Lars Egelands blogg

Her om dagen hadde jeg en kaffekopp med Kai Jordahl. Han hadde lest en artikkel jeg hadde skrevet der jeg sa at mitt nyttårsforsett var å være enda mer kildekritisk for å forhindre en valgkamp preget av fake news. Men han hadde også lest en artikkel jeg hadde skrevet om profitt i barnehagene. Der sto det at Kai Jordahl hadde tjent en halv milliard på salget av Espira barnehager. Dette ville han snakke om.

Vi hadde en hyggelig prat. Jeg lærte mye om oppkjøpsfond, eller såkalte equity-hus. Oppkjøpsfondene kjøper bedrifter som de mener de kan utvikle for så å selge dem videre med fortjeneste.  Kai Jordahl var ansatt i oppkjøpsfondet CapMan som kjøpte selskapet Barnebygg, utviklet det til barnehageselskapet Espira som seinere ble solgt med en fortjeneste på 300 millioner. I mitt innlegg skrev jeg at Jordahl hadde fått fortjenesten. Det er ikke rett, fortalte Jordahl som bare var ansatt i CapMan. De som hadde tjent pengene var selskapene som hadde skutt inn penger, bl.a. det statseide selskapet Argentum.

Mine kilder for det jeg skrev var Linn Hernings bok «Velferdsprofitørene» (Oslo: manifest, 2015) samt diverse avisartikler fra Dagens Næringsliv og ulike regionaviser. Det viser også hvordan ukorrekte opplysninger spres, når man bruker ukorrekte avisartikler som grunnlag. Derfor skriver jeg dette.

Jordahl kunne fortelle om at Espira avdekket urimelig høye husleier mellom barnehagedriften og selskapet som eide bygningene før Espira overtok. En slik måte å «gjemme» overskudd på, omtaler jeg også i innlegget mitt. De avdekket også at den forrige eieren hadde latt selskapet betale private utgifter. Jordahl mente at fortjenesten på Espira lå i at de effektiviserte barnehagedriften og fikk ned sykefraværet.  Men, pekte han på, fortjenestemarginen var lav. CapMan var et så stort selskap at de ikke kunne finne på uetiske snarveier, mente Jordahl som mente at det var forskjell på barnehagedrift og anbudsdrevne helse og sosialtjenester. Det siste mente han at kommersielle investorer burde holde seg unna.

Jeg skrev også at fondet var lokalisert på Guernsey. Jordahl påpekte at fondet ikke betalte skatt på Guernsey, men at det heller ikke ville ha betalt skatt i Norge. Det er eierne av fondet som betaler skatt. Plasseringen på Guernsey forklarte Jordahl med at det rett og slett er vanskelig å tiltrekke seg norsk kapital fordi den i alt for stor grad blir plassert i eiendom som på grunn av lav skattlegging er mye lønnsommere enn å investere i produksjon.

Samtalen endret ikke mitt syn på at vi bør holde kommersielle drivere vekk fra barnehagene. Hvis man stiller de samme krav til private barnehager som til kommunale mht lønn, pensjonsvilkår osv vil fortjenestemarginene bli små.  Mange private barnehager har mindre pensjonsutgifter enn kommunale. Det skyldes ofte dårligere pensjonsbetingelser for de ansatte, men også der pensjonsbetingelsene er like vil utgiftene ofte være lavere fordi de ansatte er yngre. Det er altså en utgift som vil minske mulighetene til å tjene penger på sikt.

Jeg er også skeptisk til at norske myndigheter investerer i kommersiell barnehagedrift. Det betyr at norske myndigheter gjør seg avhengige av inntekter fra privatisering av offentlige tjenester.

SV-leder Audun Lysbakken utfordret nylig finansminister Siv jensen fra FrP på å finne ut hvor mye skattekroner som går til fortjeneste. Det var hun overhodet ikke interessert i å finne ut av. SV har som en av sine hovedsaker til valget å sørge for at skattekroner brukes til omsorg og ikke til profitt. Som skatteyter har jeg interesse av det.  Det trengs mer åpenhet om fortjenestene innen bransjer som barnehager, asylmottak, barnevern og helse og sosialtjenester.  Det er selvfølgelig også viktig at vi som er mot velferdsprofitt er helt nøyaktige i det vi skriver.