Lars Egelands blogg

Alle tidsskrifter konkurrerer om leserne. Tradisjonelt har det vært slik at det tidsskriftet som har flest lesere, kan ta høyest abonnementspriser. Også Open access-tidsskriftene konkurrerer om leserne, men i praksis viser det seg som en konkurranse om de gode og viktige forfatterne. Gode tidsskrifter gir forfatterne en relevant og stor leserkrets, og det gir mulighet for inntekter via forfatterbetaling. Slik presenterte OA-rådgiver Jan Erik Frantsvåg fra Tromsø Arktiske Universitet den nye forretningsmodellen som vokser fram.

Det er ikke noe nytt å ta betalt for publisering. Dette systemet vokste først fram i de etablerte abonnementsbaserte tidsskriftene der hele 70% av tidsskriftene i dag tar betalt for publisering. Tilsvarende tall for Open Access-tidsskrifter er 30 %, sa Frantsvåg som definerte OA-tidsskrifter helt enkelt som tidsskrifter som er tilgjengelig for alle på internett. Gulll-OA – er vitenskapelige tidsskrifter som er åpent tilgjengelig og som i tillegg ofte har en lisens som tillater gjenbruk og egenarkivering. Frantsvåg snakket på seminaret som Fagbibliotekarforeningen arrangerte under Det Norske Bibliotekmøtet i Trondheim.

De aller fleste universitet og høgskoler i Norge i dag har et publiseringsfond som dekker utgiftene ved publisering, bl.a. ut fra den begrunnelse at publiseringen i neste omgang gir større uttelling i form av inntekter fra «tellekantssystemet» der institusjonene blir betalt av Staten etter hvor mye deres forskere publiserer. Det er et problem globalt at mange ikke har råd til å betale for publisering. Det gjelder utviklingsland der man gjerne lager regler om at forfattere fra land med et brutto-nasjonalprodukt under en viss grense, ikke skal betale. I stedet betaler institusjoner i rike land noe mer. Open access er imidlertid ikke et problem for fattige alnd, men er tvert i mot en mulighet til at de skal få tilgang til tidsskrifter som de i dag ikke har tilgang til. Det samme gjelder enkelte frie forskere i Norge og mindre forskningsinstitusjoner. De har i dag i stor grad ikke tilgang til de vitenskapelige tidsskriftene fordi de ikke har råd til på betale abonnementene. Ved OA-får de tilgang, men det må også være slik at publiseringskostnadene for deres forskere må kunne dekkes av de større institusjonenes publiseringsfond.

Frantsvåg viste til det han kalte cost invisibility problemet, nemlig at hvis kostnaden ikke viser seg i form av en ekstra faktura, så er det noen som tror det ikke er en kostnad. Men en professors lønn, utgifter til kontor osv er en kostnad sjøl om det ikke kommer en ekstra faktura på at han arbeider med en artikkel. De store kostnadene ved å forske og deretter publisere, er i dag skjult. Oppmerksomheten fra enkelte retter seg i stedet mot betalingen for å publisere, som er liten sammenlignet med de totale kostnadene ved å få fram et forskningsprodukt klart til publisering.

Frantsvåg gikk grundig gjennom hva som brukes som kriterier på faglig kvalitet i tidsskrifter. Her er det utallige muligheter til manipulere, og de brukes. Det er store svakheter ved å bruke siteringer som et mål på kvalitet fordi forskere ofte siterer hverandre. Siteringsindekser – Impact Factor – er laget for å vurdere det enkelte tidsskriftets viktighet, men brukes ofte for å evaluere den enkelte forsker. Fagfellevurdering er et annet virkemiddel som skal høyne kvaliteten. Frantsvåg pekte på at alle de eksemplene han kjente til at tidsskrifter på den såkalte Retraction Index, altså tidsskrifter som er trykket tilbake på grunn av sviktende kvalitet, var fagfellevurdert. Det finnes en rekke mer eller mindre autoritative registre som kvalitetsvurderer de enkelte tidsskriftene, eksempelvis DOAJ – Directory of Open Access Journals. En viktig norsk liste er Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjenestes Kanalregister for Tellekantsystemet som lister opp 23.000 godkjente tidsskrifter i to kvalitetsklasser. Nivå 2 er best, og lista her domineres av tidsskrifter etablert før 1976 da det ikke fantes OA-tidsskrifter.

Frantsvåg viste til at det på OA-området er mange kjeltringer og sjarlataner som tilbyr publisering for penger i det folk ofte tror er vitenskapelig rangerte tidsskrifter. Det er omtrent som å la seg lure av spam-brev, siden tilbudet er stort er det alltid noen som går på limpinnen. Det dreier seg likevel om rimelig begrensete samle utgifter, i allefall om vi sammenligner med tidsskriftsgiganten Elseviers driftsoverskudd på 1 milliard USdollar i året.

Samlet sett er det etter Frantsvågs mening, ganske lik kvalitet på OA og TA (Toll Access-publisering). OA er en økonomisk modell, ikke noe system for kvalitetskontroll, på samme måte som det å ta betalt for abonnement heller ikke sikrer kvalitet.