Lars Egelands blogg

22. januar trer FNs atomvåpenforbud i kraft og atomvåpen blir forbudt etter internasjonal lov. Det er en stor seier for alle som ønsker en verden fri for atomvåpen!

Men Norge stikker hodet i sanden. Norge har verken signert eller ratifisert atomvåpenforbudet. I stedet for å delta i den internasjonale dugnaden for å stigmatisere, forby og avskaffe disse masseødeleggelsesvåpnene, skjermer vi atomvåpenstatene for press om nedrustning. Det er på tide at Norge løfter hodet opp av sanden og forholder seg til realitetene: Å true andre land med bruk av atomvåpen bidrar ikke til vår sikkerhet. Derimot utgjør disse våpnene en stor risiko. Så lenge atomvåpen finnes er det fare for at de blir brukt. Konsekvensene vil være katastrofale.

Forbudsavtalen er pr nå ratifisert av 51 land, men støttes av 138 av FNs medlemstater. Den er en av svært få folkerettslige avtaler som Norge ikke støtter. En undersøkelsen foretatt av Respons Analyse i 2020, viste at 78% av den norske befolkningen mener Norge bør undertegne atomvåpenforbudet. Regjeringens nei får kun støtte av 9 % av befolkningen.

Regjeringen hevder at atomvåpenforbudet er i strid med våre forpliktelser som NATO-medlem. Det er ikke noen formelle problemer knytta til å slutte seg til atomvåpenforbudet, men det riktig at det ikke vil være populært hos vår største allierte, USA. Norge er i dag et såkalt «paraplyland» som ikke har egne atomvåpen, men som bygger på at hvis Norge blir angrepet så skal USA forsvare oss med sine atomvåpen. Vår rolle som paraplyland gir oss en spesiell forpliktelse for å bidrar til å komme vekk fra dagens fastlåste situasjon med økt spenning, opprusting og vraking av tidligere inngåtte nedrustningsavtaler.

«Ved å påberope oss beskyttelse med atomvåpen fremmer vi en farlig og feilaktig tro på at atomvåpen skaper økt sikkerhet. Istedenfor å legge til rette for at det skal kunne gjøres fremskritt mot en verden fri for atomvåpen, gjør vi det vanskeligere. Vi forlenger den faren som atomvåpen utgjør fordi vi er redde for reaksjonene til allierte land som holder fast ved disse masseødeleggelsesvåpnene». Dette sto i et opprop som ble publisert i fjor høst og som var undertegnet av 50 tidligere statsministre og forsvarsministre samt to tidligere NATO generalsekretærer. Blant de norske underskriverne var de to tidligere statsministrene Torbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik. «Vi mener tiden er inne for å tenke nytt, fordi dagens situasjon er uholdbar. Vi må innse at dersom vi ikke tar tydelig standpunkt mot at atomvåpen skal besittes og potensielt brukes på våre vegne, vil nye og destabiliserende atomvåpen produseres og utstasjoneres i vårt navn», skrev Bondevik og Jagland i en kronikk sammen med de tidligere forsvars- eller utenriksministrene Anne-Grete Strøm-Erichsen, Eldbjørg Løwer, Knut Vollebæk og Bjørn Tore Godal.

Selv om vi undertegner atomvåpenforbudet er det ikke noe problem å forbli i NATO, drive øvelser sammen med våre allierte, samarbeide med også atomvåpenstater – så lenge atomvåpen ikke er involvert.

Tilslutning til FNs atomvåpenforbudet er en aktuell sak også i andre NATO-land. Utenrikskomiteen i det spanske parlamentet vedtok en uttalelse rett før jul der man ønsket FNs atomvåpenforbud velkommen «som et tiltak for å bevege seg mot fred, sikkerhet og nedrustning».

Belgia fikk ny regjering 30. september i fjor – en allianse av liberale, kristeligdemokrater, sosialister og grønne. Regjeringserklæringen inneholder en positiv beskrivelse av atomvåpenforbudet og det står at «sammen med våre NATO-allierte vil vi utforske hvordan vi kan styrke ikke-spredningsavtalen og hvordan Atomvåpenforbudsavtalen kan gi drivkraft for multilateral atom-nedrusting» (Min oversettelse). Dette er første gangen at en NATO-stat offisielt har framhevet de positive sidene av atomvåpenforbudet. Fra norsk side har det nærmest vært hevdet at forbudet står i veien for ikke-spredningsavtalen. Ikke spredningsavtalen gjør det ulovlig for nye land å skaffe seg atomvåpen, mot at de opprinnelige atomvåpenstatene forplikter seg til nedrustning. Problemet er at de opprinnelige atomvåpenstatene ikke har foretatt seg noe for å ruste ned.

Mens tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen er blitt utsatt, skal det holdes en partnerkonferanse for underskriverne av atomvåpenforbudet innen et år. Der vil temaet være hvordan atomvåpenstatene skal kunne slutte seg til forbudstraktaten. Det er ingen som tar til orde for ensidig atomavrustning. Skal Russland, Kina, USA eller andre atomvåpenstater slutte seg til, må det skje gjennom gjensidige, kontrollerbare avtaler. Der kan Norge ha en rolle. Vi er gode på såkalt verifisering, altså å kontrollere hva slags våpen som eventuelt blir satt ut av spill. Selv om vi ikke har undertegnet Forbudsavtalen, kan vi delta som observatør på partnerkonferansen – noe vi absolutt bør gjøre.

I løpet av våren skal partiene vedta sine programmer. Spørsmål om atomvåpen opptar folk og det kan godt bli en viktig sak i stortingsvalgkampen. Det ser ut til å være lite diskusjon i H og FrP. Det gjør at det kan se ut som om AP kan få en nøkkelposisjon. Mens de øvrige partiene er positive til å slutte seg til forbudsavtalen, er det stor diskusjon i AP. Gallupundersøkelsen fra i fjor var et tydelig signal om hva partiets velgere mente: 89% sier ja til å undertegne avtalen, kun 2% er imot. Likevel er partiledelsen skeptisk. I en vanskelig tid for partiet er mitt råd å høre på partiets velgere og grunnplan.