Lars Egelands blogg

Vi trenger en fordomsfri diskusjon om morgendagens publiseringsmodeller. Der er jeg helt enig med Michael Bretthauer og Erlend Hem som skriver  i Aftenposten 3.11. Men jeg mener ikke at støtten til open access-bevegelsen er til hinder for dette. Tvert imot trenger vi ytterligere satsing på Open Access.

 Det er ikke slik at alternativene er enten kvalitetstidsskrifter basert på abonnement, eller dårlige OA-tidsskrift basert på forfatterbetaling. Det er åpenbart at det er mange juksemakere som lanserer OA-tidsskrift som hverken har god kvalitetskontroll eller lesere, men der formålet bare er å få betaling fra forfattere som vil publiseres. Derfor trengs det kunnskap om tidsskrifter før man betaler ut til mulige røvertidsskrift. Det er ofte en oppgave fagbiblioteket kan hjelpe med.

 Det finnes selvsagt også mange abonnementstidsskrift basert på sviktende kvalitetskontroll. Tilbaketrekking av artikler som følge av avslørt juks skjer oftere i disse tidsskriftene enn i OA.

Forskere er avhengig av tilgang til andres forskningspublikasjoner. Den økende digitaliseringa har teknologiske muligheter for økt tilgang, men i praksis skaper økonomiske begrensninger det motsatte. Særlig rammer dette små forskningsmiljøer. Ideen bak open access er en solidaritet som bygger på at vi gir tilgang til vår forskning, mot at vi får tilgang til andres.

Flere og flere utgivere innfører forfatterbetaling i tillegg til abonnement. Det er mye penger og makt i å ha høy status som vitenskapelig publiseringskanal. Det gjør at det er behov for ikke-kommersielle konkurrenter. I tillegg er det behov for kommersielle utgivere som går tungt inn på OA-markedet.

 Åpen publisering vil sikkert ikke utkonkurrere abonnementstjenester, men er et viktig supplement som bør bli større. Ikke minst der resultatet av dagens abonnementsordning er at det brukes mer penger på en løsning som stenger allmennhet og forskere ute, enn det samfunnsmessig ville koste om alt ble publisert åpent. Det finnes mange slike eksempler, ikke minst i Norge.

Vi trenger ikke flere tidsskrifter, skriver Bretthauer og Hem. Jo, vi trenger mer konkurranse. Vi trenger bedre tilgang for flere. Vi trenger at forskningsinstitusjoner i Norge har en enda mer offensiv OA-politikk, ikke minst for å styre unna røverne.