Lars Egelands blogg

Som førstekandidat for SV i Vestfold vil jeg slåss for å få Vestfolds utjamningsmandat i året som kommer. Det betyr at jeg vil bruke både avisspaltene og sosiale medier. Men jeg håper mange vil ha det samme nyttårsforsettet som meg: Pass på kildekritikken, la ikke fakta og sannhet bli underordna i valgkampen i 2017!

Noen sier at vi har gått inn i en postfaktuell tid. Med det mener de at fakta, kunnskap og sannhet er blitt uvesentlig. Falske nyheter sprer seg på rekordtid på sosiale medier. Vi er alle deltakere når vi deler eller liker nyheter og oppslag uten å tenke oss om: Stemmer dette virkelig, hvem er kilden til denne påstanden? Kan det være Abraham Lincoln som advarer mot sitater på internett? Hvordan vet Carl I. Hagen at det var varmere i vikingtida enn i dag?

For mange mennesker er Facebook blitt deres viktigste kilde til nyheter. Internasjonalt har vi sett at det er firmaer som produserer falske nyheter som er sjokkerende og opprivende. De får rask stor spredning, og gir store reklameinntekter til firmaene som står bak. Dette er åpenbart kriminell virksomhet. I tillegg finner vi en rekke nyheter som blir vridd på slik at det skal fremme en spesiell politisk holdning. Et eksempel på det finner vi i Sverige der facebook-brukere gikk nærmest amok over nyheten om at det av hensyn til muslimene ikke skulle være lov å ha julebelysning utendørs. Bakgrunnen for nyheten var vegmyndighetene som sa nei til julebelysning på lysestolper langs veiene, av hensyn til trafikk-sikkerheten.

Det finnes mange slike eksempler også fra Norge. Da jeg var i audiens med kronprinsesse Mette Marit på vegne av Norsk Bibliotekforening, viste hun til eksempler der  det som var ment som satire ble tatt bokstavelig og utløste rasende kommentarer i sosiale medier. Som bibliotekar er jeg ekstra opptatt av kildekritikk, men jeg har også dumma meg ut ved å dele nyheter som jeg etterpå har angret på. Det er for eksempel oppslag der talsmenn for regjeringen kommer med håpløse utsagn, for der jeg etterpå ar oppdaget at det er gamle nyheter som resirkuleres i en ny sammenheng. 

I Norge fikk vi vår første eksempel på en falsk nyhet med nyheten om at Venstres Trine Skei Grande beklaget at det ikke ble noe av forslaget om 2 års etterlønn til stortingspolitikerne. En slik nyhet kunne ved første øyekast virke troverdig, Venstre hadde tross alt først gått inn for forslaget. Men det var en falsk nyhet. Nyheten vakte så mye raseri at Grande måtte ha politibeskyttelse. Det er alvorlig at noen produserer en slik falsk nyhet, men ansvaret hviler like mye på de som delte den.

På Facebook er vi ikke lenger bare lesere. Når vi deler og liker er vi også utgivere, det vil si at vi publiserer en nyhet videre til andre. Da må vi være sikre at vi kan innestå for nyheten. Mitt råd til meg sjøl og til alle andre er at i 2017 skal jeg tenke meg om en ekstra gang før jeg deler en nyhet. Jeg skal spørre meg sjøl: Stemmer dette virkelig? Hva er formålet med å spre denne nyheten nå?

Det er også viktig å tenke over hvordan man formulerer seg på sosiale nettverk og i avisenes kommentarspalter. Jeg har sans for spissformuleringer og kvikke kommentarer. Men også slike kommentarer er digitale publiseringer på linje med artikler og kronikker.

Facebook er opptatt av at vi som brukere skal få det vi ønsker som vi kan dele videre. Derfor får jeg i nyhetstrømmen min stort sett opp meldinger som jeg er enig i. Jeg har mange Facebook-venner som er Høyre-politikere. Har de helt sluttet å skrive meldinger, har jeg lurt på. Det har de selvfølgelig ikke. Men Facebook har sluttet å vise meg meldingene deres. Det at vi bare møter innlegg fra folk som vi er enige med, svekker motforestillingene. Det svekker også den politiske debatten, om vi mener at den skal foregå på Facebook. Derfor har avisenes debattspalter fortsatt en viktig rolle som møtested for alle synspunkter.