Feeds:
Innlegg
Kommentarer

myhreEndelig kunne nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre vise betaversjonen av søk med tilgang til alt pliktavlevert materiale i Nasjonalbiblioteket. Det skjedde på biblioteklederkonferansens andre dag og også de ansatte i NB var litt bekymret for om demonstrasjonen skulle gå godt. Det gjorde den. Det betyr at det nå er fire lisenser for universitets- og høgskolebibliotekene for hvert dokument, og to lisenser for brukere i folkebibliotek. Teoretisk sett betyr det at 12 millioner dokumenter kan leses samtidig, sa Myhre.

Det har tatt litt tid. Jeg skrev om dette i Bok og Bibliotek i mars 2016. Da var den nye pliktavleveringsloven vedtatt og utkast til forskrifter skulle ut på høring. Disse forskriftene ble imidlertid først fastsatt av departementet i juli i år. Dette betyr at den tida er over , der man kunne søke i NBs baser og få treff for bøker, aviser eller tidsskriftsartikler som man ikke kunne få lese annet enn ved fysisk frammøte på Nasjonalbiblioteket. Nå er dette tilgjengelig med såkalt Feide- innliogging for alle studenter og ansatte i universitet og høgskoler. I løpet av kort tid vil det også være på plass en autensieringsordning som gjør at brukere i folkebibliotekene får tilgang. Det må en autensiering til fordi det er meningen at tilgangen skal brukes til dokumentasjons og forskningsformål. Men folkebibliotekene har mange slike brukere, ikke minst lokalhistorikere og slektsgranskere! Hvis du har Feide-navn kan du teste betasøket her: https://beta.nb.no

Til nå har brukerne fått tilgang via Bokhylla til 200.000 eldre bøker, det øker nå til 500.000 som inkluderer de nyeste bøkene. I tillegg kommer 2 millioner digitale aviser, tidsskriftsartikler og etetrhvert musikk og kringkasting. Begrensningen er altså at maks 6 brukere kan lese det samme dokumentet samtidig. Dette er altså ikke noen måte å få billig tilgang til Nesbøs siste roman, men å få tilgang til den store bredden av norsk materiale som er utgitt og levert til NB.

Myhre brukte også deler av sitt foredrag på konferansen til å snakke om lydbøker. Han forberedte bibliotekene på at tilgang til lydbøker vil bli dyrt. Vi må lage en avtale som gjør at forleggerne vil selge, sa han, – ideelle modeller må andre presse fram, for eksempel Bibliotekforeninga, mente Myhre. NBF har i budsjetthøringene i Stortinget sagt at momsfritak på ebøker og strømmebøker må koples til en leveringsplikt fra forlagene, de kan ikke forvente å få momsfritak hvis de ikke vil selge til bibliotekene!  

 

          Vi lever i en kaotisk verden med et sammenbrudd i internasjonalt lederskap, sa tidligere generalløytnant Robert Mood som nå er president i Norges Røde Kors. Vi har to store eksistensielle utfordringer: Det ene er klimaendringene, det andre er faren for atomkrig som gjør at atomforskernes dommedagsklokke nå viser 2 minutter på tolv, mens klokka var 5 på tolv under den kalde krigen.

Mood fortalte om sine erfaringer som leder fra han var lagleder for 8 mann i Nord-Norge og videre steg i karrieren før han avsluttet med historier fra Syria og samarbeid med Kofi Annan. Jeg har lært meg  at det er tre ting som er viktig i ledelse: Ansvar, integritet, men kanskje først og fremst omsorg. Ansvar betyr at når det går godt, skyldes det teamet, når det går dårlig må lederen ta skylda. Integritet er at du må stille samme krav til deg selv som til de du skal lede. Og ofte er det de som står nærmest utfordringene som har de gode løsningene. Omsorg er når troppsjefen bruker av sin hviletid til å besøke alle soldatene i teltene etter en lang dags marsj i kaldt vintervær, for å inspisere alle tærne deres for å forsikre seg om at det ikke er noen forfrysninger! Omsorg er kombinert med krav: En leder må stille krav og være synlig, men må kombinere det med omsorg!

Mood snakket også om behovet for informasjon. Det starter med intern informasjon, sa han. Når du tror du har informert nok, skal du informere dobbelt så mye mer!

Anne Grethe Solberg forsker på kjønn i ledelse. Det er mange typer argumenmtasjon i organisasjoner og bedrifter for at man ønsker flere kvinner i ledelse. Noen mener at det har med rettferdighet å gjøre, noen sier at menn og kvinner er like og bør ha like retter, andre sier at kvinner og menn er så ulike at det skaper mer mangfold og bedre beslutninger når kvinnene er godt representert. Men, sa Solberg: Det er større forskjeller mellom menn, og mellom kvinner, enn det er mellom kvinner og menn. Hun slo et slag for den androgyne leder som har både de egenskapene som oppfattes som maskuline slik som resultatorienterthet, og femine egenskaper som omsorgfullhet. Androgyne ledere putter ikke folk i båser, de er tolerante og fleksible, de aksepterer. Androgyne ledere føler seg dessuten bedre mentalt, mente hun, og viste til at slike ledere går minst til psykolog. Skal man lage innovative organisasjoner må man ha en åpen emosjonell atmosfære, det må være tillit i ledergruppa med respekt for forksjeller. En innovativ leder lytter til de andre, og myndiggjør ledergruppa ved å akseptere deres beslutninger mente Solberg som avsluttet med at androgyne ledere er innovasjonsledere!

Ledelsestemaet ble avrundet med et foredrag av Tone Hansen som er direktør ved Henie Onstad Kunstsenter og leder for Norsk Kulturråd. Det ga et innblikk i Henie Onstad-senteret, og endringene som har skjedd der siden Hansen overtok et litt slitent museum i 2011. Det har nok ikke vært helt problemfritt siden konflikthåndtering var en del av hennes foredrag.

Siste del av konferansen tok opp konferansens tema: Folkeopplysningen. Hva passet da bedre enn å ha en av de som står bak TV-serien Folkeopplysningen? Jan Ove Hesselberg  er psykolog som jobber for Extra-stiftelsen og Kavli-fondet og med Teddy-TV som produserer Folkeopplysningen. De legger vekt på tre elementer: Det finnes god og dårlig vitenskap. 1. Programmet må ta standpunkt til hva som er godt og dårlig. 2. Folk er ikke dumme. 3. Bruk humor.

Mens andre opplysningsprogrammer ofte bruker personlige historier, gjør Folkeopplysningen aldri det. I stedet er de flittige brukere av såkalte kunnskapsstatuser som produseres av bibliotek, i Norge bl.a. av Folkehelseinstituttet. Det er komplette oversikter over kjent vitenskap innen et område for å avdekke hva som er forskningsmessig fakta. – Det finnes så mye dårlige vitenskap, sa Hesselberg og vist ikke minst til sitt eget fagfelt der det er helt vanlig at funn som er gjort ikke lar seg gjenskape (replikere) med samme resultat – noe som bør være et minstekrav til forskning. Av og til er det rein juks i forskningen, oftere er det fisking dvs at man publiserer et annet funn av en undersøkelse enn undersøkelsen er ment å avdekke. Det tredje gjelder publiseringsskjevhet, der man publiserer der man får positive resultater, men der det er negativt blir det aldri publisert.

Sunniva Rose avsluttet konferansen. Hun har en doktorgrad i kjernefysikk, har arbeidet ved UiO. Nå driver hun som freelancer og rosablogger. – det er synd, sa hun, men universitetenes samfunnsansvar er også å formidle, men det som teller er å publisere vitenskapelig. Publish or perish! Derfor måtte jeg slutte på UiO for å kunne drive forskningsformidling, sa hun.

Hun fortsatte med Hesselbergs kritikk av dårlig forskning. Det er ofte dårlig samsvar mellom korrelasjon og kausalitet. Hun viste at det er statistisk sammenfall (korrelasjon) mellom antall døde i trafikkulykker og bruken av Microsoft Explorer – men det er likevel ingen årsaksmessig sammenheng (Kausalitet). Hun hadde valgt den litt private og personlige plattformen blogg og instastories først og fremst fordi det ikke går an å være belærende!

 

 

biblioteklederKulturmeldingen vil komme nærmest hvilken dag som helst. På Nasjonalbibliotekets lederkonferanse presenterte Bjørn Heinemann fra konsulentbyrået InFuture rapporten «Fremtidens kultur i et brukerperspektiv». Rapporten beskriver trender i kultur og ble presentert som et viktig grunnlagsdokument for kulturmeldinga. Den starter med en litteraturanalyse. Tør vi stole på den?

I følge Heinemann er rapporten basert på en litteraturstudie og intervjuer med viktige personer i kulturlivet. Når han beskrev trendene utfordra Heinemann forsamlingen på hva det vil bety for bibliotekene. Han burde jo ha tenkt at litteraturstudie er noe folk på en bibliotekkonferanse har et forhold til. Jeg ble veldig interessert i hvilke databaser osv som konsulentfirmaet har hatt tilgang til. På referansene på foilene til Heinemann var det henvisning til andre av selskapets egne rapporter, til offentlig statistikk, til offentlig informasjon fra norske myndigheter og EU – og ofte henvisninger til dokumenter fra ulike firmaer som var eksempler på de identifiserte trendene. Jeg ble nylig bedt om å gjøre en litteraturstudie av bibliotekets betydning for studiekvalitet. Første funn var jo at en slik studie kunne jeg bare gjøre fordi jeg satt i en universitetsbibliotek, siden de fleste forskningskildene var gjemt i databaser som jeg ellers ikke ville fått tilgang til. Underlig at de ikke hadde identifisert som et viktig innspill til Kulturmeldinga at biblioteket er avgjørende for å kunne få tilgang som gjør at man kan lage en troverdig trendanalyse?

Innslaget etter Heinemann var Johanne Raade og Helene N. Andreassen fra UiT som snakka om åpen forskning – viktigheten av å få tilgang ikke bare til forskningsartiklene, men også til forskningsdataene for å kunne vurdere kvaliteten. Pussig at ikke Nasjonalbiblioteket tenkte på at et slikt foredrag på mange måter avkledde den foregående trendrapporten der det ikke ble redegjort særlig mye for metoder og kilder. Etterpå sjekka jeg rapporten som er tilgjengelig på nett her: https://www.regjeringen.no/contentassets/8fa17aa605964297959ce0ddbee82512/infuture_fremtidens-kultur-i-et-brukerperspektiv_.pdf. Jeg vil  mene at en sykepleierstudent ved OsloMet ville strøket hvis hun i en oppgave ikke redegjorde bedre for sin søkestrategi, hvor hun har søkt og hva hun har funnet, enn det InFuture gjør i sin rapport.

 

Ellers har første dag av konferansen vært god. Temaet har vært folkeopplysning. Konferansen starta med at nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre snakket om at bibliotekene og bibliotekarene lenge har vært fornøyd med å skaffe folk tilgang til informasjon eller kunnskap. Men folkeopplysning er mer enn død tilgang. Det må formidling til! Biblioteket har lenge definert seg som en tjenesteyter, men i framtida må vi være mer enn en serviceinstitusjon. Vi skal være folkeopplysere, misjonærer som skal skape framtidas samfunn!

Matt Finch var kommet hele veien fra Australia. Han holdt et medrivende og godt foredrag, men hvis man skal oppsummere hva han sa, så var budskapet enkelt: «Finn fram til ideen som dere vil skal prege deres bibliotek, vær pågående og ikke gi dere! Send epost etter epost, men vær høflige! «Det er det ikke vanskelig å være enig i.

Å være relevant i går, er ikke det samme som å være relevant i framtida, sa statssekretær Frida Blomgren i Kulturdepartementet. Hun skrøt selvfølgelig av regjeringas kulturbudsjett som hun mente irriterte kulturorganisasjonene fordi de ikke fant noe å klage på. Men hun snakket innsiktsfullt og klokt om bibliotek. Ifølge IPSOS leser nordmenn 15,5 bøker i året, sa hun: Om tallet er for høyt, viser det likevel at folk skulle ønske at de leste mye – at lesing har stor status!

          Før hadde vi litt over 100.000 besøkende, nå har vi 400.000 besøk i året, kunne biblioteksjef ved nye Stormen bibliotek, Trud Berg, fortelle. Hvor var alle folka hen før, spurte hun. Biblioteket er blitt byens nye storstue, med en rekke nye tiltak. Berg gikk særlig inn på prosjektet Bylab som handler om å engasjere innbyggere i byutvikling, lage en arena for medvirkning og samskaping. Prosjektet er lagt til biblioteket fordi rådhuset er under opppussing, men erfaringene er så positive at mange nå tar til orde for at det bør bli i biblioteket.

 

Første dag av konferansen ble avsluttet med en panelsamtale mellom ny sjef på Deichmann, Knut Skansen, ny sjef på Universitetsbiblioteket på UiO, Hanne Graver Møvig og ass. nasjonaldirektør Roger Ljøsevold. – Vi må tørre å gå tilbake til opplysningstidas idealer, mente Skansen. Det var en oppfølging av Johanne Raade som mente at vi lever i en tid som er parallell med 1700-tallets opplysningstid. Det var optimismens tid før tenkere som Marx og Nietzsche kom og lagde ting vanskelig. Det var da Carl Deichmann ga sin boksamling til Oslo By med betingelsen at bøkene skulle være gratis tilgjengelige for folk! Vi må ha en tro på at opplyste folk tar gode valg, sa Skansen. Møvig mente at universitetene lenge har vært for lukkede. Hun pekte på at universitetenes samfunnsoppdrag ikke bare er utdanning og forskning, men også formidling og innovasjon – områder der bibliotekene er viktige. Vi er fire store bibliotek i Oslo som bør kunne samarbeide, sa hun, og med det mente hun Nasjonalbiblioteket, UBO, Deichmann og – OsloMet. Samtalen endte i en fordragelighet som nok kan føre til samarbeide mellom disse bibliotekene om forskningsformidling. Som Skansen sa: Dere har forskerne, vi har arenaene!

atomkraft«Folkeopplysningen» er et interessant program som utfordrer etablerte sannheter. Men i programmet om atomkraft stiller programleder Andreas Wahl seg svært ukritisk til disposisjon for pengesterke krefter som vil grønnvaske atomkraften.

Det finnes ulike tall på hvor mange som døde som følge av atomkraftulykken i Tsjernobyl i 1986. Tallene varierer fra mange hundre tusen og nedover. Fortsatt dør folk som følge av kreft som kan relateres til Tsjernobyl. Folkeopplysningen påstår at antallet døde var under 100. Det er et tall som har liten støtte i det store antallet rapporter som har kommet etter ulykken. Chernobyl Forum som ble opprettet av Det internasjonale energibyrået, anslår i sin rapport fra 2006 at antall døde er mellom 4000 og 9000 mennesker.  Svært mange forskere mener at dette tallet er for lavt. I tillegg kommer et stort antall mennesker som utvikler kreft, men som blir friske ved hjelp av behandling. Ulykken førte til spredning av radioaktivt nedfall også over Norge.  Statens strålevern  beregnet  ca 400 dødsfall i Norge som følge av kreft og ca 90 tilfeller av genskader over 50 år (Statens Strålvern m fl 1996).   Det er ingen tvil om at Tsjernobyl var den verste menneskeskapte katastrofen i nyere tid.

Nei til atomvåpen er opptatt av sammenhengen mellom sivil atomkraft og atomvåpen. Det finnes i dag ingen endelige, sikre lagringsteder for avfall fra atomkraft og atomvåpenproduksjon. Avfallet innebærer en potensiell risiko i over 1000 år. Sjøl om det finnes systemer for internasjonal kontroll, vil spredning av teknologi for å bruke atomkraft i flere land innebære en fare for å spre muligheten for at flere land kan utvikle atomvåpen.

Man kan selvsagt diskutere hvor stor denne faren er. Men det er en fare som er unødvendig å ta. Det er ikke slik at atomkraft er nødvendig for å nå Paris-målene om nedgang i klimautslipp. Snarere tvert i mot:  Problemet som Wahl ikke omtaler er at atomkraftverkene stort sett er avhengig av en eller annen form for offentlige subsidier. Det kreves enorme investeringer. Kjernekraften har vært det største hinderet for å utvikle mer grønn energi. Energiselskapene er redde for at investeringer i denne sektoren ytterligere vil svekke lønnsomheten av investeringene i atomkraft.  Det beste for både klimaet og global sikkerhet er å avvikle både kjernekraft og atomvåpnene.

Av Lars Egeland, nestleder i Nei til atomvåpen og medlem i ICANs råd.ican

Det er ingen juridiske hindre i veien for at Norge slutter seg til FNs atomvåpenforbud. Det vil styrke Norges posisjon som fredsnasjon og øke global sikkerhet. Men det vil skape reaksjoner blant andre NATO-land. Atomvåpenforbudet strider mot NATOs strategiske konsept. Likevel kan det finnes måter å slutte seg til atomvåpenforbudet også innenfor NATO. Til syvende og sist er det et spørsmål om politisk vilje.

Dette er blant konklusjonene i rapporten som på onsdag ble lansert av den norske grenen av den Internasjonale kampanjen for et atomvåpenforbud (ICAN) Det er en alternativ utredning til rapporten som regjeringa vil komme med i midten av oktober og som er et svar på et oppdrag fra stortingsflertallet.  ICAN-rapporten inneholder  en gjennomgang av både fordeler og ulemper, og overlater til leseren å konkludere.

Rapporten er skrevet av dr. juris Gro Nystuen, sammen med forskerne Kjølv Egeland og Torbjørn Graff Hugo. Dette er blant landets fremste eksperter på internasjonal lov, nedrustning og våpenkontroll.

Fra motstanderne av atomvåpen-forbudet blir det hevdet at avtalen er verdiløs så lenge atommaktene ikke har skrevet under. At atommaktene ikke ville skrive under, var  klart allerede da FN vedtok forbudet med massivt flertall. Formålet med avtalen var å lage en norm, å stigmatisere atomvåpnene, slik man gradvis har fått til når det gjelder kjemiske og biologiske våpen. I stedet for at atomvåpen i dag er et prestisjesymbol for noen land, vil avtalen på sikt gjøre det vanskelig å involvere seg i produksjon av atomvåpen. Det kan bidra til et klima for nedrustning.

Trenger vi egentlig et atomvåpenforbud, spør forfatterne. Den såkalte humanitærretten forbyr allerede i dag å bruke våpen som ikke skiller mellom stridende og ikke-stridende. Det er vanskelig å tenke seg at bruk av atomvåpen ikke rammer sivile massivt.

Slikt sett går forbudet bare et lite skritt videre ved folkerettslig å slå fast at atomvåpen ikke kan brukes under noen omstendeligheter. Avtalen forbyr ikke bare bruk, men også oppbevaring, produksjon, utplassering – ja også oppmuntring til at andre har atomvåpen. Norge har ingen juridiske forpliktelser som vanskeliggjør en tilslutning til forbudet. Men  forbudet mot oppmuntring til bruk av atomvåpen er problematisk for Norge, fordi vi har støttet NATOs strategiske konsept som innebærer bruk av atomvåpen. I den opprinnelige avtalen om oppretting av NATO – Atlanterhavspakten – er atomvåpen ikke omtalt. NATOs strategiske konsept er ikke juridisk bindende, men om vi signerer et forbud er det et signal om at konseptet ikke lenger gjelder for Norge. Det vil ikke bli tatt vel imot av andre NATO-land.

Det er likevel handlingsrom for Norge. Norge kan bruke sin veto-rett neste gang NATOs strategiske konsept skal diskuteres, og dermed splitte NATO. En annen mulighet som har vært brukt av NATO-landet Danmark før, er å bruke såkalte fotnoter, der Norge kun distanserer seg fra den del av NATOs konsept som bryter med atomvåpenforbudet. Det vil selvfølgelig være lettere om flere NATO-land gjør det samme som Norge. En siste mulighet er at Norge signerer atomvåpenforbudet og dermed signaliserer at man støtter et forbud, men at man deretter bruker den tida som er nødvendig før man ratifiserer forbudet, altså gjør det til gjeldende lov i Norge.

Atomvåpenforbudet ble vedtatt med et massivt flertall i FN. Mange land har signert avtalen, og mange har kommet langt i å ratifisere den slik at det ikke er tvil om at et forbud mot atomvåpen blir gjeldende folkerett. Å stille seg utenfor dette, har en politisk pris. Den kan Norge første gang komme til å merke når man nå prøver å bli valgt til FNs sikkerhetsråd. Å skrive under avtalen har en politisk pris innad i NATO. Til syvende og sist er det et spørsmål om politisk vilje, og ambisjoner når det gjelder atomnedrustning. Et atomvåpenforbud kan for Norges del anses som en forlengelse av norsk basepolitikk. Eneste grunn til å si nei til forbudet er hvis man er tilhenger av atomvåpenavskrekking.

ifla frivillige2.jpg

De som var frivillige under konferansen til stor og velfortjent takk.

Verdenskonferansen om bibliotek og informasjon er over for denne gang. Avslutningsseremionien var en fargerik markering av vitalitet og mangfold i bibliotekverdenen. Det har vært kjent fra i fjor at neste år blir det samling i Athen, mens det gikk et sus gjennom forsamlingen da New Xealands statsminister kom på lerretet og ønsket velkommen til New Zealand og  Auckland i 2020.

IFLA-president Gloria Perez-Salmeron gjentok sitt budskap: Når du støtter biblioteket ditt, støtter du lokalsamfunnet.  Når du vedtar lover om bibliotek, vedtar du lover for samfunnet.» Jeg legger til: når du vedtar handlingsplaner for universitetsbiblioteket, vedtar du handling for hele universitetet!

Hvorfor dra på IFLA?

Bør norske bibliotek bruke tid og penger på IFLA? Jeg mener ja. Norske bibliotek tilhører bibliotek-overklassen. IFLA gjør en viktig jobb for bibliotekene gjennom påvirkning mot nasjonale regjeringer, FN-systemet og ikke minst overfor egen sektor gjennom standarder, veiledning osv. IFLA-konferansen er stedet der de stående komiteene til IFLA møtes og jobber. Mitt inntrykk er at IFLA de siste årene har lagt inn et nytt gir, og er blitt mye mer på hugget i å utforme politikk for bibliotekene. Hvis Norge ikke finner det verdt å delta her, hvem skal da delta?

For egen del lærer jeg mye om felles oppgaver og utfordringer for bibliotek over hele verden, gjennom IFLA fikk jeg først høre om data-mining, om open science, om MOOCs. På dette møtet har jeg deltatt på mye som har handlet om Open Access. Personlig er det stimulerende å se at man tilhører en global bevegelse som tross mange ulikheter kjemper for de samme målene.

Jeg deltar på IFLA for å bygge nettverk, lære av andre, dele erfaringar. Fortelje om noko eg driv med som poster eller presentasjon, og å treffe vennar, sier Ane Landøy som er universitetsbibliotekar i Bergen. Biblioteksjef i Bergen, Leikny Haga Indergaard er en IFLA-veteran. Også hun peker på at nettverksbygging er viktig, sammen med å dele erfaringer. «Dessutan får du eit vidare perspektiv på den jobben du har heime, og korleis bibliotek er med å byggje samfunnet. Du vert meir bevisst på kjerneverdiane, og det er svært inspirerande. Og så lærer du nye ting. Eg har fått med meg nokre idear til å prøve ut i eige bibliotek. Dessutan er det kjekt å jobbe i komitear. Ifjor hadde vi eit satelitte meeting på Bergen Offentlege Bibliotek, og då var eg svært stolt over å presentera biblioteket for bibliotekarar frå 60 land. Akkurat nå er eg og med i juryen for Public Library of the Year Award, det har vore mykje arbeid, men gledeleg – så mange flotte bibliotek og bibliotektenester det er worldwide,» sier Leikny.

En annen IFLA-veteran er Almuth Gastinger fra NTNU. Hun er nå på sin fjortende IFLA-konferanse. I fjor skrev hun en artikkel i Bok og Bibliotek om «hvordan IFLA har endret livet mitt». Hun mener også at nettverksbygging og læring er viktig, I artikkelen skriver hun også «Jeg har fått utallige venner fra mange forskjellige land, jeg har blitt inspirert, fått mange nye ideer til jobben min, blitt god i engelsk, fått større selvtillit, jeg har publisert mer og fått invitasjoner til å holde foredrag på internasjonale konferanser. Alt takket være IFLA! «

Jorun Systad er biblioteksjef i Førde og deltar i en delegasjon av folk fra Fagforbundet. Hun er enig i at nettverksbygging er viktig for å kunne dele erfaringer. «Ikkje minst å dele «best practice», sier hun og legger til:. «Vi har hatt prosjekt på Førde bibliotek inspirert frå IFLA. Den administrative kunnskapen er og viktig. Som leiar du får kunnskap om korleis leie ein internasjonal organisasjon. Det aller viktigaste til slutt – biblioteket si rolle i samfunnet – nasjonalt og internasjonalt og sikre gode bibliotektenester for barn og ungdom! Eg er så takknemlig for at Fagforbundet ser IFLA-arbeidet som viktig og gjev oss moglegheiter til å delta og gjere ein jobb!. Det å møte bibliotekarer og sjå bibliotek i land der vi møtast gjev inspirasjon og gode idear ein kan ta med heim. Politieskorte for bibliotekarer på bibliotekbesøk vil eg hugse lenge!»

Jorun hadde for øvrig en presentasjon for malaysiske barnebibliotekarer på et bibliotek et stykke fra konferensesenteret. Da det ble litt snaut med tid for å komme dit, sørget arrangølren for eskorte med 4 politimotorsykler som ryddet veien!

«Jeg vil framheve det globale perspektivet man får ved å delta på IFLA – med det tenker jeg spesielt på verdien ved å gli ut av ‘den europeiske bibliotekbobla’ (les komfortsona) man befinner seg i som norsk bibliotekar» sier Hilde Kaalvik fra NTNU.

Hans-Petter Storemyr er valgt inn i «School Library section», han er også observatør i seksjonen for Information literacy. Han sier at det er en del forskjellige, men også mange felles problemstillinger med andre bibliotekarer som jobber i utdanningssektoren. «Ikke minst mye felles med skolebibliotekarer i vertslandet Malaysia. Noe som klart fram på vår konferanse som ble holdt i forkant av IFLA konferansen. Ytringsfrihet, kildevurdering, «fake News» var bl.a oppe som temaer», sier Hans –Petter som til daglig jobber som skolebibliotekar på St. Olav videregående skole i Sarpsborg.

«Det er flott å få et større perspektiv på det jeg driver med til daglig: å se hvor mye vi har felles med kolleger i andre deler av verden, samtidig som det er veldig store forskjeller, « sier Ingvill Aanensen som jobber på Lyd og Blineskriftbiblioteket og er med i seksjonen for  «Libraries serving persons with print disabilities». Seksjonen fungerer godt, og vi har mye nyttig samarbeid og felles prosjekter, sier Aanensen.

Siste dags program

Jeg innrømmer at det er godt at konferansen ikke er lengre enn 5 dager. Det er intenst å delta på sesjoner og foredrag fra morgen til kveld. Man blir konferansetrøtt til slutt. Men IFLA hadde startet med en ny type program, Library insight – eller det vi ofte kaller pecha-kucha foredrag: Her ble hver taler tildelt 7 minutter. Det betyr at det er mange ulike tema som kommer litt hulter til bulter, men det er mye interessant. Fra en presentasjon om et prosjekt for å scanne gamle dokumenter i universitetsbibliotek i Irak for å sørge for å gjøre kulturarven tilgjengelig og ikke minst å bevare den. I Irak opplevde de at bibliotekene ble ødelagt i byer som IS har okkupert, blant annet Universitetsbiblioteket i Mosul som IS gjorde til sitt hovedkvarter. Gjennom en kald vinter holdt de varmen med å brenne gamle bøker. Adetoun Oyelude fortalte om arbeidet med å gi bibliotektilbud til interne flyktninger i Nigeria. Mange har måttet flykte fra Boko Haram, de er traumatiserte, kan ofte ikke det lokale språket, mange har vært utsatt for vold og voldtekt, mange barn har mistet foreldrene. Da kommer bok-bussene og arranfgerer historiefortellinger og rollespill, biblioterapi, samtaleterapi. Ikke minst er det viktig å spørre flyktningene hva de har arbeidet med tidligere. Slik har vi funnet mange bibliotekarer, byplanleggere som vi trenger til flyktningeleirene og sjåfører til bokbussene. Vi kan gjøre en forskjell, mente Oyelude.

Fra «de rike « landene blir det mindre dramatisk. Robin Kear fra Pittsburg University viste til et program de har laget som heter «Checkyorfacts» for å rette oppmerksomheten om konflikter omkring informasjon. Her er det mange oppskrifter på enkel kildekritikk som kan brukes både i folke- og fagbibliotek: pitt.libguides.com/checkyourfacts

Cate Carlyle fra Halifax hadde et innlegg om å være ulandsfrivillig. Hun var lei av jobb og lei av livet, mens så hadde hun meldt seg til «Librarians without borders» og jobbet i Guiatemala. Seinere var det blitt både Mexico, Honduras og Nicaragua. Å være frivillig er godt for både den fysiske og psykiske helsa, mente hun: Doing good is good for you! Vi får bare håpe at hun også var til nytte for biblioteket lokalt!

 

 

 

Det ble ikke Biblo

ifla reinert

Reinert Mithassel fra Biblo Tøyen på talerstolen

Biblo Tøyen var en av fem bibliotek som var finalister til kåringen av årets folkebibliotek 2018. Det er en pris som deles ut i samarbeid mellom IFLAs komiteer for folkebibliotek, storbybibliotek og komiteen for bibliotekbygg og utstyr. Det var stor spenning i salen tirsdag da prisen skulle kunngjøres.

 Kriteriene for prisen er at den kan deles ut til et nytt bibliotek eller til et bibliotek i en bygning som ikke tidligere er brukt til bibliotek. Det er ikke bare arkitektoniske kvaliteter som vektlegges, men fremfor alt interaksjonen med omgivelsene, fleksibilitet, økologisk bærekraft og tilrettelegging for digitale tjenester.

 

Prisen har bare vært delt ut 5 ganger, men har raskt fått stor prestisje. Dokk1 i Århus fikk prisen i fjor. Foruten Biblo Tøyen var følgende bibliotek gått videre til finalen:

          School 7 – det nye biblioteket i Den Helder bi Nederland

          Det nye biblioteket i Den Helder i Nederland

          Parque Villa Lobos – et nytt bibliotek i Sao Paulo, Brasil.

          Det nye biblioteket i Austin, Texas

          Nytt folkebibliotek i Singapore.

Reinert Mithassel presenterte Biblo. Han fortalte at initiativet ble tatt fra politisk hold, der biblioteket ble spurt hvordan de kunne bidra til å oppfylle Tøyen-løftet ved å gjøre noe spesielt for unge. – Vi hadde aldri laget en eget bibliotek for ungdom før, sa han, så vi grep fatt i 30 ungdommer på Tøyen torg og spurte dem om hva de ønsket, om deres liv og deres drømmer. Vi spurte dem ikke om bibliotek, for det visste de ikke noe om. Og så tok vi kontakt med en arkitekturpsykolog – noe slikt finnes faktisk!

Mithassel la vekt på at Biblo ikke er en ungdomsklubb. Vi er et bibliotek som jobber med et mål om kunnskap og kultur. Vi bruker Frelsesarmeens metode. De snakker om såpe, suppe, frelse – ikke bare frelse. Vi snakker om alt annet enn bøker, men vi snakker om innhold.

Jasinka Grind fra Den Helder presenterte School 7. Det er som navnet antyder, en gammel skole – fra 1904 – som er blitt bygget om til bibliotek. Det er blitt et virkelig 3. sted – befolkningens storstue der man kan få en rekke tjenester. Man kan til og med gifte seg der!  Jasinka var der med flere av personalet. Blant annet ble det filmet til en roadmovie om deres reise til Malaysia og prisutdelingen. Personalet var i de samme grå men elegante kjolene. De var laget på initiativ fra personalet selv. Til kjolen hørte et gult skjerf med den eldste teksten skrevet på nederlandsk. Oversatt står det: Alle fugler lager nå rede, men ikke du og jeg. Hva er det vi venter på?

Personlig holdt jeg en knapp på at biblioteket i Brasil  var en favoritt, delvis fordi Danmark fikk prisen i fjor – men også fordi det var tydelig at dette var et biblioteket som hadde skapt sosial endring. Det var et bibliotek som bekjempet sosial ulikhet – et ganske revolusjonært bibliotek. Det er laget der det tidligere var en søppeldynge, og er blitt et sted for alle slags folk – fra professorer til hjemløse.

Biblioteket i Austin var arkitektonisk spennende. Det ble presentert av Heidi Tse som kom som innvandrer til USA som liten. Biblioteket er blitt et landemerke. De har lagt stor vekt på bærekraft bl.a. solcellepaneler og oppsamling av regnvann som ble brukt til en sommerfugl-hage på taket. Biblioteket er åpent 7 dager i uka.

Tampina Regional Library i Singapore er bygd i et stort kompleks av et kvartal som er et lokalsenter og et livsstilssenter, dvs det er treningsfasiliteter, mat, kunst og et kollektivknutepunkt. Biblioteket er integrert med disse tjenestene slik at det er avdeling for kokebøker der treningskjøkkenet er. Ved inngangen har de roboter som tar i mot bøker. Når roboten er full av bøker, kjører den og leverer dem til bok-mottaket. Jeg la merke til at de hadde kombinerte ergometersykler og lesebord – det har jeg alltid drømt om at vi skal ha på OsloMet. Forskning viser at man tenker bedre når man beveger seg.

ifla vinnerDet ble altså School 7 som ble vinneren av prisen. Men juryen la vekt på hvor vanskelig det hadde vært å kåre en vinner. Så stemningen ble slik at alle var glade på Schoool 7s vegne, samtidig som alle kunne føle seg som vinnere. Sjøl satt jeg med gråten i halsen fordi jeg synes det var en sterk opplevelse å høre om disse bibliotekprosjektene og deres bidrag til å endre seg sjøl og dermed bidra til endring i lokalsamfunnet. Å se hvilke muligheter som finnes, gjør det ikke lettere å komme hjem til eget bibliotek der vi også gjerne vil ha nye lokaler.

 

Mer Open Access

Seinere på dagen deltok jeg på en sesjon der aktuelle emner for de akademiske bibliotekene ble presentert med etterfølgende gruppearbeid. Da handlet det om kunstig intelligens, og open access.

Alle er opptatt av open access,  men med ulike innfallsvinkler. Ikke minst forholder de fleste land seg til de samme internasjonale utgiverne, uten at vi vet mye om hva slags avtaler det enkelte land inngår. En representant fra Østerrike inviterte en rekke land til et møte der temaet var hvordan IFLA kan sette open access tydeligere på dagsordenen. IFLA har selvsagt politikk på området, men trenger å komme med en oppdatert uttalelse. Maria Carme Torres fra Universitetsbiblioteket i Bergen var blant de inviterte, og hun tok med meg. På møtet var det folk fra flere IFLA-komiteer. Vi var enig om at IFLA måtte mer på banen, men hvem sjkulle ta ansvaret for det?`Det er ingen open access-komite, amsvaret kan ligge til Ytringsfrihetskomiteen, komiteen for Akademiske bibliotek og flere. Open access er ingen sak for de akademiske bibliotekene aleine, om vi får åpen tilgang, betyr det jo åpen tilgang også for folkebibliotekenes brukere. På møtet var også Ellen Tyse, tidligere IFLA-president fra Sør-Afrika og Cape Town University. Vi la en plan for den kommende generalforsamlingen.

 

Generalforsamling i IFLA

ifla general

Det gikk tregt å få startet generalforsamlingen. For å være beslutningsdyktig måtte halvparten av de stemmeberettigede være til stede. Det gjaldt i praksis de nasjonale bibliotekforeningene siom har flere stemmer enn oss som representerte enkeltinstitusjoner. Til slutt hadde generalsekretær Gerard Leitner fått den siste erklæringen som gjorde at vi var stemmeberettiga. Skulle gjerne visst hvem den siste foreninga var, som sørga for at mange hundre mennesker måtte sitte i en halv time og vente. Ikke ulik årsmøtene i andre foreninger, gikk det helt greit inntil vi kom til kontingenten. IFLAs styre hadde foreslått reduserte kontingent for enkeltpersoner. De er det ikke mange av og det er heller ikke så mange som har råd til å betale 1200 kr. I hele Afrika har IFLA 14 personlige medlemmer. Flere foreninger – blant annet norske NBF – ville utsette saken og se på hele kontingentspørsmålet samlet. Presidentskapet som ledet møtet var famlende og usikre slik at det spredte seg usikkerhet om avstemninga. Stemmesedler med ulik farge etter hvor mange stemmer man hadde, ble summert opp. Det viste seg at utsettinga falt. Da klarte ordstyrerbordet å gjenta hele avstemnings og opptellingssirkuset en gang til, denne gangen om sjølve forslaget, Men når utsettinga hadde falt ble det vedtatt nesten enstemmig.

ifla ellenVed begynnelsen av møtet hadde Ellen Tyse varsla en ekstrasak om Open Access. På slutten holdt et kort, poengtert og ypperlig innlegg der hun sa at IFLA må sette open access mer på dagsordenen, og knytte det til FNs bærekraftmål. Hvordan IFLA vil jobbe med dette, må styret avgjøre. Hun ba derfor om generalforsamlingas støtte til å be styret se på saken førstkommende torsdag. Den støtten fikk hun og vi.

ifla fashinUtseendet ditt er ditt første visittkort. Hvordan du ser ut er avgjørende for det første inntrykket, og det inntrykket varer evig, Bibliotekarer må tenke over utseendet sitt. De må være rene, velstelte og veltrente, samtidig må de unngå overdrivelser, enten i form av religiøse symboler, utringinger eller lignende Biblioteklederne må kle seg slik at folk skjønner at her er det noen med autoritet og makt.

Dette mente Dina Youssef fra Biblioteket Alexandrina. Hun snakket på en vel besøkt sesjon om «Library fashion» Hvordan bør bibliotekarer kle seg?  Sesjonen ble arrangert i fellesskap i dag av seksjonen for folkebibliotek, og seksjonene for henholdsvis bibliotekledelse og yngre bibliotekarer. Hun var en blant mange talere.

Sesjonen ble åpnet av Loida Garcia-Febo som er president i ALA – den amerikanske bibliotekforeningen. Loida er egentlig fra Puerto Rico, og jeg har henne mistenkt for å kle seg litt ut som forestillingen om den sexy brille-bibliotekaren. Hun snakket lite om fashio, og mer om bibliotekarene som «er stemmen for de uten stemme, de som kan redde verden.» Hun viste til en twitterdiskusjon etter et Trump-utsagn. En skriver: Jeg ifla alastoler på forsvaret vårt, men vi kunne trenge en «truth force». En annen svarer: Vi har jo det. De kalles bibliotekarer!§ Loida viste bilder av mangfoldet i klesstil blant bibliotekarer som hun mente har styrken til å kle seg hver enkelt på sin unike måte. Klær som vi trives i, gjør oss sterke og gir oss selvtillit, sa Loida.

I Australia var bibliotekkoden mer avslappet. Amy Mc Kenzie hadde laget en liten film med intervju med ulike bibliotekarer. En kvinnelig bibliotekar var kledd i en fargerik bluse, en enda fargerikere tversoversløyfe og kronen på verket var den aller meste fargerike genseren. Kravet kom straks på twitter: Hvor får man kjøpt en slik cardigan?

Kle deg i fortidens mønstre i dag, for framtida! Dette var budskapet fra Indonesia som var stolte av sin tradisjon med batikk-mønstre. Alle bør ha et plagg i Borneo-batikk i sin garderobe! I biblioteket i Jakarta var de spesielt opptatt av at 175 av deres ansatte var mellom 20-30 år, de må alle gå med tradisjonelle batikk-uniformer! I India anbefalte man sari til konferanser, mens det ellers var tradisjonelle plagg som kunne tilpasses til klima og personlig stil. Piercing i nesa er veldig godt for helsa, så det anbefaler vi også! Klærne må være praktiske og enkle, og ikke for elegante i forhold til brukerne! Men selvfølgelig må man kle seg anstendig!

Sesjonen ble avsluttet med en spontan cat-walk for å vise mangfoldet i klesdrakter! Det var et mangfold å være stolt av!

Jeg satt sammen med et par bibliotekarer fra Linkjøping bibliotek. Der brukte alle bibliotekarer et lite serveringsforkle på jobb. Bruker menn det også, spurte jeg? Ja, det bruker alle. Det er så praktisk med lommer til nøkler, penn og papir.

Jeg tror ikke at jeg skal komme hjem til OsloMet og introdusere bibliotekar-forkleet. Vi har ofte hatt kampanjer der alle går med T-skjorter for å vise at de jobber i biblioteket. Men det er ikke stilen i Norge å pålegge uniform. I hvertfall ikke hvis vi gjorde som i jakarta, at uniformen bare skulle gjelde for de yngre, kvinnelige bibliotekarene. Mange bruker navneskilt. Men nå blir også det problematisert, fordi noen opplever å bli utsatt for stalkere, sa de to bibliotekarene fra Linkjøping.

 ifla fashion2

To svenske bibliotekarer som hadde vært i samme kjole-butikk

Spesialgruppe for biblioteker som er utgivere

Etter moteshowet deltok jeg på en samling av bibliotek som jobber med å være utgivere. Vi var vel cirka 40 deltakere fra USA, Canada, Tyskland, Kina, Sør-Afrika og Norge. Vi endte med å beslutte at vi vil ha en pre-konferanse før IFLA seinest i 2020, og ha en sesjon for andre på IFLA i 2019. Vi vil gjerne bli en fast komite, og skal jobbe med en plan for det. Vi ble en liten komite utvalgt for å jobbe med dette.

Støtte til forskere

En annen sesjon handlet om forskerstøtte, med foredrag fra Singapore, Thailand, India, Kina,  Nigeria. Forholdene er veldig forskjellig. Fra Nigera ble det snakket om hviolken betydning det hadde at man fikk bygget opp et arkiv/repositorie  for egnme ansattes publikasjoner, mens det fra Hongkong ble lagt fram analyser av utviklingen i Open Access. Veksten i OA har avtatt på verdensbasis. Noen år var veksten på 40% i året, nå ligger den på 15%. Det betyr at man når vendepunktet først i 2024 – da vil over 50% av tidsskriftsartikler være åpent tilgjengelig. Etter et slikt vendepunkt vil det bli vanskeligere for abonnementstidsskriftene. Man regner med at de kommersielle utgiverne vil ha en fortjeneste på nesten en halv milliard US dollar i året på Open Access, gjennom blant annet forfatterbetaling.

Nytt biblioteksystem?

Det var en stor overgang da Bibsys sin Blåskjerm ble avløst av biblioteksystemet Alma. Bibsys-systemet var bygd i Norge og tjente norske fagbibliotek i over 40 år. Alma driftes av Ex Libris og avtalen er resultat av et anbud. Ex Libris sine systemer har en ganske dominerende plass i fagbibliotek i verden. Men det finnes alternativer slik som Koha som Deichman har tatt i bruk. I utstillingsområdet på konferansen har utstillerne ulike foredrag. Et slikt foredrag som jeg fikk med meg var om Folio som er et open-source program som utvikles av datafolk og bibliotekarer over hele verden, men med økonomisk støtte fra bl.a. Ebsco. At det er open-source betyr at selve programmet er gratis, tilgjengelig for alle for å videreutvikle, bygge apper osv. Bibsys sin avtale om Alma skal snart fornyes. Det er vel ingen som tror at Alma skal skiftes ut veldig snart. Men det er mulig at framtida ligger i  open source programvare som er mer fleksibel og som anerkjenner at arbeidsflyten i bibliotek ikke er lik over hele verden.