Lars Egelands blogg

Årets sommer bobil-ferie gikk via Italia til Kroatia. Mens været har vært vekslende her hjemme, kan vi ikke klage. Vi hadde en halvtime med regn i løpet av nesten 5 uker, og det var om natta.

Turen startet med St. Hansfeiring på Smørberg utafor Tønsberg. Der er det tradisjonelt stort St.Hansbål. Det var så vått at det måtte flere bøtter med brennbar væske før bålet fatta. Etter første natt i bobilen og frokost hos Jan, dro vi inn til byen og pakket de siste tingene til ferien, satte oss igjen bak rattet og kjørte til Larvik og Superspeed til Hirtshals der vi var ved halv ti tida på kvelden. Da var det fint å kjøre og vi rakk til Oeversee over grensa til Schlesvig-Holstein. Der er det en hyggelig bobilplass i hagen til et kransebinderi. Men det er ikke en krans som henger på stativet utafor døra vår når vi våkner. Der på kransestativet henger det en plastpose med ferske rundstykker, en gjestebok og et par kaffekrus som er gave fra innehaveren. Hele overnattinga koster noen få Euro.

I år var første stopp Toskana i Italia der vår venninne Torunn skulle feire sin 60-årsdag. Vi raste av gårde på motorveien i godt kjørevær – av og til litt regn, ikke så varmt, overskyet. Med et stopp i den idylliske byen Hannoversmünden, kom vi til bredden av Bodensjøen før vi slo leir ved en campingplass som også hadde bibilparkering foran porten. Dagen etter gikk turen gjennom en snipp av Østerrike og Sveits, før vi kom inn i Italia over St. Bernhardpasset som ikke oppleves som noe pass på motorveien. Om ettermiddagen var vi framme i  byen Pietrasanta der Torunn og Ole jan hadde leid et hus i åssida et stykke utafor byen. Der var vi i hyggelig selskap med Sølver, Britt, Siri og etter hvert også Maja og Dag. Det var trangt i gata, men med velvillige naboer var det ikke noe problem at vi parkerte bobilen med klosser på forhjulene slik at det ble greit å overnatte midt i den bratte bakken.

En fornøyd jubilant

Vi blei i Pietrasanta fra tirsdag til fredag og hadde blant annet en hyggelig togtur til La Spezia med båt videre mot kysten Cinque Terra.

Etter en lang frokost på fredag og litt handling i Pietrasanta der Ole Jan og jeg nøt roen med en kaffe på en kafe, kjørte vi videre i retning Kroatia. Vi slo oss til for natta på en bobilplass i  en liten by før Trieste. Dagen etter kjørte vi videre til naturistcampingen Koversada ved byen Vrsar på Istria-halvøya. Da vi vel var ankommet, hadde rigget oss opp, sendte jeg en melding til Leif og Inger fra Stavanger som vi har møtt tidligere på Koversada og på naturistcamping ved Balaton. Vi har akkurat ankra opp på Koversada, hvor i verden er dere, skrev jeg. Leif ringte og sa at de nettopp hadde parkert på campingplassen Valalta på den andre siden av Limski canal, dvs en campingplass som vi så lysene fra rett over vannet.

Etter at vi alle hadde roet oss lit noen dager, kom Inger og Leif med bobilen til Koversada og parkerte bak oss til stor glede for hunden vår, Balder. Et flott vennskap, vi møtes på naturistferier når det passer og hygger oss godt sammen og har flotte samtaler i noen dager.

Noen dager etterpå traff vi Kristian fra Tønsberg. Kristian er en aktiv vararepresentant i Tønsberg bystyre, som i tillegg har hatt en rekke tillitsverv i organisasjoner for funksjonshemmede. Kristian har CP og har med seg en elektrisk rullestol. Gjennom Vidy-reiser hadde han kjøpt 14 dager med reise, leilighet og halvpensjon til 13.000 kr. det er det ikke noe å si på! Vi fikk et par hyggelige kvelder sammen!

Stranda med et par som skal bade i kveldssola. 27 grader i vannet.

Å være på naturistcamping er så nærme paradis som jeg kan tenke meg. Jeg står opp ved halv åtte-åttetida og tar en joggetur med Balder. Når jeg kommer tilbake har Maren stått opp og vi er klare for et felles morgenbad. Så går dagene med sykkelturer, padleturer med vår Klepper padlebåt, bading, og ikke minst lesing i sola eller i skyggen. Temperaturene har vært slik at det ikke er nødvendig å ta på seg noe tøy med mindre vi drar på restaurant om kvelden. På restaurantene på Koversada behøver man ikke å ha på seg tøy, men man må ha noe å sitte på, dvs en sarong eller en lava-lava som vi lærte at det heter i Stillehavet. Byen Vrsar er innenfor behagelig sykleavstand om kvelden, med mange restauranter og mye folk. Da er det godt å komme hjem igjen og vrenge av seg tøyet og ta et siste glass foran bilen før vi legger oss. Ting blir så enkelt på en naturistcamping, jeg skjønner ikke de som orker å ha på seg vått badetøy og dekke seg til når man skifter.

Et par måker på toppen av dusjen på stranda på Koversada

Mange av naturistcampingene i Kroatia er dominert av folk som har faste plasser, slik det også er på mange campingplasser i Norge. Campingvogna er fast plassert og man lager litt hage og faste installasjoner rundt vogna. Dermed blir det de mindre attraktive plassene som er tilgjengelige for reisende som oss, som bare kommer og blir en stund. Men på Koversada ryddet de alle de faste plassene for noen år siden. Skal du ha fast plass på Koversada, må du ligge langt fra sjøen. Du kan riktignok bestille plass på forhånd, men bare for den viss tid. Vi har vært heldige og har funnet attraktive plasser ved sjøen i tidslukene mellom forhåndsbestillinger. Vi har riktignok måtte nytte plass en gang, men det går greit når du har bobil.

Balder syntes det ble vel varmt og søkte ofte ly under bordet i bobilen – det kjøligste stedet.

Casanova bodde på øya Koversada og i byen Vrsar. Her er jeg på Casanovas utsiktspunkt.

helstekt smågris smaker godt med kroatisk øl

Jeg holder vanligvis et høyt tempo, men på Koversada gikk dagene uten at vi gjør særlig mye. Plutselig hadde det gått tre uker og det var tid for å vende hjemover. Lørdag 21. juli pakka vi sammen og dro ved tolv tida. Det går fort å pakke sammen, men det er trist å ta på seg tøy. Jeg syntes bilen var treig på gassen, men jeg tenkte at vi var tungt lasta og at det var tre uker siden jeg hadde kjørt. Men så måtte jeg innse at det var noe galt, ikke minst når det dukka opp et symbol på dashbordet som signaliserte at det var noe feil med motoren. Vi diskuterte om vi skulle prøve å finne et verksted i Kroatia eller i Slovenia. Vi gikk for det siste, men køen på grensa var lang. Vi fant et Ford-verksted i Koper i Slovena, men da var klokka fire på lørdag og ingen på jobb. Det var et nitrist sted der vi hadde liten lyst til å tilbringe helga, så vi beslutta oss for å prøve å nå Østerrike. Bilen rulla jo og kunne på flate sletter komme opp i hundre, men det var liksom ingen kraft til akselerering. Dessuten var vi engstelige for om vi kom til å ødelegge bilen ved å kjøre videre. Klokka ni på kvelden var vi i Rosegg, der det var en bobilpass ved et hyggelig vertshus. Dagen etter sykla vi en tur rundt i området og besøkte blant annet et museum i forbindelse med et stort område med gamle gravplasser. Her lå hovedstaden til den keltiske kulturen for 2500 år siden. (http://www.keltenwelt.at/ )

I Rosegg var det ladestasjoner ikke bare for elbiler, men også for elsykler. Kärnten i Østerrike markedsfører seg stport på sykkelturisme, det er sykkelveier over alt!

Etterpå kjørte vi til Wernberg der vertshuset Fuhmann også tilbyr gratis bobilplass for gjestene sine. Vi forspiste oss på en overdådig middag og var bekymret for om vi ville klare å få opp appetitten til også å spise kveldsmat der. Vertshuset har eget slakteri og røkeri og vi ville prøve skinkene og pålegget de lagde. Jenta som tok i mot bestillingen vår mente at vi godt kunne dele en påleggsplatte, det ville være nok. Det hadde hun helt rett i. (http://www.fruhmann.at/ )

Mandag morgen sto vi opp klokka halv sju, kjøpte et par påsmurte rundstykker og noen spekepølser i Fuhmanns slakteri, før vi kjørte til Ford-verkstedet i Villach. Der kopla de en PC til bilen og satte i gang omtrent som en Microsoft feilsøking. Feilen ble funnet, det manglet en liten ring som gjorde at turboen forsvant. I løpet av 20 minutter var bilen fiksa og vi suste nordover på motorveien: Salzburg, München, Nürnberg – fram til Hannoversmünden der vi kjørte av og tok landeveien langs elva Weser. (http://no.wikipedia.org/wiki/Weser ) til Høxter der det var en fin bobilplass langs vannet. En nydelig biltur langs et vakkert landskap i fin kveldssol. Dagen etter kjørte vi via Rottefanger-byen Hameln til Steinhuder Meer. Vi hadde vært innom der også i påska, da var det ikke mye fart der. Nå myldret det av turister. Vi fikk en flott sykkeltur som riktignok ikke gikk langs vannet, men blant annet gjennom et flott naturområde med skog og myrer. Her ble det tradisjonelt skåret torv i store mengder til fyring. En mann kan skjære 1500 torvblokker på en ti timers arbeidsdag. En vinterforsyning for et hus krever minst 10 000 blokker som skal vendes og tørkes.

Solenergi har eksplodert i Tyskland. Over alt så vi hus med solenergiplater på taket, også store åkre med solenergi der sauene beitet mellom innretningene. Dert mest optiomale var blanding med biogass, solenergi og vindmøller på samme enga!

På ettermiddagen kjørte vi inn til Hannover for å få med opp Schlosspark Herrenhausen ( http://www.hannover.de/herrenhausen/Schloss_Herrenhausen/index.html ) og først og fremst Niki St. Phalles utsmykking av Grotten i Slottet. Parken og Slottet har en historie helt tilbake til 1638 som base for fyrstehuset Welfen som er familien til det engelske kongehuset. Hele slottet ble ødelagt i et bombeangrep i 1943, bare den store kaskaden – et vannfall – og Grotten ble stående igjen.

En nydelig hage

Grotta er ikke noen grotte, men tre rom ved inngangen som var utsmykket med perler, speil osv og som skulle gi kjølig skygge på varme dager. I 2002 fikk den franske kunstneren Niki de Saint Phalle oppgaven i å utsmykka Grotten. (http://en.wikipedia.org/wiki/Niki_de_Saint_Phalle )Niki er ellers kjent for sine Nana’er – frodige og fargerike kvinner. Tre av dem står utstilt i hovedgata i Hannover – de så vi i påska i år.

Nå er hele Slottet under gjenoppbygging – sterkt støttet av Volkswagen-stiftelsen som holder til i Hannover.

Fra Hannover gikk turen nordover 300 km til Fehmarn, der vi overnattet i havna Burg Staake. Det er en levende havn med fiskebåter og også et kornmottak for bøndene på øya Fehmarn som tidligere var Schleswig Holsteins kornkammer. Her er det flere fiskerestauranter og fiskerøykerier. Hvorfor er det ikke mulig å få like god fiskemat i Norge som f.eks i denne lille havna?

Utvalget av røkt fisk hos en fiskehandler i havna i Burg-Staake

Sommeren var nå omsider også kommet til Nord-Tyskland. Etter at vi hadde vært hos dyrlegen for at Balder skulle få sin obligatoriske ormekur før returen til Norge, dro vi til Wulfener Hals som er en campingplass med bobilplass, og en deilig strand – med en egen nakenavdeling.  På kveldinga tok vi ferja fra Puttgarten på nordspissen av Fehmarn til Rødby i Danmark. Natta ble tilbrakt på en av Danmarks få bobilplasser på den lille øya Farø midt mellom Lolland og Sjælland.

Etter en rask frokost, dotømming og vannpåfylling kjørte vi dagen etter til Louisiana. Der er det en utstilling om nordisk arkitektur. Finnes det noe særegent nordisk? Hvordan definerer vi våre nye fellesskaper? Det var den flotteste utstillingen vi har sett på Louisiana, var vi enige om. Men det er vi stort sett enige om hver gang vi har besøkt Louisiana. (http://www.louisiana.dk/dk/Menu/Udstillinger/New+Nordic )

Etter lønsj på Louisiana kjørte vi Strandvejen opp til Helsingør, ferja over til Sverige. Litt før seks var vi ved et vernet friområde i Åsa, ca 40 km sør for Gøteborg. Vi har ofte overnattet der siste natt på sommerturene. Det er en flott lyngheilandskap og det er etablert som et område der folk bader nakne.  På parkeringsplassen står det skilt om at det er forbudt å campe og bli over natta. Jeg skjønner at de ikke vil ha en stor bobilpark der, men jeg har vanskeligheter for å skjønne at folk ikke kan stå parkert og nyte naturen over en natt. Lovlydige som vi er, rygga vi ut av parkeringsplassen og sto i en veisving ti meter utafor parkeringsplassen.