Lars Egelands blogg

Oljeindustrien tar feil. Mer oljeboring vil øke klimaproblemet – og samtidig svekke livsviktige næringer som Norge skal leve av etter oljealderen.

«Verden trenger alt vi kan produsere. Norsk olje og gass bidrar til å løse klimaproblemene», hevder oljebransjen og blir kraftig heiet på av Ola Borten Moe. Norsk petroleumsforenings store oljeindustripolitiske konferanse i Sandefjord fporrige uke ble åpnet med ordene: «Det er ingen skyer i horisonten».  Direktør Haugane i Den norske Oljeselskap fikk salen med i en rungende latter når han pekte på at det er noen tullinger som er skeptiske til tempoet i oljeutvinninga. «Vi skal pumpe olje etter at sola har slokna» proklamerte hevdet han.

Høy norsk olje og gassproduksjon i mange tiår framover vil definitivt øke mengden CO2 i atmosfæren, og dermed bidra til å forsterke klimaendringene. Om Norge bestemmer seg for å bore etter olje til siste dråpe , må andre land få rett til å gjøre det samme. Og da blir konsekvensene svært dramatiske. Det er en oppskrift til livsfarlige klimaendringer. I tillegg gambler vi med verdifulle og sårbare havområder dersom oljeboringen også skal skjer med høy risiko i svært verdifulle og sårbare områder som Lofoten, Arktis og Skagerak.  Samtidig er oljeindustrien i ferd med å bli en gjøkunge i norsk økonomi, som suger til seg ingeniører og fagfolk, og driver opp et norsk kostnadsnivå som truer de næringene Norge skal leve av etter oljealderen.

Det internasjonale energibyrået (IEA) påpeker at  vinduet for å nå FNs togradersmål vil lukkes om få år. At ¾ av alle kjente fossile ressurser må ligge om vi skal nå målet.

I 2010 økte CO2-utslippene økte i verden med 4,6 % i følge IEA. Industrialiserte land slipper ut større mengder CO2 enn gjennomsnittet.  Men det er først og fremst i tidligere u-land at utslippene øker. Kina økt sine utslipp pr innbygger mer enn 2,5 ganger det siste tiåret.  India har doblet sine utslipp.  De vil også ha den velstandsøkinga vi har oppnådd. Det er en krevende oppgave å nå målet togradersmålet, men realiteten er at vi står overfor enda større utfordringer om vi ikke klarer det. I dag styrer verden mot 6 graders oppvarming. Mange forskere mener at det aldri vil skje fordi landenes økonomier vil bryte sammen lenge før. Det burde også bekymre oljebransjen.

Fjerde hovedrapport fra FNs klimapanel legger til grunn at den globale utslippsveksten må stanses senest i 2015, og at utslippene deretter reduseres med 50-85 % innen 2050 i forhold til 2020-nivå. Kan dette kombineres med den norske olje og gassindustriens ambisjoner? Lar det seg gjøre å kutte opp mot 85 % ved at vi erstatter kull med gass? Eller at vi bruker en olje som er produsert med lavere utslipp enn annen olje? Svaret er nei.

Hovedvekten av utslipp er ikke knytta til utvinningen, men til forbrenningen.  Forbrenningen av fossil energi må reduseres.  Når nærmere halvparten av den brukes til å produsere strøm og varme, finnes det i stor grad bærekraftige  og fornybare alternativer. Dette er avgjørende når ikke bare skal kutte klimautslipp, men også  sørge for at verdens fattigste får økt tilgang til energi. Å  erstatte  kull med gass, er  ikke nok. Løsningen ligger i det enorme potensialet i utvikling av  rein energi fra vann, vind og ikke minst sol.

Å oppnå universell tilgang til strøm og rene kokemuligheter til alle som mangler det, vil i følge IEA kreve store investeringer, men ikke på norsk sokkel: I IEAs regnestykker vil 70 prosent av energien som skal gi strøm til de fattigste være fornybar, 27 prosent kull og litt diesel. Naturgass er ikke med i IEAs energibilde for de fattigste i det hele tatt.  Økningen i globalt klimautslipp for å gi alle mennesker strøm og kokemuligheter, blir på beskjedne 0,7 prosent!

Også NHO er opptatt av den økende todelingen av økonomien, men har ingen oppskrift til å gjøre noe med problemet.  Norge er et lite land, og en forvokst oljeindustri fungerer stadig mer som en gjøkunge i forhold til næringsliv og velferdsjenester som ikke er koblet til oljeøkonomien.

Allerede nå opplever mange norske bedrifter at oljeindustrien suger til seg kompetanse, at kostnadsnivået i Norge drives så høyt at det gjør det vanskelig å konkurrere ute i verden.

Bokstavlig talt livsvikte næringer mister også mange hode til oljebransjen, kunne Aftenposten fortelle like etter nyttår.  «Radiumshospitalets genomsenter er fødestue for norske selskaper innen kreftmedisin. Men primus motor for senteret Ola Myklebost sliter med at mange av de beste bioinformatikerne og IT-folkene blir lokket til oljebransjen.. Der får de tredoblet lønna.»

Ingen vil avvikle norsk olje og gassindustri over natta. Samtidig må vi innse at det ikke lar seg gjøre å pumpe til siste dråpe. Vi har kompetansen og de økonomiske musklene til å starte oppbyggingen av det vi skal leve av etter olja, om vi ikke venter for lenge.

(innlegget er lett omarbeidet fra et tilsvar til kronikk av Gro Brækken i Norsk Olje og Gass – som jeg prøvde å få på trykk i Aftenposten)