Lars Egelands blogg

Rannveig Kvifte Andresen som er  stortingsrepresentant og kulturpolitisk talsperson for SV og jeg har et innlegg i dagens Klassekampen om at nå må vi satse på folkebibliotekene.

Folkebibliotekene er blitt den store kultur-taperen det siste ti-året. Mens det rød-grønne kulturløftet har betydd enorme økninger i budsjettene for den statlig finansierte kulturen, har de kommunalt finansierte folkebibliotekene opplevd å bli salderingspost. Ikke bare har de gått glipp av økningene, bevilgningene har faktisk gått tilbake med 35 kroner pr innbygger i reine tall. Bibliotekenes andel av kulturbudsjettet har gått ned fra 14,2 % i 2001 til 11,1 % i 2011. Det er dramatisk. Derfor vil SV nå prioritere folkebibliotekene på topp.

Folkebibliotekene er sjølve grunnmuren i kulturlivet, sa Anne Enger da hun la fram evalueringa av kultursatsinga.  De reduserte bevilgningene gir seg utslag i redusert bruk. Men fortsatt er folkebibliotekene den viktigste og mest brukte kulturinstitusjonen for folk flest. I 2004 besøkte 54 % av befolkninga biblioteket, mens i 2008 var dette gått ned til 51 %.

Den digitale utviklinga vil ikke erstatte bibliotekene. Bibliotekene vil sjøl være spydspisser for demokratisk tilgang til digitale ressurser.  At bibliotekene har tilbudt alle tilgang til PC og Internett, har hatt stor betydning i mange år. Sjøl om folks tilgang til Internett har økt, er det fortsatt viktig at alle kan komme på nett på biblioteket. Det som er blitt viktigere, er hvilke kunnskapsressurser du får tilgang til på nettet: Her har bibliotekene en rolle i å skaffe tilgang til kunnskapskilder som man ikke ellers får gratis tilgang til. Dette blir en viktigere og viktigere oppgave ettersom flere og flere kilder lukkes for gratis bruk og ettersom behovet for kunnskapskilder øker. Den norske bokbransjen har endra seg slik at bokhandlerne i større og større grad blir et sted for salg av nye bøker, mens biblioteket er det eneste stedet som også gir tilgang til de bøkene som er mer enn noen måneder gamle. Uten bibliotekene ville de fleste norske forfattere være utilgjengelige for publikum.

Hele 57 % av innvandrerbefolkninga bruker bibliotekene. Det er flere årsaker til dette; dels er det et klassespørsmål som gjør at de med lavest inntekt har mest nytte av et gratis tilbud som biblioteket. Dels er det at bibliotekene har vært flinke til å gi innvandrerne tilgang til informasjon og kunnskap fra hjemlandet. Det handler også om at mange innvandrere er ivrige etter å tilegne seg kunnskap som skal til for å lykkes i arbeidsliv og sosialt liv i det nye landet – da er biblioteket løsninga. Biblioteket oppfattes som et trygt tilbud som det er akseptert i alle innvandrermiljøer at alle bruker. Slik sett er biblioteket en suksesshistorie for integrering. Reduksjonen i bevilgninger har imidlertid mange steder nettopp rammet tilbudet til innvandrerne.

Også barna er storforbrukere av bibliotek. Dette har stor betydning for å gi alle barn like muligheter. Biblioteket gir barna tilgang til opplevelser og læring. Finlands store satsing på bibliotek og skolebibliotek framstilles ofte som forklaringa på hvorfor landet ligger på topp i leseferdigheter hos barn.

Kvinner bruker bibliotekene mer enn menn. Det er selvsagt fordi kvinner leser mer enn menn, samtidig tar kvinnene ofte ansvar for sine menns lesning ved å låne hjem bøker til dem.  En svekking av bibliotekene rammer altså kvinnene, samtidig som det vil føre til at menn leser enda mindre.

Bibliotekenes rolle som demokratiske møtesteder er blitt tydeligere de siste åra. Mange steder er det bibliotekfilialen som konstituerer lokalsamfunnet som det eneste felles møtestedet etter at alle andre offentlige institusjoner er lagt ned. På større steder er biblioteket stedet der folk møtes på tvers av aldre, klasser og utdanning.

Undersøkelser viser at folk verdsetter biblioteket langt høyere enn hva som i dag bevilges. Også de som ikke selv bruker biblioteket, mener det er viktig at nabogutten bruker biblioteket, mens de selv tenker at de skal bli bibliotekbrukere bare de får mer tid. Hvorfor er bibliotekene da blitt hengende etter? Hovedforklaringa er pressa økonomi i kommunene kombinert med manglende kunnskap om biblioteket hos mange politikere. Mange politikere ser på biblioteket som en koselig ”kan-ha”-tjeneste for lesehester, i stedet for å se på biblioteket som en ryggrad for demokratisk mulighet for tilegnelse av kunnskap og opplevelser.  Hvis kompetanse er det vi skal leve av i framtida, er den frie tilgangen til kunnskapskilder i biblioteket, sammen med skolevesenet, vårt fremste konkurransefortrinn.

Hva må gjøres?

Statlige infrastrukturbevilgninger til bibliotekformål må økes kraftig. Det betyr at staten frikjøper tilgang til kunnskapskilder som tidsskrifter, databaser, bøker i fulltekst elektronisk – og tilbyr dette til alle landets bibliotekbrukere.

Da folkebibliotekenes eget direktorat Statens Bibliotektjeneste ble nedlagt og ABM-utvikling ble oppretta i 2003, ble det lovet ”monalege prosjektmidler” til utvikling av arkivene, bibliotekene og museene. Disse midlene kom aldri. I stedet ble ideen om samarbeid mellom arkiv, bibliotek og museer skrinlagt.  Ansvaret for utvikling av folkebibliotekene ble i 2010 lagt til Nasjonalbiblioteket som er en viktig nasjonal aktør, men som ofte har egne interesser som kan gå på tvers av folkebibliotekenes. Nå etterlyser Enger-utvalget en klarere styring og vilje til utvikling fra Kulturdepartementet. Det må komme på plass, enten ved styrking av KDs bibliotekkompetanse eller gjennom oppretting at et nytt direktorat. Samtidig må Staten faktisk innfri sine løfter om utviklingsmidler for å utvikle de enkelte bibliotekene og felles tjenester mot innbyggerne.

Bibliotekloven sier at alle kommuner skal ha et bibliotektilbud. Men loven sier ikke noe om nivået på tjenesten. Vi kan ikke sitte stille og se på at kommunene bruker folkebibliotekene som salderingspost. SV kjemper for en bedre kommuneøkonomi, men det er viktig at disse pengene også brukes på å gi et likeverdig bibliotektilbud over hele landet. Det betyr at vi må ta opp diskusjonen om økt bruk av øremerkete tilskudd eller å vurdere andre tiltak som minimumsnormer for bevilgninger i forhold til antallet innbyggere i kommunen.