Jeg sto og pakket de siste tingene i kofferten da jeg hørte radioen fortelle at Vestfoldbanen var stengt. Et tog hadde kjørt ned kjøreledningen og sperret nå linja. Det var det toget jeg hadde tenkt å ta for å få et par timer på jobben før vi reiste til Thailand. Glad jeg ikke tok det toget, for nå satt passasjerene og ventet på å bli evakuert. Det kunne ta tid, meldte radioen. Jeg tok meldinga om togstopp helt rolig for vi hadde god tid, før vi skulle reise ville vel banen være åpnet igjen.
Men der tok jeg feil. Men NSB hadde klart å skaffe busser til Holmestrand der et lokaltog tok oss til Drammen hvor vi fikk sitte på flytoget. Sola skinte da vi ankom Gardermoen. I neste øyeblikk var himmelen fylt av enorme store snøflak.
Det var ikke akkurat snø vi tenkte på da vi ankom Bangkok og ble møtt på flyplassen av Marens sønn Sturla. Varmen slo i mot oss, men ikke så fuktig som om sommeren. Sturla hadde funnet en ny rask rute via motorveien med avkjørsel nesten direkte ut på Sukhumvit Soi 50, der han bor sammen med samboer Nan og datteren Anna på 20 måneder. Godt å se dem igjen, Anna strålte mot oss, vant som hun er til å sjarmere alle, også oss som hun ikke husket fra fjorårets besøk.
Vi vekket Anna da vi kom om morgenen
Bangkok.
Vi tilbrakte noen dager i Bangkok. For meg som kom fra en travel jobb, ble det en påtvunget kur for å ro meg ned til et annet tempo. Men noe fikk vi da gjort i Bangkok: Vi tok Skytrain fra stasjonen On Nut som ligger ikke langt fra Sukhumvit Soi 50, ned til Siam Square og gikk på akvariet der. Det var spektakulært. Absolutt verdt et besøk.
Anna i akvariet
En annen dag tok vi Skytrain til Siam, byttet bane og dro til Saphan Thaksin, der vi rusla hundre meter fra stasjonen og leide en Longtailbåt til en times tur på elva og i kanalene. Vi hadde gjort det før, men det var ikke en mindre opplevelse å få med seg nå.
Longtailboat på kanal i Bangkok
Deretter rusla vi opp til det store tempelet Wat Pho, tok deretter en drosje til Khao san Road. Det var mange år siden vi hadde vært der. Khao San Road er backpackernes og turistenes gate. Her er det billig tatovering (jeg har et lite minne på armen derfra etter et besøk for 15 år siden). Her kan du kjøpe deg et fake identikasjonskort slik som førerkort for Singapore, internasjonalt pressekort etc. Maren var opptatt av å kjøpe smykker eller steiner og deler hun kan lage smykker av hjemme. I Khao San Road er det mange som kjøper inn en gros, og du får det kule turister vil ha – og det vil de jo ofte ha i Norge også. Sturla og jeg satt oss ned med en flaske Ashanti – japansk øl.
Gatebilde fra Khao San Road
En annen dag dro Maren og jeg til Jim Thompsons hus. Vi hadde vært der også før. Da ankom vi med en tuk-tuk der sjåføren hardnakka hevda at Jim Thompsons hus var stengt og at han heller skulle kjøre oss til et varehus. Jeg huska veien dit som lang, men at det lå veldig fredfylt til. Og det ligger fredfylt til, men rett bak Siam Paragon og National Stadium. Jim Thompson var en tidligere amerikansk soldat som kom til Thailand rett etter krigen. Han slo seg ned som forretningsmann og ble kjent som den som utviklet Thailands silkeindustri. Thai-silken er kraftig og fargerik, og annerledes enn den glatte silka du får kjøpt i Singapore. (Hvis det da er ekte silke – det er mye bløff ute å går. Du kan sjekke ved å trekke ut en tråd fra stoffet og tenne på den med en lighter. Blir den aske er det naturstoffet silke, smelter den til en klump er det kunststoff. At det er naturstoff er viktig for å oppnå silkens fordeler: Cool in the summer, warm in the winter. Er det kunsstoff blir det klamt ved alle årstider)
Jim Thompson var opprinnelig utdannet arkitekt. Ved siden av arbeidet som forretningsmann, samlet han kunst og antikviteter i Thailand. I 1958 reiste han et hus bygd på gamle bygninger han hadde samlet fra Nord-Thailand. Huset ligger i en fredfull hage, bare et par hundre meter fra National Stadium-BTS-stasjon (T-banen) Du kan få en omvisning i huset som gir en interessant innføring i gammelt thailandsk levesett. Thompson – tidligere etterretningsoffiser under krigen – forsvant sporløst i Cameron-høylandet i Malaysia under en reise i 1967.
I forbindelse med museet er det også en hyggelig restaurant, et galleri og en butikk. Der selges klær og tekstiler under varemerket Jim Thompson – men tekstilene er importert lin fra Irland.
Bangkok Culture Center på Siam Square er et helt nytt spennende offentlig finansiert kultursenter. Her så vi en kunstutstilling om hvordan overleve katastrofer – praktisk og mentalt. Det var flom som var den naturlige katastrofen. I tillegg var detr en flott fotoutstilling med bilder tatt av den populære prinsessa Sirindhorn. Bildene var ofte tatt fra fly og helikopter og viste flommen som rammet Thailand i fjor. Der det var bilder av mennesker satt alle og løftet hendene til «wai»-hilsen. Men hunstilte også ut mange fine bilder som hun hadde tatt på reiser i Afrika, USA og Europa.
Tur til Ayutthaya
Etter noen dager i Bangkok dro vi opp til Ayutthaya, en drøy times kjøring nordøst for Bangkok. Ayutthaya ble grunnlagt av Kong Ramathibodi i 1350 og var Thailands hovedstad til byen ble ødelagt av burmeserne i 1767. Ruinparkområdet fikk status som Unesco Verdensarv-sted i 1991. Vi hadde på forhånd ringt og avtalt med et guesthouse der vi fikk fine hytter til 500 Baht pr natt – dvs ca 100 kr. Det var en deilig hage med springvann og bord og stoler der vi kunne sitte.
I hagen i guesthouset vi bodde i.
Anna og Nan bak i tuk-tuk-en.
På gata ordna vi en avtale om å ha tuk-tuk med sjåfør i tre dager – 600 Baht for halv dag – 1200 for hel. Det var det verdt. Nan var opptatt av at det var lykkebringende å besøke ni templer på en dag. Det klarte vi greit.
Små Buddhaer som samler inn penger til fattige folk som trenger briller.
Ayutthaya ble rammet av flommen før jul. På alle bygninger og ruiner så vi merker etter vannet som hadde stått to meter over bakken. Likevel var det imponerende hvor mye som allerede var brakt i orden, f.eks. i guesthouset der vi bodde. Problemet under noen av de store pagodene var at grunnen svikta slik at murene ble skeive. Men det var et imponerende syn. Vi er stolte av noen små murrester på Slottsfjellet i Norges eldste by. Disse byggverkene er fra før borgen på Slottsfjellet ble revet.
På dag nr 2 følte ikke Nan seg helt i toppform, så Maren, Sturla og jeg med lille Anna dro av sted aleine med tuk-tuk-sjåføren som hadde tatt med seg sin datter som var på Annas alder. Ved lunsjtider dro vi ned til det samme spisestedet som vi hadde spist på dagen før. Da hadde Nan bestilt maten, blant annet enn nydelig stekt fisk med sur-søt peppersaus. Jeg bestilte den samme, men i dag smakte den ingenting. Vi var jo bare Faranger, så da fikk vi Farang-mat! Farang er navnet på utlendinger, og Nan pleide å si at maten skulle tileberedes på thailandsk vis og ikke være turistmat!
Tilbake i Bangkok var det feiring av Kinesisk nyttår, nyttår etter måne-kalenderen. Det var stor feiring av starten på Vanndragens år!
Nan tenner røkelse
Ko Samet.
Etter et par dager dro vi til Ko Samet. Det er ca 180 kilomter sør for Bangkok, forbi Pattaya og Rajong til byen Ban Phe der det går ferjer ut til øya. Et alternativ hvis du vet hvor du skal, er at mange turist-resorter har speed-båter eller større båter som tar deg rett inn på stranda der du skal bo.
Anna og jeg på båten.
Men vi tok lokalbåten og deretter en av øyas taxier, dvs en pick up med to benker på lasteplanet. Veien på Ko Samet er den jævligste jeg har sett noen gang. Det er fjerde gangen vi var der og det er tydeligvis ikke noe ønske eller følt behov for å gjøre den bedre. Vi dro til resorten Tub-Tim.
Deilig i vannet!
Ved ferjeleiet er det en rekke guest-houser i byen for de som liker by-liv og natteliv. Det fortsetter et stykke nedover kysten. Etter hvert blir det færre ungdommer og flere familier og par. Tub-Tim ligger i forlengelsen av en rekke resorter langs stranda, men det er rolig. Noen gamle gubber med unge thai-jenter eller menn, noen vestlige mannepar men hovedvekt av heterofile. Vi leide de dyreste bungalowene de hadde, de kostet 3000 Baht pr natt, men var stilige designhytter i teak. Det var bare de som var ledige!
Fra soverommet vårt
Etter fire dager på Tub-Tim ønska vi å bli en dag til. Men det var helg og alt var fullbooket. Jeg hadde imidlertid vært på joggetur til sør-enden av øya. På veien kom jeg forbi et skilt til Viking-resort med norsk, svensk, finsk, dansk flagg.
På en annen tur stakk jeg innom og tok stedet i øyesyn. Riktig hyggelig, jeg fikk et visittkort, Nan ringte dit og det endte med en siste natt på Viking resort. Det var et lite sted med 8 rom, som lå tett klemt inn mellom andre resorter med blant annet Apache Bar som kanskje var en rest fra den gang amerikanske soldater var her på perm fra Vietnam-krigen. Det var det som ga starten til turismen på Ko Samet. På en morgentur langs stranda dagen etter kom jeg videre til resorten samet Ville Resort som også virket hyggelig. Der var det stor opp-pussing. Det var hytter i skogen, langs stranda, og flotte hytter i mer ensomhet men med fantastisk utsikt fra svabergene i enden av stranda. Enda videre sørover kom jeg til resorten Paradee der jeg ble møtt av en vaktmann som geleidet meg ut av området. Her var det lukseriøse hus med eget boblebad på verandaen. Nan fortalte etterpå at det var et sted der regjeringsmedlemmer og overklasse leide seg inn med en pris på minst 70.000 Baht pr natt. (Ca 12.000 kr).
Thai-massasje. Thai-massasje er selvsagt noe en må få med seg når en er i Thailand. Rett borte i gata i Sukhumvit i Bangkok har jeg flere ganger gått på et sted der det ellers bare er thailendere. Thai-massaje koster 100 baht, 20 kr for en massasje som tar mellom en og en og en halv time. Det gjør skikkelig vondt, men kjennes så fantastisk godt ut etterpå. På stranda på Ko Samet er det også massasje, men det er turist-massasje som koster mer og smaker mindre. På Viking Resort derimot var det skikkelig thai-massasje!
Kylling stekt i strandkanten
Mat. Det er ikke steikeovn i leiligheten til Sturla og Nan. Kjøkkenet er enkelt, for de fleste kjøper mat ute fra vogner som står langs gata. Markedet for kjøtt, fisk og grønnsaker åpner kl 3 og holder på til 8. Da kommer folk å kjøper inn dagens råvarer. Kanskje blir det tid til en blund før matvognene stilles opp langs gata. De holder åpent til maten er utsolgt på kvelden. Skulle det bli mat til overs går den til fattige, munker eller hunder – men ingen ting går videre til neste dag. Matvognene har faste kunder. Skulle de servere dårlig eller bederva mat, vil de miste levebrødet, så det er det ingen som tar sjansen på! Noen ganger gadd vi ikke gå ut for å handle, men ringte til en av gutta i gjengen med motorsykkel-taxier. Så handler han og kommer med plastposer med varm suppe, stekt kulling, ris. Han stikker også gjerne innom kineseren på hjørnet og tar med noen kalde Singha eller Leo-øl og en pose isbiter. Thailendere drikker øl med masse is. Ikke så dumt neste morgen å ha drukket mye vann sammen med ølet.
Øl-tårn ved bordet vårt
Barneoppdragelse. Thailendere elsker barn. I tillegg mener de at barn med både thailandsk og europeisk blod er de vakreste som finnes. Det er fint å være i lys i huden. I Thailand har all solkrem såkalt whitening-faktor, ja til og med deodoranter skal gjøre at du får lys hud under armene. Noen mener at det også er whitening innsmurt i do-papiret. Denne beundringen får lys hud gjør at lille Anne er vant med å bli beundra. Thailandske tenåringsgutter og jenter tar henne på armen og beundrer henne høylytt, folk griper fatt i henne og vil bli fotografert sammen med henne. Hun har stor tillit til verden rundt seg. Hun er med når vi er ute og spiser på kvelden. Personalet tar henne på armen og forsvinner med henne og Anna elsker det. På Guesthouset i Ayutthaya satt det en gruppe vestlige backpackere og drakk øl. Anna stilte seg opp og ventet at de skulle si noe til henne, smile til henne og strekke armene ut. Men de syntes sikkert hun var søt, men vi er jo ikke på samme måte vant med å henvende oss til fremmede barn.
I Thailand får barn lov til det meste. Når Anna plukket småstein og slapp i springvannet, sa jeg nei. Så dermed lærte hun seg sitt første norske ord. Hun løftet på pekefingeren og sa nei,nei,nei og flirte rått!
Å vise kroppen. Thailendere er tolerante for både lady-boys, prostitusjon og homofili, men de har ikke stor respekt for vestlige turister som går rundt i byen med korte shorts og bar overkropp, eller jenter med bare skuldre. Det burde vestlige turister vise mer respekt for!
Danske «gutter» på tur, de hadde nok seilt førom masten før!
Lars Egelands blogg 
Legg igjen en kommentar