Lars Egelands blogg

14. januar var det to hundre år siden Kieler-traktaten ble undertegnet. Den innebar en nyordning av Skandianavia og en åpning for en begynnende demokratisering i Norge – til tross for at traktaten innebar at Norge blitt gitt bort som «en flokk umælende kyr». Kielerfreden la grunnlaget for en stabil fred mellom de nordiske landene, men innebar også  en ny politisk geografi der havet ikke lenger bandt sammen, men heller markerte grensene.

Jubileet ble markert ved at Riksarkivet arrangerte flytende historieseminar med over 400 nordmenn fra Oslo til Kiel, fullspekket av foredrag. I Kiel har traktatens betydning for Skandinavia  vært lite kjent. Nå åpnet bymuseet utstillingen Kielfreden 1814 – skjebneår for Norden og plassen ved siden av museet  fikk navnet «Platz des Kielerfriedens».

For 200 år siden var det ingen nordmenn i Kiel. Det tok ti dager før nyheten om fredsavtalen nådde Norge. Kiel var okkupert av svensker og kosakker. Napoleon hadde tapt folkeslaget i Leipzig i oktober 1813 der over en halv million soldater var med. Allerede da skjønte danskekongen Fredrik den 6 at han var nødt til å få til en fredsavtale med anti-Napoleon-koalisjonen. Det var også viktig for svenskenes kronprins Karl Johan, som i strid med sine koalisjonsforpliktelser hadde fulgt de tilbaketrekkende danskene opp mot i Slesvig-Holstein i stedet for å jakte Napoleon.

Sverige mistet Finland til Russland i 1809. Tre år etter sto den nye kronprins Karl Johan for en total nyorientering av svensk utenrikspolitikk, i følge professor Ola Mestad: Sverige burde skaffe seg Norge og la Finland fare. Han startet hemmelige forhandlinger med russerne og inngår St. Petersburgtraktaten der tsaren garanterer at Sverige skal få Norge mot at de skal etablere en felles front mot Frankrike. Målet er ikke å erobre Norge, men å erobre deler av Danmark slik at danskekongen tvinges til å frasi seg Norge.

Napoleon står foran Moskvas porter og Russland har nok med å forsvare seg sjøl. Sverige pleier derfor også sitt forhold til Storbritannia, som resulterer i Stockholmstraktaten fra 1813. Det britiske parlamentet lover støtte til en union Sverige-Norge for å fremme Norges lykke, som det heter i vedtaket.

Med fredsforhandlingene i Kiel hadde Karl Johan nådd sitt mål. Danmark kom heller ikke så dårlig ut. Landet fikk beholde sine kolonier i Karibien og India, samt de gamle norske skattlandene Island, Grønland og Færøyene. Dette var ikke interessant for stormaktene. Men Danmark overtok også Svensk Pommern og øya Rugen. Det mistet de riktignok under stormaktenes Wienerkongress året etter. Men i stedet fikk de fyrstedømmet Lauenburg og beholdt Slesvig og Holstein. Det innebar at Danmark befestet elva Elben som sin sydgrense. Bortfallet av Norge og nytt land i sør innebar at Danmarks  tysk-språklige befolkningen økte fra 25 til 40%.

Med Kieler-avtalen frasa den danske kongen seg suvereniteten over Norge som han hadde fått ved at norske stormenn lovet danskene troskap. Suvereniteten ble gitt, ikke til Sverige, men til Kongen av Sverige. Norge ble omtalt som egen nasjon dvs Kongeriket Norge. Men var det ikke slik at når kongen frasa seg suvereniteten til Norge, så måtte det innebære at den falt tilbake til dem han hadde fått den fra, nemlig det norske folket? Det ble den folkerettslige tolkingen i Norge, som lå til grunn for ideen om at Norge selv skulle velge egen konge og lage sin egen grunnlov.

Carsten Anker dro til Storbritannia for å skaffe støtte for selvstendighet. Det oppnådde han ikke. Norge gikk fra et eneveldig despoti til en selvstendig konstitusjon, da fikk man være fornøyd med at det ble under svensk konge. På mange måter ble Norge tvunget til å akseptere det en fremmed stat definerte som vår lykke. På den annen side ble Karl Johan tvunget til å godta grunnloven for å beholde sitt internasjonale image.

Riksarkivets seminar markerte starten på Grunnlovsjubileet. Seminaret sto i kildenes tegn, mye nytt arkivmateriale ble presentert. Historien om Grunnloven er ikke ferdigskrevet. Teaterhistoriker Anette Storli Andersen kunne for eksempel fortelle at halvparten av Eidsvollsmennene var medlemmer i et Dramatisk selskap, selskap for framføring av skuespill der medlemmene hadde spilleplikt. Å lage lover for selskapets virksomhet og å revidere dem, var en viktig for teaterselskapene. Det er en analogi mellom det store selskapet Staten og det lille borgerlige teaterselskapet, sa Andersen – i tillegg til at teaterselskapene ga opplæring i patriotisme!  Ved siden av foredrag om de dramatiske dagene, fikk vi også høre historier om fattigdom, sjukdom og nød hos vanlige folk.  Som dramalærer Anne Elsebeth Skogen sa det: Mange blir huska fra disse dagene i 1814, men mange flere er blitt glemt, men i arkivene ligger også deres historie!

Bente Engelsen fra Riksarkivet hadde jobbet med programmet for seminaret, her er hun på utstillingen i Bymuseet i Kiel