Lars Egelands blogg

Amatørbilde fra fredsmarsjen København-Paris 1981. Foto: Maren Büchmann

Var det fredsbevegelsens gevinst at mellomdistanserakettene ble fjerna fra Europa i 1987? Eller skyldtes det tvert imot at amerikanerne ikke hørte på fredsbevegelsen, men baserte seg på strategien «forhandling ut fra styrke»? Mens jeg mener at fredsbevegelsen hadde stor betydning, mener Trygve Ekelund det motsatte. Det er kjernen i innlegget hans under overskriften «Selvros om atomopprustning».

Ekelunds innlegg er et svar til et innlegg fra meg. Det som gjør diskusjonen relevant i dag, er krigen i Ukraina der Putin truer med atomvåpen. Jeg mener at fredsbevegelsen må bruke denne krisa til å reise kravet om en atomvåpenfri sone i Norden, og fjerning av atomvåpen i Europa. Sjøl om det nå ser mørkt ut, var det også mørkt noen måneder før Reagan møtte Gorbatsjov i Reykjavik i 1986. Jeg mener at avtalen som der ble oppnådd om å fjerne alle mellomdistanseraketter fra Europa, ikke ville skjedd uten fredsbevegelsen.

Det er en lang historie bak enigheten fra 1987 om mellomdistanseraketter. Det begynte i 1979 da Sovjetunionen begynte å utplassere såkalte SS-20 raketter i Øst-Europa. NATO ville svare med å utplassere nye krysser- og Pershing-raketter i Vest-Europa. Millioner av mennesker tok til gatene og krevde en slutt på våpenkappløpet. Et eksempel var den store fredsmarsjen fra København til Paris i 1981, der også mange fra Tønsberg deltok. Det var de største demonstrasjonene i etterkrigstidas Europa. I juni 1982 samlet nesten en million deltakere seg i et protestmøte mot opprustingen i New Yorks Central Park. Fredsprotestene gjorde inntrykk, særlig på sosialdemokratiske ledere i Vest-Europa, og gjorde at de krevde forhandlinger. Den nyvalgte Reagan-administrasjonen åpnet for dette høsten 1981, noe som var mye tidligere enn man hadde planlagt. Forsvarsminister Caspar Weinberger skrev i sine memoarer at kravet fra fredsbevegelsen tvang fram forhandlinger.

I følge Weinberger hadde de store protestene også betydning for innholdet i forhandlingene. Ideen om en null-løsning kom fra anti-atomvåpen-bevegelsen: Ingen Sovjetiske atomvåpen, ingen amerikanske. Det ble fulgt opp med trusselen om at hvis sovjeterne utplasserte flere SS-20, ville amerikanerne utplassere sine Pershing-raketter. Null-løsningen var kontroversiell i USA. – Vi ville ikke ha en null-løsning sjøl om vi kunne fått det, sa utenriksminister Alexander Haig som først og fremst var opptatt av å få flere atomvåpen i Europa. Men de var sikre på at russerne ville avvise en null-løsning, noe de også gjorde, selv om det ikke er noen grunn til å tvile på at de ikke trodde på at amerikanerne da ville starte utplassering av Pershing-raketter.

Avvisningen av null-løsningen fra de gamle lederne I Kreml – med Bresnjev i spissen – gjorde at amerikanerne trodde de hadde utmanøvrert fredsbevegelsen ved at Sovjet fikk skylda for manglende avtaler. Men folk forsvant ikke fra gatene. Presset om våpenkontroll og nedrustning fortsatte. Men det skjedde lite før Mikhael Gorbatsjov kom til makta i Sovjet. Han møtte Reagan i Reykjavik i 1986 og ga nye signaler om akseptering av en null-løsning. Russiske og amerikanske forhandlere begynte å jobbe med detaljene. Det som gjorde at fredsforhandlingene «løsnet» var at den nye ledelsen i Sovjet kom med helt nye perspektiver på fredsforhandlinger. Det gjaldt ikke bare å forhandle ut fra krav om militær balanse, men om felles sikkerhet som ikke kan oppnås aleine med våpenmakt. Det var altså når avskrekking ble avløst av forsøk på tillit, at man fikk enighet. Det var basert på innspill fra fredsbevegelse og forskningsmiljøer, via mange europeiske ledere.

I dag ser vi en situasjon med ekstrem gjensidig mistillit mellom Vesten og Russland. Mens det under den kalde krigen var mye gjensidig kontakt, er den nå på et minimum – selv om teknologien gjør det lettere. Russland har en lite forutsigbar leder. NATO kan bidra med å skjerpe sin forutsigbarhet, f eks ved å gå bort fra sin strategi om førstebruk av atomvåpen. Hvis man noen gang skulle kunne gjøre det er det nå hvor Russlands konvensjonelle forsvar er så svekket.

Ekelund har også et par andre visitter til anti-atomvåpen-bevegelsen: Det gjelder motstand mot atomkraft og motstand mot radioaktiv bestråling av mat. Som leder av Nei til Atomvåpen kan jeg si at vi aldri har engasjert oss i hverken spørsmålet om stråling av mat, bruk av radioaktivitet til medisinske forhold eller i f. eks. brannvarslere. Men vi har en politikk der vi går mot kjernekraft. Spørsmålet er ikke om kjernekraften er trygg, men om verden er trygg nok for kjernekraft. Dette ser vi et eksempel på i Ukraina i dag. Dessuten vet vi at kjernekraft er så dyrt at det krever så enorme offentlige subsidier at det stort sett bare er land som vil kombinere teknologien med utvikling av atomvåpen, som har tatt kjernekraft i bruk. I demokratiske land er kjernekraft i tilbakegang ut fra kostnader og sikkerhet.