Lars Egelands blogg

Det er tid for å handle for å redde kysttorsken: Vi må straks opprette en midlertidig maritim vernesone som omfatter hele Oslofjorden og Drammensfjorden nord for Slagentangen/Larkollen der alt fiske forbys, unntatt med snøre og stang. Det innebærer bl.a. forbud mot garnfiske, trål, bunnfiske og lysfiske.

Kysttorsken i Skagerrak er rødlistet med status som nær truet. Særlig svak er bestanden i ytre Oslofjord. I følge Havforskningsinstituttet har fangsten av småtorsk på strekningen Hvaler til Aust Agder falt med 85 prosent i forhold til langtidssnittet. Torsken har betydning som matressurs. Men framfor alt har fritidsfisket betydning for folkehelsa – både psykisk og fysisk, ved at tusener av mennesker bruker fjorden i sin fritid. En undersøkelse fra 2016 konkluderte med at det er 386,000 fritidsfiskere  i Oslofjorden – 94 %  er nordmenn. Nesten halvparten av befolkningen har fisket en eller flere ganger i fjorden!

Gjennom mange år har forskerne advart for faren ved at torskebestanden blir så liten at den kollapser. Erfaringer fra bl.a. Canada viser at når en bestand kommer under en kritisk grense kan den bli for liten til at den kan bygges opp. Erfaringer fra andre steder slik som Florida, viser at hvis man setter inn tiltak i tide, vil fiskestammen ta seg opp igjen – til fordel for alle!

Havforskningsinstituttet mener at fritidsfisket i Oslofjorden utgjør den største belastningen. Hver enkelt fritidsfisker tar selvfølgelig mindre kvanta, men det store antallet fritidsfiskere bekrefter betydningen fisketuren med mulig matauk har for mange mennesker. Men sjøl om mye fisk tas med stang og snøre, utgjør ikke disse redskapene noen fare for flora og fauna i fjorden.

Men også fritidsfiskerne må ta sitt ansvar. Det kan være aktuelt å innføre begrensinger på hvor mye fisk man skal ha lov til å fiske, såkalt bag-limits. Jeg er mer skeptisk til å innføre avgift eller godkjenningsregler for fritidsfiskere. Muligheten til å fiske er en del av allemannsretten og norsk kystkultur, og folk vil føle det som et overgrep om vi må skaffe oss godkjenning for å ta med fiskestanga på tur. Ville det neste bli godkjenning for å plukke bær?

En midlertidig vernesone skal ha som formål å sørge for at torskestammen vokser. Vi har gode erfaringer fra tilsvarende vernesoner for hummer. Det er ikke meningen å innføre et varig vern, tvert imot er formålet å få til bedre fiske i framtida. Vernesonen må følges opp med forskning slik at vi kan få en status for fiskebestanden ved innføringen, og kan følge med i utviklingen. Ikke minst trenger vi mer kunnskap om hva bortfallet av ålegress, tang og tare har å si for torsken. Men vi kan ikke vente på tiltak på disse områdene. Vi må ved å være før var og gjennomføre tiltak nå. Forskningen kan vise om det vil være behov for enda sterkere begrensninger i fisket.

I Øresundområdet er det mye torsk. Der har det vært forbud mot trålfiske i mange år. Prøvefisking etter rekefangst i Troms viste at man fikk 80 kg reker og en bifangst på 14 kg som besto av 2200 torskeyngel. Fra andre steder er nøkkeltallet at for hvert kilo reker man fisker opp, ødelegges 5 kg fisk.

Vi ønsker ikke å komme yrkesfiskerne til livs. Ved å sette vernegrensen ved Slagentangen er det fortsatt muligheter for fiskere fra Hvasser og Hvaler. Men det må være et mål å begrense fiske fra fiskebåter uten tilhørighet i Oslofjorden. Også yrkesfiskerne har interesse av at torskestammen vokser.

Å redde kysttorsken er en viktig miljøsak – og en viktig folkehelsesak. Fjorden og fisken skal være folkets eie – alle vi som bor langs fjorden. Dette er en sak jeg vil følge opp om jeg blir valgt til Stortinget til høsten.