Feeds:
Innlegg
Kommentarer

INFkartGjennom å si opp INF-avtalen har president Trump avfyrt startpistolen for en ny kald krig. Putins konstante rasling med atom-sablene gjør heller ikke verden tryggere. Europeiske ledere må gjøre det klart at å vrake INF-avtalen truer Europas sikkerhet. De må arbeide for et atomvåpenfritt Europa gjennom å slutte seg til FNs atomvåpenforbud.

INF-avtalen som ble undertegnet av Gorbatsjov og Reagan i 1987, innevarslet slutten på den kalde krigen. Avtalen forbød alle raketter med rekkevidde mellom 500 og 5.500 kilometre. Dette var I stor grad atomraketter som pekte mot europeiske byer og militærbaser. 2.692 raketter ble fjernet fra Europa.

 

USAs påskudd for å trekke seg fra avtalen nå er at de mener at Russland  bryter avtalen ved at de har utviklet  ulovlige raketter. Denne påstanden er ikke ny. President Obama tok opp saken med russerne allerede i 2014. I 2017 lanserte amerikanerne en rapport der det framkom at det er raketten Novator 9M729 som de mener bryter avtalen ved å ha en rekkevidde over 500 km.  Likevel uttrykte NATO måneden etterpå at INF-avtalen «bidrar til strategisk stabilitet og redusert risiko for at feilberegninger leder til konflikt».

Russerne på sin side har beskyldt USA for å bryte avtalen gjennom sitt rakettforsvarssystem, at USA har brukt ulovlige raketter til øvelser og at USA har droner som er ulovlige raketter.

Russland benekter at raketten 9M729 har en rekkevidde over 500 km. Russiske militære sier at raketten har en rekkevidde på ca 480 km. De har invitert amerikanerne til å inspisere, men gir dem ikke full tilgang. Samtidig vil ikke amerikanerne offentliggjøre det de mener er bevis for at dette er raketter som bryter INF-avtalen. Det finnes altså ikke offentlig bevis eller fakta som underbygger påstandene om brudd i avtalene. Men det er all grunn til å være bekymret, samtidig som vi må kreve at bevis offentliggjøres. Det er nok å peke på påstanden om at Irak hadde masse-ødeleggelsesvåpen som et påskudd på å invadere landet.

Trump  risikerer en milliard menneskers liv i USA og Europa for å tekkes sin velgere som han mener vil ha en tøff president som ikke bryr seg om internasjonale avtaler. Han setter hele det internasjonale avtaleverket i fare gjennom først å vrake Iran-avtalen, og nå INF-avtalen som førte til Start-avtalen for langtrekkende raketter. Det er ingen tvil om at andre land som Nord-Korea, registrerer hans forakt for avtaler.

Den nye kalde krigen blir større og farligere enn den forrige, og det er slett ikke sikkert verden vil ha like mye flaks denne gangen. Det blir ingen vinnere av det våpen-kappløpet som nå kan starte. Vår eneste mulighet er at Europas ledere krever at landene offentliggjør sine bevis og setter seg til forhandlingsbordet for å sørge for at INF-avtalen fortsetter. Partene har nå 6 måneder til å komme til enighet. Da har vi ingen tid å miste.

 

Reklamer

doomsdayclock_black_2mins_regmarkAldri har vi vært så nær apokalypsen – dommedag, sier forskerne i Atomic Scientists som i dag stilt dommedagsklokka på to på tolv

Hvert år siden 1947 har medlemmene i Bulletin of Atom Scientists stilt denne klokka som et symbol på hvor langt vi er fra en global katastrofe. Det som bestemmer hva klokka stilles på, er faren for atomkatastrofe og klimaendringer. Bare to ganger har klokka blitt stilt til to minutter før midnatt: I 1953 og 2018. Da klokka skulle stilles i dag, sa vitenskapsfolkene at den fortsatt er to på tolv.

Det var vitenskapsmennene fra Manhattan-prosjektet, som sto bak den første amerikanske atombomba, som i 1945 etablerte foreningen Atom Scientists. Avgjørelsen av om klokka stilles fram eller tilbake tas av Bulletins styre og en faggruppe som bl.a. omfatter 15 Nobelprisvinnere. Det leveres selvfølgelig en omfattende begrunnelse for om vi er kommet fjernere eller nærmere dommedag.

 

I år legger komiteen vekt på at de to hovedtruslene atomvåpen og klimaendringer, har forverret seg siste år som følge av økt informasjonskrig som har svekket demokratiet i verden.

 

USA har vraket Iran-avtalen og har annonsert at de vil forlate avtalen om ikke å ha mellomdistanseraketter I Europa. Det er alvorlige skritt mot en total demontering av global våpen kontroll. Sjøl om det i 2018 ble slutt på den aggressive ordkrigen mellom USA og Nord-Korea, så gjenstår det å se om tilnærmelsene mellom de to statene vil føre til noen nedrustning og varig avspenning.

I mellomtida fortsetter atommaktene med sine programmer for atomvåpen-modernisering. Det ser også ut til at de militære doktrinene i USA og Russland har utviklet seg slik at man ikke lenger ser bort fra muligheten av bruk av atomvåpen i mindre konflikter. Trump har lansert en ny doktrine der USA skal være beredt til bruk av atomvåpen i en rekke ulike konflikter, inkludert cyber-angrep. Derfor skal vi lage mindre og mer anvendelige atomvåpen, sier Trump.

I sin president-tale til Føderasjonsrådet i Russland 1. mars fortalte Putin om en omfattende modernisering av atomvåpnene, rettferdiggjort som en reaksjon på rakettforsvaret til USA. Trump-administrasjonen har styrket de store opprustingsprosjektene de arvet fra Obama. Opprusting og modernisering skjer også i de  7 landene som overhodet ikke er berørt av nedrustningsavtaler – slik som India og Pakistan.

For å stoppe klimaendringene må klimagassutslippene av CO2 komme ned på null i løpet av dette hundreåret. Utviklingen i verden peker ikke i den retningen. Tvert i mot økte utslippene i 2018 etter noen år med stagnasjon.

Forskerne legger stor vekt på sammenbruddet i det tradisjonelle økosystemet for informasjon, som en sivilisasjon er avhengig av.» I mange forum, spesielt sosiale media, ser vi at nasjonalist-ledere og deres medløpere, lyver skamløst og insisterer på at det er sant. Disse internasjonale forsøkene på å øke polariseringen og konflikter, undergraver tilliten vil valg og demokratiske institusjoner», skriver forskerne som også viser til økte digitale angrep

 

https://thebulletin.org/doomsday-clock/current-time/

 

 

 

BanMonitor_print_TwitterHeader-620x350157 av verdens land har enten stemt for, eller tatt skritt for å tiltre, signere eller ratifisere det internasjonale atomvåpenforbudet. Det viser at det store flertallet av verdens land støtter et atomvåpenforbud. Dette er hovedkonklusjonen i rapporten Nuclear Weapons Ban Monitor 2018 som ble publisert i FN i slutten av oktober i år. Dette gir håp om at forbudet kan tre i kraft allerede mot slutten av neste år.

Bak rapporten står Norsk Folkehjelp og den internasjonale kampanjen for atomvåpenforbud, ICAN. Redaktør er Grethe Østern fra Horten. Rapporten er den første fra en nylig etablert overvåkingsgruppe som skal følge framskrittene for det historiske atomvåpenforbudet som FN vedtok i 2017.

Rapporten evaluerer i hvilken grad verdens stater innretter sin politikk og praksis til forpliktelsene i forbudstraktaten. Et nøkkelelement er å rette søkelys mot aktiviteter som må avvikles for at FN skal nå sitt mål om en verden uten atomvåpen. Ved siden av de 9 atomvåpenstatene er det 31 land som støtter bruken av atomvåpen på egne vegne. Av dem er det 5 som selv lar andre land lagre atomvåpen på sitt territorium, mens andre land har selskaper som utvikler atomvåpen eller deler til atomvåpen. Europa er den eneste verdensdelen der flertallet av land ikke støtter atomvåpenforbudet. Det inkluderer blant annet Norge. Rapporten konkluderer med at de europeiske landene kan redusere atomvåpentrusselen om de endrer politikk og støtter forbudet og dermed legger et press på atomvåpenstatene for nedrusting.

Mens man i Norge forhandler om en flertallsregjering, kan det være interessant å se til Spania der SVs søsterparti Podemos har vært i forhandlinger med statsminister Pedro Sanchez om flertall for statsbudsjettet. Et av avtalepunktene er at Spania skal signere atomvåpenforbudet. Spania kan derfor bli det første NATO-landet som signerer avtalen. I Norge er en støtte til atomvåpenforbudet på samme måte et krav fra SV for å kunne gå i regjering med AP.

De ni atomvåpenstatene har tilsammen 14,500 atomstridshoder. Det er en kraftig reduksjon fra toppåret 1986 da det var 70.000. Men rapporten viser at alle atomvåpenstatene er involvert i store opprustingsprosjekter. De siste årene har det også vært en topp i trusler om bruk av atomvåpen, og verden har vært på kanten av atomkrig på grunn av misforståelser, kommunikasjonssvikt eller tekniske problemer.

Atomvåpenforbudet blir internasjonal lov 90 dager etter at 50 land har ratifisert avtalen.  Ratifisere betyr at man har endret nasjonale lover slik at de blir i samsvar med forpliktelsene i avtalen som ikke bare handler om ikke å ha atomvåpen, men også produksjon av deler til atomvåpen, transport av våpen, støtte til trusler om bruk av atomvåpen osv. 14 måneder etter at avtalen ble vedtatt har 20 land ratifisert. Det betyr at denne avtalen har raskere framdrift enn det de andre avtalene om forbud mot in-humane-våpen slik som klasebomber og anti-personell miner.

Hele rapporten kan leses her: http://www.icanw.org/wp-content/uploads/2018/10/Nuclear-Weapons-Ban-Monitor_WEB_NEW.pdf

myhreEndelig kunne nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre vise betaversjonen av søk med tilgang til alt pliktavlevert materiale i Nasjonalbiblioteket. Det skjedde på biblioteklederkonferansens andre dag og også de ansatte i NB var litt bekymret for om demonstrasjonen skulle gå godt. Det gjorde den. Det betyr at det nå er fire lisenser for universitets- og høgskolebibliotekene for hvert dokument, og to lisenser for brukere i folkebibliotek. Teoretisk sett betyr det at 12 millioner dokumenter kan leses samtidig, sa Myhre.

Det har tatt litt tid. Jeg skrev om dette i Bok og Bibliotek i mars 2016. Da var den nye pliktavleveringsloven vedtatt og utkast til forskrifter skulle ut på høring. Disse forskriftene ble imidlertid først fastsatt av departementet i juli i år. Dette betyr at den tida er over , der man kunne søke i NBs baser og få treff for bøker, aviser eller tidsskriftsartikler som man ikke kunne få lese annet enn ved fysisk frammøte på Nasjonalbiblioteket. Nå er dette tilgjengelig med såkalt Feide- innliogging for alle studenter og ansatte i universitet og høgskoler. I løpet av kort tid vil det også være på plass en autensieringsordning som gjør at brukere i folkebibliotekene får tilgang. Det må en autensiering til fordi det er meningen at tilgangen skal brukes til dokumentasjons og forskningsformål. Men folkebibliotekene har mange slike brukere, ikke minst lokalhistorikere og slektsgranskere! Hvis du har Feide-navn kan du teste betasøket her: https://beta.nb.no

Til nå har brukerne fått tilgang via Bokhylla til 200.000 eldre bøker, det øker nå til 500.000 som inkluderer de nyeste bøkene. I tillegg kommer 2 millioner digitale aviser, tidsskriftsartikler og etetrhvert musikk og kringkasting. Begrensningen er altså at maks 6 brukere kan lese det samme dokumentet samtidig. Dette er altså ikke noen måte å få billig tilgang til Nesbøs siste roman, men å få tilgang til den store bredden av norsk materiale som er utgitt og levert til NB.

Myhre brukte også deler av sitt foredrag på konferansen til å snakke om lydbøker. Han forberedte bibliotekene på at tilgang til lydbøker vil bli dyrt. Vi må lage en avtale som gjør at forleggerne vil selge, sa han, – ideelle modeller må andre presse fram, for eksempel Bibliotekforeninga, mente Myhre. NBF har i budsjetthøringene i Stortinget sagt at momsfritak på ebøker og strømmebøker må koples til en leveringsplikt fra forlagene, de kan ikke forvente å få momsfritak hvis de ikke vil selge til bibliotekene!  

 

          Vi lever i en kaotisk verden med et sammenbrudd i internasjonalt lederskap, sa tidligere generalløytnant Robert Mood som nå er president i Norges Røde Kors. Vi har to store eksistensielle utfordringer: Det ene er klimaendringene, det andre er faren for atomkrig som gjør at atomforskernes dommedagsklokke nå viser 2 minutter på tolv, mens klokka var 5 på tolv under den kalde krigen.

Mood fortalte om sine erfaringer som leder fra han var lagleder for 8 mann i Nord-Norge og videre steg i karrieren før han avsluttet med historier fra Syria og samarbeid med Kofi Annan. Jeg har lært meg  at det er tre ting som er viktig i ledelse: Ansvar, integritet, men kanskje først og fremst omsorg. Ansvar betyr at når det går godt, skyldes det teamet, når det går dårlig må lederen ta skylda. Integritet er at du må stille samme krav til deg selv som til de du skal lede. Og ofte er det de som står nærmest utfordringene som har de gode løsningene. Omsorg er når troppsjefen bruker av sin hviletid til å besøke alle soldatene i teltene etter en lang dags marsj i kaldt vintervær, for å inspisere alle tærne deres for å forsikre seg om at det ikke er noen forfrysninger! Omsorg er kombinert med krav: En leder må stille krav og være synlig, men må kombinere det med omsorg!

Mood snakket også om behovet for informasjon. Det starter med intern informasjon, sa han. Når du tror du har informert nok, skal du informere dobbelt så mye mer!

Anne Grethe Solberg forsker på kjønn i ledelse. Det er mange typer argumenmtasjon i organisasjoner og bedrifter for at man ønsker flere kvinner i ledelse. Noen mener at det har med rettferdighet å gjøre, noen sier at menn og kvinner er like og bør ha like retter, andre sier at kvinner og menn er så ulike at det skaper mer mangfold og bedre beslutninger når kvinnene er godt representert. Men, sa Solberg: Det er større forskjeller mellom menn, og mellom kvinner, enn det er mellom kvinner og menn. Hun slo et slag for den androgyne leder som har både de egenskapene som oppfattes som maskuline slik som resultatorienterthet, og femine egenskaper som omsorgfullhet. Androgyne ledere putter ikke folk i båser, de er tolerante og fleksible, de aksepterer. Androgyne ledere føler seg dessuten bedre mentalt, mente hun, og viste til at slike ledere går minst til psykolog. Skal man lage innovative organisasjoner må man ha en åpen emosjonell atmosfære, det må være tillit i ledergruppa med respekt for forksjeller. En innovativ leder lytter til de andre, og myndiggjør ledergruppa ved å akseptere deres beslutninger mente Solberg som avsluttet med at androgyne ledere er innovasjonsledere!

Ledelsestemaet ble avrundet med et foredrag av Tone Hansen som er direktør ved Henie Onstad Kunstsenter og leder for Norsk Kulturråd. Det ga et innblikk i Henie Onstad-senteret, og endringene som har skjedd der siden Hansen overtok et litt slitent museum i 2011. Det har nok ikke vært helt problemfritt siden konflikthåndtering var en del av hennes foredrag.

Siste del av konferansen tok opp konferansens tema: Folkeopplysningen. Hva passet da bedre enn å ha en av de som står bak TV-serien Folkeopplysningen? Jan Ove Hesselberg  er psykolog som jobber for Extra-stiftelsen og Kavli-fondet og med Teddy-TV som produserer Folkeopplysningen. De legger vekt på tre elementer: Det finnes god og dårlig vitenskap. 1. Programmet må ta standpunkt til hva som er godt og dårlig. 2. Folk er ikke dumme. 3. Bruk humor.

Mens andre opplysningsprogrammer ofte bruker personlige historier, gjør Folkeopplysningen aldri det. I stedet er de flittige brukere av såkalte kunnskapsstatuser som produseres av bibliotek, i Norge bl.a. av Folkehelseinstituttet. Det er komplette oversikter over kjent vitenskap innen et område for å avdekke hva som er forskningsmessig fakta. – Det finnes så mye dårlige vitenskap, sa Hesselberg og vist ikke minst til sitt eget fagfelt der det er helt vanlig at funn som er gjort ikke lar seg gjenskape (replikere) med samme resultat – noe som bør være et minstekrav til forskning. Av og til er det rein juks i forskningen, oftere er det fisking dvs at man publiserer et annet funn av en undersøkelse enn undersøkelsen er ment å avdekke. Det tredje gjelder publiseringsskjevhet, der man publiserer der man får positive resultater, men der det er negativt blir det aldri publisert.

Sunniva Rose avsluttet konferansen. Hun har en doktorgrad i kjernefysikk, har arbeidet ved UiO. Nå driver hun som freelancer og rosablogger. – det er synd, sa hun, men universitetenes samfunnsansvar er også å formidle, men det som teller er å publisere vitenskapelig. Publish or perish! Derfor måtte jeg slutte på UiO for å kunne drive forskningsformidling, sa hun.

Hun fortsatte med Hesselbergs kritikk av dårlig forskning. Det er ofte dårlig samsvar mellom korrelasjon og kausalitet. Hun viste at det er statistisk sammenfall (korrelasjon) mellom antall døde i trafikkulykker og bruken av Microsoft Explorer – men det er likevel ingen årsaksmessig sammenheng (Kausalitet). Hun hadde valgt den litt private og personlige plattformen blogg og instastories først og fremst fordi det ikke går an å være belærende!

 

 

biblioteklederKulturmeldingen vil komme nærmest hvilken dag som helst. På Nasjonalbibliotekets lederkonferanse presenterte Bjørn Heinemann fra konsulentbyrået InFuture rapporten «Fremtidens kultur i et brukerperspektiv». Rapporten beskriver trender i kultur og ble presentert som et viktig grunnlagsdokument for kulturmeldinga. Den starter med en litteraturanalyse. Tør vi stole på den?

I følge Heinemann er rapporten basert på en litteraturstudie og intervjuer med viktige personer i kulturlivet. Når han beskrev trendene utfordra Heinemann forsamlingen på hva det vil bety for bibliotekene. Han burde jo ha tenkt at litteraturstudie er noe folk på en bibliotekkonferanse har et forhold til. Jeg ble veldig interessert i hvilke databaser osv som konsulentfirmaet har hatt tilgang til. På referansene på foilene til Heinemann var det henvisning til andre av selskapets egne rapporter, til offentlig statistikk, til offentlig informasjon fra norske myndigheter og EU – og ofte henvisninger til dokumenter fra ulike firmaer som var eksempler på de identifiserte trendene. Jeg ble nylig bedt om å gjøre en litteraturstudie av bibliotekets betydning for studiekvalitet. Første funn var jo at en slik studie kunne jeg bare gjøre fordi jeg satt i en universitetsbibliotek, siden de fleste forskningskildene var gjemt i databaser som jeg ellers ikke ville fått tilgang til. Underlig at de ikke hadde identifisert som et viktig innspill til Kulturmeldinga at biblioteket er avgjørende for å kunne få tilgang som gjør at man kan lage en troverdig trendanalyse?

Innslaget etter Heinemann var Johanne Raade og Helene N. Andreassen fra UiT som snakka om åpen forskning – viktigheten av å få tilgang ikke bare til forskningsartiklene, men også til forskningsdataene for å kunne vurdere kvaliteten. Pussig at ikke Nasjonalbiblioteket tenkte på at et slikt foredrag på mange måter avkledde den foregående trendrapporten der det ikke ble redegjort særlig mye for metoder og kilder. Etterpå sjekka jeg rapporten som er tilgjengelig på nett her: https://www.regjeringen.no/contentassets/8fa17aa605964297959ce0ddbee82512/infuture_fremtidens-kultur-i-et-brukerperspektiv_.pdf. Jeg vil  mene at en sykepleierstudent ved OsloMet ville strøket hvis hun i en oppgave ikke redegjorde bedre for sin søkestrategi, hvor hun har søkt og hva hun har funnet, enn det InFuture gjør i sin rapport.

 

Ellers har første dag av konferansen vært god. Temaet har vært folkeopplysning. Konferansen starta med at nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre snakket om at bibliotekene og bibliotekarene lenge har vært fornøyd med å skaffe folk tilgang til informasjon eller kunnskap. Men folkeopplysning er mer enn død tilgang. Det må formidling til! Biblioteket har lenge definert seg som en tjenesteyter, men i framtida må vi være mer enn en serviceinstitusjon. Vi skal være folkeopplysere, misjonærer som skal skape framtidas samfunn!

Matt Finch var kommet hele veien fra Australia. Han holdt et medrivende og godt foredrag, men hvis man skal oppsummere hva han sa, så var budskapet enkelt: «Finn fram til ideen som dere vil skal prege deres bibliotek, vær pågående og ikke gi dere! Send epost etter epost, men vær høflige! «Det er det ikke vanskelig å være enig i.

Å være relevant i går, er ikke det samme som å være relevant i framtida, sa statssekretær Frida Blomgren i Kulturdepartementet. Hun skrøt selvfølgelig av regjeringas kulturbudsjett som hun mente irriterte kulturorganisasjonene fordi de ikke fant noe å klage på. Men hun snakket innsiktsfullt og klokt om bibliotek. Ifølge IPSOS leser nordmenn 15,5 bøker i året, sa hun: Om tallet er for høyt, viser det likevel at folk skulle ønske at de leste mye – at lesing har stor status!

          Før hadde vi litt over 100.000 besøkende, nå har vi 400.000 besøk i året, kunne biblioteksjef ved nye Stormen bibliotek, Trud Berg, fortelle. Hvor var alle folka hen før, spurte hun. Biblioteket er blitt byens nye storstue, med en rekke nye tiltak. Berg gikk særlig inn på prosjektet Bylab som handler om å engasjere innbyggere i byutvikling, lage en arena for medvirkning og samskaping. Prosjektet er lagt til biblioteket fordi rådhuset er under opppussing, men erfaringene er så positive at mange nå tar til orde for at det bør bli i biblioteket.

 

Første dag av konferansen ble avsluttet med en panelsamtale mellom ny sjef på Deichmann, Knut Skansen, ny sjef på Universitetsbiblioteket på UiO, Hanne Graver Møvig og ass. nasjonaldirektør Roger Ljøsevold. – Vi må tørre å gå tilbake til opplysningstidas idealer, mente Skansen. Det var en oppfølging av Johanne Raade som mente at vi lever i en tid som er parallell med 1700-tallets opplysningstid. Det var optimismens tid før tenkere som Marx og Nietzsche kom og lagde ting vanskelig. Det var da Carl Deichmann ga sin boksamling til Oslo By med betingelsen at bøkene skulle være gratis tilgjengelige for folk! Vi må ha en tro på at opplyste folk tar gode valg, sa Skansen. Møvig mente at universitetene lenge har vært for lukkede. Hun pekte på at universitetenes samfunnsoppdrag ikke bare er utdanning og forskning, men også formidling og innovasjon – områder der bibliotekene er viktige. Vi er fire store bibliotek i Oslo som bør kunne samarbeide, sa hun, og med det mente hun Nasjonalbiblioteket, UBO, Deichmann og – OsloMet. Samtalen endte i en fordragelighet som nok kan føre til samarbeide mellom disse bibliotekene om forskningsformidling. Som Skansen sa: Dere har forskerne, vi har arenaene!

atomkraft«Folkeopplysningen» er et interessant program som utfordrer etablerte sannheter. Men i programmet om atomkraft stiller programleder Andreas Wahl seg svært ukritisk til disposisjon for pengesterke krefter som vil grønnvaske atomkraften.

Det finnes ulike tall på hvor mange som døde som følge av atomkraftulykken i Tsjernobyl i 1986. Tallene varierer fra mange hundre tusen og nedover. Fortsatt dør folk som følge av kreft som kan relateres til Tsjernobyl. Folkeopplysningen påstår at antallet døde var under 100. Det er et tall som har liten støtte i det store antallet rapporter som har kommet etter ulykken. Chernobyl Forum som ble opprettet av Det internasjonale energibyrået, anslår i sin rapport fra 2006 at antall døde er mellom 4000 og 9000 mennesker.  Svært mange forskere mener at dette tallet er for lavt. I tillegg kommer et stort antall mennesker som utvikler kreft, men som blir friske ved hjelp av behandling. Ulykken førte til spredning av radioaktivt nedfall også over Norge.  Statens strålevern  beregnet  ca 400 dødsfall i Norge som følge av kreft og ca 90 tilfeller av genskader over 50 år (Statens Strålvern m fl 1996).   Det er ingen tvil om at Tsjernobyl var den verste menneskeskapte katastrofen i nyere tid.

Nei til atomvåpen er opptatt av sammenhengen mellom sivil atomkraft og atomvåpen. Det finnes i dag ingen endelige, sikre lagringsteder for avfall fra atomkraft og atomvåpenproduksjon. Avfallet innebærer en potensiell risiko i over 1000 år. Sjøl om det finnes systemer for internasjonal kontroll, vil spredning av teknologi for å bruke atomkraft i flere land innebære en fare for å spre muligheten for at flere land kan utvikle atomvåpen.

Man kan selvsagt diskutere hvor stor denne faren er. Men det er en fare som er unødvendig å ta. Det er ikke slik at atomkraft er nødvendig for å nå Paris-målene om nedgang i klimautslipp. Snarere tvert i mot:  Problemet som Wahl ikke omtaler er at atomkraftverkene stort sett er avhengig av en eller annen form for offentlige subsidier. Det kreves enorme investeringer. Kjernekraften har vært det største hinderet for å utvikle mer grønn energi. Energiselskapene er redde for at investeringer i denne sektoren ytterligere vil svekke lønnsomheten av investeringene i atomkraft.  Det beste for både klimaet og global sikkerhet er å avvikle både kjernekraft og atomvåpnene.

Av Lars Egeland, nestleder i Nei til atomvåpen og medlem i ICANs råd.ican

Det er ingen juridiske hindre i veien for at Norge slutter seg til FNs atomvåpenforbud. Det vil styrke Norges posisjon som fredsnasjon og øke global sikkerhet. Men det vil skape reaksjoner blant andre NATO-land. Atomvåpenforbudet strider mot NATOs strategiske konsept. Likevel kan det finnes måter å slutte seg til atomvåpenforbudet også innenfor NATO. Til syvende og sist er det et spørsmål om politisk vilje.

Dette er blant konklusjonene i rapporten som på onsdag ble lansert av den norske grenen av den Internasjonale kampanjen for et atomvåpenforbud (ICAN) Det er en alternativ utredning til rapporten som regjeringa vil komme med i midten av oktober og som er et svar på et oppdrag fra stortingsflertallet.  ICAN-rapporten inneholder  en gjennomgang av både fordeler og ulemper, og overlater til leseren å konkludere.

Rapporten er skrevet av dr. juris Gro Nystuen, sammen med forskerne Kjølv Egeland og Torbjørn Graff Hugo. Dette er blant landets fremste eksperter på internasjonal lov, nedrustning og våpenkontroll.

Fra motstanderne av atomvåpen-forbudet blir det hevdet at avtalen er verdiløs så lenge atommaktene ikke har skrevet under. At atommaktene ikke ville skrive under, var  klart allerede da FN vedtok forbudet med massivt flertall. Formålet med avtalen var å lage en norm, å stigmatisere atomvåpnene, slik man gradvis har fått til når det gjelder kjemiske og biologiske våpen. I stedet for at atomvåpen i dag er et prestisjesymbol for noen land, vil avtalen på sikt gjøre det vanskelig å involvere seg i produksjon av atomvåpen. Det kan bidra til et klima for nedrustning.

Trenger vi egentlig et atomvåpenforbud, spør forfatterne. Den såkalte humanitærretten forbyr allerede i dag å bruke våpen som ikke skiller mellom stridende og ikke-stridende. Det er vanskelig å tenke seg at bruk av atomvåpen ikke rammer sivile massivt.

Slikt sett går forbudet bare et lite skritt videre ved folkerettslig å slå fast at atomvåpen ikke kan brukes under noen omstendeligheter. Avtalen forbyr ikke bare bruk, men også oppbevaring, produksjon, utplassering – ja også oppmuntring til at andre har atomvåpen. Norge har ingen juridiske forpliktelser som vanskeliggjør en tilslutning til forbudet. Men  forbudet mot oppmuntring til bruk av atomvåpen er problematisk for Norge, fordi vi har støttet NATOs strategiske konsept som innebærer bruk av atomvåpen. I den opprinnelige avtalen om oppretting av NATO – Atlanterhavspakten – er atomvåpen ikke omtalt. NATOs strategiske konsept er ikke juridisk bindende, men om vi signerer et forbud er det et signal om at konseptet ikke lenger gjelder for Norge. Det vil ikke bli tatt vel imot av andre NATO-land.

Det er likevel handlingsrom for Norge. Norge kan bruke sin veto-rett neste gang NATOs strategiske konsept skal diskuteres, og dermed splitte NATO. En annen mulighet som har vært brukt av NATO-landet Danmark før, er å bruke såkalte fotnoter, der Norge kun distanserer seg fra den del av NATOs konsept som bryter med atomvåpenforbudet. Det vil selvfølgelig være lettere om flere NATO-land gjør det samme som Norge. En siste mulighet er at Norge signerer atomvåpenforbudet og dermed signaliserer at man støtter et forbud, men at man deretter bruker den tida som er nødvendig før man ratifiserer forbudet, altså gjør det til gjeldende lov i Norge.

Atomvåpenforbudet ble vedtatt med et massivt flertall i FN. Mange land har signert avtalen, og mange har kommet langt i å ratifisere den slik at det ikke er tvil om at et forbud mot atomvåpen blir gjeldende folkerett. Å stille seg utenfor dette, har en politisk pris. Den kan Norge første gang komme til å merke når man nå prøver å bli valgt til FNs sikkerhetsråd. Å skrive under avtalen har en politisk pris innad i NATO. Til syvende og sist er det et spørsmål om politisk vilje, og ambisjoner når det gjelder atomnedrustning. Et atomvåpenforbud kan for Norges del anses som en forlengelse av norsk basepolitikk. Eneste grunn til å si nei til forbudet er hvis man er tilhenger av atomvåpenavskrekking.