Lars Egelands blogg

Nedenfor følger et innlegg jeg hadde i dagens Klassekampen:

Hvis vi virkelig vil gå inn i teksten, hvis vi vil gjøre det ordentlig, da er den fysiske boka best, skriver Bjørgulv Braanen i KK 17.12. Han viser til tidsskriftet Prosa der avtroppende redaktør Per Olav Solberg refererer til en kanadisk undersøkelse om at studenter foretrekker bøker på papir framfor på skjerm. Hvor vil man hen ved å slå et slag for papirboka?

La meg ta et par eksempler fra arbeidsplassen min, Læringssenter og bibliotek ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hos oss øker fortsatt utlånet av papirbøker – i 2012 med 2,5 %. Men lån av e-bøker og nedlasting av elektroniske artikler øker dobbelt så mye. Dette er en utvikling som akselerer. Færre og færre tidsskrifter er tilgjengelig i papirutgave, mens det digitale tilbudet øker. I tillegg til kjøpte kunnskapskilder øker også såkalt open-access-publisering, dvs fagfellevurderte tidsskrifter som gjøres tilgjengelig på nettet for alle – enten i vårt eget forskningsarkiv eller i digitale tidsskrifter som biblioteket drifter. Papirboka blir altså ikke borte foreløpig, men den blir mindre viktig. Kunnskapssamfunnet betyr at mengden kunnskapskilder som benyttes øker.

Grensesnittene for elektroniske kilder endrer seg stadig. Vi snakker ikke om å lese artikler på en nettside full av distraherende reklame og linker, men nedlasting av en pdf- eller epub-bok som legger seg inn i din digitale bokhylle på laptop’en, nettbrettet eller telefonen. Det er mange som nå foretrekker lesebrettet som gjør at man til enhver tid har med seg et helt bibliotek – som husker hvor du var når du sovnet og hvor du selv kan bestemme skriftstørrelse osv. Og de som vil kan selvfølgelig gjøre som Braanen, å skrive ut på papir. Men den digitale utgaven vil være originalen. Det effektive med digital form er ikke bare leseformatet, men ikke minst den effektive distribusjonen. Å flytte og lagre papirbøker blir stadig dyrere. Brukerne forventer at boka eller artikkelen kan leveres elektronisk dvs i løpet av minutter, uavhengig av hvor de selv befinner seg.

Der det skjer minst endringer er når det gjelder pensumlitteratur. Her er det digitale tilbudet dårlig, og grensesnittene ofte enda verre. En av grunnene er at fagbøkene som i dag publiseres i stor grad er skrevet av ansatte i høyere utdanning som sørger for at boka blir pensumbok. Det sikrer salget for forlaget, og inntektene til forfatteren, men motiverer ikke til overgang til ebøker.  Hva som blir pensumlitteratur bestemmes i stor grad av faglærere som kunne ha valgt digitalt materialel, men som i stedet velger kjente kilder på papir. Forlagene må ikke regne med at det vil fortsette slik.

Det er rett at «læring ikke bare sitter i hodet, den sitter også i kroppen».  Noen sliter med å få en konkret oppfattelse av den digitale boka. Vi er vant med å vurdere tykkelsen på en bok for å vite hvor mye det er å lese. Men etter hvert er det mange som synes at papirboka er primitiv som ikke forteller deg at du nå har lest 34% av boka og har 18 minutters lesing igjen av kapittelet og 11 timer igjen av boka. Læring er å handle selv, for eksempel ved å skrive om det man leser. Nå publiseres slike skriverier ofte på studentenes blogg. Dermed øker læringa gjennom at man ikke bare er konsument men også selv produsent av kunnskap.

Det er en spennende tid med viktige politiske diskusjoner knytta til endringene. Ikke minst er det utfordringer i å etablere en opphavsrettspolitikk som gir tilgang og åpner for bearbeiding og viderebr