Lars Egelands blogg

En kronikk i Aftenposten har opprørt bibliotekarene. Vetle Lid Larssens kronikk har vakt stor intern debatt. Mange bibliotekarer synes ikke Larssen vet nok om bibliotek. Nok til hva? Nok til å være meningsberettiget? Nok til å skrive en kronikk? Burde han heller latt være? Hvor er alle bibliotekarene som vet mer enn Larssen? Hvorfor er ikke de synlige i media?

Larssen har satt bibliotek på dagsordenen for mange. Det er bra. Dagen etter følger forfatter Dag Larsen opp med en kronikk i Klassekampen som burde fått mer oppmerksomhet. Professor Ragnar Audunsson følger opp med et kort men godt innlegg i Aftenposten. Førsteamanuensis på bibliotekudanningen i Oslo, Tord Høivik alias bloggeren Plinius, har som alltid gode kommentarer på sin blogg.

Larssen mener – som de fleste her i landet – at bibliotekets fremste oppgave handler om lesning og overføring av kunnskap.  Men så møter han en bibliotekar som sier at det er feil: Det er integrering som er viktigst. Mange folkebibliotekene gjør en viktig innsats for innvandrere.  Men burde ikke biblioteket handle om noe annet, spør Larssen retorisk. Et bedre spørsmål er: Burde ikke biblioteket handle om noe mer?

Hvis spørsmålet er om integrering er nok som begrunnelse for bibliotek, så må svaret bli nei. Alle lokalpolitikere vil riste på hodet over å skulle bruke så mye penger som man tross alt gjør, på en institusjon med en så snever begrunnelse. For ikke å snakke om at oppslutningen om biblioteket i befolkningen er avhengig av at biblioteket er et tilbud til alle. Audunsson utvider integrerings-begrepet i sitt innlegg: Han viser til at Larssen påpeker at folk som leser deltar mer i frivillig arbeid, stemmer oftere ved valg osv. Dette er integrering, sier Audunsson. Det betyr at biblioteket er en institusjon som gjennom å spre tilgang til kunnskap bidrar til et mer levende demokrati. En slik utvidet begrunnelse er til å forstå, og få oppslutning om.

Dag Larsen forteller om da politikerne i Vestby ville legge ned biblioteket i Son. De hadde feilberegnet hvor sterkt biblioteket var i folks bevissthet. Det ble straks laget en folkeaksjon. Sjøl om en del små bibliotekfilialer er lagt ned de siste åra (med god begrunnelse), har vi mange eksempler på at folk slår ring om biblioteket når det er trua. Audunsson viser til at halvparten av befolkningen er biblioteksbrukere. Svanhild Aabø ved biblioteksutdanninga ved Høgskolen i Oslo gjorde en undersøkelse i 2005 som viste at på landsbasis sier 94 % at de føler eiendomsrett til bibliotekene og er villige til å betale fra 400 til 2000 kr årlig for å opprettholde bibliotekstilbudet. Et klart flertall – også blant de som ikke bruker biblioteket – mener det er en demokratisk rett å ha bibliotek.  Verdssettingen av biblioteket handler først og fremst om egen og familiens mulighet til å bruke biblioteket, men 35-40% av verdsettinga handler også om sosiale og kulturelle verdier. Altså: Jeg setter pris på biblioteket sjøl om jeg ikke har tid til å bruke det nå, men jeg vil at barna mine skal kunne bruke det. I tillegg synes jeg det er fint at naboungene kan bruke biblioteket, for da kan det kanskje bli folk av dem og!

Det er lite offentlig debatt om bibliotek.  Fra politisk side har det vært brei enighet, men lite engasjement. Bibliotekarene har hatt en tendens til å være bitre over at ikke flere bryr seg. Men når det skjer,  får de kritikk for at de ikke vet nok.  Ikke alle er klar over at biblioteket er den uten tvil største kulturinstitusjon i landet med 400.000 ukentlige besøk bare i folkebibliotekene.

Folkebiblioteket må ha en bred samfunnsbegrunnelse. Det kan bare eksistere så lenge flertallet av befolkningen føler at biblioteket er et tilbud til dem. Dette tilbudet blir ikke mindre aktuelt: Bibliotekene er et av de mest betydningsfulle offentlige møteplassene. Mange steder er biblioteket den eneste offentlige institusjonen igjen i lokalmiljøet. Biblioteket er det eneste stedet der du kan møte alle medier: Bøkene på hyllene, den digitale informasjonen på skjermen, personale og andre brukere som du kan snakke med. Barnebokforfatter Dag Larsen peker på at det er i biblioteket barna sjøl kan velge sine bøker, og at det er i biblioteket du finner bøker som forsvinner fra bokhandelen etter noen måneder. Det siste gjelder ikke bare barnebøker.

Vi er midt inne i et paradigmeskifte mellom gammel teknologi og ny. Det vil si: Den nye teknologien er ikke lenger  så ny som teknologi, men gjennomslaget tar litt tid.  Reisebyråene og platebransjen har opplevd dette skiftet. Forlagsbransjen står for tur.  Men bibliotekene er ingen solnedgangsvirksomhet: Vår virksomhet er knyttet til møtet mellom mennesker, opplevelser og kunnskap – enten kunnskapsmediet er på papir eller i digital form.   Et arbeids- og kulturfellesskap i den digitale tidsalder.  Bibliotekets muligheter i forhold til digital informasjon er jo så kraftfull, at diskusjonen som for eksempel omkring ebøker handler om hvilke begrensninger man må sette inn for at ikke biblioteket blir enerådende som distributør.

Referanser:

Vetle Lid Larssen: Biblioteket i krise

Plinius (Tord Høivik) Liflig debatt. Kommentar til Larssens kronikk

Dag Larsen: Bibliotekets hemmelighet. Kronikk i Klassekampen 26.5.11. Tilgjengelig i ditt bibliotek eller via Atekst på bibliotekets hjemmesider.

Vi priser gratis bøker. Artikkel i Aftenposten 18.2.05. Om Svanhild Aabøes undersøkelse av verdsetting av bibliotek.