Lars Egelands blogg

I natt diskuterte Stortinget FrPs forslag om forbud mot tigging. Jeg siterte Jan P. Syse som i 1973 mente om løsgjengerne at «tvangsarbeid burde være en ypperlig terapi. Skal vi sikre fremskrittet må vi i tide fjerne det vi kan kalle sanden i maskineriet».  Det hisset opp Andre Oktay dahl fra Høyre, som mente at hvis han skulle gå ned på mitt nivå så måtte han sitere Bresnjev og Honecker. Da måtte jeg ta Syse i forsvar – i en slik gruppe passet han ikke. Men en ting er sikkert: Hverken Honecker eller Bresnjev ville tillate tiggere offentlig.

FrPs forslag fikk bare støtte fra Høyre. Nedafor følger det første innlegget jeg hadde i debatten:

(Bildet er fra nettsida til Folk er folk -en gruppe mennesker som har sett seg lei på hvordan gruppa som går under navnene “rumenerne” “de utenlandske tiggerne” eller “sigøynerne” blir behandlet av det norske samfunnet)

President

Det er noen som synes det er greit at fattige folk skal stå med lua i handa, men som vil forby dem å sitte med koppen.

Høyrepolitiker og senere statsminister Jan P. Syse skrev i Aftensposten om tigging i 1973: «Tvangsarbeide burde være en ypperlig terapi. Skal vi sikre fremskrittet må vi i tide fjerne det vi kan kalle sanden i maskineriet.» De som ikke hadde noe å bidra med i samfunnet skulle stues bort. Fattige og tiggere ble sett på som mennesker som representerte et økonomisk, moralsk og ordensmessig problem for samfunnet. Det var det alstå Jan P. Syse som sa.

Samtidig var det faktisk Høyre som tok til orde for å oppheve Løsgjengerloven i 2005. Nå tar Høyre til orde for å innføre forbudet mot tigging igjen. Det viser den splittelsen i partiet som er i Høyre, mellom det liberale Høyre som framholder den personlige friheten og at man ikke kan forby alt man ikke liker, kontra klassestandpunktet som sier ”ta de fattigste hardest mulig.” Nå er det den siste gruppa som har flertall i Høyre.

La oss slå fast: Det er ulovlig å drive med menneskehandel, det er ulovlig å stjele, det er ulovlig å selge narkotika. Så lages det et bilde av at tiggerne er folk som allment stjeler og selger narkotika – derfor må tigging kriminaliseres. Det er en logikk som tilsier at man burde gå enda lenger, nemlig å stue dem bort bare fordi de er til. Det er heller grunn til å tro at vi får økt kriminalitet om alternativet tigging forbys.

Det er ikke hyggelig å se folk fornedre seg med å tigge. Men tigginga er først og fremst et symptom på sosial nød – i Norge eller i det Europa som vi er en del av. Tiltak må settes inn for å stoppe nøden, ikke fjerne symptomet.

Det spres myter om organisert tigging, bortsett fra at vi har lovforbud som rammer både aggressiv og organisert tigging, finnes det ikke grunnlag for å si at der er organisert tigging vi ser. Vi ser familier som hjelper hverandre. De tar vare på hverandre mer enn vi finner i de norske rusmiljøene. Men det er altså¨ikke organisert tigging der det står bakmenn bak. Årsaken er ganske enkel: det er ikke nok penger i det. Gjennomsnittlig tigger-fortjeneste i Norge ligger under gjennomsnittslønna i Romania. Historien om bakmennene er fiksjoner henta fra østeuropeisk rasistisk mytologi.

Det eneste positive med dette forslaget er at mens vi diskuterer forbud tegnes det nå arbeidskontrakter med  rumenske romfolk utenfor her om salg av gatemagasinet med det gode navnet FOLK ER FOLK – for det er det de er.