Lars Egelands blogg

Dette er en artikkel jeg skrev til den lokalhistoriske årboka BERGET i Tønsberg i 2024-utgaven.

Den første halvdelen av 1980-tallet var en blomstringstid for alternativ, radikal kultur i Norge – i stor grad knytta til bokkafeene som etablerte seg over hele landet. I mars 1979 sto det en annonse i Tønsbergs Blad om at «Tønsbergs første og eneste bokkafe åpner 24. mars.»

Bokkafeen ble etablert som et andelslag etter mønster av Samvirkelagene. En andel kostet 100 kr. Etter hvert ga det en egenkapital på over 50.000. Andelslagets formål var å spre sosialistisk kultur. Første styre var Lars Egeland som formann, Maren Büchmann som sekretær, Johnny Einarsen, Frid Eikeland, Jan Mehlum og Ole Morken. Da bokkafeen ble avviklet var andelskapitalen intakt.  Etter at pengene hadde stått på konto noen år ble de gitt til Norsk Folkehjelps arbeid i Palestina.

Munken var som de fleste bokkafeene, etablert av folk med tilhørighet til SV. SV var et resultat av EU-avstemninga i 1972 som førte til en samling av folk fra SF sammen med nye grupper som kom fra AP, tidligere kommunister og uavhengige. Det var en blomstringstid for politisk debatt. Fred, nedrustning, motstand mot atomvåpen var viktige saker sammen med et fremvoksende engasjement for miljø og ikke minst kampen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget. For ikke å snakke om engasjementet for kvinnesak, feminisme og rett til fri abort. Dette skjedde sammen med en eksplosjon i høyere utdanning. Det var en sterk tro på at verden lot seg endre, på at kunnskap var nødvendig, debatt var bra, og at det sosiale mellom mennesker var viktig. Det var også en tid med opprør mot tradisjonelle måter å drive politikk på.

I perioden fra 1970 til 1990 er det registrert ca 50 bokkafeer i Norge. Toppåret var nok 1980 da kjeden Bokkafeer i Norge ble etablert med 15 medlemmer fra Kirkenes til Kristiansand. Utover det var det på det tidspunktet også ca 10 andre bokkafeer med tilknytning til AKP(m-l) eller uavhengige, ofte anarkistisk inspirerte bokkafeer som den i Hjelmsgate 3 i Oslo.  Jeg var styreleder i kjeden så lenge kjeden BiN eksisterte – fram til midten av 1980-åra. De som holdt ut lengst var Gleng Bokkafe i Sarpsborg som slo seg konkurs i 2003. Og for så vidt den uavhengige bokhandelen Tronsmo i Oslo som ennå eksisterer.

Det krevde mye frivillig arbeid å drive bokkafe. Samtidig skapte det et miljø som frembrakte nytt engasjement og frivillighet. Men ofte var det likevel basert på et engasjement fra lokale SVere. Å drive bokkafe gjorde at man fikk mindre tid til å drive partipolitikk, men å drive bokkafe førte igjen til at man fikk kontakt med bredere grupper av folk som ikke var interessert i partipolitikk. Bokkafeen spredte engasjement, som igjen gjorde at det var liv omkring bokkafeen. Det var en vekselvirkning: Bokkafe-driften krevde engasjement, men skapte også engasjement. Fra miljøet omkring bokkafeen ble det etablert lokallag av Nei til Atomvåpen som hadde 180 medlemmer. Bokkafeen ble regelmessig brukt av Homofil bevegelse i Vestfold til møter. Kvinnefronten hadde også møter på Munken og studieforbundet til Fremtiden i Våre Hender hadde helsekurs med 8 kvelder med innføring i naturmedisin. Tamil-foreningen hadde møte om te-arbeideres dårlige kår på Sri Lanka. Også noen unge mennesker som kalte seg TASK – Tønsberg Anarkistiske Sykkelklubb – hadde møter i bokkafeen. Bokkafeen samarbeidet med jazzklubben Urijazz og solgte billetter til deres arrangementer. Da den første Slottsfjellfestivalen ble arrangert i 1980 var det Munken som solgte billetter også dit.

Da kinosjef Høglund nektet å sette opp filmen Høvdingen på kino, reagerte bokkafemiljøet som tok kontakt med regissørene Terje Kristiansen og Vibeke Løkkeberg. Bokkafeen arrangerte debattmøte og det var gratis buss til kinoen i Drammen der filmen var satt opp. På samme måte kom ideen om å bli med på Fredsmarsjen som i 1981 ble arrangert fra København til Paris. Egil Andresen fikk lånt en minibuss fra TTs skøytegruppe, forvalter Olav Haug fra Jarlsberg Hovedgård fylte opp privatbilen og hang seg på, og alle marsjerte de siste dagene fram til Paris

Det sosialistiske koret «Oslofjorden Korforening» ble startet med utgangspunkt i bokkafeen. Det er kanskje å dra det litt langt, men dagens Sjøbodkor kan i stor grad ses som en arvtaker. Nærradioen Radio Sjøboden oppsto også som en følge av engasjementet rundt bokkafeen. Og Ole Morken som startet med arrangementer i bokkafeen, har fortsatt arbeidet med å lage kultur i Tønsberg.

Dette store engasjementet tok på. Ikke minst var det mye kjedelig kommersielt arbeid for å få penger til det som var gøy. Da bokkafeen mista lokalene sine i 1985, ble det for tungt å starte på nytt. Dette førte til at mange av de aktivitetene som hadde sitt utgangspunkt i bokkafeen, også fikk problemer. De klarte seg ikke uten det aktive bokkafemiljøet. Bokkafeen klarte ikke å fortsette som et aktivt treffsted uten sine faste lokaler med daglige aktiviteter. Lignende utvikling så vi også ved de andre over 20-bokkafeene som var etablert i Norge, mot slutten av 1980-tallet. Det skulle gå ti år før Tunsberg litterære Selskap med Bernt Eggen og Berit Viktoria Sømme i spissen, kom som en oppfølger av mye av den aktiviteten som bokkafeen hadde drevet med

I årene etterpå – og fram til i dag – har jeg regelmessig blitt kontakta av folk som synes det ville være en god ide å starte opp en bokkafe på nytt. Men sjøl de tradisjonelle bokhandlene sliter i dag, og utvalget der har blitt enda snevrere enn det var da bokkafeene hadde sin storhetstid. Det kan være et argument for å starte bokkafe.  Det tror ikke jeg. Mye er endret: Internett har gjort at bøker og informasjon er mye mer tilgjengelig enn tidligere. Sjøl kjøper jeg stort sett bøkene mine på nettet, og da gjerne som e-bøker. Behovet for å treffes er sjølsagt der ennå. Det er et behov biblioteket i stor grad dekker som treffsted og som arrangør av alle mulige forfatter- og debattmøter.  Jeg tror også at det i dag ville være tungt å mobilisere den store frivilligheten som vi hadde på 1980-tallet.

Frivillighet

Da bokkafeen starta, var den åpen noen få timer mandag, torsdag og lørdag. Snart ble det hver dag, etter hvert hele dagen. Jeg ble ansatt i halv stilling i 1983 da vi blei godkjent som fullassortert bokhandel. Jeg var den eneste som fikk lønn. Alle andre jobba gratis. I løpet av et år hadde vi over 50 mennesker som gjorde frivillig arbeid for bokkafeen. Jeg lagde vaktlistene som ofte var litt av et puslespill. Heldigvis hadde vi noen trofaste pensjonister som tok mange vakter, tidvis også noen arbeidsløse ungdommer. Johnny Einarsen utførte en enorm oppgave som regnskapsfører i alle år. Berit Eitrem og Maren Büchmann tok ofte bilturer til Oslo og raidet Alternativ Handel, Kinaimport og andre for varer. I tillegg var det mange som var engasjert med julemesser, sommermarked og arrangementer ellers.

Dagen starta med å hente post, kjøpe en borgermesterstang eller liknende på bakeriet, låse opp butikken og lage kaffe. Alle innkjøp ble sirlig ført inn i en bok, dato, klokkeslett, hva som ble solgt og pris. På slutten av dagen ble det summert. Forhåpentligvis stemte kassa og pengene kunne sendes på postgiro til kontoen. Det var forbausende lite rot med penger.

Margaret Skjelbred forteller at hun sommeren 1980 flyttet tilbake til Tønsberg, til hus i Nordbyen. Munken ga henne  “Det er her æ høre tel” – følelsen forteller hun. «Det var nok det aller det viktigste for meg. Alt det andre, alle protesttogene og fredsmarsjene, alle forfattermøtene og de glade generalforsamlingene, alle diskusjonene over de talløse kaffekoppene, det kommer liksom i tillegg. Når jeg ser tilbake, mer enn førti år seinere, tenker jeg: Så unge vi var! Så mye vi ville – og ønsket – og trodde på! Vi skulle gjøre verden bedre! Og sannelig, det gjorde vi da også: I alle fall min lille verden», sier hun.

Vi ville gjøre verden bedre, og vi følte at vi var bedre enn det kommersielle næringslivet i Tønsberg. For oss var penger bare et redskap, ikke et mål med virksomheten. Om mange som var innafor opplevde et inkluderende fellesskap, var det nok også mange som følte at det var et politisk korrekt fellesskap for de frelste.

Kundene

Professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen, var en av de unge som «gikk på Munken». «Jeg var politisk radikal og intellektuelt nysgjerrig, og bokkafeen tilfredsstilte begge behovene. Der fant jeg bøker som ikke var å få tak i noe annet sted i byen — og det var ikke minst et hyggelig miljø der, med tedrikkende raddiser med og uten Sigrun Berg-skjerf» sier han og legger til: «Jeg opplevde Munken som et vindu mot en større verden, både intellektuelt og geografisk, for den hadde en tydelig internasjonal orientering. Men den Africafen fra Tanzania som dere solgte, var ærlig talt ikke veldig god. Den var ganske sikkert rettferdig og bærekraftig, men dessverre, for min del ble det med den ene posen.»

Lørdagene ble en fast bokkafedag for mange. Der traff de kjente, og alle snakket med alle. Men det var også en jevn strøm av folk hele uka, heldigvis mange som hadde noe de skulle kjøpe, men mange også bare for å treffe noen de kunne snakke med i kafeen. Mange ungdommer kom. I kafeen var det selvbetjening, og litt differensiert selvbetaling, så for noen kunne det bli veldig billig.  Jeg husker en eldre mann som brukte å komme. En dag traff jeg han på gata et annet sted i byen og ville slå av en prat. Det gikk ikke. «Nei, jeg har ikke tatt på høreapparatene for hadde ikke tid til å gå oppom bokkafeen, så jeg hadde ikke tenkt å snakke med noen i dag», sa han.

Forfattermøter

Nesten alle forfatterne som var i vinden på første del av 1980-tallet, var på forfattermøte på bokkafeen.

I 1982 kom Anne Karin Elstad med samtidsromanen «Senere Lena» som er historien om Lena som lever i et konfliktfylt ekteskap som hun vil frigjøre seg fra, men hun er hemmet av hensyn til mann og barn, skyldfølelse og angst. Det var en bok som gikk rett inn i 70- og 80-årenes kvinnekamp og som ble mektig populær. Vi syntes vi gjorde et skup da Elstad sa ja til å komme til bokkafeen, men hun var mindre etterspurt enn vi trodde. Hun tilhørte ikke den litterære eliten, og bøker om kvinneliv hadde ikke høyest status. Men på Munken stilte kvinnene opp og fikk møte en lavmælt, men engasjert forfatter.

Knut Faldbakken var en etablert forfatter da han i 1982 ga ut romanen Bryllupsreisen. Boka handla om en skilsmisse. Det som vakte oppsikt i boka, var imidlertid en sexscene med BDSM-innslag. Per Egil Hegge i Aftenposten slaktet boka og kalte den spekulativ. Sjøl gjennomførte jeg en «kulturbruksundersøkelse» som hovedoppgave på siste året på Statens Bibliotekhøgskole det året. Jeg banket på dører i Presterødåsen og i Sørbyen i Tønsberg for å spørre folk om hva slags kulturtilbud de brukte. Gikk de på kino? Gikk de på konserter, leste de bøker osv. Det som ble en stor feilkilde i undersøkelsen var at alle hadde lest bøker den siste måneden, nemlig skandaleboka «Bryllupsreisen». Innen kvinnebevegelsen var det også kritiske røster, men det var hovedsakelig kvinner som kom, da Faldbakken kom til Munken. Vi holdt til i 2. etasje, under oss hadde murveggen blitt fjernet slik at lokalet sto på tre-søyler og gynget under vekten av alle folkene. Etterpå gikk vi på kina-restauranten ved siden av. Alle bord rundt oss ble straks opptatt av kvinner som ville ha mer av Faldbakken. Han var ung og pen, og mange syntes det var ytterst sjarmerende at han også stammet litt.

Ingvar Ambjørnsen het en ung mann fra Larvik som hadde fått seg jobb som ufaglært pleier på Lier Psykiatriske sykehus. I 1981 ga han ut boka «23-salen» som var et oppgjør med overgrep mot pasienter i norsk psykiatri. Han kalte boka en norsk samtidshistorie som fjernet skillet mellom virkelighet og dikting med unntak av de systemkritiske karakterene i boka, for de måtte han finne opp. Boka vakte mye oppmerksomhet etter hvert, men da hadde Ingvar allerede vært på Munken.

Andre forfattere var Jan Kjærstad, Arild Nyquist, Dag Solstad, Gerd Brantenberg, Karsten Alnæs, Magnar Mikkelsen, Carl Fredrik Prytz og Tove Nilsen. I tillegg kom «våre egne», altså de mange forfatterne fra distriktet slik som barnebokforfatteren Mattis Mathiesen, lyrikerne Margaret Skjelbred og Harald Sverdrup, Karin Bang, Kirsti Blom, Erling Pedersen, Ingvar Moe og Odd Børretzen og barnebokillustratør Harald Nordberg.

Også de mange forfattermøtene med faglitterære forfattere må nevnes. Her var det også ofte slik at det kom forfattere som preget en nasjonal debatt. Et eksempel er professor Per Sundby som hadde gitt ut boka «Medisin, moral og det gode liv» Han var opptatt av det han kalte venstresidas dilemma: At man vil kontrollere kapitalen, men la markedskreftene styre moralen. Som moralapostel fikk han mye kjeft, men med sin pietistiske bakgrunn var han mindre redd for moralsk fordømmelse enn for rusens fordervelser, sa han. I Munken inviterte vi ikke bare folk vi var enige med, men folk som kunne skape debatt.

Begynnelsen av 80-tallet var det mange skandaler omkring norske redere, ikke minst Anders Jahres forsvunne formue. Det hadde Alf R. Jakobsen etterforska i flere år. Som journalist kunne han bruke metoder som politiet var forhindret fra. Han kunne derfor fortelle hele historien om Jahre-pengene på bokkafeen, mange år før politiet kunne bekrefte det. Erling Borgen skrev en lignende bok om skipsreder Reksten, også presentert på Munken.

Kan bøker forandre verden? Ja, skriver Dagsavisas Ola Bog i forbindelse med 70-årsdagen til den danske fotografen Jakob Holdt. «Jeg har truffet mange mennesker opp gjennom åra som forteller at de ble politisk aktive etter å ha lest eller sett Amerikanske bilder», skriver Bog. Multimediashowet «Amerikanske bilder» var et av de første arrangementene bokkafeen hadde. Det het multimediashow fordi det var to lysbildeframvisere som ble brukt samtidig. Fantastisk bruk av teknologi! Arrangementet fylte aulaen på Eik Lærerhøgskole.  Holdt hadde reist som boms rundt i USA i 5 år, bare utstyrt med kameraet.  Boka knuste ettertrykkelig propagandabildet av «God’s own country» og opprørte mange. Den står fortsatt i bokhylla mi.

Ikke bare for voksne

Barna var viktige, i perioder var det barnearrangementer hver lørdag på bokafeen. Barnebibliotekar Mette Henriksen Aas holdt foredrag for de voksne om hva som var gode barnebøker, mens det var dukketeater og andre teaterforestillinger for barna. Helmut Ormestad hadde «fysikk på roteloftet», det var trylling ved Herman Bertelsen, Anne Cath Vestly leste for barna, og Jens Bolling fortalte eventyr.

Mot slutten av 1982 oppsto det en debatt om kulturstøtte til bokkafeen. Kulturstyret i Sem hadde bevilget 1000 kr til barnearrangementer som gikk av stabelen hver lørdag i bokkafeen. På lederplass stilte Tønsbergs Blad seg svært kritiske. Er det lurt å bevilge penger til en privat bokhandel, spør avisa – men mener i tillegg at dette er penger som går til å spre sosialistisk litteratur. Margaret Skjelbred som var ansvarlig for barnearrangementene viste til at det ikke er forfattermøtene som får penger, men at det har vært en rekke barnetaterforestillinger og nye planlegges. Formannen i Sem Kulturstyre peker på at «det er få spesifikke barnearrangementer i vårt distrikt» og forsvarer seg med at kulturstyret i mange år har sagt nei til å bevilge noen penger til forfatterarrangementer for voksne.  Både Kulturstyret i Sem og Kulturstyret i Nøtterøy fortsatte å bevilge penger til barnearrangement. Men ikke Tønsberg.

Konserter

Som en kulturell oppvarming til 1. mai tok bokkafeen initiativ til konsert 30. april 1979. Da opptrådte visesangeren Lille-Kari Svendsen fra Oslo, sammen med det nystartede sosialistiske koret Oslofjorden Korforening. Forfatteren Ingvar Moe leste egne dikt. Korforeningen og Ingvar Moe sto på plakaten også året etter da konserten ble arrangert på Kilden Kino, da sto også Odd Børretzen på plakaten. 30-april-konserter ble en årviss tradisjon så lenge bokkafeen eksisterte og litt til.

Barn av vår tid

Nationaltheatern var en svensk progressiv rock-gruppe som var berømte i Sverige, men bare kjent i spesielle miljøer i Norge. Plateselskapet Tritonus delte kontor med bokkafekjeden Bokkafeer i Norge på Rosenkrantz Bokkafe i Oslo. Tritonus var ledet av Trond Jensen som alltid hadde store planer. Hva med en konsert med Nationalteatern i Tønsberg, spurte han. Det var egentlig en divisjon for høyt for oss, men det var vanskelig å si nei til Trond. Hotel Klubbens bankettsal ble booket. Forhåndssalget av billetter gikk tregt, men da konserten starta var salen likevel rimelig full. Gruppa spilte i 20 minutter før de varslet at nå kom siste sang. Da var publikum blitt varme og var klar til konsert. Folk klappa og klappa til gruppas leder Ulf Dageby tok ordet og sa: La meg presentere grabbarna. Så starta en forrykende konsert, som ble avslutta med en stor fest på puben Vægteren ved siden av det gamle Polet. Tønsberg var første stopp på en turne som ellers gikk til studentersamfunnene i Ås, Bø, Trondheim og Oslo.

Økonomisk var konserten ikke noen suksess og det ble ingen støtte fra noen av kulturstyrene i distriktet.

Jule og vintermesse

Det var aldri noen god økonomi i å drive sosialistisk bokhandel i Tønsberg. Derfor var det nødvendig med tiltak for å få inn mer penger og for å nå bredere ut til flere folk. Derfor ble det arrangert vintermesse eller julemesse som bokkafeen startet med samme året den startet. Da var det vintermesse i Arbeiderforeningens lokaler der bokkafeen solgte sine varer i tillegg til at lokale brukskunstnere, Alternativ Handel fra Oslo med u-landsvarer samt landsbybeboere fra Vidaråsen. Det var dukketeater for barn og fest på kvelden med Slagen Storband som Lars Martin Myhre ledet, Kirkeveien sekstett, Oslofjorden Korforening og Tønsberg Internasjonale Dansegruppe. Året etter var julemessa i Losje Aftenstjernen eller Avholdsfolkets Hus. Da ble barneboka Sally Vally presentert. Boka var skrevet av Stokke-forfatteren Mattis Mathiesen og illustrert av den av de aktive bokkafe-frivillige, Harald Nordberg.

Kvalitetskunst til folket

Bokkafeen hadde mange kunstutstillinger. Vi hadde jo ikke noe galleri, men brukte veggene i kafeen. Hus-kunstner Harald Nordberg hadde flere utstillinger av originaler til bokillustrasjoner. I 1981 stilte han ut originalillustrasjonene til bøkene «Ro, ro til Regleland», «Historien om en grønn venn» og «Sofie og Amanda». Utstillingen ble sendt videre til 16 andre bokkafeer i Norge.

Bokkafeen viste også utstillinger fra Landslaget for Aktuell Kunst som var arbeiderbevegelsens organisasjon for å spre kvalitetskunst ut til vanlige folk. I tillegg var det flere fotoutstillinger.

Bokkafeen solgte mye bøker av den danske forfatteren Dea Trier Mørch. Hun hadde skrevet en serie bøker som ble veldig populære ved å bli månedens bøker i Bokklubben Nye Bøker, slik som Vinterbarn, Kastanjealleen, Aftenstjernen og Morgengaven. Bøkene var illustrert av Dea sjøl med litografier. Vi var mange som elsket bøkene hennes. Hun var en engasjert kunstner som medlem i kunstnerkollektivet Røde Mor og brennende opptatt av sosialisme, feminisme og internasjonal solidaritet.  På våren 1985 tok jeg en telefon til henne og spurte om hun hadde noen bilder vi kunne vise og selge på bokkafeen. Hun sa ikke nei. En stor pakke med grafiske blad kom i posten. Vi var vant med at grafikk var vesentlig billigere enn malerier, men vi var ikke vant med de lave prisene som Dea Trier Mørch opererte med. Det er mange i Tønsberg-distriktet som ennå har trykk fra Dea Trier Mørch hengende på sine vegger.

I 2019 lagde kunstmuseet Louisana utenfor København, en stor utstilling med Dea Trier Mørchs bilder. Utstillingen ble veldig populær og åpnet hennes kunst for en ny generasjon. I 2020 kom utstillinga til Kunsthall Trondheim. Det var første gang at hennes kunst ble presentert for et norsk publikum, sa de. Men det var altså ikke helt rett.

Vareutvalget

Munken ble godkjent som fullassortert Bokhandel i 1983. For å bli godkjent som bokhandel måtte du ha en ansvarlig bokhandler. Det var Randi Rivå på Nøtterøy som hadde slik godkjenning fra tidligere arbeid. Etter Bransjeavtalen mellom Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen, var det bare godkjente bokhandlere som kunne kjøpe bøker fra Forleggerforeningens medlemmer. Unntaket var de aller billigste bøkene som også kunne bli solgt i kiosker. Før Munken fikk sin godkjenning, var vi avhengige av å kjøpe bøker fra Rosenkrantz Bokkafe i Oslo som hadde slik godkjenning. Rosenkrantz skulle dele sin fortjeneste med oss, så det var ikke mye penger å tjene på dette boksalget. Å gå via Rosenkrantz tok jo også tid, sjøl om jeg pendlet med toget og gikk innom Rosenkrantz mange ganger i uka for å ta med bøker. Da vi ble godkjent som bokhandel, tok vi over ansvaret for å sende bøker til bokkafeene i resten av landet.

Vi kunne altså ikke leve av boksalget. En del av oppgaven var også å spre hefter, postkort og klistre- og jakkemerker fra ulike venstreside-organisasjoner. I tillegg hadde vi varer som understreket vår solidaritet med resten av verden. Det ble regelmessige bilturer til Oslo for å handle på Alternativ Handel, Kinaimport, og Scorpius. Kinaskoene fra Kinaimport var en stor suksess. De første var i svart fløyel, men etter hvert kom de i alle slags farger og også i silkestoff. Dette var populære sko og noe folk trengte, da kom folk som ellers ikke var spesielt interessert i venstreside-litteratur.

3. april 1984 foreslo Egil Koch og Per Magne Ristvedt i et leserbrev i Tønsbergs Blad, at bokkafeen burde endre navn til Munken Skokafe, for det var vel skosalg vi levde av? bokkafeen svarte at vi foretrekker slagordet «Vi går på Munken Bokkafe i alle størrelser». Bokkafeen pekte på at de har varer fra mange utviklingsland slik som kaffe fra Tanzania, te fra Vietnam, brukskunst fra Guatemala osv. «Men det er ikke tilfeldig at vi selger kina-sko og ikke Taiwan-sko», svarte vi.

Etter hvert begynte vi også med trerammer, klipserammer, i alle størrelser. Det var et nytt produkt og det var i Munken du kunne få det. Det gjaldt å ha noen varer som folk hadde bruk for og trengte regelmessig. Tanzania-kaffe var et slikt produkt. Dessverre tilsa hverken smaken eller prisen at folk brukte det regelmessig. Honning fra Guatemala et annet slik produkt, men det er jo grenser for hvor mye honning du kan spise. Vi forsøkte oss også med import av tropiske frukter fra Vietnam. Det måtte godkjennes av Mattilsynet og vi måtte lage egne norske etiketter. Det viste seg også å være litt omstendelig. Mange andre gaveprodukter ble også importert. Vi ble gode venner med brødrene Hotvedt som drev firma for tolldeklarering nede på havna. Vi importerte bl.a. spilledåser som spilte Internasjonalen. Hotvedt kjente melodien, han mente det var kjenningsmelodien til Grand Prix. Var det et leketøy, eller et musikkinstrument? Vi argumenterte for at det var tollfrie musikkinstrumenter.

Lokalene

Munken Bokkafe fikk navnet sitt fordi vi startet opp i SVs lokaler i Munkegata 1. Lenger oppe i Munkegata hadde det ligget en sliten pub med navn Munken. Den var nå erstatta av Pizza Nini, så navnet var ledig. Det gikk ikke så lenge før det var behov for større og mer sentrale lokaler. Det fikk vi øverst på torget, riktignok i 2. etasje med inngang fra bakgården. Fredag 10. juli var det en dramatisk brann i nabogården som huset Leif Kjørboes jernvareforretning, Borghild Linds musikk, radio og fotoforretning og Georg Marthinsens reiseeffekter. Brannen var altså vegg i vegg med bokkafeen. Vi prøvde å berge mest mulig av varer før Brannvesenet kom og sa at nå måtte vi ut. Det siste Harald Nordberg gjorde var å kaste platespilleren ut av vinduet i et fortvila forsøk på å redde den. Hadde den fått bli stående hadde det gått greit. Bokkafeen brant ikke, men gården skulle pusses opp av den nye eieren. Han het Martin Pedersen og tjente visstnok penger på sin kunsthandel. Han hadde store ambisjoner for gården. Bokkafeen fikk nye lokaler i 2. etasje inne i bakgården som vi sjøl pussa opp så godt vi kunne. Martin Pedersen hadde et stort hus i Kirkeveien på Nøtterøy. Vi ble invitert hjem til han for å diskutere leiekontrakt. «Dere er sosialister», sa Pedersen, «men dere må huske på at ikke alle kapitalister er skurker». Det hadde han sikkert rett i, men sjøl var Pedersen en skurk. Han ble avslørt i 1981 som Norgeshistoriens største bankraner. Da ble gården solgt til gullsmed Rønning. Han varslet oss om oppsigelse i 1984 fordi han selv skulle inn i lokalene. Samtidig gikk bokkafeen bedre enn noensinne og vi hadde behov for større lokaler. De fantes rett over gata, i Brannstasjonens andre etasje. Vi gikk i forhandlinger med Sameiet Torvet 1 om kontrakt, og vi planla innredning og flytting. I en reportasje i Ny Tid høsten 1984 forteller jeg om flytteplanene og at vi gleder oss til å kunne ekspandere ytterligere. I 1984 var bokkafeen på sitt største med tanke på økonomi, med en omsetning som hadde økt fra 200.000 i 1981 til 1 million. 

Kort før kontrakten med Rønning utløp og vi skulle flytte til den gamle Brannstasjonen, sa Sameiet Torvet 1 opp kontrakten. Det skyldtes at bystyret hadde sagt nei til diskotek i 1. etasje og Sameiet mente at bokkafeen var en del av denne motstanden.

Vi gjorde noen desperate forsøk på å finne nye lokaler. Vi hadde bare et par uker på oss før vi sto på gata. Skulle vi berge egenkapitalen, måtte vi selge varebeholdningen så fort som mulig. Det gjorde vi, og besluttet på nyåret 1985 ikke å starte ny bokhandelvirksomhet, men kun drive med arrangementer. Det gjorde vi noen år, men lufta var gått ut av ballongen.

Reint praktisk var det altså mangelen på lokaler som var årsaken til avviklingen av bokkafeen. Men det samme skjedde med svært mange andre bokkafeer på samme tid. Det skyldtes nok at det i lengden var krevende med et slikt frivillig engasjement som vi hadde. I ettertid ser jeg på alt vi gjorde og spør meg: hadde vi ikke noe annet liv enn bokafeen? Men ideene er videreført av noen selvstendige bokhandlere som Tronsmo i Oslo, og den ble tatt opp av Litteraturhusene og etter hvert av bibliotekene. Da folkebibliotekloven ble endret i 2013 kom det faktisk inn i formålsparagrafen at bibliotekene «skal være en møteplass og arena for offentlig samtale og debatt», som også kunne vært en formålsparagraf for bokkafeene. Dette har blitt fulgt opp ikke minst av vårt eget bibliotek i Færder og Tønsberg med sitt omfattende arrangementsprogram.