Lars Egelands blogg

Hva vil kravet om åpen tilgang bety for lisenser og rettigheter? Det må utredes. Det har Torgeir Kielland som er førsteamanuensis ved juridisk fakultet på oppdrag fra Unit. I dag presenterte han rapporten «Rettighets og lisensspørsmål ved åpen publisering» på et møte i Unit og UHR-regi på OsloMet.

Fra 2021 skal alle forskningsresultat med støtte fra Forskningsrådet være åpent tilgjengelige. Dette vil også snart gjelde monografier og kapitler, her skal Forskningsrådet lage en veiledning i løpet av 2021. Fra 2024 skal kravet om åpen tilgang gjelde alle forskningsartikler basert på offentlig støtte. Hva vil dette bety for lisenser og rettigheter?

Kielland starter med å påpeke at begrepet åpent omfatter mer enn gratis. Det kan være snakk om fri åpen tilgang som gir rett til å bearbeide og tilgjengeliggjøring til alle typer bruk. Eller det kan være begrensninger på kommersiell bruk, eller bearbeiding. Dette uttrykkes gjerne gjennom Creative Commons-lisenser, der den mest åpne er CC-by. Andre varianter av CC-lisenser innebærer at man kan stenge for kommersiell bruk, eller stenge for viderebearbeiding.

Kielland var åpen for at lisensene burde tillate kommersiell bruk, men negativ til å tillate videre bearbeiding. – Det kommersielle potensialet er begrensa for forskningsartikler, sa han – dette er jo forfattere som ikke er vant med å få betaling for det de skriver. Og hvis vi snakker om utenlandske forlag så tvinges forfatteren i dag i stor grad til å gi fra seg alle rettigheter.

Kielland mente at avgrensing mot kommersiell bruk betyr svekka bruk av forskningen, og at det vil kunne umuliggjøre data-mining.

Dette var ikke Dag Rune Olsen som er styreleder i Universitets og høgskolerådet og rektor på Universitetet i Bergen, enig i. Han påpekte at informasjonsmengden i et fag som medisin dobles i løpet av 73 dager. Det betyr bl.a. at det er et stort kommersielt marked i å lage oversiktsartikler som selges selv om de er basert på åpne artikler.

Å tillate videre bearbeiding betyr at andre kan redigere, lage egne versjoner av et dokument. Her er det lett at konklusjoner i en forskningsartikkel kan endres og at meningsinnhold svekkes. Å åpne for bearbeiding vil bety en svekkelse av den akademiske integriteten, mente Kielland.

Dette var det også protester mot, blant annet fra prorektor Kenneth Ruud ved Universitetet i Tromsø som påpekte at han kunne risikere å måtte betale for å bruke egne tabeller som grunnlag for nye artikler, om det var begrensninger på kommersiell bruk og på bearbeiding. Et annet eksempel som ble nevnt var området klimaforskning, der mange står klare på å vri og vrenge på konklusjonene i forskningsartikler.

Kiellands oppsummering var at det var for risikabelt å åpne for bearbeiding, samtidig som han skjønte at det var et behov i enkelte tilfeller. Han ville derfor ønske seg en lisens som begrenset muligheten til bearbeiding mer enn i dag, men som kunne åpne for noe videre bruk. Ny publisering i et annet format, regnet han ikke som bearbeiding.

Kielland oppfattes som er forsker som ikke er veldig positiv til Plan S. På den annen side har jeg møtt jurister som er så fulle av forbehold til opphavernes fordel, at de gjennom forbeholdene lager ny rettspraksis. Jeg vet at det er mange forskere som er skeptiske til Plan S. Dette er skepsis som vi må ta på alvor, men ikke ved å gi opp kravet om åpen tilgang. Dag Rune Olsen kalte planen en ambisjon, mer enn en plan. Nå må vi lage planen og forholde oss til innvendinger om lisens og rettigheter. 

Kan vi kreve publisering i åpne tidsskrifter?

Kielland mente at det var juridisk uproblematisk at Forskningsrådet krever åpen publisering som vilkår for å gi økonomisk støtte. Det er et vilkår som er avgrensa i tid om omfang. Det forholder seg imidlertid annerledes når UH-institusjonene eventuelt skal kreve åpen publisering fra sine ansatte. Det vil ikke være avgrensa i tid og omfang, men gjelde hele arbeidsforholdet. Det kan gripe inn i forskerens ufravikelige rett til å bestemme når og hvor han eller hun vil publisere. Et slikt generelt påbud vil kreve endring av Universitets og høgskolelovens paragraf 1,5 – punkt 6:

(6) Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stilling som nevnt i femte ledd har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stilles til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde. Styret kan samtykke til utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Det kan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger i retten til å offentliggjøre resultater utover det som følger av lov eller i medhold av lov.

Det mente Henrik Karlstrøm fra NTNU var en snever tolking. Han påpekte at alternativet til framtidas åpne publisering, har vært en publisering der forskeren tvinges av internasjonale utgivere til å gi fra seg alle rettigheter. Kielland mente likevel at det var et valg forskeren frivillig aksepterte, ikke et pålegg fra arbeidsgiver. Dag Rune Olsen påpekte at forskeren faktisk har en plikt til å offentliggjøre, ikke bare en rett. Men han var enig i at man burde prøve å stimulere til åpen tilgang uten å gå veien om å endre UH-loven ved å begrense det som i dag oppfattes som akademisk frihet.

Etter Kiellands redegjørelse og etterfølgende spørsmål, snakket Nina Karlstrøm fra Unit om de nye forlagsavtalene med de 4 store: Elsevier, Wiley, Taylor & Francis og Springer. Disse utgiverne omfatter 50% av all vitenskapelig publisering i verden, sa hun. Nå har Unit inngått avtaler med dem som peker framover mot open access ved at artikler fra norske forskere blir åpent tilgjengelige uten forfatterbetaling – dvs forfatterbetalingen er innlemmet i prisen som bibliotekene betaler.

Vidar Røeggen fra UHR som jobber med det såkalte kanalregisteret, kunne fortelle at av 2000 internasjonale tidsskrifter som utgjør nivå 2, er kun 3% open access. Etter de nye avtalene betyr det likevel at for norsk forskning er 41% av tidsskriftene åpne. Basert på norske forskeres publiseringer de siste 5 åra er 58%  av artiklene plutselig blitt åpne. Men, påpekte han, det er bare 9 institusjoner i Norge som er deltakere i alle de 4 avtalene. Det var et poeng som Dagmar Langeggen fra BI også påpekte – de er blant de som ikke er deltakere i de brede avtalene.

Når det gjelder nivå 1 tidsskrifter er 20-30% omfattet av de fire avtalene. Det utgjør 55% av alle publikasjoner på nivå 1 fra norske forskere. Situasjonen er dårligst innen humaniora, sa Røeggen.

Karlstrøm kunne også fortelle at den mest åpne lisensen – CC-By – også er den mest brukte, den omfatter 30,3 & av alle artikler fra norske forfattere. Til sammen har OA økt i Norge fra 33% i 2017 til 47,7% i 2019.

Katrine Weisteen Bjerde som ledet møtet, inviterte deltakerne og andre til å komme med kommentarer til rapporten før den blir oversendt til Kunnskapsdepartementet etter påske.