Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Dagens høye strømpriser roper på politisk styring. Det burde være mulig siden den norske krafta stort sett kommer fra offentlig eide selskaper som nå tjener gode penger. Men det politiske målet være å få til mer stabile priser som ligger på et nivå som samtidig stimulerer til å spare energi.

De høye prisene i sommer og i høst gjør at mange mennesker sliter med å betale regningene og gruer seg til enda høyere priser til vinteren. Det er ikke første gang det skjer. Det minner oss om at også vannkrafta er avhengig av været, dvs regnet som det har vært lite av i sommer. I fjor var strømmen nesten gratis, i en kort periode opplevde vi faktisk negativ strømpris i Norge.

De periodevise høye strømregningene rammer folk med lav inntekt. De periodevise lave inntektene er et hinder for å få til en storstilt energiøkoniomisering der potensialet i norske bygninger er anslått til mellom 10 og 15 terrawatt. I tillegg stimulerer det ikke til produksjon av ny strøm f.eks. i form av solenergi på bygninger.

Enova må tilby flere ordninger som vanlige husstander kan dra nytte av sammen med næringslivet som kan effektivisere energibruk i sine bygg. Strømprisen bør være lavere enn dagens  nivå, men den bør stabilt ligge på et nivå som gjør investeringer i strømsparing lønnsomt. Det gjelder alt fra varmepumper, etterisolering og at forbrukerne legger vekt på lavt strømforbruk i tekniske apparater når de skal byttes ut.

Utenlandskablene får skylda for de høye strømprisene. Tradisjonelt har kablene vært bygd først og fremst for leveringssikkerhet – nettopp for at Norge skal kunne ha nok strøm når regnet svikter. Det spesielle nå er at regnet har sviktet i Norge, mens vinden heller ikke har blåst i Danmark og Tyskland, samtidig som høy CO2-pris har økt prisen for strøm til erstatning for kull og gass. Det er positivt om Norge kan bidra til mindre utslipp også i Europa. I fjor ble norsk kraft stengt inne på grunn av manglende kapasitet på utenlandskabler. Vi kunne ha eksportert mer fordi vann rant i havet uten å bli brukt til kraftproduksjon, samtidig som priser på et par øre pr kw-time ikke bidro til sparing i Norge. Analysesjef Tor Reier Lilleholt i analyseselskapet Wattsight anso i følge E24 at vann tilsvarende et helt års vindkraftproduksjon rant ubrukt i havet i løpet av sommeren i fjor. Samtidig har det vært perioder med negativ pris på vindkraft i Europa, der vi kunne importert mer strøm og spart vann i bassengene til en dag med mindre vind.

SVs gruppeleder i Vestfold og Telemark fylkesting, Aadne Naper har sjekket strømpriser og strømeksport helt tilbake til 2013. Han mener at det er heller slik at høy eksport har sammenheng med lave priser, enn omvendt. På bloggen sin skriver Ådne:

Kort oppsummert er det ingenting som tyder på at dagens ekstraordinære kraftpriser kan forklares med krafteksport. Det er ikke ekstraordinære mengder eksportert kraft per måned. Hverken under prisrekordene eller i månedene i forkant. Eksporten er faktisk litt under medianen per måned for perioden 2013-2021. Det er eller ikke større effekt i forbindelsene utover i 2021 i periodene kraftprisene vokser. Tvert imot er det mindre.  (Kabelen til Tyskland ble stengt. Gjett hva som skjedde med kraftprisen!? – Ådne Naper (aadnenaper.com))

Økt mulighet til eksport og import vil stabilisere prisene slik at vi får dyrere strøm på sommeren, og billigere om vinteren. Totalt vil strømprisen ligge på et høyere nivå, som kan stimulere til energiøkonomisering samtidig som det gir økte offentlige inntekter til velferdsstaten. Strømprisen vil likevel være på et nivå under gjennomsnittlig pris for Europa. Det vil fortsatt være lønnsomt for kraftkrevende industri å drive i Norge. De slipper blant annet el-avgifta som vi vanlige forbrukere må betale i tillegg til innkjøpsavtaler som gir betydelige rabatter.

I et normalår gir tilsvarer Norges netto eksport av strøm omtrent det samme som beregnes som potensiale for energiøkonomisering i bygninger – 15 terrawatt. Det tilsvarer ca 10% av energiproduksjonen.

Derfor må lærdommen nå være at vi sparer strøm fordi vi ikke kan regne med gratis strøm til neste år, og at vi sørger for mer stabile og forutsigbare priser som øker effektiviteten i utnyttinga av den elektriske kraft er utenlandskablene ikke et problem, men en mulighet. Å lukke oss ute fra et nordisk og europeisk strømmarked vil kreve enorme investeringer for å sikre forsyningssikkerhet og føre til at mye vann renner i havet uten å bli brukt.

Høstens viktigste klimatiltak er å stemme SV – eller et av de andre miljøpartiene!


Etter rapporten fra FNs klimapanel som kom tidligere i høst har klimapolitikk seilt opp som valgkampens viktigste sak. Rapporten ble beskrevet som «kode rød for menneskeheten». Bevisene for menneskeskapte klimaendringer er uomtvistelige; klimautslipp fra forbrenning av fossilt brensel og avskoging kveler planeten vår og setter milliarder av mennesker i umiddelbar fare, sa FNs generalsekretær Antonio Guterres. Hans melding var klar: Stopp all leiting etter mer olje og gass.
Siden klima er blitt så viktig for velgerne, begynner alle partier å snakke om klimapolitikk. Det kan virke forvirrende på velgerne. Et godt råd er at de har som snakket om å begrense klimautslippene i mange år, kanskje er mer troverdige enn de som vil kutte i framtida. FrPs Sylvi Listhaug er en mester i denne dobbeltkommunikasjonen: Hun kan ikke bekrefte at hun tror klimaendringene er menneskeskapte, men hun vil likevel kutte klimautslipp hvis det ikke plager noen, eller vi ikke kan tjene penger på det, eller det bare er symbolske klimatiltak. Tiltak i Norge er symbolske, fordi norske utslipp utgjør en så liten del av de globale utslippene. Derfor vil hun heller kjøpe kvoter i utlandet. Hvem skal hun kjøpe av når hele verden må bli utslippsfri om vi skal nå Paris-målet? I sitt forsvar for fortsatt norsk oljeproduksjon, minner hun om seilskuterederne som iherdig nektet å gå over til dampmaskiner fordi seilskutene hadde brakt Norge så store rikdommer. De rederiene varte ikke så lenge.
Det er ingen som stemmer FrP på grunn av deres klimapolitikk. Listhaug snakker til velgere som fnyser av at vi står overfor en klimakrise. Derfor er det mer alvorlig at oppskriften til de store partiene som sier de tror på klimakrisa, i store trekk ligner på FrPs: Vi skal ikke ha politiske vedtak som reduserer norsk olje- og gassproduksjon og vi skal fortsatt leite etter mer olje.
Å leite etter mer olje, er det mest meningsløse man kan gjøre. Vi har funnet mer olje enn vi kan utvinne om vi skal begrense temperaturen til 1,5 grader. Målet er at verden skal være utslippsfri, når den olja som finnes de nærmeste åra kommer i produksjon. Den tidligere Høyre-statsråden Victor Norman påpeker at om man tror at Norge kan påvirke verden gjennom el-bil-satsinga, så er det meningsløst å tro at Norge ikke kan påvirke gjennom en reduksjon av oljeproduksjonen. Vi er en større produsent av olje i verden, enn vi er en etterspørrer etter bensin. Når noen påstår at Norge må produsere olje framfor andre land, fordi vi produserer med mindre utslipp, minnes jeg en diskusjon om klasevåpen der Aps Espen Barth Eide deltok for noen år siden. Det var før vi fikk et internasjonalt forbud mot klasebomber. Norge produserte slike våpen, og Eide var kalt ut for å forsvare produksjonen. – Norske klasevåpen er mer menneskelige enn andre klasevåpen sa han, fordi de har færre blindgjengere som dreper folk seinere. Det var kanskje rett, men et dålig forsvar for et umnenneskelig våpen.
SV har lagt fram en konkret plan om kutt av norske klimagassutslipp på 70% innen 2035. Det har ingen andre parti gjort. Vi kombinerer dette med en politikk for å redusere de økende ulikhetene i makt og rikdom i Norge. De med små inntekter skal ikke betale kostnadene ved klimakutt. SV kombinerer derfor nødvendige økt CO2-avgift med en grønn folkebonus der innbyggerne får penger tilbake, en større andel til de som har lite enn de som har råd til å betale – og som forurenser mest.
Derfor er det viktigste du kan gjøre for klimaet i høst – å stemme SV.

Alllerede 7. august preget atomboma førstesida på de fleste aviser i Norge.

76-årsdagen for at den første atombomba ble sluppet over den japanske byen Hiroshima, markeres over hele verden. Bombinga førte til utslettelse av byen og mange hundre tusen døde i angrepet, og i årene etter, som følge av den radioaktive strålingen. De mange døde maner oss til å sloss for at atomvåpen aldri mer skal tas i bruk.  Hva mener stortingskandidatene i fylkene? Jeg vil gjerne utfordre dem til å skrive om sitt syn på atomvåpen.

Å oppnå globalt atomvåpennedrustning er at av FNs eldste mål. Atomnedrustning var tema for den første resolusjonen vedtatt i FN i 1946. I 1959 vedtok FN målet om total atomnedrustning og for alle andre masseutryddelsesvåpen. Dette har vært et hovedmål for alle FNs generalsekretærer. I juli 2017 vedtok FN en traktat om forbud mot atomvåpen, med massiv støtte fra 122 land. 22. januar i år trådte forbudet i kraft som internasjonal folkerett.  Det er en enorm seier for det globale nedrustningsarbeidet! Men den norske regjeringen støtter ikke FNs atomvåpenforbud. En slik passiv holdning fra Norge skjermer atomvåpenstatene for press om nedrustning. Ved å stå utenfor sender Norge et signal om at vi ikke er villige til å ta de grepene som trengs for å nå målet om en verden fri for atomvåpen.

Stortingsvalget i høst kan innebære en endring av denne politikken: På borgerlig side er både Venstre og KrF klare på at de ønsker at Norge skal tilslutte seg atomvåpenforbudet. På rød-grønn side har både Senterpartiet og SV programfestet at de støtter FN-forbudet, men AP er mer forbeholdne: De sier at det pr dato ikke kan være aktuelt for Norge å slutte seg til forbudet, men at det må være et mål på lengre sikt.

Det kan bety at atomvåpenpolitikken kan bli en viktig sak i regjeringsforhandlingene uansett hvilken blokk som vinner valget. Spørsmålet til AP vil være: Hva er det som skal til for at det skal bli aktuell politikk for Norge å støtte atomvåpenforbudet?

Solberg-regjeringa har avvist atomvåpenforbudet siden det ikke støttes av atomvåpenstatene. Deres strategi har i stedet vært å satse på ikke-spredningsavtalen som er en avtale der «de gamle» atomvåpenstatene USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina får en ene-rett på atomvåpen, mot at de forplikter seg til å ruste ned. Problemet har vært at atomvåpenstatene de siste åra heller har rustet opp. Hvis atomvåpenstatene ikke tar sine forpliktelser alvorlig, hvorfor skal de da ha en enerett, spør det store flertallet av land som har undertegnet ikke-spredningsavtalen.

I juli var det et møte i Madrid i landene som står bak det såkalte Stockholms-initiativet. Bak initiativet står 16 land med Tyskland, Spania og Sverige i spissen. Formålet med møtet var å forberede møtet som skal være for underskriverne av ikke-spredningsavtalen seinere i høst. Dit kan vi ikke komme tomhendt, sa den tyske utenriksministeren Heiko Maas. Stockholm-initiativet har fremmet 22 konkret forlag som innebærer at antallet kjernevåpen må reduseres, avtalen om stopp i atomvåpentesting må settes i kraft, samt at risikoen for at en konflikt ved feil eskalerer til en atomkonflikt, må reduseres.  I tillegg krever de at atomvåpnenes rolle i strategier og doktriner må reduseres, noe som er helt i strid med toppmøtet i NATO i juni hvor atomvåpnenes rolle i NATO skulle styrkes.

De tyske sosialdemokratene vil ha avtaler som fjerner alle atomvåpen fra europeisk jord. Heiko Maas åpner også opp for at Tyskland skal delta som observatør på møtet for partene i atomvåpenforbudet som skal holdes i 2022. Der er et av temaene hva som skal til for at også atomvåpenstater skal slutte seg til forbudet. Her bør det være et aktuelt krav i regjeringsforhandlingene, at Norge også skal delta – som man kan gjøre selv om man ikke har signert eller ratifisert forbudstraktaten.

En av de første sakene som det nye Stortinget vil få til behandling er avtalen mellom Norge og USA om amerikanske baser i Norge. Regjeringa hevder at avtalen ikke er et brudd på basepolitikken som har ligget til grunn for norsk sikkerhetspolitikk siden Gerhardsens dager. Begrunnelsen for dette er ganske tynn: De amerikanske soldatene skal ikke være fast stasjonert i Norge, men vil bytte på å være i landet. Slik er det på mange baser som USA har i andre land også – men der kaller de det baser. Nei til Atomvåpen er bekymret for at vi mister den politiske styringa som gjør at vi i dag kan forsikre land som Russland, om at det ikke er atomvåpen på norsk jord. En slik baseavtale kan bidra til økt spenning og risiko for at atomvåpen blir tatt i bruk som følge av en feil – slik landene bak Stockholm-initiativet vil hindre.

Vi håper at årsdagen for bombinga av Hiroshima 6. august kan motivere til at atompolitikk blir en del av valgkampen, og at vi ser muligheten for at Norge igjen kan ta en rolle som en stat som kjemper for atomnedrustning!

Om du spør folk om hva de vet om motstandsarbeid mot Hitler-regimet i Tyskland, vil de fleste nevne 20. juli-attentatet mot Hitler. Det er mindre kjent at det var blant ungdommer at motstanden mot nazistenes ensretting kom sterkest til uttrykk. Noen har hørt om ungdomsgruppa Den hvite Rose og søsknene Scholl. Mindre kjent er Edelweisspiratene og de andre «ville» ungdomsgruppene og deres omfattende motstand mot naziregimet.

Lenge ble de ikke disse gruppenes innsats anerkjent som motstandsarbeid. Mange ble henrettet og fikk straffer som kriminelle under naziregimet. Helt opp til de seinere åra har det vært en kamp for å rehabilitere dømte ungdommer og få deres innsats anerkjent som motstandsarbeid og ikke ungdomskriminelle.

Da nazistene overtok makta i 1933 ble alle venstresidas organisasjoner forbudt og lammet av terror fra det nazistiske SA. Kommunistpartiet KPD og ungdomsorganisasjonen KJVD fortsatte under jorda. De så Hitlers maktovertakelse som en krise for imperialismen som ville kunne føre til en proletarisk revolusjon. Det var derfor viktig for kommunistene å framstå som alternativet til nazistene. Det krevde en viss synlighet og aksjonisme, som gjorde at de ble såbare for Gestapo som i løpet av relativ kort tid klarte å rive opp deres organisasjoner.For å styrke den politiske kontrollen med barn og unge var det viktig for naziregimet å få dem til å bli med i Jungvolk og Hitlerjugend. Ved maktovertakelsen i 1933 var bare litt over én prosent av barn og unge medlemmer. Dette økte kraftig, men sjøl i 1935 var under halvparten av barn og unge som var medlem.

I 1936 ble detvedtatt en lov som sa at utenom hjem og skole, var Hitlerjugend den organisasjonen som hadde ansvar for oppdragelsen. Der skulle alle bli medlemmer.

Men det var det mange som ikke ville. Ikke minst var motstanden stor blant arbeiderklassens barn og unge. Hvis du ikke ble med kunne det bety at du ikke fikk gå på gymnas. Men arbeiderklassebarna gikk ikke på gymnas. De skulle ut i lære eller fabrikkjobb. Slike jobber var vanskeligere å kontrollere for regimet.

Sammen med forbudet mot arbeiderbevegelsens organisasjoner, ble også de frie såkalte «bündische» ungdomsorganisasjonene forbudt. Faktisk ble de utpekt som hovedfienden for Hitlerjugend.

Etter nazistenes maktovertakelse lot større grupper ungdom – særlig ungdommer fra arbeiderklassen – seg inspirere av den frie tyske ungdomsbevegelsen kalt Wandervogel. Til forskjell fra speiderbevegelsen i mange andre land, var prinsippet for Wandervogel at ungdom skulle lede ungdom. De var sammensatt i frie, selvstendige grupper uten sentral ledelse.

Ungdommene dannet grupper som inntok en opposisjonell holdning til naziregimet. Det var i utgangspunktet ikke politiske, selv om mange kom fra kommunistiske og sosialdemokratiske familier der fedrene ofte ble arrestert. De første gruppene ville bare unndra seg naziregimets tvang og ensretting i årene før krigen, den neste generasjonen involverte seg mer i politisk motstandsarbeid med skriving av slagord på vegger og utdeling av løpesedler. Den siste generasjonen var ungdom som drev aktiv sabotasje og arbeidet med å skjule desertører, rømte fanger fra konsentrasjonsleirer og krigsfangeleirer.

Det er begrepet edelweisspirater som er mest kjent. Det var navnet gruppene brukte i Nordrheinland-Westfalen. I Köln kalte de seg Navajos, i Düsseldroff het de «fahrtenjungs», i Ruhr «Ruhrpiraten» og i Leipzig «Meuten». I München kalte de seg «blasen» (bobler). Andre navn var mobs (pøbler), eller rett og slett bande.

Edelweisspirater var trolig et begrep Gestapo tok i bruk som betegnelse på opposisjonelle ungdomsgrupper, spesielt de som var inspirert av Wandervogel, venstreradikale naturverngrupper eller de kommunistiske rød-front-kjemperforbundene. Etter hvert tok ungdommene begrepet selv i bruk. En inspirasjonskilde var også bøkene til Karl May om indianere og hvite i Amerika. May var en populær forfatter som også Hitlerjugend benyttet som inspirasjon i sin villmarksopplæring. Problemet vare bare at May på ingen måte var rasist, men full av beundring for indianerne – navajoene.

Inspirert av Wandervogel kledde ungdommene seg i «turtøy»: rutete skjorter, korte bukser, skjerf i halsen, gjerne skigensere. Gjennom tøyet signaliserte de at de ikke var Hitlerjugend. I årene før krigen samlet de seg og brukte helgene til utfarter med overnatting i telt etter kåter, en inspirasjon fra samer i Skandinavia og mongolene via wandervogel.

De frie utfartene ble forbudt. I stedet skulle utfarter og leire være i regi av Hitlerjugend. Her var det militær disiplin, opplæring i nazistisk ideologi og paramilitær trening. Naziregimet ble nødt til å innføre streifpatruljer på jakt etter ungdommer som drev «vill» camping.

Motstanden mot Hitler-Jugend ble det som bandt de frie gruppene over hele Tyskland sammen. «Vi var egentlig en upolitisk gruppe som først kom i konfrontasjon gjennom angrep fra nazistene. Fordi vi liker annen musikk, klær, andre frisyrer» sier Heinz Koch fra Halle. Han forteller at hans motstand mot naziregimet først vokste etter at han ble tvangsklippet og banket opp på torget.

Det begynte altså med å dra på turer sammen, etter hvert ble det mer bevisst motstand: En ungdom forteller at han gikk med kritt i lomma og skrev slagord, eller bare bokstavene EP eller BJ for Edelweisspirater og Bündische Jugend, på husvegger. Eller de skrev postkort eller løpesedler som ble lagt igjen i trappehus, telefonbokser og postkasser. Teksten måtte være kort så folk rakk å lese det, uten sjøl å risikere å bli tatt. Ofte vred man på kjente slagord som «hjulene må rulle for krigen» til «barna må i krigen» eller «hoder vil rulle etter krigen». Aktivistene var ikke blant de mest litterære, så det var enkle og slående slagord: «Så brun som dritt er Köln. Våkn opp!»

Noen ble dømt for å eksperimentere med sprøyter og medisiner som man brukte sjøl for å unngå å bli kalt inn til arbeidstjeneste eller til militæret. Mot slutten av krigen kom sabotasjehandlinger, og hjelp til rømte KZ-fanger og tvangsarbeidere, eller at de smuglet mat inn i leire. Det var også virksomhetssabotasje i arbeidet, som å sørge for at motorer ikke virket som de skulle.

Vi vet ikke hvor mange som deltok i slike motstandsgrupper. Gestapo hadde registrert mange titusener av ungdom i sine arkiver. Gruppene oppsto i kortere eller lengre perioder. Ofte starta det med fire til fem personer i et nabolag som kjente og stolte på hverandre. Gruppene var små, og hadde ulik grad av kontakt med hverandre.«Motstanden mot Hitler-Jugend ble det som bandt de frie gruppene over hele Tyskland sammen»

Det er heller ingen som har tall på hvor mange naziregimet drepte. Dokumentasjonen over medlemskap, aksjoner, forhør og henrettelser befinner seg nesten utelukkende hos NS-regimets folk. Ungdommene var redde for å skrive notater om hva de gjorde. Det er antatt at bare et mindretall av medlemmene i ungdomsgruppene overlevde nasjonalsosialismen.

Naziregimet var veldig opptatt av de «ville gruppene» med ungdom. De utgjorde en trussel mot den politiske ensrettinga av ungdom. Etter som krigen utviklet seg i gal retning for nazistene, økte forfølginga som følge av redsel for defaitisme i befolkninga.

Gestapo sjøl anslår at det i Ruhr-området var edelweisspirater i alle større eller mindre byer. Anslaget aktive er mange tusen. Liknende grupper fantes i alle deler av landet.

I 1940 opprettet NS-regimet en egen konsentrasjonsleir for ungdom med 1000 innsatte, hovedsakelig edelweisspirater eller medlemmer av de andre gruppene. Mange ble også sendt i straffekompanier på Østfronten der de ble sendt ut hånd i hånd for å sjekke områder for miner.

Vi kan slå fast at den aktive motstanden mot naziregimet var betydelig større i ungdomsgruppene, enn blant de voksne. Ungdommene protesterte på en annen måte enn sine foreldre. Den var ikke like klart ideologisk uttrykt. Det handlet mye om å skaffe seg et frirom til å være ungdommer sammen.

Mange ungdommer som hadde blitt fengsla eller satt i konsentrasjonsleir under krigen, og familiene til henrettede ungdommer ville etter krigen ha bort stempelet om at de var kriminelle. Det møtte sterk motstand i Vest-Tyskland, der embetsverket i stor grad var de samme som var involvert i at de ble dømt. Spesiell oppmerksomhet har det vært omkring Ehrenfelder-gruppa med Edelweisspirater.

Historien er denne: Edelweisspirater i Ehrenfeld etablerte i 1943 sammen med konsentrasjonsleir-flyktningen Hans Steinbruck, en gruppe som forsynte jøder, desertører og tvangsarbeidere med mat som de stjal. For å beskytte seg skaffet de seg våpen. Et innbrudd i et sprengstofflager ble mislykket. Ideen var å sprenge Gestapo-hovedkvarterer i Köln. En nazi-funksjonær ble drept, gjennom tortur ble gruppa rullet opp. 10. november 1944 ble Steinbruck og seks ungdommer henrettet offentlig. Etter krigen har det vært gjort mange forsøk på å få anerkjent at det var motstandsarbeid og ikke kriminalitet.

I spissen har blant annet Jean Jülich stått. Han var, som 15 år gammel, medlem av gruppa og overlevde så vidt. I 1984 anerkjente staten Israel Edelweisspiratene som «rettferdige blant folkene», mens delstatsregjeringen i Nordrhein Westfalen 1988 avviste en anerkjennelse av motstandsarbeidet. Formelt sett har det fortsatt ikke skjedd, men byen Köln har oppkalt en gate etter en av de myrdete ungguttene, og i det tidligere Gestapo-hovedkvarteret er det etablert et minnested og et forskningssentrum.

Jean Jülich har selv sammenlignet Edelweisspiratene med Den hvite Rose-gruppa i München, som blir holdt fram som motstandshelter: «De var akademikere og kunne vises fram etter krigen. Vi var arbeiderbarn og pøbler fra rennesteinen. Hva ventet egentlig folk av 15-16-åringer for å kunne kalle det for motstandsarbeid? Vi gjorde det som sto i vår makt».

Innlegg av Aram Karim, 2. kandidat til Stortinget for SV i Vestfold og Lars Egeland, miljøpolitisk leder i Vestfold og Telemark SV

Mennesker dør som følge av ekstrem nedbør og flom i Tyskland og Belgia. I USA og i Sibir herjer store skogbranner. Klimaendringene blir synligere for hvert år. Til høsten skal vi velge nytt Storting som kan bli historisk ved at det er det siste Stortinget som har mulighet til å vedta nødvendige klimatiltak før det kun vil handle om brannslukking.

I 2006 kom den såkalte Stern-rapporten, som beskriver økonomiske scenarier for følge av global oppvarming. Rapporten var laget på oppdrag av den britiske statsministeren. Konklusjonen var at det var uendelig mye billigere å iverksette politiske tiltak for å hindre oppvarming, enn å tilpasse seg de endringene som oppvarminga fører til. Hvis Tiltak for å stoppe oppvarminga ville koste ca 1% av verdens brutto nasjonalbudsjett i året. Å ikke sette i gang tiltak vil innebære kostnader på mellom 5 og 20%.

En del av oss skrev innlegg i avisa og viste til denne rapporten i 2006. Men vi ble ikke hørt. I dag kan vi konkludere med at det i liten grad er blitt satt inn tilstrekkelige tiltak. Det betyr at kostnadene som følge av klimaendringene blir vesentlige høyere enn de trenge å være. Nå må vi både sette inn tiltak for å redusere utslippene, samtidig som vi må tilpasse oss uunngåelige klimaendringer. Dette ser vi for eksempel i Tyskland hvor jernbaneselskapet Deutsche Bahn sier at de aldri – inkludert annen verdenskrig – har opplevd en så sterk ødeleggelse av jernbaneinfrastrukturen på så kort tid. Kostnadene til gjenoppbygging vil bli enorme. Når det gjaldt ødeleggelsen under krigen, så håpet man i etterkrigstidas gjenoppbygging at slike ødeleggelser aldri ville komme igjen. Når det gjelder ødeleggelsene som følge av klimaendringene vet vi at de gjenta seg, oftere og oftere – helt uforutsett.

I Tyskland har Grunnlovsdomstolen slått fast at et krav om kun en halvering av klimagassutslippene de neste 9 år, vil innebære at uakseptable kostnader og ulemper vil bli overført til kommende generasjoner. Grunnlovsdomstolen ga regjeringa beskjed om å skjerpe klimamålene for at ungdom skulle ha den samme rett til å leve gode liv i framtida, som dagens innbyggere. I Australia fikk en  gruppe ungdommer rettens medhold i at det ikke kan gis tillatelse til ny kullgruvedrift om det ikke kan forsvares innenfor verdens karbonbudsjett. Retten slo fast at utslippene fra forbrenning av kull, var et australsk ansvar når kullet kom fra Australia, uavhengig av hvor i verden kullet ble forbrent. En slik tankegang har ennå ikke nådd Norge der norsk olje- og gassproduksjon kun tar hensyn til utslippene under produksjon – ikke når olje og gassen blir forbrent. Norges bidrag til klimaendringer som følge av brenning av oljen og gasser vi utvinner er ti ganger så store som norske utslipp av CO2 i 2019. Det internasjonale energibyrået har gjort det klart at det ikke er forenlig med 1,5-grads-målet å leite etter nye oljefelt. Dette avviser Høyre, Ap og FrP.

Nylig kom en rapport der klimakonsekvensene av statlige korona-tiltak ble vurdert. Norge kommer på sisteplass i Europa. Hovedårsaken er den store skattepakka som stortingsflertallet ga oljeindustrien. Også manglende klimakrav i støtte til flyindustrien virker negativt for Norge.

I Parisavtalen ble verdens land enige om å prøve å hindre temperaturøkning over 1,5 grad. Vi har allerede nådd over en grads økning. Da avtalen ble inngått trodde man at man hadde tid fram til 2050 for å stoppe alle utslipp. Men siden kranene har fortsatt å renne i alt for stort tempo, er det mer realistisk at vi må stoppe alle utslipp mellom 2030 og 2040. Forskjellen mellom 1,5 grads global oppvarming og 2 grader, kan innebære at sommertemperaturen i deler av Europa går fra 40 til 50 grader. Det vil gjøre store deler av vårt kontinent ubeboelig.

Kan vi hindre klimaøkningen? Er vi dømt til å mislykkes? Nei, vi er ikke det. Det finnes tekniske løsninger som kan gi store bidrag. Det er allerede i dag mulig å trekke CO2 ut av lufta og lagre den i borehull under havoverflaten. Men det er veldig mye dyrere enn å erstatte dagens bruk av olje med elektrisitet fra vann, sol og vind. Vi har sett store innovasjoner med overgang til elbiler og elektriske ferjer. Det største hinderet er de politiske lederne som skyver tiltakene foran seg i redsel for at drastiske tiltak vil provosere velgerne som de er avhengige av.

Det Stortinget som vi skal velge til høsten vil bli historisk på den måten at de kanskje er det siste Stortinget som har muligheten til å sette i gang de nødvendige tiltakene, eller fortsette å skyve kostnader, besvær og ulemper over på kommende generasjoner.  Derfor trenger vi politikere som har ambisjoner. Høyre og AP med samarbeidspartiene FrP og Senterpartiet har vært tydelige bremseklosser i klimaarbeidet. Vi har ikke råd til at disse partiene skal få dominere klimapolitikken også de neste 4 åra.

Hvorfor er venstresida så negativt innstilt til atomkraft, spør Bhaskar Sunkara fra tidsskriftet Jakobin i Klassekampen 22. juni. Bhaskar viser til at stengingen av atomkraftverket Indian Point utenfor New York, førte til en sterk økning i CO2-utslippene.

Atomkrafta ble ikke erstatta av fornybar energi, men fossil. Skal vi løse klimakrisa, må vi ha mer atomkraft, mener Sunkara.

Det er mange grunner til at folk fra både venstresida og høyresida i Norge er skeptiske til atomkraft. I den vestlige verden er atomkraft på retur. De fleste atomkraftverkene er bygget mellom 1970 og 1990 og driftes på overtid. Av ca 290 reaktorer er 111 allerede stengt fordi de har gått ut på dato og rehabilitering er for dyrt. Atomkraftverket på Indian Point var fra 1962.

Heldigvis har det ikke vært alvorlige ulykker her, men atomkraftverket har ført til radioaktiv forurensning av grunnvannet og nå står man overfor minst tolv år med dekommisjonering og en prislapp på over 2,3 milliarder dollar. En av de største utfordringene ved atomkraft er at det høyradioaktive avfallet må lagres trygt, isolert fra mennesker og miljø, i overskuelig framtid. Sunkara hevder disse bekymringene er utdatert, men det er fortsatt ingen som land har funnet en god, permanent løsning på problemet. Tyskland har brukt milliarder på midlertidig lagring og har jobba med å etablere et sluttlager i Gorleben siden 1970-tallet. I 2013 ble dette prosjektet skrinlagt og man begynte prosessen på nytt. Selv Norge med sine, i global sammenheng mikroskopiske, 17 tonn med høyradioaktivt avfall, står nå overfor en enormt komplisert og svindyr opprydningsjobb.

Av de fire tillatelsene til nye atomkraftverk gitt under Obama-administrasjonen har to blitt skrinlagt, mens de to andre ligger langt bak tidsskjema med enorme budsjettoverskridelser. Tyskland, Italia, Østerrike og Litauen har vedtatt å avvikle sine reaktorer. Offisielt er det 14 reaktorer under bygging, svært mange av dem har vært under bygging siden 1980-åra. Det betyr at mange aldri vil bli realisert. Finland har hatt en reaktor under bygging siden 2005. Sverige har stengt sju av sine reaktorer, men har fortsatt seks reaktorer i drift. De er fra begynnelsen av 70-tallet.

Det er relativt billig å drifte gamle atomkraftverk, men det er dyrt å bygge nye. Å renovere gamle atomkraftverk er også dyrere enn å bygge ut fornybar energi. Sunkara har rett i at det foreløpig ikke er bygd ut nok utslippsfri energi til å erstatte det nedlagte atomkraftverket ved Hudson-elva. Men om vi nå skal starte planlegging av nye atomkraftverk til erstatning av de gamle som går ut på dato, vil vi ikke rekke å bygge dem før de gamle må avvikles. Dette er ikke veien å gå om vi skal nå klimamålene for 2030.

Når atomkraften globalt ikke taper andel, skyldes det blant annet nye flere atomkraftverk i land som India og Kina. Det er ikke tilfeldig: Begge landene har atomvåpen. Av verdens ni atomvåpenstater har tre av statene utviklet atomvåpen under dekke av atomkraft, i strid med ikke-spredningsavtalen. Til tross for hva Sunkara hevder, er det flere koblinger mellom atomkraft og atomvåpen, og jo mer utbredt atomkraftteknologien er desto større blir risikoen knyttet til spredning atomvåpen. Sunkara er også bekymret for arbeidsplasser som forsvinner. Ja forhåpentligvis vil en avvikling av atomkraft og atomvåpen kunne frigjøre ressurser til å løse klimakrisa bedre. I 2016 gikk halvparten av ferdige studenter innen teknologi og realfag i USA til selskaper som utvikler eller vedlikeholder atomvåpen eller atomkraft.

Skal vi få til et grønt skifte, trenger vi de beste hodene for å utvikle mer bærekraftige energiløsninger. Da trenger vi alle talentene som i dag jobber i atomindustrien.

Innlegget sto i Klassekampen 28. juni 2021

Av Grete Wold, stortingskandidat for SV i Vestfold og Lars Egeland, miljøpolitisk leder i Vestfold og Telemark SV

Mange tror at Norge ikke er egna for sol-energi. Vi lever i et kaldt land og det er ikke så ofte at sola virkelig varmer. Det er helt feil. Det kalde norske klimaet gir bedre og mer effektive solcelleanlegg enn lenger sør i Europa. Aller best egnet for solenergi er Sør- og Østlandet. Bare ved å legge solenergi på eksisterende tak, ville vi kunne dekke store deler av behovet for økt elektrisk kraft i Norge.

Av 304 milliarder dollarene som ble investert til fornybarsatsing i verden i 2020 gikk halvparten til solenergi som vokste mest ved siden av havvind.

Det var i Europa at fornybar-investeringene økte mest, med hele 67%. Også Norge kommer på lista med 9 milliarder kroner, takket være elbilsatsing og investeringer i karbonfangst. Det er likevel veldig beskjedent når Statistisk Sentralbyrå regner med at det i 2022 skal investeres 260 milliarder i oljeutvinning i Norge. IEAS rapport som vakte oppsikt ved at den anbefaler ikke å leite etter mer olje, utroper sol til kongen blant framtidas energiformer. Om få år kan solenergi bli den største kraftkilden i verden. Det er ingen grunn til at Norge burde henge etter.

Vi har mye miljøvennlig vann-kraft i Norge, men fortsatt er det slik at halvparten av energiforbruket er bygd på fossile kilder: Det er bensin og diesel til biler, det er olje, gass og kull til prosessindustri og oljeindustri. Vi trenger en storstilt elektrifisering i Norge om vi skal bli utslippsfrie.

Det beste med solenergi er at det er den fornybare energiformer som raskest kan bygges ut og som har minst konflikter knytta til seg. Vindkraft på land er omstridt fordi det kan bidra til ødelegging av uberørt natur. Vestfold er ikke spesielt egnet for vindkraft og vannkraft. Men vi har sol! Det er ikke bare skryt når vi sier at vi bor på Norges solkyst.

Vestfold har samme solinnstråling som Tyskland som har 60 ganger så mye solenergi pr innbygger som oss. Sverige har installert nesten seks ganger så mange solanlegg, mens i Danmark er det nesten ti ganger så mange.

Hvis vi bruker eksisterende tak til å produsere solenergi er potensialet 30-50 terrawatt-timer, i følge Erik Marstein som er forskningsleder ved Institutt for Energiteknikk. Hvis vi ønsker kan dette utvides gjennom solenergi-parker eller f eks flytende solenergianlegg på innsjøer.

Solenergi kan bli driveren i elektrifiseringa i Norge, mens den i dag bare er kakepynt. Det betyr ikke bare at vi må bygge ut sol, men vi må også tilpasse den øvrige energiproduksjonen til solenergien. Solenergien leveres inn på nettet og erstatter vannkraft når sola skinner. Når det ikke er sol, bruker vi det lagra vannet til kraftproduksjon. Etter hvert vil det også utvikles smartere måter å ta vare på energien på. Flere steder er det allerede slik at du i et parkeringshus kan velge om du vil betale for parkering, eller betale med å levere strøm fra elbilen din som ellers kan lades med solenergi hjemme. Elbilen kan selvfølgelig også brukes til å levere strøm til huset.

Solkrafta gir oss mulighet til å skaffe oss grønn energi fra nærområdet. Spørsmålet bør ikke være om det passer med solenergi på takflater, men omvendt: Er det noen grunn til at det ikke skal være solceller på taket?

Det skjer en rivende teknisk utvikling som både gjør solenergien billigere, men også mer effektiv eller anvendelig. Nå forskes det på å ha det som bygningsmateriale eller i husmalingen. Man kan også tenke seg at solcellene er gjennomsiktige, og er en del av vinduene.

Dessverre vil det ta for lang tid hvis vi bare stoler på at markedet vil føre til utbygging av solenergi. Det er nødvendig at staten tar ledelsen og setter politisk mål for hvor mye sol-energi vi vil ha. Deretter kan næringslivet inviteres til et samarbeid om hvordan vi kan nå målet, og hva slags støtteordninger som staten bør bidra med.

Hvis jeg blir stortingsrepresentant fra solfylket Vestfold er dette en viktig sak jeg vil jobbe for.

Kjernen av saken er dette: Det er lite hjelp i å være litt klimavennlig, hvis andre ting er viktigere.

Natur og ungdom har et fantastisk slagord formet som et spørsmål: Hvis ikke du, hvem? Hvis ikke nå, når? Vi kommer i tanker om det slagordet når vi leser kommentarene til vår lokale store klimasak – fastlandsforbindelsen til Nøtterøy – og vår nasjonale klimasak – stopp i leiting etter ny olje.

«Senterpartiet og jeg personlig deler bekymringen for klimaet, men en utsetting vil også gi økonomiske konsekvenser…» sier Kathrine Kleveland, fylkestingsmedlem og stortingskandidat for Senterpartiet. Det hjelper jo ikke klimaet et døyt om Kleveland er sympatisk innstilt til klimakutt, hvis hun likevel mener at å unngå noen millioner til en ekstra utredning, er viktigere. For klimaets skyld kunne hun like gjerne være klimafornekter. Heller ingen fra Ap eller Høyre tar til motmæle mot at det blir umulig å nå Vestfold og Telemark fylkes mål om klimakutt, hvis man bygger det store nye veiprosjektet. Det er bare det at andre ting er viktigere, samtidig som de peker på at det skal bli lettere å ta buss.

Her er vi ved kjernen av saken: Det er lite hjelp i å være litt klimavennlig, hvis andre ting er viktigere. Det er ikke kutt i klimagass lenger som teller, det er nullutslipp om vi skal nå målet om kun 1,5 grads oppvarming. For hver dag vi venter med å ta kutt, må kuttene bli større. Vi trodde at en halvering av klimakuttene de neste ti årene ville være nok. Nå ser det ikke sånn ut, vi bør nærme oss nullutslipp om 10 år. Det betyr at vi skal ha færre biler, ikke flere.

Mandag kom rapporten fra det internasjonale energibyrået (IEA) som sier at det må bli stopp i all leiting etter ny olje og gass. De store partiene Høyre og AP har alltid trodd på IEA, nå har de snudd. På politisk kvarter i dag er SPs Sandra Borch og Aps Espen Barth Eide skjønt enige om at vi ikke kan stoppe tildeling av nye felt. De kaller en slik politikk for bråstopp i oljeproduksjonen. Men det er det jo slettes ikke: Det store Johan Sverdrup-feltet som ble åpna i 2019 skal etter planen produsere til 2059. Det gamle Statfjordfeltet skal kanskje produsere til 2040. Dette er planer som bare kan realiseres om det kan kombineres med CO2-lagring som vil bli forholdsvis dyrt. Det betyr at det er forretningsmessig ganske mørke utsikter for allerede eksisterende oljefelt, hvorfor skal vi da fordele nye leitelisenser for områder som først vil være klare for produksjon når verden skal ha blitt karbon-nøytral?

Statistisk Sentralbyrå har beregnet kostnadene på ikke å tildele nye leitelisenser eller utvinningstillatelser. På lang sikt -fram til 2050 – vil en stopp bety reduserte inntekter tilsvarende et halvt års lønnsvekst.

Vi er sympatiske til klimaet, sier Sandra Borch, Espen Barth Eide og Katrine Kleveland. Men det passer ikke nå.

Erna må lytte til Obama, ikke til Jens

Nå skal NATO samles om atomvåpnene. Atomvåpenavskrekking må bli viktigere. Sjøl om det bare er tre NATO-land som har slike våpen, skal NATO satse på nuclear sharing som betyr at atomvåpen skal utplasseres i flere av medlemslandene. NATO skal satse på mer solidaritet mellom medlemslandene, sier generalsekretær Jens Stoltenberg. Betyr det at norske F35 skal kunne brukes til atomvåpen?

«Atomvåpen må forbli en hovedkomponent for NATO. Det er av kritisk verdi å opprettholde en kjernefysisk avskrekkelse. NATOs strategiske konsept må revideres og atomvåpen og avskrekking må en større plass. « Dette er noen av anbefalingene i rapporten NATO 2030, som skal diskuteres på NATOs toppmøte 14. juni.

Rapporten er skrevet av en såkalt refleksjonsgruppe oppnevnt av generalsekretær Jens Stoltenberg. I rapporten foreslås det en styrking av det politiske samarbeidet i alliansen, også knyttet til avskrekking og atomvåpen. Begrepet nuclear-sharing som det foreslås å styrke, betyr at selv om atomvåpnene er eid av USA, Frankrike og Storbritannia – så skal de kunne utplasseres i ulike land. Når Norge har fått sine amerikanske F-35 fly, vil vi være det europeiske NATO-landet som har den største flåten av fly som er utstyrt til å kunne ha amerikanske atomvåpen. Den økte solidariteten mellom NATO-landene som Stoltenberg etterspør, kan bety at Norge blir pressa til å stille sine fly tilgjengelig for å ha atomvåpen i en krisesituasjon.

Erna Solberg har bedt Jens om å dempe seg når det gjelder hans ambisjoner om økt NATO-nærvær i sør-øst-Asia. Det skal også diskuteres på NATO-toppmøtet. Men Erna har ikke sagt noe om satsingen på atomvåpen. Når resten av verden samler seg om FNs atomvåpenforbud og marginaliseringa av atomvåpen øker, minner NATO de allierte om at de må stå samlet om holdningen om at forbudstraktaten «aldri vil føre til nedrustning, eller påvirke folkeretten». Skammen over å ha atomvåpnene skal deles på alle medlemslandene.

Etter Nei til Atomvåpens mening bør det bli offentlig diskusjon om hva Norge bør mene om atomvåpen på toppmøtet 14. juni. Skal Erna Solberg støtte et økt fokus på atomvåpen og avskrekking? Er det Norges posisjon at det politiske handlingsrommet for enkeltstatene bør vike for sterkere politisk enstemmighet i alliansen, også om atomvåpen?

I 2009 fikk president Barack Obama Nobels fredspris for sin visjon og sitt arbeid for en verden uten atomvåpen. Både Jens Stoltenberg og Erna Solberg var til stede i Oslo rådhus og hørte Obama tale. De bør merke seg både hva han sa i Oslo, eller hans tale i Praha april samme år: «Noen argumenterer med at vi er dømt til å leve i en verden dere flere land og flere folk skaffer seg det ultimate verktøyet for ødeleggelse. Denne fatalismen er en dødelig motstander. For hvis vi tror at spredning av atomvåpen er uunngåelig, da innrømmer vi for oss selv at bruken av atomvåpen er uunngåelig», sa Obama. Hans lovte at USA som det eneste landet som faktisk har brukt atomvåpen, skulle sette i gang tiltak for en verden uten slike våpen.

I motsetning til Stoltenberg, lovte Obama at USA skulle redusere den rollen som atomvåpen har i den nasjonale sikkerhetsstrategien – og oppfordre andre til å gjøre det samme. Han ville forhandle om kutt i atomvåpenarsenal og vil ta initiativ til å involvere alle atomvåpenstatene. Erna bør lytte til Obama, ikke til Jens.

Skal Norge slutte seg til den internasjonale forbudstraktaten mot atomvåpen som trådte i kraft i januar i år? Dette har vært den viktigste nedrustningspolitiske saken i Norge de siste åra. Nå som partienes landsmøtesesong går mot slutten, kan vi slå fast at Senterpartiets valgprogram kan å bli av historisk betydning for frednasjonen Norge. 

Bilde: Sanne Ellingsen

 Senterpartiet skal vedta sitt program som siste parti 4-6. juni.

Atomvåpenforbudet som ble vedtatt i FN i 2017, kom som et resultat av et initiativ som ble tatt av den forrige rød-grønne regjeringen der Senterpartiet satt. Når dette initiativet førte til reelle forhandlinger om et forbud, ønsket SP, AP og SV at Norge skulle ta del i forhandlingene. Da hadde regjeringen Solberg overtatt, og de ønsket ikke en slik deltakelse. De har også avvist alle diskusjoner om norsk tilslutning til forbudsavtalen. Det er en holdning Norge deler med alle andre NATO-land, sjøl om det foregår en diskusjon om tilslutning også i andre land.

Det er ingen tvil om at Norge ikke bryter noen formelle forpliktelser overfor NATO, om vi signerer forbudet. Men NATO-alliansens strategiske konsept definerer atomvåpen som alliansens øverste sikkerhetsgaranti. I fjor gikk to tidligere generalsekretærer i NATO sammen med over 50 tidligere ministre og statsledere i NATO-land, ut og utfordret påstanden om at trusselen om bruk av atomvåpen gjør oss sikrere. Blant de norske underskriverne var de to tidligere statsministrene Bondevik og Jagland i tillegg til utenriksministre og forsvarsministre. Avskrekkingspolitikken med trusselen om gjensidig utslettelse, har bidratt til fred etter 1945, hevder tilhengerne av atomvåpen. Men det er utenkelig at USA skal ofre amerikanske storbyer for å hindre et angrep på Norge, svarer vi og mange andre. Nye atomvåpen og nye militære strategier som den amerikanske om «operasjonell uforutsigbarhet» som gjør at USA ønsker framskutte baser i Norge, øker sjansen for bruk av atomvåpen.

– Dette er livsviktig. Vi må tenke nytt, sa Kjell Magne Bondevik til KrFs landsmøte. Han sa at han tidligere var skeptisk til å signere atomvåpenforbudet, nå er jeg for sa han – og fikk med seg hele partiet på å programfeste forbud mot atomvåpen. Denne høsten går Venstre, KrF, SV, MDG og Rødt til valg på et program som støtter norsk tilslutning til atomvåpenforbudet. Også Sps Liv Signe Navarsete har i flere år vært en klar forkjemper for forbudet. Fremskrittspartiet og Høyre er like klare motstandere. AP var delt på landsmøtet: En tredjedel av delegatene ønsket en forpliktelse til forbudet, mens flertallet konkluderte med at atomvåpenforbudet er et godt initiativ og at det bør være et mål å tilslutte seg, samtidig som de la til at det ikke er aktuell politikk nå.

Dette betyr at SPs formulering i sitt program i praksis vil avgjøre om en ny regjering fra høsten skal føre en ny politikk, eller fortsette Solberg-regjeringas nei til forbudsavtalen. Utkastet til Sps prinsipp-og handlingsprogram for 2021-2025 er mer uklart enn partiet har vært tidligere. Her sies det at Sp vil «utrede konsekvensene for Norge av en ratifisering av traktaten om atomvåpenforbud, og bidra aktivt til bred internasjonal oppslutning om arbeidet mot atomvåpen.» Dette må forstås som mer støttende til norsk tiltredelse av atomvåpenforbudet enn det Ap går til valg på, men denne støtten er altså ikke uforbeholden.   

Det er massivt flertall i det norske folk for tilslutning til atomforbudet. Et parti som lytter til vanlige folk, må ta folkeviljen på alvor og programfeste en klar støtte til atomvåpenforbudet.