Lars Egelands blogg

Det er lett å forstå av mange mennesker er bekymret for hva det vil bety når antallet asylsøkere i Norge øker så mye som det gjør nå. Har vi boliger nok? Er det mulig å skaffe flyktningene arbeid? Klarer vi å integrere dem slik at de blir en del av samfunnet vårt?

Europa opplever den største flyktningekatastrofen siden tida etter 2. verdenskrig. For Norge er det bare ord, for vi merket lite til krisen den gang. Mens flyktninger i delstaten Schleswig Holstein utgjorde 50 % av befolkningen, sendte Norge folk tilbake i stedet for å ta imot flyktninger.  Vårt forhold til flyktningekrise var at mange nordmenn kom tilbake fra land som hadde tatt i mot dem som flyktninger.

Det er klart at det blir utfordrende å ta godt imot flyktningene som kommer. På den annen side er det jo ikke Norge som er i størst krise. Den største krisa er i de landene som flyktningene kommer fra. Krisa er større for de som flykter, enn for oss som tar imot. Når vi nå er opprørt over den blinde terroren i Paris som IS står bak, kan vi kanskje forstå flyktningene som rømmer fra land der de nesten daglig ble utsatt for slik terror.

At vi skulle ønske at det kom færre flyktninger, gjør ikke at vi kan lukke øynene for realitetene.  Debattene om hvor mange flyktninger vi kunne ta imot som endte med Stortingets kompromiss om å ta imot 8000 kvoteflyktninger er allerede historie. Langt flere har selv funnet fram og søkt asyl i Norge. Det er ingen vits i å diskutere om man liker at det kommer flyktninger eller ikke. De er her.  Vi kan ikke lukke øynene for dette, men må brette opp armene og sørge for at de blir tatt imot på en ordentlig måte.  De som har krav på beskyttelse kan ikke sendes andre steder. I Sør-Europa tar de i mot enda flere flyktninger enn Norge. Det gjør også Tyskland og Sverige. Problemet er Polen, Ungarn og andre øst-europeiske land som ikke tar sin del. Omtrent som noen kommuner i Norge.

Når FrP i Tønsberg stemmer mot at kommunen skal øke mottaket av flyktninger, vil de vise  en restriktiv flyktningepolitikk. Men det er bare demonstrasjonspolitikk. FrPs integreringsminister er avhengig av at andre partier sørger for at FrPs forslag ikke blir vedtatt i kommunene. Partiet forholder seg ikke til virkeligheten. Mulig at det er vanskelig å skaffe boliger. Mulig at det vil bety en utfordring på helsevesenet. Men nå er vi i en situasjon hvor vi bare må løse dette. Er det bedre at flyktningene blir sittende i midlertidige mottak? Partiet framstår som totalt uansvarlig.

Jeg skjønner at FrP sliter med at det det nå er dem som nå administrerer norsk flyktningspolitikk. De er i ferd med å oppdage at det ikke er så lett. Halvparten av de flyktningene som nå kommer til Norge, kommer over Storskog i Finnmark. Sjøl om det først kom en del syrere, ser det nå ut til at de fleste som kommer er mennesker som ikke har krav på beskyttelse, f.eks. folk med opphold i Russland. Alle partier er enige om at de bør returneres snarest. Det er det FrPs justisminister Anders Anunsen som skal sørge for. Men han får det ikke til. Det er kanskje det største problemet i flyktningepolitikken i dag.

Når Stortinget nå snakker om å få til et bredt forlik om flyktningepolitikk, er det fortsatt FrP som er problemet. Stortingsgruppa vil ikke ta ansvar.  De kommer med dårlige forslag. Er det mulig å få til integrering om man bare gir flyktningene midlertidig opphold? Er det realistisk at forholdene i Syria blir slik at de kan returnere i løpet av kort tid? Vil det hjelpe på integreringa å kutte bevilgningene til norskopplæring? Blir det færre flyktninger av å kutte i bistandsbudsjettet til verdens fattige?

SV, AP og mellompartiene mener at flyktningene raskt må få tillatelse til å jobbe. Det er dyrt og ødeleggende for folk å sitte flere år på mottak uten å få jobbe. Det kan imidlertid føre til økt sosial dumping og press på enkelte jobber. Derfor foreslår SV at vi bruker unntaksbestemmelsene i Schengen-avtalen og stopper ny arbeidsinnvandring fra Europa. Slik må vi tenke nytt.