Lars Egelands blogg

Kristian Meisingseth argumenterer i VG 2.6. for å redusere biblioteket rolle som et universelt gode, til å bli et tilbud først og fremst for de som faller utenfor informasjonssamfunnet. Det er jeg uenig i. Bibliotekets legitimitet ligger i at det er et tilbud til hele folket og at biblioteket faktisk er det offentlige tilbudet som brukes av flest innbyggere. Omtrent halvparten av befolkningen besøker biblioteket minst en gang i året. Tallet har holdt seg stabilt de siste 20 åra.

Meisingseth viser til at tall fra 1991 og 2012 viser en nedgang i besøk fra folk med kun videregående skole eller med utdanning under videregående skole. Sammenligna med 1991 har en større andel av de voksne nå både videregående skole og høyere utdanning. Det viktigste som har skjedd i disse 20 åra er en nedgang i besøk fra barn og unge – som hverken har rukket å ta videregående eller høgskole. Uten at de dermed kan sies å ha falt utenfor informasjonssamfunnet.

Det er dermed grunn til å stille spørsmålstegn ved Meisingseths konklusjon om at biblioteket taper i kampen om å nå de som faller utenfor. Bibliotekene lykkes mer enn noen andre. Samtidig er det prisverdig av Meisingseth å rette oppmerksomheten på hvor viktig det er at biblioteket er der for alle, ikke bare middelklassen. Det handler om å nå folk der de er, om å legge til rette for leseglede for alle, og fortsette å utvikle de digitale tilbudene, slik Meisingseth nevner.  Men det ikke må bety at biblioteket må velge bort dagens brukere. Biblioteket må fortsatt være der for alle, ikke bare «verdige trengende».

Folkebibliotekene har blitt en budsjett-taper i en tid der øvrige kulturbudsjett har vokst. Derfor diskuteres det nå både forslag om en nasjonal satsing på digitale tilbud og øremerking av en opptrapping av bevilgninger til folkebibliotekene. Sammenhengen er ganske direkte mellom bibliotekenes budsjetter og hvor mange bibliotekene når.