Lars Egelands blogg

Tyfonen som feiet over Filipinene knekte palmetrærne. Det tar ti år å få nye kokospalmer.  Men  nytter det hvis det kommer nye tyfoner før trærne har fått vokse opp?  Tyfoner og orkaner har det alltid vært. Nå vil de komme så ofte at man tvinges til å finne noe annet å leve av eller til å flytte.  Alternativer som ikke finnes for mange, og som vil skape voksende desperasjon.

Per Brekke fra Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap, skriver i dagens VG at det globalt sett dør færre av naturkatstrofer, til tross for at det blir flere av dem. Det skyldes at mange land har styrket sin beredskap for katastrofer som tyfoner og orkaner. Brekke nevner blant annet Cuba, der DSB nå er til stede ved åpningen av et kompetansesenter for forebygging av naturutløste katastrofer. Det er et samarbeid som SV arbeidet sterkt for i regjering. Orkanen Sandy var den første på mange år som tok liv på Cuba. Orkanen Katrina feide over landet uten at mennesker ble drept, mens 3000 menneskeliv gikk tapt når den rammet New Orleans.

Cuba er et velorganisert land med en infrastruktur som gjør det mulig å varsle og evakuere folk. Men Cuba er også et fattig land som ikke har råd til sementen som trengs for å bygge opp etter orkanenes herjinger. De opplever å få nye ødeleggende orkaner før de har gjenoppbygd etter den forrige.

Da jeg besøkte FMNL i El Salvador i sommer besøkte vi varslingssenteret som er bygd opp i Miljøverndepartementet. Vi besøkte også lokale varslingsstasjoner i kommunene. Første prioritet er å redde liv.

Men neste prioritet er å ha penger til å bygge opp igjen – på en slik måte at man er rustet mot nye orkaner. De pengene har ikke Cuba, heller ikke El Salvador. Kostnadene ved siste års orkan der tilsvarte 5 % av BNP.  Sårbarheten i El Salvador hadde ikke bare med  at de er svært utsatt for både jordskjelv (som ikke skyldes klimakatastrofen), oversvømmelser (som i hyppighet skyldes global oppvarming). Sårbarheten forverres av at de pga av kapitalistisk utbytting og fattigdom  har en mindre robust natur. Jordskred følger av avskoging. Oversvømmelser blir værre av regulering av elver. Det er en viktig lærdom som også gjelder Norge: Når vi nå er mer sårbare for ekstremvær enn tidligere skyldes det ikke bare at norske kommuner har tillatt husbygging på rasutsatte steder. Steder som før var trygge blir nå rasutsatt fordi været blir villere, men også fordi vi har mindre områder med uberørt natur som bremser ekstremvær.

I 1991 var jeg på øya Savaii i Western Samoa i Stillehavet. Året før hadde orkanen Val feid over landet. Enda var det stille i skogen. Fuglene var feid på havet av stormen. Det var «The silent spring» som Rachel Carson kalte sin store miljøbok, men den skyldtes ikke plantegifter, men storm. Det var et stort øyeblikk da vi delte den første  papayaen som var moden etter stormen.

Katastrofen på Filipinene kom samtidig med Klimatoppmøtet i Warsjava.  16000 mennesker var samla til det som blei en ny flopp. Jeg beundrer innsatsen til de av forhandlerne som jobber for å få noe til. De er som brannvesenet som prøver med et sukk å slukke helvetet, for å bruke en strofe fra Harald Sverdrup. Men de manglende resultatene viser at vi ikke kan sitte stille og vente på en internasjonal avtale. Vi må handle i hvert land. Men det viser også svakheten ved å bli enige om markedsmekanismer. Spørsmålet er hvor lenge noen rike land skal få lov til å sabotere enighet. I El Salvador møtte jeg representanter fra miljøbevegelsen som mente at det var like godt at forhandlingene brøt kraftig sammen, slik at de fattige landene kunne samle seg i å kreve klimarettferdighet i stedet for ørsmå skritt fra rike land.  Da vil Norge bli stilt på prøve med tanke på hvem vi vil være solidarisk med.

Markedet vil aldri kunne løse klimaproblemene. Politisk styring  er det eneste alternativet. Derfor er jeg også helt enig med Heikki Holmås fra SV som sier at de som kjemper for økt norsk oljeutvinning også har et ansvar for katastrofen på Filipinene – og alle katastrofene som kommer.