Lars Egelands blogg

Bildet: pause på Route Alps Grande, Frankrike

Hvor gikk turen?  Naturisme i Kroatia.  Lesestoff

Hvor gikk turen?

Søndag 26. juni om morgenen kjørte vi vår 5,99 m lange bobil ombord i Superspeed fra Larvik – og kom fram til våre venner Karin og Leo i Flintbek utenfor Kiel om ettermiddagen. Etter besøk på verkstedet i Dänischenhagen nord for Kiel – der vi kjøpte bobilen vår – satte vi kursen sørover på motorveien mandag ettermiddag. I bobilbutikken fikk vi blant annet skaffa et avtrekksystem til doen som gjør at vi ikke trenger å bruke kjemikaler. Overnatting sør for Ingolstadt ved bredden av Rhin-Donau-kanalen. Kanalen som er 171 km lang binder sammen elvene Rhinen og Donau og gjør det mulig å seile fra Nordsjøen til Svartehavet.

Bildet: det går en rekke elvecruiseskip på kanalene og elvene i Europa. Her kommer en av dem forbi bobilplassen vår.

Dagen etter valgte vi å kjøre over alpepasset felber tauern i stedet for den raskere motorveitunnelen under fjellene. I strålende solskinn gjorde vi et stopp ved en innsjø før Klagenfurt der det var en deilig nakenbadeplass. Deretter kjørte vi Karawanken-tunnelen inn i Slovenia, Ljublijana, Koper og inn i Kroatia. Nå var det ny motorvei fra rett sør for grensa og ned til Pula sør på istria-halvøya. Men vi svingte av mot Vrsar og til naturistcampingplassen Koversada. Koversada er en stor campingplass som også har store leilighetsanlegg med samlet kapasitet på over 5000 personer. De feiret 40-årsjubileum i år og har navnet sitt fra en øy der campingen startet. For øvrig en øy der Casanova har bodd. Mer om dette under avsnittet Naturisme i Kroatia.

Bildet: Bobilen sto rett ved vannet.

Vi ble på Koversada i 14 dager med nydelig varmt vær, sjøl om det i begynnelsen regna litt et par netter og det var noen morgener med gråvær. Koversada betyr soling, lesing (mer om dette i eget avsnitt), løpeturer med balder om morgenen og om kvelden når sola ikke sto på som verst, padling og seiling med vår sammenleggbare Klepper-båt – og sykling.

Mye deilig frukt og bær i Kroatia

Onsdag 13. oktober ettermiddag startet vi på vei til Marens søster Moni og hennes mann Zeff som driver landbruk i Areche i Frankrike. Vi kjørte via Koper og inn i Italia ved Trieste. Vi hadde planlagt overnatting på en stellplatz i gamlebyen i Bergamo, men den var omgjort til vanlig parkering. Neste stellplatz var i en landsby oppe i fjellene i nærheten av Como-sjøen. Skyene ble svarte og vi ble stoppet av et vannvittig regnskyll som gjorde at vi måtte stoppe. Vi ga opp å finne stellplatzen – vannet fosset i gatene og kumlokkene spratt opp og seilte nedover. Vindusviskerne tok ikke unna regnet og vifta klarte ikke å fjerne doggen. Vi parkerte foran en butikk.

Dagen etter kjørte vi forbi Milano – forlot etter hvert motorveien og tok oss over fjellene til frankrike ved Briancon. Deretter Grenoble og motorvei sørover til Valence der vi svingte inn mot St. Fortunat ved Eurieux-elva der Moni og Zeff bor høyt oppe i fjellet. De lever av å dyrke grønnsaker på et jorde nede ved elva. Moni har verdens største og beste tomater – Cherokee-tomaten som hun har tatt med seg fra et besøk i USA.

Bildet: Monis tomater

Sammen med Moni Zeff dro vi lørdag kveld til Grignan der Frankrikes best bevarte renessanseslott troner på høyden av en liten by. Der så vi Shakespeares Hamlet på fransk. En interessant opplevelse også for oss som bare forstår tre ord fransk.

Bildet: Shakespeare-forestilling i Grignan

Mandag ettermiddag startet vi nordover. Planen var å nå en stellplatz i en landsby ved bredden av Mosel nord for Nancy. Vi nådde den, men det var ved en båthavn som ble stengt med bom kl. 20. Vi parkerte gratis utenfor. Dagen etter nådde vi med god margin Weser ved Rhinen der vi skulle besøke Marens kusine Margrit og mann Heintz. Vi gjorde et amatørmessig forsøk på å se noe av Køln, men å finne parkeringsplass til en bobil – uansett om den er liten – i sentrum av en slik storby, går ikke. Wesel er i Ruhrgebiet som var møkkete og fælt. Nå er det nesten ingen som arbeider i kullgruvene eller i stål- og jernindustrien. Ruhrgebiet profilerer seg på kultur. Vi besøkte blant annet Europas største utstillingsområde – et gammelt gasometer på 110 meters høyde. der ble gassen for jernverket lagret.

Torsdag kjørte vi til Rendsburg der vi sto på en stellplatz ved Eider. Været var grått. Ellers er Eider godt egnet til padleturer. Dagen etter besøkte vi Jüdisches Museum i Rendsburg før vi ga oss på jakt etter et godt spisested med tysk gut-bürgerliches essen. Det er faktisk blitt vanskeligere: Døner-kebab og pizza fortrenger de gamle vertshusene kan det se ut til. Men vi fikk til slutt mat ved Haithabu – den gamle vikingelandsbyen Hedeby – før vi tok en handletur til innkjøpssentrene ved Flensborg. Om kvelden ville vi overnatte på den hyggelige bobilplassen i båthavna i Schleswig. Der får man gratis rundstykker om morgenen. Men det var også amatørmessig tenkt. Lørdag skulle det være stor Baltic Open air-konsert i byen med blant annet Uriah Heep og Joe Cocker. Det var bobiler overalt. Også vi parkerte på en vanlig bobilplass.

Jüdisches Museum i Rendsburg kan forresten anbefales. Det var ikke mange jøder i Schleswig-Holstein. De fysiske minnene og kildene er ikke så mange. Men det skaper en nærhet til historiens som fortelles. For meg var det to viktige poenger som ble understreket og som var delvis nytt for meg: Det gjaldt hvordan nazi-regimet prøvde å presse jøder til å emigrere. Problemet var at det var så få andre land som ville ta i mot jøder fra Tyskland. Vi har ofte fått det inntrykket at Nazi-regimet ikke ville gi jøder tillatelse til å reise. Det gjaldt først fra 1940, og ikke minet etter and Endløsung – at jødene skulle utryddes – ble vedtatt i 1941.  Det andre var vektlegginga av hvordan sivilbefolkningen hjalp jødene med å hjemme seg, hjalp dem med mat osv. Dermed overlevde flertallet av jøder i Tyskland, noe helt annet enn i Norge der nesten alle mistet livet.

Da vi sto parkert ved et varehus i Flensborg kom det en dame og banket på bilen vår og fortalte at hun akkurat hadde hørt på ram et bombeangrep på Finansdepartementet i Norge. Klokka var litt over 16. Vi fikk ko0plet inn danske og tyske nyheter og norske nettaviser. Gruen i det som hadde skjedd gikk etter hvert opp for oss, men det værste sjokket var lørdag morgen da dødstallene fra Utøya kom på radioen.

Vi kjørte nordover gjennom et Danmark som flagget på halv stang. Stanset ved Aros kunstmuseum i Århus, men Maren som hadde slitt med forkjølelse fra vi kopla inn air-conditionen på vei sørover, var nå blitt så dårlig at hun ikke bare hostet hele tida men sleit med å få puste. Å gå på museum klarte hun ikke selv om hun gjerne ville. Vi dro nordover, slo i hjel noen timer på stranda ved Løkken før vi tok Color Lines superspeed hjemover lørdag kl. 22.15.

Naturisme i Kroatia

Organisert naturisme-ferier startet i Kroatia rundt 1930 på øya Rab. I 1061 startet en gymnastikk-lærer fra Wien organiserte naturistreiser til øya Koversada der han etablerte en enkel campingplass. Det sies at Casanova var den første som svømte naken på Koversada, i hvertfall bodde han på øya en tid. Etableringen av Koversada var starten på kommersiell naturist-turisme. Det tradisjonelle hadde ellers i Europa vært knyttet til medlemsklubber. Tito var positiv til naturisme. Over 100.000 naturister ferierte hvert år i Jugoslavia. Det var så vanlig at det – på same måte som I DDR – var skiltet om strender og campingplasser var “naturist” eller “tekstil”.

Bildet: Fra stranda på Koversada

Fortsatt er det mange store naturistcampingplasser i Kroatia. Ved Porec finnes Solaris der vi var mange år da ungene var små. Rett sør for Solaris ligger Funtana, ved Vrsar ligger Koversada som grenser mot havet og mot Limski canal. Rett overfor ligger Valalta. Fordelen med Koversada er at det bare er et par-tre kilometer å sykle inn til den hyggelige byen Vrsar. Valalta ligger litt lengre fra byen Rovinj. Valalta er kanskje en litt mer “hipp” campingplass enn Koversada, med flere strandbarer og ulike fest-tilbud. Vi padla flere ganger over til Valalta for å spise lunsj.

På øyene Cres og Krk er det også flotte naturistcampingplasser.

Tradisjonelt har det vært mange vest-tyskere, østerrikere, italienere og nederlendere på naturistcampingene i Kroatia/Jugoslavia. Nå kommer det stadig flere slovenere og kroater også – sammen med tjekkere og noen ungarer. Utover naturistcampingene er det også mange naturistbadeplasser. Naturisme er vanlig og det er sunt!

 Ferielesing

For meg er ferie er tid for lesing – av nye bøker som jeg ikke har rukket, og for gamle bøker og klassikere.

Jeg har alltid hatt en interesse for polarlitteratur. Jeg leser det meste som kommer. Jeg leste med stor interesse Roland Huntfords bok om Roald Amundsen da den kom. Nå leste jeg boka hans om Fridtjof Nansens liv – både som polarforsker og humanist. Huntford gir et bilde av mannen bak mytene. Det blir ikke et helt vakkert bilde alltid, men han tegner de egenskapene som ofte må til for at den folk faktisk oppnår det de gjør. Huntfords bilde av Amundsen er ganske ubarmhjertelig. Kåre Holt hadde rett før gitt ut boka “Kappløpet” om Amundsen og Scott. Der tegner han et bilde av Scott som en hedersmann. Huntford skildrer Scott som en dott som burde vært stilt for krigsrett om han hadde overlevd. Amundsen er brutal men oppnår sine mål og overlever med sine menn. Mens Scott går sin dødsferd mot Sydpolen har Nansen et forhold til Scotts kone. Nansen er i følge Huntford humørsyk, men samtidig har han en enestående evne til å engasjere og inngi tillit. Han ble berømt etter Grønlandsferden, enda mer berømt etter forsøket på å nå Nordpolen – en ekspedisjon som man ellers kanskje kunne kalle mislykket. Men han nådde en “farthest north” rekord som sto i noen få år. Men Nansens største innsats som polarforsker var kanskje i utviklingen av teknikk og utstyr. Nansen er blitt betegna som en jentefut. Huntford skildrer det litt mer nyansert, sjøl om han har et behov for å ha kvinner han kan betro seg til. Boka anbefales!

Våren 2009 var sosialmedisineren Per Fugelli på reise i Afrika. Formålet var å samle stoff til en bok om hvordan menneskene lever med døden. Han ble syk på reisen med blodig diare. Da han kom hjem viste det seg at det ikke var Afrika som herjet i tarmene hans, men en svulst. Plutselig blir feltarbeidet annerledes. Materialet består av han selv. Jeg så Fugelli på fjernsyn her om dagen, så foreløpig har det gått bra med han. Men boka der han skriver om sine opplevelser i forhold til å kunne møte en snarlig død, er i høyeste grad tankevekkende. Det er mange av oss som har erfaring med hvordan mennesker som har stått oss nær har møtt døden. Fugelli skildrer både hvordan samfunnet, enkeltpersoner og ikke minst helsevesenet møter døden. Døden er den siste fiende – det endelige nederlag – for helsevesenet som har en 0-visjon for død. . Fugelli vil gjøre døden til en venn, lære oss å leve med at vi faktisk alle til slutt skal dø. Også har han mange gode kommentarer og iaktagelser. Som når han ringes opp av legen fra sykehuset i Stavanger, som skal operere han. Legen er fra Bjerkreim på Jæren. Det er mange tonn trygghet i den dialekten. Alle som har med alvorlig syke å gjøre, bør lære seg Bjerkreim-dialekt. Kanskje synes jeg det var en god iakttagelse fordi faren min også hadde en dialekt fra dalstrøka på sør-vestlandet. Jeg sier ikke mer om boka, men den anbefales.

Levi Fragell skriver en annerledes sjølbiografi: Vi som elsket Jesus. Det er en hoppende biografi, et knallhardt oppgjør med religion og ikke minst pinsebevegelsen der han vokste opp og ble predikant. Boka er skrevet med en innlevelse som bare en tidligere predikant kan ha. Jeg trodde jeg visste mye om dette, men Fragells bok ga ny innsikt.

Tyske Ebba D. Drolshagen skriver om kvinnene som elsket okkupasjonmaktas soldater. Drolshagen har norsk mor, men er selv ikke krigsbarn. Boka omhandler alle de europeiske landene, men i særlig grad Danmark, Frankrike, Nederland og ikke minst Norge. I tillegg omfatter den hele problemkomplekset som er tidløst omkring kvinner som forelsker seg i soldater. Boka omhandler også kvinner som blir kjærester med soldater på Island og i Tyskland etter krigen. I Norge var det Veslemøy Kjendsli som først tok opp problemet i form av en radiodokumantar i 1985: De fortapte pikers øy – om kvinneinterneringsleiren på Hovedøya. Men snart ble temaet tyskerpiker skyvd under teppet til fordel for tyskerbarna, som jo “var uskyldige”. Boka anbefales.

I 2008 kom P.O – Per Olov – Enquist med sin selvbiografi. Han vokste opp i et lavkirkelig miljø i Västerbotten. Faren døde da gutten var et halvt år – men han levde med per Olof som en slags hemmelige Skybert i mange år. En viktig del av biografien er hans alkoholproblemer. Men fra 1990 har han ikke rørt alkohol. Han var i stand til å skrive “Kaptein Nemos bibliotek” . Eller var det skrivinga av denne boka som ble å gå tilbake til barndommen, som reddet han? Ved siden å være biografien til Enquist gir det et interessant bilde av politikk og kultur i Europa fra 1960 til 1990.

Mustafa can skriver en rørende historie om moren sin. Hun døde i 2005 i Sverige etter 30 år i landet. men hennes hjerte var i Kurdistan. Hun hadde nesten ikke lært seg svensk, hun kunne ikke lese eller skrive. Fra å å være ansvarlig for gårdsfrift, vannhenting og barnestell i en landsby i Tyrkisk Kurdistan kommer hun til en lettstelt leilighet i Sverige. leiligheten og stell av mann og barn ble hennes liv. Rørende er farens anger på at han utvandra. Det finnes nemlig ingen vei tilbake sjøl om han alltid hadde tenkt at det bare skulle vare for noen år. Nå er barna og barnebarna er svenske. Anbefalt lesning for alle som vil ha mer kunnskap omk den flerkulturelle verden vi lever i.

Dette var noen av bøkene  jeg leste i ferien. Ellers ble det litt krim innimellom. Lindell og Jo Nesbøs siste., samt svenske Åsa Larson som skriver krim fra Kiruna. Hun skriver godt, men sjølve krimgåten løses – synes jeg – bare med vold og myrderier – i de tre bøkene hennes som jeg har lest. Ellers fikk jeg med meg Tove Nilsens #Nede i himmelen”, en ny versjon av en historie hun har kretset om i sitt forfatterskap. Dette er kanskje den sanne historien om Goggen som hun nå forteller. Av gamle klassikere nevner jeg Torborg Nedreaas sin debutbok “Av måneskinn gror det ingenting”. Boka grep meg sterkt. Den er om kjærlighet, eller erotikk, eller lidenskap eller svik eller hva slags ord man vil sette på dette fenomenet. Et forsvar for kvinners rett til kjærlighet uten å måtte lide gjennom abort eller utstøtinga som enslige mødre. Men det er så mye gode små beskrivelser av følelser som er ekte og gjenkjennelige i boka, og som derfor selvfølgelig fortsatt er aktuelle.