Lars Egelands blogg

Arbeidsløsheten var stor i Horten i de første åra på 1930-tallet.Våren 1934 var det registrert over 800 arbeidsledige i Horten, fra 34 til 34 hadde ledigheten økt med 65 % i Vestfold. Ved kommunevalget i 1934 stilte Arbeidsløses Forening egen liste. Til tross for at Arbeiderpartiet kalte dem for både «halvt kommunistisk og halvt fascistisk» fikk lista 98 representanter og en plass i bystyret.

Den tidligere redaktøren av Horten Arbeiderblad, Viktor Mostad fikk fast plass. 1. vara het Asbjørn Sunde og var konstabel fra Marinen. Men hverken Mostad eller Sunde kunne ta plass i bystyret på grunn av kommunelovens bestemmelse om ugildhet. I loven ble det slått fast at det som hadde mottatt sosialstøtte det siste året kunne ikke være medlem i kommunestyret.

10. desember 1934 skulle Horten Bystyre konstituere seg. Da møtte både Mostad og Sunde, sammen med andre medlemmer av Arbeidsløses forening. Mostad holdt en lang tale om hvorfor han anså seg som lovlig valgt representant for Arbeidernes Fellesliste. Høyre-ordføreren prøvde å klubbe han ned, og tilkalte politiet. Det måtte forsterkninger til før Mostad og Sunde med kamerater forlot bystyresalen mens de sang «Internasjonalen».

Tumultene under konstitueringa førte til at Mostad og Sunde ble stilt for retten. De ble frikjent for vold mot politiet, men ble idømt 24 dagers fengsel hver for å ha hindret politiet i deres arbeid. Dommen sonet Sunde i Horten Hjælpefengsel i slutten av mai 1935.

Det er Alf Skjeseth og Morten Conradi som forteller dette i boka Osvald: Storsabotøren Asbjørn Sunde som nylig ble utgitt på Spartacus forlag. Asbjørn Sunde var Spaniakjemper, ledet den mest omfattende sabotasjegruppa under krigen. Etter krigen ble han dømt for spionasje i en sak med kraftige politiske overtoner.   Medlemmene av Osvald-gruppa – Asbjørn Sundes folk – ble fortiet i etterkrigstida. De fikk først sin oppreisning av forsvarsminister Strøm-Erichsen rett før hun gikk av i 2013.

Asbjørn Sunde var politisk aktiv i Arbeiderpartiet og seinere i NKP i Horten. Han var en aksjonist. I 1934 gikk han for eksempel om bord i den tyske lastebåten «Gudrun» som lå til kai i Horten. Med seg hadde han brødrene Ovar og Anker Beckmann. De tre skar resolutt ned hakekorsflagget. Denne anti-fascistiske handlinga kosta Sunde nye 24 dagers fengsel.

I 1936 gjorde general Franco opprør mot den lovlig valgte Folkefront-regjeringa. Mens Hitler og Mussolini hev seg inn i kampen på Francos side, valgte de europeiske demokratiene en såkalt ikke-innblandingspolitikk. De opprørte arbeidere og sosialister over hele Europa. Mange tyske kommunister var hjemløse etter Hitlers maktovertakelse og meldte seg til innsats i Spania. Mange norske sjøfolk forlot skipene sine og meldte seg til de internasjonale brigadene. I 1937 reiste Asbjørn til Spania sammen med Beckman-brødrene fra Horten.

Ambulanse fra de internasjonale brigadene i Spania

I Yngvar Ustvedts bok «Arbeidere under våpen» (Aschehoug 1975) fortelles det at Asbjørn Sunde tok de farligste oppgavene. Ved Brunete var han ambulansesjåfør, kanskje den farligste og psykiske tyngste oppgaven. Dag og natt humpet de fram mellom fronten og lasarettene. Francos fly angrep. På grunn av bilmotoren kunne de ikke høre når flyene kom. Etter nederlaget ved Brunete ble han tatt ut av vanlig tjeneste og satt inn i en partisangruppe – en sabotasjegruppe bak fiendens linjer, forteller Ustvedt. Deres oppgave var å trenge langt inn bak fiendens linjer, sprenge broer, ødelegge tog og sende ammunisjonslagre til himmels. Fra før av hadde han kjennskap til bruk av sprengstoff fra nødsarbeide hjemme i Norge. Nå lærte han det han skulle få god bruk for som sabotør i Norge.

Sunde var ikke den eneste Vestfoldingen i Spania. Foruten brødrene Beckman fra Horten, var det mange andre: Fra Tønsberg: Arne Rustadstuen Andersen, Håkon Andersen, Hans Andresen, Håkon Berg, Harry Hansen, Bjarne Jensen, Harry Johansen, Hartvig Lundberg, Johannes Moum og Johan Solberg. Fra Larvik: Colin Archer, Johan Bruun, Georg Jakobsen, Harald Jensen, Kåre Jensen, Erling Molteberg Olsen. Også Vestfold Høyres tidligere stortingsrepresentant og fylkesmann i Vestfold, Odd Vattekar fra Holmestrand deltok. Mange av Spaniakjemperne som falt i Franco-soldatenes klør, fikk uvurderlig hjelp fra Norges charge-d’affaires Harald Krogh Hansen fra Tønsberg, til å komme seg ut av Spania etter republikkens nederlag.

Norge var ganske uforberedt på tyskernes angrep 9. april 1940. Det ble sendt ut mobiliseringsordre og kongen og regjering flyktet fra byen. Samtidig gikk det rykter om at byen ville bli bombet. Det ble panikk og store folkemengder flyktet fra byen. Nå kan Conradi og Skjeseth fortelle at det var en skapt panikk: Det Asbjørn Sunde som sammen med den tyske kommunisten, tidligere riksdagsmedlemmet og framtredende motstandsmann Ernst Wollweber sitt verk. De fikk tak i en høytalerbil og kjørte rundt i Oslo og ropte ut at byen ville bli bombet. Etter to timer var byen nesten folketom. I ly av panikken kom konge og regjering seg ut av byen og soldater fikk meldt seg til mobiliseringsstedene.

Panikk i Oslo 9. april 1940

Wollweber hadde organisert særlig havnearbeidere i motstandsarbeid mot fascismen over hele Europa. I Norge hadde Sunde klar en gruppe menn da krigen tok en ny vending ved tyskernes angrep på Sovjetunionen. Sunde sier sjøl at han hadde 13 mann, historiker Lars Borgersrud anslår 50 mann. Mange av dem tidligere Spaniakjempere. Allerede i juli 1941 gjennomfører Sunde sin første sabotasjeaksjon. Det skulle bli atskillig flere. Først samarbeidet han tett med det som seinere ble Milorg, blant annet med Asbjørn Bryhn som seinere var mannen som arresterte Sunde. Sunde utførte likvidasjoner av fascister på oppdrag fra Milorg. Da Qisling ble innsatt som ministerpresident 1. februar 1942, markerte Sunde dagen med sprenging av både Øst- og Vestbanestasjonen.

Både det meste hadde Sunde over 200 mann under våpen med egen forlegning oppe ved Randsfjorden. En av Sundes grupper var Saborg i Vestfold under ledelse av Tolle Meyer, min gamle nabo her i Fjerdingen. Før krigen var Meyer høyesterettsadvokat. Tyskerne tok fra han advokatbevilgningen og «de nye makthaverne fra AP sørget for at jeg aldri fikk den igjen etter krigen» fortalte Meyer meg. Saborg sprengte blant annet Nordisk Aluminium i Holmestrand. En annen som var med i Saborg, var Alberth Carlsson som også var vokst opp i Fjerdingen. Han var den første her i bydelen som tok artium, blir det fortalt. Fordi han bare fikk tak i brukte bøker til realfaglinja, fikk det bli realfagartium. Carlsson ble seinere revisor, og var blant annet regnskapsfører for Arne Treholt. Carlsson sprengte Arbeidskontoret i Tønsberg og lettet kommunens regnskapskontor på lønningsdagen. Sabotørene trengte penger og fra regjeringa i London var det ikke støtte å få.

Asbjørn Sunde var en dyktig og kaldblodig motstandsmann. Historiene om de ulike sabotasjeaksjonene kan leses i Conradi og Skjeseth sin bok, eller i Sundes egen: Menn i mørket.

Milorg og regjeringa i London var motstandere av en aktiv sabotasjeaktivitet i Norge. De fryktet tyskernes represalier og at norsk infrastruktur ble ødelagt. De mente at krigen ville bli avgjort utenfor Norge. Det hadde de for så vidt rett i. Men Sundes poeng var at han gjennom sabotasjehandlinger kunne sørge for at tyskerne måtte holde så mange soldater i Norge, at de allierte lettere kunne vinne på andre fronter. Det var åpenbart rett.

Det var ingen tvil om at Sundes lojalitet sto til Sovjet under krigen. Men ulikt andre motstandsfolk som hadde tett radiosamband med London, hadde Sunde ikke radiokontakt østover. Dermed var han i stor grad en selvstyrt sabotasjeleder.

Det tok ikke lange tida etter krigen før gamle venner ble fiender. Norske myndigheter hadde nok kartlagt kommunister både før krigen og under krigen. Fra 1947 startet en voldsom overvåking av Sunde. Som gammel motstandsmann var han ikke i tvil om hva som skjedde. Den gamle etteretningsoffiseren Chr Christensen forteller – i følge Conradi og Skjeseth – at justisminister Gundersen i 1951 gjorde klart at statsminister Gerhardsen ønsket seg en spionsak som kunne styrke fronten mot kommunistene som Gerhardsen hadde startet med sin Kråkerøy-tale. Da hadde de overvåket Sunde i to år, men hadde ingen ting på han. I stedet arresterte de en kommunistisk marineoffiser som seinere ble frikjent i retten. I 1954 var det Sundes tur. Han ble arrestert, holdt i varetekt mens avisene flommet over av de villeste spionhistoriene. Det meste var vekk når saken kom for retten. Overvåkingspolitiet kunne bevise at Sunde hadde kontakt med russiske diplomater, men selv under den kalde krigen var det ikke ulovlig. Problemet var at de ikke hadde bevis for at han hadde gitt fra seg hemmelige dokumenter. Hvor skulle de komme fra? Sunde var arbeidsledig, uten tilgang til graderte opplysninger. Likevel ble han dømt til 8 års fengsel for å ha overgitt opplysninger om hvor Jegerkorpset lagret våpen rundt Oslo. Dette var i en tid hvor høyreorienterte borgere etablerte egne våpenlagre og «stay behind-grupper for å ta kommunistene i en krigssituasjon – med støtte av Etteretningstjenesten.

I ettertid ser vi at overvåkingen, arrestasjonen og dommen mot Sunde var klart politisk i et kald-krig-scenario. De som sto bak arrestasjonen var Asbjørn Bryhn og Ørnulf Tofte, som 30 år etter fanget en liknende fisk – Arne Treholt…

Sunde ble løslatt på prøve etter å ha sonet to tredeler av straffen i 1959, og levde et anonymt liv i Oslo til sin død i 1985.