Lars Egelands blogg

Mens Norge har hatt sin beste sommer siden man begynte å registrere været, så ble det hevdet i Kroatia at dette var den verste sommeren på 40 år. I tillegg gikk bobil-doen i stykker på veien sørover, mens motoren gikk i stykker på veien nordover. Et dekk punkterte på vei sørover, og et annet dekk mista hele gummien på vei nordover. Var det derfor en tragisk bobilferie i år?

Nei, på ingen måte. Da vi kom hjem med ferja fra Hirtshals til Langesund på lørdag var det rett og slett veldig vemodig og ikke skulle overnatte i bilen. Vel hjemme gikk hunder Balder en rask runde i huset før han smatt ut til plassen sin under bordet i bilen – livredd for at vi skulle kjøre videre uten han.

Hva betydde det at været var så dårlig? Jo, det betød at mens man ellers kunne være helt sikker på å våkne til skyfri himmel, opplevde vi i mange dager med overskyet, mange regnskyll og fascinerende tordenvær. Mens vi ellers har opplevd temperaturer på siste del av 30-tallet, lå det nå ofte ti grader under. Alt i alt var det altså slettes ikke så verst. Det var ingen dager uten morgenbad på Koversada, og kun et måltid ble spist inne.

En stillferdig verdensmester

Vi starta turen med Fjord-Lines ferge fra Sandefjord til Strømstad. Det er en ny fergeforbindelse og Fjordline dumpet prisene slik at de konkurrerte med Bastøferga. Båten var opprusta og fin, og personalet la seg i selen for at alle skulle få en hyggelig tur. Fra Strømstad kjørte vi videre til rett før Trelleborg der vi overnattet på en parkeringsplass i strandkanten. Dagen etter gikk turen i lett regnvær videre med ferge til Rostock og deretter til Waren (http://no.wikipedia.org/wiki/Waren_(M%C3%BCritz)  i området Mecklenburgische Seenplatte, – der vi hadde tenkt å padle i nasjonalparken Müritz.

Spent stemning foran storskjermen i Waren før fotballkampen der Tyskland ble verdensmestre

I Waren fikk vi med oss at Tyskland vant verdensmesterskapet i fotball. Torgrim Eggen skriver i sin bok om Berlin at en av mytene om tyskerne er at de liker å synge i kor og gå i takt og være brautende nasjonalister. Men dette er myter de har lært at de må motbevise. I dag er tyskerne derfor mindre brautende og nasjonalistiske enn de fleste andre europeiske nasjoner. Det fikk vi bevist under fotballkampen. Nordmenn hadde vært mye mer høyrøstede og ville ha kommet med flere negative kommentarer mot motspillerne, enn de som var samlet i et stort telt i Waren. Litt roping ble det da uværet brøt løs og strømmen gikk akkurat da kampen skulle begynne, men det ordnet seg. Folk var glade for seieren og så gikk de rolig hjem.

Bauhaus i Dessau

Da vi våknet dagen etter til 17 grader og regn, droppa vi padleturen og satte heller kursen for Dessau. I 1925-26 ble Bauhaus-høgskolen reist i denne byen og holdt til her fram til de ble jaget ut av byen av nazistene i 1932. Restaureringen av bygningene som står på UNESCOs verdensarvliste, var ferdig nå i vår. Bauhaus-skolen ble grunnlagt av Walter Gropius i Weimar i 1919, han tegnet bygningene i Dessau og var skolens rektor fram til 1928 da Hannes Meyer overtok fram til 1930. Da overtok Mies van der Rohe fram til nedlegginga av Bauhaus i 1933.

En meget kjent trapp, over ser du slik den er i virkeligheten i Dessau, under slik Oskar Schlemmer har malt og som du kan se på Museum of Modern Arti i New York.

Bauhaus var fornyende, for ikke å si revolusjonært på mange måter. Estetikk og funksjonalisme skulle kombineres. Det er en bevegelse som også hører til industrialismens tidsalder på den måten at målet var at folk skulle få tilgang til vakre og funksjonelle gjenstander gjennom tilrettelegging for masseproduksjon. Det samme gjaldt bygningene: Mens det var vanlig å mure bygninger nedenfra opp opp, brukte Gropius ferdigstøpte betongelementer som bærende elementer. Dermed kunne han åpne hele skolebygget med store vinduer som både slapp lys inn, men som også viste åpenhet utafra. Studentene i Bauhaus-skolen skulle lære seg et håndverk, det var ikke nok å være kunstner eller arkitekt. Pedagogisk var bevegelsen fornyende ved at man tok bort den kunstige autoriteten til læreren, og lagde team med mestere og lærlinger. I tillegg bodde studentene på området, – både kvinner og menn sammen. Karakterer ble ikke brukt som opptakskriterium. Les mer: http://www.bauhaus-dessau.de/deutsch/start.html

Nedenfor: Rektorkontoret på Bauhausskolen med eget designet skrivebord og stol. Nedenfor det igjen ser man vinduene med industrielle systemer for lufting.

Åpen do

Vi kjørte fra Dessau om ettermiddagen og overnattet utenfor Rosenheim, rett sør for München. Etter et par dagers bruk var doen blitt ganske full. Når vi bruker den, åpnes et lokk ned i tanken. Nå gikk mekanismen som åpner og lukker lokket, i stykker. Vi sto der med en åpen do. Dermed gikk turen dagen  etter til en camping-utstyr-forretning og bobilhandler i Rosenheim. De hadde mange doer, bare ikke vår. Men heldigvis kjøpte vi for et par år siden en elektrisk vifte som lager undertrykk i doen når den er åpen og trekker lufta ut av bilen. Det gikk overraskende greit at vifta gikk hele tida, og på vei nordover kjøpte vi en ny do hos den store bobil, camping og friluftsforhandleren Berger i Neumarkt rett sør for Nürnberg. (http://www.fritz-berger.de/fbonline/__shop__/page/home_page/detail.jsf )

Når vi først var i Rosenheim stoppet vi også ved Klepper-museet siden vi har en padle-båt fra Klepper. Klepper er liksom Rolls-Roycen blant kano/kajakker og padlebåter og er produsert i over hundre år. Amundsen hadde med seg padle-båt fra Klepper. Båten er bygd med trespiler som spenner opp en duk av gummi/lerret. (http://www.kleppermuseum.de/museum.html ) Det er en liten fabrikk og museet var bare åpent på ettermiddagstid. Det hadde vi ikke tid til å vente på, for nå ville vi til kysten. Samme kveld var vi på den naturistcampingplassen som vi har vært på de siste somrene, Koversada ved byen Vrsar på Istria-halvøya. (http://www.campingrovinjvrsar.com/Campsites/Naturizam_Koversada_Camp_Vrsar )

På plass på Koversada

Vi synes alltid vi er heldige med plassen vi finner. Så også i år. Oftest har vi stått i første eller andre rekke mot sjøen, denne gangen var det ledig en plass litt lenger fra vannet (75 meter), i nærheten av do og vaskehuset, men med god utsikt over sjøen og mye skygge. I tillegg var det en såkalt ikke-parsellert plass, det betød for oss at vi hadde mye mer plass og at den var 70 kr billigere pr dag.

På Koversada begynte de late dagene som handler om å stå opp og ta en løpetur med hunden Balder. Deretter er det morgenbad med kaffevannet varmes. Dagene går med til lesing, bading, en sykletur eller en padletur. Om kvelden kanskje en tur på restaurant i Vrsar som bare er et par kilometre fra Koversada, men siden Koversada er en så stor camping var det lenger fra plassen vår til hovedporten, enn til byen. Dessverre gikk Marens elektriske sykkel i stykker og det reduserte hennes bevegelighet en del. Det er ingen sykler som er så tunge som en elektrisk som ikke virker.

Nytt og gammelt å lese

Vi hadde med et rikholdig bibliotek i bobilen, men etter hvert finnes det meste på Ipad og Kindle-lesebrett. Jeg fikk lest mye nye bøker, både skjønnlitteratur og fagbøker, blant annet Einhart Lorenz sin politiske biografi om Willy Brandt som blant annet omhandler noe av det samme som Monica Kristensens kriminalroman Operasjon Fritham – nemlig evakueringa og seinere frigjøring av Svalbard. Jeg oppdaget for alvor hvor lett det er å låne ebøker fra folkebiblioteket, greit å låne det som er ledig og enkelt å reservere og få boka seinere når den blir ledig. Her har forlagene mye å lære når det gjelder enkle grensesnitt.

Dagen etter at vi kom, kom også Leif og Inger fra Stavanger. De hadde tilbrakt en tid på Valalta, en annen naturistcamping som ligger rett over fjorden for Koversada. Vi har truffet dem de siste åra til noen intenst hyggelige og sosiale dager sammen. Kristian fra Tønsberg som har CP og sitter i elektrisk rullestol, ankom samme kveld som oss med fly og taxi og leid leilighet på området.

Etter et par dager hentet vi barnebarnet Karoline med kjæresten Jørgen i nabobyen Porec. De hadde vært på tur først med fly til Warszawa, deretter med buss og tog til Krakow, Praha, Budapest, Ljubljana, og til sist til de flotte dryppsteingrottene i Postojna (http://www.postojnska-jama.eu/en/) Nå var de modne for å bade! Ingen av dem hadde vært på naturistcamping før. Vi hadde med et ekstra telt og det finnes en såkalt tekstil-camping i nærheten som de kunne bo på om de ønsket det. Men – som vi trodde – var det ikke noe problem for dem å være på naturistcampingen der de ble hos oss i tre dager!

Ryggsekkturistene Jørgen og Karoline.

Død rullestol, men Kristian gir ikke opp

En kveld ringte Kristian: «Nå har jeg problemer, rullestolen har daua!»  Leif og jeg sykla bort til han og prøve det vi kunne å få liv i stolen. Dagen etter fortsatte vi, bl.a. ved å ringe tekniker i firmaet Permobil som leverte stolen. Vi feilsøkte så godt vi kunne etter hans råd, men det hjalp ikke. Campingplassen var ikke interessert i å hjelpe med mer enn at de kunne få mat brakt til Kristian i leiligheten. Jeg var i kontakt med et legekontor men de mente at det ikke var mulig å låne/leie noen elektrisk rullestol. Deretter sjekka vi utleiefirmaer som tilbyr alle slags elektriske kjøretøy, men ingen av dem var brukanes. Neste morgen hadde Kristian sjøl kommet til den konklusjonen at han måtte reise hjem til Norge og få stolen reparert. Hjelpemiddelsentralen i Vestfold sa at da måtte han komme til industrianlegget Borgeskogen med stolen. Det var et fantastisk krav at en mann som er avhengig av elektrisk rullestol skal dra med seg en kjempetung ubrukelig stol til et sted der du ikke kan komme med tog. Heldigvis kom de på bedre tanker, og Kristian ble møtt på Gardermoen av en tekniker fra hjelpemiddelsentralen i Oslo. Han skiftet en sikring og så var stolen god igjen! Verdens dyreste sikring som det hadde vært fint om Permobil-teknikeren hadde fortalt oss om. Vi sjekka to sikringer, men hadde ikke peiling på at det var ennå en! Men – Kristian overnatta på Gardermoen. Om ettermiddagen dagen etter mens Maren og jeg satt og spiste utafor bobilen, hørte vi den liflige lyden av en elektrisk rullestol som gikk. Det var Kristian som kom, «nå er jeg moden for en drink» sa han.

Gatebilde fra Rovinj

Koversada vs Valalta

Et par ganger padla og seilte vi over til Valalta for å spise lunsj. Vi hadde kjøpt et nytt seil til kanoer og kajakker – en seks kvadratmeter stor pose eller spinnaker som slår seg opp med glassfiberstang rundt posen.

Valalta er en litt mer «stylet» campingplass enn Koversada. Litt mer vanlig «Syden». Kysten av Kroatia er gjerne dekket med stein og klipper, men på Valalta har de anlagt en lagune med sandstrand. For oss som kommer dit med bobil uten å ha bestilt noen plass, vil vi på Valalta oppleve at plassene nærmest vannet er faste plasser som er bygd ut med «spiker-fortelt» og små hager. Det er også mye trangere enn på Koversada, der du får litt mer følelsen av å campe i naturen sjøl om du også her har naboer tett inn på deg. Plassen vi hadde i år ville sikkert utgjort fire plasser på Valalta. I tillegg er det heller ikke lov å ha hund der, så for oss blir valget enkelt.

Luftfoto av Koversada. På øya er det bare lov å telte, campingområdet fortsetter noen kilometer til høyre for bildet, mens byen Vrsar skimtes i bakgrunnen.

På Koversada er det ingen bast-parasoller, men det er det på Valalta

Balder trives på naturiststrand

For border-collien Balder   er det viktig sosial trening å komme til Koverssada. Det er mange som har hunder. I begynnelsen bjeffer han til alle, men lærer å roe seg etter hvert. I tillegg til to daglige løpeturer, gikk vi hver dag en tur til hunde-badestranda. Det liker han, – han drar i båndet og er ikke til å stoppe før han er løs og står i vannet til knes. Da er han ikke like tøff lenger, han liker ikke så godt å svømme. Men han liker å være sammen med andre hunder på stranda, men han er jo en gjeterhund så han blir litt stressa hvis han synes de svømmer for langt ut. Ellers liker han seg inne i bilen hvor han ligger under bordet men følger med på hva som skjer ute, gjennom den åpne døra. Men tordenvær liker han ikke, og det var det litt av i år. Han er vanligvuis i bånd, men det tar vi ofte av når han er inne i bilen. Det er fordi vi har lært fra noen ganger da han fikk båndet tvunnet rundt bordbeinet og kom ut med bordet på slep. En gang da det kom tordenvær, raste han ut i hemningsløs redsel og stoppet ikke før han var i vannkanten. Først da lot han seg hente inn. Men folk er tolerante og det var ingen sure miner for at hunden vet par minutter.

Hjemover

Siden gikk nå dagan slik de skal. Det ble tre ukers opphold på Koversada før vi rettet kursen nordover. Vi klarte å slappe av fram til klokka 17, deretter rydda vi raskt sammen og pakket bilen og en time etterpå var vi på vei. Ved halv elve tida parkerte vi og overnattet ved motorveien i Østerrike kort før Salzburg. Dagen etter kjøpte vi ny do pluss noen andre ting vi syntest vi mangla til campinglivet i Neumarkt og om kvelden kom vi fram til en stor bobilplass ved Tegel i Berlin. Der opplevde vi det som skjer stadig oftere, nemlig at bobilplassen var full. Noen av fordelen med bobil er jo friheten til å kunne kjøre utover kvelden. Mye av denne friheten blir borte om du må innfinne deg tidlig på dagen på bobilplassen for å få plass. Løsningen ble at vi parkerte på p-plassen til et kjøpesenter rett over gata. Plutselig var vi ikke aleine, men sammen med tre andre bobiler.

På besøk hos Luzifer

Når jeg gikk tur med hunden neste morgen kom jeg over en stor gateparkering mellom en kirkegård og en kolonihage. Der parkerte vi og tok buss og tok buss og u-bane til Kreuzberg der vi skulle besøke Luzifer, en klesbutikk som jeg er innom hvert år. De er dyre, men det de syr er nærmest for evigheten.  Dessuten er det hyggelige folk! Jeg har sjøl bidratt med design til det de kaller Nansen-jakka! Det de ikke har på lager, syr de til deg i lin, hamp eller kraftig ull.

På bad i Ludvigsfelde

Berlin-besøket ble avrundet med lunsj ved Bahnhof Friedrichstrasse, før vi tok bilen ut til badet i Ludwigsfelde, som sier at de er Tysklands største naturist-bad. Men onsdager og søndager slipper de også inn folk med badetøy. De blir det fort en del av, så det kan være lett å føle seg litt på utstilling når du er uten badetøy. Det som provoserer meg er når foreldre er der med småjenter som ikke bare har på seg bikini-overdel, men også BH lenge før de har fått pupper. Hvordan forklarer foreldrene et slikt forkvakla kroppssyn når barnet svømmer blant andre barn og voksne som er helt uten badetøy? Ludwigsfelde har et fint uteområde der det var fint å ligge i sola og slappe av. Når kvelden kom gikk vi inn – spiste i restauranten og tok badstuer. Vi hadde sett tidligere at det skulle være en bobilparkering i forbindelse med badet. Noe slikt er ikke skiltet, men de har ikke noe mot at man parkerer over natta på parkeringsplassen og det er faktisk også satt opp strømpunkter for de som vil ha det.

Verkstedbesøk i Parchim og dekk-skift på motorveien

Etter å ha overnattet ved badet, startet vi kjøreturen mot Kiel. Av og til mista bilen kraft og da røyk det fælt fra eksosen. Vi blei bekymra, men kjørte videre til vi fikk et signal om feil på motoren på instrumentpanelet. Men ting er blitt enklere: Via internett fant vi nærmeste Ford-verksted, adressen ble punsja inn i GPS og noen minutter etterpå var vi hos Burmeister i Parchim. De kopla en PC til bilen og foretok feilsøk. Resultat: Tilbakeslagsventilen for eksosen var gåen. Jeg skjønte ikke helt hva den brukes til, men jeg skjønte at den blant annet regulerer på turboen på bilen skal kople seg ut. Vi måtta ha ny ventil, men den måtte komme fra nabobyen Schwerin 40 km unna. Vi ønska å få jobben gjort og verkstedet tilbød seg å sende en mann med bil for å hente delen. I mellomtida fikk vi sett oss om i byen og spist middag. Merkostnaden for dette var vi villig til å betale, det viste seg at det kosta 40 Euro.

I løpet av fire timer var jobben gjort og vi reise lykkelig videre. Kort tid etterpå var det en lyd i bilen, som om vi mista noe. Bilen kjørte som om vi kjørte på brostein. Jeg stanset, men fant ikke at noe var galt. Ingen deler borte, ingen dekk punktert. Vi kjørte forsiktig videre, men det var tydelig at noe var galt. Vi stoppet igjen og ringte reiseforsikringas SOS-telefon for å få et råd om vi skulle stoppe eller ta sjansen på å kjøre de 80 kilometrene som var igjen til Kiel. Karen på SOS-telefonen hadde enda mindre greie på bil enn meg. Jeg ringte en venn som er bilmekaniker, han ba meg sjekke noen punkter under bilen og mente at vi kunne ta sjansen på å kjøre videre. Det gikk ikke langt før det var nytt bråk og nå blei det riktig humpete å kjøre. Nå var imidlertid feilen åpenbar. Det var ikke forstilling eller motor, men det ene bakdekket, der vi hadde mistet all gummi, men uten at bilen var punktert. Så da blei det dekkskift på motorveien.

Uforskammede priser på bobilparkering i Danmark

Etter en natt hos våre venner Karin og Leo i Flintbek utenfor Kiel gikk turen på siste etappe til Hirtshals. Rett ved terminalen til Fjord Line har vi overnattet på en parkeringsplass på stranda, det har mange andre bobiler også gjort. Det kunne ikke gå i lengden, nå var det skiltet forbud mot overnatting. Det finnes få rimelige og gode bobilplasser i Danmark slik du finner dem i Tyskland. Noen campingplasser har innført det de kaller for Kvikk-stopp, at en bobil kan parkere utenfor campingplassen fra kvelden til neste morgen. Det er et greit tilbud, men det er uforskammet når de tar over 400 kr for en slik parkering, slik de gjorde på Thornby strand ved Hirtshals. Vi betaler gjerne for oss, men ikke hotell-pris! Så vi valgte en parkeringsplass nærmere stranda der det var flere biler som sto over natta gratis, men betalte i form av at vi spiste god sjømat på restauranten rett ved.

Aller siste strekk var turen med M/S Stavangerfjord fra Fjordline til Langesund. Prisen var slik at Colorline ble grundig slått, samtidig som båten framstår mye hyggeligere, romsligere og mer ordentlig enn ColorLines Superspeed som bare har en halv times kortere reisetid enn ferga til Fjordline.