Over Jotkajavre
Å gå på ski over Finnmarksvidda er en anderledes og flott opplevelse for «søringer» – både med tanke på naturen, hyttene og det samværet med hyggelige folk. Turen kan gjennomføres på fire dager inkludert flyreisa fra Oslo til Alta.
Vi tok turen den siste helga i april. Det er 6. gang jeg har tatt denne turen, og nå hadde vi full flaks med været: Solskinn hver dag, og til og med vindstille over Iešjávri. Vi fulgte snøskuterløypa som er tydelig merka. Det er fint å slippe å finne veien, men det er stort sett ikke noen fordel å gå på ski i snøskutersporene som ofte er en 100 meter bred trase. Da var det bedre å gå på skaresnøen ved siden av sporene, så lenge skaren holder. Sjøl om det nesten var mai-måned var det 10 kuldegrader om natta, så det var hardt og isete snø om morgenen.
Det er greit å ta morgenflyet eller formiddagsflyet fra Oslo – både Norwegian og SAS flyr omtrent samtidig. For oss var Jotka fjellstue første stopp. Tradisjonelt har den ligget en dagsmarsj fra der veien til de berømte Skiferbruddene i Tverrelvdalen stoppet. Men nå er veien ført videre opp til demningen til det omstridte Alta-kraftverket. Da kan man selv avgjøre hvor lang første etappe skal være, ved å starte fra Skiferbruddene, fra nordenden av Jotkajavri eller redusere turen til noen få kilometer ved å starte fra Tutteberget. Men man har behov for transport fra Alta, men er man flere som går sammen blir det ikke alt for dyrt med en maxi-taxi.
Jotka fjellstue
Jeg startet torsdag med morgenflyet som lander kl 11 i Alta. Da rakk jeg også innom Kåfjord – en sidearm av Altafjorden. Der hadde det på mandagen blitt oppdaget at fjorden kokte av rømt oppdrettsfisk. Myndighetene åpnet for tre dagers fritt fiske med stang og garn i håp om å få fisket opp mest mulig av den rømte fisken. Fiske av vill-laks i Alta-elva har hatt stor økonomisk betydning for Alta i mange hundre år. Skrekken var nå at oppdrettsfisken ville blande seg med villfisken og forringe det genetiske materialet til villfisken. Etter min mening viser slike rømminger at vi er nødt til å få sikrere oppdrettsanlegg – og da er det lukkede mærer som er løsningen.

Her er jeg sammen med Vilde Danielsen som er tredjekandidat for Finnmark SV, samt en rømt oppdrettsfisk som er fanga
Etter å ha besøkt fiskerne i Kåfjord og Hasse Kjeldsberg i Altaelvens lakseinteressentskap, kjørte vi oppover Tverrelvdalen og fikk en fin kveldstur i solskinn inn til Jotka fjellstue. Jotka er en av 3 gjenværende Statens Fjellstuer som tilbyr overnatting på rom med 4 – 6 køyer. En kan stelle egen mat på rommet, men vertskapet tilbyr også full pensjon som det er dumt å gå glipp av: Rykende varm reinsdyrbuljong, margbein og store mengder kokt reinkjøtt og mindre mengder poteter og gulrøtter. Til frokost er det gjerne både multesyltetøy og røykt laks.



Statens Fjellstuer ble etablert i 1840 hovedsakelig for at statens folk som prest, lensmann, lege, kemner osv. skulle ha en overnattingsplass i sine ærender over vidda. Den personen som styrer fjellstua kalles oppsitter og er en stilling som går i arv fra familie til familie. I dag er det Steinar Kristensen med sin kone Lisa og tre barn, som bor og driver Jotka. På Øvre Mollisjokk er det Margit Eriksen Opgård som er oppsitter. Hun er vokst opp på vidda, men det var broren Klemet som ble oppsitter mens Margit havna i fast jobb i Alta. Men da Klemet døde for tre år siden, takket Margit ja da Reindriftsforvaltningen spurte om hun ville bli ny oppsitter. På Ravnastua er det Oskar Eriksen som er oppsitter. Familien hans kom til Ravnastua i 1947 da alt var brent ned av tyskerne. Moren dreiv fjellstua til hun gikk av med pensjon i 1989, deretter dreiv Oskar et par år før søsteren og mannen hennes overtok. I 2001 var Oskar tilbake og har ingen planer om å forlate Ravnastua.
Oskar Eriksen klar med frokost
I Nord-Troms og Finnmark er det lov med rekreasjonskjøring med snøskuter i merkede løyper. Nå har Finnmark over 5000 km slike løyper, mer enn det er veier. Ofte er det flere snøskutergjester på hyttene, enn det er skiløpere, – men ved overnatting prioriteres skiløperne. For de som vil, er det mulig å få sendt ryggsekkene fra hytte til hytte med skuter. Kapasiteten på overnatting er ikke så stor, så det er lurt å melde fra på forhånd at man kommer.

Fredag morgen startet turen mot Mollisjokk. Dette er kjernen av Finnmarksvidda. Turen går over vannet Iešjávri som er ti kilometer langt. Du kan velge å gå til Øvre Mollisjokk som er eid av Statens Fjellstuer, eller 5 km lenger til Nedre Mollisjokk som er privat og drevet av Per Edvard Johnsen. Vi dro dit. Der var de travelt opptatt med å forberede vårvinterens store happening på vidda. 30. april var det utekonsert med bl.a. heavyjoik-bandet Intrigue. Flere hundre gjester var venta fra Alta, Karasjok, Lakselv og Kautokeino. Vi møtte 71-grader-nord klubben, en jentegjeng fra Alta som de siste 13 åra har gjennomført minst to fjellturer i året. Det var spreke jenter som la ut seinere enn oss fra Jotka, men som kom susende forbi oss på seige ski-skøyte-tak og som hadde god fyr i badstua da vi ankom.
Mitt reisefølge – Inge – og jeg fotografert foran Øvre Mollisjokk fjellstue
3 og en halv mil med ryggsekk uten løype merkes i kroppen. Varmt hadde det også vært i sola uten vind. Derfor var det deilig å komme i badstua på Nedre Mollesjokk. Badstue er det på alle hyttene, å gå i badstua er en del av turopplevelsen. På Øvre Mollesjokk var elva åpen så der ble det også isbading for badstubaderne. På Nedre Mollesjokk var det laget ny badstue med flislagt dusj og glassdører, nesten for moderne. Hos Oskar på Ravnastua er det tradisjonell gammeldags badstu, en stor Brodahl-ovn som fyres fra naborommet der folk kler av seg. Der varmes også vann slik at man kan få hivd en bøtte over seg etter badstua. Det er gjerne kjønnsdelt badstu som etter hvert blir lett blanda.
Badstua på Øvre Mollisjokk
Nedre Mollisjokk fjellstue
Lørdag gikk turen til Ravnastua. Det er en litt kortere tur, men med en stigning over den såkalte Hundevidda der det alltid blåser. På veien opp kom vi over en flokk på over 800 reinsdyr som var på vei mot sommerbeitet på kysten. Det er et flott syn. Midtveis satt det noen folk og rastet med medbrakt gass-apparat og steikepanne. Vi ble vinket borttil og fikk smake på reinsdyrpølse, som var laget i Sandefjord! En av forskjellene til å gå på ski i fjellet i Sør-Norge, er at her setter du deg ikke ned aleine og raster. Som en sa: – Vi er så få at vi må sitte sammen! Og praten går, og man finner alltid felles kjente..
Felles-rast
Denne dagen var føret upåklagelig med en utrolig glid på vår-råtten snø. Dermed kom vi tidlig fram til Ravnastua der Oskar allerede hadde varm badstu. Det var så fullt med gjester så kameraten min og jeg ble forlagt i en liten hytte et par hundre meter fra fjellstua. Etter badstua var det middag med margbein og reinkjøtt, før vi alle samla oss i stua som Oskar har innredet i låven. Oskar spilte trekkspill, blant gjestene var det en profesjonell musiker, hun underholdt med opera på vidda!
Ravnastua fjellstue
Siste etappe er turen fra Ravnastua til Assebakhti som ligger ved innlandsriksvegen. Nedkjøringa til elva og veien er bratt, men dette året var det fortsatt snø og mulig å ploge seg ned. Ellers er det ofte lurt å ta skia i henda de siste par kilometrene.

Så gjaldt det å komme tilbake til Alta. Vanligvis har jeg møtt Altafolk på Ravnastua som har tilbudt skyss med maxi-taxi, men dette året var det ingen andre som skulle den veien. Men sammen med Hammerfestingene spleiset vi på en taxi de få kilometrene inn til Karasjok der det går buss via Lakselv, Olderfjord, Skaidi og Alta. En flott busstur, men den tar tid. Bussen korresponderer med kveldsflyet fra Alta.
(Artikkelen har også støtt i Vestfold Blad)
Read Full Post »