Sola skinte fra en skyfri himmel da vi kom til Fredsparken i Hiroshima. Klokka var kvart over 8 om morgenen, akkurat slik det var den 6. august 1945 da et enslig bombefly kom inn over byen. Det var første gang at en atombombe ble brukt mot en befolket by.
Vi var en delegasjon fra Nei til Atomvåpen i Norge som besøkte Hiroshima og Nagasaki nå i oktober. Sammen med oss var også en representant fra Norsk Folkehjelps ungdomsorganisasjon Solidaritetsungdommen, og leder av Handel og Kontors ungdomsorganisasjon.
Forferdelige konsekvenser
Konsekvensene av bomba var som vi vet, enorme. Det anslås at 140.000 døde innen utgangen av året. I dag er Hiroshima en moderne storby med 1,2 millioner innbyggere. Byen er bygd opp igjen, men sentrum er dominert av den store fredsparken mellom to elver. Parken ligger noe høyere enn bakkenivå før krigen. Parken er bygd på ruiner. – Ikke snakk høyt, vis respekt for at dere går på døde mennesker, sa guiden vår. I en krypt ligger restene av over 70.000 kremerte uidentifiserte ofre. Ved siden av i en annen krypt ligger arkiv over ofre – levende og sårede. De teller 353.639.
Ingen kunne snakke om atombomba
Fredsmuseet som ligger i parken, har hvert år over 2 millioner besøkende. Museet gjør et sterkt inntrykk. Det er vanskelig å ta inn over seg tallet på antall døde. Museet har derfor valgt å fortelle historien om enkeltpersoner og hva som hendte med dem. Tilfeldigheter avgjorde ofte hvem som overlevde. Etter museumsbesøket hadde vi et møte på en bokkafe som har ukentlige dialogmøter om fred. Matsue Matsomoto som var tre år da bomba falt, fortalte sin historie. Besteforeldre, tante og onkler bodde i bysentrum, mor et stykke utenfor. 6. august var hennes to søsken hos besteforeldrene. De kunne senere bare identifiseres ut fra hårnål og noen smykker. Mora til Matsue var med for å pleie de skadde. Da var treåringen ikke alltid under oppsyn. Hun fortalte at hun husket hun så en trikk som var full av oppreiste, døde, dvs forkullede mennesker. Noen mente at dette var noe hun drømte. Problemet var at USA som okkuperte Japan forbød all offentlighet om atombomba helt fram til 1952. Da kunne folk snakke med hverandre, og Matsue fikk bekreftet at det ikke var en drøm, men at det stemte det hun hadde sett.
Hvorfor brukte amerikanerne a-bomba?
I historiebøkene – også i Norge – hersker fortsatt den amerikanske historien om at atombomba ble sluppet for å få en slutt på krigen og hindre tap av flere amerikanske soldater. I Fredsmuseet i Nagasaki ble det grundig motbevist. Det manglet ikke på advarsler mot bruk av atombomba sommeren 1945. General Eisenhower og andre ledende militære som president Trumans stabssjef og sjefen for det amerikanske luftforsvaret, mente at Japan allerede var beseiret og at det både militært og moralsk var forkastelig å bruke bomba. Også forskerne som hadde utvikle bomba, advarte.
Den historiske konklusjonen er nok at det var investert så mye penger i å utvikle atombomba over flere år, slik at amerikanske myndigheter ville ha full valuta for innsatsen. Derfor unnlot de å bombe Hiroshima med ordinære bombefly slik at de kunne måle effekten på en uskadet by.
Nagasaki skulle ikke bombes
Tre dager etter Hiroshima, bomba amerikanerne Nagasaki. Nagasaki var ikke det opprinnelige målet, men byen Kokura, der et stort våpenanlegg lå. Dårlig sikt gjorde annskapet gikk videre til reservemålet Nagasaki. Der var det overskyet, så flyet sirklet i to timer og trodde de måtte fly tilbake til basen før de slapp opp for drivstoff. Da kom det plutselig en revne i skydekket som gjorde at de slapp bomba. Nagasaki var en mindre by, og svært langstrakt. Amerikanerne bommet også kraftig på målet som var havneområdet. Ca 40.000 døde momentant, innen utgangen av året var tallet doblet.
Må ta vare på minnene – men også gi håp
«Hvis minnene går tapt, vil historien gjenta seg. Derfor må vi holde minnene om hva som skjedde i Hiroshima i live» sa Tomoko Wataube i fredsorganisasjonen Asian Network of Trust. De overlevende – hibakushaene – er i ferd med å dø ut, men ANT gjør sitt for å spre deres budskap, akkurat som hibakusha-foreningen Nihon Hidankyo som fikk Nobels fredspris i 2024. ANT tar også vare på trær som har overlevd atombomba. I Hiroshima er det ca 150 trær. Det hadde sterk symbolsk kraft når noen av de ødelagte trærne begynte å få spirer. ANT har sørget for at frø fra disse trærne er spredt over hele verden, bl.a. i Larvik der det står et hibakusha-tre.
Vi møtte flere overlevende også i Nagasaki. Bl.a. en lærer på 93 år. Hver uke snakker han med ungdom på en kafe om fred. – Det er det som holder meg levende, sa han. Han hadde jobbet med å utvikle fredsundervisning som fag. Vi kan ikke bare fortelle grusomme historier om hva som skjedde, da bomba falt, sa han. Vi må gi elevene håp. Det er mye som kan gi håp. Når vi takker for at vi får mat på bordet hver dag, så er det å uttrykke håp. To ord gikk igjen når vi snakket med fredsaktivister: Vi må være positive og utholdende.
Budskap til Tønsberg
Vi var også så heldige å få et møte med Nagasakis ordfører, Shiro Suzuki. Det var en meget formell seanse der han møtte med en gruppe rådgivere. Vi hadde på forhånd fått beskjed om hvor vi skulle sitte, og det var bare jeg som skulle snakke på vegne av oss. Men han hadde et klart budskap til Tønsbergs ordfører – og andre ordførere: Slutt dere til den internasjonale ICAN City appeal der byer uttrykker sin dype bekymring for den eksistensielle trusselen som atomvåpen utgjør, og ber de nasjonale myndigheter slutte seg til FNs atomvåpenforbudstraktat. – Men ordførerne sier ofte at kommunene ikke skal drive utenrikspolitikk, innvendte jeg. «Byer er ofte de primære målene i en atomkrig. De kan ikke akseptere at deres innbyggere blir satt i en slik fare. Kommunene har ansvar for beredskap for innbyggerne. Den eneste brukbare beredskap mot atomvåpen er å sørge for at de aldri brukes» svarte ordfører Suzuki.
Engasjerte ungdommer
Det kom mange fra Japan til nobelprisutdelingen i 2024. I Nei til Atomvåpen var vi bl.a. vertskap for en gruppe fra Hiroshima and Nagasaki Peace Messengers. Det er elever fra videregående skoler som aktiviserer seg mot atomvåpen. De ble etablert i 1986 i protest mot atombombe-prøvesprengninger. Hvert år samler de underskrifter mot atomvåpen som blir overlevert FNs generalforsamling. De rengjør minnesmerker, de lærer seg mer om atomvåpen, i Nagasaki deltar de på den månedlige demonstrasjonen i Fredsparken. Der fikk vi være med, og jeg fikk holde en tale på vegne av Nei til Atomvåpen. «Det er ingen som vil skape fred for oss, vi må bidra sjøl» sa en av de unge jentene fra Peace Messenger som vi møtte i Nagasaki. En annen fortalte at hun hadde deltatt i sommer på en konferanse i Sveits der hun for første gang møtte noen som mente at atomavskrekking var nødvendig. «Vi lytter til alle», sa hun, «vi tar ikke til motmæle – vi bare fremmer vårt budskap fra byene som har opplevd atombomba».
Nagasaki – Japans vindu mot verden
Japan førte fra 1600-tallet en isolasjonspolitikk mot andre land, men tillot nederlendere og kinesere å drive handel i Nagasaki og særlig den kunstige øya Deijima. Kristendommen kom til Nagasaki med portugisiske misjonærer på 1500-tallet. Helt fra den gang har Nagasaki vært et senter for kristendom i Japan. Den tidligere biskopen og styremedlem i Nei til Atomvåpen, Tor Berger Jørgensen, jobbet i mange år som misjonær i Nagasaki.
Da Japan åpnet seg mot omverdenen på 1850- og 1860-tallet, ble Nagasaki en viktig havneby for utenlandsk handel og bosetting. Utenlandske kjøpmenn, konsulater og vestlig arkitektur satte preg på deler av byen. Blant dem var også den unge skotten Thomas Blake Glover (1838–1911) som har fått stor betydning for moderniseringen av Japan på slutten av 1800-tallet. Han tjente penger på ulovlig våpenhandel. Han store handelsvirksomhet gjorde at han fikk behov for et sted som kunne reparere skip. Det var starten på Mitsubishi-verftet. Verftet fikk stor betydning for Japans militære opprusting. I dag driver Mitsubishi-selskapet med alt fra bilproduksjon til dagligvarehandel. Glover kjøpte opp bryggeriet som ble startet av norsk-amerikaneren William Copeland (født Johan Martinius Thoresen i Arendal). Det var en av Japans første moderne øl-bryggerier, men fikk økonomiske problemer. Da Glover etablerte Japan Brewery Company i 1885 ble det starten på det kjente Kirin-ølet og ølbrygging i Japan.
Forretningsvirksomheten ble etter Thomas Blakes død i 1911 drevet videre av sønnen, men han tok sitt liv kort etter at bombingen av Nagasaki. Glovers hjem ble lite skadet av atombomba. Det er sammen med hjemmene til andre koloni-kjøpmenn bevart i et praktfullt anlegg som heter Glover Garden som vi besøkte. Det sies at operaen Madame Butterfly av Giacomo Puccini er inspirert av historien om Glover og hans japanske kone. Det ble markert av monumenter både over Puccini og den berømte primadonnaen Tamaka Miura som spilte tittelrollen i Madame Butterfly i over 2000 forestillinger over hele verden.
Forretningsmannen Frederick Ringer etablerte i 1898 et hvalselskap i Nagasaki. Det importerte hvalbåten Olga Maru fra Norge. Det var starten på moderne hvalfangst i Japan. Skipet var bygget på Akers mekaniske Verksted, men vi kan vel tenke oss at harpunkanonen som skipet var utstyrt med, kom fra Tønsberg. Kanskje var Vestfoldinger også blant hvalfangerne som dro til Nagasaki for å lære bort hvalfangst.
Fredsparagraf i grunnloven
I grunnloven som ble vedtatt etter annen verdenskrig, er det en paragraf nr 9 som kalles for fredsparagrafen. Den slår fast at Japan skal avstå fra krig eller trusler om bruk av makt i internasjonale konflikter. Paragrafen anerkjenner ingen rett til å føre krig, og at Japan ikke skal ha land, sjø eller luftstyrker.
Landet har likevel det de kaller selvforsvarsstyrker, men med veldig begrenset kapasitet. I 2014 åpnet regjeringen for at landet kan bidra til å bistå en alliert under visse vilkår. Dagens meget konservative statsminister Sanae Takaichi, ønsker å utvide denne adgangen så mye som mulig og vil helst fjerne fredsparagrafen. Det er det betydelig folkelig motstand mot. Mange japanere ser paragraf 9 som en hjørnestein i Japans etterkrigsidentitet og et viktig symbol for fred.
Moderne land
I dag er Japan et svært moderne land. Når vi reiste fra Hiroshima til Nagasaki, reiste vi med shinkansen som er verdens første høyhastighetstog som kjører i opptil 320 km i timen. Men likevel slår ofte tradisjonelle kjønnsroller, respekt for eldre osv igjennom. Kleskodene er ganske strenge. Tatoveringer er knytta til kriminalitet og sosial utstøtelse. Når jeg ville besøke et japansk «onsen» dvs et bad, måtte jeg dekke til min lille tatovering med et plaster. I Norge sier vi du til alle. På japansk er det 6 nivåer av ulike høflighetsformer som brukes, avhengig av anledning, alder, kjønn osv. Det gjør det ofte vanskelig, og for mange betyr det rett og slett at de ikke tør å snakke med f.eks. eldre mennesker – fortalte vår unge tolk.
Legg igjen en kommentar