Lars Egelands blogg

Som styreleder ble jeg invitert til å holde appell på 1.mai-frokost i Tønsberg. Der sa jeg dette:

I hele det vi kaller etterkrigstida har kampen mot atomvåpen vært en sentral del av 1.mai-kampen. Så også i år. Det er kampen for at vi fortsatt skulle kunne kalle årene vi lever i, for en etterkrigstid og ikke en førkrigstid.

Det er paroler i 1. mai-tog over hele landet for solidaritet og støtte til Ukrainas folk, paroler mot krigen, mot Putins trusler om bruk av atomvåpen, for tilslutning til FNs atomvåpenforbud og mot baseavtalen som gjør at USA skal opprette baser på norsk territorium. Det er en sammenheng mellom disse parolene.

Putin gjennomfører et brutalt angrep på den selvstendige nasjonen Ukraina. USA og andre vestallierte tør ikke kjempe på Ukrainas av redsel for å utløse en atomkrig. For å understreke dette har Putin satt atomvåpnene i høy beredskap. Under trykket av sanksjoner og vestlige våpenleveranser, rasler Russland med sablene, det vil si at de stadig sier at de ikke kan se bort fra at denne krigen eskalerer til en atomkrig. Det er ikke bare Russland; f.eks har Frankrike som vanligvis bare har 1 av 5 atomubåter ute på sjøen, nå sendt ut 4 av 5 – med kapasistet aleine til å nå 220 mål i Russland. Verdens befolkning der flertallet ikke bor i land som har eller ønsker atomvåpen, er blitt tatt som gisler av stormaktene.

Krigen i Ukraina er en krig mellom demokratier og et land som er blitt et høyre-nasjonalistisk diktatur. Samtidig er det en eskalasjon av konfrontasjon mellom stormaktene og militærblokkene som har foregått i mange år. Men det er også en kamp for selvstendighet og selvstyre for en enkeltnasjon, som representerer alle lands rett til å styre seg sjøl. 2/3 av FNs medlemsland er alliansefrie. Det er en rett å kunne være alliansefrie uten å tvinges i kne av stormakter. Ikke noe land blir tryggere hvis ens egen sikkerhet økes på bekostning av andre lands sikkerhet.

Da Stortinget sluttet seg til NATO i 1949 erklærte regjeringa Gerhardsen samtidig at det ikke skulle være fremmede baser på norsk jord, og at det ikke skulle være atomvåpen i Norge i fredstid. Disse selvpålagte begrensningene er blitt en del av en felles europeisk sikkerhetssituasjon som vil gi økt spenning i Europa om Norge går bort fra dem. Det gjør vi om Stortinget åpner for at USA skal ha fire baser på norsk jord, Baser der Norge ikke har noen mulighet til å kontrollere om det f.eks. er atomvåpen. Derfor krever vi at Norge avviser den såkalte tilleggsavtalen mellom USA og Norge.

Det er populært nå å lage såkalte Risiko og sårbarthetsanalyser. Mange mener at sannsynligheten for at det blir en atomkrig er liten, men økende, – men konsekvensen om det skulle skje er enorm. Hvis atomvåpen blir tatt i bruk, er finnes det ikke noe helsevesen som vil kunne ta hånd om ofrene – den vil bli vanskelig å avgrense. Det vil bety slutten på vår siviliasjon slik vi kjenner den. Det finnes ingen mer alvorlig trussel.

Når det er en slik risiko til stede, må den fjernes. At bruken av atomvåpen er blitt mer aktuell, krever mer forutsigbarhet – at Russland framstår med økende uforutsigbarhet krever at NATO er mer forutsigbare. Når NATO derfor på sitt toppmøte i juni skal diskutere atomvåpenstrategi må Norge gå i bresjen for å få til et nei til førstebruk av atomvåpen. Altså at NATO erklærer at vi aldri vil bruke atomvåpen uten å ha blitt angrepet av atomvåpen. Dette er nettopp riktig tidspunkt å komme med en slik erklæring. Det reduserer ikke vår sikkerhet, tvert i mot – og øker forutsigbarheten for motparten, framfor dagens strategi som handler om økt fokus på atomvåpen og det NATO kaller strategisk uforutsigbarhet, at motparten ikke skal kunne vite, men bare frykte, hva NATOs reaksjon på et angrep vil være.

Når krigen i Ukraina er over,  er ikke løsningen ytterligere blokkpolitikk og opprusting, men at Europa kvitter seg med atomvåpnene og at stormaktene tvinges til forhandlinger om internasjonale begrensninger.