Lars Egelands blogg

Stortinget har i dag diskutert forskningsmeldinga. En offensiv forskningsminister pekte på at Norge er det OECD-landet som bruker nest mest på forskning. Forskningsbevilgningene har økt med hele 76 %, samtidig som noen prøver å tegne et bilde av hvileskjær. – Men, man kan bli bedre, sjøl om man er god, sa Kristin Halvorsen. Hun pekte bl.a. på at meldinga innebærer at det nå skal lages forpliktende ti-års-planer for norsk forskning.

Heidi Sørensen som sitter i forskningskomiteen for SV, pekte på at FrP som sier de stiller spørsmålstegn ved sannheten om menneskeskapte klimaendringer, samtidig sier nei til midler til klimaforskning.

Sjøl holdt jeg innlegge om åpen publisering – regjeringa legger med stor støtte fra Stortinget, enda sterkere press på at norske forskningsresultater skal gjøres offentlig tilgjengelig for alle. Det er veldig bra, og det er også hyggelig at min gamle arbeidsplass Høgskolen i Oslo og Akershus, trekkes fram i meldinga for det gode arbeidet de gjør for å gjøre forskninga tilgjengelig gjennom åpne, institusjonelle arkiv. HIOA har også innført et system med økonomisk belønning til forskerne for åpen publisering.

Noen tror at åpen publisering vil spare utgifter, siden forskninga da vil være gratis tilgjengelig. Det er feil: det vil fortsatt være behov for tilgang til kommersielle databaser, og institusjonene vil ha store utgifter kopla til arbeidet med åpen publisering.

Her er innlegget som jeg holdt i salen i dag:

Grunnleggende for forskning er å bygge videre på akkumulert kunnskap, for forskeren er det nødvendig å ha tilgang til nasjonal og internasjonal kunnskapsstatus. Det er krevende. Mengden av forskningspublikasjoner har økt, og fordi kunnskap er blitt en stadig viktigere drivkraft i økonomien, så har også kostnadene ved tilgang til forskning økt. Det er ikke slik at ny teknologi har redusert utgiftene til fag- og forskningsbibliotekene, det er tvert i mot slik at utgiftene har gått rett i været.

I de fleste tilfellene har forskerne interesse av å dele sin forskning med andre, – det er jo publiseringa som gir forskningsmessig status, ja de er også interessert i å dele gratis ut fra den holdningen av at hvis du får tilgang til min forskning, får jeg tilgang til din – som jeg er helt avhengig av.

Det er dette som ligger til grunn for åpen publisering.  Jeg er glad for at regjeringa så klart sier i meldinga at den prinsipielt mener at all forskning som er helt eller delvis offentlig finansiert skal være åpen tilgjengelig, og at dette får samstemmig støtte fra komiteen.

Det er viktig å understreke at åpen publisering stort sett vil komme i tillegg til etablerte vitenskapelige tidsskrifter. Fri tilgang betyr heller ikke at det blir gratis for institusjonene som bygger opp sine vitenskapelige arkiver, foreløpig ligger prisen pr publikasjon i åpne arkiver ennå over prisen pr publikasjon i abonnementsdatabaser. Forskjellen er at utgiftene i det første tilfellet belastes institusjonen som bidrar med arkivering , mens i det andre tilfellet belastes det institusjonen eller forskeren som ønsker tilgang. Begge disse to publiseringsmåtene vil leve ved siden av hver andre i en god stund.

Åpen publisering er å etablere en informasjonsallmenning ved siden av det kommersielle markedet. Det er nødvendig at kommersiell publisering får en konkurrent eller motkraft for å hindre monopolisering. At myndighetene setter strenge krav om egenarkivering i åpne arkiver vil bidra til at kommersielle utgivere vil måtte akseptere at publisering skjer parallelt.

Oppbygging av åpne arkiver er en viktig oppgave for institusjonene, dyrere jo større man er, samtidig bidrar det til å demokratisere forskninga ved å skape en bredere tilgang. I mange utviklingsland vil de være helt avhengig av andre publiserer åpent.

Siden den åpne publiseringa vil skje parallelt med fortsatt kommersiell publisering, er det viktig at det også jobbes videre med å gi forskningsinstitusjoner tilgang til elektroniske tidsskrifter og andre elektroniske forskningspublikasjoner via kommersielle databaser, gjennom fellesavtaler initiert av Cristin. Hvis vi ønsker forskning også i mindre forskningsinstitusjoner må vi bruke det vi måtte ha av markedsmakt ved at vi står sammen, for å oppnå rimelige priser og bred tilgang.