Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘fiskeripolitikk’ Category

kysttorsk

Det er tid for å handle for å redde kysttorsken: Vi må straks opprette en midlertidig maritim vernesone som omfatter hele Oslofjorden og Drammensfjorden nord for Slagentangen/Larkollen der alt fiske forbys, unntatt med snøre og stang. Det innebærer bl.a. forbud mot garnfiske, trål, bunnfiske og lysfiske.

Kysttorsken i Skagerrak er rødlistet med status som nær truet. Særlig svak er bestanden i ytre Oslofjord. I følge Havforskningsinstituttet har fangsten av småtorsk på strekningen Hvaler til Aust Agder falt med 85 prosent i forhold til langtidssnittet. Torsken har betydning som matressurs. Men framfor alt har fritidsfisket betydning for folkehelsa – både psykisk og fysisk, ved at tusener av mennesker bruker fjorden i sin fritid. En undersøkelse fra 2016 konkluderte med at det er 386,000 fritidsfiskere  i Oslofjorden – 94 %  er nordmenn. Nesten halvparten av befolkningen har fisket en eller flere ganger i fjorden!

Gjennom mange år har forskerne advart for faren ved at torskebestanden blir så liten at den kollapser. Erfaringer fra bl.a. Canada viser at når en bestand kommer under en kritisk grense kan den bli for liten til at den kan bygges opp. Erfaringer fra andre steder slik som Florida, viser at hvis man setter inn tiltak i tide, vil fiskestammen ta seg opp igjen – til fordel for alle!

Havforskningsinstituttet mener at fritidsfisket i Oslofjorden utgjør den største belastningen. Hver enkelt fritidsfisker tar selvfølgelig mindre kvanta, men det store antallet fritidsfiskere bekrefter betydningen fisketuren med mulig matauk har for mange mennesker. Men sjøl om mye fisk tas med stang og snøre, utgjør ikke disse redskapene noen fare for flora og fauna i fjorden.

Men også fritidsfiskerne må ta sitt ansvar. Det kan være aktuelt å innføre begrensinger på hvor mye fisk man skal ha lov til å fiske, såkalt bag-limits. Jeg er mer skeptisk til å innføre avgift eller godkjenningsregler for fritidsfiskere. Muligheten til å fiske er en del av allemannsretten og norsk kystkultur, og folk vil føle det som et overgrep om vi må skaffe oss godkjenning for å ta med fiskestanga på tur. Ville det neste bli godkjenning for å plukke bær?

En midlertidig vernesone skal ha som formål å sørge for at torskestammen vokser. Vi har gode erfaringer fra tilsvarende vernesoner for hummer. Det er ikke meningen å innføre et varig vern, tvert imot er formålet å få til bedre fiske i framtida. Vernesonen må følges opp med forskning slik at vi kan få en status for fiskebestanden ved innføringen, og kan følge med i utviklingen. Ikke minst trenger vi mer kunnskap om hva bortfallet av ålegress, tang og tare har å si for torsken. Men vi kan ikke vente på tiltak på disse områdene. Vi må ved å være før var og gjennomføre tiltak nå. Forskningen kan vise om det vil være behov for enda sterkere begrensninger i fisket.

I Øresundområdet er det mye torsk. Der har det vært forbud mot trålfiske i mange år. Prøvefisking etter rekefangst i Troms viste at man fikk 80 kg reker og en bifangst på 14 kg som besto av 2200 torskeyngel. Fra andre steder er nøkkeltallet at for hvert kilo reker man fisker opp, ødelegges 5 kg fisk.

Vi ønsker ikke å komme yrkesfiskerne til livs. Ved å sette vernegrensen ved Slagentangen er det fortsatt muligheter for fiskere fra Hvasser og Hvaler. Men det må være et mål å begrense fiske fra fiskebåter uten tilhørighet i Oslofjorden. Også yrkesfiskerne har interesse av at torskestammen vokser.

Å redde kysttorsken er en viktig miljøsak – og en viktig folkehelsesak. Fjorden og fisken skal være folkets eie – alle vi som bor langs fjorden. Dette er en sak jeg vil følge opp om jeg blir valgt til Stortinget til høsten.

Read Full Post »

fiske

Ingen privatpersoner eier havet. Havet og fisken skal være folkets eiendom, og skal forvaltes i fellesskap for å gi mat, verdiskapning og levebrød i evig tid. Dette har vært den tradisjonelle forståelsen av eiendomsrett – at ville dyr og fisk er å anse som eierløse. Å fiske i sjøen er en form for allemannsrett.

Nå ser vi at denne retten er truet. 20 privatpersoner i Norge disponerer nå fiskekvoter som omfatter mer enn halvparten av totale norske fiskeressurser. Dette skjer til tross for at vi har en Havressurslov som slår fast at fisken tilhører fellesskapet. Loven undergraves av en fiskeriminister som konsekvent taler de rikeste fiskeredernes sak. Derfor er det behov for en grunnlovsfesting av folkets eiendomsrett til havet. Det har de tre stortingsrepresentantene Torgeir Knag Fylkesnes (Troms), Kirsti Bergstø (Finnmark) og Audun Lysbakken (Hordaland) nå fremmet.

Grunnlovsforslag er en omstendelig prosess. Derfor kommer forslaget først til virkelig politisk behandling om tre år. Da håper jeg som førstekandidat for Vestfold SV, å kunne slåss for dette forslaget på Stortinget. For retten til fisken gjelder ikke bare Nord-Norge: Om det kommersielle fisket i Oslofjorden har mindre betydning, så er fritidsfisket stort. Kysttorsken i Vestfold står på lista over truede arter. Økt privatisering av fiskeressursene vil føre til overfiske og vil true fiskeressursene, også i Oslofjorden. Felles forvaltning for allmennheten vil kunne sikre kysttorsken. Derfor mener jeg at vi straks bør få vedtatt lokale fredningssoner for torsk i Vestfold.

Samlingen av store fiskekvoter på få hender gjør at ungdom utelukkes fra å bli fiskere. Samtidig øker antallet mangemillionærer innen fiskeri som kaniner der de ikke har naturlige fiender, sa Ottar Brox ved lanseringa av grunnlovsforslaget. I Norge har fiskerimillionærene ikke naturlige fiender. Ungdom blir stående igjen på kaia og se at andre stikker av med vår felles eiendom.

Fra høyresida blir det stilt krav om at fiskekvotene skal ha vern som privat eiendom. Den tradisjonelle fellesskapsmodellen utfordres som følge av at havressursene kan bli underlagt eiendomsrett bakveien gjennom kvotesystemet. Vi rikikerer at retten til fisk i norsk farvann havner på private hender til evig tid. Vi må ikke risikere at en «tilfeldig» regjering endrer endrer forskriftene for omsetning og dermed styrker argumentene for privatisering. I 2015 ble det blant annet gjort endringer i lovverket som gjorde at Advokatforeningen skrev at «Det prinsipielt nye ved forslaget er at man nå mer eksplisitt anerkjenner at fisketillatelsene er gjenstand for en omsetning.»

I 2013 behandlet Høyesterett en sak der Rederiet Voldstad klaget på at den rød-grønne regjeringen hadde begrenset løpetida på fiskekvotene. Voldstad hevdet at de hadde evig eiendomsrett til fisken. Staten vant med kun en stemmes overvekt i Høyesterett.

Norge har en stor økonomisk sone. Begrunnelsen for den er at vi forvalter fiskeriressursene i fellesskap. Hvis vi privatiserer denne sonen, svekkes argumentene om at den skal være under norsk kontroll. Dette viser behovet for en grunnlovsfesting.

 

Slik lyder forslaget til en ny paragraf i Grunnloven: «De viltlevende marine ressursene eies av fellesskapet, for å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.» Du kan være med å støtte ved å skrive under på underskriftliste på http://folketshav.no/.

 

Read Full Post »

I dag lyste førstesida i VG mot oss med overskriften om at barn ikke bør spise oppdrettsfisk. Det tok ikke lange tida før hele bransjen sammen med fiskeriministeren var på banen for å garantere at norsk oppdrettsfisk er sunn. Når det gjelder kostholdsråd er det ikke fiskeriministerens bord, og helseministeren vil ikke si noe.

Jeg ble intervjua av NTB og det resulterte i følgende melding:

– Oppdrettsnæringen har ekspandert raskt i løpet av meget kort tid. Det holder ikke at vi er verdens største eksportør, vi må også sette som mål at produktene er i verdensklasse. Til nå har myndighetene stilt for svake krav til oppdrettsnæringen. Hensynet til rask fortjeneste må vike til fordel for bærekraft og kvalitet, sier SVs Lars Egeland til NTB.

– Flytende kyllinger. Oppdrettsselskapene omsetter for 54 milliarder kroner i året og er Norges nest største eksportnæring etter olje og gass. SV-representanten spiser selv oppdrettslaks og slår fast at næringen er viktig for Norge. Men samtidig mener han det er all grunn til å ta kritikken på alvor.

– Det forekommer miljøgifter i fôret, og det inneholder også betydelige mengder vegetabilsk olje. Vi må unngå at oppdrettslaks blir flytende kyllinger som gir oss de samme livsstilssykdommene som vi ved å spise fisk nettopp ønsker å unngå, sier Egeland.

 

VG-oppslaget falt sammen med at Stortinget i dag diskuterte sjømatmeldinga. Jeg hadde ordet og var klar på at regjeringa må følge opp sitt eget mål om en økologisk bærekraftig havbruksnæring – som etter min mening innebærer lukkede anlegg – og en næring med god kvalitet på maten – det betyr strengere regler for for.

 

IMG_2104

Her er jeg i april i Kåfjord med en fanget oppdrettsfisk som hadde rømt, sammen med Vilde Danielsen som er ungdomskandidat for SV i Finnmark

Her er innlegget mitt i salen:

President, regjeringa understreker i meldinga målet om å ha en havbruksnæring som står for en bærekraftig og effektiv matproduksjon samt å ha en havbruksnæring som ivaretar miljø- og sykdomshensyn.

 

President, jeg har tro på at norsk havbruksnæring har en stor framtid, men næringa har store utfordringer når det gjelder bærekraft. Fortsatt er rømminger et problem, samt spredning av lus og andre sykdommer. Det er behov for økt kontroll med produksjonsbetingelsene. Lukkede mærer gir en slik kontroll, det tror jeg vil vinne på sikt.

 

President, vi skal ikke bare være verdens største eksportør av oppdrettsfisk, vi må også være fremst når det gjelder kvalitet. På sikt er høy kvalitet nødvendig for næringas framtid. Jeg spiser oppdrettsfisk uten å være redd for helsa, og jeg jeg deler mattilsynets syn på at helsegevinsten ved å spise oppdrettsfisk, er større enn faren for helseproblemer med den samme fisken. Det er imidlertid ingen grunn til at man skal stoppe å arbeide for å få bort helserisiko ved oppdrettsfisk. Vi må ikke ha en situasjon der hensynet til kortsiktig gevinst går ut over hensynet til bærekraftighet eller kvalitet!

 

Det betyr at vi må være opptatt av foret til fisken. I dag er over 70 % av fiskeforet vegetabilsk. Andelen av Omega 3 har gått kraftig ned i fisken, på bekostning av Omega 6. Omega 6 har vi for mye av, mens begrunnelsen for å spise fisk er å få i oss Omega 3. Men fisken blir som oss, et resultat av hva den spiser. Når det gjelder fiskefor fra fisk er problemet at fisken får i seg miljøgifter. Det er kontroll med norsk fiskemat slik at det som leveres til markedet holder seg under grenseverdiene, men, president, deler av bransjen jobber mot EU for å få hevet grenseverdiene, mens jeg mener vi bør være opptatt av hvordan vi kan sikre innholdet Omega 3 i fisken – at det fortsatt er en fisk og ikke en flytende kylling – og hvordan vi kan redusere miljøgiftene ytterligere.

 

 

Read Full Post »

siste nytt fra havet

I dag presenterte Havforskningsinstituttet siste nytt fra havet. Mest interesse knyttet det seg nok til presentasjonen av ny kunnskap om Lofoten, Vesterålen og Senja. Rapporten  som ble lagt fram bekrefter med data ikke bare at Lofoten, Vesterålen og Senja er viktig for verdens største torskestamme. Rapporten viser at området er like viktig for de andre fiskeartene som sild, lodde, torsk, brosme, lange, uer, øyepål. Det neste funnet er at fiskeeggene og fiskelarvene fra disse artene hovedsakelig lever i eller rett under havoverflata og lever av alger som lever i overflata. Det betyr at de er særdeles utsatt for forurensing, f eks i form av olje.

–          Lofoten er vår regnskog, sa forsker Svein Sundby som presenterte rapporten. Mens fisken f eks langs Afrika gyter hele året, er vår fisk avhengig av å gyte i løpet av et par måneder.  Det finnes ingen andre områder i verden som er så viktig for verdens fiskeressurser som områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja – sa Sundby.

lofoten kart

Den mørke delen av havet er havdypet utafor kontinentalsokkelen, der det ikke lever fisk sol torsk og sei, havstrømmene går opp langs kysten og langs kontinentalsokkelen og møtes i Lofoten der kontinentalsokkelen er smal, før fisken sprer seg ut i Barentshavet.

Havforskningsinstituttet har undersøkt havstrømmene langs kysten. Silda gyter på bunnen utenfor Møre, larvene føres opp i to strømmer: Kyststrømmen og den såkalte Atlanterhavsstrømmen eller Golfstrømmen som går langs kanten av kontinentalsokkelen.  Silda gyter i disse dager. I juli er den framme ved Røst. Slik er det også med de andre fiskeartene.

Vi kan diskutere om Lofoten, Vesterålen og Senja skal regnes til Barentshavet eller til Norskehavet. Sannheten er at Lofoten er motor og nav for begge havområdene, sa Knut Sunnanå. Produksjonen av biomasse i Barentshavet, de britiske øyer, Nordsjøen, Norskehavet er 800 millioner tonn i året. Av dette høster vi 3 millioner tonn fisk. 70 % av denne har egg, larve eller yngelfase i Lofoten, Vesterålen eller Senja.

Oljeutvinning i dette området gjør altså at vi setter fisket i hele Nordsjø, Norskehavet og Barentshavet i spill!

norskehavet

Det lille skraverte området ved Lofoten er navet for 70% av fiskeressursene som finnes i disse havområdene

Read Full Post »

badestamp

Eksempel på glad laks i lukka anlegg i Vesterålen

Dagens Næringsliv har i dag et oppslag om Akvadesign i Brønnøysund som har lyktes med storskala oppdrett av laks i lukkede anlegg. Det er positiv lesning som bekrefter kunnskap vi hadde fra før. Regjeringa må legge til grunn lukka anlegg når det nå skal tildeles såkalte grønne konsesjoner på fiskeoppdrett, etter min mening.

De manglende miljøkravene til oppdrettsnæringen opptar meg, og det meste kan relateres til dagens produksjonsregime med åpne merder. Fiskeriministeren gikk offensivt ut i 2010, og var veldig tydelig på at det ikke er rom for videre vekst før næringen fikk kontroll over lakselus og rømming. I 2010 produserte næringen et volum på 944.000 tonn, i inneværende år vil volumet ligge på 1.230.000 etter de siste estimater fra næringen. Dette representerer en økning på over 30% på 2 år, og harmonerer definitivt ikke med hennes mantra fra 2010.

Biomassen som enhver tid står i sjøen er avgjørende for nivået på både luseproblematikk og rømming. Den kraftige produksjonsøkningen kan relateres til at næringen presser til enhver tid biomassetaket, og ved utslakting av fisk på deler av en lokalitet, settes det umiddelbart ut ny fisk slik at man tilnærmet stanger i dette taket

Norsk oppdrettsnæring har idag med åpne merder ikke kontroll over den viktigste produksjonsfaktoren, og det er sjøvannet. Lakselus og virus flyter fritt mellom omgivelser og merd.

Når vi skal måle et miljømessig fotavtrykk så skal totalbildet legges til grunn, og da må man også ta med eutrofiering, fiskehelse og ikke minst bruken av giftige avlusningsmidler. Den overgjødslingen som er tilstede idag, hvor ett anlegg på 3120 MTB har et avløpsutslipp tilsvarende en by på 50.000 mennesker, vil på bakgrunn av årets totalproduksjon representere kloakken fra ca 20.000.000 mennesker. Det er ingen forskjell på kloakk fra fisk og mennesker, næringssalter er næringssalter.

Med lukket teknologi kunne dette vært samlet opp, og solgt som jordforbedringsmiddel. Det er faktisk et stort marked idag for salg av gjødsel, og dette er fullt ut gjennomførbart dersom viljen er tilstede. Det er grunn til å være bekymra for nedslamming av bunnsedimentene som gir en livløs bunn både i fjorder og i kystnære områder.

Eutrofiering skaper også store problemer for fjord- og kystfiskeren, der det idag er dokumentert at innsigfisken snur på vei inn i fjordene når den eksponeres for dette overgjødslede vannet. Dette gjelder spesielt kysttorsken, som i undersøkelser i kar har vist stor ømfintlighet på området. I tillegg sliter disse fiskerne med all den fisken som står under og omkring merdene og beiter på spillfor og feces, i gjennomsnittlig 10 – 15 tonn for hver lokalitet. Får en fisker tak i denne fisken egner den seg i stor grad ikke som menneskeføde, og går fort i oppløsning. Fiskemottak langs kysten har i tillegg nektet å ta imot denne fisken, og det er på sin plass å stille seg spørsmålet hvor mye av denne fisken er syk? Det å stå passivt å beite på mat som kommer til en, får åpenbart også konsekvenser for hvor stor andel av denne fisken som etterhvert evner å klare seg i et liv i det fri. Hva slags gytesuksess har denne fisken? Fjordene våre er uansett iferd med å bli fisketomme, og i Ulsfjorden i Troms og Sjånes fjorden i Tana er det idag gjort en interessant observasjon. Der er anleggene fjernet for noen år siden, og fisket har tatt seg opp vesentlig i disse to fjordene.

Fiskehelsen er et kjempeproblem for næringen, og med en tapsprosent på 20 i sjøfasen, kan ikke dette karakteriseres som noe annet enn dyremishandling. Oppdrettsfisk er underlagt loven om dyrevelferd, og tapsprosenten representer 250.000 tonn ved dagens produksjon. Oppdrettsfisken kom iår under kategorien husdyr, hvem er det som behandler sine husdyr på denne måten? Det håpløse med dagens åpne merdeteknologi blir enda mer hinsides når vi vet at det er villfisken som kommer med mange av virussykdommene, der PD smitten er en stor utfordring. I år er over 100 anlegg smittet, og foruten villfisk så fungerer lakselusa som ligger i de frie vannmassene som en vektor for virussmitte. At anleggene ligger mer strømutsatt til gjør i denne sammenheng situasjonen ikke bedre. Lakselus fra Hardangerfjorden kan i utgangspumktet smitte anlegg som ligger i Sognefjorden, og langs norskekysten har man en kyststrøm som beveger seg i noen knops fart nordover. I dette perspektivet blir det håpløst å vedta en barriere ved Hustadvika, det ser vi idag mtp antall anlegg som har fått smitten i Møre og Romsdal samt Sør-Trøndelag det siste året. Lakselusa har en overlevelse på 150 døgngrader, ved en sjøtemperatur på 15 grader lever den ca 10 dager. Nå om vinteren derimot, med en sjøtemperatur ned mot 5 grader, så har den 30 grader på å feste seg på en vert.

Bruken av avlusningsmidler er uforsvarlig høyt, og er defintivt ikke helsekost for omgivelsene. Næringen sier at de bruker 1.5 milliarder på dette, og det er alment kjent at de har store problemer med resistens og multiresistent lus. Dette kan knyttes i stor grad til størrelsen på merdene, samt måten det avluses på. Kravet til heldekkende presenning som ble innført 1. januar 2011 blir idag ikke respektert av flere oppdrettere, og skjørt benyttes enda. Ved bruken av skjørt blir det vanskelig å gi fisken en fullgod terapeutisk dose, da laksen trekker ned i merden. Lusa får en eksponering som blir for liten, og dette er resistensdrivende. Bruk av heldekkende pressenning hvor du heiser opp bunnringen, er en prosess som byr på store utfordringer spesielt på de største merdene. De største merdene har en omkrets på 157 meter hvor det kan stå opp mot 300.000 fisk, og det skal ikke mye fantasi til å forestille seg at dette blir en krevende øvelse. Presenningen er på over 3000 kvm, og med vær og vind kombinert med det å ligge strømutsatt, har næringen satt seg i en håpløs situasjon. Resultatet får vi jevnlige påminnelser om, med alt for høye lusetall i flere fjordbassenger.

Det er verdt å merke seg at det produseres laks både i Canada og Kina med flytende anlegg liggende i sjøen frem til slakteferdig fisk, og denne teknologien er tilgjengelig idag. Anleggene skal imidlertid ikke ligge på land, da ville vi sprengt ut mye av den flotte norskekysten. Å løfte vann opp til land, eri tillegg langt mer energikrevende enn å skyve vann til vann ved hjelp av strømsettere.

Irland, Polen, Danmark og Frankrike vil levere laks fra lukkede anlegg til markedet iløpet av kort tid. Med avskrivingsmuligheter står dette regnestykket seg godt, ikke minst mtp hva de sparer i avlusningsmidler, tapsprosent forbundet med fiskehelse, rømming, samt at de får en langt mer kvalitetsmessig fisk. Den står bl.a i motstrøm som innebærer at fettprosenten blir ca 5% mot dagens 20.

Read Full Post »

Det er dette som er framtida, sier Lilleengen og viser fram et lite glass med algepulver

Kua blir landbrukets nye energileverandør, hevder Svein Lilleengen.  Han er bonde og gründer på Ørlandet. På gården sin produserer han biogass.  Men først og fremst har han utvikla løsninger for bruk av restfraksjonene  etter biogassproduksjonen. Han er egentlig pensjonist, men sprudler av  energi og ungdommelig pågangsmot. Fredag tok han i mot Stortingets Energi og miljøkomité på gården sin.

Kvelden før skulle han egentlig fortalt oss om biogass under middagen vår i Riddersalen på Austrått. Men der var lyset så dårlig at han ikke  kunne lese manuset sitt, derfor siterte han dikt av Karin Boye og Dan  Anderson i stedet. Hva den mannen skulle med manus, var det ingen av  oss som forsto. Han snakka engasjert på inn- og utpust.

Lilleengen har drevet økologisk jordbruk. Han ville finne fram til  alternativer til bruk av pesticider mot Kålflue. Det ble et patent  på den såkalte Bioskiva, et A5 ark med et snitt i som kunne trues  inn på kålplantene. Skiva er laget av fiber fra husdyrgjødsel.  Skyggeeffekten hindrer ugras, samtidig som det tilføres gjødsel.  Ved bruk av et trekk med alger holdes Kålflua borte.

Ved hjelp av 20 millioner i forskningsmidler fra EU har han utvikla  dette videre til granulat eller pellets. Ideen er at det kan lages  lokalt av fiberest etter biogassproduksjonen. Lilleengen kan produsere  alene som skal tilføres hvis gjødselen skal brukes som biocid i sett for pesticid. Nå planlegges det en stor biogassfabrikk på Ørlandet som kan forsyne  ferjene og bussene i Trondheim med biogass. Før var det hesten som  ga energi i landbruket, nå er det kua! Oppgavene til oss som politikere  er å gi biogassen gode nok rammevilkår. Det finnes lignende gode biogassprosjekter  over hele landet, som må bli virkeliggjort.   Men Lilleengens løsning for bruk av bioresten er genial: Pelletsen  kan brukes av de samme maskinene som sprer kunstgjødsel. For de  som synes spredning av husdyrgjødsel gir luktplager, løser dette  alle problemer.

Etter å ha besøkt Lilleengen dro vi til fiskefarmen til firmaet  AquaCulture Engineering. Farmen ligger ute ved Tristein, et godt  stykke til havs. Der er det fem store mærer med cirka 300.000 laks  i hver. Det tilsvarer cirka 2000 storfe pr mære. ACE eies av SINTEF,  NTNU, Bjugn kommune, Sør-Trøndelag fylke. Vitsen er å ha en  havbruksbedrift med kommersiell drift, men som kan brukes som  laboratorium for forskning.

Deler av komiteen på Tristein, fylkesvaraordføreren i Sør-Trøndelag til venstre 

Havbruksnæringa i Norge slakter en million tonn fisk i året, det  vil si at det eksporteres 35 millioner fiskemåltider pr dag. Men  det er store ulemper og miljøkonsekvenser: Spredning av lakselus,  rømming, nitrogentilførsel fra overforing og fiskeskit. En løsning  kan være lukkede mærer der vannet tas inn fra dypt vann. ACEs løsning  var å ha stasjonen langt til havs. Det har igjen den ulempa at været  er desto hardere. Her trenger vi åpenbart både mer forskning og  strengere krav fra politikerne. Norge må ikke få ryktet på seg som  eksportør av store mengder fisk, men med dårlig kvalitet.

En slik mære inneholder biomasse tilsvarende 2000 kyr

Fra Tristein så vi inn mot Valsneset. Der har Trønder-Energi 5  vindmøller som produserer nok kraft til Bjugn kommune med sine 5000  innbyggere. I tillegg er det et testsenteret for vindturbiner der.  Ole Svendgård som er daglig ledere av VIVA som driver testsenteret,  fortalte at de som driver vindmølleparker er lite interessert i teknologiutvikling. De er først og fremst opptatt av å ha ferdig  godkjente vindmøller. VIVA på Valsneset tilbyr et sted der  produsenter kan teste ut ny teknologi. Et problem er for eksempel  at turbinen i toppen av mølla er så tung at vindmølla må bygges  kraftigere enn man kunne gjort hvis turbinen var plassert i
bunnen av mølla. Slikt testes nå ut.

I Sør-Trøndelag foreligger det nå konsesjonssøknader for i alt  7,5 terrawatt vindmøllekraft. Vindmøller er omstridt. Jeg synes  de er vakre. Men i stedet for å plassere dem i uberørt natur,  bør vi i større grad plassere dem i nærheten av der kraften  skal brukes. Vi bør ta mer hensyn til biomangfold enn til vårt  eget utstyn. Vi behøver ikke å leite mye i Norge etter steder  med nok vind. Etter min mening er det for lite vindmølleprosjekter  på Østlandet som jo har et stort kraftunderskudd, dvs vi  forbruker mye mer kraft enn vi produserer. Jeg ser gjerne  at det kommer vindmøller langs Semslinna. Der blåser det jo  alltid motvind.

Turen ble avslutta med besøk på museet Kystens Arv, hvor vi blant annet fikk en kort innføring i bygging av Åfjord-båter og overføring av såkalt handlingsbåren kunnskap, altså å lære gjennom å gjøre og se hva mesteren gjør.

Read Full Post »

>

Rapport fra tur til Tromsø og Senja med finanskomiteen 18-19. januar

Det var varslet ekstremvær i Troms da finanskomiteen dro nordover sist mandag morgen. Det var imidlertid i oslo at det var problemer. Sjøl tok jeg 5-toget fra Tønsberg og ante fred og ingen fare til et minutt før vi kom til Oslo S. Da kom beskjeden om at toget ikke ville gå videre, men at det var satt opp buss. Det viste seg at også flytoget var innstilt slik at det var på håret at komitemedlemmene kom til flyet i tide. Flyet landa på tida i nydelig solskinn. Tromsø fikk sola tilbake tre dager tidligere. Stormen Ask blei det lite av, men vi merket litt vind da vi kom tilbake til Tromsø kvelden etterpå. – De roper ulv, men det bidrar bare til å skremme folk fra å bo i utkantene mente fylkesmann Svein Ludvigsen, tidligere stortingsrepresentant og fiskeriminister fra Høyre som møtte oss på flyplassen. Han var en hyggelig vert og reiseleder under de to dagene turen varte.

Første stopp var Sparebanken Nord Norge der vi fikk orientering om den økonomiske situasjonen i Nord-Norge etter finanskrisa. Landsdelen ble ikke så hardt ramma som resten av landet, ikke minst fordi de har en større andel offentlkig sysselsetting. Deretter fikk vi orienteringer fra Troms Kraft (se egen sak nedenfor) og et nyetablert offentlig selskap for reiseliv i Nord-Norge.

Deretter bar det i buss ut til Eidkjosen til firmaet NOFI som produserer utstyr for fiskeflåten. I det seinere har de utvikla oljevernutstyr som er kan opereres av en fiksebåt aleine og som kan ta opp olje fra sjøen i hele 4 knops fart – mens det vanlige er et knops fart. I Eidkjosen fikk vi også orientering om Lytix Biopharma (se egen sak nedenfor) samt Avikom som satser internasjonalt med telekonferanseløsninger. Billigere, enklere og mer miljøvennlig.

Uten pause bar det deretter i bussen og til hurtigbåten fra Tromsø til Finnsnes. Ludvigsen hadde reservert egen salong og vi kunne smøre oss brødskiver. Det var litt utplukka mht pålegg, men det var nok makrell i tomat. I Finnsnes tok vi opp ordfører Martin Ness i Lenvik og fylkesråd Knut Werner Hansen, før vi la i vei ut over Senja til det gamle fiskemottaket Hamn. Der var jeg på bibliotekkonferanse for syv-åtte år siden. I mellomtida hadde hovedhuset brent og blitt bygd opp på nytt sammen med en rekke moderne sjøbuer helt i vannkanten. I Hamn satt det en rekke fiskere og annet godtfolk venta på oss. Det var representanter for bank, fiskeindustri, kystfiskarlag og ordførerne fra de fire Senja-kommunene. De hadde tydelige meldinger til oss om at det må gjøres noe med kvoteregimet. Det er for mange båter, for høye driftskostnader. Fiskeripolitikk har jeg siden skjønt handler mye om at Fiskerlaget alltid når fram til et kompromiss som blir gjeldende politikk. Med hensyn til kvoter er risikoen at kvotene kan bli kjøpt opp og forsvinne fra noen fiskevær for å styrke andre. Men jeg skjønner at løsningen jo ikke er at alle dør.

Etter møtet var det skrei-mølje, øl og akkevitt. Nydelig fisk, deilig rogn og kraftfull lever!

Hotellet Hamn er egentlig vinterstengt, men ble åpnet for oss. Stor takk til vår hyggelige vertinne!

Tirsdag bar det ut på smale veier over fjellet til Skaland i Berg kommune. Gamleordføreren tok i mot på Skaland grafittverk – Europas eneste grafittverk. De har utvunnet grafitt her i 75 år, og det er forekomster til nye 75 år. Men lønnsomheten er marginal, Kina har også store forekomster grafitt som dumpes på markedet. De siste åra har det vært en regional kapitalist som har eid verket – Leonard Nilsen – som er involvert i tunnell-boring og gruvedrift på Svalbard, i Rana, i Risøyhamn på Andenes. Det er en styrke for verket, framfor å ha internasjonale eiere. Nå har man tro på at grafitt kan brukes i brenselsceller, i lithiumbatterier og til isolasjon.

Fra Skaland gikk det videre til Senjahopen. Tidligere var det en kjøretur på over ti mil, men siden det kom tunnell for noen få år siden er turen bare noen få kilometre mellom kommunesenteret Skaland i Berg og Senjahopen. Men da tunnellen kom kuttet staten 10 % av inntektene og kommunen måtte legge ned den ene skolen i kommunen.
Senjahopen har en fantastisk trygg og god havn vernet av store fjell, men med desto mindre sol om sommeren. Her er det en internasjonal utskipingshavn knytta til Nergårds fiskeindustri. Aker har ca 20 % av fiskemottaket i Nord-Norge, men Nergård er nummer to med 16 %. Her blir det tatt i mot pelagisk fangst som sild som tidligere bare gikk til sildemel og olje. Nå går alt til mat, i stor grad til eksport til øst-europa. Elles tas det i mot torsk til salting og klippfisk, samt at en av landets to gjenværende rekefabrikker er her. Produksjonen av sildefilet var i stor grad automatisert, mens klippfiskproduksjonen til Portugal og Brasil fortsatt er mye håndverk, sjøl om fisken nå tørkes i varmluftkamre og ikke på bergene. Det brukes en kilo salt pr kilo fisk. I gamle dager da saltet kom med skip fra Lüneburg via Lübeck var det en halv kilo salt pr kilo fisk, samt at saltet ble brukt flere ganger. Det er det slutt på nå.

Siste stopp var øya Husøy – kjent fra TV2s reality-serie «Da damene dro». Der besøkte vi bedriften Brødrene Karlsen som nå ble drevet av søstrene Karlsen. Her møtte vi en samfunnsorientert og ansvarlig bedrift som la vekt på at de var der for lokalsamfunnet – når samgunnet var bra gikk det bra også for bedriften. Derfor var det naturlig å kjøpe torsk i fjor med tap – for hvordan skulle det ellers gå med fiskerne på øya? Og hvis det gikk galt med fiskerne – hvordan skulle det da gå med fiskemottaket?

Det bor ca 250 mennesker på Husøy. På bedriften arbeider svensker, polakker og irakere. Her er det ikke snakk om innleid sesonghjelp, alle er fast ansatte, men noen velger å bli kort tid. Det kan være svenske ungdommer som vil tjene penger til å reise jorda rundt, eller irakere som har slått seg til for godt og som er et flott bidrag til lokalsamfunnet. Bedriftsledelsen i Nergård ønsket å endre reglene slik at de kunne eie mer av fiskebåtene på bekostning av dagens regler som sier at fiskeren sjøl må eie minst 50 %. Men hos brødrene Karlsen ønsket de ikke å eie parter i båter. De var redd for at de lokale fiskerne ville tro at det ville føre til at bedriften prioriterte egne båter. I stedet ville de bidra med lån til ungdommer for å kjøpe egen båt.

Read Full Post »

Older Posts »