Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘finanspolitikk’ Category

Hvordan kan det ha seg at det er minstepensjonister som eier de dyreste boligene?

Posted in finanspolitikk, skatt on januar 16, 2018| Leave a Comment »

pexels-photo-388830.jpeg

FrPs Helge Andre Njåstad er mot eiendomsskatt av en eneste grunn som han aldri unnlater å nevne i samme setning: Det er minstepensjonister med dyre hus som må betale eiendomsskatt.

Hvordan i alleste dager har disse minstepensjonistene endt opp med så dyre hus?

Jo, hvis de er enker etter rike ektemenn som har hatt råd til dyre hus, og at de samtidig får minstepensjon fordi de aldri har jobbet.  At disse kvinnene har minstepensjon, behøver ikke å bety at de har dårlig råd. Av de med dårligst inntekt har over 30% en formue i tillegg til boligen på over en million. Hvis det er noen forsørgede kvinner som har vært gift med rike menn som har dødd uten å etterlate dem en eneste krone utover det store huset de bor i, så mener jeg faktisk at de heller får selge boligen og kjøpe noe rimeligere, enn at Norge skal avvikle eiendomsskatten av hensyn til dem. En reduksjon eller avvikling av eiendomsskatten vil nemlig få mye mer dramatiske konsekvenser for gamle damer i form av en dårligere eldreomsorg. Hvis disse rike damene har havna i uføret, så kan vi da ikke behandle dem annerledes enn NAV-klienter der det ventes at de kvitter seg med all luksus før de får hjelp?

I mars i 2017 var det 155.000 minstepensjonister i Norge. De utgjør 17% av pensjonistene. Tallet økte fra 2016, fordi grensen for hva som ble beregnet som minstepensjonist ble hevet. Generelt sett blir det færre og færre som ikke har egen pensjonsopptjening. Pensjonistene utgjør selvfølgelig et mindretall blant de som må betale eiendomsskatt. Og sannheten er at det er svært få minstepensjonister som betaler denne skatten.

En rapport som Høyre i Oslo fikk utarbeidet om eiendomsskatt viser at beregningene for Oslo var at bare 10% av de med inntekt under 500.000 ble omfattet av eiendomsskatt. Kun 6% av de med inntekt under 400.000 må betale eiendomsskatt. Blant dem finner vi også Norges rikeste som ikke har lønnsinntekt.

Noen sier at eiendomsskatt er dobbeltbeskatning. Det er feil. Når man kjøper hus i Norge får man skattefradrag for renteutgiftene. Veksten i boligverdien som rentefradraget har vært med å finansiere, beskattes bare via eiendomsskatt.

Read Full Post »

Oljefondet må investeres i miljø og utvikling

Posted in finanspolitikk, oljefondet on mars 30, 2011| Leave a Comment »

I dag er det slik at Oljefondet kjøper en viss andel – noe over en prosent – av alle aksjer i verden. Det kalles indeksfond. En liten del investeres i tillegg ut fra spekulasjoner om hvor det er mulig å få enda høyere profitt enn det man får gjennom indeksfondet. Når man investerer i alle selskaper betyr det at man også investerer i selskaper som driver med sosial dumping, miljø-ødeleggelse, våpen osv. Det virker rimeligvis opprørende på de fleste. Derfor fikk SV gjennomslag for at Oljefondet skulle ha etiske retningslinjer som betyr at vi selger aksjene våre i de selskapene som åpenbart driver uetisk. Det endrer ikke oljefondets grunnleggende karakter, men gjør godt for den etiske selvfølelsen. Det har også hatt betydning ut over det symbolske når Norge for eksempel solgte seg ut av Wal Mart. I helga vedtok SV enstemmig i vårt nye prinsipp-program at vi ønsker at oljepengene skal brukes til investeringer til beste for utviklingsland og miljø. Det var dissens om dette i Landsstyret, men Dag Seierstad og Ingrid Fiskaa fremmet et kompromissforslag som altså blei vedtatt. Nedafor følger innlegget som jeg holdt om saken på landsmøtet:

 

Dag Seierstad og Ingrid Fiskaa har kommet med et kompromissforslag om oljefondet som burde løse dissensen fra landsstyret. Vi har vunnet en stor taktisk seier med etiske retningslinjer for oljefondet. Men det er fortsatt en investering i en verdensomspennende kapitalisme. Oljefondet er en grunnrente vi får fordi vi tilfeldigvis har store naturressurser på det som tilfeldigvis er vår grunn. Vi kan ikke leve av å være rentenister, det er arbeid som skaper verdier. Oljefondet må brukes for å skape en tryggere og mer rettferdig verden, det er også til fordel for oss.  I landsstyrets flertallsforslag snakkes det konkret om en ny verdensbank. Hvordan det gjøres får vi mye tid til å diskutere, poenget er å slå fast prinsippet om at pengene ikke skal investeres i all verdens aksjer som sparing, men settes i arbeid for miljø og utvikling i fattige land. Det er fattigdom og klimakrise som er de store utfordringene, og som vil være avgjørende om hele oljefondet vil ha noen verdi i framtida.

 

Et prinsipprogram er kartet vi går til når vi skal orientere oss i verden, et program som viser oss og andre hvilke verdier som er viktige for oss. Vi står skulder ved skulder med kamerater over hele verden som også kjemper mot kapitalismen. Vi står på skuldrene til andre som har gått foran oss  -enten det er Marx, Luxemburg, Sætra, Berit Ås eller Berge Furre. |

Men vi ser framover for å finne nye løsninger på hvordan vi skal gi makt til de som skaper verdiene – skape en rettferdig fordeling – og hvordan vi kan løse miljøproblemene som handler om mer enn ny teknologi, ja også om fordeling. Prinsippprogrammet er bra når det gjelder å ta vare på våre røtter og ideologiske ballast og løse framtidas utfordringer som er andre enn fortidas. Prinsippprogrammet står for et grunnleggende positivt menneskesyn som uttrykkes av Nordahl Grieg når han sier at edelt er mennesket, jorda er rik, finnes her nød og sult skyldes det svik. Det handler som Bård Vegar sa, ikke bare om å bli rikere, men om å dele og dele mer enn penger så vi får rikere liv: Solskinn og brød og ånd eies av alle.

Read Full Post »

>Sosial dumping med enkeltpersonforetak

Posted in finanspolitikk, stortinget on mai 26, 2010| Leave a Comment »

>
Tirsdag 25. mai behandlet Stortinget to representantforslag fra Høyre og Venstre som på ulik måte tok til orde for å legge bedre til rette for enkeltpersonforetak. Det skjer mye spennende nyskaping gjennom slike selskaper, men de brukes også til å svekke ansattes rettigheter og bidrar til sosial dumping. Begge forslagene ble avvist og henvist til evalueringen av Skattereformen. I debatten i Stortinget var jeg aleine om også å komme med innvendinger mot en politikk for flere enkeltpersonforetak.

Enkeltpersonsforetak er viktige som etablererbedrifter – og for enkelte som vil drive en beskjeden næringsvirksomhet. Det er viktig at disse kan få forhold som gjør at de kan utvikle seg. Det betyr at vi må ha en god politikk for entrepenørskap og innovasjon og ha fokus på å forenkle skjemaveldet. Men samtidig er det grunn til å advare mot at enkeltpersonforetak skal avløse det vanlige ansettelsesforholdet i arbeidslivet og bidra til sosial dumping.

Vi ser en utvikling der en del firmaer benytter enkeltpersonforetak i stedet for å ha egne ansatte. Folk sies opp og kommer igjen som enkeltpersonforetak og leverer faktura i stedet for timelister. Det er ingen positiv utvikling, en overgang til enkeltpersonforetak gjør det vanskeligere å følge opp helse, miljø og sikkerhet – personalutvikling og kompetanseutvikling.

I en del tilfeller kommer enkeltpersonforetak bedre ut enn fast ansatte: De kan trekke fra bil, utstyr, faglitteratur, campingvogn osv. Samtidig må de ta medaljens bakside som er ingen oppsigelsestid og svekket økonomi ved permittering. Dette er hovedgrunnen til at en del bedrifter foretrekker kontraktører framfor egne ansatte.

Fra fagbevegelsens hører vi at de fleste skitne konkurser med mislighold av arbeidsgiveransvar involverer enkeltpersonforetak – spesielt de som er registrert som avdeling av utenlandsk foretak.

Enkeltpersonforetakene er en måte å omgå regler og forhold i arbeidslivet som allmenngjøringsinstituttet, solidaransvar, innsynsrett, osv

Utviklinga av bruk av enkeltpersonforetak har svekket fagbevegelsen alvorlig i flere europeiske land, for eksempel. Tyskland og England. I England har vi sett en enorm bruk av kontraktører og en sterk svekket byggebransje – i Tyskland er både slakteriene og byggebransjen svekket av samme utvikling.

En utvikling der det gis lettelser for å bli registrert – og gjør det mer attraktivt å drive ”selvstendig næringsvirksomhet” uten å avklare arbeidstakerbegrepet opp mot selvstendig næringsvirksomhet og skjerpe inn regler og kontroll med slike, vil uten tvil være en trussel mot det ordinære arbeidsgiver – arbeidstaker-forholdet. En effektiv måte å drive fagforeningsknusing på ..

SV mener derfor at det er riktig å satse på støttetiltak til reelle enkeltpersonforetak, veiledning og annen hjelp, mens vi ikke har behov for å gjøre det enda mer attraktivt å drive enkeltpersonforetak på bekostning av vanlig tilsetting.

Read Full Post »

>1. mai tale i Langesund

Posted in 1. mai, finanspolitikk, fordeling, jernbane on mai 3, 2010| Leave a Comment »

>

1. mai var jeg i Langesund og holdt tale på et fellesarrangement mellom SV, AP og Rødt. Nedafor følger talen:

Kamerater,

Det er ingen floskel når vi sier at Norge er en øy av arbeid i et europeisk hav av ledighet. Vi har klart oss bedre gjennom finanskrisa enn de fleste . Arbeidsledigheten er på 3,3 % mens gjennomsnittet av våre handelspartnere har tre ganger så mye. I Sverige er ledigheten 9 %. I Spania 20. Vi har en rekordhøy sysselsettingsandel på over 76 %, mens gjennomsnittet i Europa er 10 % lavere.
USA og eurolandene har nå en gjeldsbyrde på over 100 % av bruttonasjonalproduktet, hva de kommer til å måtte gå gjennom av nedskjæringer i velferdsgoder og offentlige tjenester kan vi bare tenke oss, vi som er vi i motsatt situasjon – uten gjeld – der andre land skylder oss tilsvarende 135 % av vårt nasjonalprodukt.

Mye av dette skyldes selvfølgelig olja, men først og fremst at vi har hatt en styring og en plan som gjør at vi har tatt vare på oljeinntektene. I 1975 ville Carl I hagen selge ut rettighetene i Statfjordfeltet for ti milliarder, mens bare Statfjord A til nå har produsert verdier for 1200 milliarder.

Norsk økonomi er egentlig å sammenligne med en humle. Den er så stor og tjukk at det skulle egentlig ikke være mulig at den flyr. Det er slik noen fagøkonomer beskriver Norge: Høye pensjonsutgifter, høy grad av sosial sikkerhet, høyt sjukefravær sier de, alt for stor offentlig sektor – en slik økonomi skulle egentlig gått til helvete. Men Norge har hatt en enorm produktivitetsvekst – vi får ting til og det skyldes nettopp at vi har gode velferdsgoder, at vi har en sterk offentlig sektor, at vi har gode barnehager og skole, sykehus og eldreomsorg. Det er jo ikke sånn at at Siv Jensen har rett i at norsk helsevesen helst bør sammenlignes med køene i Sovjetunionen.

Dette er den nordiske modellen – den nordiske velferdsstaten som har vist seg å være bra for folk, og som har vist seg å være økonomisk stabil også i tider da finanskrisa rulla inn over oss. At folk fortsatt får inntekter også når de blir sjuke eller mister jobben, er jo en forsikring som bankene burde være lykkelig over – for den gjør at de fleste av oss ikke havner på gata med en plastpose hvis jobben blir borte.

Dette var da veldig selvtilfreds, tenker dere kanskje. Er vi ved målet, er det ikke mer å slåss for? Jo det skal være visst. Uløste oppgaver står i kø. Finanskrisa er ikke over og slettes ikke klimakrisa som handler om vår framtid her på denne lille kloden. Vi har aldri hatt større utfordringer.

Klimakrisa og finanskrisa må løses sammen. Myndigheter, fagbevegelse, næringsliv og miljøbevegelse må finne sammen for å skape framtidas arbeidsplasser. En god næringspolitikk må kombineres med god miljøpolitikk. En god miljøpolitikk må kombineres med god næringspolitikk.

Fordi vi har stilt krav har vi en av verdens mest energieffektive og minst forurensende industrier. Det er et enormt konkurransefortrinn. Vi må legge til rette for en ytterligere omstilling i den retningen samtidig som vi skaper nye arbeidsplasser innen miljøteknologi. Det hjelper ikke på verdens globale CO2-utslipp hvis energikrevende produksjon av nødvendighetsvarer i Norge flytter til land der energien kommer fra kull og der utslippskravene er slappe. Men omvendt er det heller ingen grunn til å beskytte industri som ikke går i bresjen for å få ned energibruk og forurensing. Gjennom å satse på fornybar energi og et grønt industrikraftregime skal vi legge til rette for miljøvennlig produksjon i Norge. I dag er norske industritradisjoner trua fordi olja er blitt en hvilepute i næringspolitikken.

Torsdag la regjeringa fram en pakke av tiltak for å hjelpe verftsindustrien. Det kunne vært en pakke som gjorde det lønnsomt å bygge mer av de skipene det er for mye av, men dette er en annerledes pakke med sterke miljøelementer: For første gang kan Garantiinstituttet for eksportkreditt også brukest til å finansiere miljøteknologi offshore, det er satt av penger til miljøprosjekter, vi får en forlenging av NOx-avtalen som finansierer miljøtiltak, økt satsing på gassferger og innovasjonslån og FoU-kontrakter retta mot ny miljøteknologi. Dette er rette veien.

—
Oljeinntektene -grunnrenta av verdiene i Nordsjøen – settes hvert år inn i et oljefond som nå har vokst til å bli et av verdens største fond. Dette er verdier vi må forvalte på vegne av ikke bare vår egen befolkning og nye generasjoner, men også til beste for hele verden. Men hvorfor i alle dager kan vi ha mangel på penger og uløste oppgaver i et land med så mye penger på bok? Det er en krevende pedagogisk oppgave å forklare. Men det handler om to hensyn: Bruker vi mye oljepenger så stiger verdien av den norske krona og dermed renta og arbeidsplassene forsvinner i eksportindustrien.

Det andre hensynet er generasjonskontrakten: At vi som allerede er blant verdens rikeste ikke skal bruke opp pengene som skal komme framtidige generasjoner til gode når oljealderen tar slutt.

Vi nærmer oss fort denne tida. Oljeressursene i Nordsjøen minker, anslaget på olje i Lofoten, Vesterålen og Senja viser seg å være bare tredjeparten av Oljeindustrien har fortalt oss – det vil bety en økning av Oljefondet med noen skarve prosent – penger som vi i tillegg har pålagt oss sjøl ikke å bruke. Hva som finnes i Barentshavet er det bare spekulasjoner om. Utvinningskostnadene vil stige. Samtidig må vi redusere bruken av fossilt brennstoff hvis vi skal unngå at kloden varmes opp mer enn to grader – som er det målet som FNs klimapanel sier er the turning point for når vi mister kontrollen med klimaet. Nå ligger vi an til 6 grader.

For en uke siden fikk vi fagrapporten om havområdene Lofoten, Vesterålen, Senja . Rapporten viste at vi snakker om svært sårbare havområder. De viktige naturverdiene i området er bedre dokumentert enn hva man visste om da forrige Forvaltningsplan ble lagt fram for 4 år siden. Argumentene som førte til stopp i oljeutvinninga den gang er bare blitt styrka. Riktignok sier fagfolkene at torskestammen ikke blir utrydda sjøl ved en stor oljelekkasje, men verdien av Lofoten som merkevare for turisme og rein mat vil bli ødelagt. Her i Langesund vet dere noe om konsekvensene da olja dreiv i land fra Full City, et ørlite utslipp på 200 tonn, en lys sommernatt – ikke under varig storm en vinternatt utafor Lofoten. Vi må sørge for varig bruk av Lofoten, ikke en kortvarig utnyttelse.
—
Verdien av det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen. Vi kan ikke leve som rentenister av et oljefond – vi kan bare leve av hverandres arbeid.
Da må vi sørge for at alle er med. Det betyr et barnevern som sørger for at alle barn får like muligheter, en skole der ingen faller ut, en inkluderingspolitikk som gjør at ingen blir gående uten arbeid fordi de har et fremmedklingende navn eller et fremmed utseende, og en helhetlig politikk som bidrar til et likestilt og familievennlig arbeidsliv.

Jeg vil benytte anledningen til å gratulere Fellesforbundet med seier i sin streik for en mer rettferdig minstelønn i byggefagene – et strålende eksempel på kamp mot sosial dumping som også er en kamp for internasjonal solidaritet – at østeuropeiske bygningsarbeidere ikke skal gå på halv lønn i forhold til norske arbeidskamerater.

Likelønn er vår viktigste likestillingsutfordring. Det er en gammel kamp. I 1889 vedtok den internasjonale arbeiderkongressen i Paris å kreve lik lønn for likt arbeid og fyrstikkarbeiderjentene i oslo streika for dette. Men fortsatt tjener kvinner i snitt bare 85 % av menn for arbeid av lik verdi. Det er vanskelig å peke på noen større urettferdighet i samfunnet enn det at lønn følger kjønn så systematisk som det gjør. Jentene må få lønn som fortjent!

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn har også sammenheng med at langt flere kvinner arbeider deltid. Tilværelse som ufrivillig deltidsansatt er vanskelig og uforutsigbar. De må ”jage” arbeidstimer i håp om å oppnå full inntekt. Dermed kan verken fritid eller arbeidstid planlegges. I tillegg er arbeidstida ofte ubekvem. Heltid må bli en rett, og deltid bare en mulighet for den som vil.

Fattigdom er en skam i et land som Norge. Fattigdom i Norge handler om forskjeller, at noen har mye mens ganske mange har svært lite. Fattigdommen har økt de siste ti åra. De fattigste tjener mer, men de rikeste enda mye mer: på grunn av økte lederlønner og økte kapitalinntekter som er svært ujavnt fordelt. Høyres Torbjørn Røe Isaksen vil ikke snakke om forskjeller men vil ha en fast fattigdomsgrense slik FN har en grense for hva de mener er eksistensminimum. Og Røe Isaksens fattigdomsgrense blir fort en grense for eksistensminimum. Slik vil vi ikke ha det. Alle undersøkelser viser at folk ønsker mer likhet, at vi blir lykkeligere med mindre forskjeller. Spesielt urettferdig er det når fattigdommen rammer barn – barn som blir sosialt satt utafor fordi de ikke kan delta på lik linje med andre – ikke har råd til sportutstyr og klær, å delta på fritidsaktiviteter. Fra Fordelingsutvalgets rapport – et utvalg Kristin Halvorsen satte ned – vet vi også at fattigdom arves. Har du vokst opp i en fattig familie er sannsynligheten stor for at du selv blir fattig. Ved siden av en bedre fordelingspolitikk, må vi ha en offensiv politikk som bringer folk ut av fattigdommen, det handler om ikke å ramle ut av skolen, å komme i jobb og å ha et nivå på offentlige støtteordninger som gjør at folk ikke blir fattige sjøl om de må leve på trygd. Det er viktig å arbeide for et arbeidsliv som gir mindre sjukefravær, men vi skal ikke la noen røre ved sjukelønnsordninga. Folk blir ikke friskere av å være fattige!
—

Torsdag kom den gledelige nyheten om at Bratsbergbanen er redda ved at regjeringa gir ekstra midler. Beskjeden kom i tolvte time og samferdselsministeren la ikke skjul på at det har vært delte meninger i regjeringa. Men det er mange som har stått på for dette – både i telemark, i stortinget og i regjeringa og det er flott at vi lyktes. Neste prosjekt er å øke bevilgningene til vedlikehold og fornyelse på jernbanen ytterligere – vinterens togkaos har vist oss hvor nødvendig det er. Men en slik økning må ikke gå på bekostning av planlagte investeringer – starten på bygging av Eidangertraseen må skje så fort som mulig samtidig som vi forventer at bygging av nytt dobbeltspor ved Holmestrand starter i juni. Grenland skal bli et viktig knutepunkt på sørvestbanen mellom Oslo og stavanger via Vestfold.
—
Så kamerater, det er utfordringer nok å ta fatt på i velferdsstaten! Det trengs fortsatt folk som vil verne den og som ikke tror på en nedbygging! Men vi er også en del av verden og 1. mai må være en dag for internasjonal solidaritet!
2010 blir et avgjørende år i arbeidet med atomnedrusting og Norge må innta en ledende rolle. I mai arrangeres tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen og i løpet av høsten skal NATO bli enig om nytt strategisk konsept.
Vi må fortsette arbeidet for nedrustning, slik vi har kjempet for forbud mot landminer og klasevåpen. Vi kan ikke tillate atomopprustning, enten det er del av det amerikanske rakettskjoldet, russisk forsvar eller som del av NATOs strategi.
Regjeringsplattformen slår fast at det skal arbeides for en verden fri for kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen gjennom forpliktende avtaler som omfatter alle land. Vi vil mobilisere for å redusere atomvåpnenes rolle gjennom å arbeide for en vellykket tilsynskonferanse i 2010. Dersom denne mislykkes vil vi vurdere en egen konvensjon mot atomvåpen.
NATO bygger fortsatt på en strategi om å bruke atomvåpen først – å svare med atomvåpen uten selv å ha blitt angrepet med slike. Det bidrar ikke til økt sikkerhet og svekker arbeidet med ikkespredningsavtalen. Når det skal lages nytt strategisk konsept må førsteslagsstrategien vrakes!
—
Gjennom mange år har Israel okkupert land og fratatt palestinerne retten til å leve et verdig liv. I et apartheidsystem verden knapt har sett maken til ydmykes, trakasseres og trues det palestinske folket. Eneste løsning er at palestinernes får et eget land med grenser fra før krigen i 1967 og med Øst-Jerusalem som hovedstad.
Norge må ta en lederrolle i arbeidet for at det internasjonale samfunnet setter makt bak kravene overfor Israel, at okkupasjonen opphører, at de ulovlige bosettingene fjernes og at muren som i dag deler palestinske områder på Vestbredden rives.
—
2009 var det blodigste året i Afghanistan siden 2001, og 346 barn ble drept. I følge FN var NATO-styrkene skyld i mer enn halvparten av dødsfallene. Konsekvensen er at tilliten til de internasjonale styrkene har sunket drastisk blant afghanerne, og at NATO ikke klarer å bygge en stabil og demokratisk stat i Afghanistan.
USA og NATOs strategi har som mål å bekjempe terror og nedkjempe Taliban. Da er eneste mulighet å trekke styrkene ut, legge til rette for forhandlingsløsninger og styrke den sivile innsatsen. Denne politikken får stadig bredere støtte, både nasjonalt og internasjonal.
I valgkampen ble noen av oss skjelt ut for å si man bør forhandle med Taliban, nå mener USAs utenriksminister det samme. Obama har åpnet for å sette en dato for når de amerikanske styrkene skal trekkes ut. Canada og Nederland har vedtatt at de stridende styrkene skal sendes hjem og debatten om dette går friskt i andre NATO-land.
Det er ingen som lenger snakker om at det finnes en militær løsning i Afghanistan.
FN må overta ansvaret for sikkerhet og stabilisering. FN-styrken vil ikke ha en offensiv strategi som NATO og USA har, og har dermed større sjanse til å vinne den nødvendige tilliten hos ulike grupper i landet for å legge til rette for en politisk og varig løsning.
.
Avslutning

Årets 1. mai aksjon fra Norsk Folkehjelp har tittelen ”Folk forandrer verden”. Den setter søkelyset på to viktige for grunnpilarer for arbeiderbevegelsen. Den ene dreier seg om kravet om rettferdig fordeling. Den andre om demokrati, organisasjonenes deltakelse og individenes medbestemmelse. Det er rettigheter vi ofte tar for gitt her hjemme: retten til å organisere seg, til å ytre seg, retten til å handle, og forhandle, kollektivt.

Martin Tranmæl sa at vi måtte ha beina plantet i norsk jord, men ansiktet vendt utover. Mitt parti har alltid vært tuftet på internasjonal solidaritet. Vi må aldri glemme de som ikke kan ytre seg fritt, mobilisere og organisere seg for å kjempe for mat, vann, jord, arbeid og demokrati. Millioner av mennesker er frarøvet slike rettigheter. Norge må arbeide aktivt for å styrke de faglige, sosiale og demokratiske rettighetene i så vel fattige som rike land, og gi politisk og økonomisk støtte til fagbevegelser, demokratibevegelser og sosiale bevegelser.

1-mai-aksjonen 2010 går til organisasjoner i Ecuador, Kambodsja og Sudan som arbeider for rettferdig fordeling av makt og ressurser. Dette er grasrotorganisasjoner som med støtte fra Norsk Folkehjelp arbeider for endring i sine samfunn. Vi kan bidra praktisk ved å gi til innsamlinga!

Kamerater, jeg spurte på facebook om hva jeg skulle si i 1.maitalen og avslutter med et innspill derfra: Si At kampen for likhet og likeverd aldri opphører. La oss løfte blikket ut mot verden: det skjer noe bra i Sør-Amerika når fattiggutten Lula styrer Brasil mot velferd og bærekraftig næringsliv – en upåaktet revolusjon i ett av verdens folkerikeste land!

Gratulere med dagen!

Read Full Post »

>Det spisser seg til mot Thorbjørnrud

Posted in finanspolitikk, SV on mars 9, 2010| Leave a Comment »

>Mandag slo Dagens Næringsliv opp over hele førstesida at SV vil ha mer skatt. Det er ingen nyhet at det står iThorbjørnrud Svs program at vi bør øke skattene i gode tider, for å kunne redusere skattene i dårlige tider. Det er likevel slik at det i Soria Moria 2 står at skattene ikke skal øke – det såkalte skatteløftet. Formålet med Dns oppslag var kanskje først og fremst å sette en spiss på stemninga mellom partiene før vi skal til Thorbhørnrud på budsjettkonferanse søndag.

TV2-nyhetene ville gjerne ha en kommentar fra meg om SV og skatt. Men siden jeg ikke var like tabloid som Dns førsteside, droppa de intervjuet likevel og refererte heller DN som ikke refererte noen kilde. Vil du ikke si det vi sier, så sier vi det for deg. Catch 22, et uttrykk henta fra Jospeh Hellers krigsbok med samme navn: Blant amerikanskje flyvere i Italia under krigen gjaldt Catch 22-regelen: Å ikke ville fly er et bevis på at du er psykisk frisk, derfor må du fly. Hvis du vil fly, så skal du også få lov til det. Vi får det som vi vil.

Det spisser seg til mot regjeringas første budsjettkonferanse – både i avisenes spekulasjoner og lekkasjer og i form av forberedende møter. Det er klart at det blir et trangere budsjett, like klart er det at SV vil sloss for at det ikke skal være de fattigste og svakeste som skal bnetale for at vi skal redusere oljepengebruken.

Read Full Post »

>En annen verden er mulig

Posted in Attac, finanspolitikk on februar 7, 2010| Leave a Comment »

>

Denne helga har Attac avholdt stor konferanse i Oslo. Det startet fredag morgen og avsluttet nå søndag ettermiddag med en paneldebatt der Thorstein Dahle (Rødt), Per Olaf Lundteigen (SP) og jeg deltok. Sjøl fikk jeg bare vært tilstede på begynnelsen på fredag, og i dag søndag. Lørdag var jeg på Telemark Svs årsmøte og innledet til en debatt i forbindelse med at SV skal lage nytt prinsipp-program. Men stortingsgruppa har vært tydelig til stede på konferansen, med både Aksel og Alf. All ære til Attac som samler aktivister bog svært kunnskapsrike folk til en slik konferanse.

Det ideologiske hegemonet om forestillingen om at «There is no alternative» var tema for Ali Esbati og Jan Mønnesland på fredag: Vi har ikke noe valg. Befolkningen blir eldre. Vi må kutte i det offentlige velferdstilbudet. Stemmer dette?

Mønnesland pekte på at aldersstatistikken baserer seg på en framskrivning som er utenkelig. Han hadde ikke noen tro på at norske kvinner i gjennomsnitt vil leve i 95 år i 2100. De siste tiårenes øking i gjennomsnittlig levealder kommer i stor grad på grunn av redusert barnedødelighet. Den kan ikke forbedres slik at det lever opp flere barn enn det blir født. Mønneslands konklusjon er at anntallet eldre på sikt vil være omtrent på samme nivå som da Folketrygda ble innført.

Men det vil trolig være behov for en øking i helse- og sosialtjenester. Truer det velferdsstaten? Nei, mente Mønnesland som påpekte det kunstige skillet mellom at noen sektorer påstås å bidra til verdiskaping, mens andre ikke gjør det. En gang var det slik at alle måtte bruke all tid til å skaffe seg mat. Men med økende produktivitet kunne vi avse folk til redskapsproduksjon. Denne arbeidsdelinga bidro til at produktiviteten økte også i landbruket. Men når produksjonen av industrivarer etterhvert ble dominerende, kom det en motbevegelse som mente at «det er maten vi lever av» – matproduksjonen er og blir den verdiskapende sektoren i samfunnet.

Etterhvert som produktiviteten økte i industrien har flere menensker blitt frigjort til tjenesteytende produksjon. – Vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre, blir det da hevdet fra de som mener at det er industrien som er verdiskapende. I dag har produktiviteten også i tjenesteytende sektor økt så mye at behovet for arbeidskraft blir redusert. I stedet for papiraviser, leser vi på nett. I stedet for betjente reisebyråer, bestiller vi reiser på nettet. I butikken sitter det en person som har overoppsynet med at jeg betaler riktig for alle varene som er blitt registrert med strekkodescanneren i kassa. Nå øker sektoren for helse og omsorgstjenester. Den er ikke så lett å effektivisere fordi at tidsbruk nettopp er en kvalitet ved disse tjenestene. Men er det en mindre verdiskapende sektor? Er det et problem om 80 % av den yrkesaktive befolkningen arbeider her hvis, hvis produktiviteten i de andre sektorene er så høy at vi likevel får maten vår og varene våre? Nei, mente Mønnesland. Problemet oppstår bare hvis man har en ide om at det offentlige4s andel av BNP ikke kan økes.

Ali Esbati problematiserte forutsetningene for konklusjonene om at vi må begrense veksten i helse og omsorgstjenester og ha økt privatisering. Det er ingen ting som tyder på at privat sektor er mer effektiv enn offentlig. USA bruker 16 % av BNP på helse – stort sett i privat sektor. Ingen bruker så mye som USA, men befolkningen har samlet sett et dårlig helsetilbud. Det er heller ingen ting som tyder på at økte skatter fører til levere produktivitet. Snarere tvert i mot. Det betyr ikke at økende skatter forbedrer produktiviteten i seg sjøl, men at land med høye skatter har et godt utbygd offentlig velferdstilbud som fremmer produktivitet. Det går heller ikke an å se produkltivitetsøking i privat sektor uavhengig av offentlig sektor. Barnehageplasser, godt skoletilbud, eldreomsorg osv bidrar åpenbart til å gjøre en høyere produktivitet mulig i privat sektor.

Det vi ser i alle land hvor tjenestetilbud har gått fra offentlig til privat sektor, er at forskjellene har økt. Skal velferdstilbudene fordeles etter det privat markedets logikk, ut fra tankegangen at ikke alle har råd til å kjøpe en stor båt, spurte Esbati.

Read Full Post »

>Norge og Island

Posted in finanspolitikk on februar 3, 2010| Leave a Comment »

>

I dag har Svs stortingsgruppe behandlet situasjonen på Island. Den store utfordringen nå er godkjenning av andre gjennomgang av det Internasjonale Pengefondets stabiliseringsprogram. SV støtter kravet om at Island må godkjennes, uavhengig av utviklingen i spørsmålet om håndtering av Icesave-avtalen. Vi mener at Island med sine klare løfter om å stå ved sine internasjonale forpliktelser har oppfylt Stortingets krav i forbindelse med låneavtalen. Det betyr at hvis stabiliseringsprogrammet godkjennes, kan neste pulje av det nordiske lånet utbetales.

Etter planen skal Island avholde folkeavstemning 6. mars om den såkalte Icesave-loven. Loven ble stoppet av Islands president som ville ha den til folkeavstemning. Etter alls annsynlighet går det mot et nei. Det betyr at en Icesave-avtale kan drøye. Men Island har sagt at de vil betale, men vil ha nye forhandlinger om renter og avdrag.

Den islandske regjeringa prøver å få til en politisk samling og å presse Nederland og Storbritannia til samtaler for å få til bedre betingelser for tilbakebetaling av Icesave-lånene. Sjøl har Island gjort opp med de innenlandske kundene som tapte på at Icesave gikk konkurs, nå gjelder det oppgjør med innskuddtagere fra Nederland og UK. Mens Norge betalte til norske innskytere i banken, tok Gordon Brown i bruk terrorlovgivinga mot Island.

Bak Icesave-skandalen står et lite knippe menn som drev bank etter pyramide-prinsippet. Men den større bakgrunnen er at også islandske myndigheter – med støtte av befolkningen – hadde gjennomført en enorm liberalistisk økonomisk politikk som gjorde dem forsvarsløse mot en finanskrise. Island ville bli et senter for internasjonal kapitalisme og finans. Man kan tjene mye en stund, men tar også en stor risiko. Så gikk det galt. Derfor er det ikke bare synd på Island, de har mye skyld sjøl. Island er hverken haiti eller Hellas. Fortsatt er Island et av verdens rikeste land. Det finnes penger i boet etter Icesave som vil kunne dekke mellom 70 og 90 % av fordringene. De økonomiske konsekvensene ved at det ikke skulle bli en Icesave-avtale er mer dramatisk for islendingene.

Men Island er avhengig av å ha finansiell tillit hos andre land. Det vil ikke være nok å ha Norge som venn. Samhandelen mellom Norge og Island er liten. Derfor må det på plass en IMF-godkjenning. Fra regjeringshold har jeg fått opplyst at overfor islendingene og de andre i den nordiske valgkreftsen for IMF, har Norge gjort klart at vi ikke ønsker noen kopling IMF/Icesave. Den store spenninga er hva EU sier. Tyskland og Frankrike har gått langt i å støtte Island.

Read Full Post »

>Rapport fra Stortinget: 2 første uker i januar

Posted in finanspolitikk, jernbane, skattelister, stortinget, SV on januar 14, 2010| 1 Comment »

>

Etter jul har det dreid seg mye om togkaoset: Jeg må si jeg synes synd på pendlerne, men også på de NSB-ansatte som står i første rekke og må takle sinte og fortvilte passasjerer. Det ser ikke ut til at NSB var særlig forberedt på at kulde ville medføre problemer. Når jeg dro hjem på fredag så jeg imidlertid at det sto busser klare til innsats ved togtrøbbel, på flere stasjoner. Fra fredag av har det stått tre busser med motorene i gang på Tønsberg jernbanestasjon ved hver togavgang. Det koster penger for NSB, men det er nok nødvendig. Pengene får de heller ta fra markedsføringsbudsjettet. Det er bedre markedsføring for toget at folk kommer fram til målet sitt. Forrige uke sto jeg og venta på Drammen stasjon etter å ha kjørt buss fra Holmestrand på grunn av feil ved en sporveksler. På stasjonen sto det store reklameplakater: Vil du ha en framtidsjobb? Ledig stilling i Jernbaneverket. Det var verken riktig tid eller sted.

Togkaoset har ført til at noen foreslår at NSB må få konkurranse, det vil si en privatisering. Det navnet må brukes sjøl om konkurrenten er Flytoget som også er statlig eid, men som drives uten statsstøtte. En privatisering er oppskriften på å sørge for at alt går galt. Erfaringene fra land der man har forsøkt dette, er entydige. Heller ikke private tog kan kjøre på rødt signal. Norge er et lite land, en gjenstridig natur og få folk. Det betyr at det ikke er grunnlag for en konkurranse på et område der investeringene gjøres med lengre perspektiv enn på nesten noen andre områder i samfunnet. NSB har bestilte 50 nye tog i 2008, men levering i 2012, – en kontrakt på 4 milliarder. Vi kan ikke risikere at det er en feilinvestering fordi noen andre overtar en stor del av persontrafikken på Østlandsområdet.

Ved siden av mangelen på nytt togmateriell, er det skinnegangen og signalanlegget som er det store problemet. Heller ikke private tog kan kjøre når signalanlegget lyser rødt. Her trengs det store investeringer med enda lengre tidshorisont enn NSBs investeringer. Togkaoset har vist hvor nødvendig det er med en enda kraftigere opptrapping av bevillingene, både til investeringer og til vedlikehold. I kveld er det Folkemøte på NRK fra Litteraturhuset hvor togkaoset er tema, Mona som er informasjonsrådgiver, Hallgeir og jeg drar dit. Hallgeir skal sitte i panelet.

Ellers har jeg vært på NHOs årskonferanse. Det var interessant – både med tanke på sjangeren og med tanke på foredragenes innhold. Det var sjølsagt en styla konferanse. Når vi kom la vi invitasjonskortene på en kortleser. Dermed ble vi registrert og fikk samtidig SMS med garderobenummer og sitteplass. Det er ikke noen som ikke har mobiltelefon på NHO-konferansen.

Tirsdag var jeg på seminar på Økonomisk Institutt ved Universitet i Oslo. Hvert år arrangerer de en konferanse for finanskomiteen, representanter fra regjeringa, finansverden og forskere. Temaet denne gang var finanskrisa. Siste foredragsholder var professor Karen-Helene Ulltveit Moe. Hun dro til med klare anbefalinger: Den beste veien ut av finanskrisa var stort sett at politikerne burde sitte med hendene i fanget. Dermed kunne det skje en sanering av ulønnsom virksomhet. For eksempel så hun egentlig ikke noe behov for å ha industri i Norge. Den bidrar lite både når det gjelder sysselsetting og verdiskaping. Dessuten var det synd at vi har skusla bort muligheten til å drive sosial dumping, dvs ta i mot utenlandsk arbeidskraft som ville vært fornøyd med atskillig lavere lønn enn norske arbeidere. Det fikk opp temperaturen litt på slutten.

Mandag morgen var jeg i debatt hos TV2 Nyhetskanalen om offentliggjøring av skattelister. I valgkampen mente SV at 26 av Norges 33 milliardærer ville vært nullskatteytere hvis FrP og H hadde fått flertall for å fjerne formueskatten. En slik beregning kunne bare vært mulig fordi skattelistene er offentlige. Penger henger sammen med makt. Skattelistene har vært offentlige siden 1863 og bør fortsatt være det.

FrP bruker en rekke vikarierende argumenter: De påstår at skattelistene kan føre til identitetstyverier. Men skattelistene gir bare navn, kommune og inntekt. Telefonkatalogen opplyser også adresse. Skal vi forby telefonkatalogen? Så mener de at kriminelle bruker skattelistene for å finne ut hvem de skal robbe. Jeg trur det finnes enklere metoder, som å kjøre en tur i et villastrøk. På høringen seinere på dagen sa politidirektør Killengren at de hadde etterforsket noen saker om utpressing, men hadde ikke kunnet dokumentere kriminalitet grunnet i skattelistene. Det tredje argumentet er at barn mobbes fordi foreldrene enten er for rike eller tjener for lite. Det er også dårlig dokumentert. Forskjellene blant barn kan nok lettere ses med det blotte øye på skolen og i skolegården. Det er ikke lett å fjerne alle ting som unger kan bli mobbet for. Skjer slik mobbing må man først og fremst angripe mobbekulturen.

Jeg trur FrP misliker debatt om rettferdigheten i skattesystemet. Derfor vil de forby skattelistene, av samme grunn til at vi vil ha dem offentlige.

Ellers begynner forarbeidene til budsjett 2011. I SV-gruppa jobber vi med å foreslå fattigdomstiltak. Sigbjørn Johnsen har lansert parola ”arbe og spara” – nå skal vi redusere bruken av oljepenger. Det er jeg ikke i mot. Det er ikke spesielt sosialistisk å ha et høyt forbruk. Men det vil stille enda sterkere krav til rettferdig fordeling av byrdene, både når det gjelder skatt og velferdsgoder.

Bilde: Stortinget, fotografert av gcardinal, hentet fra Flickr

Read Full Post »

>Aktiv forvaltning av Oljefondet

Posted in finanspolitikk, oljefondet on januar 14, 2010| 1 Comment »

>Neste uke arrangerer Finansdepartementet et seminar om forvaltningen av Oljefondet – eller Pensjonsfondet utland som det egentlig heter (Sjøl om det er et oljefond det er).

Bakgrunnen er at departementet like før jul publiserte en stor rapport med evaluering av den aktive forvaltninga av fondet siden det ble starta i 1998. Rapporten er skrevet av Andrew Ang, William N. Goetzmann og Stephen M. Schaefer, professorer ved henholdsvis Columbia, Yale og London Business School. De vil være til stede på seminaret.

Den tabloide konklusjonen på rapporten er at den aktive forvaltninga kunne vært erstattet av datamaskiner. De ville ikke ha senka inntjeninga for fondet. Men det ville spart oss for store millionutgifter til en grådig meglerbransje.

Det er slik at det meste av Oljefondet blir investert etter en såkalt referanseportefølje som betyr at Oljefondet skal fordeles etter en gitt nøkkel i aksjer og omsettelige verdipapirer etter en fordeling på land og regioner. Egentlig handler det om at fondet til enhver tid skal eie en viss andel av hele verdens omsettelige aksjer – litt over en prosent. Så kommer selvfølgelig de etiske retningslinjene for fondet inn – som innebærer at vi må avstå fra å kjøpe noen aksjer og selge oss ut i andre selskaper som viser seg å ha en etikk som vi ikke kan støtte.

Ved siden av denne forvaltninga er det en andel av fondet som skal ha aktiv forvaltning – dvs at man skal leite etter selskaper som man tror vil gi bedre avkasting enn gjennomsnittet. Det betyr å gamble med fondets penger – ta større risiko i håp om å tjene mer. Så viser det seg altså at vi ikke tjener mer på denne aktive forvaltninga – men vi bruker mye penger på å betale millionlønner til meglerne som gjør jobben.

Oljefondet er en langsiktig investering. Kortsiktig profitt i noen selskaper passer ikke sammen med den langsiktige målsettinga fondet burde ha.

For øvrig er jeg ikke i mot at en større andel av fondets penger investeres etter menneskelig vurdering, men da bør det handle om å bruke deler av fondet aktivt til å fremme miljø- og klimamål og utvikling i fattige regioner.

Det blir et spennende seminar. I’ll be back.

Read Full Post »

>Skatteavtale mellom Norge og Cayman Island – der Jahres hemmelige utenlandsformue var gjemt

Posted in finanspolitikk, vestfold on desember 15, 2009| Leave a Comment »

>
I kveld har Stortinget vedtatt skatteavtale mellom Norge og Cayman Island. Dette er en av mange skatteavtaler mellom Norge og skatteparadiser, med formål om utveksling av informasjon og bedre kontroll med tanke på at skatteparadisene brukes til å gjemme bort midler som skal beskattes i Norge. Cayman Island var øya der Anders Jahres utenlandsformue ble gjemt. Det tok skattemyndighetene over 30 år å få hjem store deler av denne formuen. Skatteavtaler vil gjøre det vanskeligere å gjemme bort slike penger i framtida. Nedenfor følger innlegget som jeg holdt i sakens anledning:

Innlegg i sak om skatteavtale mellom Cayman Island og Norge
President, for en Vestfolding er det spesielt å kunne være med å vedta skatteavtalen mellom Norge og Cayman Island.

Øya inngår nemlig i tidenes største skattejakt – jakten på Sandefjord-rederen Anders Jahres hemmelige utenlandsformue.
At Jahre som var en landets rikeste, disponerte en stor, hemmelig utenlandsformue, visste myndighetene godt. De begynte å jakte på den tidlig på 50-tallet.
Men Jahre benektet alltid hardnakket at det fantes noen slik formue. Eierskapet var skjult gjennom stråmenn og stråselskaper, og under trusselen om å flytte ga Handelsdepartementet seg.

Jahre ble felt av egen forfengelighet. I 1975 åpnet Sandefjord sitt nye rådhus som ble til med en donasjon fra Panama-selskapet Continental trust Company. Historien går ut på at politikerne ville sette opp en byste av Jahre, men den anonyme giveren ga beskjed om at man hadde tenkt seg en helfigur.
At Jahre ikke eide selskapet kunne ikke norske myndigheter en gang late som de trodde på. Dermed begynte skattemyndighetene på jakt etter utenlandsformuen. Bokettersyn hos Jahre avslørte en rekke dokumenter, men mye var brent av hans nærmeste medarbeidere.

Den hemmelige formuen plassert i aksjeselskapet CTC i Panama ble flyttet til stiftelsen Continental Foundation på Cayman Islands av en av Jahres nære medarbeider Thorleif Monsen fra Tønsberg.

Søndag 2. november i fjor kunne Aftenposten melde i en kort notis at jakten på Jahres formue var over. I løpet av de 30 årene letingen har pågått, er det blitt hentet hjem rundt 700 millioner kroner . Til slutt ble det inngått et forlik med Monsen-sfæren på Cayman Islands om å betale 70 millioner kroner til Jahres dødsbo.
Anders Jahre var en rå kapitalist som utryddet hvalen og brukte de metoder han kunne finne for å unndra penger fra beskatning, sjøl om han likte å donere penger til gode formål sjøl. Skattemyndighetene var nesten hjelpeløse og brukte 30 år på jakten etter et beløp som sannsynligvis burde ha vært på over 3 milliarder.
Å unngå dette er det politiske innholdet i skatteavtalen med Cayman Island.

Det er en lang vei fra at Handelsdepartementet så gjennom fingrene på at Jahre stakk bort verdier i utlandet – og til dagens skatteavtale som er et vesentlig bidrag til å kunne avdekke skjulte midler og skatteunndragelser. Det skal ikke lenger være mulig å stikke bort penger – penger skapt av mange henders arbeid – å gjemme disse bort for å slippe å gi sitt bidrag til fellesskapet i skatteparadiser.

Read Full Post »

Older Posts »