Lars Egelands blogg

   
Kronikken nedenfor er et forsøk på å utfordre stortingsrepresentantene fra Vestfold om hva de mener om atomvåpen. Stortinget har nå høring om SV, SP og V sitt forslag om å støtte et forbud. Tønsbergs Blad mener at en debatt om Vestfolds stortingsrepresentanter og atomvåpen ikke passer i deres spalter,  derfor kommer kronikken som blogginnlegg. 

I år er det 70 år siden atomvåpnene ble brukt over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki. Vi har vært gjennom en kald krig med terrorbalanse basert på faren for gjensidig ødeleggelse med atomvåpen. Samtidig ser vi økte spenninger mellom øst og vest og økt opprusting. Men det er også positive tegn: Vi står nærmere et mulig forbud mot atomvåpen enn noen gang. I løpet av våren skal Stortinget behandle et forslag fra SV, Sp og V om å støtte et forbud. Utenriksminister Børge Brende sier nei.  KrF og AP sier de er for et forbud, men det er ikke klart om de vil stemme for det i Stortinget. Betyr det at alle Vestfolds stortingsrepresentanter vil stemme for fortsatt atomvåpen?

I så fall er de i strid med folkemeningen. En undersøkelse utført av Norsk Folkehjelp viser at 8 av 10 nordmenn støtter et forbud. 9 av 10 mener at Norge bør gå i front for dette i NATO.

Bakgrunnen er et initiativ i 2013 fra en gruppe ikke-atomvåpenstater – inkludert den norske rød-grønne regjeringa som eneste NATO-land. De inviterte til en statskonferanse i Mexico der fokus var på de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Dette var første gang atomvåpen ble diskutert på den internasjonale arenaen på premissene til atomvåpenfrie stater.

Den rød-grønne regjeringa hadde suksess med internasjonalt forbud mot klaseminer. Vi har et forbud mot kjemiske og biologiske våpen. Det betyr ikke at det ikke finnes kjemiske våpen i verden, men de er på sterk tilbaketog. Gjennom historien har det alltid vært regulering for å hindre at de mest grusomme våpen blir tatt i bruk. Ville det da ikke være logisk også å få en konvensjon om forbud mot bruk av de aller verste, nemlig atomvåpnene? Atomvåpen er nå det eneste masseødeleggelsesvåpenet som ennå ikke er forbudt ved internasjonal lov.
 
I desember i fjor ble det tredje møtet om humanitære konsekvenser ved bruk av atomvåpen holdt i Østerrike, der regjeringa stilte seg i spissen for et dokument de de forplikter seg til å arbeide for å forby atomvåpen. Nesten 60 land har gitt sin støtte, men ikke Norge. Det blir dessverre lagt merke til, siden Norge faktisk var en av initiativtakerne til prosessen. 

I Stortingets spørretime 25 mars spurte SV-leder Audun Lysbakken forsvarsminister Ine Marie Eriksen om Norge vil arbeide for et forbud. Hun svarte med å peke på at NATO vil ha atomvåpen så lenge andre stater har det. Det samme sier Russland. Det vil være i strid med vårt NATO-medlemskap å gå inn for et forbud, sa Eriksen. Samtidig slår NATOs strategiske konsept fra 2010 fast at «alliansen skal danne grunnlag for en verden uten atomvåpen». Et viktig første skritt vil være å gå bort fra den såkalte førsteslags-strategien, dvs at NATO nå baserer seg på muligheten av å bruke atomvåpen også uten at alliansen er blitt angrepet med a-våpen.
Etter bombinga av Hiroshima og Nagasaki har det spredt seg en myte om at atombombene var vesensforskjellig fra konvensjonelle våpen, og at bruken av bomba første til at Japan kapitulerte. Nyere forskning viser at en tredjepart av bombeangrepene mot japanske byer de siste tre ukene før angrepet på Hiroshima, første til større ødeleggelse enn atombomba. Bombingene gjorde lite inntrykk på den japanske politiske ledelsen, som hadde håpet på at nøytrale Sovjet, kunne mekle en fordelaktig fred med USA, eller at en stor siste militært innsats skulle motivere USA til å akseptere en fredsavtale som ikke innebar total kapitulasjon for Japan. Da Sovjet erklærte krig mot Japan brast begge disse mulighetene, og Japan kapitulerte. 

Betyr dette at atombombene likevel ikke er så farlige? Nei, selvsagt ikke. Atomvåpen er fortsatt en av de største truslene mot menneskeheten og det er en stor risiko for at en atombombe skal bli avfyrt enten ved et uhell eller med vilje. Men forestillingen fra terrorbalansens dager om at bruk av atomvåpen vil innebære verdens undergang, stemmer ikke lenger. Det skyldes at flere land har atomvåpen og at mange mindre atomvåpen det mulig å tenke seg bruk av atomvåpen i begrensede konflikter. Kostnaden i form av humanitære lidelser vil være enorm. Atomvåpnene har en høy kostnad. Det var langt dyrere å utrydde Hiroshima med atombomba enn et tilsvarende angrep med konvensjonelle bomber. Det gjør at mange forskere og militære har stilt spørsmål med nytten av atomvåpnene i militær sammenheng. I dagens valgkamp i Storbritannia er dette et tema. Landet har en flåte på 4 Trident-ubåter som er nødvendig for at en ubåt hele tida kan være i sjøen med beredskap for å sende atomraketter. Nå må ubåtene og våpnene fornyes. Det vil koste opp mot 100 billioner pund, nesten dobbelt så mye som Storbritannias totale årlige militærutgifter. Mange britiske militære peker på at man må tilbake før boerkrigen for at det konvensjonelle forsvaret var svakere enn det er i dag. 

Hvis man mener at atomvåpen er uegna for militære konflikter, annet enn når de er ute av kontroll, hvis risikoen for ulykker ved atomvåpen er stor, de humanitære konsekvensene ved bruk er ekstreme, kostnadene hindrer løsning av andre viktige samfunnsoppgaver – hva er da risikoen ved å gå inn for et forbud?