Lars Egelands blogg

Om du spør folk om hva de vet om motstandsarbeid mot Hitler-regimet i Tyskland, vil de fleste nevne 20. juli-attentatet mot Hitler. Det er mindre kjent at det var blant ungdommer at motstanden mot nazistenes ensretting kom sterkest til uttrykk. Noen har hørt om ungdomsgruppa Den hvite Rose og søsknene Scholl. Mindre kjent er Edelweisspiratene og de andre «ville» ungdomsgruppene og deres omfattende motstand mot naziregimet.

Lenge ble de ikke disse gruppenes innsats anerkjent som motstandsarbeid. Mange ble henrettet og fikk straffer som kriminelle under naziregimet. Helt opp til de seinere åra har det vært en kamp for å rehabilitere dømte ungdommer og få deres innsats anerkjent som motstandsarbeid og ikke ungdomskriminelle.

Da nazistene overtok makta i 1933 ble alle venstresidas organisasjoner forbudt og lammet av terror fra det nazistiske SA. Kommunistpartiet KPD og ungdomsorganisasjonen KJVD fortsatte under jorda. De så Hitlers maktovertakelse som en krise for imperialismen som ville kunne føre til en proletarisk revolusjon. Det var derfor viktig for kommunistene å framstå som alternativet til nazistene. Det krevde en viss synlighet og aksjonisme, som gjorde at de ble såbare for Gestapo som i løpet av relativ kort tid klarte å rive opp deres organisasjoner.For å styrke den politiske kontrollen med barn og unge var det viktig for naziregimet å få dem til å bli med i Jungvolk og Hitlerjugend. Ved maktovertakelsen i 1933 var bare litt over én prosent av barn og unge medlemmer. Dette økte kraftig, men sjøl i 1935 var under halvparten av barn og unge som var medlem.

I 1936 ble detvedtatt en lov som sa at utenom hjem og skole, var Hitlerjugend den organisasjonen som hadde ansvar for oppdragelsen. Der skulle alle bli medlemmer.

Men det var det mange som ikke ville. Ikke minst var motstanden stor blant arbeiderklassens barn og unge. Hvis du ikke ble med kunne det bety at du ikke fikk gå på gymnas. Men arbeiderklassebarna gikk ikke på gymnas. De skulle ut i lære eller fabrikkjobb. Slike jobber var vanskeligere å kontrollere for regimet.

Sammen med forbudet mot arbeiderbevegelsens organisasjoner, ble også de frie såkalte «bündische» ungdomsorganisasjonene forbudt. Faktisk ble de utpekt som hovedfienden for Hitlerjugend.

Etter nazistenes maktovertakelse lot større grupper ungdom – særlig ungdommer fra arbeiderklassen – seg inspirere av den frie tyske ungdomsbevegelsen kalt Wandervogel. Til forskjell fra speiderbevegelsen i mange andre land, var prinsippet for Wandervogel at ungdom skulle lede ungdom. De var sammensatt i frie, selvstendige grupper uten sentral ledelse.

Ungdommene dannet grupper som inntok en opposisjonell holdning til naziregimet. Det var i utgangspunktet ikke politiske, selv om mange kom fra kommunistiske og sosialdemokratiske familier der fedrene ofte ble arrestert. De første gruppene ville bare unndra seg naziregimets tvang og ensretting i årene før krigen, den neste generasjonen involverte seg mer i politisk motstandsarbeid med skriving av slagord på vegger og utdeling av løpesedler. Den siste generasjonen var ungdom som drev aktiv sabotasje og arbeidet med å skjule desertører, rømte fanger fra konsentrasjonsleirer og krigsfangeleirer.

Det er begrepet edelweisspirater som er mest kjent. Det var navnet gruppene brukte i Nordrheinland-Westfalen. I Köln kalte de seg Navajos, i Düsseldroff het de «fahrtenjungs», i Ruhr «Ruhrpiraten» og i Leipzig «Meuten». I München kalte de seg «blasen» (bobler). Andre navn var mobs (pøbler), eller rett og slett bande.

Edelweisspirater var trolig et begrep Gestapo tok i bruk som betegnelse på opposisjonelle ungdomsgrupper, spesielt de som var inspirert av Wandervogel, venstreradikale naturverngrupper eller de kommunistiske rød-front-kjemperforbundene. Etter hvert tok ungdommene begrepet selv i bruk. En inspirasjonskilde var også bøkene til Karl May om indianere og hvite i Amerika. May var en populær forfatter som også Hitlerjugend benyttet som inspirasjon i sin villmarksopplæring. Problemet vare bare at May på ingen måte var rasist, men full av beundring for indianerne – navajoene.

Inspirert av Wandervogel kledde ungdommene seg i «turtøy»: rutete skjorter, korte bukser, skjerf i halsen, gjerne skigensere. Gjennom tøyet signaliserte de at de ikke var Hitlerjugend. I årene før krigen samlet de seg og brukte helgene til utfarter med overnatting i telt etter kåter, en inspirasjon fra samer i Skandinavia og mongolene via wandervogel.

De frie utfartene ble forbudt. I stedet skulle utfarter og leire være i regi av Hitlerjugend. Her var det militær disiplin, opplæring i nazistisk ideologi og paramilitær trening. Naziregimet ble nødt til å innføre streifpatruljer på jakt etter ungdommer som drev «vill» camping.

Motstanden mot Hitler-Jugend ble det som bandt de frie gruppene over hele Tyskland sammen. «Vi var egentlig en upolitisk gruppe som først kom i konfrontasjon gjennom angrep fra nazistene. Fordi vi liker annen musikk, klær, andre frisyrer» sier Heinz Koch fra Halle. Han forteller at hans motstand mot naziregimet først vokste etter at han ble tvangsklippet og banket opp på torget.

Det begynte altså med å dra på turer sammen, etter hvert ble det mer bevisst motstand: En ungdom forteller at han gikk med kritt i lomma og skrev slagord, eller bare bokstavene EP eller BJ for Edelweisspirater og Bündische Jugend, på husvegger. Eller de skrev postkort eller løpesedler som ble lagt igjen i trappehus, telefonbokser og postkasser. Teksten måtte være kort så folk rakk å lese det, uten sjøl å risikere å bli tatt. Ofte vred man på kjente slagord som «hjulene må rulle for krigen» til «barna må i krigen» eller «hoder vil rulle etter krigen». Aktivistene var ikke blant de mest litterære, så det var enkle og slående slagord: «Så brun som dritt er Köln. Våkn opp!»

Noen ble dømt for å eksperimentere med sprøyter og medisiner som man brukte sjøl for å unngå å bli kalt inn til arbeidstjeneste eller til militæret. Mot slutten av krigen kom sabotasjehandlinger, og hjelp til rømte KZ-fanger og tvangsarbeidere, eller at de smuglet mat inn i leire. Det var også virksomhetssabotasje i arbeidet, som å sørge for at motorer ikke virket som de skulle.

Vi vet ikke hvor mange som deltok i slike motstandsgrupper. Gestapo hadde registrert mange titusener av ungdom i sine arkiver. Gruppene oppsto i kortere eller lengre perioder. Ofte starta det med fire til fem personer i et nabolag som kjente og stolte på hverandre. Gruppene var små, og hadde ulik grad av kontakt med hverandre.«Motstanden mot Hitler-Jugend ble det som bandt de frie gruppene over hele Tyskland sammen»

Det er heller ingen som har tall på hvor mange naziregimet drepte. Dokumentasjonen over medlemskap, aksjoner, forhør og henrettelser befinner seg nesten utelukkende hos NS-regimets folk. Ungdommene var redde for å skrive notater om hva de gjorde. Det er antatt at bare et mindretall av medlemmene i ungdomsgruppene overlevde nasjonalsosialismen.

Naziregimet var veldig opptatt av de «ville gruppene» med ungdom. De utgjorde en trussel mot den politiske ensrettinga av ungdom. Etter som krigen utviklet seg i gal retning for nazistene, økte forfølginga som følge av redsel for defaitisme i befolkninga.

Gestapo sjøl anslår at det i Ruhr-området var edelweisspirater i alle større eller mindre byer. Anslaget aktive er mange tusen. Liknende grupper fantes i alle deler av landet.

I 1940 opprettet NS-regimet en egen konsentrasjonsleir for ungdom med 1000 innsatte, hovedsakelig edelweisspirater eller medlemmer av de andre gruppene. Mange ble også sendt i straffekompanier på Østfronten der de ble sendt ut hånd i hånd for å sjekke områder for miner.

Vi kan slå fast at den aktive motstanden mot naziregimet var betydelig større i ungdomsgruppene, enn blant de voksne. Ungdommene protesterte på en annen måte enn sine foreldre. Den var ikke like klart ideologisk uttrykt. Det handlet mye om å skaffe seg et frirom til å være ungdommer sammen.

Mange ungdommer som hadde blitt fengsla eller satt i konsentrasjonsleir under krigen, og familiene til henrettede ungdommer ville etter krigen ha bort stempelet om at de var kriminelle. Det møtte sterk motstand i Vest-Tyskland, der embetsverket i stor grad var de samme som var involvert i at de ble dømt. Spesiell oppmerksomhet har det vært omkring Ehrenfelder-gruppa med Edelweisspirater.

Historien er denne: Edelweisspirater i Ehrenfeld etablerte i 1943 sammen med konsentrasjonsleir-flyktningen Hans Steinbruck, en gruppe som forsynte jøder, desertører og tvangsarbeidere med mat som de stjal. For å beskytte seg skaffet de seg våpen. Et innbrudd i et sprengstofflager ble mislykket. Ideen var å sprenge Gestapo-hovedkvarterer i Köln. En nazi-funksjonær ble drept, gjennom tortur ble gruppa rullet opp. 10. november 1944 ble Steinbruck og seks ungdommer henrettet offentlig. Etter krigen har det vært gjort mange forsøk på å få anerkjent at det var motstandsarbeid og ikke kriminalitet.

I spissen har blant annet Jean Jülich stått. Han var, som 15 år gammel, medlem av gruppa og overlevde så vidt. I 1984 anerkjente staten Israel Edelweisspiratene som «rettferdige blant folkene», mens delstatsregjeringen i Nordrhein Westfalen 1988 avviste en anerkjennelse av motstandsarbeidet. Formelt sett har det fortsatt ikke skjedd, men byen Köln har oppkalt en gate etter en av de myrdete ungguttene, og i det tidligere Gestapo-hovedkvarteret er det etablert et minnested og et forskningssentrum.

Jean Jülich har selv sammenlignet Edelweisspiratene med Den hvite Rose-gruppa i München, som blir holdt fram som motstandshelter: «De var akademikere og kunne vises fram etter krigen. Vi var arbeiderbarn og pøbler fra rennesteinen. Hva ventet egentlig folk av 15-16-åringer for å kunne kalle det for motstandsarbeid? Vi gjorde det som sto i vår makt».