Fra 9. til 12. oktober var Stortingets Energi og miljøkomite på reise fra Kirkenes til Murmansk. Vi møtte ledelsen for Norilsk Nikel i Sapoljarni, politiske ledelse i Dumaen i Murmansk fylke, guvernøren, russiske representant for Bellona – og Statoil. På bildet står komiteen sammen med generalkonsul Øyvind Nordsletten foran atomisbryteren Lenin.
Statoil i Russland
Statoil fyller 40 år i år. Selskapet er blitt verdens største offshore-operatør. I 20 år har Statoil også vært i Russland. De har bare 50 ansatte, men er involvert i prosjekter der andre oljeselskaper er operatører. Direktør for samfunnskontakt Svein Åge Olsen fløy til Murmansk fra Moskva for å snakke til oss. Mens Bellona bare fikk møte Energi og miljøkomiteen, fikk Statoil snakke både til EMK-komiteen, Transportkomiteen og de 35 studentene ved Forsvarets Høgskole.
Statoil produserer i dag 1,8 millioner oljeekvivalenter, sa Olsaen, vå¨rt mål er å produsere 2,5 millioner i 2020. For meg er 2020 et årstall som først og fremst er kobla til at vi innen den tid skal ha redusert vår bruk av fossile brennstoff som gir klimagassutslipp, med 30 %. Hvis vi får til en internasjonal avtale skal vi redusere enda mer. Jeg kommenterte at den største trusselen mot Statoils forretningsplaner er om vi lykkes i å hindre global oppvarming, det vil si om vi lykkes i å redusere bruken av olje og gass.
Olsen fikk spørsmål om det ikke var vanskelig å arbeide i et land som Russland. – Vi leser jo blant annet om problemene som Telenor har her. – Ja, sa Olsen, det er en del vanskeligheter, men det er verdt det. For her er profitten stor, kunne han fortelle. Han valgte et eksempel som ikke gjaldt Statoil, men BP. De kjøpte for noen år siden en part i en utvinning for 6 milliarder. Nå har de tatt ut 9 milliarder i fortjeneste og har en markedsverdi på over 20 milliarder i Russland! Jeg blir ikke begeistra av slike profitter. Jeg blir skremt, både over hvor mye penger som kan tas ut av landet, og av at slike profitter blir framholdt som et eksempel til etterfølgelse!
Russlands statsreligion – atomkraft
Verdens største atomdrevne isbryter ble bygd for 53 år siden og fikk det stolte navnet Lenin. I dag ligger båten som et museum og informasjonssenter i Murmansk havn. Selskapet Atomflot har 10 atomdrevne isbrytere – 5 er i virksomhet sammen med 7 forsyningsskip. Lenin har 90.000 hestekrefter, de båtene som er i drift har noe mindre. Atomkraft er økonomisk, sier Andrey Smirnov fra Atomflot. Skipene går 5 til 7 år uten påfyll av brensel. Skulle vi erstattet atomkrafta med diesel hadde en slik båt brukt 200-300 tonn pr døgn, det ville ikke vært isbrytere, men is-tankskip.
60 % av energien i Murmansk fylke kommer fra kjernekraft. Kola Kraftverk har fire reaktorer, hvorav tre er i drift. På forhånd hadde vi hørt fra norske myndigheter at det er planer om å fase ut de to eldste reaktorene. Det fnøs Anne Kireva av. Anna er en av de ansatte ved Bellonas Murmansk-kontor. Atomkraft er den nye statsreligionen i Russland, sa hun da vi møtte henne: Dere kan være helt sikre på at levetida blir forlenget! Det ble bekrefta på møtet om bord i Lenin. De eldste reaktorene er oppgradert, ble det sagt.
Finnmark trenger kraft, ikke minst på grunn av ny aktivitet ved Sør-Varanger gruver. Statkraft ønsker å lage en ledning til Nikkel, men det har Ola Borten Moe avvist. Det blir ikke aktuell politikk å forsyne Finnmark med atomkraft fra de vi betrakter som farlige reaktorer. Russerne vil gjerne selge kraft, og bygge ny kjernekraft. De mener derfor at Norge burde bygge nett til transformatorstasjonen i Nikkel, vi må jo selge kraft for å tjene penger til å kunne stenge de eldste reaktorene og bygge nye, sier de.
Etter min mening burde det være uaktuelt å forsyne Finnmark med atomkraft, enten det er gamle eller nye reaktorer. Både Finnmark og Kola har et stort potensiale for vind- og tidevannskraft, men det er behov for å bygge ut nettet.
Norge har brukt 1,5 milliarder kroner på atomopprenskning i Nordvest-russland. 50 km fra norskegrensa ligger Andrejeva-bukta som var den russiske Nordflåtens hovedlager for atombrensel fra ubåter. Her er det blant annet lagret 20.000 brukte atombrenselstaver, 9000 tonn fast radioaktivt avfall og 5000 kubikkmeter flytende radioaktivt avfall. Tilstanden for dette lageret har vært skandaløs. Norge har engasjert seg i oppbygging av en infrastruktur og sikring i Andrejeva-bukta som gjør at det planlegges at atomavfallet skal flyttes i 2016 og 2017 til Majak i Øst-Russland. Russland har hogd opp 130 gamle atomubåter. Det betyr at vi nå er på bunnen med hensyn til aktive atomreaktorer i området. Men faren er at det nå stiger: Russerne planlegger 20 nye atomubåter, 3-5 nye isbrytere, 2 moderne atomdrevne kryssere, flytende atomkraftverk og utvidelse ved kola atomkraftverk. Det betyr økt fare for ulykker med sprening av radioaktivitet. I fjor var det to slike ulykker: 29. desember brøt det ut brann i en atomubåt mens den lå i dokk i Murmansk. Litt tidligere samme måned døde to av mannskapet da atomisbryteren Viggasj fra Murmansk kom i brann i Karahavet.
Fortsatt dødsskyer fra øst
Dødt landskap rundt Zapoljarni
Nær den norske grensen har firmaet Norilsk Nikel et smelteverk i byen Nikel og et briketteringsanlegg i Zapoljarni. Utslippene her er 5 ganger høyere enn de samlede norske utslippene av svoveldioksyd. Både på jarfjordfjellet og i Pasvik er det målt utslipp over grenseverdiene satt av både Norge og EU. Norge har tidligere bevilget 300 millioner kroner i tilskudd for å få redusert utslippene ned fra dagens over 100.000 tonn til ca 10.000 tonn. Russerne var lenge innstilt på å få til dette, men har nå inntatt en annen holdning. Vi forholder oss til russiske lover. Gjennom etableringa av et nytt briketteringsanlegg i Zapoljarni reduserer vi utslippene til 50-75.000 tonn. Det får være nok, mener russerne. Konsernet Norilsk Nikel går med milliardoverskudd hvert år slik at det ikke står på økonomiske muskler for å få til en slutt på utslippene. Muligens er forklaringen at konsernet egentlig ikke har et stort ønske om å drive videre i Nikel og Zapoljarni, men at russiske myndigheter ønsker at de ikke legger ned siden det er snakk om hjørnesteinsbedrifter i de to byene. Dermed får Norilsk Nikel drive videre uten å bli plaget av miljøpålegg. Vi tok dette opp med representanter for Fylkes-Dumaen, og med representanter for Norilsk Nikel. Begge viser til det de mener er stadige teknologiske utbedringer og forbedringer, men noe særlig redusert utslipp blir det ikke. Lederen for naturvern-komiteen i Dumaen tok imidlertid ordet under et møte og fortalte at hun som lege hadde jobbet med de ansattes helse i over 30 år. Det er ingen tvil om at de har dårligere helse som følge av forurensing, sa hun. Vi er derfor nødt til å se på de russiske grenseverdiene som er alt for høye, rakk hun å si før hun ble avbrutt av møtelederen.
Svovelutslippene dreper all vegetasjon. I tillegg slippes det ut store mengder tung-metaller som akkumuleres i flora og fauna. På norsk side lurer folk på om det er trygt å spise bær, sopp og kjøtt fra jakt. Mattilsynet har grenseverdier for hva som kan være innhold av tungmetaller i mat som selges, mens det finnes ingen grenseverdier for hva du selv plukker og spiser. Det må på plass, samtidig som Norge fortsatt må jobbe for å stoppe forurensingene fra Nikel og Zapoljarni.
Feiring av seieren over fascismen
25. oktober 1944 frigjorde russiske soldater Kirkenes. Det falt flere sovjetiske soldater i kampen for frigjøring av Finnmark, enn det falt nordmenn i kampen for Norge. Da tyskerne angrep Sovjetunionen i 1941, ventet de en uke før de gikk over det som den gang var grensa mellom Finland og Sovjetunionen. Det ga russerne tid til å forberede seg. De tyske soldatene slet seg gjennom myr og elv. Det minte lite om generalenes drøm om parademarsj mot Murmansk. Lange avstander i et veiløst, til tider iskaldt og goldt landskap. Stein, berg og stup, djup gjørme, strie stryk og hardnakka russiske soldater stengte veien til Murmansk. Frosten kom og kulda krøp gjennom klær og kropp. Framstøtet mot Sovjetunionen strandet i Litsadalen. Tyskerne hadde undervurdert både terrenget og den russiske motstanden. Russerne brukte terrenget bedre enn inntrengerne, og mange russere hadde erfaring fra den finsk-russiske vinterkrigen. En tre år lang stillingskrig begynte. 8. oktober 1944 brøt sovjeterne gjennom de tyske stillingene på vei mot Norge. Til sammen regner man med at tyskerne hadde tap på 35.000 mann, mens blant russerne falt over 70.000 og 130.000 ble såret.
Russerne feirer ikke freden, men seieren over fascismen. Her står jeg foran seiersmonumentet i Litsadalen.
Første kveld i Murmansk inviterte Dumaen oss på middag på restauranten ”Tsarens jakt”. Dagen etter var det det norske Generalkonsulatet ved generalkonsul Øyvind Nordsletten som var vert. Nordsletten er en veteran i diplomatiet med bl.a. 16 år som norsk ambassadør i Moskva. Så var han tre år i Irland, før lengselen etter Russland gjorde at han søkte stillingen som Generalkonsul i Murmansk. Nordsletten hadde invitert en rekke gjester fra russisk samfunnsliv i Murmansk, men også representanter for Nordflåten og ikke minst for russiske krigsveteranforeninger. På et podie sto to marinegaster parade med en gammel norsk plakat fra frigjøringsdagene mellom seg. Der sto det: Velkommen til Norge – på russisk og norsk.
Over 2000 mennesker fra Kirkenes gjemte seg i Bjørnevatn gruver i oktoberdagene 1944. Her marsjerer de ut for å møte de sovjetiske soldatene.
Lars Egelands blogg 
Legg igjen en kommentar