Lars Egelands blogg

 Reisen begynte i Trondheim: Ved herberget for pilegrimer ved Nidarosdomen i Trondheim, så jeg dette skiltet.

Reisen til Gaza

Søndag ettermiddag kløv jeg om bord i KLM-flyet til Amsterdam etter feiring av min mors 80-årsdag i Trondheim.Det inkluderte blant annet et besøk  på Rocheim der de hadde en liten utstilling om Wenche Myhre, som finansierte et eget hospital i Gaza da de norske FN-soldatene var her på sin første misjon.

I Amsterdam var det grundig sikkerhetskontroll for fortsettelsen til Tel Aviv. Vi  var i gang med å lette, da flykapteinen avbrøt og takset tilbake til flyplassen. Det var noe feilk med air-condition.-anlegget slik at vi måtte ha tak i teknikere. Jeg hadde liten tro på at flyet i det hele tatt skulle komme av gårde, men feilen ble rettet og vi letta etter å ha sittet i flyet i to timer. Om bord var det stort sett israelere, mange unge mennesker som kanskje var på vei hjem fra ferie.

Passkontrollen inn til Tel Aviv gikk greit og jeg fant raskt drosjesjåføren med stor plakat: Lars Egeland, Unesco. Vi svingtre ut på en biltom og godt opplyst motorvei. Plutselig tok lyset slutt samtidig med at det var ikke var lys å se fra bebyggelse. – Nå kjører vi gjennom palestinsk landområde, fortalte sjåføren. Området er delt av motorvei og av høye murer som gjør det umulig å krysse. Taxisjåføren  var israelsk palestiner. Han snakket om Abbas sin tale til FNs hovedforsamling og at det var stående applaus før og etter talen. – Vi har verdens befolkning med oss, sa han, sjøl om Israel og USA ikke vil anerkjenne oss. Da vi nærma oss Jerusalem kom vi til et militært sjekkpunkt. Jeg later som jeg er jøde og snakker hebraisk sa han, så unngår vi forhåpentligvis å bli sjekket. Det gjorde vi. Jeg rakk Hotel Ambassadør i Gamlebyen i Jerusalem en time før det var frokost.

Utsikt utover gamlebyen i Jerusalem fra hotellvinduet mitt.

Til frokost møtte jeg Aslak Ormestad, min kollega fra Høgskolen i Oslo og Akershus, samt Miriam Skjørten som er pensjonert universitetslektor fra UiO. Miriam er 76 år. Hun er jødisk, født i Tsjekkoslovakia, men familien klarte å flykte til Palestina med siste båt fra Trieste i 1940. Hun har vokst opp i Haifa, men kom til Norge som student og ble gift og bosatt i Norge. Nå hadde hun kurset palestinere i Ramallah i spesialpedagogikk, og skal gjennomføre det samme kurset i Gaza. Miriam er enke og bruker mye av livet sitt til å undervise og snakke om inkluderende opplæring rundt om i verden. På veien til Gaza kom vi forbi stedet der hun hadde fått sin rekruttopplæring da hun startet sin to års militærtjeneste for Israel. Hennes norske svigerfar var skytterkonge i Askim, og ante ikke at svigerdatteren var slik en skarpskytter.

Inn i Gaza

Vi ble plukket opp av en FN-bil klokka 8, og vi satte kursen mot Gaza som vi skulle komme inn i via grensestasjonen Erez. Kryssinga gikk uten problemer. Vi måtte gå to kilometer, og vi var bekymret hvordan vi skulle få koffertene gjennom den trange jern-svingdøra. Aslak gikk gjennom først, og så skjøv vi hver koffert igjennom svingdøra før Miriam og jeg fulgte etter. På Gaza-sida ble vi hentet av en ansatt fra Unesco-kontoret i Gaza. Han kom med en pansret FN-bil. En kilometer fra grensestasjonen hadde Hamas en egen grensepost, men vi kom gjennom også den uten problemer. I UNDP-hovedkvarter i Gaza møtte vi Mohammed som er leder av Unesco-kontoret. Han orienterte os om situasjonen i Gaza og hvilke sikkerhetshensyn vi må ta her nede. Siden vi er kommet inn som FN-personell er det en del ting vi ikke kan gjøre, som andre utlendinger i prinsippet kan gjøre, slik som å gå på stranda eller bevege oss langt fra hotellet uten FN-bil.

Meg, Aslak og Miriam foran UNDP-bygget i Gaza. Det flotteste bygget i byen? 

Sammen med Mohammed dro vil til Al Quds Open University der vi skal ha kurste vårt. Vi møtte IT-folk der og fikk sjekket utstyret vårt. Det var et yrende liv av studenter på det lille universitetsområdet. Plutselig hørte vi roping av slagord. Det var en rask studentdemonstrasjon for Fatah og Abbas. Abbas FN-tale ble ikke vist i Hamas-kontrollerte Gaza, Mohammed fortalte om en mann som hadde villet vise overføringen på TV, men som ble arrestert og fikk 3 dagers fengsel.

Al-Quds Open University. Det er flere universiteter i Gaza, og de samarbeider ikke spesielt godt, ikke minst som følge av konflikter knyttet til forholdet til Hamas. Våre studenter er universitetslærere fra flere universiteter.

Israel ligger en time foran oss, men i Gaza har de tid som Norge. Unntatt på Al Quds-Universitetet der de følger Ramallah-tid. Det lagde litt forvirring mht når vi skal begynne i morgen, og når det skal være lunsj og bønnetid.

Etterpå fikk vi en rundtur med bil sør i Gaza ned mot den egyptiske grensa.  Jeg måtte skaffe meg penger. Unesco-sjåføren visste om en minibank. Den var tom for israelske shekel, og var ikke blitt fylt på på tre måneder. Men jeg fikk ut dollar, og sjåføren visste om et sted der jeg kunne veksle dollaren i shekel. Etter rundturen spiste vi hummus og stekte sardiner på kontoret til Mohammed, før turen gikk til hotellet Al Deira som er et idyllisk, enkelt, gammelt hotell direkte på stranda. I morgen tidlig hentes vi til jobb.

Det var meninga at vi skulle forlate Gaza fredag ettermiddag/kveld og vi har fly lørdag morgen fra Tel-Aviv. Nå har vi fått beskjed om at israelerne stenger grensa fra onsdag til søndag, så vi kommer først ut da. Vi får prøve å booke om flyet.

Folk er hyggelige her. Norge har en høy stjerne. Politisk er det mer spent her, enn på Vestbredden. Aslak forteller om en enorm folkefest i Ramallah da Abbas talte i FN. Her var all feiring forbudt. Konflikten mellom Hamas og Fatah er sterk. Men etter at de to inngikk en slags «fredsavtale» i Egypt nylig, er det ikke bare grønne Hamas-flagg å se her, men også gule Fatah-flagg.