Lars Egelands blogg

I går fikk jeg en SMS fra Norge: Israel har bombet Gaza i dag. Har dere merket det? Det var Jerusalem Post som hadde lagt ut meldingen om bombeangrepet. Vi hadde ikke hørt eller merket noe. Angrepet var på “Central Gaza-strip” i følge IAF, det israelske flyvåpenet. Våre venner her forteller at slike angrep er dagligdagse, og det er få som bryr seg om det. Det neste vi har hørt var skarpe automatvåpensalver fra sjøen mens vi spiste frokost i går tidlig. Det er den  israelske marinen som beskyter palestinske fiskerbåter.

Aslak instruerer på kurset vårt

I dag har Aslak og jeg vært på besøk på Islamic University. Dette universitetet har tette bånd til Hamas. Alt her var i en helt annen standard enn på al Quds Open University. Flotte bygninger på et velholdt universitetsområde. Universitetet får sine inntekter fra studieavgifter – men også i form av støtte fra andre arabiske land – bl.a. blir det sagt at Iran betaler betydelige beløp. Studieavgifta er forholdsvis høy, men inntil 50 % fpr stipender betalt av for eksempel Hamas sin velferdsorganisasjon, eller andre organisasjoner.

Foran Central Library, Islamic University. Foto: Aslak Ormestad

Universitetet ble kraftig rammet under krigen i 2009. Målrettede angrep på de viktigste bygningene gjorde f.eks. at 70 laboratorier ble totalt ødelagt. Angrepene skjedde på natta, så ingen ble drept eller skadet.

Jeg står foran det som var en bygning med laboratorier før Israels angrep i 2009

Universitet har 26.000 studenter. Undervisningen foregår separat for kvinner og menn. Ingen kvinner kommer inn på universitetsområdet uten å dekke til hodet. Mange hadde slør også foran ansiktet. Når vi ble vist rundt i kvinnenes bygninger, slo mange av jentene blikket ned slik at vi ikke engang kunne se øynene deres. Biblioteket og administrasjonsbygningen er for begge kjønn. Vi ble vist et laboratorium for fjernundervisning – meget avansert. Mens vi har et prosjekt på å komme i gang med streaming og taping av undervisning og forelesninger, har de tydeligvis kommet lenger her. Lærerutdanningen hadde en egen lab for “micro-teaching” som eregentlig var en øvingslab i undervisningsmetodikk der studentene ble filmet og etterpå kunne vurdere sin egen undervisning. I kjelleren var det en formingslab der studentene lærer å lage plansjer, modeller og annet undervisningsmateriell. Da Aslak spurte om han kunne ta bilde, svarte læreren at det var OK så lenge han ikke fokuserte på noen av de kvinnenlige studentene.- Alle bøyde også ansiktet vekk da bildet ble tatt.

Formingslab’en på Islamic University

Vi beveger oss ikke mye her i Gaza. Restriksjonene for oss som er her på oppdrag fra en FN-organisasjon er strenge. Vi kjøres i en 6 tonn tung pansret bil. De påstår at det er lite kriminalitet, men at mange folk er fiendtlig innstilt til “hvitinger” som oss. Når vi snakker med dem og forteller at vi er fra Norge, blir de mer positive. Norge har en høy stjerne.

Når vi ble vist rundt i dag tok vi alltid heisen, enten det var en etasje vi skulle forflytte oss. For en som ikke er glad i heis, er det en utfordring med tanke på alle strømbruddene som skjer her. Går strømmen så sitter u i heisen, bokstavelig talt. Noen heiser er imidlertrid diesel-drevet nettopp for å unngå dette problemet.

I går var det bryllup på hotellet Al Deera som vi bor på. Hotellet har en nydelig stor veranda som er uteplass til spising. I to dager har de jobbet med tå gjøre klar til festen. Det var dekket opp til ca 300 personer, en stor scene med en hvit skinnsofa som ble gnikket og gnudd på, for bryllupsparet. Store blomsterdekorasjoner, fyrverkeri osv. Rommet mitt har utgang til en veranda inntil festplassen. Rett før 7 var gjestene kommet – det var bare kvinner. Full musikk fra mange høytalere, store videoskjermer med overføring fra flere videokameraer som ble operert blant gjestene. Kl 7 kom brudeparet – i beste maerikanske stil. Flammer slo opp rundt hele plassen, fullt fyrveri osv mens de sakte skred inn kledd som et amerikansk brudepar. Så startet dansen, først bare brudeparet, så flere. Miriam, Aslak og jeg fortrakk opp på Miriams rom i andre etasje og fikk mat servert der. Samtidig hadde vi god utsikt til festen. Etter hvert ble en enorm brudekake brakt inn. Aslak kunne ikke dy seg og filmet brudeparet med iphonen sin da de åpna kaka. Det gikk ikke lenge så ringte telefonen og en bestemt stemme gjorde oppmerksom på at bruden og brudgommen ikke likte at det ble filmet, vi var observert. Rett etter gikk vi å la oss. Neste morgen kunne Aslak fortelle at han var blitt oppsøkt på rommet og bedt om å møte med hotellets ledelse og familiens sikkerhetsfolk. Han varslet Miriam i fall han ikke ville komme tilbake. Han fikk bestemt beskjed om filming var svært uønsket. De var redd for at filmen kunne havne på Youtube eller andre steder. Det de var redd for var nærbilder av bruden uten tildekket hår. Aslak viste at han bare hadde tatt oversiktsbilder og slettet det deretter. I dag kom direktøren for hotellet og ba om unnskyldning, samtidig som vi unnskyldte vår opptreden. Vi tok hverandre i hånda og ble all verdens beste venner igjen.

Forberedelser til bryllupet. Bildet er tatt fra verandadøra mi.

Fredag var siste dag på kurset vårt. Nå skal det fortsette online, og vi håper at de beste av deltakerne kan komme til Norge til en del 2 i november. Det er det mange som har lyst til. Avslutningen var å vise det konkrete resultatet av arbeidet, en digital historie. Det var imponerende hva mange hadde fått til. En hadde laget en historie om krigen i 2009 med forferdelige bilder av lemlestede barn. En kvinnelig deltaker hadde laget en historie om høst i Gaza med regn – regn fra himmelen og regn i form av menneskenes tårer. En sterk historie. En annen kvinne hadde et unikt bildemateriale fra familiens eiendom, en gård som to ganger var blitt totalt ødelagt av israelerne. En yngre deltaker hadde laget en festfull film om sin egen “graduation”, en annen om datamaskinens historie. Mest overrasket var vi over en deltaker som hadde jobbet ganske uforstyrret aleine uten å ville ha hjelp. Vi trodde ikke han hadde noen film å vise, men det hadde han. En film om flykningene da Israel ble etablert. Profesjonelt laget med noen få bilder som stadig ble gjentatt. Som manet om det viktige symbolet, nøkkelen til det huset som de ble drevet vekk fra, som mange palestinere ennå har over 60 år etter. Det ble en sterk avslutning med takketaler til oss fra flere av deltakerne, mens vi uttrykte vår forståelse for palestinernes  vanskelige situasjon, og vår støtte til etableringen av en egen stat.

Aslak har laget en liten film fra kurset:

Men mitt oppe i denne forståelsen, så må det også sies at det også er noen problemer som ikke skyldes okkupasjonen eller blokaden. Det går an å la være å la all søppel slippe ned akkurat der du står, sjøl om du er okkupert. Ikke minst er det mange unge som er opptatt av å bedre samfunnet sjøl under okkupasjonen.

Hamas som styrer i Gaza og Fatah som styrer på Vest-Bredden har nylig inngått en avtale i Egypt. Avtalen skal bidra til å slutte fred mellom de to. Etter valgseieren til Hamas i 2007 er mye blitt endret i form av press på kvinnene til å dekke seg til, manglende frihet ntil å si hva du vil fordi en rekke ytringer oppfattes som uislamske. Avtalen fra Egypt gjør at det nå er mulig å flagge med det gule Fatah-flagget igjen og å vise bilder av Yasser Arafat.  Med mange ble fengslet for å gi uttrykk for støtte til president Abbas sin opptreden i FN. Hamas betrakter ikke Abbas først og fremst som Palestinas president, men som leder av det konkurrerende partiet Fatah. De er ikke i mot Abbas sitt arbeid for å få til en selvstendig stat, men de føler at han gjør det uten å konsultere Hamas på forhånd. Abbas har mistet mye troverdighet for sitt samarbeid med Israel som ikke har ført til noen bedring for palestinerne. Nå er Hamas i den vanskelige posisjonen at de nå bare er tre parter som anklager Abbas og det er Israel, USA og Hamas. De skjønner at de er i slett selskap.

FN-bilen «vår». Bilen er pansret med panserglass i vinduene. den veier 6 tonn og har alt mulig kommunikasjonsutstyr ombord. Legg merke til den kraftige antenna på støtfangeren. Den skal sørge for satelittkommunikasjon hvis all annen kommunikasjon svikter.

I morgen tidlig blir vi hentet at Yusuf som jobber i Unesco. Han vil kjøre oss til grensa ved Erez, hvor vi sjøl må gå over. Det er en strekning på 2 km. Det er greit for oss, men ikke så greit for mange andre – f.eks. mannen som lå på en båre og ventet på å få lov å krysse da vi kom til Gaza. På den israelske sida skal det stå en FN-bil som skal kjøre oss til Tel Aviv og flyplassen. Opprinnelig skulle vi vært hjemme nå, men Israel har stengt grensa siden onsdag.