Lars Egelands blogg

I forbindelse med Demokratiuka på Tjøme, var Rasmus Hansson fra MDG, Ola Elvestuen, Venstre og jeg fra SV invitert til å debattere om demokratiet er egna til å løse klimakrisa. Det hadde selvsagt både Hansson og Elvestuen synspunkter på, men de gikk ikke i anti-kapitalistisk og system-endrende retning. Jeg tror vi må endre systemet vekk fra et kapitalistisk konsumentsamfunn gjennom mer demokrati over markedet. I tillegg må vi finne løsninger som gjør at folk har objektiv interesse av å leve mer miljøvennlig. Det skriver jeg om i kronikken nedenfor.

Kan demokratiet håndtere klimakrisa? Dette var tema for et folkemøte i forbindelse med   Demokratiuka på Tjøme. Klimakrisa er en Cuba-krise i slow-motion . Vi styrer mot fullt kræsj der vi mister kontrollen med temperaturstigninga.. Det store bildet er at vi til nå har mislyktes både nasjonalt  og internasjonalt .

Erik Solheim har påpekt at demokratiet har vunnet den moralske seieren i verden. Selv Saddam avholdt valg, sier Solheim men legger til: – Men for menneskene er det jo viktig om et system løser de viktigste problemene i samtida, klima og økonomi.- For mange virker det som at Kina mer effektivt tar tak i begge to. Da er vår samfunnsmodell i en utfordring, sier han. Det er over 20 år siden filosofiprofessor Arild Haaland ved Universitetet i Bergen erklærte at de store miljøspørsmålene ikke kan løses i et demokrati, fordi politikerne i så fall ikke vil bli gjenvalgt.

Det er flere spørsmål som må stilles: Det ene er om det finnes noe alternativ til demokratiet?  Jeg tror ikke det. Diktatur vil skape folkelig motstand. Løsningen er heller å utvide demokratiet – ikke minst ved å la folkestyret omfatte økonomien og eiendomsretten.  Det er ikke demokrati som truer klimaet, men det kapitalistiske forbrukssamfunnet som gjør folk til forbrukere og ikke deltagere.

En av den tredje verdens viktige politiske ledere, Bolivias president Ewo Morales sier : Søstre og brødre! Kapitalismen har skapt en sivilisasjon som skaper avfall, som bygger på konsum, som ekskluderer, som lager klienter, som skaper urettferdighet og elendighet. Det er dette mønsteret av produksjon og forbruk som det haster for oss å endre!

Klimakrisa er direkte relater til akkumuleringa av konsentrasjonen av rikdom i noen få land og i små grupper av folk, sier Morales: Klimakrisa har med intens og enorm forbruk ut fra troen på at å ha mer, er å leve bedre.

I fjor sommer deltok jeg på en miljø-konferanse i regi av FMNL i El Salvador der det også var talere og deltakere fra andre venstregrønne eller økososialistiske partier i regionen. Det var nettopp kravet om mer folkelig demokrati og et system som fremmet det gode livet for menneskene i pakt med behovene til Moder Jord, som alle snakka om, som et alternativ til kapitalistisk forbrukspolitikk.

Den venstresosialistiske grønne gruppa i Nordisk Råd arrangerte et seminar om direkte demokrati i forbindelse med sesjonen i 2010. De mente at demokrati er løsningen på både den økonomiske krisa og klimakrisa. De var bekymra over at demokratiet er blitt innskrenka de siste åra. Internasjonale selskaper med større budsjett enn stater, er unndratt styring. Den enkelte borger faktisk har fått mindre innflytelse på sin egen tilværelse. Utfordringen ligger i hvordan vi kan få mer direkte demokrati.

Jeg mener at Marx fortsatt har rett i at folk styres av sine objektive interesser, og at moralisme ikke kan endre verden.  En grunnleggende kritikk mot demokratiet er at folk er opptatt av nytelse nå, og ikke i framtida.  Kan man tenke seg politiske reformer som gjør det attraktivt å være miljøvennlig nå?  Ja, det kan man tenke seg: Her vil jeg nevne et slikt tiltak som er fremmet av en av verdens mest kjente klimaforskere, James Hansen.

Hans forslag om «karbonskatt til fordeling» vil kunne skape stor oppslutning om klimavgifter.  Systemet går i all enkelhet ut på at inntektene av økte CO2-avgifter utbetales til innbyggerne. Hansen har for eksempel foreslått en økt avgift på en dollar pr gallon i USA, dvs 1,5 kr pr liter. Det vil gi en utbetaling på 18.000 kr pr person i USA. Den enkelte velger da om han vil kjøpe det dyre drivstoffet, eller bruke pengene på produkter og tjenester som er bærekraftige og billige. Hansen har beregnet at to tredjedeler av befolkningen i USA vil tjene på dette. De rike er de som forbruker mest drivstoff, og vil derfor tape. Den rikeste femtedelen bruker fem ganger så mye drivstoff som de fattige, og de flyr også mest.

Vi kunne tenke oss dette systemet anvendt på bompenger i Tønsberg. Hvor stor nedgang i biltrafikken må til for å spare oss for dyre veiutbygginger? Hva om vi økte bomavgiftene så mye at trafikken ble redusert og vi sparte penger til vei? Disse økte bomavgiftene kunne vi betale til innbyggerne. La oss si at det ble 10.000 i året. Da kunne innbyggerne velge om de ville bruke pengene til å betale bompenger, eller om de heller ville bruke pengene på et formål som ikke var belagt med CO2-avgift. Det store flertallet ville spare penger – systemet ville derfor få en rettferdig fordelingseffekt ved at de med minst inntekter fikk mer. Snart ville vi få et Bomparti i kommunestyrene som ville kreve enda høyere bompenger! Folk flest ville få interesse av at fossil energi ble skattlagt!

Hansens forslag er utprøvd i Alaska der oljeinntektene utbetales direkte til innbyggerne. Ordningen er svært populær. I motsetning til et kvotesystem, som er komplisert, ikke dekker alle næringer, hvor næringslivet får penger i form av gratis utslippskvoter som de kan selge, som preges av veldig svingende priser og følgelig egner seg for spekulanter, så er et karbonavgiftsystem lett å forstå. Avgiften stiger forutsigbart og prisen på for eksempel drivstoff stiger jamt og forutsigbart samtidig som man hver måned får sin del av avgiftsinntektene på kontoen.