Lars Egelands blogg

Den tidligere talsmannen for Det Green Party i England og Wales, Derek Hall, har skrevet en bok om framveksten av det grønne venstre (Hall: The Rise of the Green Left, Pluto Press, 2010) . Der gjennomgår han økososialistiske bevegelser i hele verden, ikke minst i Latin-Amerika hvor de vokser sterkt, men også i Europa der SV er en del av denne bevegelsen. Tidligere har vi hatt såkalte realsosialistiske land (Øst-Europa)  der miljøpolitikken ikke ble satt høyt. Samtidig har vi fått moderne kapitalistiske stater som har satt kraftige reguleringer for forurensning, miljø-ødeleggelser og klimagassutslipp. Økososialismen som var grunnlaget for SV med politikere som Harvtig Sætra (Populismen i norsk sosialisme) og Ottar Brox framstår i dag som en bevegelse som blander sosialisme, økologi og kritikk av markedskrefter og globalisering. Hvorfor kan denne økososialistiske bevegelsen løse klimakrisene og ikke mer ”upolitiske” grønne partier som MDG som ikke tør velge mellom blått og rødt?

Kapitalismen er et komplekst globalt system men der vekst er en forutsetning. For å fortjeneste må nye varer og tjenester bli oppfunnet og markedsført. Det kapitalistiske samfunnet – som Norge – er bygd på at vi skal produsere og forbruke stadig mer. Det er en økonomi som er bygd på forskjeller og på privat eiendomsrett. Det er ingen garanti for at veksten reduserer fattigdom eller bidrar til å tilfredsstille menneskenes behov bedre. Men det er åpenbart at vekst-filosofien er i konflikt med økologien. Mens kapitalismen er bygd på en ide om stadig mer, trenger vi et alternativ til markedet som handler om politiske beslutninger om hva som er godt nok og innafor naturens bærekraft. Et ”upolitisk”  miljøparti som De Grønne kan fort bli nyttige idioter for en politikk som går på å få mer oppmerksomhet om miljøet som et nytt markedssegment for kapitalismen.

Grønne eller rød-grønne partier har i Europa alltid som inngått i koalisjoner som mindretall.  For de Grønne i Tyskland innebar det at all deres anti-kapitalistiske retorikk opphørte. De har som Hansson påpeker vært i koalisjon regionalt også med fridemokrater og kristendemokrater, men nå påpeker deres spisskandidat Jürgen Trittin at et miljøparti som ikke står på venstresida, ikke har troverdighet. Dermed har de kastet seg inn i kampen for å bytte ut Merkel. Forestillingen om at man som mindretallsparti i en større koalisjon på kort tid kan endre politikken, er urealistisk. Det har både de Grønne i Tyskland og SV i Norge fått erfare, sjøl om begge partier kan vise til at vi har fått til mer enn vår styrke ved valget egentlig skulle tilsi.

Arbeiderpartiet er ikke et anti-kapitalistisk parti, men står likevel for en politikk som skaper rom for å regulere kapitalismens utvekster i større grad enn FrP og Høyre. Om det blir en ny rød-grønn regjering er det ikke et flertall for økososialismen i Norge, men en seier for noe mer antikapitalistisk politikk. Derfor er det ikke uten betydning hvilken politisk blokk et miljøparti bekjenner seg til. Men SV får man økososialisme, dvs miljøpolitikk og antikapitalisme, med MDG vet vi ideologisk ikke hva vi får.