Lars Egelands blogg

På vei til Tønsbergs Blads valgvake med Inga Marte under armen.

SV unngikk såvidt å havne under sperregrensa. Nettstedet Poll of Polls gir Hordaland SV og Audun Lysbakken æren for de to tusen stemmene som brakte oss over 4%, hadde Hordaland SV fått samme tilbakegang som SV ellers i landet ville hele partiet ha havna under sperregrensa. I Vestfold har vi de siste valgene vært vant med et resultat over landsgjennomsnittet. Men denne gangen havna vi på 3,8%. Det var uventet både i forhold til lokale målinger og alt fokuset som var på Inga Marte og hennes kandidatur i Vestfold.

Resultatet ved stortingsvalget blir sammenligna med forrige stortingsvalg. Hvis vi derimot sammenligner med sist kommunevalg ser vi at det er temmelig likt, med den eneste forskjellen at Høyre gjorde et litt dårligere valg og FrP litt bedre nå. Valgresultatet 2013 var også temmelig likt gallupene i juni i år, noe som er vært å legge merke til for de som mener at valgkampen endret mye.

Selv om SV fikk samme resultat som ved kommunevalget, kan alle være enig om at det var dårlig. Det har starta en diskusjon om regjeringsdeltakinga vår. En slik diskusjon kan lett bli destruktiv. Det rød-grønne regjeringsalternativet tvang seg fram i 2005 for å stanse en aggressiv høyrepolitikk fra Bondevik-regjeringa med Solberg i spissen for kommunaldepartementet. Vi blei svekka i 2009, men ville ha svikta vårt løfte til velgerne om vi hadde valgt å gå ut av regjeringa. Mange har pekt på saker der vi kunne ha satt hardt mot hardt og gått ut av regjeringa. Det måtte i så fall vært forberedt politisk ved at vi hadde opparbeida en opinion som ville forstå en slik handling. Det gjorde vi ikke.

For store deler av det sentrale partiapparatet som befant seg i eller tett på regjeringa, er det ikke rart at det var fascinerende å ha mulighet til å oppnå konkrete politiske mål. De fleste politiske analytikere vil være enige om at SV oppnådde mye i regjering i forhold til sin størrelse. Men velgerne har tydeligvis ment noe annet, og det er de som sitter med fasiten i saken.

Vi har oppnådd en rekke små og litt større resultater. Mens opposisjonen førte en valgkamp med hva de ville gjøre, første vi en valgkamp som var sterkt prega av å skryte av resultatene våre og av den påvirkninga vi hadde i regjeringa. AP hadde ingen ambisjoner for hva de ville gjøre i neste stortingsperiode, annet enn å styre trygt – å ta Norge videre.  Høyre lanserte ikke ideologisk ny politikk, men fridde til de som synes den rød-grønne regjeringa hadde bestemt alt i for lang tid. Mange ville ha nye friske krefter til, og tenkte kanskje ikke så mye på at de vil få høyrepolitikk på kjøpet.

Når det gjelder miljøpolitikk var det krevende for oss å formidle til velgerne at vi allierte oss med en av de tre værste miljøpartiene, AP som ble kåret til klimaværstinger sammen med H og FrP. Det ga lekkasje til Miljøpartiet de Grønne.

SVs størrelse har alltid hengt sammen med hvor radikalt AP framstår. I forhold til Stoltenberg 1-regjeringa framsto AP som radikalt, og vi hadde vanskelig for å avkle dem radikalismen siden vi var i regjering sammen. Vi gikk til valg på et program der alle konkrete løfter var blitt fjerna for at vi ikke skulle møte oss sjøl i døra med valgkampløfter vi ikke klarte å innfri. Så blei resultatet at vi framsto som for tannlause.

Vi må forstå bakgrunnen for hva som hendt, men snarere enn å grave oss ned i en diskusjon om historien, er det viktig å diskutere hva vi skal gjøre framover.

SV har hatt innflytelse i regjering, men har mista mye av innflytelsen på den offentlige debatten der vi har reist nye politiske krav og vært talerør for utenomparlamentariske bevegelser inn på Stortinget. Vi må gjenreise vår rolle i den offentlige debatten. Når det gjelder miljøpolitikk må vi framstå som tydelige økososialister. I økososialist-begrepet legger jeg kapitalismekritikk, politisk styring som alternativ til marked, det gode liv som alternativ til kapitalistiske vekst – og alt dette kombinert med økologisk politikk.   Vi har i stor grad demobilisert folk ved å framstille det slik at klimaproblemene først og fremst kan løses gjennom teknologi, og det er det staten som skal sørge for.

Det har vært mye krampaktig begeistring som kompensasjon for god kommuniserbar politikk, akkurat som historien om presten som skrev i margen til prekenen si: Her er logikken svak, snakk høyt!

Vi må lansere radikale grep for likere fordeling, krav som reduserer kapital- og markedsmakta. Velferdsstaten har ikke nådd sine grenser, vi kan lansere nye radikale reformer. Tannhelsereform kan være en slik. Å erstatte egenandelskortet med honnørkortet, kan være en annen – altså at det ikke skal være egenandeler i helsevesenet for trygdede og pensjonister.

Jeg forsvarer at vi har vært i regjering. Men med flere tiårs erfaring i opposisjon som kommunepolitiker, avviser jeg at ikke vi har stor innflytelse også i opposisjon ved å beherske det offentlige ordskiftet der politikk skapes. Den jobben gleder jeg meg til å ta fatt på sammen med andre sosialister. Jeg er enig med Stein Ørnhøi i at det ikke er aktuelt for SV å gå i regjering på nytt før vi er minst tre ganger så store som i dag, og vet konkret hvilke store saker som vi vil ha gjennomført og hvilke visjoner vi har for en ny regjering.

På onsdag skal Vestfold SVs representantskap ha sitt første møte med oppsummering av valget, før SVs landsstyre diskuterer det samme til helga.