra Stortinget. Helt nylig har også Havforskningsinstituttet kommet med en rapport om fjordens dårlige forfatning og forslag til grep for økosystemene», sa Nævra. Det var altså på tide at planen kom.

Å redde livet i Oslofjorden var en av hovedsakene for Vestfold SV i stortingsvalgkampen for 4 år siden. Vi tok initiativ til et samarbeid mellom SV-kandidatene i fylkene rundt Oslofjorden om et felles forslag om å redde kysttorsken. Dette forslaget ble fremmet for Stortinget i 2018. Regjeringa bes å legge fram forslag om å redde kysttorsken, med utgangspunkt i forslag fremmet fra Havforskningsinstituttet. Dette innebar forslag som å forby all fiske med faste eller stående redskaper, bare fiske med stang eller snøre skulle tillates og fanget torsk skulle slippes ut. I tillegg innebar det et forbud mot bunntråling.

Sjøl om regjeringspartiene sa nei til dette forslaget, ble regjeringa tvunget til å innføre forbud mot torskefiske i 2019. Forbud mot bunntråling er imidlertid ennå ikke innført. I den lanserte tiltaksplanen er et av tiltakene kun å «Vurdere nærmere regulering av trålaktivitet». Vi tror i likhet med miljøorganisasjonene som har uttalt seg om planen, at vi ikke kommer unna forbud mot trålfiske av reker.

Hvorfor er det viktig å ta vare på torsken? Den er ikke bare sunn mat. Hvis vi tar vare på den og bygger opp bestanden kan det gi varige arbeidsplasser og ikke minst mye gode fritidsaktiviteter for de mange hobbyfiskerne langs fjorden. Men det viktigste er at torsken  er livsviktig for livet i fjorden. Den er det store rovdyret som holder de andre i balanse, så ingen overspiser de sårbare artene i Oslofjorden.

Forsvinner torsken, får det konsekvenser for hele næringskjeden av fisk, og hele økosystemet kan endres. Da dør fjorden. Det er det som holder på å skje.

SV mener at vi trenger en fullgod restaureringsplan for Oslofjorden. Den bør bygge på en forvaltningsplan for fjorden som legges fram som en stortingsmelding, slik det gjøres for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak. Det trengs mer enn gode intensjoner for å stoppe avrenning og utslipp til fjorden. Det er nødvendig å innføre restriksjoner i høstpløying langs fjord og vassdrag. Kommunenes arbeid med å sikre vannkvaliteten i vassdrag som fører til fjorden, går for sakte. Etter SVs mening bør tilskuddene gjennom regionalt miljøprogram styrkes bl.a. for fangvekster som binder karbon til jorda og hindrer avrenning. 

Halifax Public Library – et ganske nytt folkebibliotek som revitaliserte en forslummet bydel og ble en ny storstue for byens innbyggere.

Formålet med bibliotek er ikke å låne ut papirbøker. Hvis det var slik, vil bibliotekene ende på historiens skraphaug på samme måte som Kodak som trodde at deres forretningside var å selge analog film, mens den egentlig var å hjelpe folk å ta vare på viktige øyeblikk i livet – det som før i tida ble kalt Kodak-øyeblikk. Formålet med bibliotek er å sette folk i stand til å skaffe seg nødvendig kunnskap på en måte som er god for den enkelte og effektiv for samfunnet. Derfor er bibliotek mer viktig enn noensinne. Bibliotekene har gjennom sin årtusener lange historie vist seg svært tilpasningsdyktige til teknologiske endringer, så også i dag.

Dette innlegget er skrevet som et svar til redaktør Bent Johan Mosfjeld i Liberaleren som mener at bibliotek ikke lenger er nødvendige. Bibliotek er ikke lenger nødvendig, for selv de fattige har råd til å kjøpe bøker som nesten ikke koster noe på Finn eller på loppemarked, skriver han.

Da de moderne folkebibliotekene ble skapt som en følge av den amerikanske revolusjonen, var ideen at selvstendige mennesker måtte ha mulighet til å skape sin egen suksess og det betinget en lik mulighet for tilgang til å tilegne seg kunnskap. Et demokrati var avhengig av opplyste folk. Derfor trengte USA biblioteker med tilgang for den brede allmennheten. Har dette forandret seg vesentlig?

I dag lever i et samfunn hvor kunnskapsutvikling er viktigere enn noensinne.  Ulikhet i tilgang til kunnskap er alle ulikheters mor. Manglende bruk av kunnskap er til hinder for utvikling av samfunnet. Kunnskap som vare har noen spesielle kjennetegn: Du vet ikke verdien av varen før du har kjøpt den, og da er den allerede betalt. Det betyr at en høy markedspris på kunnskap vil føre til et underforbruk av kunnskapen.   At flere får tilgang til kunnskap, reduserer ikke varens verdi for den enkelte. Det vil si at samfunnet har interesse av at forskningsresultater som ofte er utvikla for offentlige midler, blir delt og gjort tilgjengelige for mange. Dette er i stort ideen bak et allment undervisningssystem og et allment biblioteksystem.

Jeg har sjøl bakgrunn fra fagbibliotek – men dette er generelle ideer som omfatter både folke og fagbibliotek.

Mosfjeld har rett i at bøker er lett tilgjengelig og forholdsvis billige. Hvis det var slik at hvis du var ute etter en bok, så kunne du klare deg med hvilken som helst bok. Men slik er det ikke. Du vil ofte være ute etter en spesiell bok av en spesiell forfatter, eller om et spesielt emne. Det kommersielle bokmarkedet i et land som Norge er nå slik at nye bøker kun er tilgjengelig i meget kort tid i bokhandelen. For de fleste bøkenes vedkommende, må du gå til biblioteket som er stedet der bøker gjøres tilgjengelig over år. Derfor er det slik at hver annen bok som leses i Norge kommer fra et bibliotek.

Jeg skrev nylig en artikkel der jeg prøvde å oppsummere hva kostnadene ville bli om jeg ikke hadde biblioteket, men måtte kjøpe tilgang til de artiklene som jeg brukte som kilder i skrivingen min. Prisen kom på over 3000 kr, i tillegg kommer selvsagt alt arbeidet jeg måtte gjøre for å kjøpe hver enkelt artikkel. Det er gjort mange slike undersøkelser om såkalt return of interest for bibliotek. Det betyr at man undersøker alternativ-kostnadene hvis man ikke hadde biblioteket. Konklusjonen er oftest at samfunnet tjener inn sine kostnader opp til 3 ganger, ved å bruke bibliotek framfor å overlate kostnadene til hver enkelt. Som ansatt i et universitet, kunne jeg bedt arbeidsgiver dekke kostnadene. Eller jeg kunne selvsagt bedt avisa som trykte artikkelen om å dekke kostnadene for mine artikler. Mosfjeld mener muligens at det er rimelig at det er rimelig at en vanlig folkebibliotekbruker skulle betalt selv. Det vil selvfølgelig føre til mindre bruk av kunnskapen, og høyere enhetspris fordi færre brukere skal dekke kostnadene ved å gjøre artikler tilgjengelig. Men det viser at det er helt feil når Mosfjeld mener at bibliotek ikke trengs mer fordi det de tilbyr nå er så billig at det kan skaffes på andre måter. Tvert i mot har prisene på kunnskap økt mye mer enn andre varer – fordi kunnskap er en så viktig produksjonsfaktor i samfunnet. Så hvis biblioteket var viktig tidligere for å gi fattige tilgang til bøker, er de enda viktigere nå for å gi alle tilgang til kunnskap.

Mosfjeld har rett i at ikke alle bibliotek har alle bøker tilgjengelige. Men fordi bibliotekene samarbeider har vi et unikt system som gjør at nær sagt alle verdens bøker kan skaffes via bibliotekene.

I forlagsbransjen ser vi at salget av papirbøker går ned eller stagnerer. Nye fagbøker på smale områder har nesten ikke noe salg utover til bibliotek. Forlagene satser på e-bøker og lydbøker som brukerne vil ha. Derfor er det viktig at bibliotekene også får tilgang til å låne ut ebøker og lydbøker og ikke blir sittende med den gamle teknologien som forlagene ikke lenger tjener penger på. Vi ser en stadig sterkere digitalisering i bibliotekene. I fagbibliotekene er den i stor grad dominerende. Det lånes ut minst ti ganger så mye digitale utlån som utlån av papirbøker. Denne utviklingen vil også komme i folkebibliotekene. Kunnskapsmengden er så stor at det er behov for at noen organiserer og gir veiledning i å finne fram i informasjonsmengden. Det kan bibliotekarene.

Overgang til netthandel utarmer byene. Det er behov for et ikke-kommersielt møtested der mennesker kan treffes på tvers av generasjoner, sosial tilhørighet, kjønn og rase. Et sted for en offentlig samtale. Derfor er det slik at den byen og tettstedet som ikke har et moderne og attraktivt bibliotek, må se å skaffe seg det før byen har dødd ut. Det ser vi at stadig flere gjør. Det bygges bibliotek som aldri før. Aldri før har så mange mennesker brukt bibliotekene som i dag. Bibliotek er en institusjon som er helt nødvendig for et samfunn der det er hensiktsmessig å dele informasjon og kunnskap slik at flest mulig får tilgang, og der man ønsker også å ha fysiske treffsteder som bidrar til by og tettstedsutvikling. Det er framtidas institusjon.

Hareide svikter kampen for å kutte utslipp fra samferdsel gjennom å si nei til dobbeltspor på Vestfoldbanen. Det blir ikke bedre av at statsekretær Anders Tyvand vil berge gigavei-planene i Tønsberg som vil føre til ytterligere biltrafikk.

Å droppe dobbeltsporet vil ikke bare gjøre det vanskeligere på sikt å få en utslippsfri samferdsel. Det er også et svik mot kommunene i Vestfold som gjennom mange tiår har brukt store ressurser på å planlegge for toget. Det er et svik mot det nye fylket Vestfold og Telemark som ikke får den effektive jernbanen gjennom fylket som vi ventet. At regjeringa mener at penger til Veipakke Tønsberg kan være et plaster på såret, viser hvor lite klimapolitiske vurderinger teller. Regjeringa burde heller gitt klar beskjed om å skrinlegge planene og gå for en parallell kanalbro som vil bli mye billigere, og som vil være tilstrekkelig om vi har mål om redusert trafikk.

Jeg har sans for at Hareide sier at Nasjonal Transportplan må gå fra å være en ønskeliste, til å bli en liste over prosjekter som regjeringen er klare til å gjennomføre. Det krever sterkere prioritering. Ikke minst må hensynet til klimapolitikken bety at mange veiprosjekter vrakes.

Heldigvis reagerer politikere fra hele det politiske spekteret i Vestfold og Telemark. Men det er ikke nok å stille krav på hjemmebane. Kravene må stilles til egne partier nasjonalt.

Til høsten er det stortingsvalg. Dobbeltsporet gjennom Vestfold kan forhåpentligvis bli en av de regionale hovedsakene.  En ny regjering kan bety ny mulighet for  dobbeltsporet.   Derfor blir de ulike partienes standpunkt når Naqsjonal Transportplan behandles, svært viktig. Vi i SV har allerede gjort jobben: På Stortinget og i budsjettbehandlingene vil SV sette av penger til intercity-utbggingen på Østlandet.

For å nå klimamålene i 2030 må kjernekraften bygges ut, mener Tønsbergs Blad. De bruker FNs klimapanel som sannhetsvitne. Det er imidlertid feil: FNs klimapanel har laget en del projeksjoner av hvordan vi kan nå målene om kutt i CO2. De har ikke laget anbefalinger for tiltak, og slettes ikke anbefalinger om utbygging av kjernekraft.

I den vestlige verden er kjernekraft på sterk retur. De fleste atomkraftverkene er bygget mellom 1970 og 1990. Av ca 290 reaktorer er 111 allerede stengt. Tyskland, Italia, Østerrike og Litauen har vedtatt å avvikle sine reaktorer. Offisielt er det 14 reaktorer under bygging, svært mange av dem har vært under bygging siden 1980-åra. Det betyr at mange aldri vil bli realisert. Finland har hatt en reaktor under bygging siden 2005. Sverige har stengt 7 av sine reaktorer, men har fortsatt 6 reaktorer i drift. De er fra begynnelsen av 70-tallet. Om de skal bygge nye kjernekraftverk til erstatning av de gamle, vil de ikke rekke å bygge dem før de gamle må avvikles. Og de rekker ikke å ha nye kjernekraftverk på plass slik at det vil påvirke klimamålet for 2030.

I USA vedtok president Bush i 2005 en lov som innebar planlegging av en rekke nye atomkraftverk. De har imidlertid endt i konkurser og skandaler. Kun to reaktorer er ferdigstilt de siste 30 åra, mens mange er avvikla.

I Europa har andelen energi fra kjernekraftverk gått ned med 22% de siste åra. Årsaken er åpenbar: Allerede i dag er prisen på strøm fra fornybar energi omtrent halvparten så dyr som kjernekraft ved nybygging – om man skal ta hensyn til nødvendig sikkerhet som man gjør i Europa. Når kjernekraften globalt ikke taper andel, skyldes det nye kjernekraftverk i land som India og Kina. Det er ikke tilfeldig: Begge landene har atomvåpen. Å bygge ny kjernekraft som er dyrere enn fornybar kraft, kan bare skje med sterk statssubsidiering. Det kan skje når staten har flere formål, som å ha atomvåpen. Av verdens 9 atomvåpenstater har tre av dem utviklet atomvåpen under dekke av atomkraft i strid med ikke-spredningsavtalen.

I lille Norge har vi ikke hatt atomkraft. Men vi har hatt to små test-reaktorer. De er nå stengt og vi må jobbe med varig lagring av atomavfallet. Avfallet skal lagres utilgjengelig og upåvirket av ytre endringer i 100.100 år. Lagringen av det mikroskopiske avfallet er foreløpig beregnet til å koste ca 25 milliarder.  Foreløpig har ingen land etablert en varig lagring av avfallet. Tyskland har brukt milliarder på midlertidig lagring og har jobba med å etablere et sluttlager i Gorleben siden 1970-tallet. I 2013 ble dette prosjektet skrinlagt og man begynte prosessen på nytt.

Verden har opplevd noen store atomkraftulykker. Konsekvensene er enorme. Statens Strålevern beregnet at Tsjernobylulykken i 1986 innebar ca 400 dødsfall som følge av kreft i Norge og ca 90 tilfeller av genskader over 50 år. Hvis kjernekraft skulle øke i stedet for å minske, øker også den statistiske ulykkesfaren.

Dersom vi ser på alle kjeder i produksjonen av atomenergi, er den slettes ikke utslippsfri. Svært mye utslipp er knytta til etableringen av anleggene. Å bygge ny atomenergi vil fram til 2030 bety en formidabel utslippsøkning. Å satse på fornybare energikilder er tryggere, renere, billigere og raskere.

Vi vet at blant er massiv støtte blant velgerne til at Norge skal slutte seg til atomvåpenforbudet som trådte i kraft internasjonalt 22. januar i år.. Problemet er at dette ikke gir seg utslag i regjeringen og på Stortinget.

På landsmøtene i vår skal de ulike partiene behandle sine programmer for neste stortingsperiode. Diskusjonene foregår i de enkelte partiene og på fylkesparti-årsmøter.

Venstre, Kristelig Folkeparti, SV, MDG, Rødt har klare formuleringer om støtte til FNs atomvåpenforbud i sine programforslag. Fremskrittspartiet og Høyre er like klare på at de ikke ønsker noe atomvåpenforbud.

I Senterpartiet og AP har programkomiteene lagt fram sitt andreutkast til program. Det er åpenbart at høringen i partiorganisasjonen ga programkomiteene en klar melding om at formuleringene omkring atomvåpen ikke var bra nok.

Senterpartiet hadde i sitt førsteutkast en litt vassen formulering om at partiet ville ha utredet konsekvensene av norsk tilslutning til atomvåpenforbudet. Andreutkastet er litt kvassere med et tillegg der partiet også programfester «å bidra aktivt til bred internasjonal oppslutning om arbeidet mot atomvåpen.» Det er ikke forpliktende nok for Nei til Atomvåpen, men det viser at partiet er på riktig vei.

Aps førsteutkast til partiprogram slo fast at det var helt uaktuelt i dagens politiske situasjon å støtte FNs atomvåpenforbud. Partiet ble altså invitert til å programfeste en klar og entydig negativ holdning til atomvåpenforbudet. Tonen er derimot annerledes i andreutkastet etter behandling i partiorganisasjonen: Her heter det at «Arbeiderpartiets mål er en atomvåpenfri verden. Dette målet nås først når land som har atomvåpen, forplikter seg til gjensidig nedrustning. Arbeiderpartiet vil at Norge skal engasjere seg sterkere i FN, NATO og bilateralt for atomnedrustning.»

Den opprinnelige negative holdninga til atomvåpenforbudet i AP, er nå snudd med en formulering som ligner på formuleringen i regjeringserklæringa fra Spania i fjor høst. Nå heter det at «den internasjonale forbudstraktaten er et godt initiativ og bidrar til å øke stigma rundt atomvåpen.»  Likevel foreslås det at «i dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det ikke mulig for NATO-land som Norge å undertegne uten å redusere vår mulighet for innflytelse og beskyttelse.» Her er det imidlertid dissens i programkomiteen, der et mindretall vil  støtte atomvåpenforbudet nå.

Etter nei til Atomvåpens mening er det en alt for passiv holdning å mene at Norge risikerer å miste innflytelse i NATO om vi signaliserer støtte til atomvåpenforbudet. Å programfeste at vi ønsker at Norge skal beskyttes med atomvåpen er både naivt og kynisk.

Det viser likevel tegn på sikkerhetspolitisk bevegelse når det også foreslås at «det bør være et mål for Norge og andre NATO-land å underskrive atomvåpenforbudet. Norge bør invitere likesinnede land i og utenfor NATO til å samarbeide om nedrusting.» Etter NtAs mening gjør Norge det best ved å signalisere støtte til atomvåpenforbudet i NATO. En ny regjering må sørge for at landene som ligger under NATOs atomparaply, sier fra at de ikke vil beskyttes med atomvåpen, slik blant annet Aps Torbjørn Jagland, Grete Strøm-Erichsen og Bjørn Tore Godal oppfordret i høst, til sammen med bl.a. Kjell Magne Bondevik og 56 andre tidligere statsledere og ministre i land som er alliert med USA.

Sjøl om Venstre og KrF er klare på sin støtte til atomvåpenforbudet, vet vi at de i regjering måtte gi etter for FrP og Høyre sin motstand. Det er en situasjon SV kan komme i etter valget i en eventuell regjering med AP og Sp, om de ikke stiller klare krav på forhånd.

Vi oppfordrer partiene på sine fylkesårsmøter om å slutte opp om kravet om at Norge må undertegne atomvåpenforbudet!

22. januar trer FNs atomvåpenforbud i kraft og atomvåpen blir forbudt etter internasjonal lov. Det er en stor seier for alle som ønsker en verden fri for atomvåpen!

Men Norge stikker hodet i sanden. Norge har verken signert eller ratifisert atomvåpenforbudet. I stedet for å delta i den internasjonale dugnaden for å stigmatisere, forby og avskaffe disse masseødeleggelsesvåpnene, skjermer vi atomvåpenstatene for press om nedrustning. Det er på tide at Norge løfter hodet opp av sanden og forholder seg til realitetene: Å true andre land med bruk av atomvåpen bidrar ikke til vår sikkerhet. Derimot utgjør disse våpnene en stor risiko. Så lenge atomvåpen finnes er det fare for at de blir brukt. Konsekvensene vil være katastrofale.

Forbudsavtalen er pr nå ratifisert av 51 land, men støttes av 138 av FNs medlemstater. Den er en av svært få folkerettslige avtaler som Norge ikke støtter. En undersøkelsen foretatt av Respons Analyse i 2020, viste at 78% av den norske befolkningen mener Norge bør undertegne atomvåpenforbudet. Regjeringens nei får kun støtte av 9 % av befolkningen.

Regjeringen hevder at atomvåpenforbudet er i strid med våre forpliktelser som NATO-medlem. Det er ikke noen formelle problemer knytta til å slutte seg til atomvåpenforbudet, men det riktig at det ikke vil være populært hos vår største allierte, USA. Norge er i dag et såkalt «paraplyland» som ikke har egne atomvåpen, men som bygger på at hvis Norge blir angrepet så skal USA forsvare oss med sine atomvåpen. Vår rolle som paraplyland gir oss en spesiell forpliktelse for å bidrar til å komme vekk fra dagens fastlåste situasjon med økt spenning, opprusting og vraking av tidligere inngåtte nedrustningsavtaler.

«Ved å påberope oss beskyttelse med atomvåpen fremmer vi en farlig og feilaktig tro på at atomvåpen skaper økt sikkerhet. Istedenfor å legge til rette for at det skal kunne gjøres fremskritt mot en verden fri for atomvåpen, gjør vi det vanskeligere. Vi forlenger den faren som atomvåpen utgjør fordi vi er redde for reaksjonene til allierte land som holder fast ved disse masseødeleggelsesvåpnene». Dette sto i et opprop som ble publisert i fjor høst og som var undertegnet av 50 tidligere statsministre og forsvarsministre samt to tidligere NATO generalsekretærer. Blant de norske underskriverne var de to tidligere statsministrene Torbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik. «Vi mener tiden er inne for å tenke nytt, fordi dagens situasjon er uholdbar. Vi må innse at dersom vi ikke tar tydelig standpunkt mot at atomvåpen skal besittes og potensielt brukes på våre vegne, vil nye og destabiliserende atomvåpen produseres og utstasjoneres i vårt navn», skrev Bondevik og Jagland i en kronikk sammen med de tidligere forsvars- eller utenriksministrene Anne-Grete Strøm-Erichsen, Eldbjørg Løwer, Knut Vollebæk og Bjørn Tore Godal.

Selv om vi undertegner atomvåpenforbudet er det ikke noe problem å forbli i NATO, drive øvelser sammen med våre allierte, samarbeide med også atomvåpenstater – så lenge atomvåpen ikke er involvert.

Tilslutning til FNs atomvåpenforbudet er en aktuell sak også i andre NATO-land. Utenrikskomiteen i det spanske parlamentet vedtok en uttalelse rett før jul der man ønsket FNs atomvåpenforbud velkommen «som et tiltak for å bevege seg mot fred, sikkerhet og nedrustning».

Belgia fikk ny regjering 30. september i fjor – en allianse av liberale, kristeligdemokrater, sosialister og grønne. Regjeringserklæringen inneholder en positiv beskrivelse av atomvåpenforbudet og det står at «sammen med våre NATO-allierte vil vi utforske hvordan vi kan styrke ikke-spredningsavtalen og hvordan Atomvåpenforbudsavtalen kan gi drivkraft for multilateral atom-nedrusting» (Min oversettelse). Dette er første gangen at en NATO-stat offisielt har framhevet de positive sidene av atomvåpenforbudet. Fra norsk side har det nærmest vært hevdet at forbudet står i veien for ikke-spredningsavtalen. Ikke spredningsavtalen gjør det ulovlig for nye land å skaffe seg atomvåpen, mot at de opprinnelige atomvåpenstatene forplikter seg til nedrustning. Problemet er at de opprinnelige atomvåpenstatene ikke har foretatt seg noe for å ruste ned.

Mens tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen er blitt utsatt, skal det holdes en partnerkonferanse for underskriverne av atomvåpenforbudet innen et år. Der vil temaet være hvordan atomvåpenstatene skal kunne slutte seg til forbudstraktaten. Det er ingen som tar til orde for ensidig atomavrustning. Skal Russland, Kina, USA eller andre atomvåpenstater slutte seg til, må det skje gjennom gjensidige, kontrollerbare avtaler. Der kan Norge ha en rolle. Vi er gode på såkalt verifisering, altså å kontrollere hva slags våpen som eventuelt blir satt ut av spill. Selv om vi ikke har undertegnet Forbudsavtalen, kan vi delta som observatør på partnerkonferansen – noe vi absolutt bør gjøre.

I løpet av våren skal partiene vedta sine programmer. Spørsmål om atomvåpen opptar folk og det kan godt bli en viktig sak i stortingsvalgkampen. Det ser ut til å være lite diskusjon i H og FrP. Det gjør at det kan se ut som om AP kan få en nøkkelposisjon. Mens de øvrige partiene er positive til å slutte seg til forbudsavtalen, er det stor diskusjon i AP. Gallupundersøkelsen fra i fjor var et tydelig signal om hva partiets velgere mente: 89% sier ja til å undertegne avtalen, kun 2% er imot. Likevel er partiledelsen skeptisk. I en vanskelig tid for partiet er mitt råd å høre på partiets velgere og grunnplan.

På dagen 75 år siden FN ble opprettet, kom nyheten om den 50. ratifikasjonen av avtalen om forbud av atomvåpen. Det betyr at atomvåpenforbudet blir forbudt etter internasjonal folkerett. Det er grunn til å feire!


Det var sterkt symbolikk i at den siste ratifikasjonen kom på FN-dagen. Den første resolusjonen som FN vedtok handlet om det samme: Nødvendigheten av å få til et forbud mot atomvåpen. At det tok 75 år å få til et folkerettslig forbud, viser at man ikke må gi opp. I 2015 vedtok FNs generalforsamling med overveldende flertall at man ville starte forhandlingene om et forbud. – Det kommer aldri til å gå, sa mange av de såkalte realpolitikerne. Det blir ikke nok land som slutter opp om traktaten, sa de da FN-landene ble enige om en avtaletekst i 2017. Da kampanjen for atomvåpenforbud – ICAN – fikk Nobels fredspris i 2017 ville ikke statsminister Solberg gratulere. Nå har altså 50 land ratifisert avtalen. Om 3 måneder vil forbudet bli gjeldende folkerett på linje med forbud mot biologiske og kjemiske våpen, klasebomber og anti-personell-miner.

Foreløpig er det ingen atomvåpenstater som har tilsluttet seg avtalen. Men forbudet gjør det internasjonalt ulovlig å true traktat-landene med atomvåpen. Landene forplikter seg til å ikke bidra til atomvåpenforskning, utvikling, produksjon eller lagring. Atomvåpenforbudet gir ingen umiddelbar avrustning, men vil bidra til å kriminalisere og marginalisere atomvåpenstatene. Hvordan det skal åpnes for at også atomvåpenstater kan slutte seg til avtalen, blir et tema på den første konferansen for avtalelandene som skal holdes innen et år etter ikrafttredelse. Nå må kravet være at Norge deltar som observatør på denne konferansen.

For ennå har Norge har ikke sluttet seg til avtalen. Regjeringen har argumentert med at det bryter med forpliktelsene som NATO-land. Men nettopp som NATO-land sitter Norge i en nøkkelposisjon til å få til bevegelse blant de såkalte «paraply-landene» altså land som selv ikke har atomvåpen, men som har erklært at de vil beskyttes med atomvåpen fra andre land. Nylig skrev over 60 tidligere statsledere, forsvars og utenriksministre fra såkalte paraply-land under et opprop for atomvåpenforbudet – sammen med to tidligere generalsekretærer i NATO. Det var ut fra en erkjennelse at noen må si fra at det hverken er etisk eller trygt å beskyttes av andre atomvåpen. Noen må ta initiativ til en endring, dagens atomvåpenopprusting vil ellers ende i en katastrofe.Det er ikke tilfeldig at atomvåpenforbudet kommer nå. For flertallet av verdens land oppleves faren for at atomvåpen faktisk skal tas i bruk som å være større i dag enn under den kalde krigen. 9 atomvåpenstater truer flertallet av land med massemord på sivile. Atomvåpenforbudet viser at verden ikke vil finne seg i dette. Norge må avklare på hvilken side vi vil stå: Sammen med atomvåpenstatene, eller med flertallet av verdens folk.