Jeg snakker på vegne av 44 små øystater, mange av oss vil ikke overleve dette århundret, sa en alvorlig utenriksminister Kieren Keke fra Stillehavsstaten Nauru. Han åpnet dagens plenumssekvens der ledere fra alle land skal tale. Jeg sitter ved Norges sete i salen og ”holder flagget” som det heter. Forhandlerne har ikke tid til å sitte her. Nauru var førsteoppslag på CNN-nyhetene i dag. Det handler ikke bare om at øyene blir oversvømmet av havet som stiger, men også om økt antall stormer, lange perioder med tørke eller med regn som ødelegger det tradisjonelle landbruket.
http://edition.cnn.com/2012/12/04/world/asia/nauru-ocean-danger/index.html?hpt=hp_c2
Øystatene har stand her på Klimatoppmøtet under slagordet Climateground Zero. Her er ikke klimaendringene et diskusjonstema, de ser konsekvensene hver dag. Ved åpningen av høynivådelen av toppmøtet i går, ble det vist et imponerende multimediashow der hovedpersonen var en ung jente fra Qatar som studerer medisin i New York. Hun presenterte seg som klimaflyktning fra USA. For meg var det sterkt at det ble presentert som et faktum at orkanen Sandy som herjet New York i høst, var et resultat av menneskeskapte klimaendringer. Det viser dilemmaet vi står overfor: Det vil bli dramatisk dyrere og vanskeligere å handtere klimaendringene, om vi ikke handler nå. Kostnadene fra Sandy er beregnet til 50 milliarder dollar. Det er penger som burde vært brukt til å stoppe klimaendringene, i stedet for å reparere skadene av klimaendringene.
Direktøren ved det anerkjente Potsdam Institute for Climate Impact Reserach sa det slik på åpningsmøtet i går: Hvis temperaturen i kroppen vår stiger med to grader, har vi kraftig feber. Temperaturen kan ikke stige mye mer før vi dør. Verden er minst like følsom for temperaturendringer.
Alle sier at vi må handle nå, at vinduet for å kunne endre er i ferd med å stenges. Likevel går det langsomt og tregt. Det går gale veien: Klimagassutslippene nådde nye høyder i 2011. Issmelting ved polpunktene gjør at havets evne til å reflektere sollys svekkes. Vi får en selvforsterkende prosess der temperaturen stiger ytterligere fordi vi har satt i gang med menneskeskapte temperaturøkninger. Permafrosten smelter også langt hurtigere enn antatt. Dermed står vi i fare for at enorme mengder metangass som er langt farligere enn CO2 frigis.
Målet på denne konferansen er for det første å få til en ny Kyoto-avtale. Den gamle går ut ved nyttår, så det haster. Men Kyoto-avtalen omfatter bare 10-15 % av de totale utslippene. I tillegg skal det jobbes mot en ny global avtale fra 2015. Det er vanskelig å få til en slik avtale, og den vil komme for seint. Det betyr at det i mellomtida må jobbes med også andre tiltak. Bare et tyvetall av verdens 100 største utslippsland har i det hele tatt satt seg mål om utslippskutt. Det må settes inn press mot at flere land setter seg mer ambisiøse mål. I tillegg er det andre prosjekter som f eks et samarbeid mellom storbyer over hele verden som har satt seg mål om utslippskutt. Norge har ledelsen når det gjelder klimakutt som følge av skogsatsing i u-land. Bare pengene vi har brukt i Brasil har ført til kutt tilsvarende 10 ganger Norges utslipp. Nå inngår vi en avtale med Vietnam. Jeg skal delta på møte med Vietnams miljøminister i ettermiddag.
Akkurat nå taler Mark Dreyfus fra Australia. Han snakker på vegne av den såkalte Umbrella-group – en slags restgruppe av industriland som ikke tilhører andre sammenslutninger som f eks EU. Gruppa omfatter værstinger som USA, men også Norge. Dreyfus peker på et hovedproblem: Verden har endra seg mye etter at den første klimaavtalen ble inngått. Der heter det at klimaendringene er de rike landenes ansvar, og at utviklingslandene skal slippe å betale. I mellomtida er Kina blitt det landet som slipper ut mest klimagass. Både Kina og vertslandet Qatar med en økonomisk vekst på 16% i året, regnes som u-land, mens Romania og Hellas er rike land. Det er behov for en ny modell for hvem som skal betale, – det er krevende.
Mange land som er mye mer avhengig av fossil energi enn Norge, slik som f eks Singapore, understreker behovet for økt energiøkonomisering, der Norge står langt tilbake, etter min mening. Det kan de gjerne fokusere mer på her i Qatar også. F.eks. drives lyskasterne på parkeringsplassen utenfor utstillingsområdet at små enkle diesel-aggregater. Når det gjelder transport så er kollektivtransport helt ukjent her. Det betyr at det er helt umulig å si hvor langt tid det tar med buss fra hotellet vårt og til konferansesenteret. Uten trafikk-kork går det på 10 minutter, men vi må regne med en time i rushtida som er det meste av dagen. Her har alle egen bil. Taxi brukes bare av turister. Busser finnes vanligvis ikke, men er brakt hit for denne konferansen. men de har lite erfaring med kollektivtrafikk, f.eks. at det kan organiseres slik at bussen stopper ulike steder. I stedet kjører vi med nesten tomme busser.
På vei til bussen om morgenen, leder av Energi og miljøkomiteen, erling Sande (Sp) foran
I går hadde vi i parlamentarikergruppa et møte med parlamentarikerne fra de andre nordiske landene. Fra Danmark var blant annet SF-veteranen Sten Gade, og Jens Holm fra Vänsterpartiet i Sverige. Vi tre skal nå spise lunsj sammen og diskutere felles strategier.
Nordiske parlamentarikere, Sten Gade i midten
Lars Egelands blogg 
Legg igjen en kommentar