Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘reisebrev’ Category

naturist-beaches-big

Med økte reisemuligheter på 1950 og 60-tallet fikk flere naturister lyst til å reise til steder der man kunne være sikker på sol og varme. I Frankrike fantes Ile du Levant som var etablert allerede i mellomkrigstida – en liten øy der alle var nakne.  Og det var Cap d’Agde som ble etablert etter annen verdenskrig. Grunneierne oppdaget at det var mer penger i tilreisende naturister enn i å dyrke vin på den skrale jorda. Rudolf Halbig fra München hadde vært soldat i Jugoslavia under krigen. Han startet selskapet Miramare Reisen som så mot Istria og Jugoslavia. Ved den lille byen Vrsar lå øya Koversada som var som skapt for naturisme: man ønsket ikke luksus, men nærhet til natur. En egen liten øy passet godt.

Slik ble Koversada startet i 1961. Det ble raskt en stor suksess og førte til etablering av en hel rekke store naturist-campinganlegg på rad og rekke langs Istria-kysten. De fleste eksisterer fortsatt: Syd for Koversada – på den andre siden av inngangen til Limski Canal, ligger Valalta. 3-4 km nord for Koversada ligger Funtana. Noen kilometer enda lenger nord, ved Porec ligger Camping Ulika og Camping Solaris. På øyene i Kvarner-bukte sør for Istria ligger det også flotte naturistcampinger.

For de som ikke vil kjøre de 2000 km fra Norge, så er Istria tilgjengelig med fly til Pula. Vet man hvilken camping man skal til er ikke avstandene større enn at det går med drosje. Det østeriske firmet Gebetsroither tilbyr leie av campingvogner og/eller mobilhomes på flere av campingplassene i tillegg til at mange tilbyr leiligheter. For de som tenker at her har de funnet sitt paradis, koster det ca 160 Euro for at campingvogna blir hentet, vinterlagret og levert igjen neste sommer.

Det kan ofte være tilfeldig hvilke campingplasser folk velger. Alle er de paradiser: Det er sol og varme så man slipper å tenke på klær. Men her er likevel en beskrivelse av de campingplassene som jeg har besøkt. Beskrivelsen er preget av mine erfaringer, men jeg prøver å være saklig.

Koversada

Koversada.jpg

Koversada med øya som gir navn til campingplassen. Der er det bare tillatt med telt. Ingen privatbiler, bagasjen blir kjørt over broa. På land er det plasser til campingvogner og bolier samt leiligheter

Koversada har 5 km kystlinje og plass til over 5000 gjester.  Plassen ligger bare 1,5 km fra byen Vrsar der det er en masse restauranter. Det er bra, for tilbudet på plassen er ganske enkelt. Koversada gjennomgikk en fornyelse for ca 10 år siden. De mest attraktive plassene hadde fått preg av kolonihage, det vil si at det var faste plasser med blomsterbed og gjerder. De som ikke hadde fast plass ble henvist til mindre attraktive steder vekk fra sjøen.  Så bestemte eierne at alle faste plasser ved og i nærheten av sjøen skulle rives. Det førte til en ny vitalitet. Sjøl om det er slik at de mest attraktive plassene i første rekke mot Adriaterhavet må bestilles et par år på forhånd i høysesongen, opplevde vi som kommer med bobil, at vi alltid har fått plass ved sjøen eller nær sjøen. Vi benytter oss av «luker» mellom reserveringene som kan være fra 3-4 dager til en uke. Etter en uke har vi alltid opplevd at en annen plass blir ledig rett i nærheten.

De siste ti årene har det ikke skjedd noen utvikling på Koversada. Plassen framstår som litt slitt. Men det viktigste er at personalet framstår som lite publikumsvennlige. Et eksempel er vår venn Kristian som hadde mistet nøkkelen til safe’n i resepsjonen. Det sa han fra om, og betjeningen ville åpne bankboksen med makt. Problemet var at de hadde registrert at Kristian hadde en annen bankboks, enn hva han mente. Til protester fra Kristian åpnet de feil boks. Noen naboer av oss fant nøkkelen som Kristian hadde mistet på veien til oss. Men Kristian måtte betale for åpningen av feil boks..

Koversada har leiligheter som er meget nedslitt, og villaer som sannsynligvis er bedre. Nytt i år var det «glamping»-tilbud på den opprinnelige Koversada-øya, dvs luksus-telt. Det så fristende ut.

Koversada er fortsatt en hyggelig campingplass. Men selskapet som driver campingplassen kan ikke regne med at gjestene kommer år etter år om de ikke gjør noe for å forbedre servicen.

Solaris

naturist-solaris-residence

Solnedgang ved stranda på Solaris. Sola går ned i havet, vakkert!

Solaris har en grunnflate på 49 HA og har campingplass til 4398 personer i tillegg til leiligheter.

Solaris var vårt førstevalg i mange år. Der kunne man fritt velge plass som ikke var parsellert. Etter hvert ble det flere og flere faste plasser. Vi som ikke hadde fast plass ble henvist til campingens utkanter. Når vi hørte at Koversada hadde fjernet de faste plassene, flyttet vi dit. I år dro vi tilbake til Solaris. Nå hadde de også fjernet de faste plassene. Hele anlegget hadde gjennomgått en oprusting med bl.a. elegante, opppussa vaskerom. Det var kildesorteringsstativer overalt, og søppelbøtter langs strendene – noe som manglet på Koversada. Men viktigst: Her var det en annen serviceinnstilling. Damene i resepsjonen smilte i stedet for å stirre i skjermen og late som om det å få lov å campe der var et uoverstigelig problem. Vi sa at vi bare skulle være noen få dager. Har dere en plass ved sjøen? Et lite øyeblikk, svarte damen og ga oss en liste over ledige plasser. På Koversada måtte vi leite opp plassene sjøl, sykle til resepsjonen og spørre hvor lenge de var ledige.

På Solaris kan man velge plasser langs vannet som er dyrest. De er utstyrt med utepeis og fast parasoll. De fleste andre plassene er parsellert, men det er også områder der man i skogen kan velge sin egen ganske usjenerte plass.

Ulempen med Solaris er at det ikke er noen by i umiddelbar nærhet, men det er det en populær fiskerestaurant i fiskerihavna som er i gangavstand. Nærmeste større by er Porec som er 10 km unna, men det går regelmessig shuttle-buss.

Camping Ulika

På den andre siden av bukta for Solaris ligger halvøya med Campingplassen Ulika.med 2,5 km kystlinje er det her plass for 3000 gjester.

Funtana

funtana

Forseggjorte plasser langs vannet på Funtana. Det finnes også mer naturlige strender.

Naturist Camping Istria ligger i den lille byen Funtana mellom Vrsar og Porec. Campingplassen er på en halvøy på 37 ha med plass for 3000 personer. Kort vei til landsbyen Funtana med flere restauranter. Funtana eies av samme firma som Solaris, og også her er det et høyt nivå på serviceen. Ikke minst var det en populær restaurant på plassen som i høyeste grad kunne konkurrere både på mat, service og pris. Her opplevde vi å bli oppsøkt av personale fra plassen som ville ha oss til å fylle ut et spørreskjema om forbedringer og hvor fornøyde vi var med ulike tjenester.

Det er strand rundt hele halvøya, så her kan man velge – om det er plass – om man vil ha morgensol eller kveldssol. Det er ikke sandstrender på Istria, heller ikke svaberg slik vi er vant med. I stedet er det ofte mange steder spisse steiner og vanskelig å komme i vannet. På Funtana var det tilrettelagt med støpte brygger som man kunne sole seg på, i tillegg til steder der det var tilrettelagt for lett å komme i vannet. Også her vurderte vi at Koversada hadde noe å lære.

Valalta

Valalta er det største naturistanlegget på Istria. Det har en kystlinje på 5 km og plass til 7000 gjester. Noen vil si at det er et flottere anlegg, andre vil si at det er mer jålete. Her er det liggestoler og parasoller på stranda, strandbarer og flere boblebad og svømmebasseng. Langs vannet er det mye faste plasser. For oss som har hund med oss, er Valalta ikke noe alternativ. De tillater ikke hunder.

Campingplassen som også har et stort leilighetsanlegg ligger 7 km fra den hyggelige byen Rovinj. Litt langt å gå eller sykle om kvelden for noen, men det finnes også shuttle-buss.

 

fkk-valalta-rovinj

På Valalta er det også en kunstig sandstrand

Medulin

Medulin er en liten by like ved Pula. Der finnes Camping Arena Kazela der en del av campingplassen er forbeholdt naturister.

Camping på øyene

I Kvarner-bukta ligger øyene Rab, KrK, Cres og Losinj. Om det skulle bli litt skyet eller dårlig vær på fastlandet, så er det ofte bedre på øyene. Her startet egentlig middelhavsturismen på øya Mali Losinj der østerrikerne kom om vinteren for å nyte den sunne sjølufta. Hele Istria tilhørte i sin tid Østerrike-Ungarn. I riktig gammel tid tilhørte det Venezia, som blant annet sørget for en økologisk katastrofe på øyene ved at trærne ble hugget for å brukes til skipstømmer. Ennå er øyene nærmest treløse med mye stein og karrig jord.

Øya Krk (uttales Kirk) er tilgjengelig via en bro fra fastlandet rett sør for Riejka. Ytterst på Krk ligger Campingplassen Bunculuka, eller Baska som den også kalles etter landsbyen rett ved. Området er på 20 ha og kan ta 1000 gjester. Den opprinnelige campingplassen er ved en bukt med strand med små rullesteiner. Etter hvert har campingplassen vokst opp over åsen. Det betyr at man kan risikere å få en plass med fin utsikt, men med stor stigning hjem på vei fra stranda.

buncu-luka

Stranda på Bunculuka

For å komme til Cres må man ta en kort fergetur, enten fra fastlandet, eller fra Krk. Nesten helt i sør tar man en sidevei ut til Punta Criza der Camping Baldarin ligger. Campingen som ble etablert av jugoslavene i 1966, råder over et 20 ha med oliven og furutrær. De fleste plassene er parsellert, men det finnes også mange naturplasser, særlig for de som har telt. Tyskere og nederlendere har tradisjonelt dominert på de store campingplassene på fastlandet. Sjøl om det også der er blitt flere slovenere og kroaterer, er det enda større mangfold på Camping Baldarin. Det kan ha med å gjøre at det er en litt enklere og billigere campingplass. Nydelig natur. Med kano eller kajakk kan man få fine padleturer.

baldarin

Campingplassen ligger veldig for seg sjøl, men det er en par restauranter rett ved inngangen og en liten landsby der man kan få helstekt pattegris, et par-tre kilometer vekk.

I gangavstand fra byen Cres ligger Camping Kovacine som har et tilbud til både naturister og tekstil. Campingplassene ligger i terrasser som ser ut over sjøen. Det litt pussige er at langs naturiststranda går det en mye trafikkert gangvei der folk går fra andre hotellanlegg for å komme inn til byen. Byen Cres er ellers verdt et besøk.

Været

I år var vi flere uker i Kroatia. Vi fikk et par regnskurer om natta, og kanskje en dag med litt gråvær. Ellers kunne du være sikker på sol og varme når vi sto opp om morgenen. Det er paradisisk å kunne stå opp naken, sette over kaffevannet og i mellomtida ta et morgenbad i vann med temperatur 26-28 grader.

170-camp-istra-naturism

 Sykkel kan være fint å ha med!

 

 

 

Read Full Post »

DSC_0127

Omtrent mitt mellom Berlin og Rostock ligger Muritz Nasjonalpark som dekker over en del av innsjølandskapet som heter Mecklenburgische Seenplatte. Vedtaket om å opprette nasjonalparken var omtrent det siste vedtaket som ble fattet i det øst-tyske parlamentet før DDR ble avviklet i 1990.

Nasjonalparken er et eldorado for padlere. Her ligger den ene innsjøen etter den andre sammenbundet av elver. Blant annet har elva Havel sitt utspring her før den går via Berlin og ut i Oder som er grenseelva til Polen.

 

DSC_0042

På Havel

padling

DSC_0038

havel

 

DSC_0008

Et par steder er det sluser, der du kan padle båten inn på en slags båre som du lett trekker på jernbanespor over til neste vann.

båtlåring

 

Parken har et flateinnhold på 318 Km2, i tillegg kommer store naturområder rundt parken som også har ulik grad av vern. Det finnes to større byer, Waren og Neustrelitz som begge er verdt et besøk.

 

Nakencamping

DSC_0076

Bobilen på plass ved Useriner See. Vi hadde en egen liten badeplass til morgenbadet, rett foran bobilen.

DSC_0066

Vi bodde på en naturistcamping ved Useriner See (http://www.haveltourist.de/fkk_camping.html) som befinner seg inne i kjerneområdet til nasjonalparken. Det betyr at det ikke er lov å bruke båter med motor på innsjøer eller elver. Campingplassen var fra DDR-tida. Naboene våre hadde feriert der siden begynnelsen av 70-tallet – da var det utedo og ingen strøm. Nå var det et moderne sanitæranlegg og vannkraner over hele plassen. Det var et stort område med furutrær, med tett siv langs vannkanten med unntak av badestranda som hadde nydelig sandbunn.

 

doc6g7irlgyls3lvl09js3__file6g7iyunvuzso5pd2lmh

 

Det er også to andre FKK-plasser i samme område, begge ved Rätzsee: Den ene heter Ferienidyll am Rätzsee og er både FKK og tekstil. Den andre drives, som plassen ved Useriner See, av selskapet Havelturist og er ren FKK. (http://www.haveltourist.de/raetzsee_fkk-camping.html). Vi syklet dit en dag og så på plassen som virket hyggelig. Det later til at hele Rätzsee-området brukes til nakenbading.

ratzsee

 

ratzsee1

Ellers finner du en oversikt over nakenstrender i området her: http://www.nacktbaden.de/57-0-binnenland.html   På begge plassene var det mye familier og mange barn. Ikke minst mange besteforeldre med barnebarn.

DSC_0069

Stranda på campingplassen ved Useriner See på en gråværsettermiddag og på en soldag

useriner see

På alle campingplassene er det billige plasser for en natts telting for padlere – eller wasserwanderer som det heter. De er det mange av: Både ungdommer, voksne og familier. Du kan leie kano og padle så langt du vil og deretter bli henta med bil på en av overnattingsstedene. Sammen med kajakken eller kanoen får du telt og annet utstyr du trenger. Vi har en tysk paddelboot som vi vanligvis ikke ser så ofte, men her var det mange!

DSC_0072

Deler av padler-leiren

Sykling

Sykkelstier er det overalt langs hovedveiene, mens på de små sideveiene er det sykkelen som har forrang for bilen. Du kan velge asfalterte sykkelveier, eller rolige stier gjennom skogen. Sykkelveien København-Berlin går tvers gjennom området. Sykkelveiene er godt skiltet og du kan selvfølgelig leie både vanlig sykkel og el-sykkel.

DSC_0063

 

På flåte som Tom Sawyer

Utafor nasjonalparken kan du leie motorbåt. Ikke minst falt vi for de små husbåtene eller flåtene med hytter på og plass til overnatting opp til 4 personer. De har en liten påhengsmotor og det kreves ingen forhåndskunnskaper for å kunne leie dem. Så kan du ankre opp på et vann, overnatte, bade, kose deg – eller dra inn til en landsby eller by og se på havnelivet. Flåtebåtene finnes i ulike prisklasser og utforming. Det går selvsagt også an å leie andre motorbåter eller seilbåter.

DSC_0118

 

Hans Falladas hus i Carwitz

I landsbyen Carwitz bodde den kjente tyske forfatteren Hans Fallada. Huset hans som i deler av DDR-tida ble brukt som barnekolonihus, er nå tilbakeført til slik det var da Fallada bodde der og er et museum (http://www.fallada.de/index.php/de/museum). Fallada er et psevdonym, det er egentlig navnet til hesten i Grimms eventyr om gåsepiken – hesten som bare kunne tale sannhet. Hans egentlige navn var Rudolf Wilhelm Friedrich Ditzen. Han ble født 21. juli 1893 og døde 5. februar 1947.

 

DSC_0144

Hans Falladas hjem i Carwitz

Han leve et temmelig fortumlet liv. 18 år gammel inngikk han en selvmordspakt med en kamerat som han skjøt med revolver, mens han selv overlevde. Det førte til innleggelse på psykiatrisk institusjon. Han ble agronomutdannet, men ble fengslet for underslag for å finansiere narkotikamisbruket sitt. Etter å ha gitt ut et par bøker med liten suksess, giftet han seg med Anna Margrethe Issel. På bryllupsreisen dro de til Sylt der de traff sjefen for Rowohlt forlag, som tilbød Fallada jobb. Dermed flyttet de til Berlin, Fallada skrev sin store gjennombruddsroman «Hva nå lille mann» om kontoristen og butikkekspeditøren Pinneberg og hans vesle familie som prøver å slå seg igjennom i mellomkrigstidas Tyskland. Plutselig ble han velstående. I en biografi forteller han om hvordan han i fylla ble med en kamerat til Carwitz der det endte med at han kjøpte hus. Huset var helt elendig, men plasseringen var strålende: Det var utsikt til 5 innsjøer.

Under krigen tilpasset Fallada seg det rådende regimet og skrev bøker som naziregimet aksepterte. Etter krigen skilte han seg og giftet seg på nytt med den 30 år yngre Ursula Losch som også var narkoman og som i tillegg trakk på gata for å finansiere begges narkotikamisbruk. Det førte til at de fikk syfilis, Fallada ble tvangsinnlagt på psykiatrisk institusjon og skrev boka «Jeder stirbt für sich allein» (alle dør alene) som etter nyutgivelse i 2011 er blitt en stor suksess. Det er historien om et ektepar som under nazitida går rundt og legger postkort med anti-nazistiske slagord i trappeoppgangene.

DSC_0141

På rusletur gjennom Carwitz

Er man i området er det absolutt verdt å besøke Fallada-huset. Carwitz er i tillegg en hyggelig liten by med flere restauranter og kafeer. I tillegg finnes det et lite museum til, nemlig et om Ruth Werner – bibliotekaren som ble en av de mest vellykkete spionene i forrige århundre og som overlevde både Stalin og vestlig etterretning. Hun var spion for Sovjet i Shanghai, Polen, Sveits og ikke minst England der hun fikk kontakt med Klaus Fuchs som var en del av den engelske delen av Manhattan-prosjektet som utviklet atombomben. Dermed kunne hun sørge for at Sovjet fikk del i atombombas hemmeligheter. Ruth Werner var venninne med Hans Falladas fraskilte kone, og kjøpte seg på 50-tallet et sommerhus i Carwitz. Museet ble betjent på frivillig basis av medlemmene i en forening som vil at minnet om Ruth Werner skal holdes ved like. Vi møtte en hyggelig kar som vasket vinduene og som var overrasket over at vi som kom helt fra Norge også hadde hørt om henne. Det er fordi jeg har skrevet en egen artikkel om Ruth Werner tidligere: https://larsegeland.com/2014/04/08/bibliotekaren-som-kom-inn-fra-kulden-historien-om-spionen-ruth-werner-helt-eller-forraeder/

werner

 

Det som kommer til å bestå fra et forsvunnet land

I kveld får vi besøk av Friedrich Schorlemmer som skal snakke om “Herkunft und zukinft” – fortid og fremtid – en bok som han har laget sammen med Gregor Gysi, fortalte den lille damen med det korte håret som var ansvarlig for “kulturstallen” i et gammelt uthus i landsbyen Userin. Vi sykle tilfeldigvis forbi:– Dere må gjerne komme, men alle plasser er utsolgt, sa hun. Det var 110 plasser inne – det må være flere enn det var innbyggere i landsbyen. – Men vi åpner uthusdørene, så kan dere sitte i hagen og høre, sa den aktivistiske Dagmar Wenndorff som i over ti år har drevet Kulturstallen. Hun er utdannet murer med tilleggsutdanning innenfor kultur.

schorlemmer

Schorlemmer lesker seg med en øl etter foredraget

Så når kvelden kom, syklet vi tilbake for å høre på Schorlemmer. Både han og Gysi var mennesker som ble preget av DDR. Gysis far man statsråd, Gregor Gysi selv ble advokat og forsvarte en rekke av de kjente opposisjonelle som Robert Havemann og Rudolf Bahro. Nå er Gysi ledende politiker i SVs søsterparti – Die Linke. Schorlemmer ble født i 1944, sønn av en prest. Derfor ble han nektet retten til å ta artium av myndighetene i DDR. Men han tok artium som privatist, studerte teologi og ble prest og politisk aktivist som deltok i støttearbeidet for tsjekkiske Alexander Dubcek og den menneskelige sosialismen i 1968. Schorlemmer var den ansvarlige som på den protestantiske denne kirkedagen i Wittenberg i 1983 lanserte slagordet om å små våpna om til plogjern, og dermed stilte seg i spissen for den øst-tyske fredsbevegelsen mot atomopprusting i Europa. I 1988 leverte Schorlemmers fredsgruppe 20 teser for mer politisk frihet, på kirkekongressen i Halle. Året etter var Schorlemmer en av stifterne av gruppa «Demokratischer Aufbruch» – demokratisk oppbrudd – i Dresden der opprøret mot DDR-partiledelsen – den fredelige revolusjonen i 1989 – fikk sitt viktigste gjennombrudd. På det største folkemøtet i DDR-statens historie – 4. november 1989 på Alexanderplatz i Berlin, talte både Gysi og Schorlemmer for en demokratisk sosialisme. Det diktatoriske DDR-regimet falt, men landet ble slukt av den vest-tyske kapitalismen. – Jeg liker Schorlemmer fordi han var opposisjonell både i DDR-tida og nå, sier Gysi om presten.

Hvordan komme dit?

Med bil er det lettest å kjøre til Trelleborg sør i Sverige og ta ferga over til Sassnitz på Rugen. Derfra er det ca 18 mil til Müritz.

Ellers kan man ta tog til Rostock og derfra videre til Berlin og gå av i Waren eller Neustrelitz. En mulighet er å ta deler av strekningen Rostock-Berlin på sykkel. Blir man lei av å sykle, så kan man gå å lokaltoget med sykkel.

Med fly er det enklest å fly til Berlin og ta toget eller sykkelen derfra.

 

 

DSC_0024

Read Full Post »

IMG_4003

Cape Town sett fra toppen av Table Mountain

Læringssenter og bibliotek ved Høgskolen i Oslo og Akershus har innledet et samarbeid med universitetsbiblioteket ved Cape Peninsula University of Technology. I den anledningen var seksjonssjef i LP48, Anne-Berit Gregersen, Tord Høivik fra vår læringslab Latina og jeg i Cape Town en drøy uke i begynnelsen av september 2014. Det var en opplevelsesrik tur, både med hensyn til å måte profesjonelle og flinke kolleger ved CPUT, men også ved at Cape Town er en vakker og spennende by med usedvanlig hyggelige mennesker. For meg var det første gang jeg var i Sør-Afrika og det var spesielt siden jeg i studietida var ansatt i Fellesrådet for det Sørlige Afrika og lenge var engasjert i kampen mot apartheid. Nedenfor følger noen inntrykk fra det vi opplevde og lærte i denne uka. Jeg bruker Hamsuns innledning til «Sult» som overskrift: denne forunderlige by som ingen forlater uten å ha fått merker av den.

Cape Town

Cape Town er hovedstad i provinsen Western Cape som har 4,8 Millioner innbyggere, en stor del i byen og i områdene rundt. Byen ligger på Cape-halvøya som ender Kapp Det gode Håp i sør, deretter er det bare hav før Antarktis. Avstanden til Sørpolen er 6247 km, mens avstanden til Nordpolen fra f eks Oslo er 3.500 km. Nå når vi besøker Cape Town i august/september er det vinter, september er faktisk den kaldeste måneden. Det er litt vanskelig for oss å forstå fordi vi bare har opplevd solskinn fra skyfri himmel og temperaturer opp mot 30 grader. Men uka før regnet det og det snødde på de høye fjellene rundt byen. Og det er lett å forestille seg at når vinden kommer inn fra Atlanterhavet så kan det bli hustrig. Vinden kalles for Kapp-doktoren, fordi man har ment at den feier vekk all smitte og urensligheter over byen.

Bunkringspunkt for Ostindia-farerne

Byen ble grunnlagt i 1652 av den nederlandske kommandøren Jan van Riebeck som tok en gruppe av settlere inn i Kapp-bukta. I mange generasjoner hadde kapp-landet vært hjemsted for det nomadiske  Khoihoi-folket (hottentotter) og kveg-driverstammen San (Buskmenn). De er det ikke så mange spor igjen av. Formålet med å etablere Kappstaden var å ha et bunkringspunkt på sjøturen fra Europa til de nederlandske koloniene i Asia. Behovet for mat førte snart til at settlere dro innover i landet og startet gårdsdrift med dyrking av grønnsaker, gress til storfe, hvete og ganske snart også vin introdusert av franske hugenotter. Det ble behov for import av arbeidskraft som både var slaver fra andre deler av Afrika, men også arbeidskraft fra nåværende Indonesia.

Framveksten av apartheid

Med tilbakegangen av Nederland som stormakt i det 18. århundre, tok britene kontroll over kolonien i 1795 og gjorde Kapp til kronkoloni i 1814. I 1899-1902 fikk vi krigen mellom boere – de gamle nederlandske settlerne – og britene. I 1910 blir Cape Town hovedstaden i det forente Sør-Afrika. I 1930-åra blir det svarte fjernet fra manntallet, i 1956 ble også de fargede strøket. De som ble klassifisert som fargede utgjør omtrent halve befolkningen i Cape. Så følger litt mer enn 30% svarte og under 20% hvite. Etter andre verdenskrig utvikler den politiske ideen om apartheid seg.  Massakren i Sharpeville som var en township nær Johannesburg, førte til at African National Congress ga opp ideen om en fredelig kamp mot apartheid-regimet. Sharpeville-massakren i 1960 var en protest mot innføring av passloven som påla svarte å ha på seg et pass som til en hver tid viste hvor de hadde oppholdt seg. I Europa ble Sharpeville-massakren godt kjent, men det var liknende massakrer over hele landet, også i Cape Town.

images

Nelson Mandela på Robben Island

Som følge av protestene etter Sharpeville ble Nelson Mandela fengslet i 1963 med livstidsdom på Robben Island, fangeøya rett utenfor Cape Town. Først 27 år seinere, i 1990, slapp han ut av fengsel.

IMG_3933

Mandelas celle på Robben Island, med madrass, stol, blikkfat og do-bøtte. Her satt han i 18 år.

IMG_4129

De siste åra som fange tilbrakte Mandela i Drakenstein-fengselet som fortsatt er et fengsel, men med lav sikkerhet. Da vi var der på en søndag var det mange besøkende. Utafor porten står en kampklar Mandela.

Mandela ble et symbol på motstanden mot apartheid, men ANCs ubestridte leder var Mandelas medfange Walter Sisulu, fortalte vår guide da vi var på Robben Island. Guiden hadde selv sittet ti år på øya, fra han var 21 år gammel. Han var dømt til 25 år, men slapp ut da fengselet ble avviklet i 1991. – Nelson mandela skrev en bok som heter «Den lange veien til frihet». På Robben Island finnes «den korte veien til frihet», nemlig de ca 100 metrene fra fengselet og ned til havna der båtene lå som kunne bringe deg til friheten i Cape Town.

IMG_3918

 

Den korte veien til frihet – veien fra fengselet og ned til havna

– Det første vi gjorde da vi slapp vekk fra Robben Island, – fortalte guiden vår, – var å dra til toppen av Table Mountain. Table Mountain – Tafelsberg – er et enormt flatt fjellmassiv rett bak Cape Town. I alle år på Robben Island hadde de daglig sett på Cape Town og Table Mountain, det var blitt et symbol på frihet å se Robben Island fra Table Mountain!  Og det gjør du fint i godt vær. I løpet av 6 minutter med kabelbane løftes du 1000 meter til værs!  Da vi var der var det sol og nesten vindstille. Det er ikke vanlig. Når du kjøper billett er det derfor en 7 dagers billett, slik at du kan bruke den når været er godt!

IMG_3997

Anne Berit Gregersen i frisk vind på toppen av Table Mountain

 

Befolkning og språk

Sjøl om apartheid er avskaffet brukes fortsatt betegnelser som svart, hvit og farget. Noe annet ville være politisk korrekt tildekking avl virkeligheten siden det er store forskjeller i økonomi, utdanning, sysselsetting osv mellom de ulike gruppene I  Western Cape er nesten halvparten av befolkninga såkalte fargede. Litt over en tredjedel er svarte og litt under 20% er hvite.  For hele Sør-Afrika er bildet annerledes: Omtrent  80% av befolkningen er svarte , omtrent  9% er fargede,   9% hvite og 2% indiske/asiatiske.

I apartheid-tida kunne forskjellen mellom om du var svart eller farget avgjøres ved at man stakk en penn i håret ditt. Ramlet den ned, var du farget, satt den fast var du svart, fortalte guiden vår på Robben Island. I rasepolitikkens navn kunne da barn fjernes fra foreldrene.

Betegnelsen farget gjelder i stor grad etterkommere av forhold mellom hvite og svarte. Studier har vist at det fra morssida er mye DNA fra den opprinnelige khoisan-befolkningen.  I tillegg til de fargede kommer Kapp-malaiene som var en befolkningsgruppe som kom tidlig til Cape Town, og som har beholdt sin egenart, ikke minst gjennom at de er muslimer.

Sør-Afrika har 11 offisielle språk. De to viktigste er engelsk og afrikaan. De fleste sør-afrikanere snakker mer enn et språk. Etter at ANC kom til makta i 1994 har de fremmet engelsk som et felles språk. Likevel er det faktisk africaan som vokser mest, sannsynligvis som følge av vekst i den fargede befolkninga. Afrikaan var opprinnelige boernes språk utviklet fra hollandsk. Mens mange i den svarte befolkningen snakker Xhosa eller Zulu, er Africaan svært utbredt i den fargede befolkningen.  Zulu er førstespråk blant 23% av befolkningen, xhosa 16%, africaan 14% og engelsk 9,6%. Det er store geografiske forskjeller. I Western og Northern Cape snakker 61% av de hvite og 76% av de fargede africaan, mens mange av de svarte befolkningen har africaan som andre, tredje eller fjerde språk – særlig på landsbygda.

Vintur-guiden vår fortalte at arbeidsledigheten blant hvite var på 7%, litt over 20 i den fargede befolkningen og 50% blant de svarte. – Men vi kan se det på en annen måte, sa guiden: 50% av de svarte er i jobb! Sa guiden Det er et stort fremskritt. Når en familie i townshipene har en eller to i arbeid, klarer de seg!

Store sosiale ulikheter

Selv om apartheid er avskaffe er det altså store ulikheter mellom folkegruppene. Det bor 1,5 million svarte i townships utenfor Cape Town. Det er inngjerdete områder med små hus, men med en brukbar infrastruktur med vann, kloakk og strøm. Det er imidlertid mangel på strøm, fortalte guiden. Apartheid-regimet hadde aldri forestilt seg at de svarte trengte strøm, men det har nesten alle.

I tillegg til townships finnes det mange områder med bølgeblikk-skur. Det er boligmangel, og mange sover ute i parker eller på private eiendommer. På motorveien måtte de fjerne trærne i midtrabatten fordi folk slo seg ned for å bo der. Nå er det en regel om at hvis folk har slått seg ned et sted, er det grunneierens plikt å vise til alternativ bolig om han vil fjerne «okkupantene». I tillegg har kommunen plikt til å tilby infrastruktur med vann, strøm og sanitærløsning – oftest portable plast-utedoer. Et slikt regelverk kan høres rart ut, men er forståelig når man kjenner til hvordan svarte er blitt tvangsflytta i Sør-Afrika.

 squatter campBølgeblikk-leir utenfor Cape Town

Mange av de økonomiske forskjellene som var under apartheid, eksisterer ennå. Den første tida etterpå ble de faktisk verre- Inntektene til den hvite middelklassen økte med 78% fra 1991 til 1996, mens den bare økte med 15% for de svarte. Landet er blant de som har verdens største forskjeller. 60% av befolkningen tjener mindre enn 7000 US dollar i året, mens 2.2 % av befolkningen tjener mer enn 50.000 US dollar. Inntektforskjellene går fortsatt etter hudfarge. Svarte utgjør over 90 % av landets fattige mens de utgjør 79% av befolkningen.

 

Ikke ANC-flertall i Western Cape

I dag er Western Cape den eneste provinsen der ANC ikke har politisk flertall. Debbie fra CPUT fortalte oss at det skyldes de mange fargede i Western Cape. – De var alltid for mørke for de hvite, men nå er de for hvite for svarte, forklarer hun. Det første demokratiske valget var i 1994, da Nelson Mandela kunne åpne parlamentet som har sete i Cape Town sjøl om hovedstaden egentlig er Pretoria. I 2009 mistet ANC flertallet i Western Cape, som den første provinsen. Det var den demokratiske alliansen av borgerlige partier som vant. De styrket sin stilling ytterligere ved valget til provins-parlament i 2014, da de fikk 59% av stemmene. ANC fikk 33%. I tillegg er det en rekke små partier, men Economic Freedom Fighters var det eneste som også fikk parlaments-representant. Det er et parti som har brutt ut av ANC og som mener at Den demokratiske alliansen og ANC er blitt like kapitalist-vennlige begge to. EFF er nå det tredje største partiet. Deres velgere er hovedsakelig unge, svarte menn i arbeiderklassen. ANC har en sterk historisk oppslutning, deres politikere bruker radikale begreper og slagord, politikken er rimelig borgerlig i tillegg for at de får sterk kritikk for korrupsjon og inkompetanse.

District 6 og byens beste museum.

district 6

Fra gatebildet i District 6 før bysaneringa

Vi bodde på Best Western Cape Suites Hotel som bare ligger hundre meter fra Cape Peninsula University sin by-campus. Universitetet har faktisk kjøpt hele hotellet som drives både som kommersielt hotell og som innkvartering for studenter. Alt ligger i den bydelen som nå heter The Gardens, men som tidligere het District 6. Dette er et område nært til The Castle – borgen – som var der byen startet. Fra 1600-tallet utviklet det seg her en fargerik bydel med en blanding av hvite og, frigitte slaver fra både østindia og Afrika.Det var håndverkere og forretningsfolk. For å gjøre en lang historie kort: Bydelen ble som mange andre likenende bydeler i byer over hele verden, et offer for bysanering etter annen verdenskrig – men denne bysaneringa var parret med rasisme og en type tvangsmidler man ikke ser andre steder. CPUT-University ble blant annet bygd, den gang som en teknisk skole for unge hvite. Det ble bygget boliger for velstående hvite, de svarte ble tvunget ut i nyetablerte townships. Nå prøver District 6 museum å dokumentere hvem det var som bodde i denne bydelen og hva som skjedde med dem. Mange har traumatiske minner om fordrivelsen fra at sted der de hadde sine røtter, sine naboer, sitt utkomme og relative velstand. Når CPUT ønsker å bygge videre ut, møter det motstand, fordi mange mener at det først må bli et politisk oppgjør der det ytest rettferdighet til ofrene for byfornyinga, som ble planlagt etter det engelske hageby-prinsippet som i og for seg var en progressiv tanke. Mange guidebøker skriver at om du skal besøke et museum i Cape Town, så må du besøke District 6 Museum. Det tror jeg kan være rett om du vil  lære mer om den politiske kampen i hele det 20-århundret omkring rase-spørsmål, framveksten av svart motstand, kommunistene og trotskistenes rolle, og ikke minst de mer subtile sidene ved apartheid.

 

 

Høyere utdanning i Cape-provinsene

IMG_4054

Fra campus på Cape Peninsula University of Technology i District 6

Vi har startet et samarbeid med Cape Peninsula University of Technologysom har 37.000 studenter og i alt 9 ulike campuser. Også i Sør-Afrika har de vært gjennom en prosess med tvangssammenslutning av institusjoner i høyere utdanning. CPUT har mye felles med Høgskolen i Oslo og Akershus i form av at begge har mange ulike yrkesutdanninger, har en kort historie som universitet, har mange studenter men dårligere finansiering enn sin akademiske storebror i samme by, for CPUT er det Cape University, for HIOA er det UiO. At HIOA ennå ikke er universitet har ingen praktisk betydning, det skyldes bare særegne regler for å hete universitet i Norge. Alle andre institusjoner i utlandet ville bli kalt universitet og i forhold til samarbeid med CPUT er HIOA et universitet for alle praktiske formål.

 

DSC_0098

Studenter sitter i kø utenfor en av datalab’ene på CPUT-biblioteket i byen. Når en går ut og en maskin blir ledig, slapp en inn.

Det er i alt 4 universitet og en rekke høgskoler i Western Cape. I naboprovinsen Northern Cape som dekker et enorm geografisk område med over 2 millioner innbyggere, er det ikke det noe universitet og bare to høgskoler. Northern Cape skal imidlertid nå få et universitet, men bare med 300 studenter! (Har dere hørt slikt: Opprette et universitet med 300 studenter?)  I Eastern Cape er forholdene nesten likt som i nord. Ressursene til høyere utdanning er svært ujevnt fordelt. Til sammen er det nesten en million universitetsstudenter og 400.000 høgskolestudenter i Sør Afrika. Men det er dobbelt så mange ungdommer i alderen 18-24 år som står helt uten både skoleplass eller arbeid. Det koster mye å gå på skole i Sør-Afrika, også selvfølgelig å ta høyere utdanning. Ofte strider det mot familie- og landsbytradisjoner.

higher education

Antall universiteter og colleger i de ulike provinsene, nærmere data finner du her.

CPUT

Cape Peninsula University of Technology er det eneste tekniske universitetet i Vest-Kapp-provinsen. Det er også det største med 32.000 studenter. Det ble grunnlagt i 2005 gjennom en sammenslåing av Cape Technikon og Peninsula Technikon. Det skjedde etter flere år med reform med store sentralt vedtatte sammenslåinger i høyere utdanning i Sør-Afrika.

De opprinnelige ni fakultetene ble slått sammen til seks: Applied Science, Business, Education and Social Sciences, Engineering, Health and Wellness Sciences, and Informatics & Design. Det er totalt 9 campuser. Da vi besøkte universitetet foregikk det en flytting av ingeniørutdanningen ut fra sentrum til Bellville-campuset utenfor byen. Dermed er det stort sett business og it som blir igjen i byen.

CPUT har omtrent det samme antallet ansatte i faglige og administrative stillinger som HIOA – men altså fordelt på 32.000 studenter – ikke 16.000. Likevel er det interessant at biblioteket har 140 stillinger – sammenlignet med Læringssenter og bibliotek som har i underkant av 80 stillinger men som har en bredere faglig portefølje med Medieseksjon, English for Academic Purposes mm. Imidlertid har nok vi noen automatiserte rutiner som utføres mer manuelt ved CPUT-biblioteket i tillegg til at de har 9 campuser.

DSC_0135

Fra biblioteket på CPUTs by-campus

DSC_0114

DSC_0092

Besøk i Kirstenborsch – Cape Towns botaniske hage

IMG_4072       IMG_4075

Mandelas gull heter denne blomsten i Sør-Afrika som blomstret i den flotte botaniske hagen i Kirstenborsch

Fredag ettermiddag tok direktøren på CPUT-biblioteket oss med til Cape Towns botaniske hage, Kirstenborsch. Det er den største botaniske hagen på den ørlige halvkula. 36 hektar land med hage som ligger på nordsiden av Table Mountain og som er en del av et vernet naturområde på 528 hektar. Dette er et område som spesielt viser fynbos, som er en blomst som det bare i Kapp-halvøya finnes 2285 arter av. Fynbos regnes som Sør-Afrikas nasjonalblomst. Cape Floristic Kingdom har faktisk status av å være Unesco Verdenskulturarv. Hagen er som den første i verden, endel av dette verdenskulturarv-stedet.

IMG_4096     IMG_4099

Ulike arter Fynbos

 

CPUT

 

 

Vintur til innlandet og Stellenbosch

 

IMG_4165

 

Søndag dro vi på heldags vintur. Det innebar vins-smaking på to vingårder, samt et besøk i landsbyen Franschhoek – franskkroken, en landsby grunnlagt av franske hugenotter. Det var i stor grad de som tok med seg kunnskapen om å lage god vin. Det er helt greit å starte dagen med vinsmaking kl 19. På den første gården smakte vi på 6 viner, men bare litt i hvert glass, samt en rekke gode oster i mellom.

IMG_4143

 Skilt til folkebiblioteket i Franschhoek – her er vi i Afrikaan-land

Vi var også innom Stellenbosch som er den nest eldste byen i Kapp-provinsen. Den ble etablert i 1679 av guvernøren fra Kapp-kolonien, Simon van der Stel som likesågodt oppkalte byen etter seg sjøl. Ellers var den ofte kjent som Eikenstad etter sine mange eike-trær. nederlenderne var flinke til å drenere og lage kanaler. Det va nødvendig her fordi grunnvannet står svært høyt og mye av landet er nærmest sump.

Den første skolen i distriktet ble etablert i 1683, mens høyere utdanning ble etablert i form av en teologi-utdanning i regi av den Holandske reformerte kirken i 1859. Denmne utviklet seg til Stellenbosch universitet som ble etablert i 1918. Universitet er rangert blant de fremste i verden med sine 27.000 studenter. Historisk sett har apartheid stått sterkt i Stellenbosch og på universitetet. Ennå i dag er nesten 70% av studentene hvite, mens de utgjør ca 20% av befolkningen.

I 1710 ble det meste av byen ødelagt av brann, men et gammelt krutthus står ennå. Det er «forkledd» som kirke for ikke å bli ødelagt ved krig.

IMG_4148    IMG_4149

Byen er preget av hollandsk og britisk arkitektur som er ganske ulik.  De britiske husene har bl.a. bølgeblikkveranda foran huset.

 I Boerkrigen etablerte britene en militær base i byen, den var ikke den mest utsatte og sentrale. De som ikke var egnet til krig ble sendt til Stellenbosch. Det ble et stående uttrykk: Å bli Stellebosch’et betyr å bli forvist til et sted uten store karrieremuligheter, enten det er til Stellenbosch eller andre byer du blir sendt til.

IMG_4158

Tord Høivik i Stellenbosch sammen med en bokelsker laget av studenter på kunst-studiet på universitetet

 

Mye å lære av en tur-guide

Guiden vår på vin-turen var en hvit mann i 60-åra. Han snakket perfekt engelsk i tillegg til helt korrekt tysk med nord-tysk aksent. Foreldrene hans var tyskere som hadde innvandret og funnet hverandre i Cape Town. Faren kom på 1920-tallet. De hadde snakket tysk hjemme, men fra han var i tenårene hadde de bare snakket africaan. Både engelsk og tysk hadde han måtte lære seg på nytt for å bli guide. Han hadde mye å fortelle, og også mye han ikke fortalte. Med en viss porsjon kildekritikk var det veldig interessant.

Guiden var begeistret for at Sør-Afrika nå var et land helt uten rasisme. Han var en stor beundrer av Mandela og hans forsoningspolitikk. Mandela har jo en kult-status i Sør-Afrika, blant alle grupper innbyggere. Da vi kjørte langs kystlinja sør for Cape Town der folk koste seg i søndagsværet, utbrøt guiden: «Kan du tenke deg noe så vanvittig – her var det bare lov for hvite å være i apartheid-tida? Se på det fargerike fellesskapet som vi har nå!» Jeg hadde stor sans for begeistringa hans for det nye multikulturelle Sør-Afrika og unnlot å spørre hva han tenkte- og gjorde – i forhold til rase-skillepolitikken under apartheid. Han hadde jo hadde vært voksen i årene før 1991!

Da vi kjørte forbi den militære flyplassen utenfor Cape Town fortalte guiden om flyvåpenet som nå er kraftig bygget ned. Tord spurte om flyenet ble brukt under krigen mot Angola, men det benektet guiden. Men selvsagt ble flyene brukt – i kamp mot russiske MIGs.

 

 

 

Read Full Post »

Mens Norge har hatt sin beste sommer siden man begynte å registrere været, så ble det hevdet i Kroatia at dette var den verste sommeren på 40 år. I tillegg gikk bobil-doen i stykker på veien sørover, mens motoren gikk i stykker på veien nordover. Et dekk punkterte på vei sørover, og et annet dekk mista hele gummien på vei nordover. Var det derfor en tragisk bobilferie i år?

Nei, på ingen måte. Da vi kom hjem med ferja fra Hirtshals til Langesund på lørdag var det rett og slett veldig vemodig og ikke skulle overnatte i bilen. Vel hjemme gikk hunder Balder en rask runde i huset før han smatt ut til plassen sin under bordet i bilen – livredd for at vi skulle kjøre videre uten han.

Hva betydde det at været var så dårlig? Jo, det betød at mens man ellers kunne være helt sikker på å våkne til skyfri himmel, opplevde vi i mange dager med overskyet, mange regnskyll og fascinerende tordenvær. Mens vi ellers har opplevd temperaturer på siste del av 30-tallet, lå det nå ofte ti grader under. Alt i alt var det altså slettes ikke så verst. Det var ingen dager uten morgenbad på Koversada, og kun et måltid ble spist inne.

 

koversada2

En stillferdig verdensmester

Vi starta turen med Fjord-Lines ferge fra Sandefjord til Strømstad. Det er en ny fergeforbindelse og Fjordline dumpet prisene slik at de konkurrerte med Bastøferga. Båten var opprusta og fin, og personalet la seg i selen for at alle skulle få en hyggelig tur. Fra Strømstad kjørte vi videre til rett før Trelleborg der vi overnattet på en parkeringsplass i strandkanten. Dagen etter gikk turen i lett regnvær videre med ferge til Rostock og deretter til Waren (http://no.wikipedia.org/wiki/Waren_(M%C3%BCritz)  i området Mecklenburgische Seenplatte, – der vi hadde tenkt å padle i nasjonalparken Müritz.

waren

 

Spent stemning foran storskjermen i Waren før fotballkampen der Tyskland ble verdensmestre

I Waren fikk vi med oss at Tyskland vant verdensmesterskapet i fotball. Torgrim Eggen skriver i sin bok om Berlin at en av mytene om tyskerne er at de liker å synge i kor og gå i takt og være brautende nasjonalister. Men dette er myter de har lært at de må motbevise. I dag er tyskerne derfor mindre brautende og nasjonalistiske enn de fleste andre europeiske nasjoner. Det fikk vi bevist under fotballkampen. Nordmenn hadde vært mye mer høyrøstede og ville ha kommet med flere negative kommentarer mot motspillerne, enn de som var samlet i et stort telt i Waren. Litt roping ble det da uværet brøt løs og strømmen gikk akkurat da kampen skulle begynne, men det ordnet seg. Folk var glade for seieren og så gikk de rolig hjem.

Bauhaus i Dessau

Da vi våknet dagen etter til 17 grader og regn, droppa vi padleturen og satte heller kursen for Dessau. I 1925-26 ble Bauhaus-høgskolen reist i denne byen og holdt til her fram til de ble jaget ut av byen av nazistene i 1932. Restaureringen av bygningene som står på UNESCOs verdensarvliste, var ferdig nå i vår. Bauhaus-skolen ble grunnlagt av Walter Gropius i Weimar i 1919, han tegnet bygningene i Dessau og var skolens rektor fram til 1928 da Hannes Meyer overtok fram til 1930. Da overtok Mies van der Rohe fram til nedlegginga av Bauhaus i 1933.

bauhaus1

En meget kjent trapp, over ser du slik den er i virkeligheten i Dessau, under slik Oskar Schlemmer har malt og som du kan se på Museum of Modern Arti i New York.

moma trapp

Bauhaus var fornyende, for ikke å si revolusjonært på mange måter. Estetikk og funksjonalisme skulle kombineres. Det er en bevegelse som også hører til industrialismens tidsalder på den måten at målet var at folk skulle få tilgang til vakre og funksjonelle gjenstander gjennom tilrettelegging for masseproduksjon. Det samme gjaldt bygningene: Mens det var vanlig å mure bygninger nedenfra opp opp, brukte Gropius ferdigstøpte betongelementer som bærende elementer. Dermed kunne han åpne hele skolebygget med store vinduer som både slapp lys inn, men som også viste åpenhet utafra. Studentene i Bauhaus-skolen skulle lære seg et håndverk, det var ikke nok å være kunstner eller arkitekt. Pedagogisk var bevegelsen fornyende ved at man tok bort den kunstige autoriteten til læreren, og lagde team med mestere og lærlinger. I tillegg bodde studentene på området, – både kvinner og menn sammen. Karakterer ble ikke brukt som opptakskriterium. Les mer: http://www.bauhaus-dessau.de/deutsch/start.html

Nedenfor: Rektorkontoret på Bauhausskolen med eget designet skrivebord og stol. Nedenfor det igjen ser man vinduene med industrielle systemer for lufting.

bauhaus3

bauhaus2

Åpen do

Vi kjørte fra Dessau om ettermiddagen og overnattet utenfor Rosenheim, rett sør for München. Etter et par dagers bruk var doen blitt ganske full. Når vi bruker den, åpnes et lokk ned i tanken. Nå gikk mekanismen som åpner og lukker lokket, i stykker. Vi sto der med en åpen do. Dermed gikk turen dagen  etter til en camping-utstyr-forretning og bobilhandler i Rosenheim. De hadde mange doer, bare ikke vår. Men heldigvis kjøpte vi for et par år siden en elektrisk vifte som lager undertrykk i doen når den er åpen og trekker lufta ut av bilen. Det gikk overraskende greit at vifta gikk hele tida, og på vei nordover kjøpte vi en ny do hos den store bobil, camping og friluftsforhandleren Berger i Neumarkt rett sør for Nürnberg. (http://www.fritz-berger.de/fbonline/__shop__/page/home_page/detail.jsf )

Når vi først var i Rosenheim stoppet vi også ved Klepper-museet siden vi har en padle-båt fra Klepper. Klepper er liksom Rolls-Roycen blant kano/kajakker og padlebåter og er produsert i over hundre år. Amundsen hadde med seg padle-båt fra Klepper. Båten er bygd med trespiler som spenner opp en duk av gummi/lerret. (http://www.kleppermuseum.de/museum.html ) Det er en liten fabrikk og museet var bare åpent på ettermiddagstid. Det hadde vi ikke tid til å vente på, for nå ville vi til kysten. Samme kveld var vi på den naturistcampingplassen som vi har vært på de siste somrene, Koversada ved byen Vrsar på Istria-halvøya. (http://www.campingrovinjvrsar.com/Campsites/Naturizam_Koversada_Camp_Vrsar )

På plass på Koversada

Vi synes alltid vi er heldige med plassen vi finner. Så også i år. Oftest har vi stått i første eller andre rekke mot sjøen, denne gangen var det ledig en plass litt lenger fra vannet (75 meter), i nærheten av do og vaskehuset, men med god utsikt over sjøen og mye skygge. I tillegg var det en såkalt ikke-parsellert plass, det betød for oss at vi hadde mye mer plass og at den var 70 kr billigere pr dag.

På Koversada begynte de late dagene som handler om å stå opp og ta en løpetur med hunden Balder. Deretter er det morgenbad med kaffevannet varmes. Dagene går med til lesing, bading, en sykletur eller en padletur. Om kvelden kanskje en tur på restaurant i Vrsar som bare er et par kilometre fra Koversada, men siden Koversada er en så stor camping var det lenger fra plassen vår til hovedporten, enn til byen. Dessverre gikk Marens elektriske sykkel i stykker og det reduserte hennes bevegelighet en del. Det er ingen sykler som er så tunge som en elektrisk som ikke virker.

Nytt og gammelt å lese

Vi hadde med et rikholdig bibliotek i bobilen, men etter hvert finnes det meste på Ipad og Kindle-lesebrett. Jeg fikk lest mye nye bøker, både skjønnlitteratur og fagbøker, blant annet Einhart Lorenz sin politiske biografi om Willy Brandt som blant annet omhandler noe av det samme som Monica Kristensens kriminalroman Operasjon Fritham – nemlig evakueringa og seinere frigjøring av Svalbard. Jeg oppdaget for alvor hvor lett det er å låne ebøker fra folkebiblioteket, greit å låne det som er ledig og enkelt å reservere og få boka seinere når den blir ledig. Her har forlagene mye å lære når det gjelder enkle grensesnitt.

 

Dagen etter at vi kom, kom også Leif og Inger fra Stavanger. De hadde tilbrakt en tid på Valalta, en annen naturistcamping som ligger rett over fjorden for Koversada. Vi har truffet dem de siste åra til noen intenst hyggelige og sosiale dager sammen. Kristian fra Tønsberg som har CP og sitter i elektrisk rullestol, ankom samme kveld som oss med fly og taxi og leid leilighet på området.

Etter et par dager hentet vi barnebarnet Karoline med kjæresten Jørgen i nabobyen Porec. De hadde vært på tur først med fly til Warszawa, deretter med buss og tog til Krakow, Praha, Budapest, Ljubljana, og til sist til de flotte dryppsteingrottene i Postojna (http://www.postojnska-jama.eu/en/) Nå var de modne for å bade! Ingen av dem hadde vært på naturistcamping før. Vi hadde med et ekstra telt og det finnes en såkalt tekstil-camping i nærheten som de kunne bo på om de ønsket det. Men – som vi trodde – var det ikke noe problem for dem å være på naturistcampingen der de ble hos oss i tre dager!

IMG_3708

Ryggsekkturistene Jørgen og Karoline.

 

Død rullestol, men Kristian gir ikke opp

En kveld ringte Kristian: «Nå har jeg problemer, rullestolen har daua!»  Leif og jeg sykla bort til han og prøve det vi kunne å få liv i stolen. Dagen etter fortsatte vi, bl.a. ved å ringe tekniker i firmaet Permobil som leverte stolen. Vi feilsøkte så godt vi kunne etter hans råd, men det hjalp ikke. Campingplassen var ikke interessert i å hjelpe med mer enn at de kunne få mat brakt til Kristian i leiligheten. Jeg var i kontakt med et legekontor men de mente at det ikke var mulig å låne/leie noen elektrisk rullestol. Deretter sjekka vi utleiefirmaer som tilbyr alle slags elektriske kjøretøy, men ingen av dem var brukanes. Neste morgen hadde Kristian sjøl kommet til den konklusjonen at han måtte reise hjem til Norge og få stolen reparert. Hjelpemiddelsentralen i Vestfold sa at da måtte han komme til industrianlegget Borgeskogen med stolen. Det var et fantastisk krav at en mann som er avhengig av elektrisk rullestol skal dra med seg en kjempetung ubrukelig stol til et sted der du ikke kan komme med tog. Heldigvis kom de på bedre tanker, og Kristian ble møtt på Gardermoen av en tekniker fra hjelpemiddelsentralen i Oslo. Han skiftet en sikring og så var stolen god igjen! Verdens dyreste sikring som det hadde vært fint om Permobil-teknikeren hadde fortalt oss om. Vi sjekka to sikringer, men hadde ikke peiling på at det var ennå en! Men – Kristian overnatta på Gardermoen. Om ettermiddagen dagen etter mens Maren og jeg satt og spiste utafor bobilen, hørte vi den liflige lyden av en elektrisk rullestol som gikk. Det var Kristian som kom, «nå er jeg moden for en drink» sa han.

IMG_3705

Gatebilde fra Rovinj

Koversada vs Valalta

Et par ganger padla og seilte vi over til Valalta for å spise lunsj. Vi hadde kjøpt et nytt seil til kanoer og kajakker – en seks kvadratmeter stor pose eller spinnaker som slår seg opp med glassfiberstang rundt posen.

kanoseil

Valalta er en litt mer «stylet» campingplass enn Koversada. Litt mer vanlig «Syden». Kysten av Kroatia er gjerne dekket med stein og klipper, men på Valalta har de anlagt en lagune med sandstrand. For oss som kommer dit med bobil uten å ha bestilt noen plass, vil vi på Valalta oppleve at plassene nærmest vannet er faste plasser som er bygd ut med «spiker-fortelt» og små hager. Det er også mye trangere enn på Koversada, der du får litt mer følelsen av å campe i naturen sjøl om du også her har naboer tett inn på deg. Plassen vi hadde i år ville sikkert utgjort fire plasser på Valalta. I tillegg er det heller ikke lov å ha hund der, så for oss blir valget enkelt.

koversadaLuftfoto av Koversada. På øya er det bare lov å telte, campingområdet fortsetter noen kilometer til høyre for bildet, mens byen Vrsar skimtes i bakgrunnen.

valalta

På Koversada er det ingen bast-parasoller, men det er det på Valalta

 

Balder trives på naturiststrand

For border-collien Balder   er det viktig sosial trening å komme til Koverssada. Det er mange som har hunder. I begynnelsen bjeffer han til alle, men lærer å roe seg etter hvert. I tillegg til to daglige løpeturer, gikk vi hver dag en tur til hunde-badestranda. Det liker han, – han drar i båndet og er ikke til å stoppe før han er løs og står i vannet til knes. Da er han ikke like tøff lenger, han liker ikke så godt å svømme. Men han liker å være sammen med andre hunder på stranda, men han er jo en gjeterhund så han blir litt stressa hvis han synes de svømmer for langt ut. Ellers liker han seg inne i bilen hvor han ligger under bordet men følger med på hva som skjer ute, gjennom den åpne døra. Men tordenvær liker han ikke, og det var det litt av i år. Han er vanligvuis i bånd, men det tar vi ofte av når han er inne i bilen. Det er fordi vi har lært fra noen ganger da han fikk båndet tvunnet rundt bordbeinet og kom ut med bordet på slep. En gang da det kom tordenvær, raste han ut i hemningsløs redsel og stoppet ikke før han var i vannkanten. Først da lot han seg hente inn. Men folk er tolerante og det var ingen sure miner for at hunden vet par minutter.

Hjemover

Siden gikk nå dagan slik de skal. Det ble tre ukers opphold på Koversada før vi rettet kursen nordover. Vi klarte å slappe av fram til klokka 17, deretter rydda vi raskt sammen og pakket bilen og en time etterpå var vi på vei. Ved halv elve tida parkerte vi og overnattet ved motorveien i Østerrike kort før Salzburg. Dagen etter kjøpte vi ny do pluss noen andre ting vi syntest vi mangla til campinglivet i Neumarkt og om kvelden kom vi fram til en stor bobilplass ved Tegel i Berlin. Der opplevde vi det som skjer stadig oftere, nemlig at bobilplassen var full. Noen av fordelen med bobil er jo friheten til å kunne kjøre utover kvelden. Mye av denne friheten blir borte om du må innfinne deg tidlig på dagen på bobilplassen for å få plass. Løsningen ble at vi parkerte på p-plassen til et kjøpesenter rett over gata. Plutselig var vi ikke aleine, men sammen med tre andre bobiler.

På besøk hos Luzifer

Når jeg gikk tur med hunden neste morgen kom jeg over en stor gateparkering mellom en kirkegård og en kolonihage. Der parkerte vi og tok buss og tok buss og u-bane til Kreuzberg der vi skulle besøke Luzifer, en klesbutikk som jeg er innom hvert år. De er dyre, men det de syr er nærmest for evigheten.  Dessuten er det hyggelige folk! Jeg har sjøl bidratt med design til det de kaller Nansen-jakka! Det de ikke har på lager, syr de til deg i lin, hamp eller kraftig ull.

På bad i Ludvigsfelde

Berlin-besøket ble avrundet med lunsj ved Bahnhof Friedrichstrasse, før vi tok bilen ut til badet i Ludwigsfelde, som sier at de er Tysklands største naturist-bad. Men onsdager og søndager slipper de også inn folk med badetøy. De blir det fort en del av, så det kan være lett å føle seg litt på utstilling når du er uten badetøy. Det som provoserer meg er når foreldre er der med småjenter som ikke bare har på seg bikini-overdel, men også BH lenge før de har fått pupper. Hvordan forklarer foreldrene et slikt forkvakla kroppssyn når barnet svømmer blant andre barn og voksne som er helt uten badetøy? Ludwigsfelde har et fint uteområde der det var fint å ligge i sola og slappe av. Når kvelden kom gikk vi inn – spiste i restauranten og tok badstuer. Vi hadde sett tidligere at det skulle være en bobilparkering i forbindelse med badet. Noe slikt er ikke skiltet, men de har ikke noe mot at man parkerer over natta på parkeringsplassen og det er faktisk også satt opp strømpunkter for de som vil ha det.

ludwigsfelde

Verkstedbesøk i Parchim og dekk-skift på motorveien

Etter å ha overnattet ved badet, startet vi kjøreturen mot Kiel. Av og til mista bilen kraft og da røyk det fælt fra eksosen. Vi blei bekymra, men kjørte videre til vi fikk et signal om feil på motoren på instrumentpanelet. Men ting er blitt enklere: Via internett fant vi nærmeste Ford-verksted, adressen ble punsja inn i GPS og noen minutter etterpå var vi hos Burmeister i Parchim. De kopla en PC til bilen og foretok feilsøk. Resultat: Tilbakeslagsventilen for eksosen var gåen. Jeg skjønte ikke helt hva den brukes til, men jeg skjønte at den blant annet regulerer på turboen på bilen skal kople seg ut. Vi måtta ha ny ventil, men den måtte komme fra nabobyen Schwerin 40 km unna. Vi ønska å få jobben gjort og verkstedet tilbød seg å sende en mann med bil for å hente delen. I mellomtida fikk vi sett oss om i byen og spist middag. Merkostnaden for dette var vi villig til å betale, det viste seg at det kosta 40 Euro.

I løpet av fire timer var jobben gjort og vi reise lykkelig videre. Kort tid etterpå var det en lyd i bilen, som om vi mista noe. Bilen kjørte som om vi kjørte på brostein. Jeg stanset, men fant ikke at noe var galt. Ingen deler borte, ingen dekk punktert. Vi kjørte forsiktig videre, men det var tydelig at noe var galt. Vi stoppet igjen og ringte reiseforsikringas SOS-telefon for å få et råd om vi skulle stoppe eller ta sjansen på å kjøre de 80 kilometrene som var igjen til Kiel. Karen på SOS-telefonen hadde enda mindre greie på bil enn meg. Jeg ringte en venn som er bilmekaniker, han ba meg sjekke noen punkter under bilen og mente at vi kunne ta sjansen på å kjøre videre. Det gikk ikke langt før det var nytt bråk og nå blei det riktig humpete å kjøre. Nå var imidlertid feilen åpenbar. Det var ikke forstilling eller motor, men det ene bakdekket, der vi hadde mistet all gummi, men uten at bilen var punktert. Så da blei det dekkskift på motorveien.

Uforskammede priser på bobilparkering i Danmark

Etter en natt hos våre venner Karin og Leo i Flintbek utenfor Kiel gikk turen på siste etappe til Hirtshals. Rett ved terminalen til Fjord Line har vi overnattet på en parkeringsplass på stranda, det har mange andre bobiler også gjort. Det kunne ikke gå i lengden, nå var det skiltet forbud mot overnatting. Det finnes få rimelige og gode bobilplasser i Danmark slik du finner dem i Tyskland. Noen campingplasser har innført det de kaller for Kvikk-stopp, at en bobil kan parkere utenfor campingplassen fra kvelden til neste morgen. Det er et greit tilbud, men det er uforskammet når de tar over 400 kr for en slik parkering, slik de gjorde på Thornby strand ved Hirtshals. Vi betaler gjerne for oss, men ikke hotell-pris! Så vi valgte en parkeringsplass nærmere stranda der det var flere biler som sto over natta gratis, men betalte i form av at vi spiste god sjømat på restauranten rett ved.

Aller siste strekk var turen med M/S Stavangerfjord fra Fjordline til Langesund. Prisen var slik at Colorline ble grundig slått, samtidig som båten framstår mye hyggeligere, romsligere og mer ordentlig enn ColorLines Superspeed som bare har en halv times kortere reisetid enn ferga til Fjordline.

 

 

Read Full Post »

IMG_3380

Svalbardturen var en bursdagsgave til kona mi. En bursdagsgave også jeg gledet meg til. Opprinnelig var planen at vi skulle reise fredag morgen, bo på Fangstmannshotellet og reise lørdag til «Båten i isen». Det er en seilbåt som ligger innefrosset inne i Tempelfjorden, ca 60 km fra Longyearbyen. Men nå lå båten til kais i Longyearbyen. Februar hadde vært gjennomsnittlig 15 grader varmere enn normalen, og det var ikke sjøis. Om vi hadde hatt en like stor økt gjennomsnittstemperatur på Østlandet hadde vi hatt full sommer i februar! Willem Barents som oppdaget øyguppa i 1596 gav den navnet Spitsbergen etter de spisse fjellene. Seinere kom det norrøne navnet Svalbard i bruk. Det betyr landet med de kalde kystene, som altså denne vinteren ikke var så kalde likevel. Vi hadde stort sett et par minusgrader de dagene vi var der. Det var behagelig, sjøl om det jo også hadde vært spennende å oppleve ordentlig polar-kulde.

Vi bestilte hotell og tur i august. Før jul fikk vi beskjed om at vi måtte være minst to par for at turen skulle bli gjennomført. Det var ingen som hadde bestilt tur til lørdag, men et par hadde bestilt på fredag. Turen vår ble derfor flytta til fredag. Da vi kom opp fikk vi beskjeden om at det ikke ble tur til Båten i isen, men til Isfjord Radio i stedet. Det var nesten dobbelt så langt – 100 km. Det bekymra kona mi som har problemer med beina og som var skeptisk til å sitte så lenge på en skuter. Hvor lang tid tar egentlig en skutertur på 100 km? Det var det ikke greit å få noe svar på. – På snøskuter kjører du opp til 100 km i timen sa en bekjent av meg fra Finnmark. Mer realistisk er det å regne med en gjennomsnittshastighet på 25-30 km/t inkludert stopp. Jeg kjørte aldri raskere enn 60 km/t, men likte meg best mellom 40 og 50 km på flat mark.

IMG_3342

Fredag ble en slitsom dag. Vi våkna klokka 5 i Tønsberg, tok toget klokka seks, fløy halv ti med Norwegian, landa 12.25 i Longyearbyen, tok flybussen til hotellet, rusla rundt i byen og spiste lunsj på Kroa. Klokka 5 møtte vi guiden som viste seg å være en ung mann fra Nøtterøy som var speiderkamerat av nevøen min. Ellers var det et ungt par med en kar fra Jæren og ei jente fra Australia. De skulle kjøre hver sin skuter, vi kjørte en sammen. Det tok tid med litt prosedyrer og papirer, så vi kom oss først av gårde halv sju. Da var det blitt mørkt, men det gikk greit bortsett fra at det ikke var så mye natur å se. Nordlys var det dessverre heller ikke, men etter hvert ble det stjerner. Bortimot kl 23 var vi på Isfjord Radio på Kapp Linne nord på Nordenskiøldkysten, vest på Nordenskiøldland. Der ventet deilig middag og en flaske Isfjord Radio-rødvin.  Det var godt..

IMG_3347

Isfjord radio ble opprettet i 1933. Bakgrunnen var de vanskelige is- og værforholdene som kunne skape problemer for skipsfarten til gruvebyene i Isfjorden. Et sovjetisk skipsforlis var den utslagsgivende årsaken og en bemannet radiostasjon med et  fyrtårn var på plass i 1930-åreneI dag er stasjonen automatisert og fjernstyrt fra Bodø radio og Basecamp Spitsbergen leier bygningene av Store Norske Spitsbergen Kullkompani.

IMG_3356Vår guide – Oskar Birkeland – lar vår australske medreisende inspisere geværet. gevær må man ha med over alt – om man skulle treffe på isbjørn.

I mellomkrigstiden stod det her et hovedbygg, en brakke, en smie, et lagerbygg og et båtnaust. Det ble overdratt til Staten i 1933. Da Svalbard ble evakuert i 1941ble byggene revet eller brent. Rett etter at krigen var over ble radiostasjonen gjenoppbygd på samme plass som før. I 1957-58 ble stasjonen utvidet med et nytt hovedbygg og et nytt generatorrom.

IMG_3360

Lørdag starta med at vi gikk ut på pynten nedafor radiostasjonen. Der sto det en selvskuddkasse for isbjørn. De ble gjerne utplassert på værharde steder der de ikke ble fylt av snø og is. Ideen er enkel: Et avkutta gevær med en tråd fra avtrekkeren til isbjørnåtet. Når isbjørnen stakk hodet inn for å ta åtet, gikk skuddet av..  Isbjørnen ble fredet fra 1973. Nå er det klimaendringene med smeltende sjøis som er den største trusselen mot isbjørnen. Det er på isen han finner maten, f eks sel. Når vi sto ved vannet dukket det også opp sel i det åpne vannet.

IMG_3376

Snøskuterturen gikk først til Russekeila som er en 2 km bred bukt nord på mellom Isfjord Radio og Kapp Starostin. Her har Longyearbyen Jeger og fiskerforening en hytte, men opprinnelig har det vært en fangsthytte her der den mest berømte russiske fangstmannen er Ivan Starostin hadde 39 overvintringer. Femten av disse var i ett strekk.  Han visste hva han gjorde han han etablerte seg her: Linne-elva renne ut i bukta, bare 3 km oppe i elva starter Linnevannet som er den eneste med sjø-ørret på Svalbard.

IMG_3374

IMG_3383Isbre

Deretter gikk turen gjennom nydelig Svalbard-natur. Været skiftet kontinuerlig. Grå himmel ble avløst av solglimt og blått lys.  Om natta hadde det snødd så det var vanskeligere å kjøre, og i en bakkehelling kom jeg ut av sporet, satt fast og skuteren veltet. Vi fikk den opp igjen og ut av løssnøen.

IMG_3378

reinsdyrVi kjører forsiktig for ikke å skremme reinsdyret som står og ser på oss

lars og leninLenin og meg i Barentsburg

IMG_3394

Etter ca tre timers tur kom vi fram til den russiske gruvestasjonen Barentsburg der det ble nydelig russisk lunsj med soljanka-suppe, fisk og kjøttpålegg og en porsjon kjøtt og ris. I hvert fall utvendig hadde Barentsburg fått en ansiktsløfting siden siste jeg var der, for ca 8 år siden. Rart å tenke på at på 1960-tallet var det de norske som misunte russerne at de bodde i en by der det var godt med mat, gode boliger, kulturtilbud og sogar en svømmehall. Nå samler nordmennene i Longyearbyen inn klær til russerne i Barentsburg. Dvs russere: De fleste ansatte er ukrainere..

lars og maren

Etter lunsj bar det videre langs kysten. Det ble litt kjøring opp bakker og ned. Et par ganger gikk bakken bratt nedover mot sjøen så det så ut som vi skulle ende i havet, så viste det seg at det var en bred strandkant likevel. De siste to milene mot Longyearbyen skiftet været. Det ble tett snøvær så alt ble hvitt. Snøen la seg på vindskjermen og visiret på hjelmen og det var vanskelig å se. Men det gikk det og, og vi var framme i Longyearbyen ved 18-tida.

IMG_3410

I Longyearbyen hadde det vært solfest. 8. mars er ikke først og fremst kvinnedagen, men Soldagen, dagen da sola kommer tilbake til byen. Fullt opp av arrangementer for barn og unge, revy på kvelden og konsert med Dum-dum-boys som hadde kommet med samme fly som oss dagen før. For oss blei det middag og en tidlig kveld.

De neste dagene brukte vi til turer, handling, kafebesøk og ikke minst besøk på museet og folkebiblioteket. Tirsdag reiste vi hjem, dessverre ikke med Norwegian som har en direkte rute til Oslo. Vi dro med SAS som mellomlandet i Tromsø. Der ble det nesten tre timers ufrivillig opphold i påvente av et uthvilt flymannskap som kom med forsinka fly sørfra.

Da vi satt på Fangstmannshotellet og venta på at flybussen skulle gå, kjøpte kona mi en bok om klima og turisme til meg. Det var dessverre ikke oppløftende lesning. De turistene som sier de er opptatt av miljø, er de som forårsaker mest klimautslipp…

 IMG_3408

Praktiske tips

Overnatting i Longyearbyen

Vi bodde på Fangstmannshotellet, eller Basecamps Trappers Hotell. Det ligger midt i sentrum av Longyearbyen. Det er et rustikt hotell der rommene er innredet som gamle fangstmannshytter. Basecamp Spitzbergen er også en stor tur-arrangør og driver bl.a. Båten i Isen og Isfjord Radio. http://www.basecampspitsbergen.no/hotell/longyearbyen

IMG_3422

IMG_3415Rommet vårt på Fangstmannshotellet

Siden det ikke var plass på Fangstmannshotellet da vi kom tilbake fra Isfjord Radio, fikk vi rom på Svalbard Hotell som ligger rett over gata. Det er et lite hotell, helt nytt og moderne med svært hyggelige rom. Hvis man ikke vil betale for det rustikke miljøet på Fangsmannshotellet og like gjerne ønsker noe helt moderne, er Svalbard Hotell et alternativ. De driver også Svalbard Lodge som er små leiligheter. Frokost får du i Svalbar som ligger i første etasje på Svalbard Lodge, snause 100 meter fra Svalbard Hotell. http://www.svalbardboking.com/Overnatting/Svalbard-Hotell

Radisson-hotellet eller Polarhotellet ligger ca 300 meter fra sentrum. Et ganske tradisjonelt Radisson-hotell for de som liker det. http://www.radissonblu.no/hotell-spitsbergen

 IMG_3462Radisson-hotellet – Polarhotellet

I næringsområdet nede ved kaia ligger Mary Anns Polarrigg http://www.polarriggen.com/. Sjøl om avstandene er små, så ligger det litt utafor sentrum. Enkel og grei innkvartering.

 IMG_3435Nybyen

Øverst oppe i Nybyen ligger gjestehuset 102. Nybyen ble bygget i årene etter krigen for å huse gruvearbeidere. Gjestehuset er en av de gamle boligblokkene. Det er sikkert et greit alternativ, men ligger såpass langt fra sentrum i Longyearbyen at det blir en liten ekspedisjon å gå ut og ta en øl på Kroa. http://www.svalbard.net/no/Gjestehuset-102

IMG_3446Det er Solfest i Longyearbyen når sola skinner på den gamle sjukehustrappa 8. mars

Hva kan man gjøre i Longyearbyen?

IMG_3440I bydelen Skjæringa – mellom Sysselmannen og kirka og Huset ligger kirkegården som ikke lenger blir brukt

IMG_3441

Longyearbyen er ikke stor, og det er ikke alt for mye å gjøre. Museet er absolutt verdt et besøk. Det ligger nede  mot fjorden i bygget som også huser UNIS, Universitetsstudiene i Svalbard og Norsk Polarinstitutt. Flotte utstillinger, sjøl om jeg nok synes at Svalbard har mange spennende historier både om gruveslusker, fangstmenn og polarekspedisjoner som de kunne gjort mer ut av!

IMG_3458UNIS og Svalbard Museum

Longyearbyen Folkebibliotek som ligger i 2-. etasje i Lompen-senteret er også verdt et besøk, ikke minst for å se på den flotte Polarsamlinga som finnes der!

Ellers er det minst 5 sportsbutikker, en butikk med lærvarer, et par andre gavebutikker i tillegg til Svalbardbutikken som er stedets COOP-matbutikk med mye annet. Ikke minst er Nordpolet  samlokalisert med Svalbardbutikken. Her kan du kjøpe øl, vin og brennevin til priser som er lavere enn tax-free-butikken på Gardermoen. Det er kvote på kjøp av brennevin og øl, og du må ha med billetten din for å få påført hvor mye du kjøper. Du kan kjøpe en kasse øl og en flaske brennevin pr måned. Kvoteregelen ble innført for å regulere arbeidsfolks drikkevaner. Siden funksjonærene drakk vin, kan det kjøpes uten begrensninger.

IMG_3470

Sjøl om du bruker lang tid på både museum og butikker, er det ikke mulig å bruke mer enn en dag. Longyearbyen er derfor først og fremst en base for aktiviteter utafor byen: Hundesledekjøring, guidete fotturer, snøskuterturer. Overnattingsturer slik vi tok til Isfjord Radio er det nok nødvendig å bestille på forhånd. Andre turer lar seg ordne når du er i byen. Men vær forberedt på at billig er det ikke.

IMG_3467Midt i gågata mellom Svalbardbutikken og Lompen-senteret står Gruvebusen.

Spisesteder

I samme bygning som Basecamp Fangstmannshotellet ligger Kroa. Et attraktivt spisested der du gjerne må bestille bord om du skal få plass om kvelden. Like god mat –  og billigere – var det egentlig på Svalbar som ligger 100 meter unna. I Lompen-senteret er det Thai-restaurant som serverer god mat om dagen, men som ikke er åpen på kvelden. Der er det også en kafe som serverer lunsj, samt Karlsberger Pub. Funken – funksjonærmessa – som ligger halvveis mellom Longyearbyen og Nybyen har også en restaurant med fransk kjøkken. Den var stengt når vi var der. Det gamle forsamlingshuset som bare heter Huset, har også restaurant som ligger øverst i dalen med en litt drøy avstand å gå.

IMG_3436Huset

Polarhotellet har en pub som serverer mat i løpet av dagen og en restaurant for kvelden.

Utstyr

IMG_3340

Skal du på snøskutertur får du utlevert støvler, skuterdress, balaklava og hjelm samt votter. Det betyr at du ikke trenger å ha med deg spesielle skuterklær utover godt varmt ull-undertøy ( som du selvsagt også får kjøpt i alle sportsbutikkene i Longyearbyen). Til skuterturen kan det være greit å ha med en liten sekk som du kan ha bak på skuteren.

IMG_3449Den gamle Sysselmannsgården med anlegget for å ta i mot kull fra taubanen i bakgrunnen. Anlegget er ikke lenger i bruk – det er ikke lenger gruvedrift i Longyearbyen, bare i Svea.

IMG_3464

Longyearbyen har det du trenger, både sykehus og kulturhus

IMG_3465

Read Full Post »

IMG_2768På bobil-oasen på Rügen

 

Etter å ha gjort klar bobilen starta vi fra Tønsberg søndag 22. september. Det fine ved å ikke ha noen fergeavtaler er at man kan bruke den tida man trenger til å gjøre klar bilen, pakke den, tømme kjøleskapet hjemme og sørge for at det er mat til katta osv. Og når alt er klart, er det bare å kjøre. Søndag gikk turen via Bastøferga til Østfold, kort handlestopp på svensk side av Svinesund og overnatting på stranda ved Frillesås sør for Gøteborg. Målet for hele turen var Wroclav i Polen der nevø Matias skulle gifte seg med sin Jagoda. Vi hadde en snau uke til reisa nedover og en drøy uke hjemover.

Wanås skulpturpark

wanås2

Fra Wanås skulpturpark

wanås5

Mandag var det nydelig vær. Første mål var Warnås skulpturpark i Skåne. For noen år siden hadde den svenske klesdesigneren og klesbutikkeiereren Gudrun Sjøden tatt bilder til sin katalog der, det så ut til å være verdt et besøk! Det var det: I hagen rundt den gamle herregården var det satt ut over 50 ulike installasjoner og skulpturer. Et av dem var et ønsketre i regi av Yoko Onos stiftelse. På to trær kunne man henge opp lapper om hva man ønsket seg. Med jevne mellomrom ble lappene plukket ned, men ønskene blir tatt vare på for evigheten! Ønskene varierte fra et barn som ønsket å se pappa sin i himmelen til en som ønsket seg oralsex!

oralsex– jeg ønsker meg oralsex i framtiden – et av mange ønsker på Ønsketreet

Etter lunsj i bilen kjørte vi til Trelleborg for å kjøpe billett med ferga til Sassnitz på Rügen. Vi hadde egentlig bomma litt og ikke fått med oss at det ikke var noen ettermiddagsseiling, det var bare om sommeren. Så vi fikk en kveldsseiling som først var framme på Rügen halv to, men som på den annen side bare kosta 400 kr. I mellomtida tok vi oss en pause og en rusletur på Smygehuk, Sveriges sydligste punkt.

Tidligere har vi overnattet på bobilplass i Binz på Rügen, den eksisterte ikke lenger, så vi dro til den såkalte bobiloasen som lå ved Prora, mellom Sassnitz og Binz og Prora. Prora er et enormt ferieboliganlegg – blant verdens største boligblokkanlegg laget i strandkanten mellom 1936 og 1939 i regi av det nazistiske Kraft durch Freude. Bygningen ble aldri tatt i bruk som ferieanlegg på grunn av krigen, men ble brukt bl.a. til flyktninger fra bombinga av Hamburg. Etter krigen ble det brukt av DDRs arme og var et «hemmelig» område. Etter Murens fall har det vært uklart hva Prora skulle brukes til. Nå blir det bygd noen ekslkusive ferieleiligheter i deler av anlegget, mens mye blir brukt til all slags museer og utstillinger, men fortsatt er det enorme ubrukte lokaler.

binz

Vi sykla til Binz og hadde en deilig rusletur i byen som er prega av opprustede gamle strandhoteller og ferieleiligheter. Vi valgte en lunsj med røykt fisk på stranda.  Det hele tar alltid litt lenger tid enn man tenker, så når vi hadde sykla hjem til bobilen, orka vi ingen ny tur til Prora eller Binz, sjøl om Prora bare ligger en halvannen kilometer fra bobilplassen og Binz ca 5 km. Men på bobilplassen var det en liten restaurant – Omas strandoase – som var hyggelig nok.

  1. IMG_2790I Binz kan man gifte seg i denne «UFO’en» fra DDR-tida, som nå drives som «Aussenstelle»for Standesamt»

Jeg tar gjerne en joggetur med hunden Balder om morgenen mens Maren kler seg og ordner bobilen etter natta. Tirsdag jogga jeg på skogsveier inn mot Jasmunder bodden – innlandshav på Rügen. Dette er grunnen til at den berømte sjørøveren Størtebeker ikke ble funnet, på Rügen var det plenty av steder der han kunne gjemme seg med skipet sitt. Før vi forlot bobilpassen fikk vi en nydelig sykkeltur gjennom den mektige skogen med bøketrær, eiketrær og noe bjørk og furu.

IMG_2809Seebrycke i Usedom

Vi satte kursen mot Ahlbeck på Usedom som er ei øy som ligger mellom Stettin og Swinemünde, nord for Stettiner haff som også er et innlandshav , som er utløp for Oder. Vi var på Usedom tidlig på 1990-tallet, da var det slitne bygninger som ble solgt av tyske Treuhand for et par D-mark for de som ville overta dem. Nå er det også her eksklusive strandhoteller og ferieleiligheter. Vi fant en fin bobilpass hos en eldre kar som hadde åpna hagen sin. Om kvelden sykla vi til Usedom-therme som var liten, men hyggelig 3 badstuer og et fint lite utebasseng tilknytta sauna-landskapet.  Der traff vi blant annet en dame som fortalte at hun hadde norsk mor, som hadde giftet seg med en tysk soldat under krigen og var blitt i DDR etterpå. Maren fortalte at hun også var tysk, men hadde flytta til Norge på 60-tallet. Vår nye venninne grunna litt npå det. Så sa hun: Men hvordan kom du deg ut? Vi som ikke har vokst opp i DDR har lett for å glemme at det å være innesperret har vært en del av virkeligheten for dem fram til 1990.

Torsdag ble en transportetappe til Wroclau via Swinemünde. Bryllupet vi var invitert til var på Art Hotell mitt i sentrum, rett ved det store torget. Ingen etablerte bobilplasser i Wroclav, men vi fant et fint sted å parkere rett ved hotellet, rett over Oder, nærmest i vannkanten. Etter et nydelig måltid på en restaurant ved torget, hadde vi en rolig natt i bobilen.  Om kvelden satt det noen slitne karer å delte noen øl, om morgenen sto det folk og fiska i Oder.

Wroclav med bryllup

IMG_2841

Fra markedsplassen i Wroclav

Fredag møtte vi resten av familien som hadde kommet med fly til Poznan kvelden før. Så det ble det sight seeing i Wroclav. Vi var spente på hvordan byens historie ville bli framstilt. Folkeforflyttingene som følge av nazismen og annen verdenskrig gjorde at folk fra Lvov (Lemberg) og Vilnius ble flyttet til Breslau som ble Polsk mens Polen mista områder i øst til Litauen, Ukraina og Hviterussland. Marens mor er fra Kolberg som i dag er polsk. Der var de tidligere veldig opptatt av å framstille områdets polske historiske røtter, som de trakk langt. Guiden i Breslau var stolt av byens  tyske røtter, og understreket viktigheten av samarbeide med Tyskland. Breslau ble mye ødelagt de siste månedene av krigen, på grunn av bombardement fra sovjetrusserne, sa guiden vår.  Jeg ville legge mer av skylda på nazistene som erklærte byen som «Festung Breslau», der lokalbefolkningen og byen ble ofret i en siste kamp mot russerne. Breslau ble først overgitt 4. mai 1945.

Nå er byen blitt stylet og pusset opp, i hvert fall bysentrum, sjøl om det også er noen bygninger igjen fra kommunist-perioden. Absolutt vært et besøk, med et vakkert og hyggelig bysentrum!

 

Om kvelden var det polsk alkohol som sto på programmet. Lørdag var dagen for bryllupet som var borgerlig. Det finnes ingen seremoni for borgerlig ekteskapsinngåelse i Polen, du er giftnår du har fått brevet som bekrefter at du er gift. Men Matias og Jagoda hadde lagt opp til en nydelig seremoni ved en bro der elskende fester låste hengelåser og kaster nøklene i vannet. Der holdt en tidligere rektor ved London School of Economics en ekteskapsseremoni hvor de sa ja til hverandre, ga hverandre ringer og beseglet det med et kyss før de låste fast en hengelås og hev nøklene. Matias og Jagoda traff hverandre mens de var studenter ved LSE.

 

Etter seremonien dro vi til hotellet der vi ventet på at ekteparet skulle ankomme. Da de kom fikk de brød og salt og vodka som de drakk på styrten og hev glasset over skulderen og i gata. Så bar det inn til flere retters middag, taler, deretter en stor buffet med sild og fisk og alle mulige godsaker.

Søndag morgen dro vi til hotellet der vi hentet gavene som Matias og Jagoda hadde fått, for å ta dem med i bobilen til Norge. Ikke lett å ta med seg jerngryter og andre agaver i kofferten på Wizz Air.

Spreewald

IMG_3057På Kahnfart i Spreewald

Vi satte kursen mot Spreewald som er et særegent og romantisk elve- og kanalområde i den sydlige delen av delstaten Brandenburg,  sør for Berlin. Her bor sorberne og wenderne som er egne folkegrupper med egne språk som ble beskyttet som minoritetsspråk i DDR-tida. I Obersoreewald i sør bor wenderne mens sorberne bor i det nordlige Unterspreewald. Vi har tidligere vært i Lübben i Nord, nå dro vi til Burg i sør, der vi fant en campingplass/bobilplass med egen Kneipp-kur-anlegg. Kneipp-kur betyr at man går i kaldt vann som skal være svært sunt! Det var strålende vær og lunt da vi var der, så det frista til å ta av seg skjorta, men litt for kaldt for kneipp-kur.

IMG_3046

Vi ble i Spreewald i to dager. Første kvelden tilbrakte vi på den hyggelige kneipa på campingplassen, neste kveld gikk vi i Spreewald-thermen og hadde deilig badstu og bad. På dagen var vi på sykkeltur og kahnfart  – dvs på tur med lange og smale båter som blir drevet fram av en kar som staker dem fram. En flott og helt nødvendig måte å oppleve Spreewald på!

Berlin

brechtBobilplassen i Chauseestrasse er ikke langt fra Dorothea-kirkegården der Brecht og kona Helene Weigel ligger gravlagt.

Tirsdag dro vi til Ludwigsfelde som også ligger sør for Berlin, men nærmere byen. Der er det et stort thermeanlegg som i sin helhet er FKK, dvs der vi kan gå nakne. Vi hadde vært der på dagsbesøk en gang tidligere da vi var i Berlin. Da likte vi oss ikke fordi det var en blanding av folk med badetøy og folk uten. Men det er bare på søndag og onsdag at det er adgang også for folk med badetøy, sjølsagt med unntak av badstuene. Kristalltherme i Ludwigsfelde er et stort anlegg med solebad, dvs bad med hølyt saltinnhold, natronbad mm som man kan svømme i både ute og inne. I tillegg en rekke ulike badstuer, dampbad, hammam osv. Det sto i Stellplatz-boka vår at det skulle være en bobilplass der, men den fant vi ikke fordi det var stor byggevirksomhet med utvidelser av anlegget.  Vi spurte i resepsjonen og de bekrefta at det ikke var noen ordentlig bobilplass, men vi var hjertelig velkommen til å stå der over natta hvis vi klarte oss uten vann og strøm. Det gjorde vi!

berlinNasjonaldagsfeiring på Strasse der 17. juni i Berlin

Onsdag dro vi inn til Berlin, til en stellplatz i Chaussestrasse i sentrum av byen. Utrolig å finne en bobilplass kun tre kilometer fra Brandenburder Tor! Det var et par hyggelige damer som dreiv plassen som hadde service med vann, avløp og do-tømming, dusj osv. Torsdag var det Tag der Deutschen Einheit – den nye nasjonaldagen for Tyskland. Det var folkefest på 17.juni-gata fra Brandenburger Tor og til seieresmonumentet med Gull-Else. Mye pølser, øl, men også hornmusikk!

berlin2Her får man svin stekt på spidd. I bagrunnen skuer sovjetsoldaten ned – fra minnesmerket som hele tida lå inne i vest-sektoren, men som likevel var under sovjet-herredømme.

Mecklenburgiske Seeplatte

mekpom

 På sykkeltur i Müritz Nasjonalpark

Lørdag dro vi til Mecklenburger See-platte som er et område med en masse innsjøer nordøst i Tyskland.  Sammen med  Masuren og Pommern i Polen er dette de tre største sjøområdene syd for Østersjøen. Det er ypperlige områder for sykling, padling, bading og sjøturer både om sommeren og om høsten slik vi opplevde. Vi fant en helt ypperlig bobilplass på havna i Waren/Müritz, rett ved den historiske bykjernen. I Waren var det fiske-festival med ulike arrangementer og stort party-telt der kokker fra regionen serverte sine retter – billig og godt – mens byens blåseorkester spilte. Søndag dro vi på en flott sykkeltur i Müritz nasjonalpark, en av Tysklands ganske få nasjonalparker. Den ble oppretta gjennom det siste vedtaket som DDRs folkeforsamling gjorde i 1990 før de oppløste seg sjøl. I nasjonalparken og i tilgrensa verneområder er det et yrende fugleliv, blant annet med havørn som ellers er meget sjeldent i Tyskland. I tillegg lander tranene her på vei nord og sørover. Det kan være opp til 8000 traner som hviler sammen her!

Mandag kjørte vi til Rostock for å ta ferga over til Gedser. Bobilen vår er 5,99 lang, men med sykler på stativet bak er vi langt over 6 meter. Vi kjøpte felles billett Rostock-Gedser og Øresund. Prisforskjellen med og uten sykler var på 70 Euro. For den prisen var det verdt å ta syklene av stativet og ha dem inne i bilen. Det gikk ganske greit, men det hadde sikkert ikke vært nødvendig fordi det var god plass på ferga og ingen som sjekka.  Vi var litt usikker på hvor vi skulle stille opp på fergeanlegget, jeg mente vi hadde tatt lastebil-avkjøringen fra hovedvegen og at vi måtte ut på hovedvegen for å ta en annen avkjøring. I forsøket på å finne den avkjøringen var vi plutselig på vei under elva Warna der det var bompenger. Jeg spurte pent om vi kunne snu siden vi hadde kjørt feil, men dama i pengebua gjorde klart at det vi kunne var å betale 9 Euro, kjøre fram, snu og betale 9 Euro til.  Jeg blei litt sur og hadde lite lyst til å betale to ganger. Alternativet var å finne en annen vei, det tok oss litt over en time, så det var kanskje ikke så god økonomi like vel. Men vi nådde ferga og kom oss til Danmark og til den fine danske bobilplassen på Falsterbo.

Dagen etter strålte sola. Nå var det transport-etappen hjem som sto igjen via København, Øresund, opp gjennom Sverige, Svinesund, østfold, Bastøferga og hjen der vi var ved åtte-tida.

Read Full Post »

IMG_2113Over Jotkajavre

Å gå på ski over Finnmarksvidda er en anderledes og flott opplevelse for «søringer» – både med tanke på naturen, hyttene og det samværet med hyggelige folk. Turen kan gjennomføres på fire dager inkludert flyreisa fra Oslo til Alta.

Vi tok turen den siste helga i april. Det er 6. gang jeg har tatt denne turen, og nå hadde vi full flaks med været: Solskinn hver dag, og til og med vindstille over Iešjávri. Vi fulgte snøskuterløypa som er tydelig merka. Det er fint å slippe å finne veien, men det er stort sett ikke noen fordel å gå på ski i snøskutersporene som ofte er en 100 meter bred trase. Da var det bedre å gå på skaresnøen ved siden av sporene, så lenge skaren holder. Sjøl om det nesten var mai-måned var det 10 kuldegrader om natta, så det var hardt og isete snø om morgenen.

Det er greit å ta morgenflyet eller formiddagsflyet fra Oslo – både Norwegian og SAS flyr omtrent samtidig. For oss var Jotka fjellstue første stopp. Tradisjonelt har den ligget en dagsmarsj fra der veien til de berømte Skiferbruddene i Tverrelvdalen stoppet. Men nå er veien ført videre opp til demningen til det omstridte Alta-kraftverket. Da kan man selv avgjøre hvor lang første etappe skal være, ved å starte fra Skiferbruddene, fra nordenden av Jotkajavri eller redusere turen til noen få kilometer ved å starte fra Tutteberget. Men man har behov for transport fra Alta, men er man flere som går sammen blir det ikke alt for dyrt med en maxi-taxi.

IMG_2115Jotka fjellstue

Jeg startet torsdag med morgenflyet som lander kl 11 i Alta. Da rakk jeg også innom Kåfjord – en sidearm av Altafjorden. Der hadde det på mandagen blitt oppdaget at fjorden kokte av rømt oppdrettsfisk. Myndighetene åpnet for tre dagers fritt fiske med stang og garn i håp om å få fisket opp mest mulig av den rømte fisken. Fiske av vill-laks i Alta-elva har hatt stor økonomisk betydning for Alta i mange hundre år. Skrekken var nå at oppdrettsfisken ville blande seg med villfisken og forringe det genetiske materialet til villfisken. Etter min mening viser slike rømminger at vi er nødt til å få sikrere oppdrettsanlegg – og da er det lukkede mærer som er løsningen.

IMG_2104
Her er jeg sammen med Vilde Danielsen som er tredjekandidat for Finnmark SV, samt en rømt oppdrettsfisk som er fanga

Etter å ha besøkt fiskerne i Kåfjord og Hasse Kjeldsberg i Altaelvens lakseinteressentskap, kjørte vi oppover Tverrelvdalen og fikk en fin kveldstur i solskinn inn til Jotka fjellstue. Jotka er en av 3 gjenværende Statens Fjellstuer som tilbyr overnatting på rom med 4 – 6 køyer. En kan stelle egen mat  på rommet, men vertskapet tilbyr også full pensjon som det er dumt å gå glipp av: Rykende varm reinsdyrbuljong, margbein og store mengder kokt reinkjøtt og mindre mengder poteter og gulrøtter. Til frokost er det gjerne både multesyltetøy og røykt laks.

IMG_2122

IMG_2126

IMG_2154

Statens Fjellstuer ble etablert i 1840 hovedsakelig for at statens folk som prest, lensmann, lege, kemner osv. skulle ha en overnattingsplass i sine ærender over vidda. Den personen som styrer fjellstua kalles oppsitter og er en stilling som går i arv fra familie til familie. I dag er det Steinar Kristensen med sin kone Lisa og tre barn, som bor og driver Jotka. På Øvre Mollisjokk er det Margit Eriksen Opgård som er oppsitter.  Hun er vokst opp på vidda, men det var broren Klemet som ble oppsitter mens Margit havna i fast jobb i Alta. Men da Klemet døde for tre år siden, takket Margit ja da Reindriftsforvaltningen spurte om hun ville bli ny oppsitter. På Ravnastua er det Oskar Eriksen som er oppsitter. Familien hans kom til Ravnastua i 1947 da alt var brent ned av tyskerne. Moren dreiv fjellstua til hun gikk av med pensjon i 1989, deretter dreiv Oskar et par år før søsteren og mannen hennes overtok. I 2001 var Oskar tilbake og har ingen planer om å forlate Ravnastua.

IMG_2170Oskar Eriksen klar med frokost

I Nord-Troms og Finnmark er det lov med rekreasjonskjøring med snøskuter i merkede løyper. Nå har Finnmark over 5000 km slike løyper, mer enn det er veier. Ofte er det flere snøskutergjester på hyttene, enn det er skiløpere, – men ved overnatting prioriteres skiløperne. For de som vil, er det mulig å få sendt ryggsekkene fra hytte til hytte med skuter. Kapasiteten på overnatting er ikke så stor, så det er lurt å melde fra på forhånd at man kommer.

IMG_2142

Fredag morgen startet turen mot Mollisjokk. Dette er kjernen av Finnmarksvidda.  Turen går over vannet Iešjávri som er ti kilometer langt. Du kan velge å gå til Øvre Mollisjokk som er eid av Statens Fjellstuer, eller 5 km lenger  til Nedre Mollisjokk som er privat og drevet av Per Edvard Johnsen. Vi dro dit. Der var de travelt opptatt med å forberede vårvinterens store happening på vidda. 30. april var det utekonsert  med bl.a. heavyjoik-bandet Intrigue. Flere hundre gjester var venta fra Alta, Karasjok, Lakselv og Kautokeino.  Vi møtte 71-grader-nord klubben, en jentegjeng fra Alta som de siste 13 åra har gjennomført minst to fjellturer i året. Det var spreke jenter som la ut seinere enn oss fra Jotka, men som kom susende forbi oss på seige ski-skøyte-tak og som hadde god fyr i badstua da vi ankom.

IMG_2149Mitt reisefølge – Inge – og jeg fotografert foran Øvre Mollisjokk fjellstue

3 og en halv mil med ryggsekk uten løype merkes i kroppen. Varmt hadde det også vært i sola uten vind. Derfor var det deilig å komme i badstua på Nedre Mollesjokk. Badstue er det på alle hyttene, å gå i badstua er en del av turopplevelsen. På Øvre Mollesjokk var elva åpen så der ble det også isbading for badstubaderne. På Nedre Mollesjokk var det laget ny badstue med flislagt dusj og glassdører, nesten for moderne. Hos Oskar på Ravnastua er det tradisjonell gammeldags badstu, en stor Brodahl-ovn som fyres fra naborommet der folk kler av seg. Der varmes også vann slik at man kan få hivd en bøtte over seg etter badstua. Det er gjerne kjønnsdelt badstu som etter hvert blir lett blanda.

IMG_2152Badstua på Øvre Mollisjokk

IMG_2156Nedre Mollisjokk fjellstue

Lørdag gikk turen til Ravnastua. Det er en litt kortere tur, men med en stigning over den såkalte Hundevidda der det alltid blåser. På veien opp kom vi over en flokk på over 800 reinsdyr som var på vei mot sommerbeitet på kysten. Det er et flott syn. Midtveis satt det noen folk og rastet med medbrakt gass-apparat og steikepanne. Vi ble vinket borttil og fikk smake på reinsdyrpølse, som var laget i Sandefjord! En av forskjellene til å gå på ski i fjellet i Sør-Norge, er at her setter du deg ikke ned aleine og raster. Som en sa: – Vi er så få at vi må sitte sammen! Og praten går, og man finner alltid felles kjente..

IMG_2159Felles-rast

Denne dagen var føret upåklagelig med en utrolig glid på vår-råtten snø. Dermed kom vi tidlig fram til Ravnastua der Oskar allerede hadde varm badstu. Det var så fullt med gjester så kameraten min og jeg ble forlagt i en liten hytte et par hundre meter fra fjellstua. Etter badstua var det middag med margbein og reinkjøtt, før vi alle samla oss i stua som Oskar har innredet i låven. Oskar spilte trekkspill, blant gjestene var det en profesjonell  musiker, hun underholdt med opera på vidda!

IMG_2167Ravnastua fjellstue

Siste etappe er turen fra Ravnastua til Assebakhti som ligger ved innlandsriksvegen. Nedkjøringa til elva og veien er bratt, men dette året var det fortsatt snø og mulig å ploge seg ned. Ellers er det ofte lurt å ta skia i henda de siste par kilometrene.

lars på vidda

Så gjaldt det å komme tilbake til Alta. Vanligvis har jeg møtt Altafolk på Ravnastua som har tilbudt skyss med maxi-taxi, men dette året var det ingen andre som skulle den veien. Men sammen med Hammerfestingene spleiset vi på en taxi de få kilometrene inn til Karasjok der det går buss via Lakselv, Olderfjord, Skaidi og Alta. En flott busstur, men den tar tid. Bussen korresponderer med kveldsflyet fra Alta.

(Artikkelen har også støtt i Vestfold Blad)

Read Full Post »

Older Posts »