Lars Egelands blogg

Et bilde fra den gang det var fisk å få i Hardanger

I Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane er det 93 laksevassdrag. 8-9 laksebestander er truet eller tapt pga innblanding av rømt oppdrettsfisk. På Jæren der det ikke er oppdrett, er tilstanden best. Mer enn halvparten av elvene i Hordaland er stengt for fiske, likevel tar fiskebestandene seg ikke opp. Fylket er et katastrofeområde for villaks.

Det klare vitenskapelige rådet er at dette skyldes lus fra oppdrettsanlegg, rømt laks, og i mindre grad forsuring og vassdragsregulering. Hardanger er landets mest intensive oppdrettsområde med mye rømt fisk i elevene pga lite villaks. I følge Atle Kambestad i Direktoratet for Naturforvaltning (DN) prøvde fiskeforvaltningen å si fra på 90-tallet om hvilken vei det gikk for villaksen. Varslene ble oversett fra politisk hold som var mer opptatt av å fremme oppdrettsnæringa. Nå er det opp til politikerne å handle, hvis ikke er laksefiske i Hardanger en saga blott.

Ingvill Størksen som er politisk rådgiver for Sp i Energi og Miljøkomiteen, og jeg på Lingalaks sitt oppdrettsanlegg

Jeg har vært på to dagers tur til Hardanger for å studere fiskeforvaltning og forholdet mellom villfisk og oppdrettsfisk. Turen var lagt opp av Norsk jeger og Fiskerforening med foredrag fra DN, Kystdirektoratet, Havforskningsinstituttet, Norske Lakseelver, Hardanger Villfisklag, Statkraft og oppdrettsnæringa.

Oppdrettsnæringa har hatt en eventyrlig utvikling. Det begynte som en attåtnæring i distriktene. Nå er det storindustri. Den gode sida ved det er at det gir arbeidsplasser og forsyner verden med mat.  Samtidig fører industrien med seg miljøulemper som  har vært undervurdert av politiske myndigheter. Det er ikke snakk om villfisk eller oppdrett. Oppdrettsnæringa er kommet for å bli, og har trolig et potensiale for ytterligere ekspansjon. Men da må miljøulempene tas på alvor og løses.  I dag er oppdrettsnæringa i strid med Stortingets forutsetninger om en bærekraftig næring

Lakselus

Lakselus er ikke noe som kom med oppdrettsnæringa. Lakselus er omtalt første gang på 1600-tallet. Zoologen Henrik Nikolai Krøyer beskrev arten og gav den det latinske navnet Lepeophtheirus salmonis i 1837. Problemet nå er at det finnes millioner av lakselus-verter i mærene i fjordene.

Lakselusa er vertsspesifikk og avhengig av laksefisk for å fullføre livssyklusen. Den trives dårligere dess mindre salt det er i vannet, og vil ramle av laksen når denne går opp i elven. Når laks som er fisket i elv har lus, blir det ofte sett på som et tegn på at fisken nylig har kommet opp i elven, men forsøk i laboratorium viser at lakselus kan holde seg på laksen opp til 14 dager etter at denne er flyttet til ferskvann.

Lakselusa påfører laksefisk skade ved å spise av slim, skinn og blod. Villaksen får problem når det blir produsert mer lus. Den primære effekten av lakselus er redusert vekst. Redusert vekst i svake, ville bestander kan i verste fall føre til en svekkelse av reproduksjonen, i følge Havforskningsinstituttet. Det man ser i Hardanger er at til tross for at det settes ut store mengder smolt som vandrer ut av elva, så dør den i sjøen før den kommer tilbake. I Hardanger er dødeligheten 10 ganger over normalen. Der det er lite lus er overlevinga større.  Til tross for økt fokus på luseplagen, er situasjonen uendra de siste 3 åra.

Rømming

Vi vet ikke hvor mye laks som rømmer fra oppdrettsanlegg. Det er trolig sterk underrapportering fra næringa. Oppdrettsfisken har andre genetiske egenskaper enn villfisk. Slik må det være: Oppdrettsfisken er et husdyr som skal trives i fangenskap. Det betyr at det er viktig at den ikke blander seg med villfisk. Der det fra før er sterke villfisk-stammer klarer villfisken seg bedre i forhold til rømt fisk. Men der villfiskstammene er redusert, er innblanding av rømt fisk ødeleggende. Det er altså en ond spiral der vi ikke klarer å bygge opp villfiskstammene, som i Hardanger. Til tross for tiltak for å redusere rømming de siste åra, har næringa i den samme tida vokst så kraftig at effekten av tiltakene mot rømming er spist opp.

Døra til fiskefjøset må lukkes

Det er behov for et teknologisk sprang for oppdrettsnæringa: Miljøpåvirkningene fra næringa har passert grensa for det som kan aksepteres. Vi må lukke døra til fiske-fjøset!  Oppdrettsnæringa består ikke av skurker, men av hardt arbeidende mennesker som gjør mye for næringsvekst i distriktene. Men de mange små økologiske fotavtrykkene gjør at det samlet blir for mye.

Nå skjer det en teknologisk utvikling i retning av lukkede anlegg. Gassprodusenten AGA åpna nylig et forskningssenter i Ålesund. AGA leverer oksygen til oppdrettsnæringa. I lukka anlegg må oksygen settes til, og AGA ser at det ligger en framtid her. Lukkede mærer vil være mer stabile med hensyn til rømming. Ikke minst kan de plasseres i mindre værutsatte områder, siden man uansett er avhengig av å pumpe inn vann og tilsette oksygen. Luseplagen vil være løst ved slike anlegg ved at vann kan tas inn fra en dybde der lusa ikke overlever.

Men Oppdrettsnæringa frykter for lønnsomheten hvis det stilles krav om lukkede anlegg. Det er imidlertid ikke sikkert at det vil bli vesentlig dyrere. Investeringen vil muligens bli større, men levetida til anleggene vil bli lengre.

I dag er det ca 50.000 tonn biomasse i oppdrettsanlegg i Hardangerfjorden. Oppdrettsnæringa ønsker økte konsesjoner over hele landet. En slik økning bør skje gjennom at mer av biomassen legges i lukkete anlegg. Smolt produseres i dag i lukka anlegg på land. Deretter settes den ut i åpne mærer med en gjennomsnittlig produksjonstid på 15-18 måneder før den slaktes. En kan tenke seg at smolten i stedet settes ut i lukkede anlegg inntil fisken har nådd en størrelse der den settes ut i åpne mærer. På den måten kan produksjonstida i de åpne mærene bli redusert.  Det økologisk kritiske er mengden biomasse i åpne anlegg som må trappes ned. På sikt bør lukkede anlegg bli standarden.

Vasskraftregulering og fiske

Visste regjeringa hva den gjorde på 1970-tallet, spurte Rolf Jensen jobber som miljørådgiver i Statkraft. Regjeringa prioriterte kraft på bekostning av miljø. Han slo fast at Manøvreringsreglementet som setter grenser og stiller krav til Statkraft i forhold til konsesjonene, ikke er godt nok. Av hensyn til turismen er det for eksempel krav om minimumsvannføring i Vøringsfossen om sommeren. Men uten vann om vinteren, dør fisken. Statkraft ver pålagt å sette ut fisk, men opplever en unaturlig høy dødelighet, særlig om vinteren, sa Jensen. Han så fram til vilkårsrevisjonen som for Eidsfjord-utbygginga kommer i 2015. Med det nåværende manøvreringsreglementet har vi ikke oppnådd målet om en bærekraftig villfiskstamme, sa Jensen. Hans løsning var en økt hensyntaking til fisk i villkårsrevisjonen, inkludert vannføring også om vinteren, muligens på bekostning av sommer-vannføringa for å unngå for store økonomiske tap.