Lars Egelands blogg

Korona-krisen har utløst en enorm handlekraft hos politikerne. Ikke bare i form av statlige restriksjoner og begrensninger som man ikke ville tro at noen konservativ regjering ville kunne gjennomføre. Men også i form av en politisk vilje til å bruke offentlige penger til store redningspakker for næringslivet.

Om det i mange år ellers har vært umulig å få politiske flertall for tiltaket for klimaet, er det et paradoks at koronakrisen har ført til store kutt i klimagassutslipp. Nedstengningen av samfunnet har ført til at mange butikker har stengt. Forbruket av varer har gått ned. Om det har hatt store konsekvenser for butikkeiere og butikkansatte, har vi vanlige forbrukere klart oss ganske godt med færre varer.

Koronakrisen er på ingen måte over. Smitten kan fortsatt øke. Likevel begynner nå diskusjonen om hva vi gjør etter krisen. Linda Hofstad Helleland som er leder av Høyres programkomite varsler at den økonomiske nedgangen gjør at vi i framtida må ta mindre hensyn til klima og miljø.

Er det slik at vi i mange år har hatt som politikk å redusere bruken av bil og fly for klimaets skyld, men når korona-krisen kommer skal vi bruke milliarder på å sørge for at folk flyr og kjører bil som aldri før når krisen er over? Eller skal vi se at korona-krisen faktisk er en mulighet for klimaet? Påstanden er ikke min, det er overskriften på et innslag på tirsdag i den tyske Dagsrevyen som rapporterer om Angela Merkels tale på en digital klimakonferanse for miljøministre fra hele verden samme dag. I motsetning til Helleland sier Merkel at det ikke er forbruk å investere i klimatiltak, det er investeringer i framtida. Det blir mange viktige debatter om fordeling i tida som kommer, sier Merkel, desto viktigere er det vi i vår motkonjunkturpolitikk har et fast blikk på klimatiltak.

Vi skal tilbake til normalen, sier mange. Vi ønsker oss tilbake til en tid der vi kan besøke hverandre, klemme hverandre, ha barnebarn på besøk. Men det må bli en ny normal. Vi kan ikke gå tilbake til den gamle normaltilstanden der klimagassutslippene gikk i retning av at jorda blir ubeboelig. Vi kan ikke ønske oss tilbake til en normal der forbruket av verdens ressurser var langt over tålegrensa. Langt mindre kan vi ønske oss tilbake til en politisk virkelighet der også beskjedne tiltak mot klima- og miljø-ødeleggelse, skal vike for ny økonomisk vekst på bekostning av kloden.

Men folk skal ha jobb. Næringslivet skal i gang igjen. Derfor har SV kjempet for at Stortingets krisepakker skulle benyttes som en mulighet til å omstille industrien raskere enn tidligere planlagt. Krisepakkene som er vedtatt burde i større grad bidra som intensiv til dette. Når oljeprisene har rast fordi færre kjører bil, ligger ikke framtida i å stimulere oljeindustrien, men å stimulere olje- og verkstedindustri til bygginga av havvindmøller, nullutslippsskip, fullskala karbonrenseanlegg osv.
Vi bør også bruke avgiftspolitikken og støtteordningene for næringslivet til å støtte omstilling til mindre forbruk av fornybare ressurser og klimautslipp, til mer miljøvennlig virksomhet.

Nedstengningen i samfunnet har frigitt mye innovative krefter. Digitaliseringa av samfunnet har gjort et hopp. Dette må vi ta vare på etter krisen. Omstilling etter kriser er ikke noe nytt. Sjøl har jeg vært på besøk i industriparken i Mo i Rana som nå har flere enn jernverket som ble nedlagt. Det er bærekraftige arbeidsplasser der avfall blir til nye produkter. Innføringa av el-biler i Norge er et eksempel på vellykket en politisk styrt omstilling.

Per nå ser det ut til at Norge skal komme gjennom korona-krisen bedre enn mange andre land. Det skyldes at vi har en velferdsstat og et godt utbygd helsevesen. Selvfølgelig skyldes det også at vi har hatt store inntekter fra olja som i dag er plassert i et oljefond som det offentlige eier. Slikt sett er krisa vi nå er oppe i, en seier for en stor offentlig sektor og en politikk der det offentlige tar ansvar for å regulere. Under korona-krisen er det ingen statsråder som har snakka om ytterligere de-regulering og frislipp, privatisering og nedbygging av offentlig sektor. Vi bør sørge for at vi har politikere som heller ikke kjemper for privatisering og nedbygging av velferdsstaten etter korona-krisen.

Vi kan lære av krisen på mange plan. Et av dem er at vi har muligheter til å løse problemer felles om vi bare synes de er alvorlige nok. Slik som klima-krisen.